Å våge å åpne opp …

Den første snøen har falt, og ligger der som et tynt melislag og skjuler det meste av løvet jeg ikke fikk raket. Ingen ser, og med tiden vil jeg muligens glemme, helt til snøen smelter bort, helt til våren kanskje. Et visuelt bilde på at det som det leggers lokk på ikke er like lett for andre å vite noe om …

Maria Mena sa en gang: Det er ingenting i meg som er så mørkt at det ikke kan stirres på. Jeg er tilbøyelig til å si det samme. Men det har ikke alltid vært slik. Det som hindret meg i å være åpen var først og fremst skammen. Skammen over å bli utsatt for vold, misbruk og psykisk terror. Senere kom skammen over å ikke klare å ta igjen eller gå min vei. Men da ville noen få vite, og da kom frykten for at noen skulle vite. En ond sirkel som gjorde at jeg måtte tie, måtte bli, måtte skjule, måtte klare meg selv. Jeg ba stille bønner om hjelp, selv om jeg var redd for hva denne hjelperen ville si. Sikkert det samme jeg hadde vært vant med å høre; at det var min feil, at jeg ikke dugde, at jeg var dum og feig. Omsider tok jeg bladet fra munnen, fortalte hvordan jeg hadde det til en person jeg tenkte ville tåle sannheten, og ikke dømme meg. Jeg åpnet opp såpass at denne personen fikk barna og meg ut av helvete vi befant oss i.

Endelig i trygghet var jeg overbevist om at nå skulle jeg klare resten på egenhånd. Det var jo det jeg var oppdratt til, å klare meg selv. Selv om jeg hadde gitt denne personen tilliten var det noe i meg som sa at jeg måtte holde igjen. På nytt lukket jeg meg, og når kvelden kom, satt jeg der alene, fortsatt redd for hva morgendagen ville bringe. Savnet etter noen, en trygg armkrok, men kunne jeg stole på noen … Jeg måtte stå i det. Klare – klare – klare. Ensomhetsfølelsen kom i streben etter å være sterk nok til å nettopp klare alt selv. Være flink pike; dyktig og pliktoppfyllende i alt jeg foretok meg. Jeg kunne ikke vise noen svakheter, jeg kunne ikke gi opp. Jeg presset meg hardt, og hver kveld kom ensomheten og banket på. Det var da noe. Men jeg ville ikke være alene …

Jeg presset meg hardt for å ikke skuffe noen. Alle skulle se hvor flink jeg var. Kollegaer, familien, naboer og meg selv. Så begynte jeg å gi etter overfor meg selv, da ensomheten ble for påtrengende. Igjen kom skammen – at jeg kunne tillate. Løsningen kom flytende, jeg kjente varmen og roen den ga meg. Alkoholen. Jeg var ikke mer alene. Jeg hadde fått en «venn», en som trøstet meg, som fikk meg til å glemme, som overskygget min smerte. For en stund …

Lenge overgikk alkoholens snikende hensikter min indre smerte. Selv om den etter hvert ga meg en annen smerte, ville jeg ikke gi slipp på den. Jeg måtte bare drikke mer. Og nå kunne jeg vertfall ikke fortelle. Nå måtte jeg virkelig vise utad at jeg ikke var fordervet innad. Aldri har jeg vært mere alene. Skyll det bort. Glemme … Gjemme … Skjule … Mer – mer – mer. Men jeg var fortsatt alene, enda mer alene …

Alkoholen ble et symptom på at jeg hadde det vondt. Denne smerten skammen og frykten indirekte hadde påført meg. For det var det bakenforliggende som var den virkelige årsaken, det jeg hadde lagt lokk på, ikke våget røpe. Alle hemmelighetene, som igjen førte til denne skammen og frykten for å bli avslørt og ensom. Fordi ingen ville vel være med en person som meg, som kunne være så dum … Og attpåtil selv begynne å drikke seg fra sans og samling. Ja, jeg var virkelig et dårlig menneske.

Jeg valgte altså alkohol fremfor mat, sex, selvskading eller gambling. Det var den kroppen min husket fra tidlig barndom, den første slurken som 5-6 åring, og dette minnet tok amygdalaen frem, i «troen på» å kunne hjelpe meg. Og det som startet som et middel for å slappe av, få fred, slippe å føle det jeg følte, ikke være alene mer, ble med tiden det stikk motsatte. Og jeg måtte klare det. Alene …

Jeg var ikke normal. Ingen andre var som meg. Alene. Meg og mine følelser. De begravde meg. Skammen. Frykten. Og ingen ville tro. For ingen, absolutt ingen hadde det slik som meg.

