Fra ettertanke til omtanke …

Denne stille tiden før jul, som slettes ikke er stille, verken når det gjelder tankevirksomhet eller handling. Ikke for meg vertfall, selv om jeg brukte gårdagen til ingen ting. Vel, ikke noe som kan krysses av på utført arbeid. Men tenkte gjorde jeg, og det gjør jeg støtt og stadig.

Enkelte sier at denne førjulstiden – advent – er en tid for ettertanke.  Om jeg snur på ordene blir det tenke etter, og har det da samme betydningen? Tenke etter hva? Og denne ettertanken, hva hjelper så den? Kommer det noe godt ut av den? Skjer det noe liksom? Jeg kan sende bekymrede tanker i hytt og pine, men gjør jeg noe egentlig? Er det ikke det som kommer etter tanken som betyr noe? Så, å tenke etter betyr pr definisjon ikke nødvendigvis noe som burde etterfølges med handling. Derimot ettertanken, slik jeg ser det, bør etterfølges av noe mer aktivt, en god gjerning om du vil. 

Forvirring? Jeg er forvirret, og det har som regel sitt utspring i meg selv. Jeg er opptatt av andres ve og vel. Noen ganger har jeg vanskeligheter med å se hvor mine problemer starter og hvor andres slutter, visa versa. Denne forvirringen stanser all logisk tankegang, og det kan gå over til at jeg mister følelsen for hva som er rett og galt. Og spørsmålet blir da: Hvordan skal jeg kunne skille på hva som er rett eller galt, akseptabel eller uakseptabel oppførsel om jeg ikke vet hva jeg vil ha eller behøver selv? Eller hvordan jeg selv har det, sett innen ifra? For det er dessverre slik at jeg, som mange andre går jeg ut ifra, ser på oss selv uten ifra. Egentlig kommer denne tanken fra hvordan andre ser på oss, eller? 

Det dreier seg mye om verdier, hva jeg står for. Om jeg virkelig mener det jeg sier og gjør? Hvordan jeg har blitt påvirket, eller oppdratt hjemme ifra, og om disse verdiene har blitt til mine, eller bare slett mine?? Med dette i tankene, altså jeg betrakter, eller mer at tanker, ord og gjerninger er lagt til utredning, ligger i boksen for ettertanke. Og ut ifra hva jeg ser, vil jeg arbeide med å utforme et nytt handlingsmønster som gjenspeiler mine sanne verdier. Fra å ligge i til utredning, så over til behandlingsboksen, for så å havne i ferdigboksen. Det innebærer at min fortid, mine erfaringer, gode som dårlige, skal komme mer til sin rett gjennom handling. Med andre ord skal jeg være mer konsekvent i å gjøre det jeg sier jeg skal gjøre og ikke bare tenke tanken eller komme med tomme ord og lovnader. Det kan politikere og de som sitter i styre og stell forbeholde seg retten til … Som de selv sier …

I dag har jeg mot og tillit nok til å være ærlig mot meg selv, det være seg om andre liker det jeg gjør, er enig med meg eller ikke. Selvfølgelig ønsker jeg ikke å foreta meg noe andre ikke liker. Jeg er i enkelte tilfeller også redd for å skille meg for mye ut i mengden. Det blir det for mye snakk av. Dette har jeg tenkt mer over. Er det ikke slik at når noen snakker, spres det videre utover, enten det dreier seg om noe positivt eller negativt – baksnakking eller framsnakking? Så dersom jeg går for å skille meg ut, men at dette omhandler mine gode verdier, at jeg handler omtenksomt, så vil jeg få et godt rykte. I motsetning til da jeg drakk, og mine handlinger var alt annet enn positive, og menneskene rundt meg ikke hadde så mange godord å fortelle videre. Og med rette, får jeg vel ærlig innrømme, selv om mine egentlige verdier var det motsatte av hvordan jeg fremsto. De som personlig ikke kjente meg og min bakgrunn uttrykte sitt syn på meg. Den de så, den som igjen kunne gi et inntrykk av hvordan jeg var oppdratt – en dratt slutning om en dysfunksjonell familie, som langt ifra stemte. Jeg kom(mer) fra en omtenksom familie, med et verdisyn om at vi alle er like verdifulle.

Men omhandlet det alle, og da mener jeg – hva med oss selv?

Jeg er oppdratt til å vise empati, omtanke, respekt og å være hjelpsom.  I min familie ble egoismen slått ned på, på grensen til å eliminere bort egen omtanke. I dag ser jeg at egenverdien kunne overses, og det kom tydelig frem ved at følelsene våre, hvordan vi egentlig hadde det aller helst skulle holdes inni oss. Nå vet jeg hvor viktig det er å formidle hvordan jeg har det. Stenger jeg inne følelsene mine, spesielt de som anses som negative, så vil de før eller senere komme til syne i en eller annen form, enten eksplodere i et verbalt uttrykk eller som en uakseptabel handling. Når egenverdien blir sett på som uvesentlig påvirker dette selvfølelsen og selvtilliten. Gjennom et nitid arbeid med meg selv har jeg sett viktigheten av egenpleie. Å ta følelsene mine på alvor og respektere hvorfor jeg kjenner meg slik jeg gjør i ulike situasjoner. Dermed har jeg også lært å kjenne hvor mine grenser går. Jeg viser meg selv omtanke.

Det å vise omtanke dreier seg vel så mye overfor meg selv som overfor andre. Jeg blir et lett bytte for dem som ønsker å utnytte min «omtenksomhet» om jeg ikke respekterer meg selv. Når jeg respekterer meg selv er jeg mer trygg på andre og de blir også mer trygg på meg. Til nærmere ettertanke har jeg derfor funnet ut at omtenksomhet dreier seg om kjærlighet, gitt noen fra vårt hjerte, hvor denne noen også skal være oss selv, aller mest. For hvordan kan man være en god, omtenksom person mot noen andre om man ikke har det godt selv? Noe til ettertanke …

Vi er selv ansvarlig for egne liv, at vi har det bra. Så ordtaket; først meg selv, og så meg selv er ikke så hakkende galt, om man da ikke glemmer å videreføre dette til mennesker og omverdenen. Gjør vi det går det over til å være egosentrisk, hvor vårt ego tar overhånd, og vi mister vårt fremste mål av syne, det å være omtenksom. Med andre ord: Når vi viser omtanke for oss selv vise vi også omtanke for andre. Den tanken er vertfall verdt en ettertanke …

Og jeg har tenkt etter, nei, tatt det til ettertanke, at det spiller ingen rolle hvor mye jeg snakker, eller skriver om å være omtenksom, om jeg ikke, så godt jeg kan, etterlever det. For å bare prate om det kan fort bare bli et surrogat for å leve i det. Eller som Albert Schweizer sa det: Å gå fremfor som et godt eksempel er ikke det viktigste når det gjelder å påvirke andre. Det er det eneste!