Jeg vanner annenhver dag, så i dag er det vanningsfri, og tid til dere.

Jeg “åpnet” mobilen og så jeg hadde fått en melding siden sist jeg var inne. Noen ville fortelle meg hva jeg betyr, om støtten og motivasjon hen finner i tunge stunder. At mine videosnutter er lyspunkt i sorgtunge stunder. Det varmer mitt hjerte, og gir meg nettopp god grunn til å fortsette å dele mine erfaringer.

Jeg kjenner meg igjen, enten i forhold til sorg eller annet vondt og vanskelig som følger med livet. Og jeg, og sikkert du også, kan glemme å rense sinnet for unødvendige tanker, de som gjør mer skade enn nytte. Jeg kan ofte ty til arbeid eller lignende for å “flykte bort fra” det problematiske, men det går jo ikke bort. Det var jo det jeg gjorde da jeg drakk også, rømte inn i rusen når tingene rundt ble for nærgående. Når alle de jaktende tankene kom. Men jeg jaktet feil bytte, og satt igjen med “varulver”…

På dager jeg virkelig er tilstede i eget liv, om ikke hele tiden, men når jeg setter av rom og tid til meg selv, tar kontakt med sjelen min – lytter til mitt indre, kanskje gråter jeg litt, nettopp da, en stund etterpå kjenner jeg meg mer hel fordi jeg tømte meg for disse begrensede tankene.

Jeg merker det spesielt nå, og kanskje er det derfor jeg også trenger noen flere pauser, ha fokus mer mot meg selv og ikke alltid andre. For hva kan jeg gjøre for noen om jeg selv ikke orker å stå. Jeg trenger pauser fra omverdenen, men samtidig kan jo også se at hvert øyeblikk kan være en mulighet til å rense sinnet for “skrot og skrap”, de som kjennes overveldende begrensende.

Jeg ønsker av hele mitt hjerte at jeg treffer noen, som denne personen som takket for mine personlige delinger, skal være mer oppmerksom på hvordan de selv har det. Men jeg kan heller ikke glemme å gjøre det selv. Derfor håper jeg at du og jeg skal søke lenger bort, bortenfor logikken og fornuftens verden; i våre følelser, instinkter eller også drømmer. Kanskje finner vi ut at vi trenger å gå en annen vei. Uansett hvilken vei jeg velger, vet jeg at jeg trenger å følge urkraften i meg, det åndelige. Den jeg vet viser den rette veien, og den jeg vet gir meg mot til å forandre det jeg kan.

Jeg er villig til å akseptere det som kommer til syne, selv om det kan være smertelig til tider, slik alkoholismens lidelser måtte komme foran edruskap, og følelsesmessig kaos før sinnsro.

Jeg ønsker ikke at noen skal lide i uvitenhet, men at de skal forstå smertens mening og grunnleggende nytte. Slik jeg med tiden har erfart, at alle dager med smerte er det sjeleliges prøvestein, og at noen steiner har jeg måttet kvitte meg med for å kunne gå veien videre.

Tro dypere, vend blikket mot lyset, selv om du for øyeblikket ikke ser… Se til at du alltid har tid til å være i kontakt med kraften i deg selv.

Jeg har vært anklageren og provokatøren. Prøvde å avlede andre bort fra å se mine feil og til å skjule mitt enorme inntak av alkohol. I det hele tatt at ingen skulle vite om mitt liv der nede i mørket. Men flere visste jo, for jeg glemte å holde munn og ta på masken når jeg var på topp – “uovervinnelig”. Jeg hadde utallige forestillinger, holdt “foredrag” om elendigheten og “kåseri” om hvor skjødeløse mine nærmeste var. Alt og alle fikk gjennomgå og kjenne på tungens skarpe brodd. Dagen etter kom skammen, og skyldfølelsen – hva hadde jeg sagt og gjort, og til hvem?

I noen tilfeller ga enkelte meg svar tilbake med tilsvarende mynt. De jeg hadde såret forsøkte med rette å forsvare seg. De kunne reagere med et kraftig sinne i et forsøk på å rettferdiggjøre seg, siden jeg hadde kommet med urette utsagn og påståelser. Jeg hadde tillagt dem mine egne skavanker. Noen ganger, om bare for noen minutter, kunne min avhengighet være glemt i all krangelen over hvilket som helst emne som dukket opp. Og alle dugde i formålet med å såre enda mer…

Ulykkeligvis er det slik at det vi forsvarer oss mot gjør vi til virkelighet, og vi avhengighetsmennesker enda mer enn de “normale”. Vi har ikke den styrken som kreves for å bekjempe sykdommens symptomer eller sykdommen i seg selv. Langt mindre har de pårørende og berørte av oss alkoholmisbrukere de kreftene. Vi forsvarer oss gjennom å slenge dritt til hverandre. Det er like ufornuftig som å kle seg i rustning å tro at den verner mot en atombombe. Det eneste som kan hjelpe til å få vår forstand tilbake er å gi slipp, overlate til en kraft sterkere enn oss selv.

