En viktig beslutning…

Noen ganger er jeg vinglete, får ikke helt bestemt meg for hva jeg virkelig vil i livet. Er det noe som henger ved oss avhengighetspersoner, denne ambivalensen…

Jeg har satt opp et hovedmål med tilhørende delmål og plan for hvordan nå dette målet. Ved evaluering og nærmere ettersyn ser det ut til at det som står der ikke lenger er noe jeg innerst inne vil. Det virker som jeg har satt opp livsplanen min mest for å glede andre og ikke ut ifra hva jeg selv egentlig ønsker. Ja, jeg har mange drømmer, noen urealistiske, som jeg har skippet, men de jeg egentlig kunne tenke meg å realisere, og som er realistisk å tro at jeg kan, de har jeg også utelatt. Selvfølgelig er det viktig å tenke nøye gjennom vyene mine og se på hva jeg anser som mest gjennomførbart. Jeg behøver også å vurdere hva jeg på sikt vil få nytte og glede av, noe som er meningsfylt hovedsakelig for meg selv, men som også andre kan dra fordeler av med tiden.

Jeg har vært en «pleaser» det meste av livet mitt, dessverre. En som har vegret seg for å si imot, fremme egne ønsker eller ta valg jeg tror kan såre personer jeg ser opp til eller bryr meg om. I lengden går jo ikke det har jeg nå omsider innsett. Jeg blir innesluttet og nedfor hver gang jeg penser innpå tanken om å jobbe mot dette målet, som jeg innerst inne ikke vil eller ser at jeg har muligheter for. Samtidig er jeg redd for å skuffe noen som har sett fram til at jeg for eksempel skulle begynne å jobbe for dem. Jeg går på akkord med meg selv og kommer i konflikt med samvittigheten i forhold til gi en eventuell kontrabeskjed.

Jeg er nok som mange; motløs ved tanken på å ta store og viktige beslutninger. Kanskje er det av redsel for at jeg ikke vil klare dette, at resultatet ikke står til forventningene. Hvem sine forventninger? Helt sikkert mine egne. Eller er det alle eventuelle forpliktelser jeg frykter? At jeg med min manglende selvsikkerhet ikke strekker til. Kanskje ser jeg for meg at jeg må stå skolerett til enhver tid. Og det er ikke så rart med mitt flink-pike-kompleks. Jeg vil så alt for mye og ønsker å vise at jeg kan – jeg også. Egentlig er jeg trett av å gjøre alle til lags og hele tiden overbevise gud og hvermann. Jeg vet jo at jeg mestrer mye, og at jeg ikke trenger å vise noen.

Jeg kan tenke at jeg ikke har retrettmuligheter eller foreta planendringer underveis og bestemme meg for å gjøre noe helt annet. Men det kan jeg jo. Det er nødvendig for meg, slik jeg ser det å gå forbi den intellektuelle forståelsen av å ta viktige livsvalg. Det dreier seg liksom ikke bare om hva jeg skal foreta meg de neste dagene eller ukene, men muligens resten av livet. Det er kan hende essensielt å involvere hjertet så vel som hjernen. Visseligen dreier det seg om noe som vil påvirke store deler av hverdagen min i overskuelig fremtid, så derfor er det av stor betydning at det er godt gjennomtenkt og ikke minst at det er til MEG SELV hensynet skal tas. Det er tros alt mitt liv!

Sitter nå bare her og tenker…

I dag hadde jeg ikke noen planer om annet enn å ta det med ro, bare sitte å tenke, men det er nå i og for seg ikke bare…

Tankene skal man virkelig ta på alvor, og jeg mener at de ikke skal sensureres, men derimot det vi velger å gjøre ut ifra hva vi tenker. Det er bortkastet energi å bruke selvkontrollen på følelser og tanker. I stedet skulle vi fokusere på hvordan vi handler. Det er også våre handlinger som setter i gang tankene og dernest følelsene. Selv det å bare sitte er en handling, lite energikrevende og da har tankene ofte fri bane, så ønsk de velkommen.

Selv de negative tankene har vi behov for å se nærmere på. Jeg vil påstå at mange blir forledet til å tro at de får det bedre ved å skyve fra seg, i verste fall undertrykke de negative følelsene og tankene. Snarere tvert om. Jeg har lest diverse studier om dette, blant annet i Psykologisk.no, men selv jeg har fått forståelsen, mest av egne erfaringer, at stressnivået øker når jeg «snur ryggen til» de vanskelige tankene og dermed prøver å begrense tankevandringen. Da blir det etter hvert fullstendig krig innvendig.

Det har vært en avslappende dag hvor jeg store deler av den har bare sittet og latt tankene vandre. Sett på mennesker gå forbi, laget meg historier, fundert, reflektert, drømt og fantasert. Ingenting av dette føler jeg for å sensurere. Om jeg skulle prøve å styre tankene mine er det fort gjort at jeg skaper mer kaos enn når jeg lar de løpe fritt. Det er vel mer det jeg sier inn imellom som burde styres mer, kanskje sensureres, for jeg vet at noen ganger kan jeg plumpe ut med ord som både er malplassert og sårende.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med det jeg føler, men altså mer det jeg uttrykker, hvordan jeg ordsetter følelsene og tankene mine. Man sier ofte at noen snakker før de har tenkt seg om. Jeg tror nok at det har blitt tenkt ganske mye i forkant jeg, men så var det dette med å gjennomgå tankene før de kommer ut av munnen. Det er vel det mange, for å ikke glemme meg selv skulle øve på å bli bedre til – sensurere det vi sier…

Ifølge hjerneforskere, og jeg har selv lest det i boken Hjernen er stjernen, har tankevandring er veldig viktig funksjon. Når tankene får fritt spillerom, skjer det en bearbeidelse av alle inntrykk vi utsettes for. Situasjoner og hendelser vi har støtt på, gode som vonde, blir behandlet og gjennomtenkt. Bekymringer sorteres, planer legges og problemer løses.

