Alkoholismen er en tredelt lidelse – fysisk, følelsesmessig og sjelelig …

… Og de rundt har de samme lidelsene. Tørr vi snakke om det?

Jula står for døren, og mange pårørende går rundt i ank, en tærende angst – hva kommer i år? Hvordan blir denne julen? Alkoholikeren, med sitt snevre og egosentriske syn vil aldri kunne vite om du ikke forteller hvordan du har det, langt mindre om du ikke foretar deg noe for selv å få en bedre hverdag og jul. Kan hende er hen for syk til å forstå, ikke der og da, kanskje aldri. Men har du tid til å vente med ditt liv? Klarer du å bruke dine siste krefter på å lage deg selv en god jul, hva har du å tape? Du kan ikke leve andres liv! De kan heller ikke leve gjennom deg!

I dag skal jeg snakke for mange, og det er ikke alltid enkelt å finne de rette ordene, slik alle ville sagt det, forklart det … Jeg prøver likevel, for vi har nok tenkt og følt mye av det samme … Det handler om liv og død. Livet, enkelt å snakke om, tror vi. Så hvorfor snakker vi ikke om livet? Er det fordi vi egentlig ikke har noe liv? Og så var det døden, den skal vi la ligge, til den dør …

*

«Hen levde et liv i sus og dus, så det var ikke annet å forvente». Det er lett for de utenforstående, og uvitende, å tenke slik om en person som gjennom årrekker tydde til alkoholen. Men et liv i sus og dus var det neppe. Visst nok suset personen, men at det var dus, forstått som harmoni, det kan jeg skrive under på at det ikke er …

Alkoholen har blitt manges bane. Den frarøvet mange et liv, både den som selv drakk og de rundt. For de berørte var det ikke et liv da de levde, og heller ikke etter deres død. Enkelte våger ikke å vise sitt sinne, sin frustrasjon og lidelse mens alkoholikeren enda levde, og strengt tatt ikke etter deres død heller. Selv om det for mange er en lettelse, tørr de ikke vise det. De kan tenke at de er dårlige mennesker som «endelig» ble bønnhørt når en nærstående ble et offer for kong alkohols kveletak og førte dem inn dødsporten.

Mens det enda er litt liv … Og den avhengige fortsatt tviholder på den tynnslitte livsnerven, blir de berørtes nerver også mer tynnslitte. De er like maktesløse som hen som drikker. Og all skammen … Skamfølelsen: Jeg kan ikke dømme hen, kan ikke se hen som svak, dum og ansvarsløs. De føler og tenker at de kan gjøre situasjonen enda verre, at de blir skyld i at alkoholikeren drikker mer om de sier hva de egentlig føler og tenker, og om de sier det … Nei det kan de ikke. Problemdrankeren, alkoholikeren, periodedrankeren, fylliken, ja, «(u)kjært barn har mange navn, ville drukket uansett. Jo da, jeg har blitt pålagt skyld, og pålagt andre skyld selv for at jeg drakk mer. «Hadde ikke du sagt og gjort det så …»

Jeg banner ikke i kirka, for de ville, jeg ville ha drukket uansett. Sann mine ord.  Pårørende har så absolutt lov til å føle, til og med lov til å si det høyt: «Du ødelegger våre liv!» Ja, alkoholikerens død ble deres befrielse, og det er faktisk ingen skam og tenke. Heller ikke etter deres død, for jeg mener de hadde et valg om å slippe taket i flasken. Ja, selvfølgelig var mange så skadet på sjelen at de ikke så noe annet valg enn å drikke for å «overleve». Alkoholen lindret smerten, men hvor lenge varte det?

Det ble en befrielse for begge parter tør jeg påstå. For verken den som drakk eller de som sto rundt ønsket å ha det slik. Selv om de mange en gang prøvde å komme seg ut, klarte de det ikke. Ingen av dem. Og det er mange grunner til det, som jeg ikke skal gå enda nærmere inn på enn jeg allerede har gjort. Eller … Jeg våger å påstå dette jeg nå skriver videre om.

Det er for mange nærliggende å tro at de ville ha det slik, dette livet i «sus og dus». Jeg vet ganske sikkert at ingen ønsker å drikke seg til døde – denne seigpiningen dag ut og dag inn. Dessverre klarer ikke alle å bli edru selv hvor mye de måtte ønske det. En årsak til at de gjentatte ganger feiler i forsøkene på å nyktre opp er følelsene, at de ikke maktet å stå i dem – skyld, skam, nederlag, angst, smerter i kropp og sjel, de mest vanlige å skylde på. De våget bare ikke ta tak i det bakenforliggende. De greide ikke være ærlige mot seg selv.

