Har jeg gjort noe galt?

Jeg hørte en gang at ingen kan gi andre dårlig samvittighet. Altså; vi kan avstå eller ta imot. Tar vi imot, kommer den dårlige samvittigheten, når vi lager oss denne meningen om at vi for eksempel har gjort noe galt. Denne følelsen gikk jeg til sengs med i går. Hadde jeg avstått, dette er ikke mitt, så hadde jeg ikke lagt meg urolig, selv om jeg sovnet …

Stort sett er min samboer positiv. Han er faktisk den som prøver å få opp humør mitt når jeg kan være nedfor. I går kveld, da han gikk og la seg, og før meg, som ikke er så ofte nå for tiden, hørte jeg en slags undertone i stemmen hans da han sa god natt. Har jeg gjort noe galt, tenkte jeg umiddelbart. Han lukket soveromsdøren bak seg i det jeg tenkte å gå etter for å høre hva det var, men ble sittende å gruble. Jeg kunne ikke erindre å verken ha sagt eller gjort noe som kunne såre ham. Noe var det, og det var sikkert min feil. Jeg tenkte etter på hva det kunne være. Jeg hadde nok sagt noe, som jeg fort gjort gjør, uten helt å tenke meg om, før det plumper ut av munnen min. Kunne ikke finne svaret, men antok at jeg hadde utvist irritasjon. Kan hende var det at jeg hadde styrt hva som skulle vises på tv-en, uten å spørre hva han ville se? Eller så var det at jeg hadde, og kanskje snerret litt da jeg «ba» ham slippe katta inn siden han satt ytterst på sofaen, og derfor hadde enklere vei til døra? Mine grublinger endte opp meg at jeg ble irritert på ham, og gikk og la meg på gjesterommet. Dust! Jeg var, ikke han, selv om jeg sikkert tilegnet ham den tanken før øynene lukket seg …

Jeg hadde sovet godt, nesten helt til klokka vekket meg. Uansett hva som hadde skjedd kvelden i forveien hadde dette fulgt med i underbevisstheten min gjennom natten, uten at det påvirket søvnen min, ikke det jeg visste. Men det var det som lå fremst i pannebrasken da jeg våknet. Rutinemessig gjorde jeg unna mine daglige oppgaver, og ventet på at samboeren skulle stå opp. Kanskje ville han gi meg en pekepinn på hvorfor han var som han var i går.

Morn! Ingen mine til negativitet fra min samboers side, da han søvndrukken tusler inn på badet. Jeg slo meg til ro med at han sikkert bare hadde vært trøtt og sliten i går. Visselig hadde han sittet og jobbet med bedriftens årlige vareopptelling og tilhørende bokføring, som regnskapsfører skal ha ved årsskiftet, så klart han var sliten.  Noen og enhver ville vært. Slo meg til ro med dette og at det ikke var min skyld.

Grubling og selvstraff, slik min reaksjon hadde vært, slik min reaksjon som oftest er når jeg får en følelse av å ha gjort noe galt, at jeg har gjort noe som utløser andres reaksjon. Kommer ingen vei med å påta meg ansvaret for hvordan andres holdninger og handlinger er. Jeg kan bare ta ansvar for egen håndtering av situasjonen, som i dette tilfellet var dårlig. Nok en gang …

Jeg har fortsatt en jobb å gjøre med meg selv, og mine reaksjoner. Det handler fortsatt om følelser rundt det å miste kontrollen. Eller, det handler om at jeg har blitt gitt skyldfølelsen og dårlig samvittighet tidligere i livet. Jeg valgte med andre ord å ta imot, ikke avstå, og påtok meg dermed ansvaret for mye jeg ikke på noen som helst måte var ansvarlig for. Selv om jeg gang på gang hørte at: Hadde det ikke vært for deg, så hadde det aldri skjedd, så kunne jeg valgt å legge ansvaret der det hørte hjemme.. Jeg vet mange, inkludert meg selv da jeg drakk, det skal sies, har spilt på noens skyldfølelse. Det er et utrykk for psykisk forsvar å peke utover; det er din skyld. Og jeg påtok meg den.

Ingen kan forandre meg. Ingen kan forhindre meg fra å forandre meg. Ingen vet riktig hvordan jeg bør forandre meg, ikke jeg selv engang, før jeg begynner. Det handler om å sortere ut hva som er mitt eller andres ansvar. Jeg har funnet ut at min dårlige samvittighet er et utslag av mine krav til meg selv. Bebreidelsen … For selv om jeg nå har lært, trodde jeg hadde lært at tankene ikke er sannheten, så påvirker nettopp disse tankene mine reaksjoner – disse bølgene av følelser, som kommer og går, og jeg blir drevet med.  Jeg kommer til en erkjennelse, at jeg aldri vil bli helt kvitt den «dårlige» samvittigheten, men jeg kan la være å la den påvirke min livskvalitet. Jeg kan snu den til å bli motiverende henimot en endring av hvordan jeg føler, tenker og handler i en situasjon. Den skal være til hjelp for å få en god relasjon, en god samhandling oss imellom. Vi kan begynne med å snakke om det … Skjønner ikke hva du mener … Nei, ingen ting … Ok, da lar vi det ligge …

Hver morgen leser jeg løftene, men har jeg glemt betydningen? Leser jeg de bare av vane? Noen ganger er det jo slik at rutinene gjør at jeg overse hva som i virkeligheten skjer rundt meg. Jeg tar ting for gitt. Så, hva betyr egentlig: Hvis vi (jeg) tar denne utviklingsfasen omhyggelig, vil vi (jeg) bli overrasket før vi (jeg) er halvveis … Intuitivt vil vi (jeg) vite hvordan vi (jeg) skal takle situasjoner som før forvirret oss (meg) … Forvirret ja, det er det jeg ofte er. Analyserer … Finner ut at det er jo nettopp dette som skjer, dersom jeg tar det innover meg. Da vil løftene oppfylles, det de som har gått forann meg, det andre tørrlagte alkoholikere fortalte meg ville skje … Av og til raskt, andre ganger langsommere. De vil alltid bli til virkelighet hvis vi arbeider for dem. Det betyr at min erkjennelse stemmer, at jeg fortsatt har en jobb å gjøre. Hva er vel derfor bedre enn å starte et nytt år med dette løftet til meg selv: De vil alltid bli til virkelighet hvis JEG arbeider for dem!

Og tåka er i ferd med å lette …