Så da har jeg tenkt å sette meg ned, eller hvorfor ikke legge meg ned å bare tenke videre en god stund til…

Tenk å bare ligge på ryggen å la tankene vandre…

Verdien av livet – hvorfor valgte jeg å slutte å drikke?

Hvorfor valgte jeg å slutte å drikke alkohol? Dette er et spørsmål jeg ikke har gått og fundert over så mye. Vel, klar det dukker opp fra tid til annen, men nå har jeg faktisk lært at jeg behøver å se på det mer konkret. Hvorfor? Jo, nå i disse usikre koronadagene, der mye stresser tankegangen, er det viktig å være mer bevisst hvorfor livet ble som det ble, og hvorfor jeg valgte å leve et liv uten alkohol. Ikke minst å være bevisst på hvorfor jeg drakk og dermed unngå å havne der igjen.

Selv jeg, som føler meg forholdsvis trygg i min edruskap, kan plutselig sitte der med glasset i hånden, intetanende. Derfor spør jeg; hvorfor valgte jeg bort alkoholen, hva skjedde? Er det noe jeg savner ved det livet jeg levde da alkoholen hadde siste ordet i enhver situasjon? Jeg trenger å gå bakenfor og ikke bare godta at svaret er nei, men utdype mer; hvorfor?

Først, bare for å ha sagt det; et tilbakefall varer alt fra noen dager til år. Det er en prosess, hvor den rusavhengige lenge, uten selv å ane, har planlagt denne sprekken. Tilbakefallet er alt som skjer med en frem til man begynner å bruke rusmiddelet igjen. Noe har uroet vedkommende. Det kan være så mangt, som for eksempel denne uvissheten og utryggheten koronaviruset skaper. Mange kjenner på ensomhet på grunn av alenetid, isolasjon eller avstand, og svært lite kontakt gjør noe med de fleste. Hva pleide vi alkoholikere å gjøre når vi var ensomme eller utrygge – vi drakk. Hjernen vår husker dette, og uten av vi merker det, kan hjernen planlegge, for oss, at alkohol kanskje hadde vært løsningen. Da forstår du kanskje vitsen med å stille deg spørsmålet: Hvorfor sluttet jeg å drikke? Da blir man også mer bevisst hvordan man vil få det dersom hjernen klarer å manipulere oss tilbake til hvordan det var om vi ikke “snur hjernen” ved å tenke tanken ut.

Skal jeg, og du, klare å bevare vår edruskap behøver vi å være aktive i vår tilfriskning. De fleste av oss har ikke behov for behandling lenger, vi er ikke pasienter, men aktiventer. Jeg prøver daglig å være bevisst mine valg ut ifra en gitt situasjon og hvilke tanker jeg har gjort meg, hva det kan skape for slags følelser og den påfølgende handlingen jeg gjør. Alt dette har jeg lært gjennom min tilfriskning, og dette bidrar til å forenkle forhold til andre mennesker også. Jeg «bygger» for fremtiden, men lever bare i dag…

Mange har ikke opparbeidet seg like mye trygghet i sine edruskap. Selv jeg er ikke trygg i alle situasjoner, spesielt når det dreier seg om å mestre. Det stresser meg, og finner jeg ikke helt årsaken til hva som egentlig ligger til grunn for denne usikkerheten, når jeg blir gående å tenke at dette får jeg ikke til, da kan jeg være et lett bytte for kong alkohol. Jeg vet også at tusenkroners sjokoladen roer meg ned for en stund siden den er «nevøen» til alkoholen, så om jeg tar den ene biten, vet jeg at det blir ikke bare den ene. Om litt setter abstinensene inn, sirkelen er i gang, den samvittighetsfulle runddansen: Det var det jeg visste. Jeg endte opp med å spise hele, slik jeg endte opp meg å tømme hele vinkartongen…

Har jeg det bra nå? Er det noe som skaper uro i rekkene? Ligger forholdene ordentlig til rette for at jeg slipper å flykte inn i noe? Har jeg alt jeg behøver for å kjenne meg verdifull og verdsatt? Liker jeg min egen situasjon? Hva har jeg altså i motsetning til hva jeg hadde før – da jeg drakk? Har jeg utviklet meg noe, bare fra forrige dag? Dette, og flere spørsmål kan det være lurt å stille seg med jevne mellomrom. Det er også viktig å huske på at det er oss selv og vår historie vi skal sammenligne oss med – våre endringer, ikke andres. Vi trenger å bli bevisst vår egen mestring – hva vi egentlig har klart.

For min egen del frykter jeg ikke denne alenetiden så mye, men heller om det skulle dukke opp utfordringer som kan gjøre meg usikker i forhold til denne nevnte mestringen. Pandemien gjør faktisk at jeg ikke får foretatt meg enkelte ting som jeg burde, jeg kommer ut av trening. Det gjør noe med meg og min usikkerhet, min tro på meg selv – min selvsikkerhet er langt ifra selvsikker. Det kan plutselig dukke opp, i en situasjon jeg ikke har laget meg som en innøvd rutine, at dette klarer jeg ikke. Rutiner er viktig! Ikke bare de dagligdagse rutinene, de jeg gjør automatisk, men de jeg hadde planlagt å skulle klare, om ikke i dag, men neste uke, om noen måneder, de blir forkludret og tilsidesatt av denne helvetes koronaen. Så da kommer usikkerheten snikende og setter meg ut av spill. Vil jeg noen gang klare å gjennomføre dette? Vil jeg bli en god og trygg likeperson, en som kan bistå andre når jeg selv ikke er helt trygg på meg selv?

