Hva med meg?

Den siste tiden, sånn cirka fra midten av oktober har jeg gått og uroet meg, men ikke egentlig visst hvorfor. Jeg har henvist til sen-abstinenser, og det ligger nok mye der, men denne reaksjonen – disse følelsene som griper rundt meg og alle tankene jeg ikke helt klarer å sortere, men som jeg går og kverner på, pleier alltid å komme ved samme tid hvert år og de blir bare sterkere og mere lammende.

Det nærmer seg jul – det er det som skremmer meg. Julen som skal fremstå som noe samlende, noe fint, noe alle skal glede seg til og være tilfreds når den kommer, men nettopp julen og på grunn av disse forventningene som er satt til den er det som gjør meg mismodig og tiltaksløs.

Forhistoriens juler har bidratt til å skape utrygghet – en stillhet i lidelse, en taushet om det vonde og vanskelige. Vi skal vise hverandre omtanke, være rause og glade. Spise god mat og gi gaver for å vise at vi setter pris på hverandre. Alt dette påtatte, en smertelig kamp gjennom å lydig gjøre det vi alltid har gjort – samles rundt et bord og bare late som…

Ja, jeg har fått lide av all den lydigheten jeg er opplært til, det å følge tradisjonene – slik har vi gjort det i alle år, så slik skal det være selv om det ofte hadde vært på sin plass «å avlyse» jula bare for å erkjenne følelsene av at det ikke er riktig å overføre til barn denne utrygge smerten – slik skal jula være. I jula dekker vi over det vonde og vanskelige. Vi dekker de fineste bord for å late som at alle som ikke sitter der sikkert har det like godt som oss.

—–

Jeg satt og leste et innlegg på morgenkvisten, og det referert til ROP-TV og temaet Hva skjer med hjelperen? Dette måtte jeg høre på, tenkte jeg, og som tenk, så gjort. Marius Råkil snakket om viktigheten av å ha et fristed til å snakke om det vanskelige som kan følge med et omsorgsyrke, men også det å kunne ha et fristed hvor dette ikke var et tema – ha en balansegang mellom det profesjonelle og menneskelige iboende i dem som har viet livet til å hjelpe andre. Det handlet i korte trekk om at helsepersonell skal bruke hverandre som sparringspartnere uten å forgifte hverandre. Hvor hovedsakelig de man kan oppleve å måtte stå i vanskelige situasjoner og opplevelser med, særskilt i omsorgen rundt personer med opprivende livshistorier. Det ble snakket om leirbålmetoden (Per Isdal annonserte denne teorien), hvor det kan lages trygge, gode soner der det kan avsettes rom for å dele om det som har vært traumatisk. Hvor den enkelte kan, under normaliserte forhold erkjenne og dele om sine erfaringer. Kort sagt avsette tid hvor man kan legge fra seg arbeidets problemer før man går hjem.

Det er viktig å ha noe å gå til, noe å koble av med – et liv utenfor jobben, spesielt i lys av om man jobber med mye vondt og påkjennende mentalt. Det å balansere mellom alvoret på arbeidet, men også de gode opplevelsene og å ha noe som er avkoblende og som man liker å gjøre på fritiden. Det handler om å tydeliggjøre oss selv mer. Klare å ta vare på oss selv samtidig som vi tar vare på hverandre. Det samme gjelder i livet generelt, å klare å koble av, koble ut det problematiske. Da trenger vi samtidig både være strategiske organisatorer i et samspill med andre og å klare å se oss selv som et enkeltindivid med våre egne behov. Og det var nettopp sluttreplikken hans som satte følelsene mine i sving – sine behov som enkeltindivid. Mine behov, altså – hva med meg?

Det slo meg først… Jeg har skrevet om seminaret jeg overvar for litt siden, om rus og psykiske utfordringer, om det å være avhengige selv og den pårørende. Det å være der og lytte var på en måte oppløftende samtidig som det fikk meg bort fra hverdagen, en hverdag hvor jeg fort kan vikle meg inn i tankespinn og selvmedlidenhet. Jeg fikk andres liv tett innpå meg, minner om min egen fortid, påminnelser på hvem jeg er nå, men det var på en måte ikke så skremmende – jeg var der sammen med dem og kunne, om jeg ville, få utløp for følelser som dukket opp. Men jeg hadde ikke behovet, merket det ikke der og da vertfall. Jeg opptrådde profesjonelt på en måte, det å stå i det slik jeg lærte om i utdannelsen, som jeg har blitt innprentet av andre når jeg selv var pasient eller blitt fortalt av likepersoner. Men hvor lenge kan man stå i det uten å snakke om det – dele om det på ordentlig. I etterkant skrev jeg om seminaret og mine opplevelser rundt det, for å bearbeide følelsene som hadde oppstått, men klarte jeg å egentlig å gjøre meg ferdig med hvordan jeg hadde opplevd det. For det som skjedde, i realiteten, var en gedigen re-traumatisering av hvordan jeg selv hadde blitt behandlet, sviktet, oversett og på det verste mishandlet på det groveste.

Hver gang jeg nå opplever noe som gir meg signaler på manipulering og utstøtelse, vekkes egenerfarte minner fra barndommen og senere i livet til liv i meg. Jeg merker det enda mer nå enn før, og sikkert fordi jeg har blitt mer bevisst. Eller aller mest fordi kroppen ikke orker å undergrave følelsene lenger. Og nå ved juletider er de enormt sterke, sikkert fordi jula skal være spesiell – fin og god…

———

Mange sier: Jeg klarer ikke jula fordi alle drikker og jeg vil også drikke. Det kan godt hende at det ligger i min underbevissthet også, men det som er mest fremtredende i mine følelser rundt julen og at det nytes alkohol, er mest mine tanker rundt hva alkoholen gjør med de enkelte mennesker og hvordan jeg har fått lide på grunn av dette. Det å ha levd med trusler og krenkelser – fysisk og psykisk, og når julen nærmer seg, eller er en realitet, da kommer usikkerheten frem, slik jeg alltid var usikker og redd for hva som kunne skje. Hvordan blir denne julen? Oftest hadde julen gått rolig for seg, men ett par hendelser hadde snudd helt opp ned på mine forventninger til hva som kunne komme til å skje…

Jula for meg var noe påtatt, noe som ikke stemte til forventningene. Alt dette som de utenforstående snakket om – på skolen, venner, og senere blant kollegaer, de som feiret jul i samhørighet og glede opplevde ikke jeg. Nei, julen var som sagt det motsatte. Jeg visste det ikke den gangen, som barn, men jeg sanset at noe var galt, og visste ikke helt hva det var, før jeg ble mamma og fikk min egen familie, en familie som ikke var som alle andre, trodde jeg. Jeg har innsett noe annet nå i den senere tid.

Som liten, og å sitte der pyntet og forventningsfull, men usikker uten helt å vite for hva. Jeg visste noe: Et familiemedlem som ikke var til stede, men forsto ikke hvorfor mine foreldre prøvde å dekke over, prøvde å lage god stemning i en stemning som var alt annet. Senere ble jeg den som overtok rollen som den som dekket over og febrilsk prøvde å skyve bort det utrygge – hva jeg gikk rundt og uroet meg for. Dette skal ingen måtte utsettes for. Jeg skal heller ikke nå trenge å utsettes for det som kan starte traumetanker i meg – det som er re-traumatiserende.

——-

Juleforventninger, alle skal samles, være glade, være sammen om gleden. Gleden av hva? Jeg har forsøkt å finne årsakene og ofte unnskyldt meg med at det er alt det materielle jeg ikke liker ved julen. Alle gavene og overfloden av det meste, at det er dette som har ødelagt gleden ved julen. Selvfølgelig, må jeg si, at dette også er en medvirkende årsak, men den opprinnelige og virkelige årsaken er opplevelsene jeg har hatt i fortiden og alle følelsene jeg sitter igjen med som ligger bak og ligger til grunn for at jeg ikke klarer å glede meg i julen. I tillegg kommer også alle de julene jeg selv har undergravet min utrygghet – jeg flyktet. Jeg overlot til andre mine forpliktelser. Den utmattende følelsen av å aldri helt vite og heller ikke makte…

Det er ikke slik at jeg tror at den kommende jula vil legge seg i rekken av de mange juler som ble til skuffelser, men jeg ser og merker det spesielt bare ved tanken på, og mest i all bombarderingen av hva som bør høre med i juleforberedelser – all reklame om julepynt, gaver, mat og kos i heimen. Jeg kjenner meg kvalm, blir svimmel og urolig. Alle luktene, bare ved at noen snakker om ribbe og pinnekjøtt. Lyden av knitrende julepapir. Det piper og ringer i ørene, som dombjeller. Kjenner på utmattelse, en maktesløshet – hva skal jeg gjøre?

——–

Reiser meg fra stolen og går bort fra datamaskinen. Jeg fikk denne foruroligende følelsen. Fant meg selv plutselig stående å gråte midt på stuegulvet. Det var forløsende i alt dette tankekaoset, men også skremmende. Alt ble med ett så overveldende. Reaksjonen kom i strie strømmer, reaksjonen av hva jeg hadde hørt, lest og selv satt og skrev, det kom som en rekyl midt i fleisen. Hvor er mitt leirbål?

Det er alle disse forventningene og kravene – de som er fastsatt fra oppveksten, de jeg har lært og hittil trodd skulle være slik. Tradisjonene, og jula er jo bare tradisjoner og rutiner fra i fjor, og året før og før der igjen. Jeg har jo aldri laget meg min egen jul, slik jeg selv egentlig ønsker den skal være, men bare videreført det jeg har sett andre gjøre, det som virker naturlig, det som hører tradisjonen til, hører jula til. Det andre vil – forventer av meg.

Hva er det som hører jula til? Hvordan vil jeg ha min jul? Hvordan skal noen vite hvordan jeg ønsker meg jula når jeg ikke forteller det? Eller fordi jeg ikke lager den slik jeg vil den skal være, men heller følger alle andres dårlige oppskrifter og sier at smaken var god den selv om jeg innerst inne syntes den var forferdelig. Tradisjon, bare ordet lager en emmen bismak – en tradisjonell julefeiring, tradisjon meg hit og dit.

Tradisjon er jula i et nøtteskall. Og apropos nøtter. Må jeg ha nøtter, som skal knekkes til jul? Jeg er glad i nøtter, men hater nøtteskall som spruter over alt. Trår på nøtteskall hele jula. Men det er jo tradisjon, nøtteknekker og filipine… og marsipangris til den som vinner – og jeg kan ikke fordra marsipan. Og så er det alle kakene… selv om jeg liker å bake, og glad i å spise dem, gi bort fordi jeg liker det også,  være hyggelig… Men alle disse sju slagene. Hvorfor? Hva er poenget? Så må vi ha hjemmelaget surkål… for surkålen din er så god mamma… og jeg har ikke hjerte til å la være å lage slik jeg ikke kan la være å lage medisterkaker, mammas medisterkaker, mormors medisterkaker…

Jeg danser videre, går rundt enebærbusken som ikke er der, men likevel går jeg der i ring, i ring om meg selv og alles forventningene, og klokkene ringer julen inn og jeg vil aller helst gå ut – gå bort, være alene, men vi skal samles, lytte til Sølvguttene, smile og være glade. En samlet, glad familie. Spille spill, et spill jeg aldri kan vinne så lenge jeg ser på meg selv som en taper, den tapende part, men jeg spiller med mens vi venter – venter på hva? Nissen så klart, som kommer meg gavene til alle de som har vært snille. Har jeg vært snill, har jeg fortjent noe? Og jeg får, så jeg har vel det, og sier takk, for å være hyggelig, for å vise takknemlighet aller mest. Likevel er jeg ikke helt glad, men viser det ikke.  Det var noe annet jeg egentlig ønsket meg – stillhet og fred. Fred på jord og i mitt sinn.

Men det vil aldri skje, det vil alltid kriges om noe, alltid være noe å ikke enes om. Og så lenge vi ikke klarer å snakke om det, vil det vertfall forbli ufred, ikke bare i verden, men selv i de beste hjem. Spesielt i julen når så mange møtes, mange ulike, ulike meninger om mangt. Og jeg vil aldri oppnå virkelig julefred, fred inni meg og fred med meg selv så lenge jeg ikke sier noe om alt dette.

