Det er litt skyer på «himmelen» i dag. Da trenger jeg bare å tenke på hvordan det var, på de dagene som alt var virkelig tungt, trist og grått. På dagene jeg ikke ville noen ting, bortsett fra å drikke. På dager jeg lot telefonen ringe, lot postkassen fylles opp med regninger og annet som lå som et åk på meg. På dager da angsten overskygget alt. Orker ikke, vil ikke. Utsettelse – utsettelse – grave meg lengre ned.

Takknemligheten og ydmykheten fyller opp sjelen og litt etter litt titter solen frem igjen. Jeg vet at når jeg avsetter tid til å se inn over i meg selv, for så å se utover og rundt meg, da tenker jeg klarere og handler der etter. Når jeg støvsuger leiligheten, slik jeg har gjort i morgentimene, da tenker jeg mye og jeg får tatt en god runde inni meg selv også. Selvransakelse er en daglig rutine. Hva må jeg endre på? Hva må jeg bli flinkere til? Hvordan skal jeg få tilbake tilliten?

Har ordna litt ekstra i dag for jeg får besøk av sønnen. Alltid hyggelig siden det er ikke så ofte han titter innom, men oftere nå enn før. Det er vel noe med å la tilliten og tryggheten vokse mellom oss igjen. Han skal få den tiden han trenger. En dag vil han åpne seg opp, fortelle hvordan han hadde det, og hvordan han har det nå. Det gjelder for min datter også, for alle i familien min. Det er bare opp til meg å være dem tilliten verdig. Her har jeg fortsatt mye å jobbe med.

Noe av det som jeg trenger å forbedre:

Jeg må respektere deres selvdannelse, at deres sårbarhet tas på alvor, og ikke ignorere eller «ødelegge» de øyeblikkene de prøver å nærme seg, men imøtekomme dem. Jeg må gi rom for at de kjenner seg sett, verdsatt og ivaretatt.

Jeg må være åpen for enhver kommunikasjon og ikke gå i forsvar. Vi eksisterer jo ut ifra de svarene vi får, enten verbale eller kroppslige – det vi sanser. Det kan ramme så hardt når en ikke får noe svar. Som alkoholiker har jeg skapt en avstand til mine barn og det har igjen fått dem til å være tilbakeholdne. Selvfølgelig vil de være mistroiske på dager de ikke får tak i meg, når jeg ikke svarer på telefonen på flere dager. Det vil være naivt av meg å tro at de ikke tenker: Har mamma begynt å drikke igjen?

Barna må få mulighet og frihet til å snakke uten frykt for konsekvensene, hvordan jeg reagere eller ikke reagerer. Går jeg i forsvar kommer vi ingen vei. Det er viktig med åpenhet for å la seg bevege! Derfor må jeg vise min åpenhet og være tillitsfull og forståelsesfull. Jeg må lytte!

Jeg trenger å bli flinkere til å gi rom for å kommunisere!

Kanskje klarer vi å vise hverandre våre innerste følelser, fortelle hvordan vi egentlig har det, hva vi tenker og dermed få tilbake det gode, fine samspillet. Føle at vi har noe sammen igjen – føle tilhørighet – kunne uttrykke opplevelsen av tillit – gi uttrykk for glede og tristhet – gi slipp på spenninger i kropp og sjel og da kan vi vise hverandre virkelig tillit, omsorg, forståelse og kjærlighet.

I dag skal jeg forsøke å være mer tilstede…

Definisjon: Angst er en uspesifikk form for frykt og den varsler om en psykisk fare. Når frykten blir for stor, en blir handlingslammet, har følelsen, for eksempel angsten, blitt et symptom og dermed en lidelse. De med angst har problemer med å erkjenne sin sårbarhet og det å sette ord på det, snakke om det som bekymrer en. Det er ofte bekymringen som skaper angsten.

Hva er det å være et menneske?

Nei, det kan jeg ikke svare på, slik uten vider, men jeg kan si litt om hvordan det er å være meg, nå, basert på hvordan jeg var.

Vi er alltid i bevegelse, i endring og blir til noe. Vi er noe i oss selv, for oss selv og andre uansett hvem vi er og hvordan vi oppfører oss. Det er kanskje at når vi slutter å tro at vi er noe at vi beveger oss inn i angstens landskap.

Jeg har opplevd mennesker som har behandlet meg, og snakket til meg som om jeg var verdiløs, som en person nederst på rangstigen i et kastesystem. Til tross for dette var jeg så redd for å bli avvist, både reelt og innbilt, at jeg skulle stå totalt alene, og kanskje var det på grunn av denne redselen for å bli sviktet, ikke å bli likt, at jeg lot andre trå over mine grenser, lot dem tråkke inn på private områder bare for å bli godtatt, likt og aller minst bli forlatt. Etter hvert taklet jeg all den fysiske påkjenningen, det vil si jeg lagret smerten inn i meg, lot den ligge der i dvale sammen med alle de vonde ordene, beskrivelsen av hvordan jeg var, i andres øyne, som etter hvert ble mitt eget syn også. Jeg lot det bare komme, jeg måtte bare stå i det for ellers ble jeg ingen, jeg ble helt alene. Bedre å kjenne smerte enn å ikke kjenne noe i det hele tatt, tenkte jeg.

Utad var jeg alltid den som smilte, den som stilte opp, den som hjalp når andre ble tråkket på, og jeg sa aldri nei til noe eller noen. Jeg hadde en grunnleggende stahet, skulle ikke la meg knekke eller vise noen hvordan jeg hadde det. Jeg visste så alt for godt at det ikke var slik det skulle være, men jeg måtte bare holde ut. Jeg påla meg selv skylden for at tingene ble som de ble. Siden noen kunne behandle meg slik, var jeg vel ikke verdt noe annet, jeg var nok et null. Så kom skammen, skammen for at jeg var svak, at jeg lot alt dette skje og jeg skammet meg over hvordan jeg hadde det. Ingen hadde det slik som meg, men ingen måtte heller få vite det. Da ville jeg vertfall bli sviktet, alle ville snu ryggen til en så svak person som meg.

Ettersom tiden gikk og jeg ble mer klar over at mitt liv ikke var slik det normalt skulle være, at jeg ikke skulle la meg bli tråkket på, så fikk jeg hjelp til å komme meg ut av dette helvetet. Likevel ble ikke mine følelser endret. Jeg følte fortsatt skyld og skam, kjente med skitten og verdiløs, akkurat slik som jeg hadde blitt fortalt jeg var. Jeg satt innestengt i det mørke, trange rommet og kom meg ikke ut. Jeg sto ansikt til ansikt med angsten; så angsten i øynene, det stirrende, svarte og intense blikket. Jeg kjente dens pust, den kalde gufsen og hørte dens stemme, den hese viskende stemmen som gjentok: Du er ikke verdt noe Heidi. Du er dum, tafatt, stygg, svak, en sviker og en som ingen liker. Jeg kjente angsten armer rundt meg, de krafsende hendene, de kalde og klamme berøringene og de harde, stramme takene som ikke ville slippe taket. Holdt meg som i en skrustikke. Jeg ville vekk, ut, bort, komme meg løs. Slipp meg fri, la meg slippe.