Det er jo slik at problemer skal løses etter hvert som de dukker opp. Slik verden er nå, hvor vi skal holde avstand, ikke kunne utvise nærkontakt, så settes jeg på prøve fordi jeg kan ikke gripe fatt i problemet slik jeg vil. Jeg får blant annet ikke øvd på å bli bedre på å kommunisere i sosiale settinger med mange mennesker. Jeg får heller ikke trenet på NADA-protokollen, og da blir jeg virkelig redd og usikker med tanke på når dagen kommer at jeg skal begynne å praktisere den igjen. I slike negative tankebaner, som jeg lett vikler meg inn i, behøver jeg å la være å oppsøke problemet, og i stedet være i den «gode dagen». For det er slik at jeg tar sorgen på forskudd, og da er overnevnte sirkel ikke langt unna.

Noen mennesker kan være en belastning for meg, og da er det nødvendig at jeg sier ifra. Ja, jeg kan såre dem, men hva vinner jeg på å stå i en situasjon som gjør meg enda mer usikker. Klart jeg skal øve meg på å håndtere slike situasjoner også, «jeg har en lekse å lære», men jeg trenger ikke å ødelegge hele livsverket mitt igjen for å lære denne leksen…

Ja, jeg behøver å øve. Jeg behøver å ta grep. Ingenting går over av seg selv. Men jeg som har en tendens til å sette alt for høye forventninger til meg selv trenger bevisstgjøring. Jeg behøver å legge lista lavere og ikke minst løse en oppgave om gangen, selv hvor flink jeg tror jeg er til å mutlitaske. Så behøver jeg å ta en alvorsprat med meg selv: Nå må jeg slutte å sammenligne meg med alle andre som ser ut til å mestre livet bedre enn meg. Kjenner du deg igjen? Eller er du en av de som forventer at andre burde gjøre som deg, som skulle ha stilt opp mer for deg eller kanskje du ikke forventer noe som helst – for du fikser alt selv?

Det må da finnes snarveier? Det har jeg faktisk funnet ut at det ikke gjør, vertfall med tanke på å skape meg et best mulig liv. Men jeg trenger ikke gjøre det så komplisert, for selv om jeg tar en liten omvei, kan den faktisk være den enkleste, på sikt. Det skader heller ikke å skaffe seg kunnskap. Lærdom gjør det enklere, klart det, og når jeg vet at jeg i min rusfrihet ofte kan bli retraumatisert av egne eller andres handlinger, av sanseinntrykk, steder eller hendelser, da behøver jeg aller mest å sette grenser – for meg selv. Grenser skaper trygghet, og det er jo det jeg vil ha. Det var vel derfor jeg egentlig sluttet å drikke, var det ikke…

———-

Ikke vær alt for mismodig på grunn av tilbakefallet. Praktisk talt alltid må vi alkoholmisbrukere lære fra bunnen av… Tanken din om å flytte til et annet sted kan være god, eller kanskje ikke… Kanskje har du havnet i en eller annen følelsesmessig eller økonomisk klemme som ikke er så lett å mestre der du er nå… Kanskje du holder på å gjøre akkurat de vi alle har gjort en eller annen gang – å rømme… Hvorfor prøver du ikke å tenke situasjonen grundig igjennom en gang til?

Setter du egentlig tilfriskningen først, eller gjør du deg og din tilfriskning avhengig av andre mennesker, steder eller forhold? Kanskje finner du ut at det er så mye bedre å ta støyten der du nå er, og ved å få hjelp fra likemenn? Før du tar avgjørelsen, om å løfte glasset, tenk over alt dette…

HVA VIL DU MED LIVET?

– Mål

HVILKE DELMÅL ER NØDVENDIGE FOR Å NÅ MÅLET?

– Det viktigste først: Fundamentet (Bolig, økonomi, nettverk, noe å stå opp til)

HVA ER DE TRE VIKTIGSTE TINGENE Å GJØRE?

– Dine styrker og svakheter

HVEM KAN GI DEG HÅP?

– Minimum en person du er trygg på, som gir det styrke og mot til selv å klare å bære håpet

———

Det var egentlig enkelt å svare på dette, hvorfor jeg sluttet å drikke, men det var ikke så enkelt å komme fram til valget og å ta det der og da. Jeg måtte bare finne de som bar på håpet…

Jeg behøver også å minne meg på hvor godt jeg har det nettopp nå!

Venter jeg på å springe ut i full blomst…

Hvorfor sitter jeg her?

For å fortelle om meg, blomstene, smerten og menneskemøtene på livets kronglete sti…

Å sitte litt over tre minutter å la tankene fly, for så å notere ned det som dukker opp, er i seg selv en relativt enkel sak, men når det kommer til å fylle inn historien rundt tankespinnet ble det ikke fullt så lettvint lenger – både tidkrevende og smertelig. Jo da, jeg har på en måte klart for meg hvorfor nettopp disse ordene kom til meg, men det er fort gjort å ikke se hele sammenhengen, det mer bakenforliggende som fikk meg til å tenke nettopp disse tankene. Jeg merket meg følelsene rundt hvert enkelt ord, noen var aktuelle der og da, men de fleste dukket opp som en triade av følelsesladet sammensurium fra lengere tilbake. Det var en sammenheng, den ble tydeligere når jeg så ordene svart på hvitt. Jeg har ikke tenk å spørre om hva du har fått ut av disse ordene (om du leste gårdagen blogg), men når den resterende delen av oppgaven nå kommer på trykk, ser kanskje du også sammenhengen.

