JEG VIL VÆRE HER NÅR DU ER KLAR…

Jeg vet hen drikker, mye, og i perioder veldig mye. Det var kanskje et tidsspørsmål hvor lenge hen ville beholde jobben…

Hen har aldri ringt meg i ruspåvirket tilstand, vertfall ikke så påvirket. Jeg har tidligere tilbudt å være en støttespiller, såfremt hen ønsker å slutte å drikke, eller som jeg pleier å si det; slippe å drikke. Spørsmålet har hele tiden vært, om hen har dette ønsket, og da jeg besvarte anropet, hadde jeg et håp om at det var grunnen til at hen tok kontakt. Men vedkommende var ikke der enda, dessverre. Hen hadde ikke nådd sin bunn.

Likevel ville jeg lytte til hva hen hadde på hjertet, og selv om det var urimelige utsagn, mest svada og tull, i mine ører, lot jeg personen få utløp for, det jeg kanskje kan anse som et ensomhetens hjertesukk. Et første skritt til og med, mot erkjennelse, selv om hen på det tidspunktet selv verken sa det, eller ville vedgå det overfor meg.

Hen var i godt humør, selv etter å ha vært på flaska snart ett døgn, slik jeg forstod det. Som vanlig høy på seg selv: “Skulle vært flere som meg, med mitt hode, min kløkt og forstand”. Og jeg svarer at hen skulle bruke sine begravelser på arbeid i stedet, hvorpå jeg får tilbake at hen har sagt opp jobben, en jobb hen har hatt i over 10 år.

Hittil har hen klart å beholde en godt betalt jobb, en relativt høy stilling i et firma med renommé. Jeg vet fra tidligere hendelser at vedkommende hadde måttet inngå en tilnærmet lik AKAN avtale, og mulig hadde sjefen forlangt videre oppfølging, noe hen ikke på noen som helst måte ønsket, slik jeg forstod det. “Sjefen stiller urimelige krav”! Ja, ja, tenkte jeg, kanskje det beste som kunne skjedd, som fikk hen til å innse at drikkingen virkelig hadde satt spor i hens livskvalitet. Økonomisk ville det på sikt få store innvirkninger.

Jeg kjenner til hens familiesituasjon, det vil si hen er arvelig belastet fra begge sider, og i følge hen selv, er det ikke rart at hen drikker. Jeg hører bitterheten snakke. Jeg hører også en flik av selvhevdelse og bortforklaringer. “Vi er jo smarte, siden vi klarer å holde på arbeidet vårt, vertfall min far, og jeg selv, om jeg ville”. Jeg forholder meg taus. Ikke akkurat smart i mine øyne, men jeg lar hen tro det, for å begi meg inn i en diskusjon på det tidspunktet var nytteløst.

Jeg setter mobilen på høyttaler og legger den på bordet foran meg. Bare lytter, og tenker så gjenkjennelig: Hver gang jeg insisterte på, som et lite barn, at mennesker måtte beskytte meg og ta vare på meg, eller at hele verden hadde ansvaret for at jeg hadde det jeg trengte. Og hvis ikke, ble resultatet galt, og det var deres feil.
Jeg klarte ikke å innse at selv om jeg var voksen, og da mener jeg i levde år, så oppførte jeg meg som et barn da jeg drakk. Jeg så også for meg dette barnet i andre enden av telefonen. Hen bebreidet sine nærmeste, at ingen hadde vært beskyttende, og med historien til vedkommende i hodet, så kunne jeg til et visst punkt være enig. Foreldrene hadde sviktet hen utallige ganger, og oppveksten hadde nok en utløsende faktor på hens drikkekarriere, selv om hen også hadde et valg.

Jeg forholdt meg fortsatt stille. Skulle la hen få utløp for all sin frustrasjon, men merkelig nok ble hen stille, tafatt og ynkelig. Nesten mottagelig for noen fornuftens ord, tenkte jeg, men nei… Hen søkte min oppmerksomhet, den hen ikke hadde fått av sin sjef, sine kollegaer og venner den siste tiden. Slik jeg så det var det egentlig hen som hadde stilt urimelige krav, krav om oppmerksomhet ved å oppføre seg dårlig, om det kan sies…

Å kalle avhengighet for dårlig oppførsel er vel ikke helt riktig, for en alkoholavhengig person klarer sjelden å kontrollere sine handlinger i lengden. Jeg vet med meg selv. Jeg klamret meg til livet, innerst inne håpet noen skulle se hvordan jeg strevde. Men jeg ville heller ikke akseptere at alle så hver gang jeg knyttet nevene og neglene skar inn i håndflaten. Jeg erkjente ikke hvor mye jeg og andre led, selv når blodet rant…

For når vi klamrer oss fast til problemer, redsler eller sinne, stenger vi for den hjelpen som finnes rett foran oss. Akkurat slik hen gjorde. Jeg ville stilt opp om hen bare hadde sagt:Hjelp meg!

Alt hen hadde trengt å gjøre var å åpne opp sine knytne never en liten, om motvillig bit, og mirakelet kunne skjedd, slik det skjedde for meg. Det handler om villighet, men hen er ikke der, enda…

Jeg vil være her, når du er klar!