Min skyldfølelse overfor alt som hadde skjedd; all den uverdige behandlingen og det å sitte alene med alt ansvaret – all skammen dette medførte – at jeg hadde tapt, det var muligens det som satte i gang angsten. Jeg fryktet at jeg skulle komme tilbake til hvordan det var, og jeg fryktet ensomheten. Jeg var redd for å bli sviktet og nå var jeg sviket selv. Det var slik jeg følte det. Hvem hadde jeg sviktet? Alle, men aller mest meg selv. Jo, jeg var ubrukelig. Ingen ville ha en slik som meg. Jeg viklet meg inn i alle disse vonde, rivende, intense og uutholdelige følelsene, de som bunnet ut i min forståelse av å ikke være god nok – min skyld og min skam. Det var da jeg vendte meg til alkoholen og spurte om den ville være min venn, hjelpe meg med å skyve alle disse forferdelige tankene vekk, hjelpe meg ut av dette trange rommet, der intet lys slapp inn.

Lite visste jeg at angsten er en fundamental følelse som følger med det å være menneske. Den er faktisk livsviktig om den håndteres på riktig måte. Den forteller oss at noe er galt fatt, og selv om det kjennes ut som den bare kommer, som fra intet, så er det en årsak bak. Det essensielle i min angst bunnet ut i det å tro at jeg ikke var god nok, bra nok, og min skyld -og skamfølelse ble forsterket av at jeg utvasket troen på meg selv. Gjentatte beskrivelser fra andre hold fikk meg til å se på meg selv som mindreverdig og det var det jeg skammet meg over, men når jeg drakk forsvant alle disse selvutslettende tankene. Jeg kjente meg mer modig, jeg turte å snakke, stå frem og jeg trodde jeg var meg selv. Det var bare det at alkoholens «positive» virkning, det som gjorde at jeg ble gladere og følte meg sterkere, den varte ikke evig, ikke hele natten engang. Jeg klarte ikke den balansegangen mellom det å drikke slik at jeg bare ble munter og tilfreds, til det å ta det ekstra glasset som gjorde at jeg var tilbake i det mørke, lille rommet sammen med angsten. Det var bare det at nå ville jeg liksom være der, jeg ville ikke ut, selv om jeg ikke maktet å være der heller. Angsten ble både en venn og en fiende, akkurat slik alkoholen var. Forstå det den som kan?!

Det er som om at angsten blir det kjente, det trygge og det normale samtidig som det utrygge og skremmende. Jeg ville være i rommet fordi jeg var verdiløs, jeg syntes synd på meg selv og min selvmedlidenhet og dette ga næring til angsten. Jeg næret opp under angsten ved å velge å ikke gjøre noe, bare sitte der, ikke ville se mulighetene, og alkoholen ble etter hvert en forsterker på angsten, det jeg fôret angsten med. I all min ensomhet kjente jeg meg mer levende, mer livsnær med all angsten. Skyld, skam og selvmedlidenhet hadde stengt igjen døren, trukket for gardinene, slukket lyset, satt flasken på bordet og tatt meg inn i angsten verden, der jeg var et ikke eller ikke være. Det absurde med angsten var at når den fikk overtaket ble jeg handlingslammet, eller det var alkoholen som lammet meg fra å se angsten muligheter til å se mine muligheter, til å endre på situasjonen, til å bli virkelig fri. Jeg hadde jo kommet meg fri, men jeg var redd for friheten og søkte inn i angstens verden i stedet.

Egentlig ble verden lukket uten angsten. I all min fortvilelse, om et ønske om å være meg selv, drakk jeg, søkte angsten og følte at jeg ble meg selv, til et visst punkt. I skille mellom det å være beruset og det å komme til seg selv igjen, var fortvilelsen som verst, når jeg ikke forsto hva som var virkelighet eller bare fantasi, når jeg ikke så mulighetene angsten ga meg, når den ble lammende og ikke muliggjørende. For som beskrevet forteller angsten noe om en situasjon, noe vondt og vanskelig og som jeg bør finne en løsning på. Angsten sitter i sjelen, i mitt indre meg, mitt mentale språk som forteller meg om at jeg burde handle, satse og tro på det sjelen og angsten forteller meg; at jeg vil ut i verden og leve.

Når jeg nå som nykter kjenner at jeg lever er det fordi jeg ikke lenger frykter angsten og dens ansikt. Jeg ser på angsten som min mulighet til å virkelig kjenne at jeg er noe og noen. Jeg kan stå i en forsamling, kjenne det sitrer i kroppen, stemmen vibrerer, jeg svetter og vil egentlig bort. Jeg er i rommet sammen med angsten, men det er ikke så farlig lenger. Jeg tør kjenne på den, kjenne at angsten griper hånden min og sier: Bli venn med meg så skal jeg vise deg hva verden byr på.  Det som før var så lammende, så intenst skremmende, som jeg bare prøvde å skyve bort, ikke turte kjenne på og som jeg skyllet bort med alkoholen, for en stund, det klarer jeg nå å takle som det mennesket jeg er. Jeg har snudd ryggen til skyld og skam og mitt syn på at jeg ikke er bra nok, ikke perfekt nok eller at jeg ikke kan noe. Jeg er faktisk akkurat perfekt nok, men alt jeg gjør er ikke perfekt og det trenger det heller ikke være. Da jeg la bort skyld og skam og tilga meg selv, først da ble angsten og frykten ufarlig.  Jeg eksiterer ikke bare lenger, jeg lever og det har angsten lært meg.

Jeg måtte overlate all min forståelse av at jeg var fanget til krefter sterkere enn meg selv. Fortsatt kan jeg få en fornemmelse av å ikke kunne puste ordentlig, at noe stenger og holder på å kvele meg. Jeg lager meg fantasibilder i hodet, tenker det verste, nå dør jeg. Men jeg gjør jo ikke det. Det er da jeg nå klarer å gi slipp, slippe taket og overlate. Jeg ber om sinnsro, fred i sjelen, om å slukke tørsten på angsten uten å tilføre alkohol, og oftest blir svaret funnet i selve angsten, som med sin nå etter hvert så klare stemme sier at jeg klarer, jeg mestrer, jeg har verdi og JEG ER. Faktisk så er det gjennom angsten jeg klarer å se mine dimensjoner, se min utstrekning, hva jeg egentlig klarer, og det er faktisk ikke så rent lite…

Skulle jeg fortsette å kjempe mot angsten ville det bety det samme som at jeg kjemper mot meg selv. Jeg må tørre å kjenne på det, stå i smerten fordi all min smerte har lært meg så mye, så jeg velger å være venn med angsten, til tross for at den ga meg så mye smerte, men også så mye lærdom… Det er noe med å tolerere at ting og mennesker er som de er, akseptere meg selv som den jeg er, og uten å forhaste meg, kreve at alt skal endres nå med det samme, reflektere over situasjonen, endre innfallsvinkler, gå nye veier, lytte til de som har vært der før og som vet hva som kreves. Men det er ikke gjort på en dag. Jeg er ikke likegyldig til verken følelsene eller angsten. Jeg kjenner på dem, ser angsten i øynene og lar meg ikke lengre skremme. Likegyldighet dekker over det indre trykket. Når det skjer klarer jeg ikke forvalte følelsene eller kanalisere dem, og dermed skyver jeg dem bort og da kan plutselig flasken stå på bordet igjen.

