MISUNNELSE

Andre mennesker er viktige for meg. Iblant spiller deres hensikter en rolle, men det hender at jeg tar saker for personlig eller henger meg opp i deres livsstil. Ingen av delene har noe å gjøre med meg.

Vi lever i en verden av misunnelse, og i større eller mindre grad er vi alle misunnelig på noen. Denne karakterfeilen gir oss ofte et forvridd syn, men også en slags tilfredsstillelse.

Hvorfor bruker vi så mye tid på å ønske oss og strebe etter noe vi ikke har, og ofte noe vi ikke har behov for? Det er ikke slik at det naboen har er noe jeg trenger, selv om jeg kan ønske meg det. Noe er det likevel verdt å strebe for å få…

Mine behov er ikke nødvendigvis det andre har. Skulle jeg alltid få det som sidemannen har bare på grunn av misunnelse, fordi jeg mener det er mest rettferdig, blir det urettferdig.

I stedet for å bruke bortkastet tid og energi på å ergre meg over, eller arbeide for å oppnå materielle goder, til og med egenskaper som andre har, som jeg aldri vil få, skal jeg heller erkjenne dette faktiske forhold og godta det.

Gjennom å ha en egen oppfatning om meg selv – jeg er faktisk god nok som jeg er og har det jeg behøver for å ha det godt, kan jeg akseptere andres menneskers hensikter uten å la meg styre av dem.

Jeg har sett at noen av mine karakterbrister på grunn av kortsynt og unyttig tankegang, til og med uvennlig ønsketenking, har hindret meg i å leve i pakt med mine indre verdier.

Når jeg stiller urimelige krav til meg selv og andre, blir disse stående i veien for å oppnå resultater og å nå mitt opprinnelige mål. Da jeg innså dette, at jeg bare kunne gjøre noe for egen del, uavhengig av hva andre hadde, da klarte jeg å gi slipp på alkoholen.

Jeg har sluttet å sammenligne meg med andre, i den forstand at jeg bare ser etter ulikheter, som skaper misunnelig uoppnåelighet. Jeg har erkjent at selv om jeg ikke har det de har så har jeg nettopp det jeg trenger. Når jeg ser nøyere etter har jeg faktisk det de har,bare på min måte. Jeg har til og med noe som andre ønsker seg, som de misunner meg…