Når fjellet ikke kommer til Mohammed, må Mohammed komme til fjellet. Det var ikke slik at denne ligningen kom meg i hu, men jeg husket på hvordan jeg tidligere hadde kommet meg ut av uføret da jeg åpnet opp og ba om hjelp. Det var det jeg måtte gjøre, koste hva det koste ville. Kan hende finnes det noen der ute som vil forstå, som kanskje kjenner seg litt igjen, som kanskje har en bedre løsning enn den jeg selv hittil hadde trodd var løsningsmiddelet. Jeg hadde egentlig for lengst innsett at alkoholen ikke var den jeg hadde trodd den var. For aldri hadde jeg vel vært mer ensom enn sammen med den. Jeg måtte forbi skammen og frykten for hva andre måtte tro om meg. Jeg måtte rive ned stengslene jeg selv hadde satt opp. Slippe ut og slippe inn.

Er det virkelig sant? Finnes det flere som meg?

Jeg forsto dette da jeg omsider våget meg over terskelen til et fellesskap av mennesker som tilsynelatende ikke hadde noen problemer. Som aldri hadde hatt heller, trodde jeg, helt til jeg begynte å lytte til hva de fortalte. At også de hadde gått alene og skjult de forferdeligste hemmeligheter. Og da forsto jeg at jeg ikke lenger var alene. Jeg var ikke alene om å ville overleve. Nå ville jeg også leve, slik som dem.

Den første tiden måtte jeg la alt synke inn, før jeg selv begynte å snakke om mine opplevelser. Litt etter litt åpnet jeg opp. Og ingen så ned på meg. De viste meg respekt, forståelse, omsorg og trygghet. Det var som å komme hjem, til «folket mitt».

Vi mennesker er egentlig flokkdyr. Men så snart vi står i vanskeligheter oppsøker vi ikke flokken vår, men tror vi plutselig må klare alt selv, fordi vi ikke er som dem, men annerledes. I frykt for å bli utstøtt. Men vi har allerede satt oss selv utenfor på grunn av nettopp denne frykten, og skammen over den vi er, har blitt fordi vi skjuler hvem vi egentlig er. Dermed blir vi der i utenforskapet, alene i troen på at ingen vil hjelpe, og vi trenger jo heller ingen …

Jeg vet det er mange som leter etter sitt folk. Som fortsatt går rundt og tror de er alene om å ha det vanskelig. Og det er feilen vi gjør; vi går der alene, i ensomheten, og tror at vi er unike. Og jo lengere vi trasker rundt med bøyd hode, uten å se noen i øynene, ikke våre egne en gang. Våger ikke å se vårt eget speilbilde. For vi er så redde for sannheten, og denne vokser, blir større, uoverkommelig stor tror vi, og jo verre blir det å finne veien ut til alle de andre som tusler alene på hver sine stier …

Jeg ønsker å være et ansikt utad, for å vise mitt speilbilde til alle dem som fortsatt går der alene og ikke våger å gi slipp på ensomheten i frykt for å bli enda mer alene. Det er derfor et tankekors at jeg skulle ønske jeg var mer som Maria Mena, siden jeg er såpass åpen. Men jeg skriver jo bare og hun snakker åpenlyst om sine innerste demoner. Jeg deler bare på «papiret», ikke i forsamlinger. For fortsatt er det slik at jeg kjenner meg ensom sammen med andre. Jeg er redd for å være annerledes, dumme meg ut, ja du vet … For jeg vet det er mange som er akkurat som meg, eller som har en tilnærmet lik historie som meg. Jeg vet også at folket mitt er der, og jeg går til dem når jeg kjenner ensomheten snike seg inn …

Jeg skal ikke slutte å skrive, for dere, for meg selv aller mest. Men jeg vil også snakke. Og jeg velger å tro at når jeg har skrevet tilstrekkelig lenge nok, vil jeg gå videre, til større auditorier, for å nå ut til enda flere. Og første skritt dit var vel å la meg intervjue.

Alle reiser begynner med ett skritt. Med tiden kommer jeg til et lokale nær deg. Det våger jeg å tro på. Men jeg trenger å gjøre det også. Våger jeg det? Og våger du å gå til fjellet … Opp på fjellet? Eller er du som meg, redd for de store høyder, har litt høydeskrekk? Kanskje skulle vi gå sammen …