Å være menneske betyr å være motsetninger. Jeg kan være raus og gjerrig, inkluderende og avvisende, rettferdig og urettferdig, glad og sint. Jeg er i live. Jeg føler. Jeg tenker. Og jeg handler, noen ganger uten å tenke. Med andre ord betyr det at jeg ikke tar noen beslutninger, bare reagerer. I åtte år har jeg jobbet med å ikke være beslutningsløs, og jeg synes faktisk, om jeg skal si det selv, at jeg har gjort det ganske bra. Men det glipper, selvfølgelig, og forskjellen fra før, altså da jeg drakk, er at jeg straffer ikke meg selv for å feile, men ser på det som nyttig erfaring. Det har jeg også jobbet med i åtte år.

Følelser, de jeg har lært meg å kjenne igjen, akseptere og håndtere. De jeg drakk på. Emosjonelle svingninger. Sinne, tristhet, sorg, skuffelser og frustrasjon er naturlige følelser. Avviser vi dem fordømmer og avviser vi oss selv, slik jeg gjorde da jeg drakk. Men jeg drakk faktisk mest på glede. Når jeg opplevde oppturer og når jeg hadde tatt noen beslutninger skulle det feires. Hver minste positiv hendelse måtte feires. Klart det skulle drikkes når naboens hund for en gangs skyld ikke bjeffet da jeg gikk forbi. Unnskyldning opp og i mente.

I åtte år har jeg arbeidet med å anerkjenne alle følelsene mine, og for hver ny dag som jeg med glede har gått og går gjennom, takker jeg for, selv for de dagene jeg ikke helt klarte å være den beste utgaven av meg selv.

På denne datoen for åtte år siden sto kofferten ferdig pakket, og jeg var klar for å dra til Trasoppklinikken. I den grad det kan sies jeg var klar, men vertfall villig til å gjøre forsøk på å nyktre opp. Og jeg klarte. Siden har jeg klart mange ting, og ikke for å skryte, men jeg har blitt en fin person Jeg er ikke lenger en person som bare ønsker å stå sammen med meg selv når jeg er glade, når jeg ser bra ut, når jeg er rause og når jeg opplever å mestre livet. Jeg deler det med andre. Ikke bare for å overbevise dem: Se på meg, hva jeg har klart. Jeg gjør det vel så mye for meg selv, og uten å hovere, for hovmod står saktens mer for fall da.

Jeg har lært at jeg har en sykdom, en lidelse, som jeg kan leve med så lenge jeg tar avstand fra alkoholen og andre rusmidler. Jeg har akseptert at jeg aldri mer kan innta alkohol trygt. Noen mennesker har problemer med å tro at alkoholisme er en sykdom. De kan, uten bebreidelse, finne på å si; du kan slutte å drikke om du bare vil. Fullt så enkelt er det ikke. Jeg skal gi en nærmere forklaring, en sammenligning:
Tenk deg at en nærstående person lider av Alzheimers sykdom. Du ser hen glide bort uten at de selv aner hva som skjer eller har mulighet til å stoppe prosessen. Hen ser tilsynelatende vanlig ut, men sykdommen er progressiv og hen blir allment irrasjonelle og vanskeligere å omgås med. Når hen har sine klare stunder, og virker til å være seg selv, vil du gjerne tro at hen er frisk. Men disse øyeblikkene går over og du blir forvirret og fortvilet. Til og med kjenner du på sinne, irritasjon og bitterhet mot denne personen som du elsker.

Ser du likheten?
Forskjellen på meg og en person med Alzheimers, er at jeg kan leve med min sykdom, jeg dør ikke av den, så lenge jeg lar være å innta psykoaktive stoffer, som alkoholen er. Dessverre finnes det ikke noe botemiddel for Alzheimers sykdom enda.

Jeg er evig takknemlig for at jeg var villig og tok beslutningen om å be om, og få hjelp. Jeg har akseptert at jeg lider av en sykdom, som innebærer at jeg er maktesløs overfor alkohol. Derfor kan jeg i morgen, den 25.mars, feire åtte år som edru. Like fullt er jeg klar over at jeg aldri kan erklære meg frisk, og tro at jeg kan feire med ett glass vin. Hør – ett glass du liksom…

Og til deg som fortsatt tror jeg kan drikke nå, etter åtte år… eller til deg som tror at noen du kjenner, er glad i eller naboen for den saks skyld, bare kan slutte å drikke. De lider av en sykdom, avhegighetssyndromet. Og for å gjøre det klinkende klart: Sykdommen de lider av er en tilstand, ikke en handling, men de kan faktisk gå til handling for å komme ut av tilstanden. De må bare erkjenne det selv, ikke skyve fra seg det faktumet at de er syke, og være villig til å ta EN DAG AV GANGEN. Det har jeg gjort i åtte år – i morgen… Og jeg har et ønske om å fortsette med det. Bli en enda bedre utgave av meg selv. Hel ved, kaller noen det…

Som menneske er jeg unik, men min historie er ikke det. Det er mange, og langt flere enn de tallene det opereres med, som lider av avhegighetssyndromet.
(ICD-11).

