MELANKOLSK…

… Være(t) eller ikke være…

Jeg kunne vikle meg inn i negative tanker når slikt ruskevær kom. Jeg likte ikke våren, ustabilt vær, ga en ustabil meg. Og jeg gruet meg til lysere tider. Sinnsstemningen vedvarte lenger enn gråværet. Ikke slik lenger. Jeg gleder meg til jeg kan begynne ute i hagen – noe fint å se frem til. Og dette snøværet gjør sikkert godt, fint å kalke plenen forresten…

Jeg er ikke redd for å være i ulike følelser lenger. Jeg dyrker dem ikke, bare konstaterer at de er der, ser på årsaken, uten redsel, er i den, også melankolien – bare litt, og så går jeg videre.

Jeg er et følelsesmenneske, men jeg er ikke lenger følelsene mine. Noen ganger trenger jeg lenger tid til å sortere, noen ganger glemmer jeg det, og andre ganger går de liksom forbi i stillhet… En ting er sikkert – jeg drikker ikke på følelsene mine lenger. For det er en kjensgjerning at vi avhengighetsmennesker drikker, spiser eller bruker andre midler og aktiviteter for “å kontrollere”, forsterke eller forminske følelsene våre.

Værmessig ser dagen ut til å bli skiftende. Jeg velger selv hvordan jeg vil være. Og med min positive holdning i utgangspunktet, kjenner jeg på tiltakslyst. Jeg har startet dagen på plussiden og da er det stor sjanse for at dagen videre blir der etter.

Skal jeg sette farge på dagen, velger jeg gul, med nyanser av rosa og bittelitt oransje, og litt grønt. Eller den skal få et helt fargekart, det fortjener den.