«Edruskapen er en reise inn i gledelige oppdagelser. Hver dag bringer nye erfaringer, større innsikt, større håp, dypere tro og større toleranse. Disse egenskapene skal jeg holde vedlike, ellers har jeg ingen ting å gi bort». (Daglige Refleksjoner)

Først og fremst trenger jeg å holde mitt eget hus i orden …

——

Når jeg merker jeg er anspent, forlenger jeg mine daglige spaserturer og repeterer langsomt sinnsrobønnen i takt med mine skritt og åndedrettet. Eller jeg tar noen ekstra minutter med mindfulness, slik jeg gjorde i dag morges. Var i ett med pusten, i meg selv, som i transe. Plutselig «våknet» jeg, brått, da en stilleflytende elv kom inn i mitt bilde. På elven fløt en flerret trebit. Liksom naken og helt ubeskyttet, laglig til for angrep. Men den drev videre på det tilsynelatende stille vannet. Hva ville denne «ligningen» fortelle meg? Var det jeg som sakte fløt nedover floden? Fortsatt sitter jeg her og funderer over dette «bildet» …

—–

Å holde mitt eget hus i orden … Forleden dag ble jeg spurt om jeg ville starte opp med en gruppe tilknyttet KISS, Kvinner i sosialomsorgens service her i Moss, hvor jeg eventuelt kunne gi ANTA-kurs. Jeg har gått opplæringen, hatt en god erfaringskonsulent i Rita Nilsen, så det var ikke mine kunnskaper det sto på. Ikke minst har jeg mine egne erfaringer. Men jeg måtte takke nei, hvor mye jeg enn har lyst til å bidra for andre som har et ønske om å slippe. Årsaken bunner ut i at jeg ser så mange ubearbeide fortidsminner, som fortsatt lager rot i mitt hjem, rettere sagt i mitt hode. Jeg trenger å få bearbeidet og ryddet ordentlig opp i meg selv før jeg er klar til å gi videre mine kunnskaper. Om jeg vakler klarer jeg ikke å få andre til å stå stødig…

Hvorvidt skyld -og skamfølelsen fortsatt driver å forkludre min tilværelse har jeg egentlig ikke det fulle svaret på, men jeg vet at det delvis er andre som forårsaker mine plager. Minner, både fra langt tilbake i tid, og noen situasjoner mer nærme nåtiden. Kan hende er det noe ved mitt liv nå som plager meg også. Dette trenger jeg å komme ordentlig til bunns i. Derfor kan jeg ikke under noen omstendigheter påta meg et slikt ansvar, som det er å føre budskapet videre. Jeg må kunne stå inne for alt jeg bringer videre. Ikke det et jeg ikke tror, eller ikke kan være ærlig, men jeg har ikke den hele, fulle sannheten selv – sannheten om meg selv. Hvis jeg lurer meg selv til å tro at jeg har funnet alle svarene vil jeg også lure andre. Men som min gode og kompetente rådgiver raskt oppdaget; at jeg fortsatt hadde mange ubearbeidede minner… Så jeg gjør lurt i å konsentrere meg om meg selv en stund til.

Jeg trenger å snakke om det. Ikke på noen annen måte kan frykt, stolthet og uvitenhet smelte bort, og etter en tid vil jeg stå på en helt ny grunnvoll for integritet – i takknemlighet til de som har vist meg veien, og spesielt til denne personen som klarte å se dette. Når jeg ikke lenger strever med å holde meg selv flytende, først da er jeg klar til å overlevere håpet til noen andre …

—–

Min selvfølelse vokser når jeg elsker og aksepterer meg selv som den jeg er. Jeg hindrer mitt eget velbefinnende og min vekst hver gang jeg tviler på mitt egenverd – på hva jeg gjør eller hva andre synes om meg. Selv om jeg kunne behage alle mennesker på jord, om jeg kunne «forbedre alle andre» og ha løsningene på alle deres vanskeligheter, om jeg kunne gjøre verden til en perfekt plass å være – skulle jeg formodentlig ikke engang da kjenne meg tilfreds med meg selv … Dessuten skulle jeg måtte gi opp hele mitt selv for å klare av en slik umulig oppgave. Og det er jo nettopp slike tanker jeg kan gå rundt med – jeg vil hjelpe alle, og aller helst NÅ…

Jeg kan ikke være perfekt, aldri. Jeg kan ikke gjøre andre perfekte heller, og aller minst dem. Like fullt trenger jeg kjærlighet, respekt og glede i livet. For godhet beror jo ikke på om noen er perfekte eller ikke. Jeg ble født til denne jorden, og ene og alene av den grunnen fortjener jeg respekt, slik alle gjør. Min respekt – for det mirakuløse «meg» som har blitt gitt meg. Så av respekt for alle andres liv trenger jeg nettopp å ta tilbake min egen respekt. Når jeg holder dette fremst i mitt minne kommer jeg til å forstå viktigheten av å aldri gi opp meg selv under noen omstendigheter …

Jeg holder stadig på å lære meg å leve et fullverdig liv, et liv der jeg synes om og bryr meg om den personen jeg er. Derfor, når jeg stilles til valg i dag, skal jeg velge den veien som forhøyer min selvfølelse.

Eller har du glemt at en pårørende er en ikke-fornybar ressurs?

Har du tenkt over din misjon her på joden, hvorfor du er her?

Er du her for alle andre, for at de skal ha det godt? At de skal ha det rent og pent og mat på bordet?

Eller er du her for å oppnå suksess? Og hva innebærer denne suksessen – gir den lykke?

Hva med deg selv?

Hva søker du egentlig? Anerkjennelse? Hvem gjør ikke det?

Den som er en sann søker vokse, lærer og oppdager at han er den eneste som er ansvarlig for hva som skjer. Har du tenkt på det?

Sokrates sa: Det uutforskede livet er ikke verdt å leve. Tror du på det?

Og hvis du tror, hvorfor er du ikke på oppdagelsesferd, i deg selv – for deg selv?

