Definisjon: Angst er en uspesifikk form for frykt og den varsler om en psykisk fare. Når frykten blir for stor, en blir handlingslammet, har følelsen, for eksempel angsten, blitt et symptom og dermed en lidelse. De med angst har problemer med å erkjenne sin sårbarhet og det å sette ord på det, snakke om det som bekymrer en. Det er ofte bekymringen som skaper angsten.
Hva er det å være et menneske?
Nei, det kan jeg
ikke svare på, slik uten vider, men jeg kan si litt om hvordan det er å være meg, nå, basert på hvordan jeg var.
Vi er alltid i
bevegelse, i endring og blir til noe. Vi
er noe i oss selv, for oss selv og
andre uansett hvem vi er og hvordan vi oppfører oss. Det er kanskje at når vi
slutter å tro at vi er noe at vi beveger
oss inn i angstens landskap.
Jeg har opplevd
mennesker som har behandlet meg, og snakket til meg som om jeg var verdiløs,
som en person nederst på rangstigen i et kastesystem. Til tross for dette var
jeg så redd for å bli avvist, både reelt og innbilt, at jeg skulle stå totalt
alene, og kanskje var det på grunn av denne redselen for å bli sviktet, ikke å
bli likt, at jeg lot andre trå over mine grenser, lot dem tråkke inn på private
områder bare for å bli godtatt, likt og aller minst bli forlatt. Etter hvert
taklet jeg all den fysiske påkjenningen, det vil si jeg lagret smerten inn i
meg, lot den ligge der i dvale sammen med alle de vonde ordene, beskrivelsen av
hvordan jeg var, i andres øyne, som etter hvert ble mitt eget syn også. Jeg lot
det bare komme, jeg måtte bare stå i det for ellers ble jeg ingen, jeg ble helt
alene. Bedre å kjenne smerte enn å ikke kjenne noe i det hele tatt, tenkte jeg.
Utad var jeg
alltid den som smilte, den som stilte opp, den som hjalp når andre ble tråkket
på, og jeg sa aldri nei til noe eller noen. Jeg hadde en grunnleggende stahet,
skulle ikke la meg knekke eller vise noen hvordan jeg hadde det. Jeg visste så
alt for godt at det ikke var slik det skulle være, men jeg måtte bare holde ut.
Jeg påla meg selv skylden for at tingene ble som de ble. Siden noen kunne
behandle meg slik, var jeg vel ikke verdt noe annet, jeg var nok et null. Så
kom skammen, skammen for at jeg var svak, at jeg lot alt dette skje og jeg
skammet meg over hvordan jeg hadde det. Ingen hadde det slik som meg, men ingen
måtte heller få vite det. Da ville jeg vertfall bli sviktet, alle ville snu
ryggen til en så svak person som meg.
Ettersom tiden
gikk og jeg ble mer klar over at mitt liv ikke var slik det normalt skulle
være, at jeg ikke skulle la meg bli tråkket på, så fikk jeg hjelp til å komme
meg ut av dette helvetet. Likevel ble ikke mine følelser endret. Jeg følte
fortsatt skyld og skam, kjente med skitten og verdiløs, akkurat slik som jeg
hadde blitt fortalt jeg var. Jeg satt innestengt i det mørke, trange rommet og
kom meg ikke ut. Jeg sto ansikt til ansikt med angsten; så angsten i øynene,
det stirrende, svarte og intense blikket. Jeg kjente dens pust, den kalde
gufsen og hørte dens stemme, den hese viskende stemmen som gjentok: Du er ikke verdt noe Heidi. Du er dum,
tafatt, stygg, svak, en sviker og en som ingen liker. Jeg kjente angsten
armer rundt meg, de krafsende hendene, de kalde og klamme berøringene og de
harde, stramme takene som ikke ville slippe taket. Holdt meg som i en
skrustikke. Jeg ville vekk, ut, bort, komme meg løs. Slipp meg fri, la meg slippe.
