HÅPER DU GIR MEG SANNHETEN

Hvor lenge kan vi leve på en løgn?
Hvor lenge kan vi leve i håpet?

Av og til kan vi snuble over sannheten, og noen går videre som om det ikke har hendt. Ja, sannheten kan såre, men jeg vil heller bli såret av sannheten enn trøstet av en løgn.

Kjærlighet er bygget på ærlighet, ekte, sann og gjensidig tillit. Jeg kaller det respekt. For å oppnå denne respekten trenger vi å vise vårt sanne ansikt.

Hvem tror på noe de aldri ser? De som har opplevd sannheten. De som har opplevd å bli møtt med respekt. De som har opplevd troverdighet. De som har blitt gitt håpet, gjennom (kj)ærlighet, og selv kan bære det, fordi de innså sannheten om seg selv og våget å vise sin sårbarhet.

Du trenger styrke for å bære håpet, om det ikke er en reell mulighet for at det vil skje. Håpet har tatt fra mange livsgnisten. Håpet har satt troen i skyggen. Vi trenger lys. Vi trenger næring. Vi trenger nærhet. Vi trenger ærlighet. Selv om ikke alle sannheter skal fortelles, annet enn til oss selv.

Vi kan ikke stenge oss inne og tro at lyset slipper inn i et rom uten vinduer. Vi trenger alle å se. Gå ut døren, den er der. Gå ut i lyset, i lyset av forståelsen av å vite sannheten.

Selv de blinde kan se, så lenge de har sannferdige mennesker som viser vei og forteller hvor skapet står eller hvor døren er. Sannheten er at de ser glimt av lyset, nok til å vite hvor de står i livet. De våger å vise hvem de er.

Det sies at vi trenger å håpe. Det sies vi trenger å tro. Jeg trenger å vite at du tror på meg når jeg sier: Gi meg ikke håpet – GI MEG SANNHETEN!