Ærlighet til meg selv

Det var så fint ute. Det er i ferd med å forsvinne på grunn av mildvær og regn. Eller skal jeg si, på grunn av oss mennesker …

For en uke siden så jeg et tapt anrop fra en slektning jeg sjelden snakker med. Hun ringer meg ved juletider hvert år, men denne gangen lot hun det vente til over nyttår. Jeg hadde undret meg over det, hvorfor hun ventet med å takke for julekortet jeg hadde sendt, omtenksom som jeg er. Det er vel egentlig mest for å slå av en prat, slarve litt? Og enda har jeg ikke svaret på hvorfor, for jeg har jo ikke ringt henne tilbake. Har jeg vært sur på henne fordi hun ikke besvarte julehelsingen min før? Ærlig talt, nei. Og jeg er ikke det grann bedre selv …

Nå går hun sikkert og undrer seg også, på hvorfor jeg ikke tar kontakt. Helt ærlig; jeg har glemt det. Da jeg sto opp i morges husket jeg, så i dag skal jeg ringe henne. Og nå har jeg tenkt på hvilken unnskyldning hun skal få: At det kom noe i veien, at jeg har vært så travel eller jeg så ikke at hun hadde ringt meg før nå. Tenk, jeg har lett etter den rette hvite løgnen. Faktisk tenkte jeg tanken på å si at mobilen befant seg et sted uten dekning. En hel uke liksom. Eller den klassiske, gikk tom for strøm. Hvordan kunne jeg da vite at hun hadde ringt meg? Eller det trenger hun ikke vite. Jeg kan gi et inntrykk av at jeg ringte henne først. Men hun aner nok ugler i mosen. Fornuftig legger jeg bort tanken på å slå en skrøne. Det er strengt tatt ingen hvite løgner jeg har spekulert ut heller, men regelrett løgner. Det skal jeg holde meg for god til.

Det er vel noe med at jeg er redd for å såre henne, om jeg sier jeg har glemt å ringe tilbake. Glemt henne. At hun kan få en forståelse av at hun ikke er så viktig, eller at jeg vil straffe henne fordi hun ringte senere enn hun pleier, eller siden hun ringer meg bare denne ene gangen i året. Ingen av disse mulige årsakene stemmer. Dersom det hadde vært slik at jeg ønsket å snakke med henne oftere, kan jo jeg bare ringe henne, noe jeg faktisk har tenkt på flere ganger, men også det har gått i glemmeboken. Og ja, det har gitt meg et snev av dårlig samvittighet.

Hun er ikke den eneste som jeg har glemt. Det skjer faktisk ganske ofte at jeg har tapte anrop fra den ene og andre, men jeg ringer alltid opp igjen, noen timer senere, høyst en dag eller to etter på, men nå har det gått en hel uke, og jeg skjemmes. Denne strengheten mot meg selv. Skal jeg skamme meg?

Trenger hun nødvendigvis en forklaring på hvorfor jeg ikke ringte henne tilbake sporenstreks? Vel, jeg så ikke det tapte anropet før sent samme kveld, og da var det snart leggetid, så det var ikke mer en naturlig å vente til dagen etter. Og hva som skjedde dagen etter, og etter den igjen, hva som kom i veien for at jeg ikke ringte, det husker jeg ikke. Men jeg husket i dag – bedre sent enn aldri, og nå skal jeg ikke glemme igjen. Det blir for dumt. Vertfall om jeg skal gi henne en forklaring i tillegg, en forklaring som overhode ikke stemmer. Jeg kan selvfølgelig be om unnskyld. Men har jeg egentlig noe å be om unnskyld for? Dersom hun føler seg såret, og sier det, så klart hun skal få den. Men jeg er jo ikke ansvarlig for hennes irritasjon over at jeg ikke har ringt. Jeg er ansvarlig over egne følelser, det at jeg nå kjenner på denne dårlige samvittigheten over og latt henne vente, og dermed tro …. Ikke vikle deg inn i flere mulige scenarier nå Heidi.

Jeg bryr meg om henne, og jeg vil selvfølgelig høre hvordan hun har det, og jeg påtar meg ansvaret for å ikke ha tatt kontakt. Utover det så har jeg ikke gjort noe galt. Eller driver jeg med bortforklaringer på vegne av meg selv? Samvittigheten min? Klart jeg gjør.

Det begynner å lysne, og snart er det tid for å slå nummeret hennes. Jeg vil jo ikke forstyrre henne for tidlig på morgenen. Alle er ikke oppe like tidlig som jeg. Og jeg har bestemt meg; ingen forklaringer, eller rettere sagt bortforklaringer. Hun skal få sannheten om hun spør meg hvorfor, at jeg har glemt det. Tar hun det ille opp, er det hennes problem, er det ikke …

*

Dreier dette seg om et ønske for å få en bekreftelse på at jeg er omtenksom, tross alt? Når jeg prøver å finne den riktige unnskyldningen på hvorfor jeg ikke har ringt? For jeg pleier alltid å svare, før eller siden, og jeg stille opp og så videre. Prøver jeg å kamuflere at jeg ikke er perfekt jeg heller? At jeg kan glemme … For hvem er perfekt? Hvem glemmer ikke noe? Absolutt ingen. Vi er bare mennesker … Som begår feil, og det er menneskelig å feile … Og det slår meg: Er dette utsagnet et forsøk på å bortforklare alle våre feil og mangler. For eksempel at vi er skyld i at vintrene våre er som de er… Og forsøker jeg nå å vikle meg inn i andre tanker for så å få enda en bortforklaringsmulighet, eller faktisk bli svar skyldig …

Nei, jeg trenger bare å være ærlig mot meg selv!

Og det var jo så fint ute …Fint og hvitt. En hvit løgn? Nei! Men den kan komme ferdig måkt all denne snøen, det ønsket jeg, ba om det da jeg for ente gang tok snøskuffa fatt. Jeg ble kanskje bønnhørt da regnet kom. Det var ikke slik jeg ville ha det … Jeg liker vinteren, den ordentlige vinteren. Jeg mener det, helt ærlig.