Har jeg tid til å la være å kjenne at jeg lever. Nei, jeg ikke hastverk, selv om jeg kan kjenne at jeg er litt redd for at tingene går litt for sakte, og noen ganger er jeg redd for at det går litt for fort, slik at jeg ikke får med meg alt som skjer. Levet er ingen dans på roser, og det er ikke bare solskinnsdager, men jeg lever godt med at det kommer noen skyer nå og da. Det gjelder bare å drive dem bort og ugress i rosebedet luker jeg ut. Det er vel dette som er selve livet, det å være et menneske, det å være i selve prosessen, på vei til noe eller egentlig bare være akkurat her, akkurat nå. Er der så farlig?

Om jeg var helt fryktløs, hadde jeg sannsynligvis omkommet for lengst…

Odd Nordstoga synger: En farfar i livet sku alle ha, og jeg tenker at alle barn har behov for en trygg voksen. Alle mennesker har behov for noen i livene sine, men aller mest trenger de små, usikre barna noen til å lede dem trygt frem på livets vei. De har behov for en trygg havn å komme tilbake til, noen å støtte seg på, se opp til, spørre til råds, noen å le og gråte med og noen å holde i hånden når alt kjennes skummelt og utrygt eller et fang å krype opp på for å få trøst eller bare kjenne seg ivaretatt. Kjenne seg verdigfull.

Jeg kjenner denne gleden hver gang jeg er sammen med mine barnebarn, og jeg ser gleden skinne i deres øyne. En mormor er også god å ha! Egentlig skulle alle barn ha en mormor, eller en farfar, eller bare en voksen som ser dem for den de er. En som har tid! Tid til å lytte, snakke med, fortelle en historie, leke og utforske verden sammen med. Det er en sann glede.

Jeg tenker; Barn som har fått mulighetene til å utvikle seg som den sårbare, men likevel trygge personen, trygg på seg selv og sine omgivelser, har større muligheter for å bli en trygg voksen. Selvfølgelig vil det alltid befinne seg situasjoner som skaper redsel hos småbarn, men når de voksne personene rundt klarer å forklare og å være den trøstende og omsorgsfulle voksne som barnet trenger, blir det bedre rustet til å erindre og takle disse episodene senere i livet. De må lære å behandle hverandre med respekt og kjærlighet, lære at ikke alt er like enkelt, men at problemer kan løses og at nestekjærlighet og omtanke skaper mer trygghet. Små barn må få utforske, være litt rampete, prøve ut grenser, men vi som voksne må rettlede og være konsekvente med hvor grensene bør gå. Det viktigste er å vise kjærlighet og at det er rom for å vær litt annerledes. Personen som rettleder må selv vite hvor grensene går, ha opplevd nok kjærlighet og trygghet til selv å kunne gi det bort.

Det å sitte og se på barnebarna, og høre deres rungende latter gjør meg så umåtelig takknemlig. De har heldigvis ikke opplevd urett mot seg, enda, og kan forhåpentligvis la være å gjøre urett mot andre. De krangler ja, de er utspekulerte ja, men det er jo bare en læringsprosess som de må få lov til å gå gjennom med oss voksne som gode, forståelsesfulle rollemodeller. Jeg som mormor har fått tilliten til å være der for disse to sjarmtrollene, noe som langt ifra var en selvfølge. Jeg kan ikke la være å tenke på at slik skulle mine barn også ha hatt det, selv om de hadde det mye godt, opplevde mange fine stunder med gode, varme og kjærlige voksenpersoner, også sammen med meg som mamma. Men jeg kan ikke la de vonde dagene de hadde på grunn av meg ta fra meg gleden jeg har i dag til å vise hvem jeg egentlig er. Jeg var ikke slem, men min avhengighet til alkoholen gjorde meg til en annen person. Uansett kan jeg ikke la dette styre meg nå; fortid er fortid. Det er nå jeg lever, i dag, sammen med mine kjæreste. De skal ikke få oppleve meg som den kalde, selvsentrerte og følelsesløse personen jeg ofte var når jeg drakk. Måtte ikke de dagene komme tilbake.

Det er håp i de uskyldige små, og måtte de aldri oppleve ufred og ubarmhjertighet. Skjebnen eller genene sine kan de lite gjøre med, men som voksen kan jeg påvirke dem til å ta mer fornuftige valg, vise dem den beste veien, om ikke for lett, men en vei de kan utfordre seg selv i kjærlige omgivelser. De trenger kjærlighet for selv å kunne finne kjærlighet, og å gi kjærlighet.

Det er en lykke i livet å ha et lite barn på fanget; en som søker trøst og spør meg til råds, eller som vil høre en bok, en fortelling eller bare sitte der, smile til meg og si: Jeg er glad i deg jeg mormor!

Kanskje kan jeg fortelle en historie som denne, slik at vi sammen kan le, men også lære, men mest av alt le – det er viktig:

Her forleden dag ble min første strikkede kjole ferdig. Dessverre ble det noen nummer for stor, siden jeg hadde brukt en annen type garn enn det som stod i oppskriften. Så jeg tenkte; jeg tover den. Det har jeg aldri prøvd, men leter frem hvordan gjøre det enkelt på nettet. Så jeg setter i gang – putter den i vaskemaskinen med ca. en halv desiliter Milo, legger ved et håndkle, som skal «banke» strikkeplagget, setter den på hurtigprogram ved 60 grader. Det er bare å vente.

Spent åpner jeg vaskemaskindøren. Hvor er kjolen min? Inntullet i håndkleet ja, men hva har skjedd? Ikke helt som beskrevet, nei, og mens jeg holder den opp, titter med forundring, og litt fortvilelse, bryter jeg ut i latter. Min kjole hadde krympet, og Rolf Just Nilsens sketsj om jakken som ble til en pjekkert for gjennom hodet mitt. Størrelse 44+ hadde blitt til størrelse 2-3 år, kanskje passe stor nok til mitt minste barnebarn eller en av hennes dukker. Jeg ler så jeg nesten tisser på meg. Til tross for mye jobb og at jeg hadde gledet meg til å prøve på meg min nye, selvlagde kjole, og om egentlig trist, så kunne jeg ikke annet enn å bare la latteren runge.

