Som menneske er jeg unik, men min historie er ikke det. Det er mange, og langt flere enn de tallene det opereres med, som lider av avhegighetssyndromet.
(ICD-11).
Nå er jeg så heldig at jeg har kommet meg ut av alkoholhelvetet, men jeg er fortsatt et avhengighetsmenneske. Alle de historiene jeg har fortalt, og fortsatt vil og skal fortelle, er ikke unike. Mange har opplevd det samme, og om ikke akkurat slik, så er det utallige likheter. Likevel er det viktig, og nødvendig, at jeg, og andre, forteller våre historier for at andre som enda ikke har funnet villigheten til å slippe seg selv fri fra alkoholtrelldommen, skal kjenne seg igjen – se at det nytter.
Denne dagen i 2015, var ikke samme dato. Det vet jeg med sikkerhet. På denne datoen for åtte år siden var jeg fast bestemt på å få hjelp med mitt alkoholmisbruk, selv om en del av meg fortsatt tviholdt på vinkartongen. Jeg hadde tidligere samme måned gått til min fastlege og erkjent mitt problem, og jeg var i ventefasen på innleggelse. Bare noen dager til, så…
Ambivalens, et velkjent fenomen blant oss avhengige, og hadde min ventetid vært lenger, kunne jeg kanskje fått kalde føtter. Vil jeg dette? Klarer jeg dette? Jeg er klar, er jeg ikke?
Jo, jeg hadde fått nok. Alkoholen hadde tatt med seg alle lyspunkter i livet mitt. Jeg ville ha dem tilbake, og jeg skulle klare det denne gangen. Like fullt måtte jeg bruke de siste dagene i “fengslet” til å drikke, og mest mulig.
Alt jeg gjorde dreide seg om alkohol. Hvert sekund, minutt og timer. Om jeg ikke drakk, dreide mine tanker seg om alkohol, som jeg på det tidspunktet hatet. Og hadde gjort lenge. Likevel, og forunderlig for mange, drakk jeg. Jeg måtte, for slik er denne sykdommen. Vi må innta dette psykoaktive stoffet. Vi er maktesløse overfor alkoholen. Jeg var maktesløs, og jeg mestret ikke livet lenger. Jeg hadde erkjent, om ikke helt akseptert…
Jeg hadde mistet kontakten med meg selv. Den hadde også alkoholen tatt. Alle mine følelser, de jeg på det tidspunktet kjente til, var totalt flatet ut. Jeg gikk rundt som en følelsesløs zombie. Men jeg var nok redd, livredd. Og det hadde jeg all grunn til å drikke på, men frykten bare vokste og vokste. Det var denne redselen og forvirringen som fikk meg til å overgi meg. Dette lille barnet i meg som ønsket å være trygg – vokse og se omverdenen. Om å kunne få se og verdsette solnedgangen, og soloppgangen igjen.
Jeg var villig til å hjelpe meg selv, og da jeg noen uker tidligere ba om hjelp, hadde jeg tatt det første skrittet på en lang reise. Siden har jeg gått ett og ett skritt – EN DAG AV GANGEN. Det har blitt mange.
Mange har som sagt gjort som meg, men dessverre er det fortsatt mange som tilbringer tiden sammen med kong alkohol, og som i ambivalens enda ikke klarer å hoppe. For vi må bare hoppe i det, siden vi egentlig aldri blir klare…
Pablo Picasso sa: Det tar lang tid å bli ung. Jeg sier: Det tar lang tid å bli et voksent menneske…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 