Frykten sier: Du tør ikke se!

Nei, noen ganger gjør jeg ikke det…

Jeg har fortsatt natta i øynene når jeg setter meg ned for å avholde dagens morgenstund. Dagen får liksom ikke den riktige starten uten. Det er som en slags redsel for at noe vil gå skeis om jeg ikke følger rutinene mine. Enkelte vil kanskje si den har blitt en mani mer enn en god rutine… (Og i lys av mine refleksjoner så vet jeg sannelig ikke selv).

En god kopp kaffe hører med. Jeg skal våkne og bli mer mottagelig og klar. Når jeg sitter der i lyset fra et stearinlys og leser dagens ord går det mange tanker gjennom hodet. Etter at jeg har «velsignet» dagen i dag og reflektert over ordene, skriver jeg i dagboken. Rabler ned følelsene som er satt i sving. I dag leste jeg blant annet om frykt. Velkjent for mange denne frykten, og for meg er den også i høyeste grad reell, om ikke alltid like nærværende som før, men når den kommer er styrken den samme.

Jeg har opplevd og lært at frykten ikke er farlig – jeg skal ikke frykte frykten. Hvordan er det mulig; å frykte det å frykte? Jo, det er så absolutt mulig. Det å være konstant redd for noe er slitsom, så etter hvert tar det på og man prøver å slutte å være redd, og det er ikke like lett bestandig, så til slutt begynner man å frykte denne redselen for utallige ting. Alt blir så intenst og gjennomgående forkrøblende. Til stadighet kan frykten være lammende, som en fobi. (En sykelig frykt – reaksjon på ytre hendelser som ikke står i forhold til den egentlige faren). Det er som å frykte selve livet. Heldigvis oppleves det ikke slik lenger, vertfall sjelden, selv om jeg har hatt noen episoder hvor frykten har overmannet meg, hvor panikken virkelig har tatt meg flere skritt tilbake. I slike tilfeller kan det kalles for angst – en indre uro for noe, når jeg føler livet truet, når noe eller noen har skapt en bevisstgjøring av fortrengte konflikter, situasjoner og handlinger.

Hva er frykt og hvorfor kan noe gjøre oss så veldig redde?

Frykt er like mye en tilstand som en følelse og oppstår når en person utsettes for en reell fare og trusler. Den er enten direkte eller i form av en ikke-innbilt trussel. Begynner man å innbille seg noe går det fort over i fobienes verden igjen, så frykt dreier seg mest om virkeligheten, det som skal skje, eller ofte også det vi tror skal skje siden det skjedde jo i går.

De fysiologiske forandringer som oppstår under frykt setter kroppen i alarmberedskap, og jeg blir i stand til å klare plutselige anstrengelse, finner uante krefter både fysisk og psykisk. Ta situasjonen hvor jeg i frykt for å komme for sent på jobb løp etter bussen som om jeg var selveste Usain Bolt. I tillegg er frykten til store hjelp for å virkelig unngå farer, hvor jeg kan flykte eller gå til angrep. Av frykt for eget liv har jeg tatt til motangrep selv om jeg også fryktet det ville bli verre. Men kroppens innsatsevne kan også bli lammet hvis frykten er for sterk, jeg «fryser fast». Jeg snakker om fight, flight, freeze reaksjoner, mest nyttig som overlevelsesstrategier, men også til hinder i ulike situasjoner hvor jeg ønsker å prestere og utvikle meg.

(https://www.bing.com/videos/search?q=fight+flight+freeze+norsk&docid=608027589608343158&mid=779A03414D018C639C60779A03414D018C639C60&view=detail&FORM=VIRE).

Hverdagen eller livet generelt byr på ulike situasjoner som skaper stress. Stressregulering handler mest av alt om å vite hva mine triggere og signaler er, og å lytte til disse. Kroppen sier ifra – denne uroen, betegnet som frykt, signalisere at noe er galt eller følelsen prøver å formidle hva som kommer om jeg ikke regulerer meg noen hakk ned. Når aktiveringen er for høy, blir prestasjonen dårligere. Dette er noe de fleste nok kjenner seg igjen i, ikke minst når det gjelder å tenke rasjonelt under sterkt press. For meg er for eksempel det å snakke foran store forsamlinger stressende og frykten kommer. Hele kroppen vibrerer, og stemmen brister. Det er denne frykten som skal overvinnes ved å gjentatte ganger øve og se at jeg mestrer. Dess mer jeg mestrer dess mindre frykt.

Jeg vet at når jeg går i konstant beredskap over tid, uten de rette mestringsstrategiene, at det er da det går utover prestasjonen fordi frykten for å feile blir for stor. Vedvarende stress er også én bidragsyter til ulike somatiske tilstander, og ikke minst en trigger til å ville innta alkohol. Om jeg så gjør er dette en flukthandling. Over tid bygger de uheldige fysiologiske virkningene seg opp. Psykologisk blir jeg gjerne irritabel, bekymret, emosjonell eller avkuttet, og jeg kan få vansker med søvn og selvregulering. I slike situasjoner er frykten voksende, den kan gå over til angst og i verste fall tilbakefall.

I disse dager er det lett å engste seg for koronapandemien. Frykten for å bli smittet av covid-19 viruset er i høyeste grad tilstede, men mest for at noen jeg er glad i, og som er i faresonen skal bli veldig syk. Selvfølgelig, og det ville være å lyve om jeg ikke tilstår min frykt for egen helse. Jeg ønsker nødig å komme i en helsesituasjon som kan påvirke andres og egen fremtid. Kan hende er det denne frykten for å dø, som i den siste tiden ofte har opptatt tankene mine, som er den reelle frykten for å bli smittet. Egentlig dreier det seg like mye om noen annens død som egen. I bunn og grunn handler det vel om frykten for å bli alene eller frykten for å såre noen – skape sorg. Nei, å gå rundt å frykte er ikke det spor godt. Er det alle disse vanskelig og vonde følelsene jeg frykter? Hvorfor?

Muligens mange årsaker, men den største er nok at jeg enda ikke er helt dus med alle mine følelser. Jeg liker jo ikke å kjenne meg nedfor og lei meg. Jeg liker ikke å være i dårlig humør, irritert eller sint. Men jeg behøver å erkjenne disse følelsene også, tenke etter hvorfor og når jeg reagerer som jeg gjør. Det er situasjonen jeg skal gripe fatt i, gjøre endringer i forhold til. Fryktfølelsen er bare et symptom på at noe er galt. Jeg må våge å se, se tilbake.

Det er selvfølgelig mye jeg ikke har ordnet opp i med tanke på fortiden. Noe har enda ikke kommet til overflaten – jeg har «fortrengt» det. Jeg ønsker og prøver så godt jeg kan å ikke være så redd når fortidens hendelser kommer til overflaten. Jeg vet det hjelper å snakke om dem heller enn å tie – ufarliggjøre dem og ikke skyve de til side. Da ufarliggjør jeg også frykten, frykten for at nye glemte situasjoner skal dukke opp og skape hodebry og stress igjen.