Jeg er ansvarlig for mine egne handlinger og reaksjoner. Jeg er også ansvarlig for egen sikkerhet, slik andre er det i forhold til seg selv. Men når jeg truer andres, skal de få tid til å velge sine svar. Da jeg var hinsides i alkoholrusen eller proppfull av abstinenser, så jeg ikke på det slik. Jeg tenkte kun på meg selv, mitt ve og vel og egen sikkerhet. Det eneste som sto i mitt hode var rettferdighet, som ikke dreide seg om rettferdighet i det hele tatt. Kun egoisme og selvtilfredshet, rettere sagt selvherligelse…

Som edru har jeg gjort opp for meg overfor de fleste jeg har såret, fått tilgivelse av de som ville tilgi, og de andre respekterer jeg for sine valg. Jeg har fortsatt en del å arbeide med meg selv med. For eksempel er jeg ikke alltid like god på å la være å gå i forsvar. Min fornuft vet at jeg skal lytte og vende meg til det gode i meg. Om nødvendig ta ett eller to skritt tilbake, puste og tenke – hvordan vil jeg at andre skal være mot meg…

Jeg har benyttet meg av psykisk og fysisk maktmisbruk, men det eneste jeg har lov til å “misbruke” er en makt sterkere enn meg selv. Nå liker ikke jeg ordet makt, for det forbinder jeg med noe som knebler, kuer og ønsker å styre andres liv. Alkoholen var også den som hadde makt over meg. Jeg foretrekker derfor å bruke en kraft sterkere. Alkoholen hadde heller ingen kraft til å gi meg fornuft i den forstand at den var kraftløs og gjorde meg svak, mens min indre kraft gjør meg sterk.

Jeg har fått mye “juling” på mange områder, fordi jeg mislyktes i å vokse opp følelsesmessig og åndelig. Jeg forsto ikke at strevet etter følelsesmessig sikkerhet og velstand, personlig prestisje og makt måtte dempes ned, men ikke gjennom alkoholen. Jeg måtte gå en annen retning. Selvinnsikt er veien til personlig frihet. Det var det jeg måtte lære: Å gå i meg selv, våge å se, ha mot til å endre og tåle smerten som ville komme. Leve livet på livets premisser, ikke alkoholens.

Som edru forstår jeg at full tilfredsstillelse av nettopp velstand, prestisje og makt ikke kan være målet for, eller formålet med livet. Dersom jeg hadde fortsatt med den samme fordervende livsstilen, og latt instinktene ta fullstendig ledelsen, ville jeg blitt tynget ned av skuffende forhåpninger. Jeg ville simpelthen ikke levd, muligens overlevd, men til hva…

Jeg lot en kraft sterkere enn meg selv veilede meg på reisen, men jeg måtte gå veien selv. Våget å se bortenfor mørket, ta imot skatten og gleden ved å tre frem i lyset befridd fra alt som holdt meg tilbake. Jeg hadde forstått at denne kraftens nærvær godtok meg som jeg var, aksepterte og fulgte med meg såvel på mine dårlige som mine gode dager. Jeg tenker meg denne omsorgen som en kilde til kjærlighet og støtte, som omsvøper meg, beskytter meg og følger meg i mitt daglige liv.

Kanskje ser jeg ikke denne kraften alltid. Kanskje følger jeg ikke dens råd fullstendig og regelmessig, men jeg noterer meg fremskritt en dag av gangen.

Jeg har ryddet vekk mange av fortidens vrakreste. Fortsatt dukker noen opp, når jeg våger å gå i dybden. Og når jeg klarer å snakke om dem forminskes de, og kan til og med forsvinne helt. Vertfall slik at de ikke lenger påvirker hverdagen min nevneverdig.
Mine erfaringer deler jeg gledelig videre. Men hadde jeg ikke ordnet opp, “fått orden i eget hus”, kunne jeg ikke formidlet noe videre. Ingen kan gi noe de selv ikke har. Bare ved å åpne mitt hjerte og la kraften fylle det med kjærlighet kan jeg gi av dette til andre.

Da jeg endelig innså og forsto hvordan min situasjon virkelig var, forsto jeg også hvorfor det var nødvendig å vende meg mot en Kraft sterkere enn meg selv. Jeg fant indre styrke da jeg så bortenfor det synlige og konsentrerte livets søkende på det usynlige…
*
En slik morgen forteller meg hva mye av livet dreier seg om, å være tilstede… Lytt!