Nå er jeg så heldig at jeg har kommet meg ut av alkoholhelvetet, men jeg er fortsatt et avhengighetsmenneske. Alle de historiene jeg har fortalt, og fortsatt vil og skal fortelle, er ikke unike. Mange har opplevd det samme, og om ikke akkurat slik, så er det utallige likheter. Likevel er det viktig, og nødvendig, at jeg, og andre, forteller våre historier for at andre som enda ikke har funnet villigheten til å slippe seg selv fri fra alkoholtrelldommen, skal kjenne seg igjen – se at det nytter.

Denne dagen i 2015, var ikke samme dato. Det vet jeg med sikkerhet. På denne datoen for åtte år siden var jeg fast bestemt på å få hjelp med mitt alkoholmisbruk, selv om en del av meg fortsatt tviholdt på vinkartongen. Jeg hadde tidligere samme måned gått til min fastlege og erkjent mitt problem, og jeg var i ventefasen på innleggelse. Bare noen dager til, så…

Ambivalens, et velkjent fenomen blant oss avhengige, og hadde min ventetid vært lenger, kunne jeg kanskje fått kalde føtter. Vil jeg dette? Klarer jeg dette? Jeg er klar, er jeg ikke?

Jo, jeg hadde fått nok. Alkoholen hadde tatt med seg alle lyspunkter i livet mitt. Jeg ville ha dem tilbake, og jeg skulle klare det denne gangen. Like fullt måtte jeg bruke de siste dagene i “fengslet” til å drikke, og mest mulig.

Alt jeg gjorde dreide seg om alkohol. Hvert sekund, minutt og timer. Om jeg ikke drakk, dreide mine tanker seg om alkohol, som jeg på det tidspunktet hatet. Og hadde gjort lenge. Likevel, og forunderlig for mange, drakk jeg. Jeg måtte, for slik er denne sykdommen. Vi må innta dette psykoaktive stoffet. Vi er maktesløse overfor alkoholen. Jeg var maktesløs, og jeg mestret ikke livet lenger. Jeg hadde erkjent, om ikke helt akseptert…

Jeg hadde mistet kontakten med meg selv. Den hadde også alkoholen tatt. Alle mine følelser, de jeg på det tidspunktet kjente til, var totalt flatet ut. Jeg gikk rundt som en følelsesløs zombie. Men jeg var nok redd, livredd. Og det hadde jeg all grunn til å drikke på, men frykten bare vokste og vokste. Det var denne redselen og forvirringen som fikk meg til å overgi meg. Dette lille barnet i meg som ønsket å være trygg – vokse og se omverdenen. Om å kunne få se og verdsette solnedgangen, og soloppgangen igjen.

Jeg var villig til å hjelpe meg selv, og da jeg noen uker tidligere ba om hjelp, hadde jeg tatt det første skrittet på en lang reise. Siden har jeg gått ett og ett skritt – EN DAG AV GANGEN. Det har blitt mange.

Mange har som sagt gjort som meg, men dessverre er det fortsatt mange som tilbringer tiden sammen med kong alkohol, og som i ambivalens enda ikke klarer å hoppe. For vi må bare hoppe i det, siden vi egentlig aldri blir klare…

Pablo Picasso sa: Det tar lang tid å bli ung. Jeg sier: Det tar lang tid å bli et voksent menneske…

Jeg er ikke ansvarlig for andre menneskers handlinger mot meg!

Hva har et annet menneskes sinnsstemning, stemmeleie eller ruspåvirkning å gjøre med hvordan vi handler? Ingen ting, om vi ikke bestemmer annerledes. Men det er neimen ikke enkelt, når en føler seg fanget, ikke ser mulighetene for å komme vekk. Langt verre om det er en nær relasjon, som et parforhold eller ekteskap, å finne veien ut av dette fordervende forholdet. Og be om hjelp for å finne sinnsro…

Skal et menneske tilgi en persons handlinger bare fordi hen var ruspåvirket eller psykisk syk? En person som stadig utøver fysisk og psykisk vold mot en annen person uten kanskje helt selv å vite hva han eller hun gjør der og da, men som i ettertid innerst inne forsto hva som skjedde, men heller ikke da vil erkjenne og innse skadene den har forvoldt en annen person. Som ikke tar selvkritikk og ber om tilgivelse. Og skal man tilgi en slik person?

Det finnes en slik person i mitt liv, eller det fantes. Det er bare det at noen ganger føles det som om hen fortsatt er her. Jeg ønsker ikke å møte vedkommende, men siden vi har felles interesser vil det skje i enkelte tilfeller. Og det forbereder jeg meg på. I noen tilfeller glemmer jeg det, og om personen dukker opp blir jeg satt ut av spill. Det er ikke slik at hen kommer til å gjøre meg noe fysisk, annet enn å gjøre meg skjelven. Jeg vil flykte fra situasjonen, men er fastfrosset. Prøver å te meg normalt – du skal ikke få ta kontrollen. Jeg har kontroll! Jeg står i det, holder ut, men så… Reaksjonene kommer for fullt noen dager senere, og kan vedvare en stund.