Naturligvis finnes det flere årsaker. Det tar enormt på alle kroppens organer. Å tilføre den gift, som alkoholen er, vil over tid ødelegge flere og flere livsviktige kroppsdeler. Det at noen tar seg pauser, som jeg ikke kaller for pauser, for i hodet drikker de fortsatt. Dette medfører at enkelte organer får en etterlengtet hvilepause, men pausene varer ikke lenge nok, og de blir stadig kortere. For en periode går det tilsynelatende greit, før den fysiske smerten, alle abstinensene blir for uutholdelig. «Jeg må ha alkohol NÅ!» Det finnes nemlig ikke periodedrankere. Planlegging av neste «kule» foregår daglig – hver time, hvert minutt. Stress, rastløshet, tankespinn. Og for de pårørende er det heller ikke hvile, oftest enda verre, for når de drikker vet de jo hvor de har dem …

Jeg har selv lidd under alkoholen, og jeg kan se på dette fra begge hold. Jeg var den som drakk og påførte andre ergrelser, til og med forakt. Og jeg var den som selv foraktet og var bitter. Like fullt har jeg lov til å si dette høyt, for bare da kan jeg gjøre noe med det. Erkjennelsen over at mine følelser var ekte. Men jeg trenger å gjøre noe mer, for ellers vil disse følelsene binde fast de enorme traumene jeg ble påført, og selv påførte andre. Som igjen gjør det vanskeligere å gå videre. Jeg har spurt meg selv; er det en annens persons levemåte som skapte traumene, eller er det mine følelser, det at jeg ikke bearbeidet dem og handlingen de oppsto i? En følelse har sitt utspring, noe bakenforliggende, årsaken til traumet, så det blir en ond sirkel vi ikke kommer ut av om vi ikke går til (be)handling. Enkelte trenger profesjonell hjelp til å både se traumene, for så å snakke om dem og videre bearbeide dem, for og tilnærmet lik kunne kvitte seg med dem. Å bli kvitt dem går ofte ikke, for de sitter så dypt, sår som aldri vil gro, men vi kan lære oss å leve med dem. Og for en alkoholiker som har et ønske om å slutte å drikke, gjelder nettopp samme oppskriften.

All ekte kommunikasjon skal baseres på gjensidige behov. Derfor har vi lov til å fortelle hvordan vi har det. «Det er ikke min skyld at du drikker». Det var ikke din skyld at jeg drakk»!

«Du kunne gått»! Det er enkelt å si, for selv hvor vondt de pårørende har det, har de en innebygget legning om å ville hjelpe. Dessverre kan de ikke hjelpe en som selv ikke vil bli hjulpet, og den tanken sitter langt inne, men likevel fortsetter de i håpet om at en dag … Den dagen kom aldri. Derfor trenger pårørende å hjelpe den som ligger dem nærmest, ergo dem selv. Jeg skal ikke gi råd, for hver enkelt trenger å finne sine metoder, men jeg kan fortelle hvordan jeg fant mine. Likevel, det skal sies at jeg måtte også se på hvordan andre hadde gått sine veier – se og lytte til hvordan de fant løsninger, og noen av disse er:

Fysisk:

  • Døm ikke deg selv
  • La ikke bekymringene styre dagen din
  • Legg vekt på din fysiske helse
  • Spis sunt
  • Snakk med noen
  • Sjekk helsetilstanden
  • Egenhygiene
  • Hvilepauser, pusterom
  • Trening, bare en tur ut i naturen hjelper
  • Tar du overnevnte på alvor vil du også sove bedre

Følelsesmessig:

  • Be om en klem eller la noen holde rundt deg ubedt
  • Be om hjelp eller la noen hjelpe deg uanmeldt
  • Ta følelsene på alvor
  • Kontakt noen å dele følelser og tanker med – du trenger ikke bære dem alene
  • Du er ikke alene
  • Du har lov til å feire, være glad, smile og le, og du har lov til å kjenne på sorg, sinne og gråte.
  • Kjenn etter, du har sikkert noe å være takknemlig for

Sjelelig:

  • Tid til meditasjon
  • Tid til bønn (selv om du ikke er kristen, hjelper det å be)
  • Søk likepersoner
  • Vær oppmerksom på dine endringer, dine fremskritt

Husk: Du er den personen du skal dele hele tiden av ditt liv med, så vær snill med deg selv, ellers blir du din uvenn, og du liker ikke være sammen med uvenner, gjør du vel… «Hold deg ren og klar, for du er det vinduet du skal se verden gjennom». (George Bernhard Shaw).

Noen ganger trenger vi å beskytte oss, eller handler det om at vi er konflikskye? Hvorfor tier vi? Hvem skal vi «spare»? Tenk over dette: «Å leve livet fullt ut er et risikabelt foretak, men om man setter opp for mange gjerder for å beskytte seg mot alle farene, ender det med at man stenger ute selve livet.» (Kenneth S. Davis). Så kanskje du skal våge å si ifra, jeg mener å gjøre noe…

Jeg ønsker oss alle en riktig god jul og et fredfullt nytt år, men vi må lage det selv! Vi kan begynne med å lage det litt lysere rundt oss …

Er livet ditt i dag slik du forestilte deg det for ett år siden?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s