Slipp katta ut av sekken …

Det er ingen hemmelighet at jeg har en fortid som alkoholiker. Jeg begynte å drikke av en grunn og fortsatte av en annen. Jeg ble avhengig av alkoholen. Uærlighet og løgner holdt fast i flasken. Jeg vil påstå at hemmelighetene jeg gikk og bar på var en medvirkende årsak til av alkoholen fikk innpass og etter hvert overtok all styringen av meg og mitt liv. Om det kan kalles et liv? Slik jeg nå ser det, var det ikke et liv, men en kamp for å overleve i «syndernes underverden». Drukne alle mine sorger hjalp ikke. Kryp til korset og be forlatelse. Erkjenn!

Dersom jeg skulle gått rundt og holdt all min fortids hemmeligheter inni meg, ville jeg sannsynligvis fortsatt drukket. All min lønndom, de som i årtier hadde gnagd gjennom marg og bein måtte ut for at jeg kunne leve, ikke bare overleve.

Hemmelighold gjør oss syke. Ikke bare personen som tier om saker og ting har det vondt inni seg, men også personene rundt, de som ser noe er galt, uten å vite sannheten bak, lider i det skjulte. Hemmeligheter «skader» ikke bare sjelen, men hele kroppen påvirkes. Hvordan vi har det inni oss gir et ganske nøyaktig speilbilde av hvordan vi viser oss utad. Enkelte er «flinkere» til å skjule, holde på hemmeligheter, men selv hos dem vil det fra tid til annen sive ut grums som vil gjøre andre nysgjerrig. Hva er det med deg, hva ligger bak din fasade?

Innad i familier kan det være mange hemmeligheter. Min familie var intet unntak. Vi snakket ikke om det vanskelige hjemme. Oppveksten min var preget av å «hysje bort». Inntrykket jeg sitter igjen med er et tærende hemmelighold, som i og for seg ikke var hemmelig siden alle viste. Jeg forsto, selv om jeg bare var et barn. Naboene visste, men likevel måtte det ikke snakkes høyt om, vertfall ikke med oss mindreårige tilstede. Da oppsto denne stillheten. Jeg næret noe, det ingen skulle vite. Ingen skulle si det høyt. Taushet er gull … For noe tull! Alle led vi mer enn nødvendig, i denne stillheten, av å hele tiden passe på hemmelighetene, som stadig vokste ut av proporsjoner. Sekken var i ferd med å sprekke. Den ble stadig lappet på, snørt igjen med et snøre så slitt – tynnslitte nervetråder. Hvor lenge holder de? Og det ble tisket og hvisket i kulissene, for alle viste. Men jeg var taus. En usagt regel …

Hva godt kommer det ut av å holde ting skjult? Noen vil nok si; det kommer an på. An på hva, spør jeg. Er noe mer «viktig» å tie om enn andre ting? Er det ikke bedre å få det ut, for å slippe å gå på ank hele tiden? Skal jeg alltid måtte lide fordi jeg tror andre vil få det vondt av å høre sannheten. Andres reaksjon er i bunn og grunn ikke mitt ansvar. Egoistisk? Tja! Sannheten sårer. Men et sår som er åpent slipper ut infisert puss for så å kunne leges raskere. Der imot det å holde på hemmeligheter skaper et indre sår. En skampletter på sjelen. Slik jeg ser det vokser skammen seg større ved å tie om sannheten. Gjør ikke hemmeligheter oss mer skamfulle? Ikke bare egne hemmeligheter, men også de andre har påført oss? De blir til slutt en del av oss. Påvirker hvordan vi lever. De har i aller høyeste grad påvirket meg, før mer enn nå, for jeg har valgt å snakke om dem. Alle hemmelighetene. Jeg skal ikke røpe andres hemmeligheter, det er opp til dem selv. Jeg ser det som en nødvendighet, for å komme videre, å kunne fortelle mine opplevelser rundt det usagte. Hvordan ulike situasjoner og hemmelighold rundt dem har påvirket meg og blitt til mine opplevelser. Mine opplevelser er min historie, og min historie eier jeg.

