Se hva som skjer…

Mine refleksjoner rundt dagens tekst i Daglige Refleksjoner

Jeg vil begynne med å stille et spørsmål. Hindrer du deg selv i å vokse fordi du er redd for å møte deg selv? Mitt svar på det spørsmålet er; ikke nå lenger. Eller …

Lenge gikk jeg og ventet på den rette anledningen for å be om hjelp for å bli edru. Oppgaven virket så stor, uoverkommelig. Jeg var redd. Ville jeg klare det? Ville jeg få det bedre? Hvem ville jeg møte på den andre siden, altså ville jeg like den nye meg. Egentlig var jeg ikke klar da jeg tok spranget ut i det ukjente, men klare blir jo vi alkoholavhengige aldri, så jeg tok valget. Villigheten seiret, og jeg har ikke angret en dag siden.

Som nykter kan jeg fortsatt møte på oppgaver som skremmer meg. Oppgaver jeg tror jeg ikke makter å gjennomføre fordi de er så enorme. Et eksempel er å oppfylle drømmen om å flytte til et sted jeg kan skape noe sammen med likepersoner. Hittil har jeg bare gjort deler av det målet, nemlig å flytte.

Prosessen i forkant tok tid, men endelig sitter jeg her i et nytt hjem, og det er faktisk et skritt videre mot målet. Om jeg noensinne kommer til å fullføre den opprinnelige drømmen med å tilby personer med rus- og psykiske utfordringer i å komme hit og tilbringe dager eller uker her, hjelpe til meg å skape noe her, arbeide ute i «skogen eller hagen», men aller mest arbeide med og for seg selv, en tilværelse, det vet jeg ikke helt. Det får tiden vise. For det er fortsatt noe som skremmer meg rundt den tanken. Jeg er redd jeg ikke kan tilby dem det de ønsker, og det de trenger. Hvor skal de sove og hva med alle de andre grunnleggende behovene som mat og kroppslig stell? Vil de ha nytte av det? Det er mange spørsmål jeg funderer på rundt dette hårete målet som jeg enda ikke har svar på eller har tatt stilling til. Men det jeg kan si er at jeg fortsatt tenker tanken …

Ja, jeg flyttet, og med flytting kommer det også ulike utfordringer. Selv om mange sikkert ville si at å pusse opp huset ikke var nødvendig, så har det vært det for meg. Akkurat den oppgaven skremte meg ikke så mye, selv om jeg gruet for alt rotet og kaoset med å ikke kunne begynne å bo helt på ordentlig på en stund. Men jeg hadde forberedt meg ganske godt, noe jeg trenger for å kunne se ting i perspektiv – hvordan det kan bli. Likevel, opp i dette prosjektet har jeg møtt meg selv mang en gang, sett nye sider av meg selv, gode og mindre gode sider. Sider jeg har fryktet. Jeg har møtt meg selv i døra, men jeg har ikke gått videre før jeg har hilst ordentlig på denne personen, full av følelser som har skapt både frustrasjon, irritasjon, sågar sinne. Nå ser jeg at denne personen har vokst seg gjennom enda en barriere. Vi er ikke bare på hils lenger, men mer venner.

Ja, jeg har lært utrolig mye om meg selv de siste tre-fire ukene. Jeg har sett at det ikke lønner seg å forhaste seg. Jo da, jeg visste det fra før. For hadde jeg forhastet meg med hensyn til å bli edru, hadde jeg fort gått på en smell eller to. Vel, den erfaringer sitter jeg også på, fra flere forsøk med å nyktre opp før jeg endelig klarte det. Ene og alene fordi jeg tok tiden til hjelp og lyttet til andre som satt på mer kunnskap og erfaring enn meg selv.

