TANKERS KRAFT… VED DØDENS PORT…

Livet forløper ikke alltid smidig og fredelig, selv om jeg ønsker det og legger til rette for det. Ting jeg ikke rår over skjer. For eksempel døden skjer. Døden er jo faktisk det eneste vi med sikkerhet vet skal skje, men ikke når den inntreffer.

For nesten en uke siden var det en gledens dag. Jeg feiret nasjonaldagen sammen med familien. Det var lek og latter, pur glede. Livet kjentes godt og oppløftende ut. To dager etterpå var det en sorgens dag. En tidligere nabo og ei god venninne, tross at hun var adskillig eldre enn meg, men likevel ung til sinns, ble bisatt.

Jeg var forundret over at det var så få mennesker som var der, hun var jo en likandes og omgjengelig person. Men mange fra hennes vennekrets hadde allerede gått bort, og siden det ikke er så mange etterlatte, en liten familie, var det ikke så mange tilstede. Det var slik jeg tenkte.

Jeg satt der i kapellet, mens jeg tok et raskt overblikk og lot øynene hvile på blomsterhavet der fremme ved hennes båre. Hvem var alle blomsterhilsenene fra? Hvor var alle disse menneskene? Jeg hadde selv en bårebukett der og jeg var også der for å vise min respekt og stede henne til hennes siste hvile. Og jeg tenkte på når mine dager er talte. Hvem vil vise meg den siste respekt? Annet enn familien?

Hvorfor uroe meg for noe som jeg ikke rår over, som jeg ikke vet når vil inntreffe, og som jeg ikke har mulighet til å gjøre noe med. Da er jeg jo død…

Morgendagen har nok med sine bekymringer… Og jeg vet at all den motgangen jeg har møtt på opp igjennom årene har en verdi som jeg før ikke forsto eller innså. Å sitte å forutse min egen død og begravelse hadde ingen mening, utenom at jeg fikk lettet en del på trykket. Kanskje mest av alt ufarliggjorde jeg det uunngåelige, at jeg en dag, om en god stund håper jeg, men hva vet jeg. Og jeg tenkte på min mor, som eldes, selv om hun er relativt rørlig og sprek for alderen. Plutselig en dag skal jeg se min egen mor ligge der. Og det gruer jeg meg til.

Døden, bare ordet skremmer meg. Det ukjente, det jeg ikke vet noe om. For hvordan kan jeg når jeg ikke har vært der, i dødsriket?
Hvorfor utsette meg for plager om det jeg ikke rår over? Det beste jeg kan gjøre er å ikke begynne å sloss mot disse tankene. For når jeg først lar dem komme igang, får de en forrykende fart, og jeg klarer ikke å avbryte dem.

Om jeg ikke slipper dem inn, behøver jeg ikke å gjøre meg av med dem heller, men nå var de allerede inne. Husj, ut med dere! Eller hvorfor ikke tenke tanken ferdig, og erkjenne, at jeg er redd for å dø. Og i den stunden ble jeg påminnet det igjen. Og så ble det sunget en nydelig solosang, min favorittsang, Gabrielles sang, og den handler om å leve. Om å leve livet fullt ut. Kanskje de som går rundt å frykter døden, slik jeg kan til tider gjøre, ikke har levd livet fullstendig. Enten de ikke fikk muligheten eller selv ikke realiserte den…

Nei, en dag av gangen. Lev for i dag. Iaktta tankene, for så å begrave dem. Slik jeg har begravd skyldfølelsen og det lenge før jeg selv går i graven. Og har jeg ikke levd? Faktisk i overkant noen ganger, slik andre ser det. Det var ikke noe liv underlagt alkoholen, men jeg overlevde. Og nå, endelig lever jeg fullt ut. Sakte dør den som blir slave av sine vaner, den som hver dag vandrer i samme spor sies det. Og det har jeg da ikke gjort. Kanskje er det slik Lars Saabye Christensen skrev, at vi mennesker dør for å gi bedre plass til andre, de som har mer å fare med…

Men jeg har da mer å fare med, og derfor vil jeg leve, lenge. Erfaringene har jeg med meg. Og alle mine synder, som jeg har fått tilgivelse for, også fra meg selv. Jeg har en anger for mye jeg har gjort, men likevel, hva er vitsen med å grunne over det jeg ikke kan endre, for å selv gå til grunne. Gjort er gjort. Men jeg er overbevist om at jeg kan hvile i fred, slik jeg tenker at min venninne kan. Om ikke annet lyser jeg fred over hennes minne og sier takk for alle gode stunder. Nå er du blant alle de uunnværlige menneskene.

De døde er aldri døde for oss før vi har glemt dem. Så egentlig er det mange som ikke er døde, vertfall ikke min far…