HVEM ER JEG?

Og så da… Jeg fikk dette spørsmålet forleden dag, og det minnet meg på at nå er det lenge siden jeg har sett etter hvem jeg er, nå.

I starten av min tilfriskning var dette noe jeg gjorde ganske ofte, sjekket egen status. Nå går det meste på autopilot, og jeg glemmer selvransakelsen. Så, i morgentimene har jeg gått meg selv etter i sømmene.

Det var en gang da jeg ikke var der samtidig med meg selv… Det vil si, jeg var ikke tilstede i eget liv. Jeg var ikke med følelsene mine. Jeg ruset dem bort, men de gikk aldri bort. De vokste og vokste over meg, begravde meg. Gjennom tilfriskningen har jeg gravd meg frem igjen.

Da jeg kom til behandlingsklinikken trodde jeg at jeg visste svaret på hvem jeg var, men jeg oppdaget at alle mine svar var foreldet. Jeg kunne fortelle om alle andres liv – hva de liker og ikke liker, hensikter, følelser og tanker, men jeg hadde ingen svar for egen regning. Ikke til å begynne med. Jeg fikk utallige verktøy for å hjelpe meg til å bli bedre kjent med meg selv igjen, blant annet å skrive liste over konsekvensene av min drikking. I den forbindelse ble jeg også oppdatert på hvem jeg hadde vært. Denne gjennomgripende, moralistiske selvransakelsen fikk meg følgelig også til å se på om denne personen var meg, den virkelige meg. Svaret var nei. Den som hadde begått alle disse handlingene var ruspersonen.

Jeg begynte å snakke høyt om alt jeg hadde skjult så lenge, men faktumet er at ord er bare ord. For å komme videre måtte jeg også gjøre endringer i handlemåten, ikke bare i tankegangen. Villighet til å gjøre endringer er jo i høyeste grad bare teoretisk. Jeg ville jo ikke være den personen som det sto skrevet om på papiret foran meg. Endringsprosessen startet.

For første gang på lenge begynte jeg å egne oppmerksomheten mot meg selv. Ikke alltid fornøyelig, men nødvendig.

År har gått, opp og ned, selve livet har tatt meg videre. Noen ganger har jeg bare fulgt med, uten å virkelig se meg om. Hver gang jeg husker på å stoppe opp, ta meg en pause fra meg selv, ta et overblikk, komme til “hektene igjen”, ser jeg at ved å gå innover i meg, får jeg underfundige opplevelser. I tillegg har mange utenforstående personer, aller mest de som står meg nær gitt meg tilbakemelding om hvem de ser. Det er jo ikke alltid det stemmer helt med egen oppfatning.

Jeg har forsøkt å speile meg gjennom andre mennesker, og fått noen aha-opplevelser, til det bedre, og til det verre. Ved å identifisere meg med andre, spesielt likepersoner, har jeg fått innsikt om mine egne følelser og tanker. I det store og hele har summen av denne prosessen, som det kan kalles, blitt den jeg er nå.

Jeg befinner meg fortsatt i utviklingsfasen. Jeg arbeider med meg selv, om ikke alltid like gjennomgående. Likevel, vil jeg si, er jeg fortsatt i tilfriskning.

Tilfriskning, et fantastisk ord. Det betyr at noe eller noen blir friskere. Jeg er fortsatt i prosessen, faktisk skal jeg være i den resten av livet, men nå trenger jeg ikke være så inngående, men tillate meg å la dagene gå sin gang, bare jeg husker på å ta meg tenkepauser. Og stille meg dette spørsmålet, hvem er jeg i dag?

Svaret jeg har funnet er kanskje kjedelig, ikke bare gledelig, men i aller høyeste grad meg. Det jeg ikke liker av funnene kan jeg alltids gjøre noe med. Godt å ha noe å jobbe med og stile mot – en enda bedre utgave av meg selv.

Jeg ser meg selv som en nysgjerrig person, til tider utålmodig med å få resultater på det jeg søker og forsøker å gjøre. En smule irriterende, en som fort kan la seg irritere, men som henter seg inn og ber om unnskyldning for tort og svie.

Jeg er stort sett positivt innstilt, glad og tilfreds, fornøyd med meg selv, og andre. Trår noen feil i forhold til hva som er moralsk riktig sier jeg ifra, men også når noe går mot mine egne planer. Her har jeg et klart forbedringspotensiale.

Kort oppsummert er jeg lidenskapelig, følsom, generøs, omtenksom, omsorgsfull, kjærlig, ærlig, åpen, taktfull, godlynt, men også en med kort lunte. Forhåpentligvis er jeg ikke så langsint lenger. Det skal jeg gå nærmere i ettersyn på. Jeg kan være påståelig, og jeg er sta. Sistnevnte er vel både en god og dårlig egenskap, alt etter situasjonen.

Jeg kan være for gira og forventer ofte at andre skal følge mitt tempo. Liker ikke overraskelser, en planlegger av rang. Jeg vet jeg trenger å jobbe med toleranseterskelen min, respektere andres meninger bedre.

Jeg har sikkert glemt en hel del, men det er jo ikke så aller verst. Fortsetter jeg som jeg har gjort hittil, så blir resultatet bra. Perfekt er jo ikke lenger målet, for det er umulig. Men perfekt nok for meg selv og mitt formål.

Jeg er da noe, en hel del faktisk. Og alt dette noe er meg, og det har jeg tenkt å huske på i dag. Det blir en fin opplevelse…

“Om et menneske skulle finne seg selv… har det en bolig som det kan bevege seg i med verdighet resten av livet”. (James Michener).