POSTAKUTT ABSTINENSSYNDROM …

… ELLER KJEMISKE REAKSJONER I KROPPEN SOM KAN SKAPE PROBLEMER

I dag skal jeg skrive litt om de kjemiske reaksjonene som skjer i cellene våre, som med en fellesbetegnelse kalles for stoffskifte eller metabolisme. Enkelt forklart så skiftes celleinnholdet ut, herunder hormoner, og det skjer omtrent hver tredje måned hos alle mennesker. Denne prosessen kan fortone seg som en abstinenslignende reaksjon. For de som aldri har opplevd å være abstinent, er det kroppens varslingssignaler når kroppen ikke tilføres stoffer eller impulser den har for vane å få, og blitt avhengig av. Normalt er det rusavhengige som merker mest til disse abstinenssymptomene, som fortoner seg mer eller mindre likt for alle. Selv en person som har vært edru over tid kan oppleve å være «abstinent», men egentlig dreier det seg da om stoffskifte. Denne tilstanden kalles for postakutt abstinenssyndrom. Så egentlig er det det jeg skal skrive om, eller rettere sagt hva som kan skje når vi er i denne tilstanden.

Først, de vanligste symptomene på postakutt abstinenssyndrom (PAAS/PAWS):

  • Manglende evne til å tenke klart, eller har et repeterende tankemønster
  • Manglende evne til å konsentrere seg.
  • Kognitiv svikt: Hukommelses- og mobilitetsproblemer forårsaket av en ubalanse i hjernens kjemi som vil løse seg over tid.
  • Manglende evne til å føle glede (anhedonia – https://sml.snl.no/anhedoni). En nærmere forklaring: Avhengighetsmennesker, enten til rusmidler, mat og handlinger, hvor den enkeltes valgte stoff produsere det følsomme kjemikalet dopamin i hjernen. Når personen ikke får det kroppen «trenger», kan det ta litt tid før hjernen naturlig begynner å produsere normale nivåer av dopamin igjen.
  • Søvnløshet eller søvnforstyrrelser: Rusmidler kan ofte maskere underliggende søvnproblemer, eller forstyrre kroppens normale søvnsyklus. Forstyrrende drømmer er også vanlig.
  • Humørsvingninger: Hjernen til de som gjentatte ganger misbruker stoffer, substanser og eller handlinger blir vant til en konstant strøm av humørsvingende stoffer. Ettersom hjernen må lære å balansere seg selv uten disse stoffene, kan perioder med depresjon og mani forekomme uten tilsynelatende grunn.
  • Ekstrem følsomhet for stress: Etter å ha gitt opp sitt primære mestringsverktøy, finner mange mennesker at terskelen deres for daglige stressfaktorer er ekstremt lav. Å gjenvinne tillit til teknikker for problemløsning og stresshåndtering tar faktisk tid.
  • Angst: Dessverre er det mange som mottar reseptbelagte medisiner, som igjen misbrukes, som igjen hemmer brukerens hjerneaktivitet, som egentlig skal hjelpe dem å være rolige. Når disse legemidlene fjernes fra systemet, kan dette drastiske skiftet forårsake enda mer angst og panikkanfall.

Kjenner du igjen noen av disse symptomene. Fortvil ikke, for det er normalt for oss alle fra tid til annen. Om du fikk med deg starten av innlegget, vet du hvorfor.

Før jeg går videre må jeg presisere at personer som har misbrukt rusmidler over tid, har forkludret stoffskifteprosessen slik at den oppleves forverret ved rusopphold og edruskap. Jeg skal gi et par eksempler på hvordan det kan fortone seg, og i verste fall skape noen problemer i livssituasjonen min.

Selv etter mange edruelige år, spiller PAAS meg et puss, og det blir som en ond sirkel. Et feiltrinn etterfølges av et annet, og det skjer når jeg er under press eller er i en stresset situasjon. (Merk symptomer ovenfor). En av mine verste «fiender» er nemlig stress. Og nå som jeg har drevet med oppussing av hjemmet, er det ikke til å stikke under en stol at det har påvirket stresshormonene mine (Kortisol). Jeg tenker urasjonelt, handler for raskt, uten å tenke meg om, eller se nøyere på situasjonen og hva jeg gjør.