Det er så vanskelig sier du …

Man trenger sine vanskeligheter fordi de er nødvendig for å oppnå suksess …

Om du feiler er disse feilene rett og slett muligheter til å begynne igjen på en bedre måte.

Si heller til deg: Mine feil var vellykket, jeg vil lære av dem …

Hemmeligheten bak å komme seg videre, er å starte! Hemmeligheten bak å starte er å bryte opp …

Du klarer ikke sier du – de trenger deg. Men du vil også videre. Hvordan?

Selvtillit er den største hemmeligheten til suksess, så fortell deg selv at du kan. Og du har lov!

Du vil mestre, litt etter litt – du motiveres, og vaner er det som får deg til å fortsette, så du vil prøve igjen, og igjen …

Det gjelder å ikke gi opp eller fortsette å si; en dag …

Uka består av syv dager, og «en dag» er ikke en av dem.

Så selv om dager er tunge og du kjenner deg utslitt, du vil gi opp, så fatt mot – kjemp videre.

Du kan snuble syv ganger, og reise deg åtte …

Kanskje vil du innse at du ikke kan ha et positivt liv og et negativt sinn. Kan du ønske deg noe uten å gjøre noe for det?

Så hva med å fortelle deg selv at: JEG KAN – og JEG VIL!

Og da forstår du – den aller mest bortkastede tiden var tiden du brukte på å ikke starte …

Og ikke bare det, men om du gir opp, vinner du aldri. Du vil aldri bli fri …

Du vil seire over deg selv når du forstår alt dette; å strebe etter fremgang, ikke perfeksjon!

At den vanskeligste seieren var over deg selv.

Og at: Ekte styrke kommer ikke fra å vinne, men fra alt slitet og alle harde prøvelser du måtte igjennom for å vinne …

Du vil også oppdage, om du er oppmerksom nok, at nuet er fylt med glede og lykke.

Fortsatt spør jeg: Ser du deg selv for den du virkelig er? Hva søker du?

Og jeg sier: Alt og alle har en skjønnhet selv om ikke alle ser den.

Jeg ser denne skjønnheten – jeg ser deg!

Jeg bare lurer: Hvorfor utsetter du å leve? Det er for sent å gråte over det du mistet om du ikke kjempet for det …  

Husk: Det er ikke hva du sier og gjør en sjelden gang, det er hva du gjør og sier dag ut og dag inn som utgjør de store forskjellene.

Så se deg selv i speilet hver dag, fortell deg selv at du er både pen og bra nok. «Klart jeg kan»!

Bestem deg for at du ønsker det mer enn du er redd for det.

Gå deretter ut i verden – din verden …

… OG LEV!

… de som fortsatt holder meg nede …

Jeg er i en prosess. Har vært det en god stund. Tenkt, nå er tiden inne, nå er jeg moden for å gå litt lenger. Nå er jeg moden for å slippe alle demonene ut – slippe meg selv enda mer fri…

Fra jeg tok kvantespranget ut av alkoholhelvetet var jeg klar over at jeg hadde en stor jobb foran meg. Det å arbeide meg gjennom alle mine innerste tanker, de som kommer hver gang følelsene til minner dukket opp. Jeg har forløst mye, men de innerste, dypeste, og de mest smertefulle hemmelighetene sitter der fortsatt. Frykten for hva som kan skje. Det kan vel ikke bli verre…?

Jeg har med tiden lært at for å virkelig bli fri, fri til å vokse, så trenger jeg å få ut disse djevelske tankene, alle demonene som river og sliter i meg, spesielt når jeg står i vanskelige tider. Og denne pandemien har skapt et vakuum. Jeg har skjøvet problemet foran meg som en plog, eller dratt de etter meg som et lodd, så tungt at jeg nesten ikke har kunnet gå til tider. Ingen har forstått, for jeg har ikke sagt noe – båret det inni meg, slik jeg har for vane å gjøre med det som er vondt.

Før denne koronaen kom å la tvangstrøyen på meg og mange andre, hadde jeg noen å snakke med. Jeg hadde faste møtedager i en gruppe, hvor jeg etter hvert turte å dele om noen av de vonde minnene, men så ble det stopp. Og på nytt ble jeg fanget, i meg selv…

Kunnskapen har jeg. Jeg vet hva som trengs og gjøres, og stadige påminnelser fra likepersoner om å finne meg en sjelesørger har ligget der som en mare. Våger jeg å ta et nytt kvanteskritt? Våger jeg å stå i enda mer sjelelig smerte? Svaret ble: Ja! Jeg må, for å komme videre, for å ikke bli sugd ned igjen. Jeg må for å bli hele meg selv igjen. For å ikke lenger leve underkastet min fortids demoner – alle de minnene som gnager meg opp. Mennesker som fortsatt kuer meg gjennom stadige emosjonelle besøk.

Jeg har vært på leit etter en person som kan hjelpe meg. En som kan lytte, uten å kreve. En som bare er der uten å måtte mene, men som likevel kan forstå, om ikke alt, så akkurat passe nok til å gi meg den tryggheten jeg sårt trenger. En jeg kan åpne meg opp til, gi slipp til uten å være redd for at personen skal overta all min byrde. Så kom åpenbaringen, eller jeg følte at jeg kanskje hadde funnet den rette personen, men jeg visste ikke helt hva han het og hvor han befant seg. Jeg visste egentlig ikke hvordan komme i kontakt med personen, som skulle vise seg å være prest og sjelesørger, og broren til Trygve Skaug. Du vet, han som skriver så vakre dikt og synger så såre sanger, så «nedpå» og forståelige – gjenkjennende. Han skulle jeg gjerne ha møtt…

Jeg har aldri møtt Trygve Skaug, jeg kjenner ham ikke, men på en annen side kjenner jeg ham på en måte likevel, gjennom tv-program, som «Hver gang vi møtes». Og han «snakker til meg» gjennom sine dikt og sin musikk. Det er noe ved ham som gjør meg rolig og avslappet – finner trøst og sjelefred gjennom tekstene hans. Det er en stoisk ro over hans væremåte, som kjennes trygt. Og han gir av seg selv, om det å ha møtt motstand, om mobbing og utenforskap. Det å føle seg alene.