Det er mye jeg kunne skrevet om å frykte, men så frykter jeg muligens det å skrive noe langtekkelig og å gjenta meg selv til det kjedsommelige. Men uansett så er frykt noe som berører oss alle på en eller annen måte og nesten hver eneste side av vårt liv. Den kan være som en ond og tærende tråd med stadige innslag i livsveven. Den setter i gang reaksjoner som kan gi tilbakeslag vi ikke ønsker og som vi ikke synes vi fortjener. Slik føler vertfall jeg det. Noen ganger er det oftest jeg selv som setter det hele i gang. Jeg lager problemer av små bagateller. Sikkert gjenkjennbart for mange det også.

Etter å ha lest flere historier omhandlende frykt og hva den gjør med oss, så kan jeg si meg enig i følgende: At problemer som oppstår ved frykt, kan løses på (vertfall) to måter. Vi kan strebe etter all den frihet det er mulig å finne fra denne lammende frykten eller vi kan finne styrke og mot ved å forholde oss konstruktivt til frykten og kjenne mestring ved å klare noe til tross for denne redselen for å bli «slått tilbake». Jeg erfarer at når jeg klarer dette, oppstår nytt pågangsmot, så hvorfor denne fortsatt frykten for…

Kanskje vil noen oppfatte meg som motstridende i det jeg skriver om min håndtering, eller ikke håndtering av frykt. Er bare et menneske jeg også… Jeg står stadig ansikt til ansikt med frykten og selv om den fortsatt kan si: Du tør ikke se, så gjør jeg oftere det nå – jeg våger å face den selv om det gjør vondt. Men i enkelte situasjoner føler jeg meg fortsatt fortapt til frykten selv om jeg vet at når jeg kommer over på den andre siden oppdager jeg at de illusjonene jeg hadde ikke svarer til virkeligheten. Jeg har vel aller mest fryktet å møte meg selv, og noen ganger er jeg fortsatt min verste fiende i forhold til å vite hvordan håndtere denne tråden i min livsvev. Det var den frykten som stadig holdt meg tilbake og hindret meg i å vokse siden oppgavene virket for store og uoverkommelige inntil jeg ble villig til å gjøre noe med det og si: Jo, jeg tør se! Jeg tør å utfordre meg mer og mer og gjøre noe med de bakenforliggende problemene. Der “fryktens far” ligger.

Selv insekter frykter vel for sin fremtid. Best å legge tilrette for en hard vinter… Det handler mye om forberedelser.

Pusterom

Livet går videre, og jeg følger med – jeg puster liv i hver dag…

Som noen vet så er jeg dårlig på rot rundt meg, vertfall når jeg ikke roter selv eller deltar i arbeidet. Det er muligens fordi jeg har hatt en rotete tilværelse? En fortid jeg ikke helt hadde kontroll over, og dit har jeg ikke tenkt med igjen. Jeg vil ha orden på livet mitt.

Hjemme er det lettere kaotisk – deler av badet skal forfines og materialer ligger hist og her. Og i tillegg kan jeg ikke bruke toalettet, så jeg tenkte; jeg går meg en tur. Ofte har det å gå vært løsningen, om ikke alltid det lureste, men mange ganger har det føltes som livsnødvendig. Akkurat nå er det ikke fullt så ille, derfor er teksten under noe overdrevet i forhold til tilstanden min nå, men…

Jeg pakket sekken og gikk ut døren, måtte ut, ut i det fri, få meg et pusterom. Noe er kvelende inne, som om noen tar et tak rundt halsen min og klemmer til. Nå dør jeg, men selvfølgelig ikke, det er bare følelsene mine. De dreper meg ikke, men hva jeg velger å gjøre med dem kan. Og nå følte jeg for å gå meg en tur, som jeg ofte gjør. Av og til er jeg nødt til å ta livet mitt med på en aldri så liten luftetur… (Hans Børli: Tilståelsen).

Sekken er fylt med niste, termos, mobil (som jeg bare må ha med for jeg får andre synsvinkler på saker og ting når jeg ser alt gjennom kameralinsen) og skriveblokk. Hadde temperaturen vært varmere, type sommertemp, men tretten grader er nå ikke aller verst nå i oktober, skulle jeg tatt med meg badetøy også. Har tenkt meg ned til sjøen, den gir meg indre ro, alt vann gjør – det som sildrer i bekker, elver eller bølgene som slår mot svaberg og knauser, fjæresteiner, sandstrender i saltvann som ferskvann. Jeg går.

Jeg går i mine egne tanker, ånder inn deilig høstluft, kjenner lungene fylle seg opp. Hjernen får ny næring. Sansene mine er med, øynene som titter etter motiver, nesen som fanger opp alle luktene som lukten av et nettopp nedhugget bjørketre. Jeg drar av noen neverstrimler, som krøller seg rundt fingrene mine. Om jeg ville kunne jeg brukt det som opptenningsvirke til bål, men det får være i dag. Skal bare sitte og se. Puste og være. Sitte ved sjøen. Jeg får komme meg videre dit jeg skal. Gå videre!

Tankene går i takt med meg. Ofte kan jeg bli forundret over hva jeg tenker, for eksempel som nå, tanker på døden. Grøsser inni meg. Jeg vil ikke dø, og forhåpentligvis er det lenge til, men i det siste har en angst for å dø meldt seg. Hvorfor? Det er vel frykten for det ukjente. Det jeg ikke vet noe om, det ingen har fortalt meg om – ingen kan fortelle meg om. Ingen døde kan jo snakke og fortelle hva som er på «den andre siden». Jeg frykter det jeg ikke vet noe om. Er redd for det jeg ikke helt ser og blir urolig når jeg ikke helt vet hvordan gripe fatt i situasjonen. Kanskje frykter jeg døden fordi jeg ikke har brukt dagene mine ordentlig? Jeg har da levd livet, om ikke alltid slik jeg skulle ønsket. Jeg har opplevd mye, på godt og vondt – det er jo det som er livet. Har hørt at de som engster seg for døden er de som ikke har et levd liv bak seg. Det har jeg jo, og det vil jeg ha i fremtiden også – jeg har utallige muligheter til å fullbyrde mange drømmer og virkelig leve hver dag med lyst og velvære. Livet her og nå er godt. Kjenner jeg puster. Jeg lever! Jeg går videre…

I naturen er selv det døde vakkert…

Det er fint nå. Fargespillet på trær og busker stimulerer til mer glad tankegang. Høsten gjenspeiler livet, alle livets fargenyanser. Naturens eget maleri. Plukker noen blader opp og gransker dem. Ser nervetrådene og nyansene i strukturen, og fargene: Rød, gul, oransje, grønn og litt brunt. Vakkert! De skal bli til ny jord, gi nye vekstmuligheter for nytt liv. Det er vel det som skjer når jeg også blir borte. Det jeg etterlater meg er lærdom for andre – eller nye vekstmuligheter for andre. Hvorfor dette snakket om døden? Jeg lever jo i beste velgående. Denne lærdommen kan jeg gi videre mens jeg fortsatt går her på jorden, mens jeg enda er. Jeg går videre…

