Årsrapport

2022 startet med mange smell – gledens raketter, og ett eller annet sted i verden vil året gå ut med smell – dødens og fryktens raketter. Jeg for min del har ingen ting til overs for noen av dem …

I går stilnet en viktig stemme. Shabana Rheman måtte gi tapt for kreften. Hun talte overmakten midt imot, og måtte tåle mye motbør, men hun sto i det til siste slutt. Nå er du endelig fri … Gjennom 2022 har mange gått bort, personer som for noen betydde mye, som de nå sørger over. Enkelte betydde mer for mange, og stemmene gikk langt utover landegrensene. De talte, som Shabana, om urett og snakket for de som selv ikke hadde en stemme. Jeg vil nevne Rosemarie Köhn og Tomm Kristiansen.

Uten sammenligning for øvrig er jeg også en person som ser viktigheten av å snakke om det som for mange synes vanskelig å snakke om. Jeg anser det som min plikt å dele om mine erfaringer rundt det å være avhengig av alkohol, og hvordan alkoholmisbruk eller rusmisbruk i seg selv påvirker alle rundt personen som ruser seg. I året som snart er over har jeg også benyttet mye av min tid til nettopp det, selv om jeg nå i tilbakeblikkets stund ser at jeg ikke fikk skrevet og sagt så mye jeg skulle ønsket, så neste år … 2022 inneholdt mange episoder som forhindret meg i å nettopp dele om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan jeg har det nå. Sistnevnte var vel det jeg skrev mest om – dagen i dag, og den er jo faktisk den viktigste tross alt.

2022 – et år med mange fasetter …

Krig, sult, uvær, katastrofer, død og fordervelse. Gjennomgangsmelodien har dreid seg om mennesker i nød og på flukt fra utrygghet, akkompagnert av noen gledelige strofer om mennesker i oppsvingede lykkerus, hvor jeg er en av dem. Selv om alle årets dager ikke bare har vært fryd og glede, har det i det store og hele bydd på mange positive hendelser, blant annet at jeg flyttet.

Å se tilbake på året som snart vil gå inn i historiebøkene, og inn i min minnebok, vil vel aller mest bli husket for Russlands invasjon av Ukraina. Hendelser som har påvirket menneskers levesett, og har satt mange følelser i sving – sinne, sorg og fortvilelse. Kamper i vår «bakgård», strømpriser, matpriser og renteøkning har påvirket vår økonomi, og for mange har dette betydd økt fattigdom. Rike Norge har blitt rikere, tjent på krig og elendighet i verden, mens flere innbyggere har fått enda mindre å rutte med. «Jeg kjøper ikke noe for å ha i kjøleskapet når barna ikke er her, når jeg er alene». Dette sa en kvinne høyt på tn’n, men hva betydde det egentlig for overmakten? Hørte de hva hun sa…

Jeg har det jeg trenger, så jeg klager ikke. Og jeg skulle nok gjort mer for dem som ikke har det jeg har. Mange av oss skulle nok …

Nietsche sa: “Den som vet hvorfor han lever, kan tåle et nesten hvilket som helst hvordan.” Mange ser ikke dette hvorfor og vet derfor ikke hvordan. Ja, for mange har 2022 vært et år med store prøvelser. Å nevne mine vil fortone seg som bagateller i forhold, og det er nettopp det de har vært. Et kne som smertet og forhindret meg i å gjøre mye av det jeg ønsket er jo bare en filleting i forhold til hva andre har måttet streve med.

Jeg startet året med et ønske om håp, tro og kjærlighet for alle. Et uoppnåelig ønske, men likevel. Kan ikke slutte å verken tro eller håpe. Og hva blir livet uten kjærlighet? Akkurat det ser vi ved å slå på fjernsynet, hvor det rapporteres om voldshendelser verden over. Alle trenger vi kanskje å kjenne litt på alvoret, tenke igjennom hvordan det egentlig står til. Bli mer bevisste på hva slags konsekvenser vårt levesett får. Eller i en større kontekst, hva troen, eller ikke troen får for våre liv. Mange av oss lever et liv som roper på rettferdighet og oppreisning. Mange av disse med rette, men hvor lenge må de rope, for å bli hørt, eller også før de selv innser at de ikke kan leve som et offer resten av livet. Jeg tok grep, uten at det skal krediteres med premie. Ikke annet enn at gaven jeg har fått er et liv. Og disse to …

Noen kjenner mest på sorgen, smertene og angsten for morgendagen. Da kan det viktigste være håpet, selv om de selv ikke ser det, men at vi rundt kan si ordet, om at en dag skal alt bli bra. Men vi må alle kjempe for det mens vi lever våre liv her og nå.

Alle kjemper vi våre kamper, store eller små. Troen på noe eller noen kan gi oss styrke og kjærlighet til å gå videre. Vi er ulike og trenger å ta til oss ulike ting og på ulike måter. Dessverre har vi lett for å høre det vi minst trenger å høre og tar til oss det vi egentlig ikke trenger, og går dermed glipp av det som kan gjøre oss godt. Vi skulle spørre oss oftere; hva trenger vi egentlig?

