Er ikke du?

Når noen i familien sliter, virker det inn på alle i familien, spesielt de mest sårbare – barna.

Barn prøver å forstå hva som skjer når foreldre forandrer personligheten sin ved for eksempel alkoholinntak. De kan lage seg egne forklaringer, ofte verre enn virkeligheten, men noen ganger er virkeligheten verre enn de forstår den, eller hva de utenforstående forstår. Barn som pårørende har kommet mer på dagsorden, takk og lov. Det er en lovpålagt plikt å undersøke om barn og unge er involvert i familietragedier. Spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har plikt til å følge opp barn som lider under foreldrenes sykdom, rusmisbruk eller psykiske lidelser. Det viser seg dessverre at de bare delvis følger opp sine plikter. Skremmende!

På nyhetene i det siste har der versert historier om unge jenter som ved delaktighet i nettverk har begått selvmord. Jentene har hatt kontakt med hverandre, delt om sine vanskeligheter, om sine psykiske lidelser, selvskading og selvmordstanker, og noen har da også gjort alvor av tankene. Det er et tankekors at mange av disse unge, hjelpeløse kan komme fra hjem med mye rus eller hvor foreldrene selv har psykiske problemer, og de har ikke blitt fanget opp av systemet. Helsetjenestene kan ha mange på samvittigheten…

Det står så fint om anbefalinger, at man skal snakke med barna på deres arena, finne ut hvordan de har det, men når ingen bryr seg er det ikke rart de søker oppmerksomhet andre steder – blant sine egne likesinnede. Det er bare det at disse stakkarslige barna han ingen forutsetninger for å forstå alvoret – de har ikke lært seg til å mentalisere, hvor våre erfaringer gjennom hjernens modning og gjennom møtene med andre blir til sinn. Barn som pårørende har ekstra stort behov for at voksne rundt dem i hverdagen ser dem – besteforeldre, lærere, trenere, helsesøster og andre vokse kan vise at de er der, lytter til dem, bryr seg og viser omtanke når foreldrene ikke har de evnene.

Rusavhengige foreldre, spesielt mødrenes mentaliseringsevne påvirker barnet. Barns utvikling påvirkes negativt når de ikke får den nære omsorgen og den emosjonelle tilknytningen i tidlig barneår og oppvekst, som er så viktig for selv å utvikle gode mentaliseringsevner. De kan få liten eller ingen forståelse av seg selv og i relasjoner med andre. Det er jo ikke enkelt når rollemodellen – forelderen ikke selv evner å reflektere rundt seg selv, sin indre tilstand og egen adferd. Hvordan lære bort noe den selv ikke har kunnskap om.

Foreldre med rus- og psykiske lidelser klarer ikke alltid å se seg selv utenfra med «den andres blikk», noe som er sentralt i mentaliseringsevnen. Det påvirker den abstrakte tenkingen og ikke minst det å regulere følelsene. I perioder er de svingende i tankegangen, følelsene og intensjonene. Hva lærer så barn ut av det? Barn er fra fødselen av innkodet til å speile seg selv i andre, etterape det andre gjør. Foreldre som har rusproblematikk, er ofte også psykisk belastet. Deres «traumer», angst og annen personlighetsforstyrrelser kan overføres i liten eller større grad til egne barn. Når mor eller far ikke er «tilstede» påfører de barna selv traumatiske opplevelser. De blir usikre, engstelige og redde og vil prøve sitt beste på å selv finne løsninger, og løsningen blir da ofte å flykte – en flukt inn i rus, selvskading eller de mulighetene og «løsningene» de ser andre, og da mest foreldrene bruker. Mange barn som har opplevd mye negativt i tidlig barndom viser seg å ha fått nedsatt evne til å bli tilstrekkelig emosjonell og sensitiv som voksen. Evnen til å mentalisere er helt avgjørende for sosial kompetanse. Det handler om hvordan våre forestillingsevner om andre mennesker er, som varierer, avhengig av våre oppveksthistorier, stress, stemninger, menneskene vi er sammen med og de kontekstene vi tar del i.

Disse barna blir ofte omtalt som de «usynlige barna». De blir dessverre sjelden oppdaget før de selv virkelig sliter, og det er jo et paradoks. Et enda større paradoks er det da også at en død persons mobil skal være det som åpner opp øynene til berørte voksne og helsepersonell. Historien til den jenta som har vært omtalt i mediene de siste dagene, omhandlet ikke omsorgssvikt, men like fullt manglet hun kanskje trygge voksenpersoner som så henne for den hun var – en jente som strevde med å passe inn i samfunnets jag og krav.