Jeg begynner med en av dem, en situasjon som oppsto da jeg endelig tok meg fri og skulle dra oppover til min mor. Togbillettene var bestilt (dette vil jeg også komme tilbake til), og min samboer kjørte meg i god tid til Gardemoen, hvor jeg skulle ta toget fra. Lenge siden sist jeg hadde vært på flyplassen, store endringer hadde skjedd siden da, og nedgangen til togene var også endret, vertfall i mitt hode. Tenkte ikke på at jeg aldri før hadde gått på toget der, bare gått av. Da jeg omsider fant trappen ned, vel og merke etter å ha blitt veiledet rundt et avlukke og så til venstre, og dette er vesentlig – jeg gikk til venstre, men holdt ikke videre til venstre, men tok første rulletrappen jeg så. Ukonsentrert er vel det rette ordet, og igjen, merk symptomer. Omsider nede på perrongen, enda god tid til toget kom, satte jeg meg ned og skrollet på mobilen. Stadig tittet jeg på anvisningstavlen, og Trondheim kom opp, avgang 14.32, men ingen påstigning. Jeg stusset over dette, men tenkte det sikkert sto feil. Det gjør det jo rett som det er. Klokka tikket, ti minutter til avgang, og jeg begynte å undre meg over om jeg var den eneste som skulle ta toget i retning Trondheim, eller Otta i mitt tilfelle. Noe sa meg; se nøyere på billetten, som jeg heldigvis gjorde, og der sto det plattform 1, og jeg befant meg på 4. Hvor er plattform 1, og hvordan komme meg dit? Til alt hell var det en mann som ryddet i søppeldunkene, og jeg spurte vedkommende, hvorpå jeg fikk til svar at dette var perrongen for ankommende tog fra Trondheim, og jeg måtte opp igjen og over på andre siden. Hjerte banket da jeg trev bagasjen og løp oppover rulletrappen, som til alt hell var fri for andre mennesker. Men hvor var så denne nedgangen til spor 1? Nok en gang måtte jeg spørre personalet i billettluken. Til venstre innenfor, og jeg løp, men så jo ingen trapp. Jeg ropte febrilsk: Hvor er denne forbanna trappa? Mannen hørte meg, og kom løpende og anviste. Omtrent halvt i svime entret jeg trappen og kom meg ned, da toget kom meg i møte. Vogn 6, det husket jeg, og jeg «veltet» meg inn, satte meg tungt ned i sete nr. 55, og tårene sprengte på. Jeg skalv. Tenk om jeg hadde latt toget gå fra meg i all min ukonsentrasjon? Tenk om jeg ikke hadde kommet meg oppover til mor? Så klarte jeg å tenke rasjonelt, eller var det nå så rasjonelt, men uansett slo jeg meg tilsynelatende med ro; det gikk jo bra, denne gangen også. Kanskje var det en prøvelse …

Jo da, jeg kom meg til mor, og hadde noen fantastiske dager der. Fant tilbake roen kort tid etter at jeg satte foten innenfor døren. Fortalte henne hvor glad jeg var for å endelig være der igjen, oppriktig glad, og lettet. Hun fikk en kortversjon av dagens hendelse, og reaksjonen var: Dårlig skilting til togstasjonen. Og jeg sa meg enig, for det var jo en sannhet, muligens med noen modifikasjoner. Den virkelige sannheten lå jo hos meg, men jeg ville ikke nå frem med den forklaringen, så jeg gjengjeldte heller velkomstklemmen og satte meg avslappet og glad i sofaen.

Dagen for avreise kom, den triste avskjeden som det alltid er, og jeg skulle sjekke min returbillett. Avgangstidene hadde endret seg siden sist, og jeg skulle være helt sikker, ikke gjøre en ny blemme. Hvor var billetten? Jeg visste jeg hadde bestilt, og betalt, men den var borte. Jeg fant den under utløpte billetter, dato 19. november, dagen jeg hadde bestilt den. Trehundre og åtte kroner rett ut av togvinduet. Er alt i orden, spør mor. Tja, jeg har gjort en liten feil, men det går bra. Beholdt roen, Skulle ikke uroe henne med mine feiltrinn.Jeg unnlot derfor å gå videre med å fortelle henne sannheten, om feilaktig bestilling. Orket ikke konfrontasjonen om hvor rørete jeg var, om at jeg måtte være mer nøye, sjekke ditt og datt, for var det noe jeg visste, så var det nettopp det. Men i min tilstand, i denne postakutte tilværelsen, gikk det meste meg hus forbi. Til alt hell var det fortsatt tidlig lørdag morgen, og fortsatt ledige plasser på toget, så jeg bestilte en ny.

Her sitter jeg og erkjenner mine «dumheter», noen kroner fattigere, og noen erfaringer rikere, og prøver å finne en god unnskyldning på hvorfor jeg kunne la dette skje. Ganske enkelt, det var tiden for den tre månedlige utskiftningen, når cellehormonene fornyes. Selvfølgelig burde jeg kjenne til dette, og jeg gjør jo det, men jeg tenker ikke lenger over dette, mest fordi prosessen sjelden skaper så store problemer. Og det hadde mest sannsynligvis ikke skjedd nå heller om jeg ikke hadde kjørt på så hardt med å bli ferdig her hjemmet, til jul, eller helst i går … Stresset meg opp, eller ned, alt ettersom man ser det. Og det rare er, eller helt normalt er det sikkert, at nå kan jeg bare le av det. En slags forsvarsmekanisme, eller bortforklaring om du vil. Like fullt erkjenner jeg at det ikke lønner seg, på noen som helst måte i mitt tilfelle, og utsette meg selv for stress og press. Det kan bli dyrt…

Det koker ned til en erkjennelse: Om å ta det mer med ro og være tilstede i eget liv. Og det hjelper så lite å unnskylde meg med at jeg mest sannsynlig ikke er den eneste som har foretatt slike bommerter. Det går ikke alltid et tog. Eller gjør det det …

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s