Da han fortalt deler av sin histore i Tv-2 serien «Hver gang vi møtes» nevnte han sin bror, som tilfeldigvis er prest og sjelesørger. Min redningsmann, tenkte jeg. Det er broren til Trygve jeg skulle snakket med. Hvordan? Og nå har det gått flere uker, og jeg har enda ikke prøvd på å finne mere ut om hvordan få tak i broren. Ikke vet jeg navnet heller, og ikke hvor han bor, eller jobber. Så, da jeg våknet i morges var det noe som grep meg. Som om noen tok tak i tankene mine og vendte dem mot en løsning. Kanskje var det diktet jeg leste i går, diktet som Trygve Skaug har skrevet, om det å ha noen som ser seg for den den er, som hadde satt i gang denne prosessen i min underbevissthet. For om natten jobber underbevisstheten, på overtid. Forresten er diktet slik (Fra diktsamlinga Opprykk):

På min styggeste dag

så du alt jeg gjorde

og ikke gjorde

du spytta ikke på meg

du sa bare

prøv en gang til du

Så når jeg sitter her og skriver denne bloggen har jeg sendt av gårde en melding til selveste Trygve Skaug. Ja, jeg tok mot til meg. Når ikke «fjellet kommer til meg, så får jeg komme til fjellet»… Vertfall gå imot det. Og jeg har gått dit jeg kan, enn så lenge. Så gjenstår det å vente på svar, i spenning og med tålmodighet … Jeg har kan hende funnet personen som kan hjelpe meg … Vil Trygve svare meg? Vil hans bror hjelpe meg? For at jeg en dag kan kommer til et punkt der mine demoner blir mindre og mindre, og jeg blir større og større…

Og plutselig var det fredag igjen…

Egentlig spiller ikke ukedagene så stor rolle lenger. I og for seg gjorde det ikke det da jeg drakk heller, vertfall ikke på slutten. Var ikke lenger slik: «Endelig helg og nå kan jeg slappe av med ett glass vin eller to». For det første var det aldri ett eller to, men mange. Og det å slappe av var muligens noe jeg søkte, det å flykte fra verden og livets krav, men når alkoholen hadde sirkulert i kroppen for en liten stund, var det sjelden ro å få.

Fredag igjen ja, og det kan like gjerne være mandag nå som den gangen da alkoholen snudde opp ned på alt. Forskjellen er at nå setter jeg pris på hver bidige dag. Og om jeg lurer på hvilken dag det er, så er det ikke alkoholen som er skylda, men fordi jeg egentlig ikke fokuserer på ukedagene. Alle er like viktige, eller uviktige. Eller; alle dager er en gave, og om det er ukeslutt eller ukestart er hvordan jeg velger å tolke dagene. Alle dager fortjener et godt innhold, og det er opp til meg, ikke kalenderen.

Fredag – fredens dag, eller fri-dag … Da jeg drakk brydde jeg meg ikke. Aldri fred eller fri å få uansett. Følelsene og tankene ga meg aldri fred. Jeg slapp aldri fri. Ikke fra noe eller noen. Mennesker derimot? Ingen som ventet noe av meg – trodde jeg. Uansett hadde jeg ingen jobb å rekke. Det eneste jeg måtte rekke var polet, og matvarebutikken før ølsalget stengte. Alt jeg gjorde dreide seg om å skaffe, stable og supe. 24-7, dag ut og dag inn, og det var sjelden avslappende. Og da denne såkalte endelig-fredagen kom, og alle koste seg med sine respektive kjære, satt jeg alene, med min (u)venn.

Ja, det er fredag i dag. Starten på helgen. I morgen … I morgen er ikke – det er dagen i dag som gjelder. Regn eller sol, spiller ingen rolle. Men det er faktisk sol, enn så lenge. Jeg har fått denne dagen i gave. Selv om den ikke forlanger å få noe tilbake, så vil jeg esle min kreativitet til denne dagen. Jeg vil gi den min tilstedeværelse, være åndelig tilstede. Jeg skal møte den med vennlighet og et smil. Det synes jeg den fortjener, slik alle dagene gjør…

Ja, noen av oss har måttet gjøre oss bitre erfaringer for å lære oss sannheten om livet. Ingenting gror i måneskinn. Og selv de fineste rosebusker har torner … Jobb eller ikke jobb, familie eller ikke familie. Mye forsvant for mange av oss, alkoholen stjal alt. Vi skal bygge opp igjen – tillit og nye verdier, nye nettverk og familiebånd. Men om vi setter materiell avhengighet av andre mennesker og goder foran åndelig avhengighet, vil vi kanskje få færre fredager å glede oss over. Om vi velger å sitte under hver vår osteklokke vi vi aldri oppleve hverandres energi. Men noen kan få lov til å bli der, de som tar all min energi…

Husk: Virkeligheten skaper vi selv… Den blir et resultat av livet vi valgte, og ikke minst velger – NÅ …

—–

Hva passer vel bedre å avslutte med enn disse ordene (diktet) av Anne Hege Forsberg Andersen:

Når vi erkjenner

Fullt og helt

Våger

Å være sanne

Blomstrer

Sjelens forknyttethet

Ut av sin

Kuede

Ramme

Dagen i dag først, og jeg tror det er fredag… La den bli god 😊

Tidlig på´n i dag også, oppe med sola. Egentlig litt før, så jeg rakk min morgenstund, før kaffen ble inntatt på balkongen. Det var kaldt, minus fire, men en aldeles nydelig, og stille morgen. Slik jeg liker den. Bare meg liksom – helt alene i verden. Nei, jeg vil jo ikke være alene, ikke hele tiden. Da blir ensomhetsfølelsen uutholdelig tenker jeg. Selv om jeg aldri, vertfall sjelden kjenner meg ensom…

Skrollet gjennom facebook, svarte på noen henvendelser og hyggelige kommentarer. Det varmer en frossen morgenkropp. Men kan takke meg selv for at jeg frøs, for å stå ute i nattøy er ikke det lureste. Har jo ikke alltid tatt de smarteste valgene, men nå kan jeg selv velge…

Tenkte gjennom noen planer for dagen, ikke de helt store. De innebærer mest egenpleie, det å ta det mer med ro. En tur i skogen, eller ned mot sjøen. Ikke noe stress i dag. Kroppen sier sitt. I går ble det i overkant mye gjort. Det er jo slik jeg er – full guffe. Alt eller ingen ting. Som da jeg drakk, alt eller ingen ting. Ingen ting, nei det forekom vel aldri, bånski mest.  Hadde jeg ingen ting selv, så fikk jeg alltid tak i drikkevarer andre steder. Alltid løsningsorientert.