Jeg undres ofte; hvorfor må noen dø før tiltakene begynnes å diskuteres? Hvorfor all denne diskuteringen? Hva med handling? Hvor er intervensjonen – de forebyggende tiltakene? Hva med å hjelpe foreldrene mer og ikke bare ta bort barnet? Selvfølgelig må barna vernes, men den bakenforliggende årsaken endres jo ikke av den grunn – det at foreldre drikker eller ruser seg. Hvorfor drikker de? Hva er den grunnleggende roten til alt det vonde? Jeg kunne nevne i fleng av oppgitthet. Men det hjelper lite å stille alle disse spørsmålene om ikke de som burde vite ikke har svarene…

Jeg mener det må mer handling til – vi må bry oss mer, tørre å si ifra når vi ser at tingene ikke er helt som de skal. Om det bare er et lite avvik fra normalen, så må man ta tak, spørre, se, lytte og vise at man bryr seg. Selv en person som ikke ønsker hjelp kan innse og føle at noen ser den tros alt, og det kan være det lille frøet som startet spiren til selv å be om sakkyndig hjelp.

I en artikkel forleden, leste jeg om en helsesøster som uttalte at når barn forteller henne om vanskeligheter på hjemmefronten, blir hun svar skyldig, sier det blir for krevende og hun vet ikke hvordan gi tilstrekkelig oppfølging. Hva for noe? Skaff deg en annen jobb! Hva med å bare vise at du bryr deg. Bare være der, gi rom for at barnet eller ungdommen kan få lov til å tømme ut all sin usikkerhet, alle sine ubearbeidede følelser. Være en voksenperson som kan vise at du bryr deg og gi barnet en flik av trygghet – et friminutt i alle problemene. Om denne helsesøsteren selv ikke makter, hva med å kontakte barnevernet? Hva med å gi f… i taushetsplikten og samtykkeerklæringer – samtykke meg hit og dit – DET ER ET BARN SOM LIDER!

I samme artikkel sto det også beskrevet hva en behandler på en klinikk uttalte seg vedrørende barns psykiske vanskeligheter. Hun sa: Det er pussig, i grunnen, vi er gode på å snakke med pasienter om de tenker å ta sitt eget liv, men vi synes det er vanskelig å komme inn på temaer om hvordan foreldrenes lidelser virker inn på familien og barna. Jeg kjenner klumpen i halsen, dessverre som jeg fryktet; de ønsker ikke, eller våger ikke å snakke om det virkelig vanskelige, og å dermed komme til bunns i årsaken til hvorfor personen er en pasient. Behandlere må klare å tydeliggjøre at de er alvorlig bekymret for situasjonen og at de ser dette barnet – denne personen som sliter og har det så uutholdelig smertelig. Det er høyst nødvendig å vise barn og unge ekstra omsorg og oppmerksomhet når de er på sitt mest sårbare. Se dem! Det kan redde liv!

Det er ingen quick-fix, og implementering tar tid – endring møter motstand. Det er vel en kjensgjerning at omfanget av barn og unge som lever under høyst urovekkende hjemmeforhold og omstendigheter, mye på grunn av foreldrenes rushistorie er svart stort. Selvfølgelig har vi de resiliente barna – løvetannbarna, som på tros av all urett og lidelse har klart seg bra, men også de må få lov til å snakke og at noen lytter til deres historie. De klarer, muligens fordi de har hatt noen voksenpersoner i sine liv som viser dem sitt følelsesregister, snakker om dem og ufarliggjør dem slik at de klarer å skjelne mellom de indre og ytre sannheter – med at noen oppfører seg på en spesiell måte og nødvendigvis ikke er den personen. Nettopp derfor, det at en hvilken som helst voksenperson kan gjøre en forskjell viser at det nytter. For å redusere på antall fremtidige pasienter inn i rus- og psykiatritiltak, er det på tide å bistå de risikoutsatte snarest mulig.

Jeg har lest at det i 2011, for åtte år siden, var registrert 260000 barn som lever med alvorlig psykisk syke foreldre og at ca. 70000 barn hadde rusavhengige foreldre. Rapporten er altså åtte år gammel, inneholder nok mange mørketall, men det er grunn til å tro at antallet ikke har gått ned på disse årene – dessverre. Det kan rundt regnet dreie seg om 350000 barn som opplever omsorgssvikt og som lever under uverdige forhold, og dermed har nedsatt fungeringsevne og kan risikere å bli fremtidige behandlingstrengende selv. I verste fall aldri bli fanget opp i systemet og vil prøve å løse vanskelighetene på egenhånd. De blir oversett – glemt og avskrevet for all fremtid – de ser ingen fremtid og kan i verste fall gå stille bort…

Det er en lovpålagt plikt til å se. Løft blikket og ikke minst spør hvordan barnas hverdag og livskvalitet er. Barn og unge sliter ofte ikke isolert fra andre, men i relasjon til andre. De forsøker å lete etter trygge rammer og stabile voksne. Kan ikke DU være den personen da?! BRY DEG!

