Utsettelse …

Katta skrapte på døra, mjauet og maset om å få meg opp fra den behagelige, varme sengen. Klokka ringte også, og jeg drøyde. Jeg ville helst bare bli, utsette det ubehagelige som ville komme – kulden. Eller var det noe annet jeg utsatte?

Dette var i dag tidlig, men det minnet mistenkelig om tiden da jeg drakk.

Det å friskne til fra å være koronasyk kan sammenlignes med når alkoholen herjet i kroppen, når abstinensene skrek på mer, og jeg måtte komme meg opp for å finne noe å drikke på for å roe nervene og angsten. Kanskje måtte jeg ut, men polet var langt unna og det åpnet ikke på en god stund. Skjelvende og uggen lå jeg der, kaldsvettende og urolig, som når feberen slipper taket. Kan ikke noen andre slippe ut den «hersens katta»? Kan ingen andre fyre opp i ovnen?

Jeg har vært feberfri en stund nå, og viruset har vel for lengst forsvunnet fra kroppen, men det tar tid å kvikne til. Det å gå og hangle er på en måte behagelig også, forstå meg rett. Bedagelig. Skal liksom ikke anstrenge meg for mye. Hvile og stresse ned. Jeg trenger ikke gjøre så mye. Orker ikke. Skal ikke heller, men bare slappe av og la kroppen finne tilbake til sin rette posisjon. Rutiner sklir ut. Alt utsettes i det lengste. Slik jeg også utsatte å be om hjelp for å bli edru. I morgen … Og ikke i dag … Bare litt til … Så også nå. De daglige gjøremålene blir et ork og utsettes i det lengste. Støvet går ingen steder, snarere tvert om. Og den klesvasken går ikke inn i maskinen av seg selv heller, men jeg tar det i morgen. Jeg kan legge noen vedkubber inn i ovnen, det orker jeg, bare du bærer inn mer ved. Og slik gikk nå dagene. På tide å komme tilbake til det vanlige, det rutinemessige og normale. På tide å ta ansvar!

Jeg kom meg opp, jeg sitter jo her, og katta er fornøyd. Den ligger nå ved siden av meg og maler. Jeg har sittet her en stund nå, og bare stirret. Hva skal jeg skrive? Hodet er fortsatt tomt liksom, selv om det svirrer titusener av tanker der oppe. Jeg får bare ikke overført dem til tastaturet, omsatt de til noe fornuftig. Og det var dette jeg var redd for, og dermed utsatte. Skulle ikke skuffe mine lesere, for jeg hadde lovet å være tilbake i dag. Og jeg har skuffet før, ved å utsette det ubehagelige, som i og for seg ikke er ubehagelig, bare ikke så bedagelig som å bare gå der i ørska og ikke gjøre annet enn å  utsette …

Jeg har kjent på et snev av angst igjen, for å ikke klare. For å ikke strekke til og være den jeg selv ønsker å være. Under de verste dagene, når koronaen virkelig hadde taket på meg, var det såre enkelt. Ingen dårlig samvittighet å spore. Men så snart jeg begynte å merke at kroppen fungerte bitte litt, kom denne angsten snikende. Noen krever. Hvem? Jeg krever. Psykisk utmattet av egne tanker. Jeg gjør meg selv mer syk. Mine tanker. Utilstrekkelighet. Dårlig samvittighet. En bursdagskake jeg ikke fikk bakt, og en barnebursdag jeg måtte la være å dra til. Gavene ligger fortsatt uinnpakket. En mammografitime jeg måtte utsette. Mange ting ble utsatt, på ubestemt tid. Hvem bryr seg? Annet enn jeg selv …

Ta tilbake dagen min! Jeg leste det svart på hvitt i Daglige Refleksjoner – dagen tekst. Om å ikke henfalle til jamring over tingenes tilstand. Og ikke å bære all verdens byrder på mine skuldre. Om å ha orden i eget hus, og det har jeg visselig, både på den ene og andre måten. Jeg er til og med frigjort fra all den skyld og anger som forsøplet livet mitt da jeg drakk. Er jeg ikke? Jo da, selv om jeg har følt meg midtveis mellom voldsomme følelsesmessige ytterheter den siste tiden. Det jeg trenger er å finne tilbake til ydmykheten, over å være her jeg er i dag. Som er et rolig sted å være, egentlig. Når jeg setter alt i perspektiv. Tar meg tid til å finne balanse nok til å ta mitt neste lille skritt oppover den tydelige merkede veien som peker mot evige verdier. De verdiene jeg har opparbeidet, hvor det usentimentale ikke skal ta plassen, men heller ikke overses. Jeg har lov til å være lei meg. Lov til å kjenne meg utilpass. Jeg har lov til å være syk!

Ja, jeg har lov til å være syk, men nå er det på tide å gå ut, for jeg er ikke syk lenger, selv om ei hostekule og et nyseanfall tar luven fra meg nå og da. Det er vel ingen unnskyldning. Jeg vil jo ut. Det er så fint der ute. Og jeg har ikke vært ute på over to uker. Utsatt det også, men med god grunn. Det har vært så innmari kaldt. Fortsatt tosifret, blått tall, men det er bare å kle seg. Ja, jeg har bestemt meg. Jeg ser med ydmykhet på dagen i dag.

Jeg har bedt om styrke … Et snev av tiltakslyst. Og der fant jeg den. Hva enn jeg tar fatt på, er det vel verdt innsatsen. I begynnelsen av hver dag kan jeg bestemme meg for å overlate. Det var slik det begynte, da jeg ville bli edru. På den måten innledet jeg alle dagene med å bekrefte at jeg valgte å akseptere virkeligheten i mitt liv. Jeg kan jo dette. Jeg skal bare bevege meg i en helsebringende retning, og gradvis bli bedre rustet til klare alt det jeg normalt klarer – til å leve et bra liv og sette pris på alt og alle jeg møter på veien.

Beslutningen er tatt, hvor denne beslutningen faktisk er en risiko basert på motet til å være fri.

Og se, isen er i ferd med å legge seg – endelig!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s