Det skjer noe med meg på det mentale planet, hvor personen okkuperer hodet mitt og setter meg ute av stand til å være tilstede i eget liv. Plutselig er jeg tilbake til fortiden. Helt til jeg klarer å finne en forståelse av hva som skjer. Utmattet etter overeksponering av vonde minner, tanker og følelser tar jeg tilbakefall dagen i dag.
Jeg spør meg igjen, og igjen: Hvorfor har du fortsatt denne makten over meg?

Per Isdals definisjon av vold: Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil

Volden kan være både fysisk, psykisk, seksuell og materiell. Ettervirkningene kan vare lenge etter at vedkommende var voldsutsatt. Helseplagene vedvarer, og som ofte innebærer dette psykiske problemer og eller egenmedisinering med rusmidler.
Volden gjennomsyrer hverdagen, og tar form av både fysisk vold, sterk sosial kontroll, trusler og psykisk vold. Dette betegnes ofte som intimterrorisme. I begge tilfeller, men kanskje særlig sistnevnte, kan det være vanskelig for både den som utøver og den som blir utsatt å ta inn over seg omfanget av vold i relasjonen. Den utøvende part tror den har retten på sin side, som for eksempel et samleie, og mottageren sjelner heller ikke at dette er urett, spesielt i parforhold. Var det ikke en voldtekt – fysisk og psykisk vold?

En definisjon av fysisk vold er at det er enhver form for fysisk handling som skader, skremmer, krenker eller kontrollerer et annet menneske. Dette kan være slag, spark, lugging, dytting, risting, ørefik, kvelertak, holde noen nede, fysisk hindre noens bevegelsesfrihet, binde noen, brennmerke noe, biting, bruk av våpen eller slå noen med en gjenstand.

En definisjon av psykisk vold er at det er enhver form for atferd ved bruk av ord eller handling som skader, sårer, skremmer eller kontrollerer et annet menneske. Former for psykiske voldelige handlinger er utskjelling, trusler, sårende kritikk, ydmykelse, manipulering, ignorering, utspørring, uriktige anklager, degraderende atferd eller innsnevring av en annens frihet. Eksempler på degraderende atferd kan være å kalle noen for «homse», «hore», «fitte», «pikk» osv.
Psykisk vold kan også være mangel på handling, f.eks. taushet, neglisjering, isolere noen. Ingenting er så ille som den tausheten som sier at «snart smeller det».

Kontrollerende atferd gjennom for eksempel å kontrollere partnerens Facebook-profil, epost-konto eller hvem snakke med og hvor gå. Økonomisk kontroll, f.eks. ved å kontrollere noens pengebruk, påvirke noens arbeidsforhold.

Gaslighting

Mange av de som utsettes for vold eller utagering, sier at den psykiske volden kan være den verste. De kan også utsettes for:

Gaslighting er en form for psykisk vold som stadig oftere blir omtalt. Gaslighting kan defineres som å manipulere eller presse noen til å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning.

Materiell vold

Enhver form for atferd som er rettet mot gjenstander, som skader, skremmer, smerter eller krenker en annen person. Materiell voldelig atferd kan være å sparke inn en dør, slå i bordet, knuse eller rive i stykker noe, slå i veggen rett ved siden av et menneske, rasere inventar. Det å se noen knuse eller ødelegge en gjenstand i sinne kan være skremmende.

Seksuell vold

Enhver form for seksuell motivert handling som smerter, skader, skremmer eller krenker et annet menneske. Dette kan være voldtekt eller voldtektsforsøk, sex uten samtykke f.eks. manipulering til seksuell handling man egentlig ikke har lyst til, herunder også i ekteskap/parforhold.

12 kjennetegn på at du lever i et psykisk voldelig parforhold

• Du mener at partneren din har rett til å vite hvor du er til enhver tid, hva du gjør og hvem du er med
• Partneren din gjør ofte narr av dine meninger og følelser
• Partneren din blir ofte rasende eller straffer deg ved å bli taus når du sier eller gjør noe som ikke faller i smak
• Du går på nåler og tenker nøye på hvordan du skal unngå å irritere partneren din
• Partneren din gjør deg usikker ved å skifte fra sjarm til raseri uten forvarsel
• Du føler deg ofte forvirret og lei deg etter du har vært sammen med din partner
• Partneren din er sjalu og vil helst ha deg for seg selv
• Du får skylden for alle eller de fleste konflikter som oppstår
• Partneren din har overbevist deg om at det er best for deg å ta avstand fra alle eller enkelte i din familie og venner som har stått deg veldig nær
• Partneren din tar sjelden ansvar for sine egne problemer og legger alltid skylden på andre, ofte deg
• Partneren din gjør innimellom store «tjenester» og får deg til å føle at du alltid skylder hen noe
• Partneren din bruker ulike trusler for å unngå at du forlater forholdet

Alle disse tingene gjør den voldelige for å ha kontroll over partneren sin. Mennesker kan bli veldig syke av å leve i et psykisk voldelig parforhold og det har vist seg at psykisk vold er like så destruktivt for et menneske som fysisk vold, og forekommer faktisk oftere. Ut ifra statistikken er det en god del flere kvinner som blir utsatt for psykisk vold enn menn. Nettopp slike forhold skal man ut av raskest mulig, men det er lettere sagt enn gjort.