Jeg skulle ha sagt: Jeg er så redd, jeg har så mange uavklarte minner. Fikk aldri sagt noe. Vært så redd for å såre. For hva ville barna si. Ville de forstå det som de voksne heller ikke forstår, at jeg er redd for jula, for hva som kan komme til å skje. Ikke for at noen kommer til å drikke juleøl og akevitt, for at jeg er redd for selv å ville drikke, men stemningen rundt de som drikker, slik jeg husker at det var, som liten, som voksen, som barn selv og som mamma. Denne stemningen, den rare, mennesker som ikke var seg selv – påtatt gladhet. De skjulte noe…

Da kommer den, denne følelsen. Maktesløsheten og følelsen av tap. Tap av fremtidsutsikter som følger med re-traumatiseringen. Denne traumatiseringen, resultatene av fortidsminnene som gir næring til alt annet enn HÅP, som julen egentlig skal bære med seg – et HÅP for fremtiden. 

Hva med meg opp i alt dette? Hvem kan se meg som jeg er når jeg ikke forteller hvem jeg er og hva jeg egentlig ønsker meg til jul…

——

Heidi, hva med deg nå?

Ja, hva med meg… Jeg har ingen diagnose på at jeg har Post traumatisk stresslidelse (PTSD), men jeg vet med sikkerhet at både enkeltmennesker, situasjoner, opplevelser fra barndom, oppvekst og gjennom livet generelt, hva jeg hører, ser og lukter, hva jeg tenker og føler rundt alt dette gjør at jeg gjenopplever situasjoner fra tilbake i tid. Jeg gjenopplever situasjoner og opplevelser jeg ikke har bearbeidet, de jeg trodde jeg var ferdig med og hadde lagt bak meg, men som likevel dukker opp i hele meg. Romsterer hele sjela mi. Gir meg angst. Gjør meg redd. Gjør meg syk – i hele meg. Det er opplevelser jeg har unnlatt å snakke om, vært redd for å dele, fordi jeg ikke ønsket å gjenoppleve, men som jeg likevel gjenopplever enda mer nå, siden jeg tillater meg å gjøre det, for jeg er ikke så redd for tilbakefall til flasken lenger, men i stedet får jeg et mentalt tilbakefall, også det fordi jeg ikke har snakket om alt dette vonde nok.  Mine traumatiske opplevelser slår meg i bakken igjen og igjen, men nå er det vel nok…

Så derfor skal jeg foreta noen endringer. Det blir en annerledes jul i år. Det blir min jul i år – jeg skal lage meg min egen tradisjonelle jul, slik jeg ønsker den skal være, uten dårlig samvittighet overfor noen, medberegnet meg selv, for ikke å være den jeg alltid prøver å være – den perfekte, ikke den upopulære, men som skal ordne alt, helt perfekt fordi alle forventet det. Nei, jeg forventet det. Noen blir sikker lei seg, aller først, men jeg tror de vil forstå, etter hvert. Slik er det bare – med meg nå, men med tiden vil jeg kanskje ta del i familiejulen igjen, når jeg har fortalt det tilstrekkelig nok til å forstå sammenhengen, når alle forstår min historie. Når jeg kan være meg, som meg – slik jeg er. Sammensatt av min fortid, en fortid jeg kan leve med. For slik det er nå, slik orker jeg ikke å ha det lenger. Orker ikke gå å grue meg til julen mer…

For hva skjer med oss om vi ikke gjør noe – foretar endringer?!

O jul med MIN glede…

Fra de tunge dagene til de mer lette…

… det er opp til meg!

En billedreise gjennom dagene som har gått og tanker om hva som kan komme, det jeg drømmer om…

(Bildene er hovedsaklig fra høstens samling, ispedd ett par gamle…)

Følelsen av å være innestengt…Kommer ingen vei…
Finne et godt ankerfeste…
Om å stenge dører…
Kontrastene… Svart-hvitt… himmel eller hav…

Det vil bli bra!
Å være på bunnen…Jeg vil opp!
Jeg klarte!
Jeg kan klatre lenger opp…
Grip dagen!
Være i skoddeheimen, ikke se noen lysning…
… eller gå mot lyset…
Åpenbaringen…
Bare sitte å se – drømme meg bort…

Jeg kan fortsette å drømme, ved bålet – møteplassen, vente på at du vil sette deg…
… eller strekke ut en hånd, be om hjelp og slippe nytt liv til…

Alle disse dagene som kom og gikk… Ikke visste jeg at de var selve livet…

Min tolkning, av denne høsten eller kanskje mitt liv… Hva du ser eller tenker er opp til deg…

Del 3 – Sammen er vi sterke!

Det hadde vært en uvanlig stille natt, til å være på hotell, men ikke så rart når det bare var oss der – tidligere rusmisbrukere og pårørende. Ikke mye sjalabais, høye glass og dans på bordet med oss lenger, selv om vi faktisk kan ha det mye hyggelig uten alkohol. Koronaen sier meg at jeg skal holde avstand, så jeg holdt meg på rommet, med beina på bordet (det er liksom lov det på hotell), strikketøyet og tv´n. Korona eller ei, jeg er jo uansett ikke så særlig sosial.

Våknet tidlig, som vanlig og klargjorde meg for en ny dag – hva ville den bringe opp i lyset av minner fra fortiden? Frokosten inntatt, en hotellfrokost utenom det vanlige nå i disse dagene, men de holdt orden i rekkene, passet på at vi overholdt alle smittevernregler. Maten var virkelig flott, og jeg spiste nok en del for mye. En del…nei, mange deler for mye, og det selv om middagen fra kvelden i forveien fortsatt jobbet inni meg. Men på hotell skal man jo kunne nyte, så jeg la bort den dårlige samvittigheten før den fikk taket på meg. Trengte næring i kroppen for å stå imot et hardkjør fra Julie…

Klokka 08.30, eller noen minutter før sitter jeg på plass, samme plassen som i går, for å rokkere på meg, nei, det går ikke. Det vante og kjente, slik var det bare. Faktisk skulle jeg ha valg en annen stol, for hjernens skyld. Endring av mønster er bra, men nå hadde jeg satt meg. Samtalene surrer rundt meg: Det var en fin, men tøff dag i går – tøffe mennesker, hjerteskjærende rått og det var såå bra det hun sa, for ikke å snakke om han, han traff meg hardt i hjertet, sårt og vakkert… og jeg var så enig.

Her satt vi, og bare ett fåtall av oss kjente hverandre ordentlig fra før, men vi snakket, vi delte ideer og historier, så egentlig kjente vi hverandre veldig så godt. Våre historier var så like og vi så forskjellige. Og vi trengte dette, det å komme sammen og kjenne på samhørigheten, på likhetene. Folk trenger andre mennesker, knytte vennskap og nye kontakter, utveksle erfaring og gi næring til mer utvikling. Takk for at seminaret ikke ble avlyst!

——

Klikk klakk – Julie kommer… Og vi sysselsettes allerede fra starten av – tidsplanen er stram, mange foredragsholdere som skal skvises inn førklokka ringer ett, så lunsjen blir utsatt. Bare å forberede oss på det – forandringer skjer, og om det blir rot, så er det ikke min feil, og bli gjerne sinna på meg, men det er ikke min feil. Jammen bra jeg spiste som jeg gjorde.

Hvem sin feil ja?! Julie spør om vi har scannet hjernen før vi forlot rommet, om vi hadde lagt bort bitterheten og de sure minene? Uten å svare visste jeg at jeg hadde hatt mitt morgenrituale, vært i sinnsroen og laget meg en god start på dagen. Heldigvis trengte jeg ikke lenger å esle Lindorff noen tanke, men som henne hadde også jeg irritert meg over deres eksistens. Slutt med det – hjelper ikke å irritere seg over dem, bare akseptere og betale all din gjeld. Ferdig!

Rusettervernet i Sogn og Fjordane (RSF) entrer først, men går ikke mer i detalj her annet enn å påpeke at også de har tatt store skritt ved å erkjenne at det finnes noe mer enn bare alkohol folk ruser seg på, og at damer faktisk også drikker eller ruser seg bak gardinene. Dessverre er det mange de heller ikke ser, og de, som mange av oss er bekymret for morgendagen.

Brobygger´n fra Tønsberg stiller mannsterke – et virkelig flott prosjekt, som jeg skulle satt meg mer inn i – dette hadde virkelig vært noe å satse på her i Mossedistriktet også. Deres tilbud, hvor ulike aktiviteter sysselsetter mennesker med utfordringer på alle plan. Takhøyden er høy, og det å være inkluderende ser de som svært viktig, det å se mennesket og ikke bare problemene. Det er plass til alle, ikke fastlåste programmer, og om personen selv ikke finner sin plass, har de TRO PÅ ALLE, og den enkelte kan komme tilbake ved neste korsvei.

Klokka går, men kommer den til døra… hvor Julie står. Hun leser, og hadde jeg ikke visst hva hun leste, så hadde jeg aldri forstått, så hvorfor skrive det så uforståelig når en kan si punkt tre om avhengighet med to ord: Reparerer du? Som aktiv alkoholiker ville jeg aldri si eller tro at jeg reparerte for jeg opplevde sjelden å være fyllesjuk, vertfall ikke i starten av min drikkekarriere. Men så får jeg passet påskrevet; det å reparere omhandler også det å holde ut, vente og planlegge neste omgang. Vi ruser oss ikke fysisk, men på tanker og følelser. Å reparere omhandler følelser – vi reparer våre følelser. Punktum! Og jeg forsto det nå, og ja, selvfølgelig hadde jeg reparert. Punktum!

Over til neste person på talerlisten, Jeanette Lysell – lang fartstid innenfor hest og psykisk helsearbeid. Dette blir spennende å høre, hva kan jeg som er så redd for disse enorme dyrene, med min frykt for det store og overveldende får ut av dette, og svaret kom ganske raskt – hesten er som meg, redd og trekker seg bort og kommer tilbake til meg når jeg har funnet roen. Siden Jeanette bor på en gård i Hobøl, bare «et steinkast» fra meg, så kunne jeg faktisk tatt meg en tur, forsøkt å bli mer trygg på meg selv ved å øve sammen med en hest. For kroppens signaler slår ut når den mentale delen «faller» ut og hesten svarer/responderer. WOW!

Det var fasinerende å lytte til henne, se videoer om hvordan hester opptrer rundt mennesker i ubalanse, som finner roen ved hjelp av hesten. Den blir et bindeledd for å skape gode mellommenneskelige relasjoner og opplevelser. Hester brukes til å knytte bånd, i sosial læring (noe for meg), skape systemer, trygghet og for å få en forståelse av noe mer – skape robusthet, fysisk og mentalt.

Jeg med min skepsis til så mangt kunne hatt stor nytte av å prøve noe slikt. Det dreier seg mye om mentalisering – å se seg selv og andre innenfra og ut, og selv om jeg liker å tro at jeg ser mennesker rundt meg, så overser jeg mye, vertfall mye om meg selv. Jeg ser helt klart at mitt Limbiske system, det som regulerer mine emosjoner, hadde hatt godt av noen timer sammen med en hest. Kanskje ville jeg kommet mer i kontakt med fortiden – det Limbiske systemet påvirkes av fortiden og siden hester er så sanselige, vil den gå fra meg når jeg er urolig og kommer tilbake når mitt temperament er under kontroll. Er det ikke fascinerende?!

Muligens ville jeg blitt flinkere til å sette grenser også, kjent på mestring i forhold til egne utfordringer, for det hadde det virkelig blitt om jeg hadde satt meg på hesteryggen. Jeg ville, om ikke med en gang fått meg en ny venn også – en som viste meg trygghet, tillit og aksept, for jeg ser personer på videoer med frykt og sinne, i sorg og med panikk, som opplever kontakt og tilhørighet gjennom hesten.

Allerede hadde jeg lært mye nytt, som for eksempel at hester har separasjonsangst – emosjonelt er de svært like oss mennesker. I samspill og nærvær med hest ivaretas vår kroppsbevissthet og sanser. Vi kan oppdage sunne grenser, egen sårbarhet og affekttoleranse – tørre å kjenne på våre følelser. Vi lærer oss å ta og gi i lekent samspill med hesten, det forsterker relasjonen, vi opplever trygghet og samhørighet. Det blir en opplevelse av å se og bli sett – vi foretar en sosial reparasjon.

Hva skjer så i samspillet mellom en psykisk syk person eller en person med store utfordringer i livet og hesten foruten at det Limbiske systemet og hjernens følelsesregister – amygdalaen – kobles på og påvirkes? Skal se om jeg husker alle punktene, for lista var lang, men uansett er hest og menneske en god kombo.