Utgangspunktet var altså disse ordene, som kom som bilder, tankestrømmer gjennom hodet mitt, noen mer tydelige, andre diffuse, men alle svært så aktuelle – tros alt: Blomster, sol, jord, lytte, angst, sjø, fjell, gå, sti, vår, utepils, lukter, støy, samtale, latter, grill, mennesker, krangel, vold, rastløs, lyder, stillhet, alene, kreativ, smerte, jag, nervøsitet og til slutt setningen; hvorfor sitter jeg her? Så da var det historien rundt stikkordene og tankene som dukket opp, og kan hende blir den noe flyktig gjenfortalt, mye utelatt, men kort fortalt en reise fra fortid til nåtid, og forhåpentligvis klarer du å finne tråden, den jeg fortsatt prøver å nøste opp i…

Det var en gang… Nei, dette er ikke et eventyr, selv om det kan virke slik, selv på meg inn imellom, om jeg ikke hadde visst at det dreide seg om meg selv – en ulykkelig historie med en lykkelig slutt. Jeg vil gå tilbake til åttitallet, der jeg velger å begynne denne historien. Jeg var ung, forelsket og klar for det virkelige livet, hva nå det egentlig betydde – og betyr…

Min førstefødt meldte sin ankomst en varm vårdag, det var faktisk pinsehelg og de første blomsten hadde stukket opp gjennom jordsmonnet. Et halvt døgn senere lå han i armkroken min – lykkelig uvitende om morgendagen, og godt var det. Jeg var enda ikke fylt atten, selv bare en knopp, men på full fart inn i voksenlivet med alle dens krav og utfordringer. Ingen ting skulle få stoppe meg, jeg hadde vilje av stål og stå-på-mot. Jeg skulle ut i verden, vi skulle ut i verden og jeg skulle passe på.

Året etter befant min lille familie seg på et lite tettsted på Romerike – ikke verdens navle, men akkurat passe stort nok og bra nok for meg, for oss syntes jeg. Her skulle vi få det fint – trygt og godt for et lite barn å vokse opp. En diger hage, tumleplass for både liten og stor. Jeg skulle så og plante, se det gro og vokse. Min barndoms hage, minnene fra mors blomstrende bed fikk jeg ikke tilbake, men nå kunne jeg lage min egen. Alt lå til rette, men…

Jeg elsket å pusle i hagen, det var mitt fristed. Dit gikk jeg når mulighetene var til stede, for å puste, for å få rom – til meg selv. Bort fra alt mas og hverdagens problemer, og de var det ikke så rent få av. Jeg ordnet med blomster og planter når jeg kjente meg glad, men aller mest gikk jeg ut i hagen når tristheten meldte seg. Jeg flyktet inn i alt det vakre jeg hadde klart å få til. Ingen skulle se mitt slit, mine tårer, min redsel og angst – angst for hva som kom til å skje; jeg visste det ville skje, men hver gang jeg gikk ut fikk jeg utsatt vanskelighetene for en kort stund. Måtte holde orden, ha det fint, pent og ryddig. Alle skulle se hvor blomstrende vakker hage jeg hadde. Fasaden utad var viktig, skulle dekke til det vonde og vanskelige med å smile og le, ta på masken og gå ut å grave og spa. Beholde kontrollen, verne om det som var mitt slik at ingen hadde noe å kritisere meg for, ingen skulle kritisere min familie: Vi hadde det da fint – når sola skinte…

Min omtenksomhet for andre var fremtredende. Jeg ville hjelpe andre med å ordne opp i deres vanskeligheter. Jeg hadde ikke tid til mitt eget liv.  Lyttet til hvert ord de sa, om sine problematiske hverdagsoppgaver, som de selv ikke klare å se enden på. Jeg stilte opp, for jeg visste hva de strevde med, men de visste ikke at skjult bak mitt alltid smilende ansikt presset tårene på. Der lå engstelsen og redselen og banket på, men disse hemmelighetene skulle forbli mine. Ingen skulle vite…

Jeg beholdt masken, bet i meg mange nederlag og skuffelser gang på gang. Jeg svelget sviket og gikk på med nytt mot. Ingen skulle få overvinne mitt håp om en bedre fremtid. Selv om mine planer og ønsker ofte ble oversett eller forbigått ble turene hjem til barndommens dal, sommer som vinter alltid mine oppløftende høydepunkt. Det var en befrielse å komme hjem til elva, fjellet og den roen det ga. Min indre rastløshet slapp mer taket. Jeg kunne også slappe mer av med tanke på om det ville oppstå ubehagelige situasjoner, for der var jeg ikke helt alene og derfor var det sjeldent aktuelt eller mulighet for å lage bråk. De aller mest voldsomme utbruddene uteble, ingen nevneverdig krangling og jeg «godtok» at en flaske Ringnes ble åpnet mens vi satt ved elvebredden en varm sommerkveld. Jeg visste det ble med den ene, maks to.

I det store og hele gikk alt etter planen, men plutselig var ikke alle like forlikte og enige i hvordan feriehverdagene skulle brukes. Nærstående personer ville blande seg inn og overta bestemmelsene om hvordan og hva som var til det «beste» for oss. Jeg prøvde å holde meg utenfor og unngå å komme med kommentarer som kunne skape mer splid og uenigheter. Det kunne være mange høylytte samtaler og enkelte ganger var krangelen uutholdelig. Jeg ble redd og vek unna for jeg kunne ikke utstå bråk og krangel. Oftest tok jeg med meg ungene og fôr på dør, gikk til skogs, plukket blomster og bær – ville holde barna utenfor og verne dem som best jeg kunne. Ventet på at familiefreden skulle senke seg igjen så vi trygt kunne gå hjem. Barna visste jo hvorfor vi gikk for slike turer hadde vi ofte gått, i skogen hjemme, på alle de kronglete stiene, på vent og på leit etter stillhet og ro.