Alle disse barn og unge som søker trøst i nettverk med andre sårbare barn og unge har jo ingen forståelse for hva som egentlig forgår inni seg selv. Det er sjelelig grunn til å tro ar de ikke har godt nok utviklet mentaliseringsevner. Mentalisering er et grunnlag for sunne relasjoner. At vi føler oss verdsatt og bekreftet når vi opplever at andre personen har «vårt sinn i sitt sinn». Da er vi ikke alene. Vi føler oss ikke bare forstått og sett, men vi føler oss følt. Barn trenger trygge voksne som kan lære dem at følelser ikke er farlige ved å snakke om dem, ta dem på alvor, men uten å frykte dem. Følelser kan være vonde, vanskelige – grufulle, og om de ikke får komme til overflaten kan de rett og slett ta liv. Bekymrer ikke det deg, så vet ikke jeg…

Noen dager finner jeg ikke de rette ordene… Jeg har ideen, alt jeg ønsker å skrive om, men de kommer liksom ikke lenger enn til pannebrasken. I dag satt jeg og leste i gamle magasiner, lette gjennom diverse sider på nettet for å finne inspirasjon, og så dukket denne opp. Den kom til meg, som en oppfølger av hva jeg selv skrev i går… og tidligere blogger for den saks skyld… Jeg er så freidig at jeg kopierer den, men æren for artikkelen/bloggen tilskrives Tove Mathisen. Takk til henne!

Hvorfor er det så vanskelig å slutte og ruse seg?

Hva er avhengighet, og hvorfor kan den som er avhengig ikke bare bestemme seg for å kutte ut rusmiddelet og få det bedre med seg selv og sine nærmeste? Du får svar om du leser denne bloggen fra psykologspesialist Tove Mathisen.

Hadde det vært opp til meg hadde jeg sluttet å drikke!

Mannen som sa dette til meg hadde for lengst sluttet å glede seg over alkoholen. Han var familiefar, hadde jobb og et godt nettverk. Enkelte der hadde begynt å se med fordømmelse på at han drakk for mye. Han strevde med å stå inne for det han gjorde. Han ville så gjerne være mer til stede for kone og barn. Nesten hver kveld etter jobb og når middagen var over, søkte han til flasken. «Bare et glass- til å roe meg ned med etter en lang dag» Hvor mange ganger hadde han ikke sagt at «nå er det nok- dette går ikke lengre», og like mange ganger hadde han tatt et par glass til. Jobb og familie stod alvorlig i fare.

Det er fristende å si «Ja men, kan du ikke bare….»

De velmente gode rådene han får fra andre virker ikke på vår mann. Å minne en med avhengighet om de negative konsekvensene kan bli møtt med avvisning. Det har mistet sin regulerende virkning. Det ligger i det å være avhengig. De aller fleste av oss kan håndtere bruk av alkohol. Vi lar de negative konsekvensene regulerer bruken. Vi vet det ikke passer å drikke når vi skal være med barn, når vi skal på jobb eller når andre synes det blir for mye. Vi drikker heller ikke i vanskelige perioder i livet. Vi skjønner at da er det ikke lurt å være i rus eller bakrus. Men når dette ikke lengre er alkoholfrie soner, begynner en vond utvikling. De negative konsekvensene blir holdt unna. Den som er avhengig kan kjenne på dårlig samvittighet og bekymring, men slike vonde følelser kan bli en grunn til nettopp å fortsette med å drikke. En pekefinger fra andre kan ofte møte motstand og benektning.

Som behandlere spør vi: «Hva er rusens positive sider»?

Vår mann blir overrasket over at dette er fokus i behandling og famler til å begynne med. Når han blir spurt om rusens positive sider, svarer han: «Positivt? Nei, det er da bare negativt alt sammen». Når vi begynner å undersøke nærmere, forteller han at rusen gir velbehag, det demper uro og den vonde samvittigheten. Til å begynne med var det et fristed når han trengte tid for seg selv. Det var moro å ha en kveld med kameratene. Vi vet at de positive sidene må anerkjennes for at vår mann skal våge seg inn på de åpenbare negative konsekvensene. De konsekvensene alle andre ser, men som kan være for skamfullt å ta inn over seg for den det gjelder.

Når rusen blir det som belønner og livet det som tapper

De som har en avhengighet, har alle sin egen historie om hvordan dette har utviklet seg. For noen starter den tidlig i livet, for andre mer i voksen alder. Et fellestrekk er at rusen overtar mer og mer til fordel for andre mennesker som er viktige for dem. Aktiviteter som før ga glede, må vike for aktiv rus og bakrus. Det som står igjen i det nyktre livet kan være det som er vanskelig å forholde seg til: Krav, forventninger selvforakt og lav mestringsfølelse. Hverdagsgleden er borte, livet kjennes tungt og rusen er det som gir ro og glede.

Viljen får dårlig arbeidsvilkår i en ruset og abstinent hjerne

Gjentatt rusmiddelbruk kan skape langvarige endringer i hjernens motivasjonssystem, som muligens kan reverseres ved tilstrekkelig rusfri tid. Når avhengigheten er etablert, skapes et sug etter den kjemiske gleden som rusmiddelet gir og som livet ellers ikke klarer å konkurrere med. Dette nevrobiologiske perspektivet innebærer ikke fravær av fri vilje, men at den frie viljen har fått dårligere arbeidsbetingelser. Dette gir vår mann opplevelsen av at det ikke er opp til ham om han skal slutte å drikke.