Den egenskapen har jeg tatt med meg, det å finne løsninger. Gode og utviklende løsninger, de jeg kan mestre, som gjør meg tilfreds. Dessverre er det også de gangene jeg ikke ser helt hvordan gripe fatt i problemer. Eller utfordringer har jeg nå lært å si. Men jeg liker det også, det jeg kan bryne hodet litt med, det som virkelig utfordrer meg. Og ingen ting er jo umulig, det tar bare litt lengere tid…

Så, tilbake til dagen i dag, for det er den som gjelder. Jeg har gitt den en god start, både grunnlaget i går og morgentimene i dag. Vel, det kan nok diskuteres om grunnlaget fra i går var det aller beste, siden kroppssmertene forteller meg noe helt annet. Jeg velger å se bort i fra dem, fokusere på det positive. Det at jeg fikk sådd noen flere blomsterfrø, og kanskje noen fremtidsplanerfrø hos personer som ønsker en livsendring. Hvordan veksten blir vil fremtiden vise…

Ja, da har sola kommet to timer lenger på sin dagsferd. Skinner gjennom kjøkkenvinduet og kiler meg i nakken. Det nærmer seg frokosttid. Og forberedelse til tur etter det. Jeg vil vie dagen min til det jeg liker best, uten dårlig samvittighet. Hva skal det være godt for. Ikke meg selv i alle fall. Og hva er så meningen med å ha dårlig samvittighet for å være snill med seg selv? Absolutt ingen mening, det er meningsløst…

Så, opp å hopp, eller jeg står over hoppingen. Pakker sekken. Klar – ferdig – gå! Skal jeg ta med kart og kompass? Ikke i dag. Jeg skal bare gå på kjente stier, de andre har gått opp, de jeg nå kan i blinde, nesten. For det er lurt å lytte til erfarne mennesker, og når man går på ukjente trakter, kan «kart og kompass» være livsviktig verktøy. Men man må vite hvordan bruke dem…

Fant et sitat, om meningen med livet… Av Håkon Bleken, en av Norges fremste samtidskunstnere og mannen som ga oss sine inntrykk etter Utøyaterroren gjennom malerier – hans måte å bearbeide angst og traumer i etterkant på. Jeg er ingen flink kunsttolker. Egentlig er det kanskje ingen fasit på hvordan tolke malerier eller kunstverk på. Det sier vel det jeg selv føler det sier. Men nå var det dette sitatet jeg fant, det som virkelig fikk meg til å reflektere, over livet, og meningen med livet…

Bleken skrev: Man må ikke spørre om meningen med livet, men man må gi det mening. Om dette var refleksjoner han gjorde seg etter Utøyatragedien vet jeg ikke, men det satte vertfall mine små grå i gang. Første tanken var jo; han har så rett. Det er så lett å stå tafatt med lua i hånden og bare se på livet fare forbi. Når livet føles så til de grader urettferdig og alt går i gal retning, eller man nærmer seg slutten. Da kan man angre på alt man ikke gjorde, eller det man ville ha gjort annerledes – klage sin nød over det meningsløse livet…

Det er jo ikke slik at ting kommer til oss uten videre, uten at vi gjør noe for det. Nei, vi trenger å legge ned et stykke arbeid for å oppnå å få goder i livet, det som gir livet mening. Slik også med for eksempel edruskapen. Selv om det å bli nykter bare i seg selv ikke ga livet fullstendig mening, men det forenklet mulighetene. Jeg trengte derfor å endre mitt levesett også, gjøre det jeg til tider hadde sett på som umulig mulig.

Jeg fant livet meningsløst da jeg drakk. Egentlig syntes jeg livet var meningsløst før alkoholen kom inn i mitt liv, og søkte derfor trøst i rusen. Flyktet fra det jeg fant uutholdelig og trodde jeg skulle finne noe bedre med hjelp fra kong alkohol. Resultatet ble det motsatte av bra, det ble fullstendig meningsløst, og til tider så jeg det som håpløst. Først da jeg forsto hva jeg var i ferd med å gjøre, nemlig å grave min egen grav, og sakte, men sikkert begi meg ned i den, mens jeg gråt mine bitre tårer og forbannet dette livet, da snudde tankegangen min – bare jeg kan endre dette, og gi meg og mitt liv mening.

Det å drikke alkohol, eller å ruse seg generelt er bare symptomer på at noe ikke er som det skal. Noe ligger bak – det var en årsak til hvorfor jeg drakk. Det som jeg kan kalle det meningsløse. Hva hadde jeg i livet? Hva ville jeg ha i livet? Spørsmålene jeg stilte meg var bare begynnelsen. Svarene hadde jeg ganske så klart for meg – mine drømmer. Men bare å stille dette spørsmålet, og finne mine svar, altså det jeg drømte om, kall det mål i livet, eller også i dette tilfellet, det som ville gi mitt liv mening, ga jo ingen resultater. Jeg måtte faktisk begynne å ta ansvar og ikke sitte å vente på at alle godene skulle komme til meg. At det virkelige og meningsfulle livet bare skulle komme som en pakke, pakket inn i glanspapir og sikebånd…

Da jeg leste dette sitatet, om og om igjen, reflekterte over ordene, dens mening, så ble det veldig tydelig for meg at jeg fortsatt sitter her og venter. En sannhet er det kanskje at nå kan jeg på en måte ikke gjøre så mye annet heller, siden dette covid-19 viruset setter en stopper for videre virksomhet i forhold til det å ta noen kvantesteg nærmere målet. Når det er sagt kan jeg i alle fall gjøre det beste ut av den situasjonen jeg, og mange med meg nå befinner oss i. Jeg kan gi dagene mine mer innhold. Skape noe meningsfylt, som for eksempel å gå ut på hageflekken min, selv om ryggen min også vil krangle på det. Men jeg må jo gjennom smerte for å komme ut på den gode siden. Jeg sto i alle abstinenssmertene da jeg skulle bli edru, og sto det hele løpet ut den gangen, så jeg klare nå også. Dette er bare brøkdeler av hva jeg var gjennom den gangen.