De fleste har lært at de ikke skal gå inn i en diskusjon med noen som er beruset. Vi kan påminnet oss selv om at personen er plaget og syk, men har den likevel rett til å utføre disse handlinger mot oss ? Vi underkaster oss selv, underbygger vår rolle og vi blir stadig mer nedbrutt som mennesker når vi “overlater” kontrollen til andre, lar oss bli kontrollert fordi vi føler vi ikke har annet valg… Skyld og skam for å tillate at det skjer, og for ikke å klare ta igjen.
Men vi har valg. Vi trenger finne en person å åpne oss opp for. En kollega, en nabo… Nei, jeg sier ikke at det er enkelt heller, men kanskje den eneste løsningen vi har, for vi klarer det sjelden alene. Vi må frigjøre oss! Komme ut av “stoltheten”.

Selv om vi har kommet oss vekk kan vi fortsatt føle oss kontrollert og fanget av personen som engang var vår fangevokter, og som egentlig ikke lenger er… Selv når vi er i “trygge” situasjoner og omgivelser, som i familieselskap og sammenkomster, i barnebursdager, barnebarns bursdager eller fritidsaktiviteter. Reaksjoner kommer oftest i etterkant.

Få det ut, snakk om det med noen du er trygg på. Aller helst en utenforstående.

Indianerstammers bruk av leirbål, der hensikten var at modige krigere kunne innrømme frykt og gråte over tapene.

Per Isdal uttaler: Hvor er våre leirbål? Hvis vi skal bevare vårt genuine håp om bedre liv for alle, må vi ha leirbål. Et leirbål , der vi ler, raser og gråter. Leirbål er avgifting. Hvis vi ikke har noe bål, begynner det å sive ut gift hele tida.

Jeg savner mitt leirbål. Mine trygge likepersoner. Vi som satt i ring og øste ut av oss om sorger og gleder, om motgang og oppturer, nederlag og mestring. Som lo og gråt. Som ga hverandre styrke, mot og håp. Nestekjærlighet i en ring. Jo da, jeg har fortsatt noen å snakke med, men i lengden blir det for mye for en som er såpass nærstående. Jeg trenger en sjelesørger for å få virkelig sjelefred. Og det er mitt ansvar å finne en løsning og sørge for å finne balansen i livet mitt igjen ved å kontakte en person som kan lytte uten å legge det på sine skuldre…

Innhentet informasjon om vold i nære relasjoner fra Per Isdal (fagfokus.no) , Bufdir.no , Helsenorge.no , Komut.no , Veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner (https://voldsveileder.nkvts.no/) og https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/12-kjennetegn-pa-at-du-lever-i-et-psykisk-voldelig-parforhold/o/5-95-244166.

Frigjørelse er ikke å bry seg mindre om andre, det er å bry seg mer om sin egen sinnsro…

Enkelt nei, ikke alltid…

Jeg kan ikke huske å ha sett mine bestemødre drikke alkohol. Sannsynligvis tok de ett glass eller to i lystig lag. Omtrent de resterende 355 dagene i året hadde de kaffe i koppen. Det samme kan ikke sies om bestemødre i dag. Jeg kunne vært en av dem på en stadig mer mørk statistikk, hvor kvinner, og i særdeleshet godt voksne kvinner drikker mer.

Bestemødre og mødre drikker mer nå, og det er mer godtatt. Kvinner drikker akevitt på julaften uten at de endrer seg nevneverdig på noen som helst måte. De tåler akevitten mye bedre enn for eksempel min mormor. Bestemødre nå for tiden har bedre trening, i drikkearmen…  

Vi trenger ikke etterstrebe det å være lik menn i alt. Faktumet er at vi damer tåler mindre enn våre motparter. Vi forbrenner mindre, så å dele en vinflaske er ingen god idé. La mannen få 2/3 deler av innholdet, så kan kvinnene kose seg med resten. Da blir de mer likestilte i glede, og skade…

Samfunnets normale holdninger til kvinners alkoholkonsum er pakket inn i bekymring. Kvinner selv er vel også mer bekymret over eget forbruk, innerst inne… Men det sitter også langt inne å be om hjelp. Da jeg var på behandling, innlagt på klinikk for mitt alkoholmisbruk, var det overvekt av mannlige medpasienter, selv om jeg vet at langt flere kvinner skulle vært der sammen med meg og de tre andre i gruppen, som telte i alt tolv personer. Menn har fortsatt lettere for å erkjenner at de har et rusproblem, mens kvinner definere oftere et begynnende rusproblem som en psykisk lidelse.