Noen synes sikkert at mye av det jeg skriver om er av samme betydning, mye gjentagelser. Og det er det en grunn til. Jeg, egentlig de fleste, trenger å repetere og minne seg selv på de viktige, grunnleggende verdier, holdninger og handlinger. I tillegg lønner det seg å prøve noe nytt inn i mellom, for å bryne hjernen. Det er ikke mye utviklende å labbe rundt i samme tralten. Etterhvert som hver ny ting blir gjentatt, blir det en vane og noe vi kan og foretar automatisk. Og jeg snakker selvfølgelig om gode, utviklende og sunne ting for oss. Det som ikke er bra for oss skal vi helst kvitte oss med.

Jeg har kanskje en fordel ved å ha vært nykter i over åtte år i forhold til en som nettopp har begynt på edruskapen sin. Men uansett så er vi begge bare en armlengde unna vinglasset. Det som er av betydning er om hvorvidt vi lar oss friste, noe som jeg vet skjer. Det dreier seg om hvor nøye vi har gjort jobben, blant annet at arbeidsoppgaver repeteres, og dermed blir et verktøy å ta i bruk i visse triggersituasjoner. I likhet med toppidrettsutøvere må vi terpe og øve på å bli gode, og i vårt tilfelle gode edrue mennesker. Vi trenger å leve i ånden av å være et helhetlig menneske, kanskje mer enn noen annen.

Så det kan sies at jeg har en fordel, og denne har jeg opparbeidet gjennom å først se på andre nyktre personer for så å praktisere det selv, og helst benytte de verktøyene som passer meg. Derfor har jeg fått et stort depot med sunne, positive erfaringer som påminner meg daglig om at en kraft sterkere enn meg selv aldri svikter, så lenge jeg tror den virker.
Denne troen på gjør selvfølgelig ikke at jeg er skånet for å støte på problemer. Hadde det vært slik hadde jeg gått glipp av alle prøvelser som har forandret mitt liv. Og jeg ville ikke ha lært meg noe på noe sett og vis.

Derfor, slik jeg forstår det, har jeg fått utfordringer og utallige muligheter til å fordype meg i og utprøve, men aldri mer enn jeg selv kan klare av. Til og med i situasjoner hvor jeg er usikker og redd, hvor jeg kunne tenke; dette blir for mye for meg, fantes det alltid en løsning og utvei, en hjelp og veiledning, en trøst og trygg “hånd å holde i”, nemlig denne kraften som er sterkere enn meg selv.

Når jeg i dag havner i kriser og triggersituasjoner er jeg ikke lenger så redd. Mine erfaringer har bevist at jeg klarer når jeg lytter til denne kraften. Troen på at jeg klarer, ikke viljen i seg selv, men villigheten til å fortsette på edruskapsveien hva som enn skjer.

I begynnelsen behøvde jeg å handle som om jeg trodde at jeg skulle bli tatt hånd om, at noen geleidet meg frem. Men hver gang jeg tok en ny sjanse, la lista litt høyere så jeg resultater som fikk meg til å prøve enda mer. Gang på gang var det kraften som drev med og fikk meg videre. Derfor har jeg aldri angret på at jeg begynte å tro og dermed lite på denne Kraften.

Hver dag er en mulighet til å bygge opp et lager av positive, åndelige erfaringer. I dag skal jeg gjøre som jeg pleier i forhold til dette, å legge merke til hva som skjer når jeg legger min lit til at hjelpen alltid er der.

Jeg tror at det overlegne beviset på at jeg er her jeg er i dag er erfaringer.

God helg ❣️

Hver morgen prøver jeg å legge en plan for oppgaver og gjøremål jeg vil ha gjennomført i løpet av dagen. Jeg gjør det mest for å vedlikeholde rutiner, de jeg har opparbeidet meg gjennom edruskapen. Rutiner og dagsplaner var ikke det som sto på programmet da jeg drakk. Derfor har det vært viktig for meg å innarbeide dette. Planlegging er også tidsbesparende. I tillegg sparer jeg meg selv for unødvendig bruk av energi.

Noen ganger skriver jeg oppgavene ned, og andre ganger er de bare i hodet mitt. Jeg gjør det også for å spare meg for ubesluttsomhet. Jeg hadde en tendens til å utsette ting til i morgen. Jeg utsatte det meste til i morgen unntatt å drikke. Alle andre skulle stå på pletten og helst ha ordet ditt og datt i går, så kunne jeg konsentrere meg om drikkingen og meg selv. Den planen var fastspikret og ingen skulle rokke ved den. Ikke jeg selv en gang, for alkoholen hadde all makt.

