Å være menneske betyr å være motsetninger. Jeg kan være raus og gjerrig, inkluderende og avvisende, rettferdig og urettferdig, glad og sint. Jeg er i live. Jeg føler. Jeg tenker. Og jeg handler, noen ganger uten å tenke. Med andre ord betyr det at jeg ikke tar noen beslutninger, bare reagerer. I åtte år har jeg jobbet med å ikke være beslutningsløs, og jeg synes faktisk, om jeg skal si det selv, at jeg har gjort det ganske bra. Men det glipper, selvfølgelig, og forskjellen fra før, altså da jeg drakk, er at jeg straffer ikke meg selv for å feile, men ser på det som nyttig erfaring. Det har jeg også jobbet med i åtte år.
Følelser, de jeg har lært meg å kjenne igjen, akseptere og håndtere. De jeg drakk på. Emosjonelle svingninger. Sinne, tristhet, sorg, skuffelser og frustrasjon er naturlige følelser. Avviser vi dem fordømmer og avviser vi oss selv, slik jeg gjorde da jeg drakk. Men jeg drakk faktisk mest på glede. Når jeg opplevde oppturer og når jeg hadde tatt noen beslutninger skulle det feires. Hver minste positiv hendelse måtte feires. Klart det skulle drikkes når naboens hund for en gangs skyld ikke bjeffet da jeg gikk forbi. Unnskyldning opp og i mente.
I åtte år har jeg arbeidet med å anerkjenne alle følelsene mine, og for hver ny dag som jeg med glede har gått og går gjennom, takker jeg for, selv for de dagene jeg ikke helt klarte å være den beste utgaven av meg selv.
På denne datoen for åtte år siden sto kofferten ferdig pakket, og jeg var klar for å dra til Trasoppklinikken. I den grad det kan sies jeg var klar, men vertfall villig til å gjøre forsøk på å nyktre opp. Og jeg klarte. Siden har jeg klart mange ting, og ikke for å skryte, men jeg har blitt en fin person Jeg er ikke lenger en person som bare ønsker å stå sammen med meg selv når jeg er glade, når jeg ser bra ut, når jeg er rause og når jeg opplever å mestre livet. Jeg deler det med andre. Ikke bare for å overbevise dem: Se på meg, hva jeg har klart. Jeg gjør det vel så mye for meg selv, og uten å hovere, for hovmod står saktens mer for fall da.
Jeg har lært at jeg har en sykdom, en lidelse, som jeg kan leve med så lenge jeg tar avstand fra alkoholen og andre rusmidler. Jeg har akseptert at jeg aldri mer kan innta alkohol trygt. Noen mennesker har problemer med å tro at alkoholisme er en sykdom. De kan, uten bebreidelse, finne på å si; du kan slutte å drikke om du bare vil. Fullt så enkelt er det ikke. Jeg skal gi en nærmere forklaring, en sammenligning:
Tenk deg at en nærstående person lider av Alzheimers sykdom. Du ser hen glide bort uten at de selv aner hva som skjer eller har mulighet til å stoppe prosessen. Hen ser tilsynelatende vanlig ut, men sykdommen er progressiv og hen blir allment irrasjonelle og vanskeligere å omgås med. Når hen har sine klare stunder, og virker til å være seg selv, vil du gjerne tro at hen er frisk. Men disse øyeblikkene går over og du blir forvirret og fortvilet. Til og med kjenner du på sinne, irritasjon og bitterhet mot denne personen som du elsker.
Ser du likheten?
Forskjellen på meg og en person med Alzheimers, er at jeg kan leve med min sykdom, jeg dør ikke av den, så lenge jeg lar være å innta psykoaktive stoffer, som alkoholen er. Dessverre finnes det ikke noe botemiddel for Alzheimers sykdom enda.
Jeg er evig takknemlig for at jeg var villig og tok beslutningen om å be om, og få hjelp. Jeg har akseptert at jeg lider av en sykdom, som innebærer at jeg er maktesløs overfor alkohol. Derfor kan jeg i morgen, den 25.mars, feire åtte år som edru. Like fullt er jeg klar over at jeg aldri kan erklære meg frisk, og tro at jeg kan feire med ett glass vin. Hør – ett glass du liksom…
Og til deg som fortsatt tror jeg kan drikke nå, etter åtte år… eller til deg som tror at noen du kjenner, er glad i eller naboen for den saks skyld, bare kan slutte å drikke. De lider av en sykdom, avhegighetssyndromet. Og for å gjøre det klinkende klart: Sykdommen de lider av er en tilstand, ikke en handling, men de kan faktisk gå til handling for å komme ut av tilstanden. De må bare erkjenne det selv, ikke skyve fra seg det faktumet at de er syke, og være villig til å ta EN DAG AV GANGEN. Det har jeg gjort i åtte år – i morgen… Og jeg har et ønske om å fortsette med det. Bli en enda bedre utgave av meg selv. Hel ved, kaller noen det…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 