Resultatet får jeg ikke gjort noe med, og det hjelper så lite å gråte, selv om det var det som kunne passet seg best der og da. Jeg tar det som en påminnelse om at enkelte feil får en ikke rettet opp, selv hvor mye en skulle ønske det. Alle mine feiltrinn i min fortid får jeg ikke endret på, men jeg kan bruke de som erfaring videre i livet. Dette var nå bare en liten filleting i forhold til alt det forferdelige jeg har foretatt meg, alle jeg har såret, skuffet og gjort vondt mot, inkludert meg selv. Men jeg får ikke gått tilbake, jeg er ingen tidsmaskin, jeg kan ikke bare viske det bort eller putte det i maskinen å vaske det bort. Kanskje hadde feilene krympet litt da, men… Jeg må bare godta det som det er. Se framover, men først ta denne dagen i dag og gjøre det beste ut av den.

Da ble det en ny dukkekjole da, eller et sitteunderlag jeg kan ha med på tur, sette meg på å minnes dette feilgrepet, og jeg kan le av det igjen. Selv mye av alt det rare, dumme og til tider ubegripelige jeg gjorde da jeg drakk kan jeg le av i dag. Det er faktisk lov det. Mye skulle jeg hatt ugjort, men det er aldri så galt at det ikke er godt for noe…

Ha en latterlig dag, og la de små gledene få litt mer plass…😊

På lørdag var jeg hos frisøren, og det var ingen positiv opplevelse. Min faste frisør var opptatt med en annen kunde, så jeg måtte ta til takke med en vikar. Min første tanke var: Hvordan skal dette gå?

Sitter der i stolen og frisøren, en dame som dessverre hverken snakker godt norsk eller forstår hva jeg prøver å fortelle henne om hvordan jeg vil hun skal klippe meg, rufser i håret mitt, studerer meg i speilet og tar frem saksen. Igjen kommer en fornemmelse av usikkerhet hos meg, og jeg aner også en usikkerhet hos henne, hvorpå jeg sier at «min» frisør pleier å bruke maskin i nakken og rundt ørene, størrelse 9 mm og hun graderer klippen oppover. Ingen reaksjon, hun bare fortsetter å klippe litt på må-få liksom. Jeg tenker; må bare gi henne en sjanse, stole på henne og at det blir sikkert helt fint dette. Heldigvis avbryter min faste frisør henne, og tilsynelatende starter hun dermed å gjøre slik som det vanligvis gjøres. Likevel er jeg langt ifra fornøyd når hun har valgt 6 mm, men jeg ser det ikke før hun, allerede har tatt et drag ved ene øret. «Hva i hel.… driver du med»? Normalt er jeg både tolerant og tålmodig og prøver så godt jeg kan å se det beste i alle mennesker, men nå overtok alle mine negative sider. Jeg ble rett og slett forbannet, skuffet og lei meg, nesten på gråten. Hvordan vil jeg se ut? Hun skamklipper meg jo.

Fra plassen ved siden av stirrer den andre kunden forskrekket på meg og når damen som klipper meg blir avbrutt av frisørdamen, som jeg skulle ønsket klippet meg nå, så oppstår det en konfrontasjon mellom dem. De snakker på et språk jeg ikke forstår, det gestikuleres og pekes og det ender opp med at jeg sier: Bare gjør deg ferdig du, det får bli som det blir. Og hun gjorde så, og det ble som det ble; riktig kort i nakke, enda kortere ved høyre øre og håret over det venstre øret var nok ment til å være av typen hentehår. Panneluggen, som normalt skrås nedover mot høyre, gikk i en fin bue oppover. Jeg orket nesten ikke å se og flere tårer presset på. Jeg hører frisøren spørre: «Ble du fornøyd»? Skulle jeg svare på dette idiotiske, nesten uhøflige spørsmålet? Puster dypt, mens hun børster bort alle løshårene, og jeg sier med rolig stemme: Nei jeg ble ikke det. Jeg liker faktisk best å bli klippet av noen som vet hvordan jeg vil klippes og som forstår hva jeg sier. Jeg ble faktisk ganske så lei meg nå, men jeg skal ikke dømme deg, du gjorde kanskje så godt du kunne.

Jeg står og skal betale for min “nye look”, prøver å unngå å vise alt for mye av mitt sinne når jeg setter bankkortet i automaten. Titter på summen hun har slått inn og konstaterer at jeg har fått hundre kroner avslag. Ja, ja, det kunne vært verre, men jeg betalte ikke gledelig den gangen. Resten av dagen går jeg og tenker på om jeg burde gått tilbake for og fått min faste frisør til å rette opp alle feilene hun «nye» frisøren hadde gjort. Jeg gjorde ikke det. I stedet ble det en tankevekker. Vi trenger å lytte til de som kan, de som har gjort tingene tusen ganger mer enn oss, de med erfaring og kunnskap i forhold til det som skal utrettes. Jeg trenger å lytte til de som har vært edrue lengre enn meg, høre på deres erfaringer, men jeg trenger også de som er i startgropa, de som med sin uerfarenhet minner meg på hvilke feil jeg bør unngå for å ikke ta tilbakeskritt til deres ståsted eller til og med enda lengre tilbake. Jeg trenger å overlate til noen som har større forståelse, kunnskap og erfaring enn det jeg selv har.

Kanskje fikk vi begge en lærepenge?! Man lærer så lenge man lever… med litt velvilje og en liten dose  positivitet, selv om den satt langt inne denne gangen. Mulig har vi skapt en ny, moderne hårfrisyre – hvem vet, selv om den ikke er fin etter mitt syn, men det er nå likevel bare en bagatell…

Det har vært, og er viktig for meg å opparbeide meg mer kunnskap rundt det å være alkoholiker. Ikke minst for å få mer forståelse av sykdommen og for å stille sterkere til å ikke ta et tilbakefall, en såkalt sprekk. Har lyst til å dele noe av dette med dere. Tørre fakta kanskje, men noe kan man dessverre ikke lukke øynene til hvor “kjedelig” det enn er.

Avhengighet

Avhengighet kan forstås som et atferdsmessig syndrom, der selvkontroll og overdreven bruk av rusmidler vektlegges til tross for kunnskap, erfaringer og negative konsekvenser. Det er en kronisk tilbakevendende lidelse. (Bramness, 2015). Avhengighet defineres som et spekter av fysiologiske, atferdsmessige og kognitive fenomener der bruken av en substans får en mye høyere vektlegging for en person enn annen atferd som de tidligere vektla. (Thommesen, 2012). Det er en psykologisk avhengighet, der en sterk trang til å innta stoffet er gjeldende. Dernest den fysiologiske avhengigheten, det vil si abstinensene, som er kroppens reaksjoner når stoffet blir redusert. Så er det toleransen som er et tegn på at dosen må økes for å oppnå samme virkning som før. I tillegg kommer trangen til å innta rusmidler til tross for skadevirkninger, viktige oppgaver opphører eller reduseres og et bruksmønster som går utover en selv, familie, nettverk, jobb og andre aktiviteter. (Fekjær, 2016).