Jeg planla mye den gangen også. Uhorvelig mye. Om hvordan skaffe drikkevarer, hvor mye jeg trengte, hvor jeg kunne lagre det slik at ingen så det og når drikke det. I tillegg planleggingen rundt de gangene jeg skulle på ferie, på besøk, ha besøk osv, osv. Hele tiden i våken tilstand besto egentlig i å planlegge, kanskje til og med når jeg sov…

Hva står på dagens dagsorden? Ikke de helt store tingene, for jeg prøver å tenke på formen, hvordan kroppen kjennes ut. Den er så som så. Jeg var nok ikke så snill med meg selv i går som jeg i utgangspunktet hadde planer om å være på grunn av dette kneet. De korte nettene spiller selvfølgelig også inn…

Noen ganger kan jeg ha laget meg en uoverkommelig oppgave, andre ganger en for liten, men ofte klarer jeg å omstille og ta ting på sparket og bruke kreativiteten. Men i det store og hele er det beste for meg å ha et klart mål for dagen for å unngå stress.

Jeg planlegger også for å unngå stress. Noen ganger inngår andre i disse planene, og dersom de ikke følger min plan, mine normer, da blir det fort stress likevel.
Dagen i dag, før min sedvanlige morgen meditasjon, var viet hva jeg ønsker å gjøre i dag. Klare planer for meg selv. Ubevisst, under meditasjonen merket jeg at jeg holdt på å pålegge min samboer en del oppgaver, og det er jo ikke alltid så lurt. Forventninger er ofte planlagt irritasjon.
Når jeg kjenner på harme skal jeg helst se på mine forventninger for å finne en mulig årsak til hvorfor jeg føler og reagerer som jeg noen ganger kan gjøre.

Jeg trenger ikke å gå lenger enn til i går for å finne et eksempel på at dette stemmer. Uten å ha snakket med min husbond om hvilke planer jeg hadde, og at han inngikk i flere av dem, ble han selvfølgelig overrasket over min reaksjon da det viste seg at han hadde andre ting han måtte ordne. Gårdagens gjøremål stilte bestemte vilkår. Eller jeg hadde fastsatt vilkårene som egentlig oppfordret til å odle irritasjon. Det jeg skulle ha gjort var jo først og fremst snakket med ham om hva han tenkte. Det aller beste hadde jo vært å ikke planlegge noe som bygger på mine og andres forventninger. Da slipper jeg å bli stresset og irritert.

Jeg har all rett til å velge mine egne normer for mine handlinger, hva jeg skal gjøre og gjennomføre, men jeg har ingen rett eller makt til å pålegge, i verste fall tvinge på andre disse normene. Jeg selv ville ikke akseptert at andre gjorde det mot meg.

Så planen i dag er å ikke planlegge noe for noen andre enn meg selv. Og skulle jeg trenge hjelp til noe, så ber jeg om det. Jeg skal huske på at det ikke alltid passer vedkommende, og ta forbehold av det for å ikke stresse meg opp og la noen få svi for min manglende sinnemestring.

Moralen er å akseptere at andre har sine planer, slik jeg har mine. Men det viktigste av alt, akseptere andre som de er.

René Descartes berømte setning, som sies å være en forklaring på grunnprinsippet for all filosofi. Denne erkjennelse kan ikke rokkes av noen tvil, for enhver tvil på at man eksisterer, bekrefter nettopp det man prøver å betvile. (Store norske leksikon). Så om jeg er i tvil om at jeg lever, eller ikke, så lever jeg i aller høyeste grad, siden jeg så absolutt tenker…

Noe sier meg at vi avhengighetsmennesker mer enn de fleste andre mennesker, ønsker mer å vite hvem vi er, og få en bekreftelse på det. Vi søker kan hende også mer svar på hva livet dreier seg om. Dessverre har vi en tendens til å leve mer i fortiden, sågar i fremtiden, enn i nuet. Men som nykter alkoholiker har jeg blitt bedre på å være tilstede her og nå, som en følge av å praktisere En- dag- av- gangen- prinsippet.

Vi som har en form for avhengighet er følelsesmennesker opp og i mente, og tyr til midler for å enten flykte fra dem, forsterke dem eller i et forsøk på å få dem til å gå bort. Men ganske så sikkert kommer de tilbake, oftest med sterkere styrke. Det kan jeg skrive under på, som måtte ha alkohol for å klare av alle følelsesmessige kromspring og påfølgende tankekjør. Nå som edru flykter jeg ikke fra dem lenger, snarere velger jeg å være i dem, til og med oppsøke situasjoner som kan sette emosjoner og tankene i sving.

Ja, jeg er en tenker, en som filosofere en del. Jeg kan gruble over livet jeg har levd, det jeg lever og det som kommer i fremtiden. Jeg stiller spørsmål som for eksempel om dette livet er forutbestemt. Er jeg satt inn i et system med universelle rettferdigheter og kjærlighet, eller er alt opp til meg?

