Strø salt i sårene

Jeg har mange levede minner av en persons uvennlige ord. Selv om jeg fikk smake mange knyttneveslag, er det alt som ble sagt som fortsatt påvirker meg i enkelte situasjoner. Kritikk får meg til å vakle.

Det haglet med ukvemsord, som etterhvert ble til normalen. “Så var de vel sanne” … Det virket som hen visste akkurat hvor mye feil det var på meg. Min identitet ble som en diger knute av skyld og skam. Selvfølelsen ble dårligere og dårligere.

Jeg ble ille behandlet, og bet det i meg. Jeg skulle tåle, bare ikke barna. Jeg ba på mine knær for dem, og selv om de aldri ble lagt hånd på, var de midt i skuddlinjen. De så, de hørte…

I ettertid er det enkelt å si jeg skulle dratt før, tatt med barna til et trygt sted. Det hjelper ikke å angre, for det kan ikke endres. Men skyldfølelsen har jeg for lengst gått ifra. Jeg var ikke den personen som ble beskrevet som udugelig, dum og stygg. Og det var ikke min skyld at hen drakk og dermed endret karakter.

Jeg kunne blitt påvirket til selv å bli en mishandler. Ikke uvanlig at personer som gjennomgår fysisk og psykisk vold selv utøver det mot andre. Er det for å kjenne på makten og kontrollere et annet menneske, slik de selv ble kontrollert? For å “ta igjen”, selv om den andre personen er uskyldig? Eller fordi de tror det er slik det skal være? Mange teorier og mange tilfeller.

Jeg ble motsatt, heldigvis. Hadde et sterkt ønske om å hjelpe. Jeg skulle hjelpe alle jeg så led, de jeg mistenkte hadde det vondt og vanskelig hjemme, men jeg nådde ikke ordentlig frem. Jeg hadde jo selv ikke gjort meg ferdig med mine lammende, indre smerter. Jeg klarte ikke bære mer på mine skuldre. Jeg bar allerede for mye. Alkoholen ble min løsning, min overlevelsesstrategi.

Da begynte jeg også å behandle andre ufortjent dårlig. Jeg dro fra ansvar og forpliktelser og etterlot mine kjære i usikkerhet og fortvilelse. Ukjente personer fikk skjenneprekner, jeg gjorde narr av deres personlighet, slik jeg selv hadde blitt gjort narr av. Det fikk meg til å kjenne meg bedre i noen minutter, å ta kreditt på andres bekostning, helt til jeg innså hvem jeg hadde blitt. “Hvor er vinkartongen?”

Dessverre er det mange av oss som har en tendens til å reagere mer enn vi agerer. Når det gjør vondt vil vi vende oss utover å gjøre andre usikre og vondt. Nå som jeg har satt bort ølflasker og vinkartongene har jeg lært meg å avbryte den automatiske reaksjonen tilstrekkelig lenge nok for å rekke å ta en beslutning for hvordan jeg egentlig vil oppføre meg. Dessverre kan jeg fortsatt smelle til med sårende ord, helst til den personen som står meg nærmest. Men jeg tar det innover meg, og går tilbake og retter opp, ber om unnskyldning.

Noen andres uvennlighet er ingen anledning for meg til selv å senke normene for mine egne handlinger. Uansett hva andre gjør, skal jeg ikke synke så dypt, men være en person jeg kan være stolt av. Når jeg er tilfreds med meg selv er det mye enklere å la være å forulempe andres personlighet.

Jeg har fortsatt mange ubearbeidede traumer, og har akseptert fortiden og dens krefter, men jeg dveler ikke ved den mer enn at jeg vet jeg fortsatt har en del følelsesmessige hindringer å forsere.

Vi skal foreta en nødvendig gransking av vårt tidligere liv når dette har innflytelse på eget og andres liv. Selv om noen tror de ikke har påført andre lidelser, så har i høyeste grad skaden vært stor på eget sinn.

Jeg vet jeg har påført andre og meg selv indre sår, som jeg ønsker å lege. Andre har påført meg sår, som kanskje aldri helt kan leges, men når jeg ærlig åpner opp og “ufarliggjør” dem, letter jeg på smerten.

Jeg benytter så godt jeg kan min fortid til å være en person som andre kan ta lærdom av, ved å stikke hull på hemmeligheter som knyter et menneske, gjør det forkrøplet og forkomment. En hjelp til at de selv vil fortelle. Jeg kan være en kanal…

Vi avhengighetsmennesker reagerer sterkere på frustrasjon enn “normale” mennesker. Ved å gjenoppleve disse episodene, og åpne opp, snakke om dem, diskutere dem i streng fortrolighet med en person vi stoler på, en ikke-familiær person, kan vi redusere frustrasjonens størrelse og styrke i det ubevisste…

Jeg har tatt og tar ansvar for mine handlinger. Tilgitt meg selv, for å gå videre. Det hadde nok vært enklere å tilgi og bearbeide sårene andre har påført meg om hen tok ansvar for sine handlinger…

“Om noen kaster salt på deg, kommer du bare til å kjenne smerte om du har et åpent sår.” (Latinsk ordspråk)