ACTION!

I dag henvender jeg meg hovedsakelig til de pårørende og berørte av alkohol-og rusmisbrukere.

Iblant er kunnskap opphauset synes jeg. Naturligvis er det til hjelp å studere andres erfaringer og vitenskap for å få informasjon om oss selv, våre reaksjoner og omgivelser, og å få vite hvordan gjøre ulike ting,

Det finnes også mye å lære av fortiden, minner og selvransakelse. For å kunne vite hvordan ting henger sammen og hvorfor vi gjør som vi gjør. Men å vente på å finne de rette insiktene kan bli en unnskyldning for å slippe å gå til handling.

Eksempelvis faller mange, spesielt pårørende, for fristelsen til å forsøke analysere alkoholismen. De vil ikke helt forstå og akseptere de virkelige omstendighetene ettersom de heller ikke forstår den avhengiges bakenforliggende. Faktum er at alkoholisme er en ulogisk sykdom, og kanskje kommer vi aldri til å forstå den fullt ut, selv om mye er utgreid på feltet, og kort forklart; det sitter i hodet. Ikke desto mindre skylder vi oss selv å akseptere den virkeligheten vi lever i og handle der etter.

Mange sitter på gjerdet og venter på en klar og bekvem forståelse av tingenes tilstand – hen drikker og jeg har det vondt og vanskelig. Andre sliter seg halvt i hel. Beklageligvis glemmer de seg selv, at de ikke er ansvarlige for den som drikker, men seg selv og eget liv. Den rusavhengige vil ikke ta hensyn til noen andre enn seg selv. Den harde sannheten, og mange berørte kommer aldri frem til den forståelsen.

Informasjon kan være fantastisk opplysende, om den tas til følge, altså ved action. Den beste og mest hjelpsomme kunnskapen oppnås gjennom andre berørte som deler sine styrker og erfaringer. Noen lykkes med å utvikle en relasjon til villige pårørende, og med det mener jeg de som har gått fra tomme ord til handling. De som forstår at for å hjelpe andre må de først og fremst hjelpe seg selv. De som har hoppet ned fra gjerdet.