Håp om nytt liv…

Det er nettopp det; jeg er på vei og går videre. Jeg puster og lever. Jeg nyter livet for det meste, slik som nå – denne fantastiske høstdagen, selv om den er grå. Nei, den er full av farger. Jeg så det jo, sa det jo, skrev det ned. Livet er fullt av fargerike kontraster. Jeg trenger bare å se dem. Og jeg ser. Alt dette nedfallsløvet. Når jeg ser på det, tenker meg om, så lager de faktisk litt rot, men et oversiktlig rot. Fint. Hvorfor bryr jeg meg ikke om det her på stien? Hjemme vil jeg helst rake bort løvet, slik jeg vil rydde inne. Hva spiller det for rolle om det er litt rotete rundt meg?

Jeg ønsker meg orden. Ha orden. Ha blanke ark. Det å kunne starte på nytt. Det ser jeg best når det er orden. Jeg får lyst til å gjøre noe med et ubrukt ark. Skrive på det eller fargelegge det. Men her i skogen er det allerede fargelagt av naturen selv. Det er ikke mitt maleri. Jeg skal ikke klusse det til, ødelegge det, for det er slik det skal være. Jeg skal bare være i det, som en del av det. Får jeg? For en stund. Gå nå!

Fremme, ved sjøen, ved min destinasjon i dag. Her kan jeg puste ut. Her finner jeg pusterom. Her er det rom for alt. Tar frem skriveblokken og legger den ved siden av meg på svaberget. Ser på noen av bildene jeg har tatt. Skriver noen setninger. Legger arkene ned igjen og lener meg tilbake. Lukker øynene. Puster. Lytter til pusten, til bølgene. De har nesten samme rytme. Jeg er heldig. Jeg har det godt. Jeg lever. Dette skal jeg ta med meg tilbake hjem, dette bildet på netthinnen, og pusten. Puste ordentlig ut og inn, la «rotet» bare være. Finne tilbake til pusterommet ved sjøen. Lev og la leve. Nå kan tankene mine gå videre, mens jeg bare sitter – bare er. Livet går videre, og jeg er med…

Et bilde på noe av hva livet kan by på. Ta alt inn i dype åndedrag…

Våg å vise følelser!

Det å kjenne på følelsene er viktig, være tilstede i dem fullt ut. Akseptere at de er der, at de kommer flommende noen ganger, og bare la de flomme. La gråten riste deg løs og tårene renne. Det er ikke farlig. Det er mer farlig å holde dem inne. Våg å vis alle at du er sårbar. Tårer er forløsende. Det er heller ikke feil å smile litt. Om det er vanskelig så lag en smilegrimase, det hjelper faktisk. (https://ung.forskning.no/hjernen/smil–og-verden-smiler-faktisk-tilbake-til-deg/1737100).  Det påvirker andre – et smil er smittende. Andre kan påvirke deg til mer positivitet, og du kan ikke minst påvirke andre.

En god latter forlenger livet sies det. Det å le kan være et spontant og emosjonelt utbrudd på noe komisk, spøkefullt eller annen stimuli som oppleves godt og gjør oss glade. Vi utrykker glede og harmoni gjennom vår latter. Det hender vi kan le fordi vi blir overrasket på et vis. Ja, vi ler i mange ulike situasjoner som når vi har det hyggelig og gøy med andre, men vi ler også når vi er litt flaue og ikke vet hva vi skal si. Noe ler sågar når de er redde, som en slags overlevelsesstrategi.

I noen tilfeller kan man le så kraftig at man utløser tårer. Latter kan faktisk være smittsom, og jeg for min del ønsker å bli smittet. Jeg vil jo ta del i den følelsesmessige konteksten som en sosial setting og samtale setter i gang gjennom rungende latter.  Latter er nemlig et sosialt verktøy for å skape god stemning. Enkelte rusmidler, som for eksempel cannabis kan utløse latterkuler, og alkohol, som var min greie, fikk meg i startfasen til å føle meg glad og lattermild. «Et glass til vil gjøre susen». Nei, ikke alltid. «Gledeshormonet» dopamin (https://sml.snl.no/dopamin) produseres mest når promillen ligger mellom 0,5 og 1 i promille. Alkohol både stimulerer lystsenterne og bedøver dem samtidig. Derfor oppleves gleden mest i starten på kvelden, og etter hvert kan det bli mer sure miner, irritasjon og sinne og ende i krangel.

Sinne og irritasjon skal vi ta på alvor og ikke stenge inne. Sinne er i utgangspunktet en følelse og det er helt normalt at en person av og til kjenner sinne. Det som avgjør om sinne blir et problem eller ikke, er hvordan vi bruker sinne og hvordan det oppsto. Vi kan bruke sinne positivt og da er det nyttig for oss og noen ganger også helt nødvendig. En positiv bruk av sinne er bevisst, noe som også betyr at vi forstår hva som ligger bak det. På den måten kan vi bruke sinne for å understreke noe som er viktig for oss, for å bli hørt eller sett, for å hevde vår rett eller for å markere våre grenser. Et positivt sinne har ikke som mål å skade, håne, trakassere, ydmyke eller fornedre andre.

Der imot om man har havnet i en krangel ute på byen er ikke sinne som utløste det positivt. I slike tilfeller er det snakke om et negativt, umodent sinne. Da kan det ofte ende i et forferdelig utbrudd. Spesielt ved store alkoholinntak må vi være på vakt. Det er i slike tilfeller at vi kan miste kontrollen over sinne og foreta oss noe som vi angrer på etterpå. Alkoholmengden har bedøvet vår bedømmelsesevne, og da blir ikke sinne berettiget – det kan gå ut over personer som ikke fortjener det. I enkelte tilfeller kan det være slik at akkurat den personen hadde gjort seg bemerket negativt, og skulle fått så hatten passet, men sjelden lurt å la skyllebøtta komme i fylla. Dra heller hatten godt nedover hodet ditt. Men mørket kom, for i verste fall ender alkoholinntaket med å bli fullstendig neddopet og bedøvet, og det er ingen ting å le av.

Kanskje passer det seg best å gråte nå. Gråt er en emosjonell betinget adferd med en kommuniserende funksjon og er delvis viljestyrt. Situasjoner det ikke er viljestyrt kan vi tydelig se ved overdrevent alkoholinntak hos enkelte personer. Jeg var en person som ofte ble sentimental jo lengere ned i vinkartongen jeg kom. Om denne gråten var så forløsende vet jeg sannelig ikke, men jeg kan huske det føltes godt og vondt samtidig. Jeg gråt vel mest ev selvmedlidenhet. Følte meg sørgmodig og trist aller mest fordi jeg var ensom, at noe var ufordelaktig og ikke minst følelsen av svik og tap. Da er det naturlig å gråte.

