Dekke over

Jeg kan se tilbake uten anger og akseptere hvordan det var. Det formet meg, også det jeg aller helst skulle hatt ugjort.

I årene som ligger foran meg kommer jeg naturligvis til å gjøre tabber. Erfaringene har heldigvis lært meg at jeg ikke behøver å være så redd for nettopp det, forutsatt at jeg alltid er villig til å å erkjenne mine feiltrinn, og så fremt det lar seg gjøre, rette dem opp igjen.

Som nykter alkoholiker har jeg brukt mine edruskapsår på å utvikle meg. Jeg har sett nødvendigheten av å jobbe med meg selv. Som enkeltindivid har jeg vært avhengig av å gjøre denne prøve -og feileprosess sunn og oppbyggende. Ellers hadde jeg stagnert som person.

Jeg kan ikke bare dekke over fortiden uten å være forberedt på hva den senere kan finne på å gjøre med meg. Før eller siden kommer den til overflaten igjen. Akkurat som når jeg maler en vegg. Jeg trenger å gjøre en grundig jobb med å dekke over gammel maling, for ellers vil den skinne gjennom, og jeg vil ergre meg over å ikke ha gjort et godt nok arbeid.

*

I går åpnet jeg esker med saker og ting jeg ikke har sett på lenge. Jeg skulle se mye av min fortid, ta det frem i lyset. Det har ligget gjemt i en kjeller i mange år. Jeg både gruet og gledet meg. Hva ville jeg finne? Noe jeg hadde savnet eller var det noe som godt kunne blitt værende i kjelleren? På en måte var det godt å ha min datter og to barnebarn med meg. De ufarliggjorde seansen, og jeg fryktet ikke lenger hva jeg ville finne. Det meste bragte frem gode minner, og det jeg ikke trengte, enten fordi jeg rett og slett ikke lenger har behov for tingen, eller fordi den ville bli vanskelig å ha i hus, kastet jeg. Enkelte gjenstander ville sågar mine medhjelpere ha. De har ikke samme forholdet og lagret følelser rundt akkurat det bildet eller den koppen…

Godt å få bragt på det rene at jeg har kommet et langt stykke videre på min livsvei. Jeg ser at det jeg fryktet mest, friheten, nå er min frihet – frihet til å velge. Og det er mest på grunn av villighet til å se, lytte og kjenne. Jeg benekter ikke lenger fortiden. Jeg overser ikke hva som skjer i og rundt meg. Jeg skylder ikke på eller unnskylder meg selv for hva jeg gjorde eller gjør.

Jeg innrømmer og akseptere. Jeg har erfart at ofte når jeg møter på utfordringer, når jeg håndtere forandringer, problemer eller oppgaver, så trenger jeg å bruke litt tid på å akseptere før jeg kan gå til videre handling. Det er fremskritt å spore, for jeg bruker ikke lenger så mye tid på tankeprosessen før jeg går til det avgjørende skrittet videre, til handling.

Uforutsette situasjoner kan avsløre om jeg aksepterer det som er, det som skjer. Eller lager jeg meg et bilde, forutser hva som kan komme til å skje? Drar alt for raske slutninger? Jeg er ikke lenger redd for å følge sannheten uansett hvor den leder meg henn. Jeg har tilgitt meg selv for mine feiltrinn og mine ekstreme handlinger og reaksjoner i ekstreme situasjoner på bakgrunn av at jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg tar ansvar for mitt liv – den jeg var, men aller mest for den jeg er i dag. Det var ved å glemme meg selv at jeg fant meg selv!