Skal vi se… det gir:

– Økt kroppsbevissthet

– Fokus innad og utad seg selv

– Responsen fra hesten kan overføres til mennesker

– Opplever avgrensing, egne grenser

– Sansestimuli

– Rytme og timing

– Optimalisert spenningsgrad

– Balanse – fysisk og mentalt

– Adrenalin/ aggresjonsregulerende

– Tilknytningsfølelse

– Mestring – jeg/du er

– Konsentrasjon

– Emosjonell regulering

Ja, smørbrødlista var lang, og tror faktisk det var enda mer av positiv art, så konklusjonen er at hest er bra (ikke best enda, for meg – må øve meg i tankene først, eller egentlig skulle jeg bare hoppet i det). Selv med min hesteredsel kan jeg i etterkant si at ved bare å lytte på Jeanette så ble jeg mer trygg. Ja, jeg gjentar – FASCINERENDE!

Pause, ikke av Grieg, men taktfast igangsatt av fru Winge. Dere får tjue minutter til å rydde rom og sjekke ut, og til dere der hjemme, som ser på streamingen (ja, hele seminaret ble streamet), dere skal vipse i vei, minst tjue kroner, helst tusen, for det er uhørt å sitte der å se på noe så bra uten å betale «en damned shit». Jeg ser deg, ta opp mobilen og Vips Nå!

De tjue minuttene gikk fort. Rommet var allerede tatt hånd om av min samboer, så jeg tuslet litt rundt og slo av en prat med andre som hadde tid til overs. Litt kaffe i koppen og klar igjen. Julie, med stor innlevelse fanger oppmerksomheten vår igjen. Punkt fem, og merk deg at fire hoppet hun over, sikkert av en grunn, men du kan sjekke det selv i diagnosemanualen. Altså punkt fem: Føler du økende likegyldighet og har avsatte mye tid til rusmidler? En fremføring av hennes opplevelser – selvmedlidende likegyldighet og selvoppofrende skyldoverførsel. Gjenkjennende! Tenker på all tiden jeg brukte på å skaffe og ordne. Ikke bare å skaffe meg alkoholen, men å skaffe barnevakt, sykemelding, i det store og hele måtte alt skaffes til rette for at jeg skulle få drikke i fred. Og all planleggingen da… Julie avbryter tankene mine. Hør – Psykoaktive stoffer sier alt. Tror du at du har ADHD, er bipolar og ser fanden på høylys dag vil det aldri forsvinne om du ikke fjerner rusen først.

Begynner å få dårlig tid, så hun haster på med punkt seks – denne liker jeg. Opprettholder du drikkingen selv om du er klar over skadene…? Punktet verken pårørende eller fagpersoner forstår. Jeg fastslår at VI er klar over skadene, men det tar laang tid før vi virkelig erkjenner og ber om hjelp. Selv her er det kanskje noen, men jeg påpeker, som en regel: Det er ikke krav om nykterhet eller edruskap for å være her.

Jeg fastslår at om du svarer ja på alle nevnte punkter så er det ingen tvil: Du lider av avhengighetssyndromet.

Før neste dame på programmet, Ragnhild Guddal skulle gi oss en innføring og ikke minst en opptur i forhold til at også NAV kan jobbe konstruktivt og vise stor omsorg for rusmisbrukere, måtte Julie gi en viktig beskjed til alle femtenåringer der ute: Kjære femtenåring – Hasj er farlig! Du dør ikke, men du får aldri ligget med noen… For ingen vil ligge med en person som bare hikster og ler. Den dama altså, hun får sagt det.

Godt å få åpnet latterdøra litt før vi gikk videre til kvinnen fra Bærum kommune og Nav, som startet sitt prosjekt Lyset i hverdagen (https://www.lysetihverdagen.no/). Hun forteller oss et lite eventyr – en reise, og fremviser en visuell fortelling, hvor en rusmisbruker tar oss gjennom sitt møte med Nav. Alle krav, papirmøllen – «kom tilbake når du har alle papirene», nederlag og skuffelser, angsten og oppgitthet. Vi lytter til en rusavhengig som alltid møter motbør, et vanskelig system som ikke ser hvor vanskelig det er å oppfylle alle kriterier for å motta økonomisk støtte eller annen hjelp.

Ragnhild, som i flere år har jobbet for Nav med økonomisk bistand, og hun så alle avvikene og de mange utfordringen som mennesker sto overfor. Hun innså at NAV ble styrt av måltall, men ga f… i livskvaliteten. Hun ville gjøre en endring. Hun ville gi et tilbud, for det å kreve aktivisering uten å ha tilrettelagte tilbud skaper bare tapere – og passer du ikke inn i boksen, så sorry…

Ja, prøv dette…

For henne var det viktig at alle ble sett og hørt – det er et livskrav! Hvorfor stiller NAV krav om å være rusfri? Hvorfor kan vi ikke kartlegge behovene, som for det meste dreier seg om å skaffe dem tak over hodet? Da er det også lettere å avklare forholdet til rus, men vi må bygge relasjoner først. Hun viser en film, og vi ser en jente med håp i øynene der hun ordner i sitt lille krypinn. Hun har fått en sovesofa hun kaller FRIHET. Jeg blir helt rørt – berørt.

Endelig, få flere som henne inn på NAV-kontorene – heier på den dama.

Det skjer magiske øyeblikk. Relasjonsbygging og trygghet skapes. Det kan settes mål og det gis motivasjon til endring. Klart alt dette øker livskvaliteten. Alt blir enklere når nettverket rundt fungerer. Først når alt det grunnleggende er på plass kan personen klare å komme seg ut i aktiviteter, skolegang og jobb.

Ragnhild hadde sett problemene, sett at problemene ikke alltid, men svært sjelden dukker opp når telefontiden på NAV er åpen. «Overmakta» må forstå, for å forstå må de se – de må delta sammen med brukerne, møtes på en felles arene – DA ER VI LIKEVERDIGE!

Tenk om flere kunne sette i gang lignende tiltak som det de gjør ute i Bærum. Hvor rusavhengige kan bruke sine ressurser, for hvem har sagt at de ikke har tiltakslyst og er ressurssterke. Når de får muligheten, blir gitt muligheten har de utallige erfaringer som kan benyttes som blant annet i forhold til andre mennesker i samfunnet. Det var rørende å se «Daniel» hånd i hånd med en eldre dame, deres samspill, kontakten – rørende, gammel og ung, ingen skepsis, bare glede og tillit å lese i deres øyne. «Du trengte meg!

Merker at kinnet mitt blir vått når Endless strømmer ut fra høytalerne. Ja, sammen klarer vi så mye mer!

Lyset I Hverdagen – YouTube

Pling-plong! Julie kommer klappende: Dette er så bra! Klar for siste innspurt, før lunsjen, som dessverre må vente til halv to. Ja, det klarer jeg, for jeg vil ha en god kopp kaffe servert av = Kaffe, Oslos, eller landets viktigste kaffebar vil jeg si. Den åpnet dørene etter initiativ av = Oslo og samarbeid med «Petter Uteligger». Vi får en introduksjon av hvordan den drives, om hvordan mennesker møter mennesker på tvers av «rangstige», hvordan mestring og rutiner øker verdigheten – et bevis på at rusmisbrukere har utallige ressurser.

Alle ansatte er personer med rusutfordringer, noen i aktiv rus, noen i ferd med å endre livsstil, men uansett når de får muligheten ønsker mange en forandring. Ved å bli gitt sjansen, få en legal inntektskilde forebygger de kriminalitet. Ikke minst reduseres stigmaene, våre fordommer og det blir økt forståelse og et mer inkluderende samfunn. Det er en iboende ressurs i alle, uansett!

Hver enkelt former sin egen hverdag, har egne mål og de fleste klarer å kombinere jobb med sin livsstil. De kjenner på verdighet for når man blir møtt med verdighet oppleves verdighet. Richard er et godt eksempel på dette. Oi, som han han endret seg. Jeg ser ikke lenger en usikker gutt, men en trygg, voksen mann – en som virkelig har fått et løft gjennom = Kaffe, som har vært arbeidsplassen hans siden den åpnet i 2017. Det har vært tre år med opptur. Fra et liv hvor alt var sort-hvitt til å ha en hverdag der bare logoen på kaffebaren var i sort-hvitt.

Stedet reddet livet hans. Selv om han ikke er helt rusfri, så er han åpen for forandringer, og kanskje en dag – Jeg lover ikke mer. Han føler seg respektert. Her blir han ikke avfeid, men møtt med respekt uansett hvilke valg han har tatt. Det er ingen stengt dører – jeg kan komme når jeg kan, etter dagsformen og gjøre oppgaver jeg klarer. Kjenner mestring – vokser. Jeg er i en stor prosess. Arbeid gir verdighet – verdighet gir styrke – styrke kan gjøre endring mulig! Det har vi så absolutt opplevd disse dagene.

Ja, jeg ser Richard der han i sin trygghet forteller sin historie, som ikke er slutt, men to flotte, krevende, givende, lærerike, tøffe dager, men to dager jeg ikke ville vært foruten er over. Det varmeste arrangementet jeg har vært på, sier Julie, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Vi er en gjeng som rocker. Her er døra åpen. Ingen klikker. Felles utfordringer.

 Tusen, tusen takk Kjell!

Jeg applauderer og annonserer for neste års event på Storefjell, høstens fineste eventyr – Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige. Avsett datoene 1.-3. november 2021. Og ikke glem å nominere til prisen: TAKK FOR AT DU SÅ MEG! Årets pris gikk til Frode Hermansen, tidligere kjøpmann ved Rema 1000 Gol, for at han så Kjell Torstein. Hvem så deg? Hvem fortjener et gratis opphold og overværelse av seminaret neste høst?

——

Den fordømte koronaen hadde ikke klart å ødelegge, for noen gir aldri opp, og takk Gud for det. Det hadde vært et annerledes seminar, men det satte spor. Alle menneskene, deres historier, alt de har kjempet seg gjennom, kjempet for og oppnådd. Jeg takker alle for deres åpenhet og ærlighet, for alt de ga, av seg selv for at vi alle kunne forlate stedet med enda mer styrke. Jeg takker arrangører, foredragsholdere, hotellansatte og for ikke å glemme deltagerne.  Sammen var vi blitt sterkere, virkelig!

Vi dro – snøen kom…

Del 2 – Sammen blir vi sterke!

Det ble en annerledes lunsj, adskilt – bestemt av koronaen. Praten på tvers av de vi kjente best måtte vente til vi kom ut i «røykerommet». Nye bekjentskaper ble knyttet. Det ble diskutert, delt erfaringer og inntrykk etter dagens første økt. Vi gjorde oss klare for nye påkjenninger, for det var det det var, men vi trente dem, trengte å bli påminnet. Vertfall jeg…

Av respekt er jeg inne i lokalet lenge før vi skal starte opp igjen. Den «flinke piken» i meg må være på plass, ikke komme for sent, ikke være til bry eller lage oppstuss eller forstyrre. Sitter og venter, tenker og fordøyer timene før lunsj. Sterke fortellinger om hvordan det var – for den som ruset seg eller den pårørende. Tenker tilbake på min egen fortid da alkoholen sto først på timeplanen, eller nå – som den pårørende.

Det fylles opp på stolradene, fortsatt med én meters mellomrom. Det kommer en eim av håndsprit. Liker ikke lukten, men må bare godta. Stemmene stilnes i det Julie tar oss tilbake til foredraget. Nye leksjoner, aktivisering av de små, grå hjernecellene. Hun har nå blitt tjuetre år i sin historie, innsett sitt problem, men er hun klar for endring? Hva kan vi gjøre, spør hun?

I bakgrunnen står en ung mann med rødlig hår og skjegg. Noe kjent med ham, og når han introduseres gjenkjenner jeg ham – Aleksander Nordengen. Det var moren hans jeg først ble «kjent» med gjennom Petter Nyquist´s program = Kaffe. Nå er det sønnens liv vi får i hendene, og han gir av seg selv fra første stund.

Hei, jeg er nittien kilo angst på en god dag… Det kommer litt latter fra salen – han hadde lagt lista. Blir en smule humoristisk tenkte jeg, men fort blir det mer alvorlig.

Ofte ble han spurt om han ikke var stolt av moren sin. Jo da, men ingen spurte hvordan jeg hadde det… Hvordan det hadde gått med meg? Og han traff, for de pårørende blir glemt, selv etter at den rusavhengige har kommet seg på tørt land. Men som vi så, og hørte når han snakket, gikk det bra – nå. Han så ikke på seg selv som et offer – han var ikke spesiell, men han hadde klart seg på tross av… Han var et løvetannbarn, det sto med store bokstaver på skjermen bak.