Så jeg skal ikke klage over gråe dagar, umetta magar, sorgar og sår… (Tor Jonsson – Klagar du, gjengitt under). Jeg skal gå ut i dagen i dag og fylle den med mening. Det er det som er meningen med livet, å gi det mening…

Klagar du livet for gråe dagar, umetta magar,
sorger og sår?
Verst er å gå frå usådd åker og ufødd vår.

… Hva med å tenke at dagen i dag er carte blanche?

Livet er alle disse dagene som kommer og går, så hvorfor ikke lage dem god, og begynne med dagen i dag!

Det å komme seg opp på morgenen, aller helst før min samboer, er for meg en viktig rutine. Da kan jeg ha stillheten for meg selv – stillhet til mer tilstedeværelse i min morgenstund, stillhet til å kjenne egne følelser og stillhet til å reflektere. Jeg kan planlegge dagen, men vel så viktig er veien til dette målet – det å være med hele veien, og noen ganger stoppe opp.

Livet er ikke bare oppturer selv som edru. Mentale og følelsesmessige utfordringer er av og til harde å mestre også nå. Men jeg ser og lytter, i det lange løp, at mestring av slike vanskeligheter er den virkelige prøven på en god livsstil. Motgang gir også større muligheter til vekst enn velvære og suksess. Det er bare en vei, gjennom, også det smertefulle…

Klart jeg også søker velvære. Hvem vil vel ikke ha det godt og ikke minst trygt? Alt for lenge murte jeg meg ute fra samfunnet, det som kjentes utrygt og skummelt. Jeg har erkjent at jeg er sammensatt, men like fullt en del av noe større. På tide å delta igjen. Omstart er lov – blanke ark og fargestifter. For ikke å glemme; å stille med et åpnet sinn!

Alkoholen brøt meg ned. Jeg så på meg selv som et lite, nakent tre, uten blader, på en måte identitetsløs. Så innså jeg at treet likevel sto der, sårbart og lite, men også sterkt der det sto imot all slags vær og vind. Og bladverket kom tilbake hver vår. Nå ser jeg at jeg fortsatt er dette treet, sårbar og sterk, og med et gyllent bladverk. “Et naturens barn”…

Jeg har sluttet å bære på løgnen om at jeg skal klarer alt selv. Etter mange år med å ha fornektet mine følelser, mest for å beskytte meg selv, lærte jeg å godta dem i stedet. Denne emosjonelle frigjøringen ble nødvendig for å distansere meg fra alkoholen. Frykten er min drivkraft når jeg våger å være i disse følelsene.

Alle trenger vi noen til å heie oss frem, noen som dekker ryggen vår og som er der i opp- og nedturer. Gode vennskap er verdt og pleie, mens noen kan vi med fordel la være. Når noen mennesker velger å gå ut, blir det plass for at andre kan komme inn, de som virkelig betyr noe. Vi er oss! Og i den store sammenhengen ser jeg at JEG ER NOE – for noen…

Mennesker som heier meg fram, har gitt meg troen på meg selv tilbake. Likevel er den sterkeste troen på meg selv den som skapes ved at JEG selv forteller at jeg evner å oppnå mine mål. Ikke minst ta meg selv på alvor og å være snill meg selv, den personen jeg skal gå sammen med hver dag i dette livet…

Når jeg slutter med å behandle noen, meg selv innbefattet, med likegyldighet, ser jeg plutselig oss alle med helt andre øyne. Til og med mine følelser gjør meg mer trygg, og når jeg ikke stenger kjærligheten til meg selv ute, frigjøres jeg. Handlingene i fortiden får sine rette proporsjoner, slik at kjærlighet og respekt er livets kilder og byggesteiner.

Så i dag velger jeg å gi meg selv (kj)ærlighet. Skal stoppe opp og spørre meg; er jeg snill med meg selv nå. Våger jeg å være tilstede? Hva med å gå litt utenfor komfortsonen, utfordre meg litt og dermed få mer kontroll over frykten for det ukjente. Bruke frykten som veiviser fremover. Til der drømmen er …  Og i prosessen kan jeg ikke neglisjere mine egne sårbarheter.

——-

Ønsker alle en riktig tilstedeværende fredag og helg. Og gi deg selv lov til å bare være, gjennom hele helgen, men først og fremst for I DAG – det fortjener du…

DU ER VERDIFULL, akkurat som du er!

… Fortiden er bare begynnelsen på en begynnelse…

Hvor ofte var jeg omtenksom og god mot noen rundt meg da jeg drakk? Aldri, vertfall svært sjelden. Og når det skjedde var det i sa fall for egen vinnings skyld. Likevel kan jeg ikke gå og la skyldfølelsen hindre meg til å komme meg videre. Nei, jeg skal ikke være så opptatt av mine gamle sår at jeg glemmer bort å vokse…

Det kan være av stor verdi å undersøke fortiden. Det kan gi meg informasjon om dagen i dag, om nuet, og til og med være ledetrådene som kan hjelpe meg å gjennomføre en forbedring av meg selv og for fremtiden.

Om jeg var en av de som fornektet, vanskeliggjorde og mistet kontakten med de plagsomme minnene kan møtet med fortiden virkelig være en avgjørende del av tilfriskningen. Mye av det bakenforliggende, som i dag kan skape utfordringer, ser jeg ikke alltid adressanten til. Selv om jeg ikke helt forstår og ser hvor floken egentlig har sitt utspring vil jeg følge tråden for å nøste opp i det. Nå vet jeg at trenger å bruke tid på det, og etter hvert vil jeg forstå meg selv bedre. Jeg ser også noen gode minner, og de skal jeg også erkjenne spesielt om jeg har forhåninger om å få et realistisk bilde av min fortid.