Misbruk

Misbruk kan forklares med helseskadelig bruk av en substans, som alkohol eller narkotika. En person som for eksempel har et dysfunksjonelt mønster, svikter sine plikter og ansvar, kommer ofte opp i konflikter og er til fysisk fare for seg selv og andre over tid er en misbruker. Personen har i tillegg rustrang og abstinenser. (Helsedirektoratet, 2011). De som misbruker rusmidler har ikke lenger kontrollen over sitt liv og sine daglige gjøremål, og for noen er terskelen for hva de anser som misbruk lavere enn for andre. (Weihe, 2004).

Pårørende

Ofte er pårørende selv ikke i stand til å mestre sitt liv på grunn av frustrasjon, gjentatte nederlag, fortvilelse og sorg over et familiemedlems lang tids rusmisbruk. Avvisning, løgner og negativ atferd gjør at de har påtatt seg mye skyld og skam. Det er viktig å påpeke at ingen av de pårørende rundt rusmisbrukeren kan lastes for de valgene den som ruser seg tar. De kan være viktig støttespiller, men deres egne behov må ikke glemmes. (Bøckmann, 2014). Det er av stor betydning at de også får snakket om og bearbeidet sine egne problemer rundt det å ha en person som har ruset seg og stadig sviktet. (Killèn & Olofsson, 2011).

Endringer i hverdagen

 Mange av rusmisbrukerne har hatt en barndom uten mange gleder.  Da er det viktig å dyrke gleden og gjøre ting kun fordi det er gøy, lære seg å sette pris på de små tingene igjen. Derfor må mange lære seg å komme i kontakt med sine følelser, som for mange kan være skremmende. De mange vonde og vanskelige følelsene har rusen lagt et lokk på. Mindfullness og meditasjon kan være gode metoder for å lære seg å åpne opp igjen og kjenne på disse følelsene på nytt. (Skårderud & Sommerfeldt, 2013).

Det er også viktig å ha og kjenne på et fellesskap hvor hver enkelt er unik og verdifull. Som mennesker må vi alle lære oss samspill med andre personer, som ikke har vært naturlig å praktisere i rusmisbrukerens liv. De skal finne det positive i hverdagen igjen, opprettholde motivasjonen og ikke minst mestre ulike små eller store oppgaver. Som en del av dette er det viktig å komme i gang med ulike hverdagslige gjøremål, som for eksempel renhold og tilrettelegging av måltider. Det er viktig å gjenopprette rutiner og døgnrytmen. (Gråwe, Espeland, & Holter, 2009). Mange finner også nytte og stor hjelp av å delta på ukentlige AA eller NA møter, der ikke bare felleskapet står i sentrum, men også det å se og lære av andre rusmisbrukere, de som selv vet hvordan det var. De deler om sin måte og håndtere og å utsette sine russug på ved å ta en dag av gangen.

Min hverdag

Så langt det lar seg gjøre gjennomfører jeg overnevnte tiltak. Rutiner er det som for meg har blitt et must, og når de blir rokert på, kjenner jeg på mer uro, noe som mangler. Jeg starter alltid dagen med en liten morgenstund, hvor jeg tenner lys og sender gode, varme tanker til alle de som har det vondt og vanskelig. Jeg leser Daglige refleksjoner, hvorpå jeg selv reflekterer over min dag og lager meg en plan for dagen. Kanskje blir det ikke alltid slik jeg ønsker, men da kan jeg stoppe opp, ta en revurdering, “gå en annen vei”, starte på nytt og tenke så positivt som mulig. Min dag blir slik jeg vil at den skal bli. Dagen avsluttes med takknemlighet og tilbakeblikk på dagens gjøremål: Har jeg tatt gale valg, gjort noen urett, hatt egoistiske tanker som har påvirket mitt handlingsmønster, og har jeg skuffet meg selv eller andre. Noe kan jeg rette opp i der og da, men noe må bli med inn i morgendagen, tas med som erfaring og de personene jeg eventuelt har såret bør jeg så raskt som mulig kontakte og gjøre godt igjen for. Jeg kommer lengst med å være ydmyk, ved å ha et åpent sinn, utvise (kj)ærlighet og ha villighet til utvikling. En dag av gangen, og jeg starter i dag…

Det er mandag morgen og jeg våknet, som vanlig, ganske så tidlig. I dag var det katta som vekket meg, og egentlig hadde jeg mest lyst til å bare snu meg rundt, dra dynen godt over hodet og stenge hennes mjauing ute, men jeg stod opp. Dette blir ingen god dag, var første tanke som slo meg. Da kunne jeg allerede ha tapt, på en måte. Jeg lot mine negative følelser nesten ta overhånd.

Følelser forteller oss om hva vi “mener” om en situasjon eller mennesker vi forholder oss til. Følelsene kan være mange, og de kan være to vidt forskjellige i samme situasjon. Det kjente, og sikkert mest forhatte spørsmålet: “Hva føler du nå?”, som alle sportskommentatorer alltid stiller i situasjoner der idrettsutøveren aller mest ønsket å klappe til personen, som hadde vært så dum å stille dette spørsmålet ti sekunder etter at personen har slitt seg gjennom fem mil på bakglatte ski, men med all respekt, mest for seg selv, svarer de, smilende: “Jeg er så glad”! Går det an… så glad, og med et smil! Trodde egentlig de var mest slitne og forbannet jeg, og de er nok det, men de har lært seg å tenke før de handler eller snakker. De handler ikke på den første følelsen, men de lar den blande seg med alle de andre følelsene de har, tar en “samtale” med seg selv før de velger ut de mest fornuftige ordene der og da. Nå finnes det enkelte utøvere som ikke går gjennom denne omformingsfasen, men går rett på handlingen…

Et hvert “normalt” menneske har lært seg å tenke før det handler. Mest for å ikke såre eller skade noen, eller sette seg selv, eller andre i et dårlig lys. Det er noe vi lærer ettersom vi gjør oss erfaringer, at vi får tilsnakk og refs for noe vi sier som ikke burde vært sagt. Tror egentlig ikke uttrykket å snakke fra levra fører så mye godt med seg, selv om ærligheten bør stå i høysetet, men noen ganger er det lov, og nødvendig å tenke seg om før en snakker eller foretar en handling. Selvfølgelig skal det ikke være opp til andre hva du bør føle og dermed hvordan din reaksjon skal bli heller. Når en stadig blir irettesatt for å “ha feil følelser”, da bli jo reaksjonen der etter også, innestengte og forbudte følelser.