Aleksanders vokste opp i «Bananblokka» på Galgeberg, blokka som desidert har produsert flest = Oslo selgere, og bare et steinkast unna Oslo Kretsfengsel. Et overgrep mot barn å plassere dem der…, for det var der de ble innlosjert han og mammaen da foreldrene skilte lag.Begge hans foreldre var rusmisbrukere. Faren, som var alkoholiker så han sjelden, og av de gangene han skulle hente i barnehage eller på skolen slo 1% til. Så alt han hadde var en mamma som hadde mistet seg selv.

Det var noe underfundig med måten han ordla seg på, noe tragikomisk – skulle vi le eller gråte… Kanskje var det hans måte å takle dette presset han sikkert hadde på seg ved å stå der, blottlegge seg. En overlevelsesstrategi, men han ville overleve. Han delte med oss, lettet på byrden.

Etter hvert fikk mamma kjæreste, en mann som ikke var bra for henne og derfor ikke meg. Mamma passet aldri inn. Måtte fikse livet, og da var narkotika løsningen.

Store deler av sin oppvekst måtte Aleksander klare det meste selv. Smøre matpakke, som han gjemte seg bort for å spise for at ingen skulle se hvor lite voksent den var laget. Passe på å ha alt av skolebøker med, og noen ganger glemte han så han endte opp med å alltid ha alle i sekken til enhver tid. Han ble flink til å dekke over, finne unnskyldninger til å slippe skoleturer, skidager eller alt som krevde ekstra utstyr eller penger. Ja, han var lojal for å beskytte moren, akkurat slik mange barn er når de vokser opp med foreldre som ruser seg. Han måtte jo passe på henne også, for kjæresten var av det brutale slaget, og hun fikk gjennomgå. Daglig bank, men den psykiske terroren var nok verst. Det visste jeg alt om…

Alle spor måtte skjules og hele tiden fulgte Aleksander med på hva som foregikk rundt ham. En overdreven sjekk av hva som skjedde i verden for å vite hvordan han selv skulle gripe dagene fatt. Ingen skulle kunne se at han ikke hadde tingene på stell, men å tegne sommerferieminner kunne han aldri. VIF-drakta ble redningen. Han var fjorten år, keeper på Norges beste guttelag og hadde en trener som så ham og lærte ham at «smerte er ikke vondt, bare annerledes».

Jeg var heldig, jeg fikk denne sjansen i Vålerenga.  Men likevel, han kan ikke annet enn å tenke på hvor han hadde vært om han hadde hatt de samme forutsetningene som de fleste andre barna på laget. Hvor hadde jeg vært med dine forutsetninger?

Vår skjebne er ikke vårt valg! Han snakker for alle barn av rusavhengige, for alle de pårørende. Han snakker på en måte også min historie, for jeg ser meg selv som moren hans, som den som ble mishandlet, men aller mest som den som sviktet mine egne barn. Det er tøft, men jeg tåler det nå. For i likhet med Aleksander så ser jeg viktigheten av å snakke om det. Sette ord på alt – på angsten.

Det er godt å se ham stå der, åpen og ærlig, som en god selger, som han selv beskriver seg som. Fordi han alltid var sulten. Og det er ofte tilfeldigheter som gjør at du havner der du havner, men i hans tilfelle kunne det gått så mye verre om han ikke hadde gjort det motsatte av hva han ble fortalt eller alt han var en del av. Derfor endte han opp med å være den han er i dag – en som har alt. Det han har lært, alt han opplevde ble en håndbok i hvordan han selv ikke skulle være som forelder. Og jeg tenkte: Hadde jeg bare forstått det, men så enkelt var det vel heller ikke, men likevel, om jeg hadde visst hva som lå i mine gener…

Denne mannen er et forbilde, et skoleeksempel på et løvetannbarn, som viser viktigheten av at noen ser DEG – en fotballtrener, en bestemor – hvem som helst, så kan det gå deg godt. Jeg lever et godt liv og takker faren min for at jeg ikke stikker av fra livet og barna mine. Jeg har fått tilbake mamma, som tar tak i livet, og er en god bestemor, en hjelpsom svigermor for min kone – en mamma jeg er stolt av. Dette har han oppnådd gjennom hard trening.

Han gjennomførte ikke drømmen sin om å bli et «rasshøl» i dress, og det er jeg glad for, men en som i stedet instruerer andre gjennom trening. For den beste veien ut er trening!

Det tar på, se meg selv gjennom andres historie. En kort pause ute klarer ikke å ta fra meg følelsene, men det er greit. Dette må jeg selv ta tak i, men ikke akkurat der og da. Forbereder meg på neste foredragsholder. Hva kommer nå?

Ikke lange pausen å få før teatralske Julie griper fatt i meg. Punkt to om avhengighetssyndromet skal saumfares. Har du problemer med inntaket – innledning, avslutning og mengde…? I likhet med henne hadde ikke jeg problemer med disse punktene, men problemene var alt det andre. Jobben, åpningstider på polet, busstider, barna, kjæreste og all planlegging. Irriterende å ikke kunne drikke når jeg ville. Å kontrollere det å slutte var i og for seg ikke noe problem det heller, men der kom alt det andre inn i bildet igjen – sove, barn som ventet, jobb som ventet og rekke tog eller rekke juleferie. Og hva med mengden? Det kostet, men det var nå så. Orket ikke tenke på det, men bare drikke i fred uten pes fra noe eller noen. Så ergo; ingen problemer med noe av dette, men alt og alle som sto i veien.

Julie, i hennes fortid, i en aldre av tjueseks år sto midt opp i dette. Hadde vi nå klart for oss hva vi kunne hjelpe henne med – skaffe henne et mål? Jeg overlot til andre å svare på det spørsmålet – det var innlysende for meg, og jeg kjente jo også hennes historie, den var som min egen, men alderen stemte ikke helt, men bortsett fra det var hun, som meg langt ifra klar for andre mål i livet enn å skaffe, drikke og skjule.

Vigdis Løback sto klar på podiet. Så vi skremmende ut, for også hun gruet seg for å si noe. Men det var ikke på grunn av oss, men fordi manuset hennes var på vei til Bergen. Nå måtte hun improvisere. Hun startet med å lese utsnitt fra sin egen bok: Sammen på bedringens vei, og jeg gjengir noe, for det var så fint, men resten anbefaler jeg deg å lese selv, så kjøp boken eller les bloggen. Det er utdrag fra: Mora di – en mammablogg om rus.

Noen ganger kjennes det å være pårørende til en rusavhengig som å være en brikke i et spill, der reglene stadig forandrer seg. Spillbrettet forandrer seg også. Og deltagerne. De du trodde var medspillere, viser seg plutselig å tilhøre et helt annet lag. Det er som å spille sjakk, ludo og stigespill samtidig, men hvor man stadig får utdelt nye kort på hånden. Og, ja, for ikke å glemme den forsvunne diamant. Mye av tiden går med til å leite etter den…

Kunne ikke skrevet det bedre selv – alt stemte til punkt og prikke, enten jeg satte meg selv i rollen som den rusavhengige eller den pårørende. Som hun så fint og innlevende avslutter det hun leste: Jeg klatrer fortsatt opp og ned stiger, står over kast og får dårlige kort på hånda… Men jeg lar ikke noen andre bestemme hvor jeg skal sette brikkene mine, eller hvilket spill jeg skal være med i.

Jeg trakk pusten dypt. Var lutter øre. Dette måtte jeg virkelig ikke gå glipp av. Alle før henne hadde snakket mye om meg, eller det var som om det var om meg og mitt liv, og så kom hun, Vigdis og «snakket til meg». Hun bekreftet meg, så meg liksom, satte fingeren på akkurat hva jeg hadde strevd med som pårørende. For jeg hadde også opplevd at det var en kjeller under kjelleren.

Så kom det – bare jeg kunne ta grep og forandre på min situasjon – på meg selv. Og, ja, jeg visste jo det, men nå sto det enda klarere for meg. Jeg hadde tatt grep, et valg jeg ikke var helt sikker på om ville fungere, om det var det rette, men hun ga meg aksept. Ikke bare fikk jeg bekreftet at alles utsagn om at vi som foreldre blir pålagt all skyld, at vi må skjerpe oss – at vi må mer på banen. Men hvem er alltid på banen? Merkelig nok hadde jeg og en annen deltager stått og snakket om nettopp dette temaet i pausen. Rusen rammer oss alle, men som mor tenker jeg, og spesielt fordi jeg selv var alkoholiker: Hva var det jeg gjorde feil? Vigdis tenkte det samme – hun leita etter feil for å finne skyld og leiter man, så finner man…

Ikke nok med det, at som forelder, og her kjente jeg med så godt igjen i beskrivelsen, at som forelder er jeg et problem fordi jeg prøver å kontrollere – vil ha en innrømmelse. Men jeg klarer ikke fikse alt, selv hvor mye jeg prøver å kontrollere alt. Det følger ingen bruksanvisning med foreldrerollen, og vertfall ikke som en mamma til en rusavhengig, men hennes løsning var å snakke med andre pårørende. Akkurat der har nok ikke jeg vært flink nok. Jeg har delt mye, men det har for det meste vært i bloggen.

Der imot har jeg erkjent at jeg har et rusproblem i familien, og hun sa det så ettertrykkelig – nøkkelen ligger i å innse at jeg må slutte å sette på meg masken – starte min egen prosess. Det var nettopp det jeg for litt siden hadde gjort. Jeg hadde koblet på hodet og koblet fra mammahjertet for en stund, jeg satte grenser for meg selv, grenser jeg selv klarte å akseptere. Jeg hadde valgt å «stenge døren», men murte den ikke igjen. Den har jo to håndtak, så om vedkommende vil inn igjen, når den er klar, så er det fortsatt mulig. Men da må jeg ha tålmodighet og slutte med å kontrollere, og jeg klarer. Viste hun hva jeg hadde gjort?

For det er som Vigdis påpekte, våre tilbakefall til usunne mønster påvirker i aller høyeste grad den som ruser seg. Ikke brosteinslegge veien til kirkegården eller utsett oss selv for skam når vi velger å si nei. Jeg skal ikke legge til rette for rus eller pålegge noen skam fordi jeg skammer meg. Og jeg må nok erkjenne; jeg har skammet meg, men ikke over min sønn, men hvem han er når han ruser seg. Men det var ikke derfor jeg lukket døren. Jeg trengte å være meg, for meg – for en gang skyld…

Vigdis avslutter med et dikt fra egen diktsamling: Alle de dagene jeg ikke døde, men jeg var helt satt ut og husker bare hvor fint det var, men kan ikke gjengi det. Jeg kjente skuldrene mine senke seg – jeg hadde fått aksept. Mitt valg var det rette, og hun sto der å ga meg ros for hva jeg hadde gjort. Ikke bokstavelig, men det føltes slik, at hun snakket til meg. Jeg kjente meg så lettet, så glad. Denne tøffe dagen hadde tross alt fått en god slutt – takk og lov for at hun ble rokert på, som en brikke i seminarspillet, og ble flyttet fra start til slutt…

En verdig slutt på dagen. Og selv om jeg ruslet alene opp slalåmbakken hadde jeg hennes ord i pannebrasken: Ja, det er elendighet nok til alle, så vi trenger ikke konkurrere om det… , og jeg tenkte, for ei dame, og la til mine egne ord i setningen; men sammen kan vi løse opp mye av elendigheten, sammen er vi sterke!  

Og trodde du at jeg var ferdig, så nei, dette var bare siste del av første dag, så jeg må nok fortsette med resten i morgen, og forhåpentligvis klarer jeg hele siste dagen… Nå skal jeg ut å lufte meg og hodet mitt…

Del 1 – SAMMEN BLIR VI STERKE!

Sov tungt og lenge i dag, trengte det sikkert, og nå har hele dagen gått…. Mye å fordøye av alt jeg fikk servert disse to dagene på Storefjell – årets store høydepunkt på seminarfronten: Hvordan møte mennesker med rus- og psykiske utfordringer. Nå er bearbeidelsen i gang mens jeg skriver. Blir mye dette, og ikke helt enkelt…

——-

Som en åpenbaring å komme opp mot høyfjellet, 1001 meter over havet lyser Storefjell Hotell opp i kveldingen, som et Soria Moria… Fint å komme hit igjen.