Det er ikke bra om vi prøver å få vekk etter stoppe gråt. Vi må anerkjenne at vi gråter og at andre gråter. Vi trenger å gi og få tilbakemelding på det å være fortvilet, og kanskje er det passende å trøste. Uansett så hjelper tårene oss med å kvitte oss med negative følelser. Det å gråte lindrer tristhet, det eliminerer giftstoffer og det senker blodtrykket. Gråt er også en handling som lar deg «demonstrere» følelser og gjenvinne kontrollen over dem. Denne lille handlingen, som å gråte kan være, fjerner det adrenokortikotropiske hormonet, som påvirker vår psyke, og dermed kan hindre en depresjon. Altså brukte jeg gråten ubevisst da jeg drakk for å hindre meg selv i å bli enda mer nedfor eller deprimert. (https://veientilhelse.no/7-grunner-det-er-bra-for-deg-a-grate/).

«Anerkjenn gråten for tårene dine skal ikke lenger få deg til å skamme deg». (Ukjent).

Når jeg ser et ansikt, skjønner jeg fort om dette er en person som vil meg vel eller ikke. Et surt og grinete ansiktsuttrykk vil jeg aller helst unngå å se på, jeg skygger unna. Noe sier meg at det kan være fare på ferde. Øynene forteller meg noe. Øynene får et helt annet drag når noen smiler enn når de er sure eller sinna. Om de i tillegg ler, så påvirkes jeg enda mer – jeg føler mindre stress. Latter kan brukes til å gjøre spente situasjoner mer avslappet. Derimot om personen er lei seg, kan jeg selv føle på tristhet. Gråt er også smittende. Så var det disse sure eller sinte personene, spesielt de som er sinna, de gjør meg redd. Det skaper en frykt i meg. Grunnen er såre enkel; jeg har opplevd personer som har gått fullstendig amok når sinne ikke kunne kontrolleres. Personer som både i ruspåvirket tilstand og som nykter, men i bakrus har blitt voldelig og påført meg store skader fysisk og psykisk. Jeg har selv blitt redd mitt eget sinne når det kan ha fosset over etter lang tids innestengelse.

Forøvrig har vi et stort følelsesregister, som alle skal tas på alvor. Alkohol, andre rusmidler, stoffer og aktiviteter forsterker eller demper våre følelser. En måte jeg tenker om følelser på er å forstå ulike følelser som ulike farger. For meg er fargen gul forbundet med glede. Vi kan sette sammen noen få farger til å få mange andre farger. På samme måte kan vi sette sammen ulike grunnleggende følelser og få mange andre følelser. Sånn sett har vi derfor uendelig med ulike følelser. Verdt å legge seg på minnet. For å neven de grunnleggende: Frykt, sinne, interesse, glede, skam, avsky, skyld og tristhet, som igjen kan sammensettes til følelsestilstander som for eksempel hat, håpløshet, nostalgi, ærefrykt og bitterhet. Så hva føler du nå?

Vær ikke redd for å gråte. Tårene mykner hjertet, vasker øynene og gir oss bedre evne til å se klart. (Ukjent). Og ikke glem: Smil til verden og den smiler igjen!

Gi meg et smil!

Tilgi eller forsone meg med?!

Skal jeg be om tilgivelse eller forståelse – skape en forsoning?

Fra jeg begynte på tilfriskningsprosessen har det å gå gjennom dagens «regnskap» vært viktig for meg. Hvordan har dagen vært – positiv eller negativ? Hvordan har jeg oppført meg? Hvilke «gaver» har jeg mottatt og har jeg gitt noe tilbake? Har jeg forvoldt skader på noen, her under også meg selv?

I de fleste foretak gjøres det månedlige oppgjør, men i min «bedrift», Heidis AS, trenger jeg å ta oppgjøre daglig for å ikke glemme eller bagatellisere det og la det ligge – dette er ikke så viktig…. Det er enklere å identifisere eventuelle skader og holde orden i mitt foretak, livet, når jeg tar dette gjennomsynet på daglig basis. Det innebærer også mine gode handlinger, de skal jeg ikke under noen omstendigheter overse.

Jeg er ansvarlig for mine handlinger. Det spiller ingen rolle om det jeg forårsaket hadde utspring i irritasjon, sinne, redsel eller uaktsomhet. Alt skal ses på: Om jeg handlet av egoisme, arroganse, uærlighet eller av andre karakterbrister. Kanskje hadde jeg ikke tenkt å begå handlingen; det bare ble slik. Likevel skal jeg ta det med i oppgjøret, og jeg prøver på ingen måte å rettferdiggjøre meg selv og handlingen bare fordi noen rørte ved et ømt punkt i meg. Som skrevet: Jeg er ansvarlig for hva jeg sier eller gjør!

Det er på kvelden jeg best tenker gjennom dagens tilbakelagte gjøremål og handlinger. Jeg ser også på om det er noe jeg sa eller foretok meg som min samvittighet ikke likte. Dersom noe skurrer, trenger jeg å gå tilbake, og kan hende har jeg en oppgave for morgendagen; å be om forlatelse. Det beste er å skvære opp med det samme, men noen ganger ser jeg det ikke klart for meg at noe galt har skjedd. Jeg klarer ikke helt å erindre akkurat der og da. Kanskje vil jeg ikke se sannheten før etter mange år. Den kan for eksempel dukke opp i en helt annen sammenheng og situasjon. Jeg skal ikke henge meg for mye opp i tidspunktet. Det er aldri for sent… Noen ganger viser det seg at det ikke er mulig å gjøre opp for skaden direkte. Det kan også være slik at jeg ikke kan ordne opp med en person i det hele tatt. Det har faktisk skjedd, og jeg fant det godt å skrive et uadressert brev til vedkommende, frigi min skyldfølelse.

Skyld og skam frarøver meg muligheten til å komme meg videre. Derfor trenger jeg å gjøre opp, be om unnskyld og virkelig mene det. Ikke bare si det for å få det ut av verden. Det hjelper lite om jeg sier: Jeg er lei meg, for så i neste øyeblikk «trampe» videre på vedkommende. Da eier jeg ikke skam. Skamfølelse betyr også noe positivt i den forstand at jeg ser mine feiltrinn og angrer mine synder. Alle mennesker skal behandles med respekt, og selvfølgelig kan jeg begå feil, og det er i disse situasjonene jeg skal gjøre opp. Ikke bare gjør jeg det bedre for meg selv, min samvittighet og skyldfølelse, men det kan bety en etterlengtet oppløftning for personen jeg hadde såret og gjort skade på.

