Konstant eller kontinuerlig…

Følelser er universelle. Alle kan vi snakke følelsenes språk om vi våger å lytte innover.

Livet er ikke enten svart eller hvitt. Det er jo ikke konstant dag eller natt… Selvfølgelig er noen dager mer mørke enn andre – det kjennes ut som om alt er uoverkommelig. Men et og annet positivt skjer. Vi trenger bare å se det, og holde fast ved det.

Livet er ikke konstant, men i endring, slik jeg er i endring uten å helt vite det eller tenke over det. Kan hende jeg kan føle det, om jeg kjenner etter – at den jeg var i går er ikke helt den jeg er i dag. Fordi jeg tok noen valg, som gjør dagen i dag enklere og dermed er ikke jeg heller så komplisert…

Ta for eksempel nedstemthet. Noen sier de er konstant nedfor. Andre sier sinnstilstanden varer kontinuerlig. For meg blir dette misvisende, at det lett blir misforstått. Jeg tror det er enklere å forstå når man benytter kontinuerlig om en person som er deprimert uten avbrudd, men at det faktisk varierer i intensitet. For å unngå tvetydighet kan man for eksempel si «kontinuerlige, men ikke konstante mørke tanker». Konstant kan forbeholdes beskrivelser av en lidelse som både er uten avbrudd og som ikke varierer i intensitet og uten at den samtidig er kontinuerlig. Er jeg helt på jordet?

Derimot kan en tilstand være kontinuerlig uten å være konstant… Bare tanker jeg gjør meg… Og som eksempel: Jeg drakk ikke konstant og hadde dermed ikke kontinuerlig promille…

Det motsatte av konstant er variabel. Ingen er vel helt det ene eller det andre. Ingen er konstant sur eller konstant glad. Og ingen er vel ikke konstant engstelig. Noen lysglimt, et snev av positivitet finnes, om ikke de helt store variasjoner hos alle. Da er det dess viktigere å holde fast i og “dyrke” oppturene, og gi næring til det oppbyggende for oss. Luke vekk det uønskede, slippe lyset inn til det som vi vil skal vokse. Så enkelt, men likevel så komplisert. Det fine er at jo mer vi øver på og praktiserer positiv tenkning, jo bedre blir vi.

Jeg forventer ikke at jeg skal klare alt på en gang. Jeg, av alle, som har vært i det mørkeste mørke, det var slik det vertfall opplevdes, vet at det ikke bare er å ta seg sammen. Men jeg har innsett at det går bedre, selv om dette tar tid, og at det er en livslang prosess. En prosess som handler om å bli venn med meg eg selv, og å opprettholde vennskapet livet ut.

Dager kommer og dager går. Og været… Det skifter… For det er ikke konstant sol eller regn. Heller ikke kontinuerlig skyfri himmel eller øsregn. Styrken og intensiteten varierer. Slik jeg gjør…

Ja, det er mye i livet mitt jeg ikke har kontroll over og som jeg ikke kan endre. Noe skjer som er bortenfor min kontroll. Hva jeg kan endre er mine holdninger. Og jeg minner meg på, at livet faktisk inneholder så mye å glede seg over, så mye jeg kan være lykkelig for, som overskygger de “triste grå timene”. Jeg har lært meg til å akseptere at livet mitt var som det var, og er som det er, men verken er konstant eller kontinuerlig… Og lykken kommer den, når jeg ikke setter opp vilkårene…

Se, isen har gått. Det gleder jeg meg over.