Dagens unge kvinner etterstreber å være kunnskapsrike, initiativrike, uavhengige og selvstendige. Også i kombinasjon med de gamle idealer, det å være omsorgsfulle og respektable. Altså et feminint ideal med en kombinasjon av de maskuline og feminine verdier. Men den maskuline delen, som å bli støyende og å ville sloss når alkoholinntaket blir for høyt er mindre akseptert. La det bli slik…

På alle områder kan vi ikke komme opp på mannens nivå, kroppslig er vi for ulike der. Så det å konsumere like mye alkohol vil skape langt større problemer og skader for “det svake kjønn”. Ja, her kan vi godt godta at vi er svakere…

Kvinner er spesielt sårbare når de drikker, for overgrep og tap av kontroll. Tidligere kvinnesyn, når de drakk, ble også sett på som uforenlig med rollen som mor og omsorgsperson. Det var skambelagt, noe jeg vil påstå det fortsatt er, og er en av årsakene til at kvinner skjuler sitt alkoholproblem. Jeg tror det er langt flere skapdrikkende kvinner enn menn rundt om kring i landet vårt, og kanskje flest på bygda…

Å snakke om sine alkoholproblemer er ikke så enkelt for noen, men for kvinner er det jo fortsatt skambelagt å være innunder avhengighetsparaplyen. Der imot er det legalt å snakke om angsten og søvnproblemene. Mange går derfor ut av legekontoret med resepter mot uro og vonde tanker, medisiner som over tid i verste fall forsterker rusproblemet. 

Jeg leste at kvinnene drar mindre på fylla og på nattklubber med høy sjekkefaktor nå enn på nittitallet. Det gjelder vel de som har et “normalt” forhold til alkohol?? Men jeg har registrert at hjemmesfæren med de såkalte sykubbene er økende. Der vinsmaking og drikking som passer til mat, blir viktigere. Denne endringen i drikkemønster er visst blitt en del av det å tilpasse seg livet som mødre.

Fint skal det være… Jo da, jeg kamuflerte også mitt drikkemønster ved å gå på dyre utesteder og drikke dyr vin. Selv når lommeboka var tom, men jeg hadde “rike” bekjente… Jeg var, som kvinner er nå, opptatt av å ikke drikke på en billig måte, og velge de rette stedene, og rette mennene. Hvor mange som i de tidlige morgentimene raver gatelangs, halvt i grøftekanten på vei hjem for å åpne barskapet ( vinkartongen i mitt tilfelle), vet jeg ikke, men klart de fortsatt finnes.

Det har skjedd store forandringer i norske kvinners alkoholvaner de siste 30 – 40 årene. Det er få land som har så få avholdende kvinner som Norge, men akkurat det trenger vi ikke være best i. Det at nesten alle kvinner i Norge drikker alkohol er kanskje ikke så merkelig. Vi har tross alt kommet langt i likestillingsarbeidet her til lands…

Så gratulerer da, alle kvinner, med gode opparbeidede likestillingsmål. Egentlig er det vel ikke så koselig under bordet… Tomt glass, sier du. Du får sette deg på stolen igjen og te deg som et normalt kvinnemenneske, så skal jeg fylle glasset med sprudlevann. Vær så god! Ja, det er farris. Hva tror du om meg…

“Har du hørt, noe så forferdelig”! “Jeg kjenner at jeg blir helt fra meg av sinne”.
Hvilken situasjon det er snakk om kan være alt fra krig til overgrep. Hva vi hører i nyhetene, om krig, elendighet, ulykker, voldshandlinger og lignende gjør noe med oss. Hvorfor? Og hvordan skal vi forholde oss til det vi hører eller ser på tv som ikke skjer nærme oss? Hvordan lage oss gode dager selv om vonde ting skjer?

Har du tenkt over hvordan følelsene henger sammen med hva du ser, hører og smaker? Og hvordan ditt ansiktsuttrykk og kroppsspråk endrer seg? Hvordan for eksempel en sang påvirker humøret? Noe forferdelig du ser eller noe du spiser? Hvorfor en sitron er sur og hvorfor du er sur? Sistnevnte gjør noe med ansiktsuttrykket, vi lager en grimase når vi smaker på sitronen og den tilnærmet lik grimasen er der når vi er sure over noe eller noen.

Når noen ser slanger grøsser de. Jeg synes de er fascinerende. Med andre ord er det sammenheng mellom sansene våre, opplevelse og følelser.

Assosiasjoner… Hjernen – amygdala, hvor minner lagres og hvor opplevelser i barndommen og tidligere i livet, en lukt til en bestemt hendelse kommer tilbake når samme lukten oppstår senere. Vi kan bli redde og forvirret. Lukten av brent kan forbindes med frykt fordi man har opplevd en brann.
Og hvordan føler du deg på en grå regnværsdag kontra en dag med blå himmel og sol? Jeg kan like grått jeg, skyer mer enn blå himmel, men det har sikkert sammenheng med hvordan humøret mitt er den dagen …

Været, lyset, lukter og lyder – alt dette kan påvirke humøret og følelsene dine. Tenk på hvordan du kler deg når du føler deg trist og lei. Er det ikke vanlig å ha mørke farger som grå, brun og svært? Jeg prøver å unngå mørke klær på dager sinnet er mørkt. Heller prøve å tenke på glade øyeblikk. 

Alt er fargerikt. Oransje, gul, grønn, blå, rød. For meg er gul glede og oransje skaper en trang til å være kreativ. Grønn får meg avslappet og blå mer aktiv. Rød gjør meg nok mer urolig.