Det kan i enkelte tilfeller vise seg at jeg har påtatt meg skylden for noe jeg absolutt ikke var ansvarlig for. Når en har vært vant med å bli pålagt skyld er det fort gjort å si til seg selv: Det var min feil! Derfor er det nødvendig å sortere ut og identifisere hvilke som virkelig var mine feil. Jeg behøver bare å konsentrere meg om de handlingene jeg med sikkerhet vet skapte problemer for andre, og meg selv.

Jeg har ødelagt menneskers evne til tillit. Jeg har overført skyld på andre for noe jeg selv var skyld i. Jeg har fått personer til å føle seg uønsket eller uelsket. Jeg har påført mange mennesker dype følelsesmessige skader – forsømmelse, svik, tilbaketrekning, utnyttelse, manipulasjon, fravær, såret og krenket, for å nevne noen. Ja, mange har følt seg mindreverdig i mitt nærvær ved at jeg fremhevet meg selv som en bedreviter og med en holdning av overlegenhet. Jeg skal heller ikke unnskylde meg med at: Jeg var jo full!

Jeg er ikke ufeilbarlig selv om jeg har blitt nykter, langt derifra. Jeg kan ikke bare konsentrere meg om alt det forferdelige jeg gjorde i alkoholpåvirket tilstand. Imidlertid har jeg faktisk forårsaket skader nå som nykter, så fortsatt må jeg erkjenne mine personlighetsbrister. Det kan gjøre vondt å granske seg selv, men denne ransakelsen ser jeg som nødvendig for lettere og raskere komme meg videre i livet. Jeg erkjenner at jeg fortsatt kommer med sladder og baksnakk, trekker meg unna personer og unngår å møte enkelte. Jeg kan reagere med ufølsomhet i forhold til andres smerte, blande meg inn i ting jeg ikke har noe med, forsøke å kontrollere andre personer, manipulere for å få fordeler og selvfølgelig kan jeg «pynte på» sannheter. Listen er muligens lenger.

Det kan være lett å tenke at jeg straffer meg selv når jeg ser på min oppførsel og gransker meg for å ha tatt gale valg. Jeg ser det ikke slik, men mer for å føle meg likeverdig med andre. Det viser at jeg tar ansvar for mine handlinger. Med tiden trenger jeg ikke gå rundt å være redd for å bli straffet for noe jeg ikke har gjort. Selvfølgelig skal jeg «straffes» om jeg har begått grove feil.  Det å be om tilgivelse er ingen straff, men en erkjennelse og ansvarliggjøring av mine valg – jeg kan gå videre uten å føle meg mindre eller verdiløs. Legge skyld og skam til side. Så snart jeg har klart å frita meg for mistanken eller skyldspørsmålet eller å vedgå mistakene og be om forlatelse, da kan jeg gå videre. Da er jeg mer fri.

Noe vil fortsatt gnage i min samvittighet. Det er ikke om å gjøre å ta oppgjøret for enhver pris. Det kan forårsake mer skade. Noen tabber skal forbli i mitt innerste hemmelighetskammer. Det de ikke vet har de godt av i mange tilfeller. Jeg trenger ikke gå til ytterligheter og bekrefte noen av mine kjærestes verste frykter om hva jeg holdt på med i fylla. Så jeg skal ikke alltid foreta et oppgjør med noen jeg kan komme til å påføre enda mer vondt. Det holder lenge med at jeg selv har erkjent.

Jeg kan imidlertid nøle med å ta et oppgjør dersom jeg er fylt av bitterhet til visse personer, som bare ved tanken på gjør det vanskelig å nærme meg vedkommende. I slike tilfeller trenger jeg virkelig være sikker på om jeg er i stand til å takle oppgjøret. Jeg skal heller ikke lage fremtidige problemer for meg selv. Det handler ikke alltid om tilgivelse, men å erkjenne – forsone meg med at slik var det…

Forvandlingen – fra selvmedlidende egoist til medfølende menneske

Da jeg ruset meg på alkohol fryktet jeg for hvordan livet ville bli om jeg sluttet, for jeg «lekte» ofte med tanken lenge før jeg tok det endelige valget. Livet jeg levde var et helvete, men det vonde hadde også blitt det «trygge» – jeg visste hva morgendagen ville bringe. Daglig kom jeg til kort og brukte alkoholen for å oppnå noe, men det endte med feiltrinn på feiltrinn. Selv mine tilkortkommenheter var jeg redd for å miste. De hadde på en måte blitt livsviktige overlevelsesmetoder. Uten alle løgnene hadde jeg aldri klart meg, men å lyve i lengden er slitsom – jeg ble alltid innhentet.

Alkoholen var forløsende. Jeg ble modigere og mer sosial. Noen var sågar overveldet over mine ferdigheter, syntes jeg var kul og morsom. Jeg kunne jo ikke slutte å drikke, for hva ville skje? Hva ville alle «vennene» mine si? Hvor ville de bli av? Jeg valgte omsider å be om hjelp til å stoppe denne faretruende ferden. Fornuften fortalte meg at jeg var ute av kontroll, alkoholen fikk meg ut av kontroll. Sanseløs vanvittig. Endelig så jeg alle mine karakterfeil så tydelig. Jeg fantes ikke kul, og langt i fra modig. Alkoholen hadde gjort meg dumdristig.

Når jeg etter hvert begynte å fortelle om meg selv og om det livet jeg hadde levd klarte jeg å se meg selv på en annen måte, ikke minst fordi jeg møtte andre likesinnede. Hver gang jeg hørte meg selv si det høyt, at jeg hadde løyet, sviktet og bedratt, ble jeg enda mer bevisst på min forhenværende tilstand og hva alkoholen hadde fratatt meg – muligheten til å se hvem jeg egentlig var og ikke den jeg prøvde å være. Mine såkalte venner var ingen oppriktige venner. Jeg hadde bare brukt dem for å underbygge det jeg trodde var sannheten om meg selv. Det reneste vanvidd av en røverhistorie, men ikke unik på noen som helst måte.

Jo mer nykter jeg ble, jo mer ble jeg klar over og bevisst mine karakterfeil og alle skadene jeg hadde forvoldt. Ingen ting å være stolt over, men arbeidet jeg hadde begynt på fikk meg faktisk til å tro at jeg virkelig var modig og kul som hadde erkjent min maktesløshet og blitt villig til å ta oppgjøret med fortiden. Jeg kan ikke slutte med å se på mine tilkortkommenheter, bearbeide og endre på dem. Foreta en analyse.

Etter som tilfriskningen skjer mer automatisk nå kan jeg glemme å se hvem jeg er. Siden det tilsynelatende går bra blir jeg ikke så bevisst mine karakterfeil, som fortsatt kan spille meg et puss og ubevisst ta meg tilbake til å begå «gamle synder». For eksempel kan jeg finne på å «tråkke på noen» eller sabotere andres anstrengelser som direkte ikke gagner meg. Heldigvis innser jeg skamfull dette, og denne skammen er bra, men smertefull. Jeg trodde jeg sto i et bedre lys og ikke fortsatt var på skyggesiden. Jeg kan ikke tillate meg å hvile på mine laurbær og tro at mine skavanker forsvinner av seg selv uten at jeg rører på en finger. Det er handling som skal til.

