BAKRUS

Jeg har i mange dager nå våknet stiv og støl, mørbanket, men med en god følelse i kroppen. Det forteller meg at gårdagen var strevsom, og likevel gjorde den meg tilfreds og glad. Å kjenne at kroppen har jobbet mot noe fint, noe fremtidsrettet, overskygger leddenes og musklenes knirkelyder hver morgen. Takke meg til …

Snart fjorten år har Kulpeåsen 7A vært mitt hjem, og det har ikke bare vært solskinnsdager her. Da jeg flyttet hit, hadde jeg vel et håp om å kunne få et godt og behagelig liv. Jeg trodde jeg skulle få orden på meg selv med det samme, at alkoholen ikke lenger skulle okkupere hele meg. Slik ble det ikke. Mange lange våkenetter, hvor kong alkohol holdt meg med selskap, et dårlig selskap, som stadig tuklet til følelseslivet mitt. Sjelden sovnet eller våknet jeg med godfølelsen. I den grad det kan kalles å sove, for med en kropp så til de grader proppet med psykoaktivt stoff som alkohol er ble nettene der etter.

Ordet psykoaktivt sier vel sitt, at natta blir alt annet enn rolig og god. Hele kroppen er i aktivitet, i beredskap og jobber mot seg selv i et forsøk på å kvitte seg med giften og motarbeide alle dens kjemiske reaksjoner. Det sier seg selv at man sover sjelden godt. Nei, morgenen var langt ifra som nå. Mørbanket ja, men ikke på grunn av iherdig jobbing, men på grunn bakrus og fylleangst. Svett, skjelven og redd hver bidige morgen. Nerver som lå langt utenpå kroppen, så tynnslitte at hver minste berøring kunne rive dem av. Og det skjedde titt og ofte, og med troen på at bare jeg fikk mer alkohol ville alt bli godt igjen. Den gang ei – bare tusen ganger verre. Hver kroppsdel, hver krik og krok i min fordervede kropp og sjel skrek i smerte. Jeg orket ikke mer.

Jeg kan ikke flykte fra problemene mine, de vil alltid følge med så lenge jeg ikke gjør et oppriktig forsøk på å kvitte meg med dem. Da jeg innså at jeg ikke lenger klarte å håndtere livet mitt og at jeg var maktesløs overfor alkohol, begynte saker og ting å skje – sakte, men sikkert. Jeg forsto også at jeg ikke kunne gjøre det på egenhånd, slik jeg før hadde forsøkt, igjen og igjen, og hadde trodd at denne gangen … Dødfødt å tro at å gjøre den samme gamle leksen om og om igjen i håp om at neste gang vil det gå er jo idioti. Totalt misforstått Einsteins teori. Eller rettere sagt, aldri hørt om den.

Nå, over sju år senere, sitter jeg her og gleder meg over all den kroppslige smerten, eller snarere en god murring i forhold til hvordan det var da alkoholen raserte og etterlot meg i en uutholdelig pine. Den som selv ikke har eller har hatt alkoholavhengighet kan forstille seg hvordan det er. I et forsøk på å forklare: Multipliser hvordan man kjenner seg dagen derpå etter å ha inntatt vel mye alkohol i et festlig lag med tusen, og man får tilnærmet lik hvordan mine dager var på slutten av min drikkekarriere. En karriere jeg ikke ble rik på, annet enn erfaring, og de er faktisk gull verdt i dag.

Skriver på siste verset her på Sjøhagen. Søndag er min aller siste dag her, og jeg prøver etter beste evne å ta inn over meg alt det fine og gode jeg etter hvert har fått oppleve her. Alle vidunderlige solnedganger og soloppganger. Alle rusleturer i skogen, langs sjøen og i marka. Alle de flotte menneskene som bor her, de mange rause østfoldinger. Jeg flytter ikke med tungt hjerte, men med gode minner på tross av alt dette. Jeg har vokst meg sterkere, og derfor trenger jeg ikke lenger flykte. For når jeg atter en gang flytter, så er det ingen flukt fra meg selv lenger, men mest fordi jeg ser at ved å bli, vil den personen jeg nå har blitt kjent med, meg selv, ikke komme seg videre. Stagnasjon kan skape en likegyldighet, og den tanken liker jeg svært dårlig.

Selv om det er vemodig å flytte fra et sted som på mange måter har påvirket meg positivt, så vet jeg at det var jeg som gjorde det mulig. Jeg har gitt det jeg har å gi, og fått massevis tilbake, men nå ser jeg at jeg ikke lenger har noe å tilby, i den forstand at jeg kjenner jeg har begynt å gjenta meg selv. Jeg har utforsket og funnet det jeg kan finne av verdi for meg her, så nå trenger jeg nye «jaktmarker». Jeg har enda mange sider ved meg selv som jeg gjerne vil se, nysgjerrig som jeg er, og akkurat slik situasjonen har blitt, klarer jeg ikke å se dem her lenger. Noe har skjedd her, eller er det noe med meg – jeg er i stadig endring. Jeg ser ting klarere, mer var og oppmerksom, og når flere uromomenter, som skaper stress, og stress for meg trigger, då ser jeg farene ved å bli boende. Jeg håper og tror jeg vil finne tilbake til den gode roen ved Randsfjorden, på Fredheim.

Plutselig slo det meg; kanskje flykter jeg likevel … Eller … Siden jeg er et menneske, vil jeg alltid våkne med en slags bakrus, en følelsesmessig bakrus, som kommer som et resultat av gårdagen, og noen ganger dagens overdrevne resultat av negative følelser, som sinne, frykt, sjalusi og lignende. Hvis jeg vil ha sinnsro i dag, og i morgen, må jeg fjerne denne bakrusen. Det betyr ikke at jeg på en sykelig måte behøver å vandre rundt i fortiden. Det krever at jeg innrømmer og retter opp i uromomentene, og feilene nå!

Konkluderer. Jeg flykter vertfall ikke fra meg selv lenger, ikke fra noe, jeg er bare på vei videre. Jeg er på søken, etter noe mer, ikke nødvendigvis bedre enn her, men noe som gir meg noe nytt og utviklende, ikke stagnasjon. For jeg er jo så nysgjerrig på alt livet har å by på. Og jeg vil våkne uten følelsesmessig bakrus …

 

Jeg har kanskje ikke tatt mitt siste bad i sjøen på Dragkisteskuffa, men alle steinene har jeg snudd, de som har vært nødvendig å snu …

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s