Det var latter og rolig samtale som ønsket oss velkommen. Hvor lenge ville det vare? Som vanlig merket jeg meg usikkerheten i lufta, jeg var vâr for den minste lyd og klarte sjelden å sitte lenge stille. Slik hadde det blitt. Alltid på vakt. Alltid engstelig og redd. Hadde jeg et frikvarter drømte jeg meg bort, til fjellet og åpne vidder – hvor alt virket urørt og fritt, kjente meg fri og en del av det store hele. Ikke bundet av noen og utenfor fare, utenfor alles synsvinkel. Ingen støy, bare suse av vinden i fjellbjørkløvet eller elva som rant forbi. Slik ville jeg ha det. Et sted der ingen kunne ta meg. Ingen mennesker skulle påvirke mine valg lenger. Jeg dro, ikke til fjells, men jeg dro…

Det har rent mye vann i havet siden den dagen jeg pakket og forlot min første hage. Det ble ikke slik som i drømmene. Det ble slik jeg innerst inne hadde fryktet. Jeg ble den jeg ikke ville bli, den jeg hele tiden visste lå gjemt bak masken og fasaden. Det hadde bare vært et tidsspørsmål om når boblen sprakk. Ensomheten innhentet meg.

Jeg ble den som startet en krangel, den høylytte disputten jeg egentlig ikke ville starte fordi jeg var redd alt bråket. Like fullt sto jeg der og hoverte og slengte ut av meg med ukvemsord. Jeg skulle kontrollere alt og alle, ha fullstendig styring over eget og andres liv. Jeg trodde jeg hadde styringen over livet, men det var en som hadde all makt og den ene var kong alkohol. Jeg var for syk til å se deg. Mine innestengte følelser, et sinne og raseri ville ut, det jeg hadde fortreng. All bitterheten for det tapte, for å ha blitt forbigått og oversett, tråkket på og skjelt ut, nedverdiget og skamslått. Alle de som gikk og aldri kom tilbake. Alle de gangene jeg gikk og aldri kom tilbake. Alle de som aldri lyttet, jeg som aldri lyttet. Men jeg sa jo ingen ting, bare nektet: Jeg har ingen problemer, du ser vel at blomstene står i flor! Jeg tenkte det var min feil. Nei, alle andres feil og pekte med alle fingrene utover. Skyld og skam. Provokasjon. Hvem har rett? Ingen sin skyld. Jeg var syk, for syk til å se, for syk til å velge. Hadde ingen valg. Jeg valgte jo å løfte det glasset. Men jeg ville ikke tilbake til helvetet, men like fullt kom jeg dit. Hvem bestemte det? Sykdommen – avhengighetssyndromet.

Historien gjentar seg, med meg selv i hovedrollen. Denne grufulle angsten, all støyen, den skremmende latteren, alt bråket og krangelen. Min rastløshet og trangen til å alltid ville bort og vekk – ut. Gå, gå lange skogsturer, til sjøen. Lengselen til fjell og elv. Til å bli fri på ny. Utstå mye smerte, men aldri å gi opp håpet – håpet om en bedre fremtid. Her jeg er nå, vertfall på god vei.

Jeg tok et valg – nok var nok. Livet eller døden og livet seiret. Det er fortsatt mange kronglete stier å gå, og en diger skog å forsere, men jeg liker å gå i skogen. Jeg liker å streve for noe jeg vet vil bli bra. Jeg liker lukten av lykke og glede. Jeg like mennesker som skaper det kreative i meg – mennesker som gir håp, slik jeg ønsker å gi andre håp, men jeg kan fortsatt være redd og nervøs selv om jeg ikke jager så mye lenger.

Jeg har laget meg en ny hage som jeg går ut i – «min hage», men jeg går ikke ut dit på grunn av frykt lenger. Kan hende går jeg fortsatt ut for å roe meg ned, roe nervene, men aller mest for å få mer rom og tid til meg selv – føle og tenke, være tilstedeværende. Kanskje er det en flukt, jeg vet ikke helt, men sammen med blomstene blir jeg mindre rastløs. For rastløsheten kjenner jeg fra tid til annen, det å ikke klare å sitte stille for lenge uten å ha noe mellom fingrene. I tillegg behøver jeg å ha det ryddig rundt meg, så jeg rydder for å rydde i hodet mitt – holde orden på tankene kanskje – sortere i harddisken. Ordne opp i det bakenforliggende, ta minnene frem og se på dem, gjøre meg ferdig med det jeg ikke lenger trenger og «kaste dem på bålet», visuelt brenne opp det som jeg ikke ønsker skal ta plass. Kanskje skulle jeg ha laget meg et ordentlig bål?!

Ja, jeg rydder litt hver dag, finner løse tråder å nøste opp i og noe ser jeg ikke helt enden på. Jeg vil også ordne opp for andre, slik jeg alltid har gjort, for de som selv ser ut til å gå i måfå, de som selv strever. Men jeg har omsider også sett at det er bare mitt eget liv jeg har ansvaret for. Selv om jeg kan fortelle hvordan jeg har funnet min vei, på mine mange stier må andre selv finne og gå sine stier, slik jeg har. For jeg vet jeg først må hjelpe meg selv, men kanskje er jeg fortsatt redd for å se på alt jeg kan finne, så det er enklere å hjelpe andre samtidig. Da ser jeg liksom mine egne feil tydeligere, de jeg egentlig har villet overse, som jeg trodde ikke angikk meg, og da blir det på en måte noe vi gjør sammen.

Det som dukker opp kan gjøre meg trist, såret, til og med sint. Jeg har holdt det inni meg, ikke villet be om hjelp der og da, slik jeg burde – løse problemene ettersom de dukker opp.  Noen kan fortsatt såre meg, underbevisstheten tok det til seg mens jeg gikk duknakket videre helt til jeg endelig reagerte, angsten sa ifra – den har reddet meg nok en gang. Jeg har lært meg mer å omfavne smerten, den skaper handling, mot noe bedre…

Ja, jeg elsker lukten av moll og duften av blomster og flor. Jeg liker skitt under neglene og å strekke på ryggen og se mot vårsola. Jeg vil fortsatt ha det fint, men jeg ordner og pynter rundt meg mest for selv å ha orden inni meg. Jeg gjør det mer for meg selv – ok, litt for naboene også, de som setter pris på alle de vidunderlige, fargerike blomstene jeg kan trylle frem.

