Jo da, jeg endres fortsatt …

… Tenk om mine grunnsetninger var fastlagte, hva er det så å forandre og forbedre …

Endelig lørdag og jeg kan sove lenge, ligge lenge å dra meg. Ønsketenking, for den kranglete kroppen min vil opp. Det verker i armer, rygg og stort sett over alt. Rovdrift. Bare å komme seg opp. Så får jeg litt ekstra tid for meg selv også, for det trenger jeg virkelig. Morgenstunden er den beste tiden på døgnet for meg, når jeg kan ta meg dette avbrekket fra omverdenen på en måte. Nå jeg klarer å stenge ute kaoset og bare være, i meditasjonen. Når jeg kan sitte å se ut av vinduet, på det fantastiske lyset, på morgentåken og regnet. Et flott skue utover Randsfjorden. Jammen er det fint her. Så blir jeg tatt tilbake til virkeligheten når jeg tar et blikk rundt meg – esker på esker, uåpnet…

Nå har vi bodd her en måned, men fortsatt er det kaos her. Det meste kaoset er vel egentlig i hodet mitt. Jeg ser helt klart at jeg aldri kunne vært en samler, en slik person som lever og bor i esker og rot hele tiden. Nei, jeg er avhengig av å ha det noenlunde ryddig og oversiktlig, og det er langt ifra slik her, og det blir det heller ikke på en stund. Jeg er litt overrasket over meg selv, at jeg har klart å beholde roen og fatningen såpass som jeg har. Eller det er kanskje en sannhet med modifikasjoner. Det hender rett som det er at frustrasjonen overtar, når jeg er lei av å flytte den esken for ente gang. «Hva i all verden gjør den her, den sto et annet sted i går…»

Jeg var forberedt på dette, hadde gått gjennom situasjonen på forhånd, så jeg visste at det ville være en prøvelse for en stund, det å pusse opp og bo her samtidig. Egentlig er dette barnemat i forhold til hvordan andre har det når de pusser opp. Det er vel det jeg trøster meg med, men nå er den trøsten brukt opp. Sikkert også det meste av min tålmodighet.

Det tærer på energilageret å hele tiden jobbe med meg selv når det gjelder å godta at slik skal jeg ha det helt til huset er fikset og klart. Mange prosjekter i vente, mange store og enda mer inngripende i hverdagen, som for eksempel når stua skal tas, eller at alle vinduene skal byttes ut. Lenge gikk det greit, for garasjen og stabburet kunne brukes til oppbevaring, men siden høsten ankom, og kaldere netter, har mus okkupert disse lagringsplassene, og de er veldig interessert i alle pappeskene og hva som befinner seg nedi dem. Hadde de fått lov til å fortsette sin nysgjerrige let etter godsaker, hadde kaoset blitt borte av seg selv.

Det er nok ikke bare jeg som strever med å beholde roen i denne situasjonen. Den gjør noe med oss begge to, og plutselig så mister en av oss kontrollen, og frustrasjonen får sitt utløp. Ikke nødvendigvis på den andre, men på dette uoversiktlige hjemmet vårt. Rot og atter rot. «Hvor er hammeren» (Edvart)? Hittil har jeg trodd det bare var jeg som synes dette går på humøret løs, men nei da. I går smalt det virkelig fra samboeren også. Siden han er elektriker, skal han ordne opp i det gamle anlegget, legge nye ledninger og kurser, og det er nok ikke bare enkelt. Det forsto jeg i går. Hans høylytte stemme jog gjennom meg. Selv om jeg visste at det var ikke meg han var sinna på. For meg, som blir urolig og redd når stemmer blir høylytte, ble det virkelig skremmende. Jeg krympet, ble stille og taus. Prøvde å konsentrere meg om det jeg holdt på med, som jeg selv begynte å miste tålmodigheten for. Alle banneordene som suste gjennom luften, traff meg gang på gang. Imens lettet jeg etter noe positivt, prøvde å fortelle meg selv at det var ikke min skyld. Jeg hadde ikke gjort noe galt, ikke denne gangen heller, men likevel følte jeg at jeg var årsaken til at alt det elektriske virvaret. Det var sikkert min feil likevel. Tårene kom. For hadde jeg kanskje fortjent denne kjeftesmella, slik jeg så ofte hadde skjelt ham ut, ufortjent, bare fordi jeg ikke klarer å sortere – dette følelseskaoset. Jeg fikk som fortjent.

Jeg skal ha denne kontrollen over alt. Skal gjøre alt, det rutinemessige dagligdagse, husmorjobben og så denne oppussingen, og litt ute, og litt her og enda mere der. Phu! Mer enn tidligere kjenner jeg meg sliten. Lange arbeidsdager og lite søvn, et resultat av å være utslitt og ha en kropp som begynner å krangle når klokka har bikket fire på morgenen. Også i dag, på lørdag. Orker ikke mer, la meg få sove litt til. Jeg har brukt mye krefter på å beholde sinnsroen i denne prosessen. I utgangspunktet har jeg ikke så veldig lang lunte, og den har jeg strukket lenger enn langt, men så … Og så tenker jeg, hva er vitsen. Vi har det ikke travelt. Det vil si, jeg har det travelt. Jeg må få dette hjemmet i orden, raskest mulig, slik at jeg får orden inni hodet mitt. For det er noe med det, at er det kaos rundt meg, blir det mer kaos i hodet mitt. Jeg ser ikke alle mulighetene, bare ulempene og problemene. Tåka siger innover. Nei, se det lysner der ute …

Ja, det er lørdag morgen, fortsatt, og en helt «vanlig» dag (for meg) står åpen og klar foran meg. I dag skal jeg prøve å la alle irritasjonsmomentene være. Ikke la dem forstyrre meg i å gjøre det viktigste, nemlig å leve og la leve. Være en omtenksom person, den jeg vet jeg er. Vise raushet og positivitet. Rose og oppmuntre mer i stedet for å se etter feil, enten hos meg selv eller hos samboeren. Være takknemlig for at vi har fått, eller kjøpt da, dette stedet, drømmestedet vårt. Nettopp, der sa jeg det: Takknemlighet!

Det står klart for meg, at i alt dette klarer jeg faktisk å være takknemlig for min edruskap. Tenk for et kaos det hadde vært om jeg skulle drukket midt opp i dette? Når jeg svinger opp og ned i et følelsesmessig opprør, som denne situasjonen skaper, husker jeg plutselig på, at vekst ofte er smertelig. Om jeg vil ha sinnsro, trenger jeg å gå veien forbi dette følelsesmessige opprøret og være takknemlig for at jeg er nettopp det, edru, og fortsatt i åndelig fremgang.

Å erkjenne at enkelte ting i livet mitt fortsatt er uhåndterlig, er første skrittet for å kunne håndtere dem. Det gjør godt å skrive, få ut tankene, frustrasjonen for dermed kan positiviteten få rom for utfoldelse. Så litt kaos til og fra gir en vekker. På tide å rydde opp, gjøre endringer. Og jeg har allerede begynt. Nå er jeg klar for dagen – lørdagen skal fargelegges. Den skal bli fantastisk! Og i tilfelle det dukker opp problemer gjennom dagens løp, skal jeg erkjenne dem for så å skape spillerom mellom meg og dem. For når jeg tar frem saker og ting i lyset, mister de sin kraft over meg.