Noen typer musikk gjør meg glad. Andre gjør meg trist. En bestemt sang i en bestemt situasjon setter følelser og minner i sving. Jeg kan spille en sang for å forsterke at jeg er trist. Da jeg drakk var dette et virkemiddel jeg ofte brukte, og enkelte av disse sangene har jeg brukt lang tid på å godta igjen, for å ikke assosiere den med alkohol. Jeg kan faktisk høre på sangen Rain av Uriah Heep nå uten å få tristhet i sinnet.

RAIN, av Ken Hensley (med norsk oversettelse)

Det regner ute, men det er ikke uvanlig
It’s raining outside but that’s not unusual

Men måten jeg føler på, begynner å bli vanlig
But the way that I’m feeling is becoming usual

Jeg antar du kan si
I guess you could say

Skyene beveger seg bort
The clouds are moving away

Bort fra dagene dine
Away from your days

Og inn i min
And into mine

Nå regner det inne og det er litt synd
Now it’s raining inside and that’s kind of a shame

Og det går mot meg, en lykkelig mann
And it’s getting to me, a happy man

Og hvorfor skulle du ønske det
And why should you want to

Kast bort all min tid
Waste all my time

Verden er din
The world is yours

Men jeg er min
But I am mine

Regn, regn, regn, i tårene mine
Rain, rain, rain, in my tears

Måler nøye årene mine
Measuring carefully my years

Skam, skam, skam, i tankene mine
Shame, shame, shame, in my mind

Se hva du har gjort med livet mitt
See what you’ve done to my life

Regn, regn, regn, i tårene mine
Rain, rain, rain, in my tears

Måler nøye årene mine
Measuring carefully my years

Skam, skam, skam, i tankene mine
Shame, shame, shame, in my mind

Se hva du har gjort med livet mitt
See what you’ve done to my life

Se hva du har gjort med livet mitt
See what you’ve done to my life

Hva har du kledd på deg i dag? LAG DEG EN RIKTIG GOD DAG! Kanskje må du skifte antrekk…

Vi gjør alle feil. I et sinn fylt av skam finnes det ikke rom for det faktum at vi i de fleste tilfeller gjorde så godt vi kunne ut i fra den situasjonen vi var i og betingelser vi hadde. Heller ikke for å akseptere at vi som mennesker alltid kommer til å gjøre feil.

Jeg har kjent på skam ved å tro at mitt tankesett er forvrengt. Gjennom min edruskap har jeg lært meg å kontrollere hvordan virkeligheten egentlig er. Selv om det krever mye mot, avbryter jeg de selvdestruktive tankene når jeg snakker med noen som forstår, hovedsakelig en likepersoner, og dermed skapes det plass for en mer kjærlighetsfull og konstruktiv måte å se på meg selv. Med hjelp av andre har jeg oppdaget at selv de mest pinfulle og skamfulle øyeblikkene har velsignet mitt liv fordi jeg har klart å snu dem til noe positivt. Jeg vil derfor påstå at jeg har fått bedre selvinnsikt, og uansett hvilke skader jeg har forårsaket, ser jeg meg selv vokse gjennom nettopp disse feiltrinnene.

Mange av mine handlinger er fortsatt påvirket av det livet jeg levde underlagt alkoholen. Umodne handlinger vil noen si, men hva er modent? Selvfølgelig er svaret forskjellig for hver og en av oss, og å utforske spørsmålet kan hjelpe oss til å forstå oss selv, og identifisere våre mål. Jeg vil og skal fortsette arbeidet med meg selv, mitt tankesett, mine holdninger og handlinger. Gjennom erfaring i dette selutviklende arbeidet har jeg funnet mitt syn på modenhet:

• å kjenne meg selv bedre
• å be om hjelp når jeg behøver, og klare meg selv når jeg kan
• å erkjenne når jeg har feil og be om unnskyldning, godtgjørelse
• å ta imot kjærlighet fra andre, selv om jeg har hatt vanskelig for å elske meg selv (ikke nå lenger)
• å innse at jeg alltid kan velge, og ta ansvar for de valg jeg gjør
• å se at livet er en velsignelse
• å ha en mening uten å kreve at andre skal dele den
• å tilgi meg selv, og andre så langt det lar seg gjøre
• å erkjenne mine tilkortkommenheter og mine sterke sider
• å ha mot til å leve en dag av gangen
• å innse at mine behov er mitt ansvar
• å bry meg om mennesker uten å behøve ta hånd om dem og deres konsekvenser og
• å akseptere at jeg aldri blir ferdig med dette. JEG ER ALLTID ET PÅGÅENDE ARBEID!
  *
  Og da er historien min ute i butikken… Helgens lektyre? Jeg sier vertfall god helg ❣️

.

I dag henvender jeg meg hovedsakelig til de pårørende og berørte av alkohol-og rusmisbrukere.

Iblant er kunnskap opphauset synes jeg. Naturligvis er det til hjelp å studere andres erfaringer og vitenskap for å få informasjon om oss selv, våre reaksjoner og omgivelser, og å få vite hvordan gjøre ulike ting,

Det finnes også mye å lære av fortiden, minner og selvransakelse. For å kunne vite hvordan ting henger sammen og hvorfor vi gjør som vi gjør. Men å vente på å finne de rette insiktene kan bli en unnskyldning for å slippe å gå til handling.

