HVA GJØR MEG LYKKELIG?

Det er ikke så mye som skal til for å gjøre meg glad og tilfreds når jeg er i balanse. Og mer enn noen gang denne våren kjenner jeg at jeg er på rett sted, i meg selv og i det som er rundt meg.

Det å få lov til å skape noe, jobbe for noe, selv om jeg kanskje ikke synes alt er like morsomt, så blir jeg oppmuntret ved å tenke på hva det skal bli, enten det er noe i hagen eller inne i huset. Større prosjekter gruer jeg meg ikke så mye til lenger, og spesielt alt rotet og etterarbeidet som ofte medfølger. Det er vel på grunn av at jeg befinner meg mer i nettopp denne balansen.

Hagen har alltid vært et fredfullt fristed for meg. Til og med da jeg drakk var hagen god å ha, snike meg unna til. Da var det nok mest som en unnskyldning for å komme vekk fra andre og ut til mine mange deponier. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg befant meg særlig i balanse den gangen. Tålmodigheten var langt ifra tilstede, og det samme gjaldt følelsen av å glede meg over vårens mange underverker.

Det å komme hit er blitt en ny vår for meg. Alle muligheter jeg har, selv om jeg må jobbe litt mer for å få det jeg ønsker. Mer tidkrevende og strevsomt, men det gjør liksom ingen ting. All jorda som skal spas, røtter som skal fjernes og steiner som skal plukkes. Jeg bærer tungt, flytter noe fra et sted til et annet. Trillebår på trillebår resulterer i at åkeren blir dyrkbar og ny uteplass lages. Det er morsomt selv om det er slitsomt.

Jeg står opp hver morgen med en verkende kropp, men av glede og lyst til å komme meg ut, grave og spa, luke og rydde land – nybrottsarbeid, slik det ble gjort i gamledager.

Jeg vet det kreves hardt arbeid, og en del smerte for å oppnå et mål. Til sammenligning med å skape grobunn for min edruskap, hvor jeg gjorde forarbeidet grundig, slik jeg hadde blitt fortalt. Og det krevde også sin pris i følelsesmessige lidelser. Men jeg sto på, sto i det. Tok til meg det som passet meg best, og overlot resten til en kraft sterkere enn meg selv. Det er forskjellen, for med tanke på å rydde dyrkbar mark må jeg nok bruke mine egne sterke krefter.

Jeg kjenner at jeg gjør min del, jeg skaper. Og i dette tilfellet, om det ikke går helt etter planen er helt greit. Jeg innfinner meg med at det er slik det må være. Kall det en forsoning.

Det sies at tålmodighet er nøkkelen til paradis. Jeg har funnet mitt paradis, så da har jeg sikkert tålmodighet… Det føles som om jeg har kommet “hjem”. Fordi jeg var villig til å risikere det jeg hadde i går, og dermed akseptere forandringene som krevdes for å satse på morgendagen. Og det er jeg takknemlig for. Så med både tålmodighet og takknemlighet innabords har jeg funnet lykken.