Det er vårsol, utepils og grilling – det har vært påske, en merkelig påske. Men mye har vært likt. Naboer som har skrålet, skålet og moret seg. I slike situasjoner før, i begynnelsen av min tilfriskning kjente jeg på den urolige smerten som jog gjennom meg. Minnene, tankene på hvordan det var. Da jeg selv kunne sitte med en duggfrisk utepils, jeg som ikke likte øl, men drakk for å kjenne meg modig, kjenne en slags frihet inni meg – kjenne på nervøsiteten som forsvant, for en stakket stund, til morgenen etter. Da var den tilbake titusen ganger verre. Det evige jaget etter å finne ro og fred i sjelen, den freden jeg trodde alkoholen ga meg, men som jeg ikke fant før jeg klarte å sitte stille å bare la tankene fly. Da jeg klarte å være i den stille timen fullt ut. Jeg lar meg fortsatt påvirke av lukter og lyder, av situasjoner og menneskers påfunn, av hendelser og mine egne valg. Jeg unngår, går utenom og ser på andre og bedre muligheter for å ikke utsette meg for unødig påvirkning. Jeg er «trygg i min fare», men oppmerksom på at denne tryggheten fort som svint kan forsvinne.

Det er flere sår som skal gro og det er dager jeg kjemper for å slippe smerten. Jeg behøver å passe på at såret blir luftet, for jo mer luft jo fortere gror det. Jeg trenger å ta trollet ut av esken, la sola skinne på det slik at det sprekker. Jeg er egentlig ikke så redd for denne smerten, smerten som kommer når det sprenger på, alt det vonde inni meg skal ut. Jeg vet det vil bli mange smertefulle oppdagelser, men det jeg er mest redd for er nok å bli forlatt selv om jeg forguder alenetid. Jeg frykter nok ensomheten selv hvor mye jeg foretrekker den og derfor velger mitt eget selskap fremfor andres. Nå har jeg jo valget, jeg kan gå når jeg vil. Jeg velger bort sosiale sammenkomster fordi det gjør meg usikker og nervøs. Jeg er vel, når alt kommer til alt redd for å bli gjennomskuet og stilt til veggs for noe jeg enda selv ikke har funnet svaret på, noe som er gjemt bak de mange lag av selvpåtatt selvsikkerhet. Det er vel i disse stundene jeg fortsatt flykter, for jeg vil unngå kritikk og konfrontasjon. Jeg flykter hver gang noe blir for påtrengende, for utrygt og usikkert. Jeg flykter ikke inn i alkoholrus, men flykter hver gang jeg åpner en sjokoladeplate og spiser den uten å blunke, ikke før etterpå, når jeg innså at jeg fortsatt lager støy – lager min egen dårlige samvittighet og unødig tankekjør. Jeg vet så alt for godt at det er mine handlinger og tanker som kan føre til tilbakefall. TENK TANKEN UT!

Jeg har en lang vei å gå; mange stier vil fortsatt krysses og menneskemøter finne sted, mange frø skal sås, ugress lukes og smertende sår leges inntil jeg fullt ut kan være fullstendig tilstedeværende med meg selv – uten at nervøse handlinger styrer og hemmer kreativiteten i meg, at krangel setter meg ute av stand til å la latteren åpne døren til drømmene om fjell og fiskeelver, blomster og sol. Det er godt å være i den stille timen… slippe å flykte fra noe annet en mitt eget jag etter morgendagen. Være i nuet – nå – DEN STILLE, STILLE TIMEN!

Ja, derfor sitter jeg her!

Jeg lengter fortsatt til fjellet, fiskevann og roen. Forskjellen er at jeg kan dra dit når jeg vil…
(når koronakrisen er over vel og merke…)

Den stille timen

Jeg fikk noen oppgaver her forleden dag, og oppgavene handlet om bevisstgjøring av meg selv, mine handlinger, følelser og tanker. Baktanken med oppgavene var, slik jeg ser det, å bli bevisst om jeg håndterer en eventuell ensomhetsfølelse eller om jeg fortsatt flykter fra noe jeg egentlig ser på som uutholdelig.

Den ene oppgaven var å sitte stille i noen få minutter og kjenne på hva som skjedde inni meg. Finne ut hvorfor jeg eventuelt skulle ønske å reise meg og gjøre noe annet dersom tankene ble for nærgående. Altså om jeg ikke håndterte denne «stille timen», som kan vare alt fra en kort stund opp til en time alt ettersom jeg klarer å utstå følelsene og tankene mine. Ville jeg flykte fra tankene mine eller klarte jeg å være i dem, være tilstedeværende i mitt eget liv der og da, kjenne på smerten som kunne komme. Ville jeg foreta en tankeokkupasjon og finne på noe annet å gjøre? I etterkant noterte jeg ned hvilke tanker som kom til meg etter å ha sittet der i omtrent fem minutter. (Jeg kunne faktisk ha sittet der enda lengere, det føltes godt, men det skulle bare være tre til fem minutter, for den stille timen kan vare bare så kort – eller lenge…).

Før jeg skriver videre om hva som kom til meg, vil jeg fortelle litt om meg selv og mitt forhold til tanker. Før, da jeg drakk kunne jeg ikke utstå tankekjør og aller helst ville jeg ikke tenke så mye heller for det skapte bare en strøm av følelser jeg ikke alltid taklet – de jeg til slutt måtte drikke på for å føle at jeg klarte å føle, men som egentlig bare gjorde at jeg la lokk på det jeg egentlig følte. Jeg bedrev med andre ord tankeokkupasjon, jeg flyktet inn i rusen for å slippe og tenke. Nå kan jeg ikke si annet enn at jeg synes det å tenke gir meg mye verdifullt. Det blir som å dagdrømme. Jeg ønsker å finne ut av hva som ligger bak tankene mine – hvem jeg er egentlig…

Ta for eksempel når jeg gjør noe innøvd, noe som er en vanesak eller rutinemessige oppgaver det være seg husarbeid eller til og med det å gå tur i skogen. Mange foretrekker å ha musikk på øret når de støvsuger, er på luftetur eller jogger ute. Jeg derimot liker å være i tankene mine, liksom høre meg selv tenke. Ofte stopper jeg opp, legger fra meg det jeg driver med og noterer ned det som har foregått i hodet mitt. Tankespinnet forteller meg mye om hvordan jeg har det, og som den nysgjerrigper jeg er, så vil jeg helst ikke gå glipp av alt dette.