Eksempelvis faller mange, spesielt pårørende, for fristelsen til å forsøke analysere alkoholismen. De vil ikke helt forstå og akseptere de virkelige omstendighetene ettersom de heller ikke forstår den avhengiges bakenforliggende. Faktum er at alkoholisme er en ulogisk sykdom, og kanskje kommer vi aldri til å forstå den fullt ut, selv om mye er utgreid på feltet, og kort forklart; det sitter i hodet. Ikke desto mindre skylder vi oss selv å akseptere den virkeligheten vi lever i og handle der etter.

Mange sitter på gjerdet og venter på en klar og bekvem forståelse av tingenes tilstand – hen drikker og jeg har det vondt og vanskelig. Andre sliter seg halvt i hel. Beklageligvis glemmer de seg selv, at de ikke er ansvarlige for den som drikker, men seg selv og eget liv. Den rusavhengige vil ikke ta hensyn til noen andre enn seg selv. Den harde sannheten, og mange berørte kommer aldri frem til den forståelsen.

Informasjon kan være fantastisk opplysende, om den tas til følge, altså ved action. Den beste og mest hjelpsomme kunnskapen oppnås gjennom andre berørte som deler sine styrker og erfaringer. Noen lykkes med å utvikle en relasjon til villige pårørende, og med det mener jeg de som har gått fra tomme ord til handling. De som forstår at for å hjelpe andre må de først og fremst hjelpe seg selv. De som har hoppet ned fra gjerdet.

De dummeste tabbene er ikke de værste selv om de stikker dypt i oss, de vi henger oss opp i. Alt vi har sagt og gjort.
Eller motsatt, ikke sagt og ikke gjort.

Ingenting av dette får oss til å ville forandre livet til det bedre. Slutte å drikke…
De fleste av oss vet at det går an.
Vi vet at det er en vei. Vi har hørt at vi må gå via en annen alkoholiker som har gått veien før oss.

Vi vet også at hvis vi gjør det, kan det bli alvor. Vi kan faktisk få det til. Og det vil vi ikke. Vi vil ikke slutte. Vi vil slippe og slutte. For hva er livet uten alkoholen? Hva skal løse problemene våre om alkolen ikke kan? Bare vi drikker mer kontrollert så…
Hvis bare…

Derfor går vi heller til legen, psykologen, DPS, til healeren, frisøren, kompisen, katten eller tante Margot og sier til oss selv at vi har prøvd alt. Men…
… Vi har bare ikke prøvd det vi innerst inne vet skal til.

Så… I begynnelsen jobber man mest med alle feiltrinn man har gjort, fordi det er det som runger i hodet og jaller i omgivelsene.
Men… Ting vi har gjort eller sagt er ikke det værste egentlig. Ikke i det lange løp.

Det værste er likegyldigheten. Den bare du kan ha, og at den er ekte bare hos deg. Denne likegyldigheten… Som du tror er grunnen til at DU har mistet livsgnisten.

Du tror at det er DIN skyld at du ikke fikk den forfremmelsen, tok den videreutdannelsen, reiste dit du ville, ødslet bort penger, venner og familie. Ikke fikk ut fingeren, hoppet da du skulle. Eller hva det nå enn er for deg.

Det er ikke deg. Det er ikke en gang din skyld. Det er likegyldigheten som kommer av ren avhengighet. Uansett lav eller høy promille. Uansett om du drikker to dager i uka eller hver dag. Bare etter klokken 20.00 eller hele dagen…

Rus er seigt, sakte, lumsk snikende og kronisk. Rusavhengighet er en mentaltilstand man er i uansett når man drikker eller ikke, om man tar noen dager hvite, noen dager fri, er promillefri, men langt fra edru om du trodde det. For i hodet drikker du, som en svamp.

Likegyldigheten. Den delen av konsekvensene er den største.
Den tar ikke bare deg, den tar også de rundt deg. Den tar faktisk alt. Rubbel og bit.

Vi skjønner det ikke, ikke egentlig, selv om vi har en mistanke, men vil ikke si det, til noen, ikke oss selv en gang. For vi er jo ikke tilstede, egentlig. Vi er på autopilot i alt vi gjør. Ja, vi gjør alt, som arbeidende maur. Men uten en ordentlig plan for fremtiden. Selv om vi planlegger hele tiden… Vi liker ikke, nei, vi hater det uforutsette.

Og du tror… Nei, det er ikke på grunn av “livet ditt”. Alle svik, alle dumheter og tap. Det var kanskje en begynnelse. Du begynte av en grunn og fortsatte av en annen. Det kalles avhengighet. Tro meg, jeg har vært der, og vil komme dit igjen om jeg ikke gjør jobben. Hvilken jobb, sa du… Med meg selv. Ikke deg, for du er ikke mitt ansvar.

Blackouts. Psykoser. Du ser fanden på flatmark. Du har malt han på veggen og deg selv inn i et hjørne. Kommer ingen vei. Det er mørkt. Du vil ut, men helst bare sitte der. Apatisk. Likegyldig.