Mitt svar er: HVERANDRE! Selv ikke jeg ser det hele tiden, jeg som trives så godt i eget selskap. Jeg som kan kjefte på personer rundt meg fordi de ikke følger mine planer. Jeg som blir sur når noen ler av mine bagatellmessige dumheter. Uten flokken min er jeg absolutt ingen ting. Uten min samboer hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Uten alle dere som følger meg hadde jeg ikke sett viktigheten av åpenhet. Og nettopp denne åpenheten er så viktig i kampen for rettferdighet, men denne rettferdigheten er ikke slik at du kan ha det jeg har, for absolutt rettferdighet blir da urettferdig …

Det regnet visst mye i januar …

Og i alt dette våte været satt jeg blant annet å skrev brev til en fallende sjel, som fortsatt befinner seg et sted midt imellom – ett skritt fram og to tilbake … Jeg brukte også januar til å komme meg til hektene igjen etter første koronavaksine. Ja, koronaen preget også 2022. I starten av året påvirket det nok mine nærmeste ved at jeg hadde et svingende humør og hadde en kropp i ulage. Mine bekymringer forsvant ikke med februar, da krigen i Europa var et faktum, snarere tvert om – kommer den til Norge? Naboen samlet inn klær, mat og hygieniske artikler, og jeg bidro med mitt. Lettet på min samvittighet. Og mars kom med kvinnekamp, tro, tvil, frykt og mot …

En kald vår, så april ble et lyspunkt – vårsola varmet. Det var også den måneden jeg virkelig begynte å se etter et nytt sted å bo. Jeg anså meg ferdig med Sjøhagen borettslag, foruten om naboene og hageflekken. Ja, hva med hageflekken min? Mitt fristed. Akkurat da var jeg mest bekymret over tørken, det at flere dager uten væte hadde satt «hagen min» tilbake, så da mairegnet kom var det etterlengtet. Men kneet smertet, så jeg klarte ikke gjøre alt som jeg normalt gjør i våronna. Og ville MR-undersøkelsen gi svar på hva som var galt? Meniskskade, som kunne trenes opp, og jeg måtte bare ikke sitte for mye stille, noe som aldri hadde vært et problem, annet enn da juni og sommeren kom, tiden for salt sjø og svaberg. Men jeg kunne ikke svømme. Likevel ble det noen kjærkomne dukkerter. Og noen for å skylle av skuffelser, blant annet tapte budrunder.

Juli, høysommer og ganske så fint vær, for det meste. Enkelte skyer på min himmel, eller rettere sagt en venns. Jeg gjorde mitt beste for å bakke hen opp, men hodet mitt var nok aller mest på et nytt hus vi hadde sett på. Og denne gangen gikk det vår vei. Det var glede, men også redsel. Ambivalente følelser. Flytte! Hjelp! Pakke! Ingen ferie i sommer, annet enn uka på Hvaler med barnebarna i august. Hadde jeg tid? Tok meg tid, og det gjorde godt. Siste helgen i august, 10 kilo lettere, satt jeg i nytt hjem ved Randsfjorden. For første gang på over seks år, fra starten på min tilfriskning fra alkoholmisbruket, tenkte jeg tanken; skulle vært godt med en kald øl nå … Og det ble med tanken, og tankene på alle konsekvensene – det hadde aldri blitt bare en øl …

Fredheim … Nytt hjem ble skap av nitidig oppussingsarbeid gjennom hele september og oktober, og langt inn i november. Vent litt, helt fram til desember og advent. Eller, ikke helt ferdig heller, men resten tas til våren, og sommeren, og senere… Da håper jeg at jeg ikke blir like frustrert og irritert, at jeg har lært å telle til ti… Tross alle oppståtte problemer, og med mine etterfulgte følelsesutbrudd, og enda flere kilo lettere, fikk vi vertfall ordnet ny septiktank, boret etter vann, malt alle rom og skiftet ut de fleste vinduer. Gjort det aller viktigste før vi pyntet til julehøytiden. Jammen var det for en gangs skyld godt med jul, og jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik sinnsro liggende over meg, i hele meg. Når det er skrevet kjenner jeg akkurat nå på en uro. For morgendagen … Og så husker jeg at: Morgendagen har nok med sine egne bekymringer.

Morgendagen kommer tids nok, og det vil sikkert smelle igjen. Godt vi har et stykke til naboen. Men jeg tror, og håper, og de ser ut til faktisk å ha mer vett i skallen og lar være å skyte penger opp i lufta. Flott og se på ja, men bortkastet glede egentlig.

Hva vil 2023 gi oss …

Året har ikke vært bare myke pakker … Men snøen har lavet ned, og jeg har laget engler … Og jeg er takknemlig for så mye jeg fikk i året som snart er passé. Og noe har berørt meg og satt spor … Da gjenstår det bare å ønske dere alle et riktig GODT NYTT ÅR, og tusen takk for all støtte, for alle tilbakemeldinger, for ris og ros gjennom 2022. Jeg sier takk for det gamle og velkommen til det nye! Hva vil det bringe?

Jeg vil fortsatt være opptatt av TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET. Derfor kommer et nyttårsønske, ikke et forsett, for det er jeg ikke så gald i. Men jeg skal gjøre mer for å knytte oss sammen: Huske å avslutte dager vi har vært uenige med å gi en unnskyldning og en klem. Takke for dagen, for alt vi har utrettet sammen, vise at jeg bryr meg. Vise interesse og at vi verdsetter hverandre – det som gjør at vi kan føle oss elsket.

Piet Hein sa: “Det finnes en ro, som kun beror på, at man er tro, mot det man tror på.” Jeg tror han har rett. Jeg har vertfall funnet en mer indre ro, følelsen av å hvile i meg selv, som igjen handler om å finne ut hva jeg tror på, hva som er viktig, hva som er det gode liv, for meg selv, for oss to og for fellesskapet. Men jeg skal fortsatt øve meg i være tro mot dette. Være tro mot det jeg mener er viktig og rett, også når jeg opplever motstand. Hente styrke og utfordring hos en Kraft sterkere enn meg selv. Det som kjennes i mitt hjerte og gir meg alt jeg trenger – kjærlighet.