Bruke tid for å prøve å forstå … Kanskje vil jeg ikke alltid forstå. Men jeg har forstått viktigheten av å vite at fortiden er forbi. Mange av mine hemmeligheter har holdt meg igjen lenge nok, til og med forårsaket mentale tilbakefall. Jeg ser også at andres hemmeligheter har i alt for stor grad påvirket meg negativt, gjort meg syk, og kanskje enda mer enn mine egne, siden de kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg er maktesløs over det som allerede har eid rom i meg. Denne giften, den som andre har lagt igjen, og som etser meg opp innen fra, trenger jeg å få ut, slik jeg i sin tid kvittet meg med alkoholgiften.

Selv om jeg til tider har strevd med å godtgjøre andre, og hvor mye jeg ønsker alt ugjort, vet jeg at jeg ikke kan endre på alle lidelsene jeg har forvoldt for dem. Jeg kan heller ikke endre på de lidelsene andre har påført meg. Det eneste jeg kan gjøre noe med er dagen i dag. Når jeg setter av tid til å være mer tilstede i det åndelige i meg, vet jeg at jeg gir meg muligheter til å vokse. Det innebærer først og fremst at skammen og det destruktive ikke knebler meg. Så jeg jobber meg videre innover – med å bli trygg i meg selv. Da vil jeg lettere kunne håndtere de fysiske, psykiske og sosiale aspektene som etterfølger alle de årene jeg var underlagt både personers og alkoholens mektige grep.

Dersom jeg ikke vier meg selv oppmerksomhet, og erkjenner fortiden vil alle plagene vedvare i det uendelige. Det beste jeg kan gjøre med fortiden er å se den i øynene for så å gå videre. Jeg kan dra lærdom av alt jeg har opplevd, men jeg kan aldri la det hindre meg i å leve her og nå. Hele den store delen av isfjellet, som har ligget under overflaten vil med tid og stunder komme opp i lyset, ikke forsvinne, men tåle å bli sett på, av meg selv og andre. I denne krevende prosessen, som det virkelig er, må jeg tåle en del smerte. I tillegg trenger jeg å vite hvor mine grenser går og dermed hvor mye jeg tåler å ta frem å se på om gangen.

Om jeg overdriver og går for fort frem kan det få fatale følger. Kjenne mine begrensinger heter det seg, og det er nettopp det jeg ikke har vært så flink til. Det stresser meg nok i overkant mye det at jeg fortsatt ikke helt er venn med meg selv og mine følelser. I arbeidet med å bli trygg på meg selv, og ikke minst det å kunne stå for egne verdier, trenger jeg trygge rammer. Uten å fokusere alt for mye på hva alle andre mener og tror, har jeg innsett at hver gang denne redselen tar overhånd, hvor frykten kan bli til en granat som utløses og etterlater seg et tomt krater i meg, så skjedde det fordi jeg holdt igjen. Så fikk jeg rensket opp tenker du kanskje. Det er bare det at denne typen opprensking ikke fører noe godt med seg. Bare tusenvis av biter jeg ikke helt vet passer inn og hvordan sette sammen igjen.

Og dernest blir jeg så engstelig for at det skal skje igjen, at jeg mister kontrollen over alt og alle, aller mest meg selv. Det er denne typen frykt; frykt for å gjøre feil, for å skade noen, for å dumme meg ut og å si noe andre ikke liker som holder meg tilbake og samtidig stresser meg. Redselen gjør meg rastløs og jeg klare ikke sitte stille. Noe må skje – jeg må bli ferdig, kanskje prøve noe nytt. Og dette er den onde sirkelen, at jeg vet jeg trenger å endre fremgangsmåter, men så kommer frykten for det ukjente, redselen for å prøve noe nytt. Jeg er den som holder meg tilbake, og denne smerten jeg nå kjenner er kan hende et resultat av å ha oppholdt meg alt for lenge i denne sirkelen. Jeg har begynt å bite meg selv i halen.

Jeg har nok ønsket alt for mye å smelte bort dette isfjellet, selv om jeg vet det aldri vil forsvinne helt. Jeg har villet ha det trygt og stabilt, og faktisk trodd jeg hadde funnet denne stabiliteten og tryggheten, men bare ikke helt inne i meg selv. Jeg tok bare kappen på, den noen ga meg, for å beskytte meg mot mer uvær. Og jeg følte meg beskyttet og ivaretatt. Det stilnet. Ingen stormer og ingen uventede utbrudd. Men jeg klarte ikke denne stillheten. Noe stemte ikke helt. Fordi jeg tillot ikke meg selv å stole helt på at det var mulig. Jeg ble heller skremt. For ville det vare …

Stormene vil fortsatt komme, og jeg trenger å kneppe opp kappen for å ikke hindrer de i å komme ut. Jeg trenger også mennesker som tåler at det skjer, og som forstår hvorfor, og uten å alltid ha blitt advart der og da, selv om advarselen var gitt om at det kan plutselig skje. Ja, jeg trenger mennesker som rommer hele meg. Og jeg må også tåle at andre sier meg imot, for de vil meg aller mest godt. De vil at jeg skal få være i stillheten, og finne roen med meg selv. Det er det enste jeg selv også ønsker. Først og fremst trenger jeg å lære meg å tåle stillheten…

Så, selv om jeg ikke alltid tror på det, så skal jeg bare gjøre det. En dag vil jeg faktisk tro, og da er jeg, i stillheten – med meg selv, og min pust… For jeg er ikke lenger redd for å puste, høre min egen pust. Jeg vil leve, i stillheten, bare brutt av min egen pust. Stille – stille – stille… Pust!