Det er mye mellom himmel og jord jeg ikke forstår, og sikkert ikke får svar på heller. Men tidligere i min tilfriskning opplevde jeg noe, og følte det så sterkt, nesten euforisk, gjennom et uforklarlig sterkt lys, som et glimt av det absolutte. Jeg kunne identifisere meg i det store hele. Som en åpenbaringen, hvor jeg sto i lyset, midt i kosmos…
Jeg fikk en følelse av å være gal, for sannelig hadde jeg ikke hatt flere tilnærmet like opplevelser da jeg drakk. Selv om disse små glimtene den gangen var deformert og forsvant inn i tåken igjen, skapt av alkoholen. Nå derimot var det ikke alkoholen som fremkalte kjemisk, åndelig og følelsesmessig forvirring. Jeg var ikke bare promillefri, men edru. Klinkende klar i toppen og kroppen.

Jeg er ikke en sterkt troende, men jeg ber til min Gud, hvor enn hen er, og ikke så famlende som da jeg i alkoholrus forsøkte å få kontakt med en høyere makt. Jeg ser, eller har erfart at jeg faktisk får bistand fra noen når jeg virkelig tror. Når jeg gir slipp på det uvesentlige sitter jeg igjen med min egen eksistens og hvordan jeg best ivaretar meg selv og mitt liv gjennom egenkjærlighet.

Egenkjærlighet, kjærlighet til meg selv, og hvordan spre den til omverdenen. For jeg vil jo ikke ha alt selv. Jeg vil gi av meg selv, gi det jeg har overskudd av, altså kjærlighet. Så jeg filosoferer videre… Om hjertet, symbolet på nettopp kjærlighet. Hvorfor det har fått sin form? I talespråk og tekst representerer hjertet dype og ekte følelser. Det kan i billedlig forstand være tungt, hardt, kaldt og lukket, lett, varmt, åpent, reint og stort, det kan brenne, skjelve, bli formørket, gå istykker og så videre. Jeg kan assosiere hjerteformen med omtanke, samhold og fellesskap. Alt det gode samles i hver sin sirkel øverst, de forenes og “renner” ut til andre i spissen nederst. To visuelle sirkler over en visuell trekant…

Nå måtte jeg google litt, og fant noen interessante forklaringer:
Hjertet har siden oldtiden blitt betraktet som sentrum for livsfunksjonene og sete for følelser, sinnstilstander og andre egenskaper som vi i dag tilskriver hjernen. I Middelalderen gjaldt hjertet nemlig som sete for alt liv i mennesket, både kroppslig og sjelelig. I Bibelen tolkes hjertet som det innerste i mennesket, dets sjel eller sanne jeg eller personlighet. Det ytre og det indre stilles opp overfor hverandre. Jeg vil da føye til at dette “bilde” kan dreie seg om øvre del av hjerteformen, to sirkler som glir inn i hverandre, slik jeg ser det. Jeg kan videre se for meg at dette renner ut til omverdenen, gjennom spissformen nederst, som igjen kan være en trekant, som igjen kan symbolisere forenelighet.

Ja, der gikk morgengryen over i dag, og av hele mitt hjerte ønsker jeg at den blir god, for oss alle. For jeg bryr meg om andre, så jeg håper og ønsker, selv om det er risikofylt. Likevel tar jeg den risken, for med tiden har jeg lært at det ikke er tilstrekkelig å unngå et eventuelt svik eller skuffelse. Jeg vil jo gjerne ha et rikt og spennende liv med glede såvel som sorg. Og jeg er villig til å tro at det finnes gleder i våre liv, selv om det kan være krevende for mange, for oss alle nå og da…

Noen ganger kan det gi en følelse av utmattelse å gå rundt å søke gleder. Men dersom jeg ikke har gjort plass i hjertet mitt til de gode tidene kjenner jeg dem kanskje ikke igjen når de virkelig kommer…

Rart hva som går gjennom hjernen en tidlig morgen… Og ser vi nøye etter, og legger godviljen til, har også hjernen form som et hjerte… Derfor sier hjernen min meg at jeg skal være god og kjærlig, helt enkelt ærlig med meg selv, så drypper det godhet på mennesker rundt meg også. Ta imot hjertet jeg skjenker dere ❤️

… Finner jeg den rette nøkkelen

Det sies at vi blir klok av skade, at når vi har feilet begår vi ikke samme feilen en gang til. Det stemmer ikke helt for min sin del.

Jeg forsøker å unngå å gjenta mine feil, de feiltrinnene jeg selv blir klar over at jeg begår, og det er jo ikke alltid jeg gjør, at jeg erkjenner at det var et mislykket forsøk. Jeg sier det vertfall ikke høyt.

Jeg kan sette opp strenge regler og krav til meg selv i forhold til hva jeg skal gjøre, mine holdninger og handlinger, og selv om jeg har lært av erfaring, kan jeg ikke planlegge for hver situasjon som kanskje kommer til å inntreffe i fremtiden.