Trodde du at det å gjøre jobben handler om å slutte og drikke? Det er bare begynnelsen. Egentlig handler det om å snu på alt dette. Hvorfor? Fordi du ikke har tid til å kaste bort mer av livet ditt på vas. Men hvordan?

Jeg var ikke meg selv når jeg var meg i rus. Ingen er. Det er sannheten, den virkelige sannheten, og bare DU kan finne den. BE OM HJELP! For eksempel hos @julie.winge TTL. Hun som skrev innlegget jeg hentet inspirasjon fra. Selv om mine ord er skrevet litt annerledes, for at de skal passe for meg, skriver vi egentlig akkurat det samme. Og du må ta til deg det du trenger…

Da vil også du se at: DET HANDLER IKKE OM Å SLUTTE Å DRIKKE, MEN Å FINNE ANDRE MULIGHETER FOR Å SLIPPE…

… Det får være måte på hva jeg skal tåle, i lengden

Jeg har en liten folder med ord for dagen i dag. Påminnelser om hva jeg skal gjøre bare for i dag. Et av punktene skjønner jeg ikke helt, eller rettere sagt, jeg er uenig i hvordan det er skrevet. Kanskje misforstår jeg helt…

Punktet lyder som følger: Bare for i dag skal jeg trene meg åndelig på tre måter. Jeg vil gjøre en god gjerning mot noen uten at de vet om det. Om de vet om det, er det uten betydning. Jeg vil gjøre minst to ting jeg ikke har lyst til – bare for trening. Jeg vil ikke vise noen at mine følelser er såret. De kan bli såret, men i dag vil jeg ikke vise det.

Den første delen av punktet er jeg definitivt enig i, spesielt når det gjelder å gjøre en god gjerning, men når det gjelder å ikke vise mine sårede følelser er jeg høyst uenig. For var det noe jeg drakk på, var det innestengte følelser. Hvorfor skal jeg ikke fortelle at “nettopp du” såret meg?

Hvorfor skal jeg gå å bære på disse følelsene, gi dem grobunn til å vokse seg større, uoverkommelige, uoversiktlige og dermed vanskeligere å få satt ord på, fordi jeg ikke helt får tak i hvorfor, og glemmer hvorfra de kom, og så plutselig kommer de ut, totalt malplassert, og en intetanende person får svi for noe “du” gjorde?!

Så i dag, om noen sårer meg, skal jeg fortelle det, men på en måte som ikke sårer den det gjelder. For ingen av oss skal måtte gå å kjenne på sårede følelser. For om jeg forteller hvordan jeg har det, hjelper jeg deg til å forstå hvordan du har det, ikke sant… Da gjør jeg vel også en god gjerning? Og det er ikke uten betydning, for noen av oss, at du, eller jeg får vite hvor skoen trykker …

De fleste av oss rusavhengige har problemer med å ta en beslutning. Jeg var aldri klar for å endre kurs, men trodde at i morgen blir alt bedre, om bare… Og fortsatte å traske i samme mørja. Einstein hadde rett, men den forståelsen kom adskillige år senere.

Da jeg omsider fikk tatt beslutningen om at jeg ville ha et annet liv, og dermed ba om hjelp, hadde jeg ingen mulighet til å vite absolutt alt hva dette innebar, selv om jeg hadde hørt rykter om hvordan andre hadde fått det. Ville jeg også få det de hadde?

Vi kan bare ta den informasjonen som finnes oss i hende, og gjøre det beste for å velge med ettertanke. Konsekvensene av denne bestemmelsen kjenner vi ikke til før vi har gått til handling. Våger og orker vi å stå i det og ta det som kommer?

Jeg forsto med et at jeg ikke trengte å stå alene i alle beslutninger, bare jeg tok ansvar for de konsekvensene jeg hadde skapt gjennom valg jeg hadde gjort. I årenes løp har jeg innsett at jeg ikke skal stå til ansvar for andres ukritiske valg.

Når jeg møter på utfordringer vil jeg prøve å klare dem selv, men kommer jeg til kort, ber jeg om hjelp, ikke nødvendigvis av personer, men jeg ber til min Gud, slik jeg oppfatter hen. Hjelpen kan faktisk vise seg i ulike uttrykk – når jeg lytter får jeg nye perspektiver, en magefølelse, en tilfeldighet og iblant viser den seg gjennom andre mennesker. Floken løser seg bare liksom…

I den store planen for alt er ingen enkeltstående beslutning viktig egentlig. Jeg kan jo bare gjøre mitt ytterste for å ta kloke valg, men resultatet ligger i en annens hender. Jeg kan selvfølgelig påvirke resultatet, og stole på at det blir det riktige. Men alene er jeg intet, som en dråpe i havet…

Hvert veiskille fører med seg en ny prøvelse, og når jeg klarer å gi slipp greier jeg bedre å møte alle utfordringer som dukker opp på min vei. Jeg trenger heller ikke gå alene på veien, og jeg trenger ikke alltid lete etter løsninger, for ofte ligger svaret på problemstillingen rett foran meg. Noen la den der…