BARE FOR I DAG…

… Det får være måte på hva jeg skal tåle, i lengden

Jeg har en liten folder med ord for dagen i dag. Påminnelser om hva jeg skal gjøre bare for i dag. Et av punktene skjønner jeg ikke helt, eller rettere sagt, jeg er uenig i hvordan det er skrevet. Kanskje misforstår jeg helt…

Punktet lyder som følger: Bare for i dag skal jeg trene meg åndelig på tre måter. Jeg vil gjøre en god gjerning mot noen uten at de vet om det. Om de vet om det, er det uten betydning. Jeg vil gjøre minst to ting jeg ikke har lyst til – bare for trening. Jeg vil ikke vise noen at mine følelser er såret. De kan bli såret, men i dag vil jeg ikke vise det.

Den første delen av punktet er jeg definitivt enig i, spesielt når det gjelder å gjøre en god gjerning, men når det gjelder å ikke vise mine sårede følelser er jeg høyst uenig. For var det noe jeg drakk på, var det innestengte følelser. Hvorfor skal jeg ikke fortelle at “nettopp du” såret meg?

Hvorfor skal jeg gå å bære på disse følelsene, gi dem grobunn til å vokse seg større, uoverkommelige, uoversiktlige og dermed vanskeligere å få satt ord på, fordi jeg ikke helt får tak i hvorfor, og glemmer hvorfra de kom, og så plutselig kommer de ut, totalt malplassert, og en intetanende person får svi for noe “du” gjorde?!

Så i dag, om noen sårer meg, skal jeg fortelle det, men på en måte som ikke sårer den det gjelder. For ingen av oss skal måtte gå å kjenne på sårede følelser. For om jeg forteller hvordan jeg har det, hjelper jeg deg til å forstå hvordan du har det, ikke sant… Da gjør jeg vel også en god gjerning? Og det er ikke uten betydning, for noen av oss, at du, eller jeg får vite hvor skoen trykker …