Skal alle hemmeligheter fortelles? Etter mitt syn er det er opp til hver enkelt. Hva hver enkelt selv kan tåle og få tilbakemeldinger om, eller om hemmeligheten har det best i Pandoras eske. Jo da, jeg har fortsatt noen liggende der. Mest fordi jeg ikke husker hele sannheten, eller bare bruddstykker rundt hva som skjedde. Derfor ønsker jeg ikke å fortelle noe som igjen kan bli til en usannhet. Uansett vet jeg at ingen ting fra min fortid lenger er skambelagt. Hvem kan kaste den første steinen …

Hvem kan vi dele våre skampletter med? Det er vel greit å finne en person vi er trygge på, en vi stoler på, en som ikke vil bruke historien vår mot oss for å gjøre oss enda mer sårbare.

Tilbake til; tåler alle hemmeligheter dagens lys? Ja, mener jeg. Fra jeg begynte å «gå i lære» for å bli edru, lærte jeg at jeg ikke skulle fortelle noe som kunne såre eller skade meg selv eller andre. Til å begynne med fulgte jeg oppskriften som de med lang edruskapserfaring hadde gitt meg med å la enkelte episoder fra fortiden forbli i harddisken min. Mest for å skåne mine nærmeste, men også fordi jeg muligens ikke var helt klar for å fortelle den hele, fulle sannheten. Jeg oppdaget ganske raskt at jeg ikke kunne holde inni meg alt det grufulle jeg hadde opplevd. Jeg hadde forårsaket mye lidelse. Mine kjære hadde gjennomgått mye smerte, sorg, skuffelser og svik i forhold til min alkoholavhengighet. Hvordan jeg ikke hadde taklet livet. Gjennom edruskapen har åpenheten vokst. Jeg måtte stikke hull på verkebyllen for oss alle.

 Ærlighet varer lengst heter det. Og erfaringsvis har det vist seg å stemme for meg. Jeg tror også at de som er meg nærmest har fått det bedre med selv ved at jeg har vært såpass åpen om min fortid. Det sagte gir ikke rom for spekulasjoner, og når katta er ute av sekken ser vi alle hvor den er, hvor den går. Samtidig kan vi lettere følge med på hva den gjør, som i og for seg både er en last og en lettelse. En lettelse fordi da trenger vi ikke lenger lure på hva den gjør, og en last fordi mistanker vil komme, om den vil lure seg unna igjen. Opp til oss om vi vil la mistanken leve videre. Kanskje vil den alltid være der? Det er opp til katten, eller rettere sagt meg, å vise mennesker rundt meg at jeg har hederlige hensikter. Jeg har faktisk ikke noe å skjule. Dere kan stole på meg!

Hverdagen er adskillig enklere når jeg ikke lenger behøver å tenke over hva jeg skal si. Hva jeg kan si eller ikke kan si. Det er som med alle løgnene jeg serverte. Det å hele tiden huske på hva jeg hadde sagt til enhver tid, og til hvem. Da jeg forsto ærlighetens betydning ved å åpne opp og fortelle min historie, lettet jeg på byrden jeg så tungt hadde båret på. Jeg har oppfattet det slik at familien min også fikk en lettere hverdag. Jeg hjalp dem med å ta av ryggsekken jeg selv en gang hadde gitt dem. En sekk hvor alle hemmelighetene hadde blitt puttet oppi, og som gjennom mange år ble tung å bære på. En ryggsekk som ikke bare inneholdt ei svart katte, men store, tunge kampesteiner. Katta remjet og bar seg når den kom i klem av alle steinene som stadig flyttet på seg hver gang sekken var i bevegelse, jeg var i bevegelse. Jeg slapp ikke bare katta ut. Jeg hev ut alle de tunge steinene også. Bare litt småstein igjen. Eller mest sand, som jeg fortsatt lar renner mellom fingrene …

«Kunsten å være kjedelig, er å si alt». (Voltaire).