Ta vare på viktige mennesker- ingen klarer seg godt alene

Vi trenger alle andre mennesker for å oppleve tilhørighet og trygghet. Vi trenger noen nære som hjelper oss med å sortere i vanskelige og komplekse følelser og vi trenger å bety noe for andre. Mange beskriver at de mister viktige andre når de utvikler en avhengighet. De isolerer seg. Noe av grunnen kan være at rusmiddelets kjemiske sammensetning belønner hjernen på samme måte som når vi kjenner nærhet til andre. Derfor blir rusen en så sterk konkurrent til viktige relasjoner. Rusmiddelet krever heller ikke noe tilbake der og da. Vår mann trakk seg fra andres forventninger og krav og fant ro i rusen. Men rusen er dessverre en svikefull fortrolig. På sikt er rusen en som tar mer enn den gir.

Just do it

Mange forteller at «det var når jeg bestemte meg for endring at jeg fikk det til». De kommer til et vendepunkt i livet. Ja, er det likevel bare å gjøre det da? Det er ulike grunner som kan føre til viktige livsendringer, god behandling kan være en. En behandling der det etableres et håp om at endring er mulig, det jobbes frem en beslutning som står seg over tid. Det skapes et rom der det er mulig å se på de negative konsekvensene og personen får lyst til å ta vare på seg selv. Når selvrespekten øker, blir det mulig å knytte seg til andre og igjen selv bli viktig.

For å finne fram til motivasjonen for dette, kreves avhold over tid. Hjernen må få komme ut at alkoholens grep. Suget må avta.

Vår mann gjorde denne tidkrevende jobben og kom i en posisjon der det var opp til han om han skulle begynne å drikke igjen – eller la det være. Denne friheten må han ta godt vare på resten av livet for å forebygge tilbakefall.

Kopiert: av Tove Mathisen|, skrevet 08.08.2018

Hva mitt øye skuer…

Stille – stille!

Hva skuer mitt øye? De små, men for mange ubetydelige ting og hendelser. Soloppgangen, med sitt fargespill over det magiske skogbrynet i øst. Det glitrer! En sidensvansflokk flyr i bølger over himmelen. De skal renske buskene for svartsurbær før de vender nebbet mot sydlige himmelstrøk. Vakkert! Alt dette, og mere til ser jeg. Jeg legger merke til de små og store forandringene nå, de som gir mening fordi jeg er nykter og tilstede. Tilstede i livet – her og nå – tidlig, tidlig morgen – en helt vanlig dag i oktober. JEG ER!

Jeg kan tenke: Dette er min som min første nyktre dag. Kommer det utfordringer? Vil jeg møte på situasjoner, mennesker og hendelser som kan sette i gang følelser i meg? Tanker og følelser som kan bli så kraftfulle at jeg «ønsker» å drikke. Ja, selvfølgelig, men nå vet jeg bedre. Dette øyeblikket – ved stuevinduet, da jeg skuet utover var bare en kort stund av glede og oppspilthet akkurat slik alkoholen vil virke der og da – i starten, en liten flik av godfølelse. Borte. Så kommer… Konsekvensene…

Ja, hva om jeg tok et tilbakefall? Tenk ikke tanken. Jeg må tenke tanken – tørre å erkjenne hvem jeg er. Etter å ha vært nykter i noen år tør jeg tenke tanken på konsekvensene. Jeg tør å se, kjenne og føle hva som vil skje. Alle disse små øyeblikkene vil forsvinne. Alt det flotte, fine – majestetiske vakre. Jeg vil forsvinne inn i intet igjen. Bli en skygge av meg selv – bli et null. Borte. For om jeg begynner å drikke blir konsekvensene for store, så jeg ønsker ikke, vil ikke – det er helt uaktuelt. Nå ser jeg på ordet konsekvenser som noe forbeholdent positivt. Jeg vil forfølge tanken; hva kommer til å hende dersom…?

—

Jeg vil gå ut en tur, klarne tankene. Det var nettopp deg jeg gjorde, og nye innfallsvinkler kom mens jeg gikk: Om dette hadde vært for fem-seks år siden, hva ville da ha skjedd? Jeg befinne meg i skogen, på vei gjennom den, ned til sjøen på den andre siden. Kjenne lukten av grantrær og frostrøyken står fra munnen. Stien er ulent og det knaser i rimet under skosålene. Om rustankene hadde vært tilstede hadde disse fine sansene og denne godfølelsen ikke vært nok. Skrittene vil gått rasker jo nærmere sivilisasjonen jeg hadde kommet – butikken, hyllene med alkohol. Skammen i kassen. Komme hjem, gardinene trekkes for. Plutselig! Hva holder jeg på med? Gudskjelov. Jeg går bare og tenker – konsekvenstanker. For om jeg drikker går alt til helvete. Jeg behøver å huske at vissheten om at konsekvensene vil komme – de har jeg hatt før, og likevel drukket på dem. Hva er annerledes nå? Jeg har funnet andre verdier i livet. Jeg trenger ikke alkoholen som et substitutt for relasjoner og opplevelser. Jeg har fått tilbake kreativiteten, lysten på å leve, være meg – være i livet – naturen – TILSTEDE!

