Mørket, det utrygge eller trygge …

… Det kommer an på øyet som ser eller sjelen som føler…

Hvorfor er noen mørkredde og andre ikke? Er det fantasien, eller er det traumatiske opplevelser forbundet med natten? Jeg heller mest mot det siste.

Jeg er ikke mørkredd, og har heller aldri vært, ikke engang som liten. Selvfølgelig har kjent meg utrygg, men kanskje aller mest sammen med andre mennesker, og mest når jeg «står i rampelyset». Jeg finner det mere trygt og godt i mørket, og ingen ting er som å stå å se på stjernene en klar, kald vinternatt. Nå er det ingen klar og kald vinternatt, men jeg vet likevel at stjernene er der i tusenvis. Gode venner der imot, de som er der i med -og motgang, de er det et fåtall av. Men jeg trenger jo bare en sann venn …

Å være mørkredd kan jeg lite om, ikke annet enn det jeg har hørt andre fortelle, om hvordan de føler seg utrygge, at farer lurer over alt, og enhver bevegelse kan være et uhyre som er ute etter dem. Jeg vet, og de vet sikkert også, voksne som er mørkredde, at det ikke finnes uhyrer som lusker i nattens mulm og mørke, men mørket maner frem de fæleste, skumleste fantasivesener. Jo da, jeg kan forstå det, og jeg ler ikke av dem eller sier; ta deg sammen, for også jeg kan se de utroligste skapninger når jeg befinner meg i mørket, enten jeg er ute eller inne. Jeg kan se de på høylys dag også, faktisk mer da …

Jeg kjenner det betryggende å gå ute på nattestid. Det er en stund siden jeg gikk tur etter mørkets frembrudd, men jeg kan fortsatt stå ute både sent og tidlig, å bare stirre, ut i det som tilsynelatende virker tomt, og uendelig. Ut i mørket. Her jeg bor nå er det svært lite lysforurensing, det vil si det finnes ikke overflødig lys slik vi har i byer, tettsteder og større boligområder. Det er ikke gatelys her engang. Jeg skimter lys på andre siden av fjorden, og så har jeg fortsatt lys på thujabusken, men det er ikke forstyrrende, slik jeg kan se på det som. Selv innom hus kan jeg sitte med avslåtte lamper og kjenne hvordan mørket svøper seg rundt meg, som et teppe på en måte. Selv det å være på en kirkegård på natten synes jeg er beroligende. Det å rusle rundt med de døde. De gjør jo ingen fortred. Og her synes mange jeg er underlig: At du tør! Tenk om de døde våkner? Steder andre i sin villeste fantasi aldri ville gått, de oppsøker jeg. Og der andre slår på lyset, slår jeg det helst av, så kanskje jeg er mer redd for lyset enn for mørket?

Som skrevet kan jeg ikke si så mye om hvordan det å være mørkredd fortoner seg, men jeg kan si noe om hvordan jeg opplever og kjenner mer på trygghet og sinnsro enn redsel og uro med å være alene i mørke rom eller ferdes utendørs når mørket faller på. Så da blir det muligens det motsatte for dem som frykter det å være alene i natten.

Som voksen har jeg opplevd mye vondt om natten, men som barn kan jeg ikke huske noe spesielt traumatisk som skjedde. Jeg hadde trygge voksne rundt meg, ingen som ropte og skrek, og ingen som drakk og sloss. Heller ingen som ikke var der om jeg våknet og trengte noen. Og det er vel her forskjellen ligger, at det man opplever som barn, det er det som senere i livet blir skremmende og traumatisk. Jeg har ingen problemer med å forstå dette. For jeg ser, og jeg har hørt det fortalt, av mine egne barn, som nå er voksne. Hvordan de opplever nattemørket, selv i et hus hvor det er andre personer tilstede, som aldri ville finne på å gjøre dem noe vondt. Og likevel ønsker de ikke å være i et rom, som er et stykke unna der de andre menneskene er, når natten faller på. Og det er kan hende ikke selve mørket, men alle lydene, som assosieres med barndommens nattlige hendelser av rop, skrik, krangling og det som verre var. Noen ganger kan jeg også skvette når jeg hører høylytt skråkråling på natten, eller våkne av sidemannens ukontrollerte trekninger. Jeg har også erfart med barn at om de blir fortalt når de i sine villeste fantasier ser all verdens skapninger på soverommet, i skogen eller andre steder de befinner seg når det er mørkt, at det er bare synsbedrag, at i mørket ser vi konturer og lager oss bilder av det vi tror det kan være. Et utrygt barn vil aldri godta dette, spesielt om det er skremmende lyder i tillegg, lyder de har hørt før, som kan sammenlignes med og som fremkaller minner, eller ukjente lyder som skaper uhygge. Hvorfor spilles det skummel musikk i enkelte filmscener? Barn trenger noen som kan gi dem en forklaring og dermed en forståelse av at natta ikke er farlig, om de tar eierskap i den, blir gitt muligheten til å ta eierskap. De trenger en trygg voksenperson. Jeg hadde det, så når jeg skvetter, så tar det ikke lang tid før jeg innser at jeg ikke er i fare.