Jeg har erkjent; mine karakterfeil er en del av meg, dessverre. I stressende situasjoner vil jeg falle tilbake til noen av mine verste karakterfeil, så derfor må jeg være mer bevisst mine følelser, tanker og handlinger. En handling eller situasjon kan fritte meg ut slik at jeg glemme å tenke gjennom følelsene mine før jeg handler på dem. Mine brister er vel en indikator på min grunnleggende natur og naturligvis ønsker jeg å få dem tilfredsstilt. Det er bare slik at mange av mine menneskelige karaktertrekk har blitt forvridd av min selvsentrering opp gjennom drikkekarriæren og livets harde skole generelt. Fokuset fremover skal være på å gi slipp, på å ha tillit og tro på meg selv og menneskeheten og å være tålmodig og ydmyk i mitt arbeid med å bli en bedre utgave av meg selv. Jeg skal bygge videre på erkjennelsen av min maktesløshet.

Jeg har kommet langt i min selvrealisering. Jeg undertrykker ikke mine sårbarheter og menneskeligheter så mye lenger. Jeg kan fortsatt feile, men på en annen måte og ikke slik jeg gjorde da jeg ruset meg på alkohol og dermed ble fullstendig umenneskelig og ufeilbar. Den gang gikk jeg alltid i forsvar og alle mine dumheter og svik ble projisert – overførte egne ubehagelige tanker og hendelser til andre personer. Jeg har sluttet å skylde på andre for det jeg fikk ut av livet, eller ikke fikk. Jeg ser at de fleste av disse situasjonene i virkeligheten var laget av meg selv, og jeg ser også at valgene jeg tok bestemte hvor jeg endte. Men jeg trenger ikke lenger gjemme min medfølelse og gjøre meg hard.

Kunnskapen om hvem jeg er bidrar til at jeg gjør mitt beste for å oppfylle mine drømmer selv om jeg kommer til å være usikker og gjøre feil i fremtiden også. Jeg gjør mitt beste, og det gjør andre mennesker også. Mitt mål er å heve mine kunnskaper og bli enda mer bevisst på mine tilkortkommenheter. Da kan jeg virkelig arbeide med å endre dem. Kanskje skal jeg ikke analysere dem så mye og prøve å finne deres utspring. Muligens gjør dette at jeg lettere kan gå inn i anfall av selvmedlidende selvopptatthet.

Jeg skrev, og vil anta at mange av mine karakterfeil indikerer min natur, hvordan jeg har blitt oppdratt, men også hvordan jeg senere selv valgte å leve og dermed tilegnet meg karaktertrekk som jeg ikke ser på som ønskelige. Jeg vil mange av disse forvridde trekkene til livs – endre på negativ adferd og bli en mer gjennomgående omtenksom person. Jeg vil jo ikke lyve, jukse eller skade noen for at jeg skal oppleve og få kjærlighet. Det er ikke oppriktig kjærlighet. I fremtiden skal jeg huske på at selv hvor villig jeg er til endring, vil jeg aldri bli perfekt. Det er fort gjort å bli selvkritisk i arbeidet med seg selv. Det som var, og vil være det viktigste i denne selvrealiseringsprosessessen, som den kan kalles, er selvakseptering. Selv om jeg ofte kan «plumpe ut i det» er jeg fortsatt i ferd med å forandre meg – jeg er villig til å innrømme mine feil. Skulle jeg formodentlig bli «perfekt», hva har jeg så å jobbe videre med? Jeg har behov for videre vekst.

Jeg har vel forstått den virkelige betydningen av ydmykhet når jeg kan si: I dag har jeg vokst akkurat så mye som jeg skulle! Det er da jeg virkelig har evnet å se meg selv klart – jeg kan se min egen menneskelighet. Da ser jeg alt i et nytt perspektiv, hvor jeg ikke lenger tenker på hva jeg kommer til å få selv gjennom min tilfriskning, men hva jeg kan bidra med for andre.

Knuter må løses for å lage nye forbindelser…

Hvis bare…

Under alle årene jeg måtte ha alkohol brukte jeg mye av tiden til å dvele ved andres feil. Selv i dag ser jeg at jeg kan falle tilbake på disse mest raffinerte former for selvtilfredsstillelse – som gjør det mulig å føle meg overlegen på andres bekostning, uvitende om mine egne feil. Alt for ofte har mange av oss sikkert sagt: Hvis det ikke hadde vært for ham, eller henne, hvor lykkelig ville jeg ikke da ha vært!

En av mine viktigste oppgaver er å akseptere min nåværende situasjon slik den er, meg selv slik jeg er, og mennesker omkring meg slik de er. Dette er å innta en ydmyk holdning. Uten den vil en ekte fremgang aldri kunne fullbyrdes, og for noen har den kanskje aldri ordentlig begynt. Igjen og igjen trenger jeg å vende tilbake til dette lite smigrende utgangspunkt, se hvem som virkelig eier problemet. Dette er en øvelse i erkjennelse som jeg til fordel kan praktisere hver dag i resten av mitt liv.

Det ligger mye i å ikke glemme hvor jeg har vært. Jeg skal aldri lukket døren til fortiden, men passe på at selvmedlidende tanker og selvoppofrende profetier igjen får overtaket. Hvem styrer så mine tanker? Ingen andre enn meg selv, også de som forårsakes av andres handlinger. Det vil komme dager hvor min frustrasjon over alt og alle overskygger de positive hendelsene, og hvor jeg vil forsøke å forandre på det meste. Da skal jeg huske på og si til meg selv: Nå er jeg i det minste bevisst problemene – jeg vet hva det handler om.

Under forutsetning av at jeg omhyggelig unngår å snu dette realistiske syn på livets fakta til urealistisk alibi for apati og nederlag, kan det bli den sikre grunn for sterk følelsesmessig helse hvor videre fremgang kan bygges på. Jo lengere jeg lever etter disse prinsippene, desto fler bevis får jeg på at når jeg peker på noen vil alltid fire fingre peke mot meg selv.

Behov for anerkjennelse

De fleste mennesker har instinktivt behov for å passe inn. Driftene til å høre til og bevare og holde fred hjelper oss til å komme overens med andre og være en del av samfunnet. Dette instinktet har gjort det mulig for mange sivilisasjoner til å overleve, og er ikke skadelig så lenge jeg som delaktig i gruppen ikke mister følelsen av balanse.