Akkurat her og nå – nuet, den gode følelsen. Men den forsvinner, blir til fortid – går over til noe annet, noe mer trivielt – det vanlige, kanskje noe vondt og vanskelig. Men jeg takler det nå. Satt i perspektiv – slik var rusen også. Den gode følelsen i starten, som gikk over – det vonde, vanskelige uutholdelige – konsekvensene som vokste, de jeg ikke taklet da. Jeg drakk mer… Så jeg velger å avstå fra alkoholen, den eneste farbare løsningen. Jeg har innrømmet og akseptert mitt problem – min lidelse. Om jeg skulle unngå å tenke på konsekvensene, dulle meg inn i forlystelsen av rusens virkning så vil skyldfølelsen komme før eller siden. Følelsen av den handlingen, det skyld handler om – mine feiltrinn, og dernest etterfølges av skam. Jeg skuffet meg selv, hele verden. Jeg er en skam for verden!

Likevel, om jeg drakk ville ikke konsekvensene eksistere. De inngår ikke i mine tanker, jeg planlegger rundt og forbi dem. Planlegger for å ikke skade noen, for å unngå samme feilene som i går. Planlegger for å unngå å skape problemer. Jeg tenker – jeg er praktisk, smart. Jeg lurer ingen, slik jeg ser det når jeg er i rusens verden. Det blir ingen konsekvenser denne gangen, jeg har forberedt alt – tror jeg. Likevel kommer de, men jeg ser de ikke – de overskygges av nuet, den gode følelsen av å bare være borte vekk sammen med alkoholen. Lurer meg selv. For konsekvensen er jo at alt dette ikke stemmer…

Som nykter har jeg lært meg å se og finne nye strategier. Nå belyser jeg alle grunner for hva som vil skje om jeg plutselig synes det å drikke er greit. Jeg kan se for meg situasjonen – middag med venner: Hvorfor drikker jeg? Er det fordi det passer med hvitvin til middagen eller er det egentlig vennene? Nå gjør jeg meg kjent med den virkelige grunnen – «de gode grunnene» for at jeg «ønsker» å drikke. Hva er den egentlige sannheten for at jeg lagde meg de gode grunnene til at jeg ville drikke. Konsekvensene etterpå hoppet jeg over. Jeg snur tankegangen: Hva handler alt dette seg egentlig om? Hva handler livet mitt seg om? Hva vil jeg? Hva er verdifullt for meg? Jeg søker meningen og finner at den finner jeg IKKE gjennom alkoholen.

Tilbake til – en tenkt situasjon; jeg har tanker om det å ville drikke igjen. Fornuftig tankegang er bort og alle folk blir til moralister eller hvor jeg rettere sagt vil befinne meg i benektelsens landskap. Benektning eller fornektelse er en spesiell form for fortregning hvor jeg vil nekte for erkjennelsen av den ytre virkeligheten eller personlige opplevelser. For andre kan det være tydelig at noe er galt, men for meg selv unngår jeg å innse dette. Jeg er overhodet ikke interessert i å høre om konsekvenser. Personlighetsforandringen min skjer i det jeg, i det ubevisste begynte planleggingen, hvor konsekvensene er fare away. Jeg er bare ute etter den umiddelbare tilfredsstillelsen der og da. Vil bare tilbake til den fine, trygge rusen – ikke alt maset, kjaset, kavet. Og om jeg åpner den flasken kommer jeg ned i kjelleren igjen, den som sikkert blir like mørk, men likevel fin og behagelig. Da vil jeg ikke orke tanken på å gå opp alle de trappetrinnene, til den ukjente og utrygge – til skyld og skam. Jeg vil bare bli – i ensomheten. Drikke bort ensomheten – selvmedlidenheten. Akkurat der og da vil jeg ha det bedre med å drikke.

Morgendagens abstinenser er langt borte. Mine nærmestes oppgitthet eller medlidenhet. De kommer og bryter stillheten og «godfølelsen». Det er synd på deg Heidi, du har det ikke bra, men skjerp deg, kan ikke bli værende der. Du må opp igjen, komme deg ut og i gjenge igjen. Tenk på alle konsekvensene! Jeg lukker bare ørene, vil ikke høre – ingen konsekvenser. Gå, gå – bare gå – FORSVINN! For i det ordet konsekvens når frem til min netthinne mister jeg fullstendig interessen. Benektningen. Jeg har ingen problemer. Her og nå er jo alt bare godt. Rusen. Vil ikke tenke på morgendagens skam og skyldfølelse. Tar det i morgen, men i morgen kommer aldri – i morgen er ikke… Det er ikke, blir ikke noen problemer. Orker ikke. Bare drikke. NÅ!

Tilbake til virkeligheten. Som nykter er ordet konsekvenser faktisk det som holder meg nykter – det som holder meg frisk. Det er helt normalt at en aktiv alkoholiker eller rusmisbruker ikke vil høre noe snakk om hvilke vanskeligheter dens rusinntak medfører. Ingen aktive orker det moraliserende preiket: Du burde ta deg samme! Unnvikelse. Vil ikke høre. Vil ikke se. Vil ikke føle. Akkurat, der sa jeg det. Føle – de vanskelige, vonde følelsene. Ta de bort. Drikke de bort. Flykte fra alt det ubehagelige. Orker ikke forholde seg til det ubehagelige, til langtidsperspektivene – konsekvensene. I morgen er ikke. Neste uke er ikke. Om noen timer er ikke. Bare her og nå. «Fred og ro» – godfølelsen med å drikke – enn så lenge, men det tenker vi ikke på, ikke nå. Bare drikke!