Man reiser som oftest til høyfjellshotell for å slappe av, gå tur, spise god mat – ja i det store og hele for å rekreere. Men ikke denne gangen. Vel god mat var det i overkant mye av, det merkes, og en liten tur opp til toppen av slalåmbakken tok jeg meg også tid til, men å slappe av kan vel diskuteres. Det var fullt hodekjør fra jeg satte foten innenfor hotelldøren.  Nå i etterkant kan jeg egentlig si at det var rekreasjon for sjelen.

For tredje året på rad befant jeg meg her, blant likepersoner – mine egne, sittende og vente i konferanserommet, Nystølfjellet, der stolene var satt opp etter koronareglene med en meters avstand. Seminaret skulle snart starte. Hadde grudd meg for å reise. Hadde lurt på om det ble noe av. Koronatiden tar jo for seg – griper fatt i tankene mine, gjør meg redd, og den setter stopper for diverse arrangementer, men ikke denne, heldigvis kan jeg si. For selv om pandemien skaper uro i meg så var jeg glad for å endelig sitte der – delta på høstens store begivenhet igjen. Ved siden av meg sitter Mona Svartås, lederen for IOGT´s Hvit jul kampanje, og begge venter vi i spenning

Det skrikes fra gangen, høytalerne hviner og det skjærer i ørene. Har hørt henne før, Julie Winge, seminaret konferansier, men blir like fasinert og overrasket hver gang. Hun kom inn i lokalet som en virvelvind og feide over oss som en orkan da hun med sitt skuespilleri fullstendig tok luven fra oss. Jeg så meg selv, for det var slik jeg var da jeg drakk – akkurat slik hun kom ravende, skrikende, gråtende over gulvet. Rus er brutalt! Da var vi i gang – rå og brutal start, men etter presentasjonen av arrangørene for dette viktige seminaret ble det enda mer rått og brutalt.

Før jeg skriver videre må jeg jo nevne arrangørene, spesielt primus motor Kjell Torstein Hagen, eller Klepto-Kjell på folkemunnet. «Pass på fingrene dine når han er i nærheten». Alle ti er på plass. Selvfølgelig, for han har sluttet å stjele, han har sluttet å ruse seg. Han reiste seg. Han står nå rakrygget, og kan med stolthet ønske velkommen til det femte seminaret, som skulle feires stort, men så var det denne koronaen da… Likevel har ca. 100 stykker funnet veien hit, og vi klapper. Stor takk til en stor mann – EN HÅPSBÆRER!

Dette er nå det store i livet hans, det å hjelpe andre gjennom å dele egen og andres historier på dette høstseminar langt oppe på Golsfjellet. Han har heldigvis fått med seg drahjelp fra fem andre organisasjoner hvor jeg nevner:

Foreningen Halling mot rus og A-larm lavterskel tilbud i Vestfold / Buskerud med Vidar Starion i spissen, som engasjerer mennesker med utfordringer til utfordrende turer i naturen og andre aktiviteter i nærområdet.

Metalheads Against Bullying, hvor Leif Munkelien styrer roret med stødige tavorte armer. Han holdt åpningsforedrag mandag ettermiddag, men det fikk jeg dessverre ikke overvært. Men anbefaler på det sterkeste å gå inn å se på siden om alt det flotte de gjør spesielt i forhold til selvskading.

FFHR Foreningen for helhetlig ruspolitikk med leder Jon Storaas. Den tidligere RIO-lederen bidrar med sine kunnskaper for å gi nettopp dette – en helhetlig ruspolitikk. Her står handling i sentrum og ikke bare tomt snakk, men å få de mange ressurssterke rusavhengige og de med psykiske utfordringer ut i forskjellige aktiviteter. Her kan for eksempel nevnes lavterskeltilbud som Golf – Grønn Glede og Brobygger’n, et interkommunalt tilbud til mennesker med utfordringer i Tønsbergdistriktet, og Henrik B. Larsen fortalte om deres utallige prosjekter og nettverksbygging – fra kafé til båtoppussing – for UNG og «gammel».

Rusettervernet i Sogn og Fjordane der den engasjerte Eysteinn Udberg sto for ordet. Med utspring fra AA, og da alkomani var ordet, kan de i år feire femti år med grasrotarbeid blant de rusavhengige på Vestlandet – som en alliert, en brukerorganisasjon eller rettere sagt selvhjelpsgrupper hvor åpenhet, ærlighet og rusfrihet står i sentrum.

Takk til alle for deres engasjement – lærerike og nyttige foredrag, og jeg oppfordrer alle til å lese på de enkeltes sider om alt det viktige arbeidet de gjør for mennesker med rus -og psykiske utfordringer rundt omkring på små og større steder i vårt langstakte land.

Tilbake til foredraget og Julie… Hun hadde grepet om oss og kom med en advarsel: De som ikke tåler å bli provosert av min fremferd må bare godta det – RUS ER BRUTALT!

«Det dreier seg om aksept dette. Hvor de pårørende, som ikke kan forstå oss, hvorfor vi ommøblerer hjernen vår med rusmidler, drikker oss til black-outs på gøyale helgefester, ender opp med one-night stands og angst, som i starten bare vare i noen sekunder og er glemt allerede på onsdag. De pårørende kan ingenting gjøre – bare akseptere at vi selv, som en av 1,5 millioner registrerte rusavhengige i Norge må finne veien tilbake til livet selv».

Hun fortsatte sin teatralske forestilling og fortalte med innlevelse om neandertaleren Bjørn, som fant «redningen» i morogress for å kurere tannpine. Han delte gladelig med hele stammen, men hvor bare han selv ble hektet. Ja, rusen har eksistert i flere tusen år, så vi er ikke unike.

På tide med litt mer engasjement, for vi skulle ikke bare sitte å bli underholdt nei. Vi måtte selv bidra, være «oppdragere» for Julie – tenke oss scenariet tilbake i hennes fortid og finne aktiviteter som kunne hjelpe henne til å slutte å ruse seg som sekstenåring. Og det var flere forslag – de mer gjenkjennende, sannsynlig fra en rusmisbrukere selv, om å snakke henne til fornuft, eller til å vite at de ingen ting kunne bidra med så lenge hun selv ikke ville – slik pårørende med erfaring ville svart. Men over til noe mer alvor, tilbake til virkeligheten – at rus er brutalt: Den tar liv!

Mona og Arne Bratland står der foran oss, rensker stemmene og presenterer seg. De er kraftig berørt, og vi blir kraftig berørt av deres sterke historie. I sorgen over en tapt sønn reiser de rundt og holder foredrag, mest på skoler for ungdom, og nå her. Vi får høre om når deres eldste sønn ble brutalt revet bort fra dem da han på studieopphold i England ble introdusert for partydopet MDMA. Dette syntetiske rusmiddelet, med kallenavn som Molly og Emma, har forskjellig virkemåter på forskjellige personer, og for deres sønn gikk det så altfor galt. Organsvikt og død i en alder av bare 17 år. Mamma forteller om da hun i all hast dro til England, satt ved sønnens sykesengen og kjempet en forgjeves kamp. Vi ser henne stå der sammen med sin mann kjempende videre i håp om å hjelpe og fraråde unge mennesker til å innta dette farlige og lumske narkotiske stoffet. Et narkotikum mange unge har fått en forståelse av er ufarlig.

MDMA har de samme virkestoffene som i ecstasy og etter sin innkomst på markedet i 2015 har det kostet flere liv. Vi må vite fakta om et stoff for å vurdere konsekvensene og vite hva gjøre, og nå står vi i sorgen for å bringe budskapet videre. Ufarlig for noen, men livsfarlig for andre. Uansett, og i motsetning til cannabis, som sjelden truer livet, men truer måten livet leves på (Sven Davanger), så tar MDMA liv.  Dette stoffet dreper!

Som de fleste foreldre ville de også tro at deres sønn ikke bruker narkotika; ikke mine barn. Men dessverre tok de feil. Det er tårevått å lytte til en mamma fortelle om sine siste minutter ved sin sønns side, med hodet hans i armkroken ønsket hun å stoppe tiden – Et mammahjerte vil ikke forstå; hvorfor min sønn… Gi meg ett hjerteslag til – jeg trenger deg i livet mitt…

Det er stille i salen – medfølelse. De avslutter med å spørre: Løser man problemene rundt rusmisbruk ved å avkriminalisere det, slik den nye rusreformen tar sikte på?

Trengte en timinutters pause nå…

Velkommen tilbake! Julie gir oss en ny leksjon, tar for seg første punkt i beskrivelsen av avhengighetssyndromet: «Har du sterk lyst eller følelsen av tvang til å innta substansen…». Hun konkluderer med at hun var i den kategorien – det var i hennes gener, ferdig snakka. Og derfor måtte vi fortsette med å finne hjelp til henne, som nå hadde blitt atten i sin «teaterforestilling om hennes liv». Tok opp mobilen min, som de fleste andre, og svarte «som hennes mamma»: Kan ikke hjelpe deg – du må selv ville…

To nye foredragsholdere entrer scenen: Anette Holm Larsen og Thomas Palm. Anette har utdannelse innen sykepleien, termaterapeut, selvmords- og krisehåndtering og har de siste 14 årene jobbet i krisepsykiatrien. Thomas har egenerfaringen og fagutdannelse innen rus og psykisk helse. De presenterer ViljeMotiva – vilje og mot til å stå i det vanskelige møte.

Anette har gruet seg for å stå der foran oss, men da hun snudde tankene: Viss dette blir skummelt tenker jeg på historier om andres liv, da finner jeg ut at dette klarer jeg… Og det er en historie om en annens liv vi får høre, om livet til Thomas Palm, rusmisbrukeren som skulle bli pappa – vendepunktet som fikk ham til å forstå at han måtte endre livet.

Anette, som jobber på akuttmottak ønsker å formidle deres jobb når en overdosepasient kommer inn til dem. En fiktiv, men sann historie blir vist på film, det er Thomas, som etter ti år som rusfri har tatt en overdose og havner på akutten. Jeg ser ikke Thomas, men meg selv. Det er jeg som river av meg alle ledningene, roper og skriker, mens jeg slår vilt om meg. Skjeller ut sykepleieren i fortvilet sinne over å ligge der, ikke vite hvor jeg er, ei heller hvorfor jeg er der. Jeg er febrilsk da jeg våknet etter å ha blitt pumpet. Alkohol og piller… «Slipp meg»! Jeg kommer meg ut, løper, men hvor er jeg…

Ja, det kunne vært meg på filmen, men det er Thomas, og i motsetning til meg blir han liggende fordi sykepleieren gjorde jobben sin – hun beroliget ham, noe som ikke kan sies om de jeg møtte på akutten da jeg havnet der.

En tankevekker blir servert, og jeg tenker; denne filmen og dette foredraget skulle blitt vist til mange sykehusmottak rundt om i landet. For dessverre er det alt for mange som blir frustrerte, og med rette vil sikkert noen si, når slike som oss kommer inn, neddopet og ofte i koma – svevende mellom liv og død, og når vi så våkner til live blir vi hysteriske. Mange har opplevd et hjelpeapparat som ikke alltid har kompetansen til å håndtere slike situasjoner, eller de utøver ikke sin profesjonalitet, men prøver mest å holde oss der lenge nok til å se eller høre oss fortelle at vi kan ta ansvar for oss selv og dermed skrive under på utskrivelsespapirene. Ja, mange trenger å gå i seg selv slik Anette gjorde da hun begynte å engasjere seg i hvordan møte ruspåvirkede personer på akuttmottaket i Drammen.

Anette hadde en tilståelse, som hun ikke hadde fortalt før – om at hennes virkelig engasjement startet allerede i tredje klasse, da hun tegnet huset med familien sin, en familie hun ønsket skulle fly langt vekk. Hun forteller om sin mor, ventende ved telefonen hver kveld for å få beskjed om at sønnen kanskje ikke er mer. Det er gjenkjennende. Slik min mor stadig var på leit og ventet på sin sønn – min bror.

Jeg lytter. Disse to, Anette og Thomas har et sterkt ønske om å gi sine erfaringer videre. Hvordan hjelpeapparatet skal møte rusa personer når de ankommer et akuttmottak, forstå deres aggresjon og ikke trekke seg bort og la dem, eller meg bli liggende livredd fordi jeg ikke forstår. For det er avgjørende å møte oss med ro og forståelse. Det handler om selvregulering. Det å vite at det er et godt menneske bak rusen. Vise respekt og empati – møte pasienten med «nysgjerrighet» – hva ligger bak? Lytte og se personen med ekthet og ærlighet.