Det blir destruktivt å alltid forsøke å være som alle andre og gjøre alle til lags. Spesielt om jeg overser mine egne behov og regelbundet ofrer mitt eget velbefinnende for alle andres skyld. Gjennom min tilfriskning har jeg lært å finne kompromiss som gjør det mulig å erkjenne og godta mine følelser. Jeg behøver å følge mine følelser, inklusive behovene av å høre til og jobbe for fellesskapet, men ikke glemme å ta hånd om meg selv på beste måte.

Den beste måten å beholde denne balansen på er å bygge opp min selvfølelse. Når jeg behandler meg selv med vennlighet og respekt er jeg bedre rustet til å komme overens med andre. Da klarer jeg også bedre å respektere og tolerere andre mennesker, deres holdninger og handlinger.

Jeg setter pris på at alle mine instinkter og følelser finnes til enhver anledning. Det gjelder bare å bruke dem riktig. I dag strever jeg ikke lenger for å finne denne balansen og ønsker heller ikke å overse eller bli kvitt disse følelsene. Jeg klarer å erkjenne at jeg noen dager kan føle meg nedfor, utenfor og utilpass, men jeg vet jeg fortsatt tilhører samfunnet. Jeg trenger bare å vise mine sårbarheter, være åpen og ærlig tørre å si: Jeg har det litt vondt og vanskelig i dag! Det jeg før ikke trodde ville skje, det skjer; jeg møter anerkjennelse for mine følelser fordi jeg anerkjenner dem selv.

«Om ikke jeg er for meg, hvem er da for meg, og er jeg kun for meg, hva er jeg da? Og om ikke nå, så når?» (Hillel).

For hverandre…

Hvile og gjenoppbygging mot det som skal komme…

Morgentåken er i ferd med å drive bort. Bakenfor ligger himmelen – lyseblå. Mellom furuleggene skimter jeg sjøen, den er enda smul. Vinden skal øke på ut over dagen, en kald nordavind, men det er jo høst, så hva annet er det å vente. Bjørkeløvet har begynt å miste grønnfargen og den gule fargen er i ferd med å ta over, mens rognetrea står røde i løvverket og bærene, de få, er brunoransje. Alt for lite til å høste for å lage gele, så fuglene får ta det lille som er. Ja, det er høst – tidlig i stadiet vel og merke, men jeg liker høsten og ser frem til fortsettelsen. Da finner jeg mer tid til refleksjon og egenpleie i form av håndarbeid og hobbyer på kveldstid, siden det mørknes tidligere. Jeg finner tiden inne for mer hvile.

Ja, høsten er en tid for hvile og en forberedelse til «døden» for ulike planter og vekster. For oss mennesker er det også en tid for å gå mer i dvale. Mange kan oppleve høsten som mørk og trist, de kan gå inn i depresjon – de finner det vanskelig å gå videre eller rettere sagt de er ikke klare for bearbeidelsesprosessen som høsten kan beskrives som. I denne fasen, forklart gjennom østlig filosofi, som jeg vil komme tilbake til, ligger det mye lengsel og sorg. Lengsel mot noe som skal komme, det som er ønskelig at skal komme eller en sorg over det som har gått, det som er forbi. Høsten dreier seg om fortid og fremtid. Om å gjøre seg ferdig med det som har vært – gi slipp for å kunne gå videre til en ny fase i livet. Høsten er med andre ord tid for refleksjon og bearbeidelse.

I østlig tankegang og medisin er det fem livsfaser, og de forklares med «bilder» fra naturen. Kinesisk, eller østlig medisin ser yin og yang som de to sidene av månen – ett som er synlig for oss og ett skjult i skyggen. På samme måte blir ulike deler av kroppen beskrevet som yin eller yang. I tilnærmet likhet fra naturens side virker de inn på vår menneskelige natur ( kvinnelig og mannlig, varmt og kaldt, for lite og for mye, det indre og det ytre, osv.). Hvis det er ubalanse mellom dem, får det negative følger for vår fysiske og psykiske tilstand.

Jeg har ikke studert østlig medisin, ei heller vestlig, men min forståelse av den østlige livsfilosofien og de medisinske teoriene har jeg fått gjennom foredrag, NADA-øreakupunktur kurs, som tar utgangspunkt i de fem livsfasene, og egen lesing på området. Med fare for å komme med vranglære forbeholder jeg meg retten til å vedgå om jeg tar feil i mine tolkninger.

I østlig filosofi og medisin er altså legemet delt opp i fem faser eller elementer. Disse er tre, sol, jord, metall og vann. Alt med liv i seg går gjennom disse fasene eller prosessene. Høsten er knyttet til elementet metall, og muligens er det fordi plantelivet mister sin kraft. Planter visner, og løvtrær mister bladverket sitt.  Alt skal gå tilbake til jorda og danne nye livsviktige metaller for ny vekst. Høsten forbindes også med alderdom. En aldrende kropp mister sin vitalitet om den ikke får den rette næringsrike kosten med innehold av viktige metaller som for eksempel jern, eller om den ikke blir aktivisert nok for å bygges opp. Menneskekroppen trenger i tillegg restitusjon. På denne årstiden kan vi fra naturens side også høste frukter og goder fra markens grøde, bygge opp nye reserver for kommende periode – vinteren. Vi kan tilføre kroppen nye og gunstige stoffer (metaller) og vi kan bruke mer tid på å roe ned etter en aktiv sommer.

Tilbake til høstens krefter inni oss. Dersom vi ikke klarer å opprettholde livsgnisten når dagene blir kortere og mørketida overtar mer og mer, har enkelte problemer med å takle dette skiftet. Noen trenger hjelp til å håndtere overgangen og kan derfor ta i bruk alkohol, narkotiske stoffer og medikamenter for å påvirke sinnstilstanden. Som den avhengighetspersonen jeg er kan jeg, om jeg ikke hadde hatt kunnskapen om min sykdom og dens fallgruver, ty til min gamle venn alkoholen for å få ønsket stemning eller spenning. En sprekk kommer ofte i overganger og endringer i livssyklusen, hvor man skal orientere seg på nytt eller er usikker og redd for hva som skal komme. I tillegg er det deler av fortiden som ikke har blitt bearbeidet godt nok. Hele kroppen kommer i ubalanse – en kollisjon mellom «varmt og kaldt», det gamle og det nye. Det er stor fare for negative konsekvenser, med andre ord et tilbakefall eller det å gå inn i en depresjon kan bli det fatale faktum.

Så kanskje, om noen føler seg slitne og uten særlig livsglede og «gøts» nå på høsten kan det være tegn på mangler i livet. Enten i form av næring, som påvirker muskler og hele kroppens funksjoner, for ikke å glemme hormonbalansen. Eller kanskje er det mangel på kontakt med mennesker, som også påvirker hormonene og livskvaliteten vår. Med andre ord; et dårlig grunnlag, gir ingen næring og ingen beskyttelse. I likhet med at plantene mine her ute ikke skulle fått verken vann, gjødsel eller pleie så ville de ikke ha vokst, og blomstringen og avlingene ville blitt dårlig. Fordelen med å være et menneske kontra en plante er at vi som oftest kan velge selv hvilken og hvordan næringen skal tilkomme oss. Og de som har problemet må selv innse dem, ta konsekvensene og gjøre endringer.