Det er nok slik, vertfall var det slik for meg at siden konsekvensene kom, stadig tilbakevendende, og hjernen hadde fått tilstrekkelig nok av erfaringsmessig negativ art, at alkoholen ikke hjalp meg med å flykte lenger, ikke i lengden. Det var jeg selv som så det. Ingen formanet – ingen maset og sa: DU MÅ! Jeg så det selv. En indre motivasjon – ikke de ytre. Begynte å stille meg spørsmål. Hva er det jeg egentlig vil med livet? Hvem ønsker jeg å være? Hva er det som til syvende og sist er det som gir meg verdi? I et promillefritt øyeblikk kunne tankene komme og spørsmålene rullet fram på «samlebåndet». Jeg måtte ha hjelp. Jo, flere promillefrie dager jeg fikk, jo mer edruelig tankegang fikk jeg. Jeg klarte å gå inn i spørsmålene selv hvor smertefullt det var. Det var da konsekvensene ble så tydelige. Etter hvert ble endringene mere merkbare. De små skrittene jeg tok – en dag av gangen. Å være nykter gir meg glede. Dette, livets rus er faktisk så mange ganger bedre enn alkoholen og dens rus. Mestring og vekst. Jeg klarte. JEG KLARTE!

Det er stort at jeg som menneske kan være et bidrag inn i andres liv. Det å påny skape tillit og holdepunkter for andre mennesker. Folk ser på meg på en annerledes måte – de har tro på meg igjen. Jeg har tro på meg igjen. Min egen identitet utvikles i takt med min tilfriskning. Fra rollen som alkoholiker – motløs og på siden av samfunnet, til aktiv deltager i samfunnet med ulike roller – ikke bare som meg selv, men som mamma, mormor, kjæreste, datter, mentor, skribent og ikke minst – et medmenneske. Jeg har fått tilbake selvrespekten. Jeg har gått fra følelsen av å være mislykket og ubetydelig i samfunnet – der alt var grått og flatt, når jeg ikke drakk vel og merke, til å se all verdens farger og være en ressurs – en kunnskapsformidler som fungerer «normalt» i sosiale sammenhenger. Og jeg drikker ikke nå heller, fordi jeg trenger ikke. Jeg klarer å bidra fordi jeg tør tenke på hva som skjer den dagen jeg slutter å være tilstede, når de små tingene ikke lenger betyr noe – ikke er verdifulle lenger. Dersom de negative konsekvensene blir en del av livet mitt igjen. Det skjer ikke så lenge jeg ser alle konsekvensene – og alt hva mitt øye skuer ikke forsvinner…

Verdighet og utvikling

Situasjoner og hendelser berører meg. Jeg kan tenke tilbake på egen oppvekst og hendelser i eget liv – jeg kan føle meg trist og ille berørt, og ønsker bare å kunne hjelpe slik at andre ikke havner i samme situasjon som meg. Derfor skriver jeg!

Mennesker vokser opp og blir ofte et speilbilde av personer som har hatt betydning i livene deres. Det er ikke bare gener som bestemmer hvordan vi blir, men vel så mye de vi omgås, miljøet og oppvekstkårene – de påvirker oss i positiv eller negativ retning. Jeg hører ofte hvor lik jeg er min mor eller min bestemor, ikke minst utseendemessig, men også væremåten, noe som er hyggelig å høre. De er personer jeg mer enn gjerne ønsker å ha arvet mitt lynne fra, selv om det i enkelte tilfeller kan skape noen utfordringer også. Men deres rettferdighetssans og empati for andre personer, som ikke er like bemidlet som dem selv, er virkelig gode egenskaper jeg selv ønsker å fremheve. Det er verdier å ta vel vare på og som jeg ønsker å videreføre til neste generasjon. Jeg vil gjøre mitt beste og jeg håper at andre verdsetter meg som den personen jeg er – den jeg innerst inne også var da jeg drakk.

Dessverre er det også slik at jeg, slik mange andre, bærer med meg holdninger og verdier som ikke alltid er gunstige, og som ikke alltid viser det riktige bildet. Det at jeg er en avhengighetsperson, nedarvet fra tidligere generasjoner, og ikke noe jeg selv kunne styre, men like fullt hadde jeg et valg om å la lidelsen slå rot eller ikke, gjør meg ikke nevneverdig til en dårligere person. Det er hvordan jeg velger å opptre overfor andre som ofte gir et bilde av hvem jeg egentlig er.