Flere av oss pårørende har sikkert holdt skjult for omverdenen at vi har noen nærstående som ruser seg. Ingen skulle få vite om våre hjemlige problemer. Det ble hemmeligholdt overfor sjefen, kollegaer, venner og andre i familien. Ikke minst skulle ikke den som ruset seg vite om vi ved et «uhell» plumpet ut med at vi bekymret oss; « han eller hun mest sannsynlig er alkoholiker eller narkoman». Og vi skulle for all del ikke konfrontere den rusavhengige selv. De skulle absolutt ikke høre tale om at de hadde rusproblemer.

Redselen for at noen skulle få vite har gjort mange syke. Personlig er jeg ikke så nervøs for å snakke om det å være en pårørende til en rusavhengig lenger. Jeg har i det lengste prøvd å være åpen, selv om jeg ikke alltid har fortalt hele sannheten til absolutt alle. Noen ganger kan en fjær bli til flere høns, så jeg veier mine ord til enkelte personer. Ikke alle er like flinke til å overholde avtaler om at «dette blir mellom oss». Det dreier seg mest om å verne om den avhengige selv, om den selv ikke er åpen om sine utfordringer. Når det er sagt er jeg av den tro at hemmelighold ikke fører til noen endring, verken hos den rusavhengige selv eller den pårørende.

Egentlig har jeg tenk å ta for meg hva alle disse små «nyhetene», om tilbakefall og ellers hvordan den avhengige ikke mestrer sin hverdag, kan gjøre med oss. Jeg har tidligere nevnt at jeg har lukket døren, om ikke låst den, for å skjerme meg selv så langt det lar seg gjøre. Likevel, og det er ikke til å komme utenom heller, hører jeg noe hist og pist om hvordan situasjonen er. Og jeg kan jo ikke si at «det angår ikke meg lenger», for klart det gjør det, selv om det ikke er mitt ansvar. Jeg vet også at selv om jeg ikke får høre noe vil jeg bekymre meg mer eller mindre uansett, tenke på hvordan vedkommende har det nå i påske for eksempel. Så egentlig holder jeg muligens fortsatt fast i kontrollen, det å ville kontrollere og “eie” litt av ansvaret…

Det å ha en rusavhengig i nær relasjon skaper utallige vanskeligheter for alle involverte parter. Avtaler brytes, og nettopp det er grobunn for sinne, frustrasjon, redselen for og frykten for det verste – maktesløshet. Selv om en ikke er part i saken, og får nyss om disse uenighetene, er det disse disputtene som setter i gang bekymringskvernen. Nå er han eller hun i gang igjen. Håpløsheten. Disse følelsene som nok en gang tar innersvingen på en. Vedkommende som hadde lovet bot og bedring, gitt uttrykk for å være i gang med behandlingsopplegg, og så kommer denne nedslående nyheten, som i og for seg i grunnen ikke er en nyhet, for man visste så altfor godt. Man har vært der før. Et snev av godtroenhet, men akk – ikke denne gangen heller…

Ja, jeg har selv opplevd dette, og det er neimen ikke enkelt å skalke for alle vinduer (øyne) og lukke alle dører (ører) helt. Mine bekymringer, de jeg hele tiden prøver å skyve til side blir en realitet. Selv om jeg liker å tro at jeg ikke så lett lar meg påvirkes. Og som skrevet, jeg kan ikke bare si at dette vil jeg ikke høre. Hva med den andre, den som kanskje har gått og båret på dette, prøvd i det lengste å tie om sannheten for å skåne meg. Enkelt, nei, langt ifra. Ikke for noen av oss berørte pårørende.

Det bringer mange minner tilbake: Om alle de årene jeg lå våken, alltid på alerten… Om de morgenen jeg sto opp uten blund på øyet… Aldri uthvilt, men stresset. Lusket og listet meg frem redd og fortvilet. Allerede før jeg var ute av sengen visste jeg at jeg hadde en lang liste med kriser jeg var tvunget til å ta hånd om. Selv hvor tidlig jeg sto opp var jeg allerede for sen…

Selv om jeg ikke har det slik lenger, har det kommet andre til som skaper kaos i hodet mitt. Denne berømmelige døren er lukket, men bekymringene vil aldri ta slutt. Ikke før vedkommende har tatt skrittet ordentlig ut og er villig til å gjøre jobben for å bli nykter. Bare det å vite at personen har lagt seg inn på en klinikk kan gi noen uker med ro i sinnet – i det minste det å vite hva som skjer, og at vedkommende er «innenfor systemet». Selv om jeg vet at det egentlig ikke spiller noen rolle. Systemet funker ikke helt, og det er også svært enkelt å manipulere det såkalte systemet, slik jeg er lett å manipulere…

Med alle disse bekymringene klarer jeg stort sett å stå opp hver morgen, ganske så uthvilt (en sannhet med modifikasjoner akkurat nå, men det dreier seg om egne plager). Åpne øynene og ørene, se og høre fuglene. Jeg kan velge å la være å planlegge dagens hendelser før etter frokosten, og i stedet sette pris på og nyte denne delen av dagen, den som har blitt den aller beste for min sin del.

Jeg har blitt bedre til å legge bort mange av mine byrder slik at jeg kan sette mer pris på øyeblikkene og alle underverk som tross alt skjer. Jeg klarer å se de mange lyspunkter som faktisk er i livet mitt. Det at andre personer rundt meg gir meg gleder, de som hjelper meg og tillater meg å le, elske og leve igjen. I dag kan jeg faktisk si god morgen i stedet for å si gode gud, er det morgen igjen…

Jeg har ikke tenkt å tillate denne dagens skjønnheter gli forbi meg ubemerket, men rette min gavmildhet mot fremtiden ved å gi alt til dagen i dag…

—-

Sann læring følger ofte en tid i mørke, en tid i lidelse, og med hver syklus av min egen tilfriskning, blir lyset sterkere og mitt syn klarere. Det å vite at jeg kan høste erfaringer, og vite at jeg også er heldig som har lidd så mye. Heldig fordi jeg selv kan forstå andres lidelser bedre, og ikke minst elske mennesket for den den uansett er. Dette privilegium kan jeg også dele med andre, i den grad de forstår, og på den måten alle ikke-alkoholikervenner aldri vil forstå.