Min skyldfølelse
overfor alt som hadde skjedd; all den uverdige behandlingen og det å sitte
alene med alt ansvaret – all skammen dette medførte – at jeg hadde tapt, det
var muligens det som satte i gang angsten. Jeg fryktet at jeg skulle komme
tilbake til hvordan det var, og jeg fryktet ensomheten. Jeg var redd for å bli
sviktet og nå var jeg sviket selv.
Det var slik jeg følte det. Hvem hadde jeg sviktet? Alle, men aller mest meg
selv. Jo, jeg var ubrukelig. Ingen ville ha en slik som meg. Jeg viklet meg inn
i alle disse vonde, rivende, intense og uutholdelige følelsene, de som bunnet
ut i min forståelse av å ikke være god nok – min skyld og min skam. Det var da
jeg vendte meg til alkoholen og spurte om den ville være min venn, hjelpe meg
med å skyve alle disse forferdelige tankene vekk, hjelpe meg ut av dette trange
rommet, der intet lys slapp inn.
Lite visste jeg at
angsten er en fundamental følelse som følger med det å være menneske. Den er
faktisk livsviktig om den håndteres på riktig måte. Den forteller oss at noe er
galt fatt, og selv om det kjennes ut som den bare kommer, som fra intet, så er
det en årsak bak. Det essensielle i min angst bunnet ut i det å tro at jeg ikke
var god nok, bra nok, og min skyld -og skamfølelse ble forsterket av at jeg
utvasket troen på meg selv. Gjentatte beskrivelser fra andre hold fikk meg til
å se på meg selv som mindreverdig og det var det jeg skammet meg over, men når
jeg drakk forsvant alle disse selvutslettende tankene. Jeg kjente meg mer
modig, jeg turte å snakke, stå frem og jeg trodde
jeg var meg selv. Det var bare det at alkoholens «positive» virkning, det som
gjorde at jeg ble gladere og følte meg sterkere, den varte ikke evig, ikke hele
natten engang. Jeg klarte ikke den balansegangen mellom det å drikke slik at
jeg bare ble munter og tilfreds, til det å ta det ekstra glasset som gjorde at
jeg var tilbake i det mørke, lille rommet sammen med angsten. Det var bare det
at nå ville jeg liksom være der, jeg ville ikke ut, selv om jeg ikke maktet å
være der heller. Angsten ble både en venn og en fiende, akkurat slik alkoholen
var. Forstå det den som kan?!
Det er som om at
angsten blir det kjente, det trygge og det normale samtidig som det utrygge og
skremmende. Jeg ville være i rommet fordi jeg var verdiløs, jeg syntes synd på
meg selv og min selvmedlidenhet og dette ga næring til angsten. Jeg næret opp
under angsten ved å velge å ikke gjøre noe, bare sitte der, ikke ville se mulighetene,
og alkoholen ble etter hvert en forsterker på angsten, det jeg fôret angsten
med. I all min ensomhet kjente jeg meg mer levende, mer livsnær med all angsten.
Skyld, skam og selvmedlidenhet hadde stengt igjen døren, trukket for gardinene,
slukket lyset, satt flasken på bordet og tatt meg inn i angsten verden, der jeg
var et ikke eller ikke være. Det absurde med angsten var at når den fikk
overtaket ble jeg handlingslammet, eller det var alkoholen som lammet meg fra å
se angsten muligheter til å se mine muligheter, til å endre på situasjonen, til
å bli virkelig fri. Jeg hadde jo kommet meg fri, men jeg var redd for friheten
og søkte inn i angstens verden i stedet.
Egentlig ble verden
lukket uten angsten. I all min fortvilelse, om et ønske om å være meg selv,
drakk jeg, søkte angsten og følte at jeg ble meg selv, til et visst punkt. I
skille mellom det å være beruset og det å komme til seg selv igjen, var fortvilelsen
som verst, når jeg ikke forsto hva som var virkelighet eller bare fantasi, når
jeg ikke så mulighetene angsten ga meg, når den ble lammende og ikke
muliggjørende. For som beskrevet forteller angsten noe om en situasjon, noe
vondt og vanskelig og som jeg bør finne en løsning på. Angsten sitter i sjelen,
i mitt indre meg, mitt mentale språk som forteller meg om at jeg burde handle,
satse og tro på det sjelen og angsten forteller meg; at jeg vil ut i verden og leve.