Ikke det at det gjør så mye at jeg måtte erfare noen tilbakefall, og merk, ikke nederlag, for det var det i og for seg ikke. Jeg ble utallige erfaringer rikere fordi jeg ikke tok oppgaven alvorlig og grundig nok fra begynnelsen av. Disse erfaringene har jeg prøvd å ta med meg inn i dette husprosjektet. Likevel ser jeg at jeg ikke har lyttet tilstrekkelig nok på hva andres råd om nettopp det å ta en dag av gangen virkelig betyr i alle livets vinklinger. Stoppe opp og ta noen pauser i ny og ne, se på hva som er gjort og sette pris på forandringene.  Derfor har jeg fått erfare at jeg bare tapper meg selv for energi og arbeidsglede når jeg står på 24-7 uten ordentlig pause og ettertanke, når jeg glemmer å puste …

Dersom frykten for det ukjente og hindringer som kan dukke opp får vedvare, kjenner jeg frykten for det den virkelig er. Likevel har jeg mestret oppgavene, eller skal jeg si, jeg har mestret frykten. Nå har jeg begynt å se mer på hver motgang som en gave, en anledning til å utvikle en form for mot og ikke falsk tapperhet. Jeg gjenkjenner denne følelsen fra da jeg jobbet meg gjennom starten av min edruskap. Å Gud som jeg har vokst slik jeg vokste den gangen, bare gjennom en annerledes prosess. Nå er jeg i vider-i-livet-prosessen. Om jeg ikke alltid har gått så varsomt frem, så har jeg lært at nettopp ved å trå varsomt er det en brukbar middelvei. Som å gå i naturen, hvor en smal sti går mellom aller hindringene av skrenter og juv, steiner og nedfallstre. Hvordan forsere hindringene. På den ene siden frykt, på den andre siden dumdristighet. Frykten som kan skape en varsomhet. Nå ser jeg at denne varsomheten har jeg praktisert, og den har i praksis lært meg å skape et bestemt klima som igjen skaper harmoni, effektivitet og solid fremgang med meg selv og i livet generelt. Så i grunnen er varsomhet en fornuftig omtanke til meg selv, så slipper jeg alle bekymringer …

Om jeg har klart å la være å bekymre meg helt disse dagene stemmer jo ikke helt. Dessverre har jeg latt store spørsmål om morgendagen overskygge gleden av dagen i dag. Men er det krise? Uten dette kunne jeg ikke sittet her og reflektert over dette, og dermed innsett, og i beste fall lært noe av det. Jeg forandres i dette virvaret, ikke bare negativt, men i høyeste grad positivt. En åndelig utvikling – i større kontakt med meg selv og alle mine følelser, til og med mine karakterfeil, som jeg ikke ser som mangler, men heller som læresetninger. Som ugress i hagen rykker jeg de opp med rota. Denne metaforen husker jeg inn imellom på, og spesielt her om dagen, da jeg merket dette sinne i meg, som jeg trodde hadde sitt utspring i personer rundt meg eller situasjonen. Så jeg bestemte meg for å konsentrere meg om min del av bildet, gikk i meg selv, rablet ned noen sider om hvordan jeg hadde det – om minner, følelser og handlinger som førte til tap av sinnsro. Så leste jeg det høyt for meg selv, og jeg så den røde tråden, hva mine feil og brister innebar. Problemet var mitt hovmod og oppførsel, ikke situasjonen og menneskene. Mitt behov for å ha rett stjal fra meg min sinnsro i alle mulige situasjoner. Hadde jeg ikke opplevd lignende før? Og hvorfor hadde jeg glemt det? Fordi jeg hadde latt ugresset vokse. Oversett og ikke repetert og minnet meg på det viktige i livet, meg selv og min edruskap – gitt tiden tid, gitt meg tid. Jeg har hastet av sted og glemt den opprinnelige oppgaven, å vokse inn i livet over tid. For uansett hvor lenge jeg arbeider med meg selv vil jeg aldri slutte å finne nye måter å tilegne meg livet på. Det ser jeg på som en velsignelse, for det innebærer at jeg fortsatt utvikler meg til det bedre.

Det vil finnes noe nytt å lære hver dag. Bare for i dag skal jeg åpne mitt sinn og hjerte for den lærdommen som gis meg. Og jeg skal aldri slutte å spørre. Og se hva som skjer …