Jeg innså mine feilprioriteringer på grunn av ubalansen i kroppen og ikke minst i det mentale, og at dette bunnet ut i store alkoholproblemer. Jeg tok konsekvensene og endret kurs. Derfor kan jeg nå gå høsten trygt i møte, uten redsel for fortiden – den er jeg mer fortrolig med, og kan derfor se fremtiden med mer åpne øyne. Jeg lar ikke lengselen mot en fremtidig drøm ødelegge gleden over det fine fargespillet som er NÅ. Jeg skal forberede meg til vinteren hvor jeg sakte, men sikkert skal «fødes» på ny.

Høsten byr på fargespill og goder…Nyt det!

Nei, fillern også….en ny rynke…

Hver morgen ser jeg meg i speilet. Er det kommet nye rynker til? (Egentlig gjør jeg ikke det, ser etter rynker altså, men noen ganger slår det meg, som i dag tidlig). Se på de rynkene rundt øynene. De vitner jo om levd liv, men noen av dem skulle jeg vært foruten – alle bekymringsrynkene. Det er jeg selv som oftest skaper dem, når jeg går rundt og uroer meg unødig. Unødig, sier noen. Ja, sier jeg. Hva godt kommer det ut av å lage meg negative tanker om noe eller noen jeg ikke har ansvaret for. Jeg er jo bare ansvarlig for meg selv og eget liv, og skulle jeg bekymre meg for meg selv og det jeg gjør, er det på tide å foreta noen endringer.

Rynker kan være kledelige, smilerynker for eksempel. Så hvorfor ikke smile mer i stedet for å henge med nebbet. Det lager furer i munnviken som drar hele ansiktsuttrykket ned og får meg til å se sur og grinete ut hele tiden. Hjelper ikke å vaske dem bort heller, så jeg trenger å snu negative tanker til noe mer positivt. Da bidrar jeg til at en dag som kanskje har startet trått blir en smule enklere. Det å stå å granske ansiktet etter nye rynker er vel ikke akkurat noe som hjelper på humøret. Så smil, og verden smiler igjen. Jeg smiler vertfall tilbake til meg selv. Se der ja, alt ble så mye, mye bedre.

Det er bedre å ha noen furer utenpå kroppen enn å ha sår og rynker på sjelen. Hver gang jeg står foran speilet skulle jeg heller sette tankegangen over på noe mer muntert – entusiasme og kreativitet. Jeg skal ikke være så redd for å ta ting på sparket for eksempel, noe jeg dessverre er, så i dag skal jeg øve meg. Normalt har jeg planene klare for hva jeg skal gjøre, men siden sommeren har tenkt å komme på en liten visitt igjen, vil jeg ikke ha for mange fastsatte gjøremål. Kanskje jeg går ned til stranden?

En annen ting jeg har tenkt å gjøre er å bare sitte, kjede meg for en stund; for det setter i gang kreativiteten – nemlig. Hva er vel bedre enn å sitte på et svaberg å bare stirre utover sjøen, selv om jeg egentlig aldri kjeder meg da. Men jeg tar en pause vertfall, og bare er. Tilstedeværelse. Det kommer det mye godt ut av. Det kommer det vel ingen rynker av å bare sitte… så fremt jeg ikke i etterkant får dårlig samvittighet for bare å ha sittet der… Og det får jeg vertfall rynker av, den dårlige samvittiheten. Ikke mye kreativitet og entusiasme i negativt tankekjør; hvorfor sitter jeg bare her og later meg? Slik unødig og nedbrytende syn på livet setter seg både utenpå kroppen og inni sjelen.

Så jeg går ut i denne dagen, klar for nye inntrykk, uten dårlig samvittighet for å ta meg en laaang pause fra kjas og mas – det jeg selv aller mest lager meg, men fantaserer og tenke kreativt i stedet. Jeg sier som Samuel Ullman – Årene kan gi rynker på huden, men å gi opp entusiasmen gir rynker på sjelen.

Ha en entusiastisk mandag – jeg skal!

Bare fantasien ser hva du ser…

ÅNDELIGHET = Tro, håp og kj(ærlighet)

Finnes det noe som står i veien for at DU skal kunne lite på en kraft sterkere enn deg selv? Hva hindrer DEG fra å slippe taket til egenviljen?

I mitt tilfelle var svaret selvklart: Jeg ville ha garantier. Jeg holdt ut og tenkte at jeg finner på en ny løsning, tross at jeg hadde forsøkt og mislyktes om og om igjen. Risken for å tro kjentes stor. Om jeg overlot en situasjon så mistet JEG kontrollen. Jeg kunne ikke være sikker på at JEG fikk det slik jeg ville.

Men jeg ville jo slutte å drikke – ville tilfriskne. Jeg forsto med tiden at dersom jeg fortsatte å gjøre de samme tingene ville resultatene bli de samme. Jeg ville få det jeg alltid fikk og ikke de fordelene jeg så andre hadde fått. Jeg tok steget: Hva hadde jeg å risikere, å miste mer enn jeg allerede hadde gjort? Jeg måtte slippe taket og la andre overta for en stund. Jeg overga meg.

Kanskje kommer troen til deg, en tro som gir deg de resultatene du søker, kanskje ikke. Selv om det ikke finnes noen garantier så kan du få utallige fordeler med å bygge opp et sterkere forhold til deg selv – den du alltid flyktet fra og ikke ville se. Troen kan hjelpe deg til å begynne å stole på deg selv, og du vil med tiden klare det som dukker opp lenge etter at denne krisen er forbi.

Du trenger ikke tro på en Gud, men tro på det gode i deg selv og andre mennesker. Ved å se forandringene i ditt eget liv, ved å gå inn i sjelen og reflektere er åndelige dimensjoner som kan løfte deg nærmere målet. Din tro kan bringe deg dit du vil – ved ærlighet, åpenhet og villighet kan du oppnå livsglede og vekst igjen.

Hver dag trenger jeg å arbeide med meg selv – være i tilfriskning og åndelig utvikling. Litt etter litt forstår jeg mer hva som står i veien for min tillit – jeg tillater meg å dele og tillater andre å gi av sine goder. Jeg tillater kjærligheten å vokse, til meg selv og andre. Jeg kjenner åndeligheten vokse i mitt hjerte – jeg kjenner troen på meg selv vokse. Jeg kjenner troen på menneskeheten vokse. Jeg finner åndelighet der jeg blir sett og mottatt som den JEG er – der jeg møter forståelse.

«Forståelse er troens belønning. Derfor skal du ikke forsøke forstå for at du skal tro, men tro for at du skal forstå». (Aurelius Augustinus).

TRO – HÅP – KJÆRLIGHET

Kan tro flytte fjell?