Thomas forteller… “Etter tolv år som rusfri kan livet fortsatt ta meg. Men dette er viktig. Viktig å vise hvordan et møte med hjelpeapparatet skal være. Når jeg ble møtt med vennlighet og ikke av en person, som så ofte ved mange av mine innleggelser før, allerede ved ankomsten hadde dømt meg – hvor helsepersonalet blinket rødt og jeg hadde fått stempelet satt – den vanskelige pasienten, som i og for seg er forståelig, men hvor jeg kunne tenke: Hvem er de som kan dømme meg? Jeg prøvde bare å overleve – overlevelsesmekanismene fight – fligt – freeze slo inn. Og så blir jeg møtt med avmakt, en avmakt som avler aggresjon”. Og fortsatt tenker jeg der jeg oppslukt følger med: Ja, jeg har opplevd det selv…

Anette og hennes Vilja Motiva med gjesteforedragsholderen Thomas gjør en viktig jobb med sitt endringsarbeid. Hun formidler viktigheten av at alle må bli sett og hørt for den de er, ikke hva de gjør. En hjelper skal innta en imøtekommende og undrende holdning. For det å ikke bli sett eller hørt er det verste en person kan tenke seg. Der avmakten skaper mangel på trygghet og forutsigbarhet. Hvor nettopp måten vi blir behandlet på under en akutt innleggelse faktisk kan redde liv.

Hun påpeker også at en ikke må gi seg, selv på en dårlig dag, men hele tiden huske på: Hvorfor? Prøve igjen og si til seg selv: Dette klarer jeg! Legge stein for stein, små endringer over tid. Jeg satt igjen med tanken om at jeg ble sett der jeg satt, og før jeg forlot rommet til lunsj noterte jeg med store bokstaver: ETT SKRITT TIL FORDI… ETT MINUTT TIL FORDI… EN DAG TIL FORDI…

De spilte sangen: Langt å gå av Klovner i kamp…Hvordan spise en elefant? En bit av gangen… Hvordan komme frem? Gå et skritt av gangen…

Jeg velger å avslutte her selv om det er mye, mye mer, men vil fortsette i morgen. Det gjør fortsatt inntrykk på meg å skrive dette, gjenopplevelsene… Større forståelse av å se etter likhetene ikke ulikhetene – jeg er ikke alene – Sammen er vi sterke!

Gjøre en forskjell…

… og håpet kan leve videre…

Liker ikke oppstyr. Er ikke så flink på å ta imot komplimenter heller, det å være i rampelyset på et vis. Det sitter fortsatt i meg, denne mistroen, påført gjennom år av utrygghet. Bokstavelig banket inn i meg, men det var alle ordene som satte seg fast – i minnet mitt om at jeg aldri ville bli noe av verdi. Så dessverre kan jeg fortsatt tenke: De sier det bare av medlidenhet, uten egentlig å mene det oppriktig. Jeg har jo ikke gjort meg fortjent – jeg sier og gjør bare feil.

Nei, jeg er ikke god på å takle ros, men jeg har blitt adskillig bedre. Øver meg daglig foran speilet ved å si til meg selv at jeg er bra og flink nok. Etter flerfoldige repetisjoner har hjernen min, eller jeg godtatt at jeg faktisk er bra nok, og forstått at den ble manipulert til å tenke og tro at jeg ikke dugde. Men på dager hvor jeg ikke føler meg helt på topp – jeg kan være sliten eller stresset, så kan noen av disse negative ordene dukke frem fra minnene mine, alle de nedverdigende ordene som holdt meg tilbake og som faktisk også bidro til at jeg flyktet…

Alle ønsker vi å bli sett og verdsatt. Om vi ikke ønsker berømmelse, så søker vi anerkjennelse. Det ville være å lyve om jeg sa at det ikke betyr noe for meg å høre at jeg er betydningsfull, for selvfølgelig søker også jeg anerkjennelse. Men tilbake til det å «stå i glansen», det synes jeg fremdeles er litt skummelt. Janteloven lever fortsatt i meg selv om jeg innerst inne jubler når noen gir meg en positiv tilbakemelding: Jippi, noen leste, noen lyttet, og de liker det – de finner mening og lærdom i det jeg forteller verbalt eller skriftlig. Det varmer og gjør meg umåtelig glad, så ydmyk takker jeg for oppmerksomheten jeg får.

—–

I morges åpnet jeg opp en melding på Messenger, fra en person jeg aldri har møtt, en jeg ikke kjenner, men like fullt er det hyggelig å høre fra en som følger meg og setter pris på min åpenhet gjennom det jeg deler. Jeg kjenner det røsker tak i meg, jeg blir varm om hjertet når jeg leser at personen verdsetter at jeg skriver så direkte om det vanskelige, om det å både være misbruker og pårørende. Jeg blir en smule stolt av meg selv, og ikke minst takknemlig når noen gir meg positive tilbakemeldinger på at min ærlighet åpner dører for andre. Jeg beundres av å skrive så direkte om hvor vondt og strevsomt det ofte er å være en pårørende og om hvordan min egen fortid som rusmisbruker var. Mine egenerfaringer har blitt mitt mantra, men aller mest et ønske om å gi det videre til andre i håp om at de finner noe som kan hjelpe dem videre.

Selvfølgelig koster det å være åpen og vise mine sårbarheter, men det gir meg i tillegg enorm styrke når jeg ser at dette kan være til hjelp for noen – om bare én. Jeg forsøker så godt jeg kan å formidle mine erfaringer videre på et så generelt grunnlag som mulig, uten å gi informasjon som kan tilkjennegi en tredjepart. Jeg håper mange kan gjenkjenne noe, se likhetene for det er forskjellene som hindrer oss i å se mulighetene.

Dessverre er det mange, ikke bare de pårørende, men også den vanlige mannen i gata, byråkrater og fagpersoner som kan føle seg fortapt i forhold til hvordan møte rusmisbrukere. Jeg ønsker bare å gi innsikt i «vår verden», hvordan vi kan føle, tenke og handle og hvordan motparten aller helst skal håndtere situasjonene eller hvordan vi ønsker at de skal gripe fatt i den. Selv om vi alle er forskjellige, så er det utallige likheter i våre historier – vi er unike personer, men våre historier er ikke unike. Jeg ønsker å videreformidle den kunnskapen jeg har fått gjennom andre og ikke minst via egne erfaringer.

Kanskje har jeg lettere for å forstå siden jeg har vært på begge sider av bordet og dermed fått innsyn fra flere hold. De mange erfaringer jeg har ervervet meg, på godt og vondt, og som jeg kan kanalisere dit hen at de utvikler meg som menneske og dermed slik at andre kan se at det nytter. For jeg vet hvor skoen trykker. Jeg har opplevd hvordan manglende forståelse påvirker ens liv.

Det å være en pårørende, som jeg fortsatt er, er på mange områder verre enn å selv være den som misbruker. Samtidig er min egen fortid det som bidrar til å se den som selv strever uten å legge for mange byrder til. Det er en balansegang, men mine sårbarheter blir min styrke, vertfall når jeg ærlig gir mine opplevelser videre. Om det ikke er min plikt til å dele, så har jeg vertfall erfart at det er til hjelp for noen, de som ønsker og våger å ta til seg det jeg deler, men også til stor hjelp for meg selv. Kunnskap er viktig, og egenerfaringen min kan gi andre innsikt i hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå. Det at: «Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs» (Søren Kirkegaard) er ikke like lett å forstå for alle, men jeg håper og tror at ved å vise mine sårbarheter forstår noen fler. For jeg er faktisk takknemlig for min fortid og jeg vet at den kan gi meg og andre en bedre fremtid…

Jeg vil på ingen måte dømme noen, pålegge noen skyld eller skamfølelse for å ikke ha tatt de rette valgene. Vi er alle mennesker, og jeg skal være den første til å innrømme at når verden raser som verst rundt meg, da tar jeg oftest de «gale» valgene. En annen ting er at det som er rett for meg trenger nødvendigvis ikke være det rette for andre, men i det store og hele dreier det seg mest om å ikke henge seg opp i forskjellene, men heller ta tak i likhetene. I bunn og grunn er vi mer like enn vi velger å tro. Erfaringsmessig har jeg sett og erfart at når jeg sammenligne meg med andre, som tilsynelatende ser ut til å leve et mer «perfekt» liv, så kommer jeg ikke videre. Ergo er jeg like så bra som de fleste andre og er jeg villig nok så kan jeg foreta store endringer, aller mest i eget liv.

Jeg respekterer en annens rett til å gjøre sine valg selv om jeg ikke alltid er enig i valget. Jeg har omsider sett at mine relasjoner forbedres ved at jeg kan sette pris på meg selv og være glad i den personen jeg er tilstrekkelig nok for å la andre mennesker være seg selv. Alkoholen har forstyrret og forstyrrer fortsatt våre liv, men jeg har lært meg å slippe taket over min egen overbevisning om at jeg vet best hva andre skal gjøre. Jeg forteller bare hva jeg selv gjorde, og håper med det at andre vil finne noe de kan benytte seg av. Derfor er det svært gledelig og varmende når jeg får slike tilbakemeldinger: Takk for din åpenhet, at du ærlig gir andre håp!

Ja, det er håpet som bringer oss videre – som gir oss styrke og mot. Håpet kan også ta fra oss pågangsmot og fremtidsutsiktene ved å begrave oss selv i mislykkethet hver gang det ikke blir slik vi ønsker – og håper. Jeg har innsett at håpet skal kanaliseres slik at håpet ikke «dreper» min egen fremgang og dermed overføres til den jeg ønsker å bistå – hvor mitt håp blir dens byrde. Det er dessverre slik at håpet tar fra oss innsikten i egen kamp så vel som andres. Vi må tørre å vise våre sårbarheter, fortelle at vi er redde for fremtiden, men vi kan ikke la fremtiden ødelegge for håpet om at en dag skal det bli bedre. Men håpet i seg selv bærer ingen frukter. Vi må gjøre endringer, aller først endre oss selv. Hver enkelt er bare ansvarlig for seg selv!

«Selv om vi reiser verden rundt for å finne skjønnheten, må vi bære den inni oss, for ellers finner vi den ikke». (Ralph Waldo Emerson).

—–

Det er med ærbødig takknemlighet og beundring jeg herved sender de varmeste tanker til alle dere som våger å gi meg tillitsfulle og ærlige svar og kommentarer. Det er summen av dette som gjør en forskjell – og håpet kan leve videre…

Hva drømmer du om?

Leste denne på morgenkvisten, skrevet av en likeperson og en god bekjent.

Jeg fikk ett spørsmål her om dagen: Har du noen drømmer Ann Helen? Sånne drømmer for fremtiden? og jeg måtte svare:” Aner virkelig ikke.. har aldri klart å tenke drømmer for det har blitt for stort…for jeg har levd så sterkt i selve dagen…vært så mange tanker og nok med å overleve i alle år, og etter at jeg begynte å leve mer enn å overleve så har det blitt å finne de små nære ting i hverdagen og la det vokse seg større…så jeg aner virkelig ikke”.. Men så har jeg tenkt på dette, tenkt hva er det jeg skulle ønske skje…tror det må være det som er å drømme, tror det må være det som er å se mot… leve opp mot…ønske seg en fremtid…fremtiden i livet… og når jeg tenkte så er det tre ting som trer seg frem…det ene er at jeg ønsker å kunne gi ut denne boka mi som jeg har holdt på med i hele livet, det andre er at jeg ønsker(tror jeg) en kjæreste…en som jeg kan tørre å åpne hjertet mitt for, som vil ha hele meg og blir glad i hele meg, som ikke drikker, er snill og omtenksom, som vil meg godt, som kan ta imot og gi kjærligheten,… (tenk at jeg endelig har begynt å tenke sånne tanker da.. det er mange år siden jeg har hatt kjæreste…tatt lang tid å lukke det såret, men tror jeg har begynt å åpne hjertedøra igjen). Og det tredje måtte bli å vinne mange millioner for å trygge meg og mine og mange andre på ulike plan. Til syvende og sist handler det meste om trygghet tror jeg… finne tryggheten i meg selv til å tørre å tro på at jeg fortjener å ha det godt, føle det godt å være trygg materielt sett også. Ååå dette var ett skummelt innlegg å skrive… store følelser i sving i meg på disse temaene… men en ny dør er åpnet tror jeg… Hva drømmer du om da? Har du noen drømmer? Sånn bare for deg selv mener jeg…vi som har barn …ja det går jo foran alt…at de skal ha det bra på alle plan, men om vi tenker at vi bare skal tenke på oss selv for en gang skyld… hva drømmer du om…? Ønsker deg en superfin dag i regnet.

