“I’m going to rehab” toner ut fra radioen. Amy Winehous sang om å dra på rusbehandling. Det var ikke hennes valg, men ble “tvunget” av sin far. Det gikk som alle vet dessverre dårlig. Hun var ikke klar, ikke villig nok, ikke fått nok “juling”. Som teksten sier (oversatt); “Jeg har ikke tid.”
Selv om hun ikke hadde tid til å leve fulgte hun farens råd, og skulle aldri drikke mer. Aldri mer, et umulig valg å gjennomføre. I sin ensomhet, på søken etter en venn ble alkoholen, og senere narkotika hennes “følgesvenner” inn i døden.
Hun nådde aldri sin bunn, eller det var vel det hun gjorde. Hun så det bare ikke selv, før det var forsent.
Jeg fant mitt nok, nådde min bunn og erkjente at jeg trengte hjelp. Jeg måtte ta valget selv, være villig til å gi slipp, “legge meg flat” og motta benådningen.
Mine dårlige valg tidligere, de jeg trodde ville befri meg fra angst og ensomhet, ble gjort til skamme. Alkoholen var ingen venn, ikke løsningen som førte til virkelig frihet. Bare villighet til gledelig å ta det eneste riktige valget, og ville det nok, uten opprør, forbehold eller konflikter. Først da fikk jeg syn for hva virkelig frihet var, frihet fra trelldom, friheten til å å være meg.
Tenk om Amy hadde villet det nok? Tenk på alle de fine sangene vi kunne lyttet til da… Men hun tok sitt valg, og ingen kunne hindre henne, siden hun ikke innså at rusmidlene valgte… Med døden til følge. Mange med henne har gått samme veien, dessverre.
Hver morgen takker jeg for at jeg var villig nok. Jeg ville ha mitt liv tilbake, et liv i virkelig frihet. Jeg ville det nok! Jeg trenger fortsatt å gjøre jobben, ikke tro jeg er “frisk” nok til å teste om jeg kan ta et glass vin eller to… Og i motsetning til Amy, har jeg aldri alkohol i nærheten. For det er slik at jeg må fortsette, det jeg begynte, for å leve et liv i frihet. Jeg vil være i tiden etter, så jeg gjør gledelig jobben. Jeg får aldri nok av dette fantastiske livet i frihet til…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 