Jeg begrenser meg selv når jeg prøver å unngå å gjøre feil. Faktisk dømmer jeg meg selv til nettopp å feile fordi denne tankegangen begrenser mitt handlingsrom. I tillegg kan jeg tenke at dette får jeg ikke til, så jeg lar det være i stedet for å ha et åpent sinn og se hva som skjer.

Jeg vet hva jeg har klart, jeg er jo her jeg er i dag fordi jeg gikk ut i det ukjente landskapet. Gikk fra det vonde og utrygge livet med alkoholmisbruk, som likevel var det trygge, hvor jeg visste hva jeg fikk, til det ukjente og uforutsette edrue livet. Det er jeg så inderlig glad for.

Jeg forandres stadig, så jeg behøver å kvitte meg med alle de gamle idéene som jeg innrømmer ikke lenger virker for meg. Selv om de kan fungere for andre, trenger de ikke fungere for meg, og etter utallige forsøk, er det hensiktsmessig å endre strategi, om bare en liten detalj. Om jeg blir for fiksert på en måte å gjøre ting på, en måte å håndtere livet på, kan jeg ikke innrette meg til alle de forskjellige forandringer som skjer i og rundt meg. Da blir jeg også mye mer stresset og anspent og da får jeg ikke noe godt resultat.

Hver gang jeg har et åpent sinnelag møter jeg ikke så mye motstand eller motgang. Fra tid til annen møter jeg også på mennesker som har et like til tankesett, eller til og med en fleksibel tankegang. Det kan jo slumpe til at jeg kan plukke opp noen av deres erfaringer. Kanskje kan jeg gi dem noe. Ja, vi kan faktisk hjelpe hverandre å bli mer klarsynte.

I dag har jeg tenkt, ettersom jeg har vokst, det konstaterer jeg, skal jeg fortsette med å lære nye ting ved å erstatte gamle vaner med nye. I dag kan det faktisk hende at idéer jeg har forkastet kan passe bedre nå. Jeg ser ting annerledes, så det er godt mulig. For eksempel kan jeg ønske innformasjonsfloden velkommen, alt det som er mitt byggemateriale i arbeidet for å bli mer og mer meg selv.

Helen Keller sa: Å møte forandringer og å opptre som frie vesener i ødets nærvær er en uovervinnelig styrke. Jeg har vel den styrken i meg, når jeg ser nærmere etter.

Jeg skal ikke forandre verden. Jeg vil bare bli en bedre utgave av meg selv. Og kanskje vil jeg da også se at verden er bedre enn sitt rykte… For jeg, som de fleste, ser ikke verden slik den egentlig er. Vi ser den slik vi er, og gjennom våre øyne. Jeg skal pusse vinduene mine i dag jeg…

God helg, med disse ordene jeg låner fra en kjær følger: “Jeg er GOD NOK slik jeg er. Jeg trenger ikke flikkes på, beskjæres… Jeg skal bare la det gode i meg vokse seg større. Utrolig hva en ser ved å rette blikket innover uten å bruke pekefinger og fordømmelse som kart” . Flott sagt, ikke sant, og dette gjelder for DEG også. “Vi har fått ett sett med nøkler hver av oss”. Det sa hun også, og jeg takker for påminnelsene.

Livet forløper ikke alltid smidig og fredelig, selv om jeg ønsker det og legger til rette for det. Ting jeg ikke rår over skjer. For eksempel døden skjer. Døden er jo faktisk det eneste vi med sikkerhet vet skal skje, men ikke når den inntreffer.

For nesten en uke siden var det en gledens dag. Jeg feiret nasjonaldagen sammen med familien. Det var lek og latter, pur glede. Livet kjentes godt og oppløftende ut. To dager etterpå var det en sorgens dag. En tidligere nabo og ei god venninne, tross at hun var adskillig eldre enn meg, men likevel ung til sinns, ble bisatt.

Jeg var forundret over at det var så få mennesker som var der, hun var jo en likandes og omgjengelig person. Men mange fra hennes vennekrets hadde allerede gått bort, og siden det ikke er så mange etterlatte, en liten familie, var det ikke så mange tilstede. Det var slik jeg tenkte.

Jeg satt der i kapellet, mens jeg tok et raskt overblikk og lot øynene hvile på blomsterhavet der fremme ved hennes båre. Hvem var alle blomsterhilsenene fra? Hvor var alle disse menneskene? Jeg hadde selv en bårebukett der og jeg var også der for å vise min respekt og stede henne til hennes siste hvile. Og jeg tenkte på når mine dager er talte. Hvem vil vise meg den siste respekt? Annet enn familien?