Når jeg nå som
nykter kjenner at jeg lever er det fordi jeg ikke lenger frykter angsten og
dens ansikt. Jeg ser på angsten som min mulighet til å virkelig kjenne at jeg
er noe og noen. Jeg kan stå i en forsamling, kjenne det sitrer i kroppen,
stemmen vibrerer, jeg svetter og vil egentlig bort. Jeg er i rommet sammen med
angsten, men det er ikke så farlig lenger. Jeg tør kjenne på den, kjenne at
angsten griper hånden min og sier: Bli
venn med meg så skal jeg vise deg hva verden byr på. Det som før var så lammende, så intenst
skremmende, som jeg bare prøvde å skyve bort, ikke turte kjenne på og som jeg
skyllet bort med alkoholen, for en stund, det klarer jeg nå å takle som det
mennesket jeg er. Jeg har snudd ryggen til skyld og skam og mitt syn på at jeg
ikke er bra nok, ikke perfekt nok eller at jeg ikke kan noe. Jeg er faktisk
akkurat perfekt nok, men alt jeg gjør er ikke perfekt og det trenger det heller
ikke være. Da jeg la bort skyld og skam og tilga meg selv, først da ble angsten
og frykten ufarlig. Jeg eksiterer ikke
bare lenger, jeg lever og det har angsten lært meg.
Jeg måtte overlate
all min forståelse av at jeg var fanget til krefter sterkere enn meg selv.
Fortsatt kan jeg få en fornemmelse av å ikke kunne puste ordentlig, at noe
stenger og holder på å kvele meg. Jeg lager meg fantasibilder i hodet, tenker
det verste, nå dør jeg. Men jeg gjør jo ikke det. Det er da jeg nå klarer å gi slipp, slippe taket og
overlate. Jeg ber om sinnsro, fred i sjelen, om å slukke tørsten på angsten
uten å tilføre alkohol, og oftest blir svaret funnet i selve angsten, som med
sin nå etter hvert så klare stemme sier at jeg klarer, jeg mestrer, jeg har
verdi og JEG ER. Faktisk så er det gjennom angsten jeg klarer å se mine
dimensjoner, se min utstrekning, hva jeg egentlig klarer, og det er faktisk
ikke så rent lite…
Skulle jeg
fortsette å kjempe mot angsten ville det bety det samme som at jeg kjemper mot
meg selv. Jeg må tørre å kjenne på det, stå i smerten fordi all min smerte har
lært meg så mye, så jeg velger å være venn med angsten, til tross for at den ga
meg så mye smerte, men også så mye lærdom… Det er noe med å tolerere at ting og
mennesker er som de er, akseptere meg selv som den jeg er, og uten å forhaste
meg, kreve at alt skal endres nå med det samme, reflektere over situasjonen,
endre innfallsvinkler, gå nye veier, lytte til de som har vært der før og som
vet hva som kreves. Men det er ikke gjort på en dag. Jeg er ikke likegyldig til
verken følelsene eller angsten. Jeg kjenner på dem, ser angsten i øynene og lar
meg ikke lengre skremme. Likegyldighet dekker over det indre trykket. Når det
skjer klarer jeg ikke forvalte følelsene eller kanalisere dem, og dermed skyver
jeg dem bort og da kan plutselig flasken stå på bordet igjen.
Har jeg tid til å
la være å kjenne at jeg lever. Nei, jeg ikke hastverk, selv om jeg kan kjenne
at jeg er litt redd for at tingene går litt for sakte, og noen ganger er jeg
redd for at det går litt for fort, slik at jeg ikke får med meg alt som skjer. Levet
er ingen dans på roser, og det er ikke bare solskinnsdager, men jeg lever godt
med at det kommer noen skyer nå og da. Det gjelder bare å drive dem bort og
ugress i rosebedet luker jeg ut. Det er vel dette som er selve livet, det å
være et menneske, det å være i selve prosessen, på vei til noe eller egentlig
bare være akkurat her, akkurat nå. Er der så farlig?
Om jeg var helt fryktløs, hadde jeg sannsynligvis omkommet for lengst…