Som alkoholiker, da jeg var aktiv, gikk sjelden følelsene gjennom kverna. Det ble sagt og gjort mye rart, dumt og også farlige ting som et resultat av at jeg hadde enten en god eller dårlig følelse. Ingen rasjonalisering overhode. Følte jeg meg utrygg så drakk jeg mer. Følte jeg sinne, glede, irritasjon eller opprømthet, så drakk jeg. Mine følelser tok fullstendig overhånd uansett, jeg klarte verken kontrollere de eller være selektiv i forhold til hva jeg egentlig følte i den spesifikke situasjonen, hva den fortalte meg. En og samme situasjon kunne skape så mange følelser i meg at det gikk nesten over i det å være psykotisk, og det å ha en psykose kan føre til svært uheldige resultater, men jeg skal ikke vikle meg inn i noen psykologiske formuleringer her…

Hvorfor var følelser så vanskelig for meg. Noe av forklaringen lå vel i at jeg ikke hadde lært å verken takle eller snakke om følelser i min oppvekst. Hjemme hos oss var følelser tabu, noe vi ikke snakket om, langt i fra viste, ikke engang ved begravelser. Når noe var galt så kom stillheten. Det man følte var vanskelig ble løst med stillhet. Jeg fikk jo gråte når jeg ramlet og slo meg, men ble raskt hysjet på og “slutt å gråte nå, det var da ingen ting”, så jeg bet det i meg. Likevel husker jeg min mor som alltid gråt mer eller mindre i skjul. Ingen skulle se at hun var lei seg. Det var dette jeg så, tenkte mitt og lærte at slik skulle det være, og slik ble det. Når jeg fant ut at alkoholen fikk løst opp alle disse klumpene av størknete tårer inn i meg, så var det en forløsende følelse, i starten, men etterhvert gråt jeg meg tom og så drakk jeg mer, men ingen tårer kom, bare sinne, irritasjon og etterhvert ble jeg redd, fikk angst og følelsene var bare et gedigent sammensurium. Fullstendig kaos i hele meg.

Jeg løste alle mine følelser ved å drikke på dem, eller det ble som at jeg la et lokk over både de gode, fine følelsene og de vonde, opprivende følelsene. Jeg klarte ikke skille dem fra hverandre og jeg kunne gråte når jeg egentlig skulle le og omvendt. Til slutt skjøv jeg alle problemene foran meg, som en snøplog, turte ikke kjenne på: Hva føler du nå Heidi? Jeg var helt flat, totalt følelsesløs, kald og tenkte bare på å flykte. Følelsene skapte en så sterk angst og frykt for at følelsene skulle dukke opp. Tenk om lokket sprenges av? Og det gjorde jo det til slutt.

Tilbake til kattemjauingen; på en mandag morgen, mandager som for mange er en skikkelig dårlig dag, også for meg da jeg drakk. Eller alle morgener var like dårlige. Ja altså, katta mjauer og jeg er i tillegg svært så bakfull. En helg med bare drikking, som vanlig. Katta hadde nok stått der og skrapet på soveromdøra en stund, for når jeg endelig står opp er det nesten så den ikke kommer seg ut raskt nok. Den hersens katta. Hva galt hadde den egentlig gjort, den ville bare ut på do? Men det var jo slik jeg tenkte. Min dårlige følelse, min fylleangst gikk utover en uskyldig katte fordi jeg lot være å gå innom den delen av hjernen som skal fortelle meg at det er jeg som er ansvarlig for at katta irriterer meg. Det er jeg som lar meg irritere, ergo så er det min feil at jeg blir sint, ikke katta. Men med en historikk der dette ikke var en tillært eller innøvd måte å reagere på, så fikk katta gjennomgå, min samvittighet snakket; jeg er et dårlig menneske, så jeg kan bare drikke mer… Marsvinet løp rundt i hjulet sitt igjen, og igjen…

Heldigvis er det dagen i dag, mandag i 2019, og jeg er ikke bakfull eller full av angst og frykt. Men jeg er bitte litt redd, og det lar jeg gå ut over katta, i tankene mine, i en brøkdel av et sekund, så snur jeg “tenken”, spør meg selv hva som skjer, kjenner godt etter, ser inn over og finner svaret; Jeg gruer meg for et foredrag. Det er det jeg gjør. Uroen for det ukjente. Min ikke fullt så stabile trygghet. Jeg kan jo bare si det som det er. Har gjort det før, i trygge omgivelser. Trenger å øve meg mer jeg. Noen ganger synes jeg det fortsatt er vanskelig å snakke med personer jeg ikke kjenner så godt. Det er vel lov. Snakker til meg selv. Tenker, føler, handler. Jeg stryker katta over ryggen og slipper den ut, går på badet og løser opp i redselen. Det er bare å si det som det er Heidi, være ærlig, at jeg er ikke klar for store forsamlinger enda, snakke om meg selv, selv om jeg vet hva som skal sies, men det blir for stort, for skummelt. Så jeg sender en melding. “Jeg tør ikke”! Det var en god følelse det…

Jeg laget meg min dag

Takk for min dag…

Skulle ha en skrivepause i dag, men jeg stoppet opp og tenkte at noen ord med ut i dagen vil jeg gi dere.

I dagens løp stanser vi hver gang vi hisser oss opp, eller tviler, og ber om hjelp til å tenke og handle rett.

I dag ber jeg ydmykt min Høyere Makt om nåde til å finne tid mellom impuls og handling, om at det ikke må blåse en kjølig bris når jeg reagerer med varme, å avbryte hissighet med stille fred, å akseptere øyeblikket som lar dom bli innsikt og forholde meg taus når min tunge løper løpsk for å angripe og forsvare.

Jeg lover å lete etter hver eneste anledning for å kunne vende meg til min Høyere Makt for å få veiledning. Jeg vet hvor denne makten er: Den sitter i meg, så klar som en fjellbekk skjult i småfjellene, der er den uventede Indre Kraft.

Jeg takker min Høyere Makt for denne verdens lys og sannhet som jeg ser når jeg tillater den å styre mitt syn. Jeg stoler på den i dag og håper at den tillater meg å gjøre alt jeg kan for å finne frem til den rette tanke og handling i dag. (Daglige refleksjoner s. 30)

Med disse ordene går jeg ut i dagen, med akkurat nok bagasje til å klare av eventuelle hindringer på min vei. Jeg velger å gå på den smale stien. Jeg kan sette meg ned, ta en pust i bakken og tenke nøye gjennom hvilket veivalg jeg skal ta ved neste veiskille. Skal jeg ta letteste motstandsvei eller den litt mer kronglete stien, den som snor seg mellom kvist og brask, den som er litt humpete og har noen flere bakketopper å forsere, eller skal jeg ta stien midt imellom. Velger det siste alternativet for jeg trenger litt motbakker, noe å bryne meg på for ikke å glemme hvordan ta i bruk mine krefter og min vurderingsevne. Jeg trenger det for å kjenne at jeg bruker kroppen og hodet, at jeg er i utvikling.