I ettertid er det lett å tenke slik at hvorfor var det ingen som fortalte meg om faren for å utvikle alkoholisme i oppveksten. Jeg ønsket jo ikke å bli alkoholiker, og ingen kan klandres for sin egen uvitenhet. Mine foreldre gjorde så godt de kunne ut ifra sine premisser og sine kunnskaper, så jeg klandrer heller ikke dem. Derimot arvet jeg mange av mine foreldres gode egenskaper, og kanskje var de medvirkende årsaker til at jeg klarte å samle nok styrke og mot til å bekjempe alkoholen, erkjenne min lidelse og ta nye valg. Dersom de hadde snudd ryggen til meg fullstendig, ikke fortalt og vist meg at de var glad i meg på tros av mine feiltrinn med utspring i alkoholens makt, så ville det nok vært vanskeligere å innse mine tilkortkommenheter, og at det i bunn og grunn ikke skyldes min egen viljekraft.

Ja, jeg er bærer av avhengighetsgenet, og hadde jeg som sagt fått den kunnskapen og erfaringer nok til å vite, så kunne jeg kanskje stått imot alkoholen da den rørte ved min sjel og ble løsningen på alle de mange utfordringer jeg møtte på i livet. Men hvordan kunne mor og far vite? Jeg klandrer ingen som ikke hadde forutsetninger for å vite i «den verden» de levde i. De gjorde vel det eneste rette med å ikke skyve meg helt ut i elendigheten, selv hvor mye smerte og sorg jeg skapte med alle mine svik, men de vernet så godt de kunne om sine egne behov. Jeg vet selv, men nå også på grunn av min viten, at jeg ikke kan la håpet drepe meg selv hvor tungt å vanskelig det måtte være å vite at jeg kan ingenting gjøre. Bortsett fra å holde døren på gløtt…

Når man ikke vet bedre, og selv om man har sett hva alkoholen gjør med andres væremåte, men derimot har fått erfare at alkoholen på en måte gjør en fri, og i tillegg har blir forespeilet at alkohol er en forlystelsesdrikk, en måte å løse opp stemningen, så er det kanskje lett å glemme konsekvensene som kan komme i kjølevannet. Konsekvensene uteble også i starten, alt var bare forløsende og moro, vel og merke for min egen del. Jeg så jo ikke at andre led. Jeg så heller ikke min egen lidelse siden den «tok» alkoholen bort. Når alle prøvde å fortelle meg hvor galt det var fatt, snudde jeg det døve øret til. Jeg var egenrådig, sikkert også en nedarvet egenskap, og jeg brukte min egenvilje og fornektet all fornuft. Jeg skulle gå mine egne veier og «straffe» mennesker som jeg anså som de som hadde fått meg ut i ulykken.

Personers godhet ble oversett, tilintetgjort og omformet til de prøver bare å lure meg. Jeg vet jo best, og jeg klarer selv å sutte, når jeg vil. Jeg så jo ikke, visste ikke at mine valg førte meg på ville veier. Alle var hyklere og alle ville meg bare vondt. Jeg ville meg selv bare vondt. Hva bedre hadde jeg fortjent? Kanskje var det meningen at jeg skulle gjennom den harde virkeligheten, men jeg skulle egentlig ikke på noe sett og vis skade noen. Jeg ville bare vekk – flykte. Hvordan jeg valgte å takle motgang var mitt valg, selv om det kan sies at alkoholen valgte det for meg. Ikke helt enkelt å forstå at en person som meg, som var oppvokst i et hjem hvor hver enkelt individs verdi var av stor betydning. Til tros for at andre hadde tatt gale valg, skulle også jeg begi meg ut i utlendigheten. Jeg hadde fått muligheter til å utvikle mine evner, mine holdninger og mitt jeg så godt det lot seg gjøre. Det eneste som manglet var vel muligens at jeg ikke hadde hatt noen til å snakke om mine innerste tanker og følelser med – noen som forsto. Hvordan skulle jeg forstå det ingen andre forsto?

Jeg måtte tåle litt smerte og motgang, men ikke urett. Men hvor gikk så balansegangen mellom urett og smerte? Hvem definerte når jeg følte urett, når jeg følte smerte?  Når kunne jeg få lov til å føle og ikke minst snakke om hva jeg følte – hva som var vondt og vanskelig? Det rommet fantes ikke hjemme. Derfor gikk jeg i mange år og holdt på hemmeligheter til de en dag måtte frem. Boblen sprakk. Jeg ble møtt med mye medlidenhet, omtanke og kjærlighet, men kanskje ingen forståelse. Hva var det å forstå? Min mor bebreidet seg nok selv for at alt dette vonde ikke hadde kommet frem før. Jeg overførte bebreidelsen til meg selv, påtok meg alt ansvar for at så ikke hadde skjedd, noe det i og for seg også var, for det var jeg som hadde skjult. Jeg hadde skjult for å ikke bli nedverdiget, for å ikke nok en gang få høre: Hva var det jeg sa!

Vi har vel alle hørt at vold avler vold! Og dessverre er det slik at barn følger i sine foreldres fotspor selv hvor gale de er. Barn som opplever mye vold i hjemmet, tenderer selv å bli voldelige. Barn som vokser opp i hjem der alkohol eller rusmidler er naturlige substanser, hvor foreldrene ofte ruser seg, tyr selv ofte til rusmidler. Det er dessverre slik at barn som blir nedverdiget, hvor foreldre stadig påpeker hvor udugelige barna er, selv blir de som behandler og snakker nedlatende til egne barn. Eventuelle empatiske evner overskygges av gjentatte, påførte grusomheter – det er slik det skal være… (I barnas tanker).