Hvorfor uroe meg for noe som jeg ikke rår over, som jeg ikke vet når vil inntreffe, og som jeg ikke har mulighet til å gjøre noe med. Da er jeg jo død…

Morgendagen har nok med sine bekymringer… Og jeg vet at all den motgangen jeg har møtt på opp igjennom årene har en verdi som jeg før ikke forsto eller innså. Å sitte å forutse min egen død og begravelse hadde ingen mening, utenom at jeg fikk lettet en del på trykket. Kanskje mest av alt ufarliggjorde jeg det uunngåelige, at jeg en dag, om en god stund håper jeg, men hva vet jeg. Og jeg tenkte på min mor, som eldes, selv om hun er relativt rørlig og sprek for alderen. Plutselig en dag skal jeg se min egen mor ligge der. Og det gruer jeg meg til.

Døden, bare ordet skremmer meg. Det ukjente, det jeg ikke vet noe om. For hvordan kan jeg når jeg ikke har vært der, i dødsriket?
Hvorfor utsette meg for plager om det jeg ikke rår over? Det beste jeg kan gjøre er å ikke begynne å sloss mot disse tankene. For når jeg først lar dem komme igang, får de en forrykende fart, og jeg klarer ikke å avbryte dem.

Om jeg ikke slipper dem inn, behøver jeg ikke å gjøre meg av med dem heller, men nå var de allerede inne. Husj, ut med dere! Eller hvorfor ikke tenke tanken ferdig, og erkjenne, at jeg er redd for å dø. Og i den stunden ble jeg påminnet det igjen. Og så ble det sunget en nydelig solosang, min favorittsang, Gabrielles sang, og den handler om å leve. Om å leve livet fullt ut. Kanskje de som går rundt å frykter døden, slik jeg kan til tider gjøre, ikke har levd livet fullstendig. Enten de ikke fikk muligheten eller selv ikke realiserte den…

Nei, en dag av gangen. Lev for i dag. Iaktta tankene, for så å begrave dem. Slik jeg har begravd skyldfølelsen og det lenge før jeg selv går i graven. Og har jeg ikke levd? Faktisk i overkant noen ganger, slik andre ser det. Det var ikke noe liv underlagt alkoholen, men jeg overlevde. Og nå, endelig lever jeg fullt ut. Sakte dør den som blir slave av sine vaner, den som hver dag vandrer i samme spor sies det. Og det har jeg da ikke gjort. Kanskje er det slik Lars Saabye Christensen skrev, at vi mennesker dør for å gi bedre plass til andre, de som har mer å fare med…

Men jeg har da mer å fare med, og derfor vil jeg leve, lenge. Erfaringene har jeg med meg. Og alle mine synder, som jeg har fått tilgivelse for, også fra meg selv. Jeg har en anger for mye jeg har gjort, men likevel, hva er vitsen med å grunne over det jeg ikke kan endre, for å selv gå til grunne. Gjort er gjort. Men jeg er overbevist om at jeg kan hvile i fred, slik jeg tenker at min venninne kan. Om ikke annet lyser jeg fred over hennes minne og sier takk for alle gode stunder. Nå er du blant alle de uunnværlige menneskene.

De døde er aldri døde for oss før vi har glemt dem. Så egentlig er det mange som ikke er døde, vertfall ikke min far…

Ikke søk fristed hos noen andre enn deg selv.» (Buddha)

Er du en som tviler? Som tviler på deg selv? Som tviler på om noen bryr seg om hvordan du har det, om hva som skjer i verden, i fremtiden…

Er du en som sammenligner ditt indre med andres ytre? Da har du tapt. Den beste måten å slippe å kjenne at du ikke er god nok er å slutte å sammenligne deg med nettopp andre. Slutte å si: Om jeg bare hadde sagt de rette ordene, hatt de rette klærne, arbeid, hjem, venner, kjæreste eller de rette hensiktene så skulle jeg også fått være med…

Det er lett å tvile. Å tro er vanskelig…

Men… Om du tenker på noe som fikk deg til å gjøre en endring, om det så bare var en liten ting. Noe som endret din holdning til deg selv og dine handlinger. For de fleste bekymringer har sitt utspring i dine holdninger, ikke sant…

Så gå i deg selv. Tenk etter. Se etter. Noe som styrte deg mot noe du kanskje har grudd deg for. Kanskje du til og med befant deg i mørket, og ikke klarte å se åpningen, men plutselig åpenbarte den seg. Hvorfor og hvordan?

Kanskje var det et minne, en stemme, en sang eller en tekst som kom deg i hu. Og du gikk bare ut i lyset som om du ikke hadde vært innestengt.

Når du kjenner deg langt borte fra der du ønsker å være, så lytt ytterst nøye på den visdommen som blir gitt deg gjennom alle mulige kanaler – sang, dikt, samtaler eller hva som helst. For du kan aldri vite hvor budskapet kommer fra.

Husk at andres ærlighet kan gi deg en oppmuntring til å fortsette. Inni deg finnes en del som vil deg godt, som driver deg mot frihet, fred, lykke og helhet. Da tviler du kan hende på din egen tvil?