Egentlig er jeg en rastløs sjel, en som ofte ikke klarer å sitte stille for lenge, en som helst skal gjøre noe, helst mange ting på en gang – være produktiv. Det ligger til min natur og er opplært til at stillesitting er forbundet med latskap. Å bare sitte uten å gjøre noe annet enn å stirre tom fremfor seg er altså jevngodt med å være lat. Bare det å ha et strikketøy i hendene gjør meg ikke lenger til en døgenikt og en selvsentrert person i andres øyne siden jeg produserer noe materielt. Ikke alle forstår at tankevirksomhet er nødvendig for å få til noe, for å være kreativ for eksempel. Man trenger som oftest en plan, en gjennomtenkt plan.

Jeg må tilbake til min barndom for å finne noen løsninger på rastløsheten min. I oppveksten kunne jeg så fort muligheten bydde seg forsvinne ut i skogen, bare tusle rundt eller sitte på en stein, bare meg selv alene med mine tanker. Har nok alltid vært en tenker, men når tankene ikke får utløp for noe annet enn at de skaper kaos og stress, siden jeg ikke hadde noen tillitsperson å dele dem med, da ville jeg helst flykte fra disse kaostankene. Tankene spant som regel rundt hvordan jeg følte meg, og oftest var det om utilstrekkelighet og usikkerhet. Jeg passet egentlig ikke inn. Jeg klarte heller ikke sortere hverken følelsene eller tankene mine på egenhånd og dermed førte de til mer negative følelser, til og med dårlig samvittighet fordi jeg bare gikk rundt og tenkte. Mine tanker gjorde meg ensom redd.

Har gjennom livets faser fått nye erfaringer og lært at jeg var ikke så annerledes enn mange andre. Det var jeg selv som satte stengslene. Jeg har funnet ut at egentlig var det vel følelsene mine jeg var mest redd for. Jeg flyktet inn i tankene, men tankene tok meg til steder jeg egentlig ikke burde være – til det forbudte land. Jeg var på søken etter å bli godtatt, men så lenge jeg ikke godtok meg selv for den personen jeg var, hvordan kunne andre da godta meg. Det har tatt meg noen år å komme dithen – jeg er den jeg er, faktisk både god nok og bra nok, akkurat passe. Likevel kan følelsen av utilstrekkelighet komme, og da blir jeg den “usikre meg” på et blunk.

Ja, ja, tilbake til oppgaven. Før jeg drodlet i vei fôr det gjennom hodet mitt: Om jeg skulle ville reise meg for å gjøre noe annet enn å sitte her å fundere over meg selv, så måtte det være fordi jeg «klør i fingrene» etter å grave i jorden og bli møkkete under neglen. Selv om jeg hadde valgt å stelle i blomsterbedet hadde det for meg ikke vært å flykte, men heller å tørre å gå inn i følelsene og tankespinnet det ville medført. Jeg tenker nemlig best når handlingene mine går på autopilot for da får tankene fritt spillerom. Slik føles det, men kanskje stemmer det ikke… Det hører også til historien at jeg nå finner det vel så befriende enkelte ganger å bare sitte på steinen i skogen (slik jeg pleide som barn), stirre fremfor meg og bare la tankene fly. Jeg trenger ikke lenger å bruke rutinemessige handlinger for å tenke. Jeg er heller ikke så redd for hva som kommer…

Mulig er det fordi jeg ikke frykter følelsene mine så mye lenger. Heller ikke ensomheten rundt det å bare sitte der, for jeg har noen jeg kan dele tankene mine med når jeg vil, om jeg vil, om de blir for store for meg. Så det er vel fortsatt slik at jeg flykter inn i tankene når jeg føler meg utenfor. Kan hende, uten at jeg helt ser det, er det slik at enkelte følelser og tanker som skjer i underbevisstheten min gjør at jeg velger å luke litt mer ugress…

——

I etterkant ser jeg at mine tanker muligens var styrt av en situasjon som for meg i utgangspunktet der og da opptok meg mer. Var det meningen? Var jeg egentlig helt tilstedeværende? Når jeg nå ser på hvilke ord jeg noterte ned, de som skulle lage grunnlaget for en historie (som jeg velger å ikke gjengi denne gangen, kanskje senere) forteller de jo hva tankene mine egentlig handlet om. Kanskje flykter jeg fortsatt? Så spørsmålet er vel om det er nødvendig å skape alle denne støyen lenger… Føler jeg meg ensom mer enn jeg vil vedgå? Jeg vet at jeg kan bli veldig redd for hva som kan skje dersom…

Så var det disse ordene da, og hvorfor kom nettopp disse til meg? Rekkefølgen var kanskje ikke helt slik, men noenlunde, og hvilken rolle spiller det – hva vet jeg, kanskje gjør det nettopp det? Ordene var: Blomster, sol, jord, lytte, angst, sjø, fjell, gå, sti, vår, utepils, lukter, støy, samtale, latter, grill, mennesker, krangel, vold, rastløs, lyder, stillhet, alene, kreativ, smerte, jag, nervøsitet. Det siste som slo meg var – hvorfor sitter jeg her?

——————

Jeg vet ikke om jeg hundre prosent klarer å være helt tilstedeværende i mitt egent liv? Men jeg reflektere vertfall over det…

Jeg tenker; forsto jeg virkelig oppgaven ordentlig? Så tenker jeg; det får så være om jeg tolket den feil, så har jeg uansett lært noe når noen gir meg tilbakemeldinger om sitt syn rundt den.