Gå ut og gjør dagen til din.

Før, mens jeg drakk, spesielt på slutten, var noe av det jeg gikk og håpet på, at min samboer skulle dra bort med kamerater i helgene, men det skjedde nesten aldri. Han var der, hele tiden, liksom passet på.  Det var slik det føltes. Jeg kjente meg overvåket, innestengt og jeg følte bare at jeg måtte drikke mer. Foruten vinen vi hadde til maten eller som vi liksom skulle nippe til foran fjernsynsskjermen, noe jeg aldri har forstått, dette med å nippe til vin, for jeg drakk jo for å få en rus raskest mulig, og det oppnår en ikke ved å nippe, så jeg hadde jo mine lager over alt i huset, og ute i boden, i blomsterbedet, i skogen, ja over alt. Siden jeg tålte ganske mye, etter mange år med drikking, ble jeg ikke fersket eller han merket ikke at jeg ble mer beruset enn ham. Det var det jeg trodde, at han ikke så eller ante noe om hvorfor jeg stadig var ute og stelte med blomstene, vel og merke på vår -og sommertid. Men selvfølgelig var det bare meg selv jeg lurte. Han visste så altfor godt.

Nå, nesten fire år etter min aller siste tur ut i boden for å spe på med mer vin, forhåpentligvis, så sitter jeg her, alene. Det er fredag kveld og jeg er alene, tenk det, men jeg drikker ikke. Det er hjemme – alene – fest uten noen som helst vin på bordet. Det har vært mange slike helger det siste året. Min samboer har fått seg et liv igjen. Han slipper å være redd for å dra ut med venner mer, slipper å ikke vite hva jeg måtte finne på her hjemme alene, med all den vinen, i kroker og kriker. Slipper å uroe seg for om jeg ramler og slår meg når vaskeorgien kom, når vegger og tak skulle skures. Han slipper å være redd for om jeg lever når han kommer hjem.

Ja på disse alene helgene koser jeg meg virkelig, og jeg vet han gjør også. Begge slapper vi av med det vi liker. Han med hopprenn og en øl med gutta og jeg med håndarbeid, skriving, lesing eller en god film. Potetgull i en bolle, Joe Ginger – engelsk ingefærøl, nydelig, og alkoholfri selvfølgelig, og med beina på bordet. Nei det stemmer ikke, for det kan jeg ikke fordra, at noen har beina på bordet, så der går grensen, men jeg slapper vertfall av og koser meg med de tv-programmene jeg liker å se på.

Da jeg drakk ville jeg være alene, samtidig som jeg ikke klarte å være alene. Jeg taklet ikke for mye nærhet, men var redd for å bli forlatt. Jeg hungret egentlig etter kjærlighet, men tålte ikke at noen var kjærlige fordi jeg selv ikke hadde noe å gi. Jeg gikk først for å ikke bli skuffet når andre gikk. Nå kan jeg fortsatt sky for mye nærkontakt, men jeg vet hvorfor og min samboer vet, og jeg vet han ikke går og jeg bli også. Derfor er det så godt å være alene, bare meg, og vite at i overmorgen er vi to igjen. Akkurat slik det skal være. Men nå skal jeg bare sitte her, i mitt eget lille selskap, hjemme – alene – fest. Det er så deilig å bare være meg, for da føler jeg meg faktisk mindre ensom.

Jeg har sovet noen timer nå, og lørdagsmorgenen lyser mot meg. Ingen fyllesyke, ingen angst og ingen black-outs som uroer eller tar fra meg gleden ved å kjenne at jeg virkelig lever. Nå ser jeg himmelens rosa skjer, jeg ser kråkene i hastig flukt, og jeg vet at jeg trenger ikke flykte mer. Jeg trenger ikke lenger være redd for morgendagen, for jeg tar en dag av gangen, og bare gleder meg over hvert lille sekund jeg kan ta del i dette underfundige univers. Livet er herlig.

Hva morgendagen bringer vet jeg ikke, men jeg har laget meg en liten plan for den, noe jeg inn imellom må. Jeg skal ut og gå en lang spasertur i skogen. Burde hatt ski på bena, men her er det dessverre for lite. Men ut skal jeg, med nistepakke og kaffe på termos og bare nyte skogens ro. Så det kan hende jeg tar en fridag fra skrivingen, hvem vet. Det vil tiden vise.

Ha en god lørdag alle dere, hva enn dere måtte finne på – kanskje ingenting, og det er jo også noe…

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

 (1. vers av Tor Jonsson dikt: Når du er borte, et av mine favoritt dikt)

Det er påfallende at selv innenfor kretser der det jobbes for rusavhengige fortsatt er fordommer og stigmatisering av rusmisbrukere. Det dreier seg mest sannsynlig om manglende forståelse, kunnskap og redsel for oss som har havnet utenfor de såkalte normene.

Da jeg selv satte meg på skolebenken for å studere psykisk helse -og rusarbeid nå i voksen alder, full av pågangsmot og et ønske om å både lære mer om, og å bidra til mer forståelse om alkoholisme for medstudenter og faglærere, så var det skremmende å både se og høre deres forståelse av hvordan vi er som mennesker. Manges utsagn var at: Vi var late, selvsentrerte, egoistiske mennesker med dårlig selvinnsikt. I og for seg er det mye sannhet i det, men det glemmes ofte at det er et menneske bak rusen, at det er ruspersonligheten som oftest begår handlingene.  De rusavhengige har blitt for syke til å være i stand til å endre på sitt levesett. De trenger hjelp og omsorg, ikke avvisning, men som pårørende eller hjelpepersonell må du passe på og ikke ta fullstendig overmakten. Det er ikke du som bestemmer veien, men du kan veilede om veivalg. Det hjelper lite med din pekefinger og dine ord om at «du dør om du ikke følger mine råd», for om ikke alkoholikeren vil gjøre en endring der og da, så når du ikke inn. Likevel gjør du er stor forskjell på livskvaliteten for den personen ved å bare være der, se og lytte til personen.  

Hadde jeg klart å komme meg ut av kong alkohols makt over meg på et langt tidligere tidspunkt enn det jeg gjorde, så hadde jeg selvsagt gjort det. Jeg valgte heller ikke å bli en alkoholiker da jeg første gangen drakk alkohol. Jeg valgte å begynne å drikke ja, men jeg valgte ikke følgene av det å drikke. Tenk etter selv hvordan din personlighet blir når du har inntatt alkohol. Selvfølgelig er det store forskjeller siden ingen er like og dermed reagerer forskjellig, men du kan få en liten pekepinn. Tenk også etter når du åpner vinflasken din i kveld om hvorfor du vil ha deg det vinglasset. Kanskje har jeg problemer med mine følelser og hvordan jeg håndterer de. Snakker jeg om hvordan jeg har det og hvordan blir egentlig jeg når vinglass nummer fire er godt inne i blodårene. Kanskje er det simpelthen bare for å slappe av, men likevel; tenk over det. Tok jeg bort litt av gleden ved å sette seg ned med det vinglasset foran peisen nå?