Flott skrevet, ikke sant…!?

Og mitt svar til henne:

Takk for din åpenhet!

Drømmer er viktig – ingen for store, ingen for små. Alle er viktige, noe å strekke seg til, åpne mer opp for, som for eksempel en kjæreste… Og det fortjener du virkelig – du fortjener å ha det godt og trygt.

Drømmer er jo på en måte mål i livet, og begge vet vi at uten mål, ingen mening… Så, hva er mine drømmer eller hvilke drømmer har jeg hatt fra jeg turte begynne å drømme igjen? Har vært mange, og noen er realisert, på god vei til å bli realisert og noen ligger fortsatt der fremme. Noen har gått i grus, men jeg har reist meg igjen og sett på andre drømmer, tenkt når jeg har kommet meg etter nederlagsfølelsen: Ok, det var ikke meningen denne gangen – stå på videre! Og jeg henger i stroppen. Er i drømmen(e). Jobber daglig med denne store drømmen, og jeg skal røpe den: Finne meg et småbruk, akkurat passe stort, med muligheter… Kunne drive i det små; litt dyr, og noen vekster. Og så har jeg en realisert drøm i bakhånd, min utdannelse som fagarbeider innen rus og psykiatri, for ikke å glemme min egenerfaring – den viktigste, og oppå det NADA-protokollen, som jeg kan benytte på besøkende eller medhjelpere. For det største i drømmen er å kunne ha med meg gode hjelpere, likepersoner og avhengighetspersoner som trenger andre utfordringer og nye muligheter. Sammen skal vi få et lite samfunn ved å hjelpe hverandre.

Akkurat nå kjenner jeg at dette kunne jeg skrevet mye om, kjenner meg positiv og glad. Jeg haster ikke frem, må finne det rette stedet, og ikke minst til en overkommelig pris. Ja, det var min drøm – ikke reint lite, men det viktigste er å jobbe mot og å gjøre den realistisk. Kanskje blir den ikke helt som i drømmene, men da var det slik det skulle bli. Jeg prøver vertfall – foretar endringer, gjør handlinger. Men først av alt er jeg her og nå – i nuet, og jeg vil sikkert drømme i dag også… Ønsker deg en supermandag. Gå ut i den og våg å være i drømmen!

———-

Ja, drømmer er viktige, så drøm i vei, men glem ikke å jobbe for å realisere dem, men mist ikke motet om du ikke lykkes. Finn deg en ny drøm å arbeide med og for. Vil du det nok så får du det til! Så jeg forfølger tanken og utsagnet, og spør deg: Hva drømmer du om?

Å sitte på en stubbe, dekket av det mykeste teppe av mose og løv, og bare drømme meg bort… Det er å være i drømmen…

Tiden kommer!

Klokka ble stilt tilbake. Ikke akkurat det jeg ønsker nå, stille tiden tilbake, men jeg gjør det nå, for jeg lever tros alt i takt med tiden…

Fra mars av har dette året vært annerledesåret, og det ser ikke ut til å ville ta slutt. Koronaviruset tar nye grep og nok en gang blir samfunnet, hele verden satt på enorme prøver. Smitten brer om seg igjen – når vil det ta slutt? De svakeste og mest utsatte er de som får lide mest på alle mulige måter.

Jeg blir oppgitt og sinna når jeg hører om alle de egoistiske menneskene, for jeg velger å kalle dem det. Alle de som glemmer at de setter andre i fare når de er ute for å hygge seg. De går på restauranter, puber, fester og private selskaper, hvor store menneskemengder møtes og smitten spres uten at de vet – uten at de tenker, uten at det ser ut til at de bryr seg.

Jeg kan ikke annet gjøre enn å ta ansvar for meg selv. På den måten, og bare da tar jeg også ansvar for andre.

Men jeg kunne vært en av dem, en av dem som ikke bryr seg, men bare tenker på meg selv. Jeg kunne vært den som uten å mukke utsatte andre for fare – en som skader andre gjennom min egoisme. Men jeg er ikke denne egoisten lenger, annet enn at jeg tar vare på meg selv – egenomsorg, men ikke egoistisk. Jeg bryr meg, så derfor holder jeg avstand. Likevel, kan også denne avstanden skade, mest meg selv. Jeg blir innesluttet, usosial og redd.

Jeg ønsker ikke gå rundt å stadig engste meg – for fremtiden. Alle trenger vi omsorg og nærhet. Vi trenger noen som bryr seg om oss. Koronapandemien ødelegger vårt fellesskap. Vi må ta det tilbake, men ikke ved å utsette hverandre for fare. Denne fellesdugnaden – hvem vil delta? Er ikke tiden inne for å ta ansvar!? Ja, nok en gang er det tiden som avgjør, som kan være det avgjørende for hvor mye skade som forvoldes.

Med all krig, hungersnød, sykdomspandemier, forurensing og alle andre verdenomspennende ødeleggelser vi mennesker har skapt, og fortsatt vil skape om vi ikke våkner opp vil menneskeheten bestå? Om vi ikke begynner å forstå konsekvensene av vår egen grådighet og selvopptatthet så er det et tidsspørsmål. Noen vil alltid ha mere, og dermed tar fanden flere!

Kanskje, ved å stille tiden tilbake, til den korrekte tiden, slik det var før sommertiden ble innført siste gang i 1980, at vi kan tenke oss om. Hvordan vil vi leve? Hvordan vil vi at våre nester skal ha det? Hvordan vil vi selv ha det? Vi trenger å arbeide sammen for å begrense skadene, selv om tiden sikkert vil lege mange av sårene. Har vi tid til å vente så lenge? Fremtiden legges nå!

——

Jeg er et resultat av min fortid – tiden som var, som har gått. Jeg lever ikke lenger i min fortid selv om tiden ble skrudd tilbake. Jeg lever i tiden etter! Jeg lever her og nå! Og jeg tenker: TIDEN KOMMER!

Photo by Pixabay on Pexels.com

Hvem sitt ansvar?

Det er ulike meninger om hva som gjør at noen blir rusavhengige. Min oppriktige mening er at det ligger i genene, men selvfølgelig kan enkelte drikke på seg alkoholisme eller bli medisinert med ulike avhengighetsskapende medikamenter slik at vedkommende ender opp som pillemisbruker og eller narkoman. Rus er rus, og kroppen eller belønningssenteret må bare ha det når tilførselen har vart over tid.

Det er også ulike meninger om hvem som sitter med ansvaret for at noen blir rusavhengige. Hører og leser at: Det er den enkeltes valg – ingen åpnet flasken for dem. Det er så sin sak at ingen andre enn dem selv skrudde av korken, men er de virkelig ansvarlig for at de har arvet denne lidelsen, som genetisk sett faktisk går sju generasjoner tilbake i tid? Det er her de som er uenige med meg ikke tror på at det sitter i genene våre. Da spør jeg: Hvem sitt ansvar er det at leger utskriver preparater til psykisk syke eller til dem som med sterke somatiske smerter ender opp som misbrukere? Noen vil sikkert påstå at selv i disse situasjonene var det pasientens eget valg å åpne pakningen og innta tablettene.

Igjen påstår jeg at vi som lider av avhengighetssyndromet ikke kan lastes for at vi ble avhengige. Vi sitter ikke med ansvaret for at vi ble maktesløse overfor verken alkohol, piller eller narkotika. Der imot det vi er ansvarlige for er å gjøre noe med det – ta ansvar for å slippe å ruse oss og dermed skape et bedre liv for oss selv og de rundt oss. Første skritt er å innrømme det for seg selv, for uten denne erkjennelsen er det lite eller ingen ting man kan gjøre. Likevel kan den lidende personen selv ikke klare å ordne opp på egenhånd. Det er et alt for komplekst og stort onde for at den ene og alene skal klare det selv. De trenger “å legge” det hos andre – be om hjelp. En digresjon, og uten sammenligning kanskje, men dog: Vi mennesker reparerer ofte ikke noe som er ødelagt før vi selv ser skaden eller finner økonomi til det. Og flesteparten av oss har ikke kunnskap om det å fikse på ulike ting, så vi ber om hjelp.

Avhengighetssyndromet ja, for den heter faktisk det, denne sykdommen. Ikke nok med det; den står i diagnosemanualen ICD-10. (https://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/rop/2-definisjoner-metode/2.3-rusdiagnoser-icd-og-dsm/2.3.2-avhengighet-i-icd-10).

Å be om hjelp er ikke alltid enkelt. Jeg selv innså lenge at jeg hadde et problem, og mange rundt meg hadde nok sett det lenge før meg, men jeg dyttet problemet foran meg i årevis før jeg tok grep og klarte å være ærlig nok overfor meg selv og tilstå at jeg virkelig trengte hjelp. Like fullt var det vanskelig å sette ord på – alle følelsene jeg ikke engang visste jeg hadde bortsett fra at jeg hadde det vondt. En smerte jeg ikke lenger klarte å holde ut, men likevel var så redd for å gjøre noe med siden alkoholen på mange måter hadde tatt bort brodden av det, før den kom tusen ganger verre tilbake.

Kjenner noen seg igjen? Er du en som tror at løsningen ligger i vinkartongen, pilleglasset eller hasjpipa?

Dersom du har en sterk lyst eller føler tvang til å innta substansen, har problemer med å kontrollere inntaket med hensyn til innledning, avslutning og mengde – at du må ha med «matpakke» hvor enn du skal, at alt og alle er i veien, tror alt går bra om du bytter til en annen vare og stadig er på feil sted til feil tid, at stedet var feil og du skulle egentlig vært der i går, så har du et alvorlig problem. Dersom du i tillegg tror du ikke reparerer når du begynner hver dag med en klunk, som for å ta bort bismaken fra i går, så er det nettopp reparere du driver med – reparasjon av dine følelser. I tillegg har du mest sannsynlig utviklet en toleranse, du behøver større doser for å oppnå samme virkning som før. Kanskje er det slik at du føler du tåler mindre, og med rette, for mange av dine organer makter ikke mer, de er trøtte og kan, om du fortsatt stiller deg likegyldig til din situasjon, dø. Likevel fortsetter du på autopilot. Bruker mer og mer tid på å skaffe, innta og komme deg etter bruk. Ja, faktisk opprettholder du inntaket av substansen selv om du er klar over omfanget av det. Konklusjonen min er at du lider av avhengighetssyndromet. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg var innom alle overnevnte punkter og likevel brukte jeg hele ti år fra jeg innså mitt problem til å ta bestemmelsen om å komme meg ut av rushelvetet.

Hva fikk meg til å fortsette på tross av den voksende angsten og alle de andre psykiske og fysiske plagene som stadig kom tilbake? Jeg ville ikke mer, men jeg klarte ikke overvinne alkoholens krefter. En daglig kamp mot djevelen selv, hvor jeg drakk for å døyve, drakk enda mer for å ta neste topp – denne evige karusellen som jeg prøvde å komme meg av, men ikke klarte før jeg tok innover meg og forsto problemet; at det var følelsene mine som tvang meg til å innta alkohol.

Hva nå? Jeg kjente dette livet, ikke det bortenfor – det ukjente. Jeg var redd for hva som ville komme. For jeg visste at jeg fortsatt ville leve i smerte en god stund til. Følelsene mine ville ikke gå bort, de jeg ønsket å flykte fra. Jeg drakk jo for å glemme. Hvor skulle jeg nå gjøre av alt det vonde og vanskelige når jeg måtte kjenne på dem, de intense og smertefulle følelsene? Det var og er en lang prosess, en prosess jeg fortsatt må delta i livet ut for å kunne holde denne progressive, dødelige sykdommen i sjakk.

Som med så mange ting i livet går ikke alt smertefritt av seg selv. Men når jeg erkjente følelsene og tillot meg selv å se på de mange bakenforliggende årsaken uten å miste motet og troen på at jeg vil komme styrket ut, så klarte jeg leve med smerten fordi jeg nå visste hvorfor. Høres kanskje rart ut, men om jeg gir opp på dager hvor det stormer inni meg, når senabstinenser, hormoner og følelser kriger om enerett til min kropp, så vil smerten igjen bli enda mer uutholdelig. Jeg vet at alkoholen ikke er løsningen. Ikke engang å følge enkeltes råd om at jeg kan drikke moderat, ta et glass i ny og ne for å «løse opp» sinnsstemningen vil gjøre underverker. For meg er det som å tro på et liv etter døden. For dessverre må jeg si, så tror noen at jeg etter så mange år på vannvognen er kurert, men denne sykdommen fungerer ikke slik. Det er irrasjonell tankegang å tro at jeg en gang i fremtiden kan drikke moderat. Jeg ønsker ikke å teste det ut heller, for da kan det allerede være for sent… Jeg gjentar: Denne sykdommen er progressiv og dødelig!