PS! For de som ønsker er dette en fin oppgave å gjøre overfor seg selv som en bevisstgjøring av hvorfor man er som man er: Handler, tenker og føler det man gjør eller om man virkelig tør å tenke over hva man egentlig føler og ikke bare haster i vei. Men det er viktig, og jeg understreker dette, at man trenger noen man kan dele observasjonene sine med, for ellers kan man  bli gående der i alt virr-varr av tanker og hvor følelsene blir overveldende smertelige som igjen fører til at man ønsker å flykte inn i noe annet…

Hvor lenge våger du å være i den stille timen?

GJØRE VALG

Hvem sitt ansvar?

Det å ha levd med alkoholen har fått mange av oss til å se på oss selv som uskyldige offer, hvor andres valg og vanvidd var skyld i alt dette. For mange kan det ha kommet som et sjokk å oppdage at det var vi selv som ofte påførte andre, og oss selv skade. Å innse dette, og å forsøke å gjøre godt igjen imot mange av de vi har gjort vondt mot kan være en oppdagelsesreise i oss selv, der en mer virkelighetsforankret ansvarsfølelse kunne begynne å utvikles.

I mitt tilfelle var det ikke problemet med å se at jeg hadde forvoldt andre skade, men å slippe taket i min overdrevne ansvarsfølelse og samvittighetskvaler dette medførte med å hele tiden skulle ordne opp for alle, selv de jeg aldri hadde gjort ille. Jeg trodde at hvert eneste menneske jeg hadde kjent hørte hjemme på min liste over de jeg måtte gjøre godt igjen overfor, spesielt de som hadde sviktet meg. De måtte tilgis. Selv ikke de som var misfornøyde med mine valg skulle glemmes.

Når jeg nå funderer over mitt etterarbeid, min tilfriskning, ser jeg at jeg ikke var eller er ansvarlig overfor andres uoppfylte ønsker. Det var ikke min feil at mennesker gikk rundt og følte forakt for meg og mine valg. Hver og en av oss er ansvarlig for hvordan vi velger å la lidelsen underkue oss. Jeg fraskriver meg ikke all skyld, ei heller rettferdiggjør jeg mine brister og feiltrinn. Ingen er uten skyld eller ingen skal pålegges skyld!

Selvfølgelig gjorde jeg valg som skadet andre personer og som krevde godtgjørelse. Iblant kan et valg som er rett for meg bli ubehagelig og feil for andre, eller til og med uakseptabelt for andre. Likevel er andre menneskers forventninger ikke mitt ansvar, så framt jeg ikke har bidratt til å skape dem. Jeg kan påminne meg selv om at uenigheter, ja, også konflikter er en del av livet. Jeg behøver å befri meg selv fra tyngden av alt ansvaret jeg feilaktig har påtatt meg.

Mine valg er mine, og det er disse jeg behøver å stå til rette for, ikke hva andre måtte mene om dem. Jeg er ikke ansvarlig for andres meninger og tanker, men jeg kan ha bidratt til å skape følelsene som satte i gang deres tankekjør. De kan jeg i fremtiden være med på å endre ved å forbli nykter og gjøre min del av jobben – være meg selv og stå til rette for mine fremtidige valg. Noe annet kan jeg ikke!

Hva ligger der ute – i fremtiden?

Pårørende lider med alkoholikeren

Jeg har gått i begges sko, så jeg vet…

Vi kan avsløre overfor våre kjærester, ektefeller, barn, søsken eller foreldre det som vil gjøre dem mer vondt og ulykkelige, men har vi rett til å berge vårt eget skinn på deres bekostning? Vår historie følger deres rusmisbruk, men vår historie forstås best av dem som selv ikke tar skade. Poenget er at vi må være strenge mot oss selv, men alltid hensynsfulle mot andre.

Vi hadde vanskeligheter med personlige forbindelser, vi kunne ikke styre våre følelser, vi lå under for depresjon og elendighet, vi hadde en følelse av å være unyttige, vi var redde, vi var ulykkelige, vi syntes ikke vi virkelig kunne hjelpe noen – ikke alkoholikeren og ikke oss selv…

Akkurat som koronasykdommen har symptomer på sår hals, hoste og nysing, er noen av alkoholismens symptom hukommelsestap og humørsvingninger. Jeg må bare akseptere at som pårørende eksisterer mange av de samme symptomene som hos den som ruser seg, deriblant besettelse, angst, sinne, fornektelse og skyldfølelse. Reaksjonene en rusavhengig har påvirker mine relasjoner og min livskvalitet, men når jeg lærer meg å kjenne dem igjen, og akseptere at jeg påvirkes av sykdommen, begynner jeg å leges.

Med tiden kan vi pårørende oppdage følelsen av egenverd og kjærlighet, på en måte en slags kontakt med det åndelige i oss selv – det som kan hjelpe oss med å motvirke våre gamle reaksjonsmønster. Uansett hvor hardt skadet vi har blitt, kan vi få hjelpe til å gjenvinne forstanden – om vi våger å dele dem.

Alkoholismen er sterkere enn gode hensikter eller oppriktige ønsketenkninger. Ingen av oss valgte denne familiesykdommen, ei heller alkoholikeren selv. Så vi kan forsøke vise medfølelse for oss alle. Når vi aksepterer at det er en familiesykdom kan det gjøre at vi slutter å sløse med energi i en håpløs kamp og i stedet vende oss mot håpet – den virkelige hjelpens kilde.

Når du som pårørende velger å akseptere at alkoholisme er en sykdom, som den som drikker tvangsmessig og du som bryr deg kan befris fra, da får du kanskje mindre behov for å skjemmes og mindre behov for å være redd.

Ditt seende blir klart først når du kan se inn i ditt eget hjerte (Carl Jung).

Være hverandres livbøye