Det er heller ikke slik at vi er dårligere mennesker, at vi er personer som bare vil drikke og sette på oss skylapper for hva som skjer rundt oss, selv om det sikkert kan virke slik, og det kan til en viss grad stemme. I enkelte tilfeller er det nå slik at alt rundt oss blir for uutholdelig, angsten og depresjonen har fått mer fotfeste i oss, og vi ønsker oss bare langt bort, dit ingen kan nå oss, og vi «kryper inn i våre sjeler», fyller på med mer gift for å dempe angsten og for å bli mer «modige». Vi drikker i utgangspunktet av samme grunn som det du som er «frisk» gjør, bare i større mengder fordi kroppen krever det.  Men vi er på en måte utstyrt med alt for mange følelser som vi selv ikke klarer å håndtere, ofte påført av mennesker og miljøet rundt. Og som de fleste mennesker skal vi klare det meste selv, ikke vedgå at vi kan trenge hjelp til å sortere ut det som er unødvendig bagasje. Så modige har vi ikke drukket oss, enda…

Det er ikke bare «mislykkede» og «dårlige» mennesker som får et alkoholproblem. Det finnes alkoholikere i alle samfunnslag; unge, gamle, rike, fattige, kvinner og menn. Vi er over alt. Det er bare det at for de som har blitt angrepet av denne dødelige sykdommen så alt for kraftig, som ikke lenger har noen som helst kontroll over eget liv, de som vi kan se ravende rundt på gaten, sittende på en benk med flasken i hånden, liggende under broer – skitne og stinkende og eller de vi kan se snike seg inn til sitt hjem (om de er så heldige at de fortsatt har et) med klirrende bæreposer; det er disse vi forbinder med alkoholikere. Jeg tør påstå at det kanskje sitter flere alkoholikere på Oslos beste vestkant enn det er av de som trasker rundt i Oslos gater.

Med mine uttalelser står jeg i fare for å erte på meg flere, men jeg våger, fordi jeg ser, jeg hører og jeg vet så altfor godt.  «Alkoholikere er skyld i sin egen skjebne og de er ikke mitt ansvar», hører jeg mange si. Nei du er bare ansvarlig for ditt liv, slik vi alkoholikere egentlig er, men vi har blitt fratatt evnen til å ta ansvar ved at alkoholen overtok det ansvaret. Det er jo bare hver enkelt person som kan endre på seg selv, men alkoholikere ser jo ikke hvilke endringer som må til for å løse problemene. Du som «normal» person tar deg en paracet når hodepinen blir for uutholdelig og skaper problemer for deg. Da er det jo pillen som har «overtatt» ansvaret for å løse hodepinen.

Det er de som tror, og som også fullt ut mener at mange av de kvinnene med alkohol -og eller rusproblemer som blir gravide er ene og alene skyld i det selv. Selvfølgelig er det vitterlig de som ruser seg, men hvorfor? Har ikke det kalde samfunnet vi lever i noe av skylden? Er det ikke en sammenheng med hvilke relasjoner de har eller aller mest ikke har, hvilket nærmiljø og vennekrets de kommer inn i og ikke minst familien og oppvekstkår. På toppen av dette må politikere også inn på listen, hvilke retningslinjer og vedtekter de bestemmer rundt både tilgang og bruken av alkohol og andre rusmidler. Med hensyn til dette trenger jeg flerfoldige sider, så jeg går ikke mer inn på dette i denne omgang. Tilbake til de gravide, rusmisbrukende kvinnene. Vi må heller ikke glemme at mange av disse blir ikke gravide av egen vilje og viten. Voldtekter og misbruk, ektemenn som bruker sin makt eller utenforstående mannfolk – kjente og ukjente, menn kvinner møter ute på byen, som de trodde var ålreite, men som hadde helt andre hensikter enn å bare følge kvinnen hjem. Det er vel ikke slik at disse kvinnene får barn bare for å være egoister. Mange tenker nok at om jeg blir med barn, så vil alt ordne seg, jeg skal bli nykter, men realiteten er ikke alltid slik. Rusen bestemmer for mye i livet deres til at de selv klarer å gjøre noe på egenhånd. De vil så gjerne føde et friskt barn og følge det opp i trygge, gode rammer, men makter ikke. De mangler ikke kjærlighet, men de klarer ikke gi det fordi alkoholen har tatt all kjærligheten. Det kan hende disse kvinnene aldri har fått noe kjærlighet, ømhet og nærhet selv. De vet ikke hvordan gi bort noe de ikke selv har eid, nemlig trygghet og kjærlighet.

Likevel er det mye av menneskers tankegang rundt de svakeste i samfunnet som er i endring. Takket være «Petter uteligger» og andre personer som står på for å jevne ut ulikheter og stigmatiseringen av de svakerestilte, men det er ikke nok. Hver og en av oss, ja meg selv inkludert. Selv med min bakgrunn kan jeg forstå at mange går forbi, ser en annen vei og tror at disse tiggende hendene og øynene forsvinner. Jeg kan forstå redselen, og at de føler seg truet når en ruset person kommer mot dem på gaten. Til tross for at jeg vet at innerst inne vil ingen av dem gjøre noen noe vondt, men etter rusens herjinger i kroppen, der alle unormale handlinger blir normale på grunn av all giften som krangler om mer fotfeste, så blir de dessverre faretruende og i verste fall voldelige i situasjoner hvor de ikke lenger styrer kroppens lyster og signaler.  Egentlig så er det beste å stoppe opp, bare si noen vennlige ord, som kan bidra til å gjøre hverdagen litt lettere for den personen. Den blir faktisk sett som den personen den er, ikke for rusen sin del. Selv kan du gå videre med god samvittighet. Vi må bry oss, for vi er alle mennesker, på godt og vondt. Noen er bedre rustet enn andre og noen har bare ikke lært hvordan leve livet. Kan ikke DU lære dem!

Jeg ville ikke såre noen. Jeg ville ikke skuffe noen. Jeg ville ikke være til bry. Jeg ville ikke være slem eller ondskapsfull. Jeg ville bare gi bort den lille kjærligheten jeg hadde i meg, det som var igjen etter at mange hadde tatt bort min følelse av hva det ville si å føle seg elsket. Det var det jeg ville, egentlig, ikke å drikke, men jeg klarte ikke, visste ikke bedre, da. I dag kan jeg, uten å kjenne meg dårligere enn andre, ikke med hovmod heller, men en indre styrke og kraft til å gi av det jeg har fått i gave, mine dyrebare erfaringer og min edruskap. Jeg kan lære dette videre til de som fortsatt er uvitende og redde for de som i sin ensomhet drikker seg fra alle sine følelser…