Så hvem er det sitt ansvar? Er det samfunnets ansvar å hjelpe? Er ikke du en del av samfunnet, selv om du prøver å melde deg ut hver gang du ruser deg for å glemme – når du flykter? Så om du ønsker å leve en tid til, og jeg bare nevner det, ingen tvang – for det hjelper lite, men like fullt er det ditt ansvar å finne løsningen – for å slippe…

Men når det er sagt mener jeg at vi alle, som samfunnsborgere skal, enten vi er familie, venner, arbeidskollegaer, naboer eller andre pårørende legge til rette og bistå på den rette måten. Med dette mener jeg at enhver må stå til ansvar for de konsekvenser man påfører seg selv og andre ved å ruse seg. Vår bistand som «tilskuer» eller medhjelper er ikke å skyve problemene bort, dytte alt under teppe og snakke bort at noen vi er glade i ruser seg. Bjørnetjenester hjelper ingen, men heller konfrontere med medfølelse, respekt og forståelse. Være et ansvarlig medmenneske!

Photo by Kat Jayne on Pexels.com

Avvist – igjen!

Hva velger du å gjøre – nå?

Det å ruse seg, enten det er på alkohol, piller eller narkotika betyr egentlig å innta psykoaktive stoffer. Resultatet er at du blir en psykisk aktiv person. Det ligger vel i ordet.

Det er følelsene dine du drikker på, din psyke – du aktiviserer din mentale tilstand, enten for å øke eller minske din følelse av noe, glede eller sorg. Reaksjonen får man mest etter lang tids bruk. Når kroppen, aller mest hjernen ønsker mer fordi den husker virkningen – rusen forsterker en god følelse, da du endelig satte deg i godstolen, fornøyd med deg selv etter endelig å ha utrette noe, eller for å ta bort de mange negative følelsene – du orker ikke mer av alle kravene, alle mennesker som ser ned på deg. Du blir rastløs; må ha mer enten som belønning eller som en straff. Og hvem straffer du? Mennesker rundt deg? De du føler mistro mot, de du hater? Hat ja, men hatet er mot deg selv – du straffer DEG SELV slik du også ønsker å glede noen for aller mest å glede deg selv. For kan du virkelig elske eller hate noe ved en annen person uten at det gjenspeiler noe du elsker eller hater ved deg selv?

Følelsene ja. Følelsene styrer livet. Følelsene styrer deg, dine tanker og ikke minst, den styrer rusen. Du får en følelse av noe og hjernen (amygdalaen, «mandelen» i reptilhjernen) prøver å finne løsningen på denne følelsen. Hva husker den, fra den aller første gang rusen ble inntatt, hva den gjorde med deg og hva resultatet ble? Ga den deg glede, en følelse av frihet fra angsten? Forsterket den ditt sinne over all urettferdighet? Amygdalaen er din harddisk. Det som først ble lagret kommer først opp igjen ved lignende opplevelser.

Kanskje ble du avvist etter et jobbintervju, den jobben du endelig fikk somla deg til å søke på, til og med fikk stabla deg på bena og møtt til samtale for, men så kom svaret: Takker for din interesse, men dessverre er en annen tilsatt i stillingen! Sinne stiger i deg, en følelse av svik, og du tenker: Dessverre… For noe vås! Hvorfor fikk jeg da ikke jobben, om de føler det var leit? De er langt ifra leie seg for at jeg ikke fikk jobben. Vindunken hentes frem fra gjemmestedet sitt mens følelsene herjer i kroppen. Du tenker: Jævla idioter, skal vise dem jeg! Glasset fylles opp – løsningen står rett foran deg. Følelse – drikk – følelse – drikke, og du drikker. Du følte på urettferdighet. Tristhet og aggresjon. Dine følelser omdannes til negative tanker som skaper en handling: Må bort fra nederlagsfølelsen, må drikke. Flykte – flukten inn i rusen…

Nok en gang avvist, slik du ble som liten, da foreldrene ikke hadde tid til å lytte til den fantastiske historien du prøvde å fortelle, da du skulle vise dem den fine steinen du fant og de sa: Hysj, ikke nå, har ikke tid! Ja, nettopp denne følelsen dukker opp igjen da du leste ordene i svarbrevet. Hjernen tenker, vil finne en løsning, og finner tilbake til den aller første gangen du drakk, da du var tretten, da Åge Aleksandersen hadde konsert på samfunnshuset, da du fikk servert både øl og sprit og kjente deg fri og glad. Denne følelsen ønsker hjernen å gjenskape, få deg glad igjen. Lykkerusen. Eller den ønsker å forsterke sinne ditt. Så du drikker for å rettferdiggjøre deg selv siden alle avviser deg. Mennesker du var glad i snudde ryggen til deg, orket ikke høre på deg, bare dro fra deg, såret deg, de døde til og med. De som betydde noe bare forsvant, det som betydde noe ble aldri – de avviste deg.

Denne sorgen over å alltid bli sviktet. For det er nettopp en lignende situasjon amygdalaen husker. Og i tillegg glemmer den ikke den gangen du drakk deg så sanseløs fordi du ble forlatt av en du var glad i, da du drakk av kjærlighetssorg. Følelsene, minnene, det første minnet; friheten, gleden, smerten, tristheten. Forsterke eller forminske. Viske noe bort eller føye til. Amygdalaen glemmer ikke – den husker følelsene dine og finner frem til hva den tror er den beste løsning ved neste avvisning. Så du drikker – du drikker på assosiasjoner, på minner om…

Hjernen vår er finurlig anlagt, hvor denne lille delen, amygdalaen, kan velt et stort lass. Snu helt om på din tilværelse, livet ditt, fremtiden – fra godt til vondt verre eller fra sorg til glede. Hvordan du ønsker fortsettelsen skal være er opp til deg. Du trenger å «snu» minnet om hvordan løse nettopp det å bli avvist, for denne følelsen vil komme igjen…

Som sagt, amygdalaen har lagret hver minste følelse, den aller første følelsen til da du første gang opplevde en situasjon, ditt første møte med noen, din første opplevelse av verden rundt deg. Din første følelse av smaken på alkohol, hasj eller andre psykoaktive stoffer. Reaksjonen eller løsningen lagres også, den som der og da ble «foreslått» som den mest hensiktsmessige, selv om den på et senere tidspunkt var den løsningen som gjorde at du nå sitter der og drikker rett fra vinkartongen, knasker piller som sukkertøy eller roter i gamle jakkelommer etter en hasjklump. Du må finne en annen måte å løse følelsen av å bli avvist på. Denne nye løsningen trenger du å repetere om og om igjen, til det kjedsommelige. Bare ikke gi opp!

 Den beste måten å få amygdalaen til å endre handlingsmetoder på problemer og vanskeligheter er «å pugge» den nye fremgangsmåten, slik du pugget engelskgloser på skolen, for de ordene huske du. Det blir etter hvert en vane, og når dette opprettholdes over tid tar amygdalaen dette frem som løsning neste gang følelsen av avvisning kommer. Altså, jo lengre perioder med opphold fra uhensiktsmessig handling – avhold fra rus, jo fortere håndterer du nederlagsfølelser. Et tilbakefall blir etter hvert enklere å komme ut av og følelsen «det er gøy å leve uten rus» bli det naturlige.

For det er det virkelig – gøy uten alkohol! Jeg har lært meg, eller lært opp amygdalaen til å finne nye løsninger på følelser jeg får når det oppstår problemer eller situasjoner jeg før ikke håndterte med like stor sjanse for å oppnå et godt og hensiktsmessig resultat. Ta for eksempel sist lørdag, da jeg kjente meg rastløs. Rastløshet var som gift på lik linje med stress den gangen livet føltes som en gedigen nedtur full av avvisninger, og hvor løsningen ble en til to kartonger vin. Selv nå får jeg en reaksjon, men jeg vet at rastløsheten er et tegn på at noe ikke er som det skal, som på lørdag. Kanskje følte jeg meg ensom? Egentlig kjente jeg mest på en irritasjon siden jeg hadde fått beskjed om at jeg ikke fikk sjansen til å være i mitt eget selskap lenger. For jeg liker å være alene.  Gjøre det jeg vil, når jeg vil uten å være forhindret av andres planer. Men samboeren skulle komme hjem tidligere og mange av planene mine sto i fare for å gå i vasken. Hodet ble stresset; alt jeg ønsket å gjøre, skulle overraske ham da han kom hjem, men nå rakk jeg sikkert ikke alt. Slike situasjoner hadde jeg vært i mange ganger – en følelse av å bli lurt, et svik mot mine planer. Det var da jeg oftest drakk, men det var den gangen…

Den gangen ja… Jeg kunne dratt til polet og kjøpt meg en kartong med den billigste rødvinen, for smaken spiller ingen rolle når jeg først ville drikke. Drikker ikke for kosens skyld, hva skal det være godt for, nippe til årgangsvin. Nei, jeg drakk for å trøste meg eller forsterke følelsen av å bli forsmådd – det gikk ikke slik jeg ønsket. Men jeg gjorde ikke det for jeg vet bedre nå. Amygdalaen har fått nye løsninger repetert om og om igjen.  Så hva gjorde jeg i stedet for å drikke? Jeg gikk en lang tur.

Jeg kan akseptere rastløsheten, som fortsatt kommer fra tid til annen, fordi jeg både har kunnskap om avhengighetssyndromet og jeg kan se alle konsekvensene i kjølvannet av om jeg dro til polet. Harddisken min har fått nye løsningsmetoder på mental uro, når følelsen av å miste kontrollen kommer. Jeg trenger å ta tilbake kontrollen og sinnsroen. Det gjør jeg best når jeg for eksempel går meg en tur.

Det å forbli nykter, selv om jeg blir avvist og føler meg oversett, såret, trist, redd og engstelig, for disse følelsene vil komme på lik linje med glede og lykkefølelser, så trenger jeg å hente fram konsekvenslisten fra «minnekortet mitt». Hva skjer om jeg drikker alkohol nå? Tenke tanken ut. Jeg vet at det som gjelder er handling – handling – handling. De nye handlingsmønstrene som hjernen har fått innprentet kan være en rusletur i naturen, pusle i hagen, strikke, male, skrive eller andre løsningsmetoder som gir meg gladfølelsen og hjelper meg med å fordrive alle negative følelser. Alt det som gir meg en ny og bedre rus. Den ekte rusen som gledeshormonet dopamin vil ha – det som egentlig gjør livet verdt å leve – de små tingene som overskygger noen form for følelsen av avvisning. For oftest er det bare følelsen av… Har du tenkt på det?

Følelsen din eier du, den aller første følelsen som oppsto i en tilnærmet lik situasjon, første gangen du ble avvist. Følelsen kan du ikke endre, men der imot løsningen på hva du i etterkant tenkte å gjøre, slik du alltid hadde gjort – før. Men så, etter hvert som dagene går, for hver gang du møter en tilnærmet lik situasjon, som du må ta en avgjørelse i, hvor denne situasjonen er sinnsmessig oppskakende, så stopp opp og gjenta for deg selv: Jeg skal gjøre noe annet enn å drikke! Utsett et sekund av gangen, én time, én dag. Alt dette for å rense kanalene som er fylt av vrede, frykt, skuffelse eller misforståelse og snu denne rastløse følelsen ved å «lure» deg til å tro på en bedre løsning, og dermed benytte en annen form for erstatningsmoro av stemningen du er i, den løsningen som du gjentatte ganger har funnet ut er tvers gjennom holdbar. Kanskje tar du frem malersakene dine. Du maler ut alle dine følelser, og du er ikke redd for å se alle de sorte fargeklattene på arket lenger, det du før følte som avvisning, sorg og tristhet. Inn imellom alt det sorte kan du nå blande i nyanser av gult – følelsen av glede over å endelig stå på solid grunn. Ha erfart, lært og akseptert deg selv som den du er med en ny følelse – sinnsro.

Du fant løsningen!

Jeg like å gjøre det fint rundt meg – det gir sinnsro – en lykkerus. Den virkelige rusen som driver bort enhver følelse av avvisning.