Det er jo ikke til å stikke under en stol, eller jeg velger teppe (mindre synlig der), at det foregår mye fælt på natten. Kanskje er det fordi disse overgriperne og de kriminelle føler seg mer skjermet for andres påsyn at de er mer virksomme nattestid, og at mørket «skjuler alle spor». For de fleste overgrep, voldshendelser, krigsangrep og, for ikke å glemme mareritt, skjer som regel mens vi sover om natten. Marerittene har oftest en sammenheng med skremmende opplevelser, enten i nær eller fjern fortid. For meg har nettopp det vært det mest opprivende jeg har erfart, det å våkne svett og kald av eget skrik i det en svartkledd skikkelse står over meg med sverdet, klart til å stikke nådestøtet. Og denne skikkelsen dro jeg kjensel på …  

Kan hende er vi født med en innebygd varsomhet overfor mørket, at det er ervervet gjennom årtier, fra våre forfedre. At når vi ikke helt ser hva som skjer, når vi ikke ser hva som er foran oss, så trenger vi å trå litt forsiktig for ikke å havne i en ulykke. Eller også for å ikke vekke «bjørnen» fra søvnen sin. Egentlig tror jeg mest på hva vi sanser, og følelsene vi gjør oss rundt dette. Ikke minst opplevelser vi har hatt, og som nevnt assosiasjoner til nettopp dette. Apropos å vekke noen. Enda kan jeg luske meg rundt på tåspissene om jeg er oppe etter at samboeren har gått til sengs. Ikke fordi jeg er redd han vil gjøre meg noe om han tilfeldigvis skulle høre noen tusle rundt. Nei, det henspiller på episoder tilbake i tid. Ovenfor nevnte jeg at jeg har vonde opplevelser som voksen, som for meg også skjedde for det meste på natten. Hvor jeg, for ikke å vekke bjørnen til live, eller slik jeg tenkte, «djevelen», måtte jeg passe på å gå så lydløst rundt som mulig. Jeg ville jo heller ikke at barna nok en gang skulle bli liggende og kjenne seg utrygge. Dessverre klarte jeg ikke alltid å være en elegant ballettdanserinne …

Jeg skal heller ikke fraskrive med skyld i å ha påført mine egne barn det å være mørkredde. Kanskje jeg mest av alle, ved å ikke være der når de trengte meg når de våknet av drømmer eller skremmende lyder. Det var lyden av høylytt musikk, trommelyder og sang, meg romsterende rundt etter gjemte vinflasker, når jeg fikk et vaskekick eller var sulten og skulle lage de «mest utsøkte matrettene». Aller mest det at jeg ikke var der hverken fysisk eller mentalt, når jeg forsvant inn i meg selv og ikke ville la andre se hvem jeg egentlig var, eller når jeg var forsvunnet midt på natten, enten til nærmeste bar eller ved å bare gå hvileløst rundt ute i natten, der jeg følte meg mest trygg.

Jeg vet mange voksne ikke våger å stå frem å fortelle at de er mørkredde. De skammer seg, synes de er barnslige og dumme – de har jo blitt fortalt at det ikke er noe å være redd for. Jeg har sikkert sagt det selv. Det å ha en person de føler seg trygg på, en venn, en skikkelig venn eller venninne, som er der selv om de ikke alltid er der. Fordi de har utsondret denne tryggheten ved å vise at de aldri ville finne på å gjøre narr og le. En som kanskje selv er mørkredd og derfor forstår. Denne personen kan gjøre at den mørkredde gradvis klarer å innse at mørket ikke nødvendigvis er mer skremmende enn dagslyset. Denne vennen kan være stjernen som lyser opp i natten. Jeg vil alltid se opp mot himmelen, mot stjernene, selv når det er overskyet, for jeg vet de er der …

I Karlsvogna er jeg trygg …

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s