Alle vi pårørende trenger hverandre. Trenger hverandre til å åpne opp og dele våre historier. Hemmeligheter gir mer bekymringer og dertil mer lidelse…

… Hvem søker jeg mest anerkjennelse fra…

Hei, og skulle gjerne skrevet god morgen, og jeg ønsker selvfølgelig alle en god morgen, men jeg har ingen god morgen selv, det må være lov å si. Akkurat nå biter jeg tennene sammen, prøver å finne en god stilling, slik at isjiassmertene ikke skal kjenns så uutholdelige. Trodde de var på vei bort. Den gang ei. Jeg søker kanskje trøst, for det trenger jeg nettopp nå…

Og gjett om jeg prøver med positive tanker. Nei, ingen pessimist. Noen lyspunkter finner jeg selvfølgelig, og føler det som hjelper aller mest nå er å gråte, for tårer er forløsende. Og jeg innser at jeg trenger å ta meg flere pauser inn imellom, og det velger jeg å gjøre nå. Bare være – og puste. Fokus innover, og forstå hvilke utenforliggende årsaker som forvirrer følelsene.

Påske er tid til ettertanke. De starter med følelsen, og tankene kommer. Smerten. Lidelsens tid er her. Jeg skaper den…

Etter å ha lest dagens tekst ble det vel også mer innlysende for meg. Stilte meg spørsmålet: Er det slik at jeg stiller krav til andre om å gi meg oppmerksomhet? Forventer jeg anerkjennelse for det jeg gjør, så vel de rutinemessige oppgavene som det jeg gjør mer med glede? Ønsker ikke å tro jeg er herskesyk, men kontroll kan jeg ikke se bort ifra at jeg liker å ha.

Ja, jeg har avdekket mine behov for anerkjennelse. Det er vel noe vi alle er på søken etter. Men, når det er sagt, er jeg på langt nær god på å anerkjenne meg selv. Jeg tar nok meg selv for gitt, mer enn jeg har villet innse. Så kan hende er det slik at følelsesforandringer og smerte skyldes søken etter anerkjennelse så vel fra meg selv og ikke bare fra andre. Er det følelsene jeg vil kontrollere?

Dermed ble det klart for meg at behovet kan virke forkrøblende på meg. Det å hele tiden strebe etter – uroe meg for å ikke klare alt, og aller mest hva andre tror og mener. Vil jeg bli mindre verdifull om jeg ikke pisket meg frem hele tiden? Denne «rovdriften» på meg selv, denne strengheten gjør mitt liv mer uhåndterlig. Autopiloten gjør meg mindre oppmerksom. Hva anstrenger jeg meg for? Underkastelse av andres meninger…

Resultatet blir jo at jeg presterer dårligere og dess mindre klarer jeg å utrette. Tapper meg selv for energi hver gang jeg tenker at jeg er ubrukelig. Jeg har ingen ting igjen til det som virkelig betyr noe; synet på meg selv. Jeg skulle egentlig, på dager hvor jeg automatisk påtar meg skyld for alt det som går galt, heller tenke at det er akkurat slik det skal være. Jeg er på vei… Det smerter å være i endring.

Min falske stolthet, den som opptar tankegangen på om hva andre mener om meg, skal jeg forsøke å drive på flukt, slik jeg har flyktet fra meg selv. Jeg vet så alt for godt at jeg ALDRI kan gjøre alle til lags, men meg selv kan jeg vertfall klare å glede. Mine tilkortkommenheter er mitt ansvar, og bare jeg kan endre dem, og det skal jeg uten å måtte krype for andre – en dyr pris for å få anerkjennelse…

Gjør det enkelt heter det. Er ikke alltid så enkelt siden jeg kompliserer alt. Motstanden i meg – trekker meg tilbake. Har jeg fulgt alle drømmene mine eller er jeg tilfreds med middelmådighet? Trenger jeg å være best? Nå forsøker jeg å snakke meg bort fra mine «brennende begjær» og det jeg virkelig har lyst til.

Troen på meg selv… Kan jeg? Finner unnskyldninger. Penger. Kunnskap. Og igjen; nei, jeg er ikke flink nok, sterk nok, bra nok… Så, det er jo denne frykten og alle bekymringene som forteller meg at noe skal endres. Noe eller noen holder MEG tilbake, og denne noe er mye meg selv. For alt dette noe har jeg klart før. Eller, i dette noe ligger også frykten for å såre.

Frykten er irrasjonell. Tankene skaper all denne motstanden i meg. Tenk om… Få det bort, visk det bort og heller si: Tenk når… Jeg vil ha selvtillit. Hva vil jeg egentlig med den, om jeg ikke klarer å bruke den til det jeg vil, mine mål og drømmer. Jeg trenger å virkelig vite hvor jeg vil og tørre å tenke tanken helt ut, for da snakker jeg virkelig.

Selvtillit er et verktøy, et handlingsverktøy. Jeg sier ordet til meg selv: SELVTILLIT. Jeg trenger selv å handle for å oppnå, for å mestre og for å få denne selvtilliten. Og ja, andres heiarop hjelper, men om jeg selv ikke har troen på meg selv vil jeg aldri nå mine hårete mål. Da har jeg allerede gitt opp før jeg har begynt. Realiteten er, når samme mønsteret dukker opp, igjen og igjen, er det fordi det ikke er løst…

Hvilke tanker skal jeg velge å gå ut i dagen med? Hva med å ha fokuset på min indre styrke. Jeg er akkurat her jeg skal være, i bevegelse, i brytningen mellom noe vanskelig og noe som skal komme, i en overgang til noe bedre, om jeg tillater det vonde å slippe taket og ikke bare holde fast i det med selvmedlidenhet. I stedet vise meg aksept og anerkjennelse uansett hva som skjer. Hastverk og utålmodighet motvirker fremdrift, så jeg velger å se dagen an. Jeg velger å si: BRA NOK!

NEI, JEG VIL IKKE AT DU SKAL SYNES SYND PÅ MEG – BARE SE MEG… Se deg selv Heidi, anerkjenn deg selv først og fremst! I lengden er det den billigste måten…