Ta fra tid til annen en ordentlig titt på noe som ikke er gjort av menneskeheten – et fjell, en stjerne, en sildrende bekk. Da kommer visdommen, tålmodigheten og trøsten til deg. Men frem for alt en forsikring om at du ikke er alene i verden…

Lykke til og god helg 🥰
Husk at DU er god nok ❣️

Det er ikke så mye som skal til for å gjøre meg glad og tilfreds når jeg er i balanse. Og mer enn noen gang denne våren kjenner jeg at jeg er på rett sted, i meg selv og i det som er rundt meg.

Det å få lov til å skape noe, jobbe for noe, selv om jeg kanskje ikke synes alt er like morsomt, så blir jeg oppmuntret ved å tenke på hva det skal bli, enten det er noe i hagen eller inne i huset. Større prosjekter gruer jeg meg ikke så mye til lenger, og spesielt alt rotet og etterarbeidet som ofte medfølger. Det er vel på grunn av at jeg befinner meg mer i nettopp denne balansen.

Hagen har alltid vært et fredfullt fristed for meg. Til og med da jeg drakk var hagen god å ha, snike meg unna til. Da var det nok mest som en unnskyldning for å komme vekk fra andre og ut til mine mange deponier. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg befant meg særlig i balanse den gangen. Tålmodigheten var langt ifra tilstede, og det samme gjaldt følelsen av å glede meg over vårens mange underverker.

Det å komme hit er blitt en ny vår for meg. Alle muligheter jeg har, selv om jeg må jobbe litt mer for å få det jeg ønsker. Mer tidkrevende og strevsomt, men det gjør liksom ingen ting. All jorda som skal spas, røtter som skal fjernes og steiner som skal plukkes. Jeg bærer tungt, flytter noe fra et sted til et annet. Trillebår på trillebår resulterer i at åkeren blir dyrkbar og ny uteplass lages. Det er morsomt selv om det er slitsomt.

Jeg står opp hver morgen med en verkende kropp, men av glede og lyst til å komme meg ut, grave og spa, luke og rydde land – nybrottsarbeid, slik det ble gjort i gamledager.

Jeg vet det kreves hardt arbeid, og en del smerte for å oppnå et mål. Til sammenligning med å skape grobunn for min edruskap, hvor jeg gjorde forarbeidet grundig, slik jeg hadde blitt fortalt. Og det krevde også sin pris i følelsesmessige lidelser. Men jeg sto på, sto i det. Tok til meg det som passet meg best, og overlot resten til en kraft sterkere enn meg selv. Det er forskjellen, for med tanke på å rydde dyrkbar mark må jeg nok bruke mine egne sterke krefter.

Jeg kjenner at jeg gjør min del, jeg skaper. Og i dette tilfellet, om det ikke går helt etter planen er helt greit. Jeg innfinner meg med at det er slik det må være. Kall det en forsoning.

Det sies at tålmodighet er nøkkelen til paradis. Jeg har funnet mitt paradis, så da har jeg sikkert tålmodighet… Det føles som om jeg har kommet “hjem”. Fordi jeg var villig til å risikere det jeg hadde i går, og dermed akseptere forandringene som krevdes for å satse på morgendagen. Og det er jeg takknemlig for. Så med både tålmodighet og takknemlighet innabords har jeg funnet lykken.

Ingen glemmer vel noe med vilje…
Det er mest det at hjernen ikke alltid klarer å gjøre det beste utvalget…

Jeg tar fort ting innpå meg, som i går da flagget ble glemt, en hel time på overtid. At det går an! Jeg fikk vondt inni meg. Hva vil naboene tro, om meg. Ja, ikke oss, men meg…

Selv om vi var to for å huske, to som hadde ansvaret, så påtok jeg meg det – jeg feilet. Og jeg fikk faktisk ikke sove etterpå. Kverna gikk. Jeg tenkte på hva de rundt her ville tenke om sine nye naboer. Om hva bonden som pløyde åkeren tenkte, og de som kjørte forbi på veien.

Dette hadde vel aldri skjedd før. Hvordan kunne det skje? Har jo aldri hatt flaggstang, så det er en grunn. Mest var det alt jeg gikk og grublet på, en forestående begravelse, 17.mai, bunad og jeg vet ikke hva. Mulig jeg har glemt et balkongflagg for lenge siden, men ikke i edru tilstand. Tenke seg til… Uhørt!

Jeg prøvde å fortelle meg selv at det er lov å feile – det var menneskelig svikt. Tullete, ikke sant, selv om flaggregler skal overholdes, men likevel. Ingen tok vel nevneverdig skade, annet enn jeg da, og nervene mine.

Men en ting er jeg nesten sikker på, for jeg kan ikke si med hundre prosent sikkerhet, at dette ikke skal gjenta seg. Akkurat som med alkoholen. Jeg har aldri lovet aldri mer…

Jeg skal glemme det som ligger bak og strekke meg etter det som er foran.