Ingen samfunn kan fungere uten dyktige ledere på alle plan. Enkelte personer tror de kan klare seg uten lederskap i det hele tatt, og er tilbøyelig til å vri og vrenge på tradisjonelle prinsipper. Noen ganger gjør vi opprør når ledere ter seg svake og tafatte. Mens andre ganger føyer vi oss etter de mer autoritære. Noen gjør sågar opprør om det føles urettferdig.
Jeg er en selvstendig person,men også en som er god til å samarbeide med andre.
Helt fra barns ben lærte jeg å finne løsninger på ulike problemstillinger. I det lille boligfeltet jeg vokste opp, et minisamfunn, var det trygt og godt å vokse opp. Alle kjente alle. Alle barna lekte med stort sett alle. Vi ble sendt ut etter frokost hver morgen, ut i nærmiljøet tett innpå skogen, som ble flittig utforsket. Gjennom leken lærte vi barna å kommunisere og samarbeide for å løse ulike prosjekter vi hadde og problemstillinger som ofte dukket opp. Hver enkelt av oss lærte også å gjøre ting på egenhånd, liksom for å vise at vi dugde, spesielt overfor større søsken.
Tiden før skolestart, hvor jeg ble gitt frihet under ansvar og oppsikt, var en læringsarena. Jeg ble gitt mulighet til å undre meg over verden, utprøve og oppleve livet gjennom barns øyne og voksnes beskyttelse, som bidro til å ta ansvar for egne handlinger.
Jeg ble opplært gjennom å se og lytte på de større barna og de voksne rollemodellene, mine foreldre. Det var som å leke seg inn i voksenverdenen. Jeg var et nysgjerrig og utforskende barn, alltid søkende etter nye, spennende utfordringer og opplevelser. Tok til meg spesielt det de voksne foretok seg med ivrig lyst. Jeg skulle være som dem. Men alle deres metoder var ikke like gode…
En ting lærte jeg ikke, og det var hva følelser egentlig var. Snublet jeg, fikk skrubbsår, og de var det mange av siden jeg var høyt og lavt, var det liksom avsatt tid til hvor lenge det var lov til å gråte. Etterhvert sluttet jeg å gråte når jeg slo meg. Børstet av jordstøvet og fortsatte leken. Den tøffe kjærligheten.
Det var lov å le og ha det moro, men ble jeg lei meg for noe, eller sinna om noe gikk skeis, var det ikke rom for å få utløp for disse følelsene. Det “beste” var å bite det i seg, holde kjeft og fortsette som om ingenting hadde skjedd.
Jeg ble derimot opplært til å løse konflikter som kunne oppstå mellom meg og venninner, for krangler og uenigheter oppsto. Likevel opplevde jeg at når noe var urettferdig var det beste ut av situasjonen å ty til fysisk makt, og min søster fikk smake på mine krefter i tide og utide. Jeg prøvde ut metoder, slik jeg hadde sett de store gutta gjøre når de barket sammen . Selvfølgelig måtte jeg be om unnskyldning for hva jeg hadde gjort, men ingen ville høre på hvorfor jeg hadde handlet som jeg gjorde. Vi skulle ikke snakke om slikt, om hva vi følte innerst inne.
De første løsningsmetodene lagres i minnet, i amygdalaen, så derfor er det viktig å ha og få den rette veiledningen til hva som er rett og galt i forhold til å løse en konflikt. Også hva som er god eller dårlig samvittighet i den forstand å lære seg å respektere egne følelser. Ikke bli påført en negativ holdning til å være sint eller lei seg i ulike sammenhenger.
Hvorfor skriver jeg dette? Jo, for å gi et bilde av hvordan jeg senere i livet løste problemer. Hvorfor jeg tiet om å ha det vondt og vanskelig. Hvorfor jeg ikke tok igjen, men bet det i meg. Helt til jeg trodde jeg fant en annen og bedre løsningsmetode, alkolen, den jeg også hadde sett virkningen hos andre og selv fått smake på godt og vondt…
Jeg har gjennom levd liv funnet mine betrodde ledere. Jeg har i tillegg erfaringer og opplevelser jeg omsider har fått organisert slik at jeg kan benytte dem fornuftig. Kunnskap om hvordan ta til meg ny kunnskap. Noe av det viktigste jeg har lært er at det aldri er feil å møte følelsene, å møte egne og andres følelser…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 