Jeg vokste ikke opp med hverken vold eller nedlatende holdninger, ei heller med alkohol, selv om min bror inntok store mengder alkohol, men aldri hjemme, det jeg kan huske. Jeg så faktisk opp til min bror – han var tøff og hadde alltid tid til meg. Tok meg med på fisketurer og jeg var også en naturlig del av hans guttegjeng når de satt og drakk. Jeg opplevde ingen som truende, snarere omtenksomme. Jeg forsto at mine foreldre ikke hadde det like bra med min brors alkoholvaner og stadige påfunn, men mine gode stunder overskygget deres og mine andre søskens holdninger. Slik var mitt bilde av alkoholen lenge, men jeg fikk dessverre andre erfaringer. Jeg fikk se hva alkoholen virkelig kunne gjøre med et menneskes sinn, forvandle en person til å bli totalt en annen – et monster, en djevel. Likevel valgte jeg vel å tro at for meg ville alkoholen bare gjøre godt, slik jeg hadde dannet meg et bilde av min bror, men den gang ei. Jeg ble nok selv et monster, om ikke en djevel…

Vi kan tenke; er det mulig å gjøre samme feilen selv når man har sett nærstående personer bli forvandlet til det grusomste, og jeg har selv tenkt tanken. Jeg hadde jo selv fått kjenne på kroppen hva alkohol kan gjøre, hvordan et menneskes personlighet endres, så hvordan kunne jeg selv finne på å drikke. Hjernen min husket alt annerledes. Den husket de gode minnene med alkoholen, også de gangene jeg i min ungdom ble fri. Jeg var jo allerede «dømt til å kunne feile» – jeg var født alkoholiker. De som utøver vold er på mange måter også født slik, det er en av mange symptomer på avhengighetssyndromet, men de vet det ofte heller ikke selv. Det å forvolde seg, det å nedverdige andre, inkludert egne barn kan være en nedarvet egenskap, symptomer på avhengighetssyndromet – en personlighetsforstyrrelse. Til tros for skyld og skam og anger klarer de ikke å holde opp, akkurat slik ikke jeg klarte å slutte å drikke før nok var nok. Men jeg klarte det ikke av egenhendig hjelp. Andre måtte inn i bilde, fortelle meg hvor galt det var fatt.

Jeg har sett, og jeg ser det mye klarere nå, alle de som selv har blitt slått, som har opplevde å høre hvor stygge, udugelige og dårlige mennesker de er, de blir selv de som utøver disse handlingene. Jeg vet også at den psykiske mishandlingen er enda mer vond, for ord sårer vel så mye som slag – det er sår som det tar tid å lege eller som aldri gror.

Det handler om å gjenvinne kontrollen over eget liv i de fleste tilfeller, men dette er ofte noe personen selv ikke ser og klarer dermed ikke å kontrollere sine emosjoner og aller minst sitt sinne. De greier ikke å se hvilke» feil og mangler» de har, greier ikke å styre sine handlinger og se hvilke skader man gjør mot andre – og seg selv. Skyld og skamfølelsen skaper enda mer grobunn for å fortsette i samme gale retningen. De trenger hjelp til å snu den negative adferden og til å se hvilke skader de påfører andre fysisk eller psykisk. Personer rundt må være en del av løsningen, ikke en del av problemet, og ikke fraskrive seg det ansvaret de har til å stoppe utviklingen. Vi behøver å legge ansvaret der det hører hjemme, bare ikke påføre mer skam og skyld, men bidra med vår viten og som vitne til den urett som utføres. Vi må hjelpe personen til å bli oppmerksom, lære å ta ansvaret og beslutninger basert på livssituasjonen. Selvfølgelig er det ikke alle som utøver handlinger basert på avhengighetssyndromet, men har tilegnet seg negativ adferd ved å stadig selv å ha opplevd eller sett lignende. Like fullt trenger de å gå i seg selv, se hvilke skader og smerter de påfører andre, fremfor alt egne barn.

Personer rundt er altså sentrale ressurser, men i mange situasjoner må familie og venner bære tunge byrder gjennom livet og de når ikke alltid gjennom med sine forsøk på å hjelpe. Ofte trenger de selv hjelp til å bearbeide de mange traumatiske hendelsene de har bevitnet. Kroppen uttrykker smerte som personen umiddelbart ikke kan uttrykke med ord. Både den som utfører handlingen, mottageren og vitnet behøver å lære seg å forholde seg til sin egen kropp, egne følelser og handlinger som innebærer å ta del i eget liv. Dette er langt ifra enkelt. Innsikt og erfaringer som sitter i kroppen, hovedsakelig i hjernen, er en viktig del av både læring og mestring. En annen vesentlig del er å kunne sette ord på følelsene og handlingene. Det må i mange tilfeller også læres.

Alle barn trenger å få oppmerksomhet, bli stimulert til positiv aktivitet og oppmuntring til å utvikle gode egenskaper. Dersom rollemodellen, den voksne personen barnet i utgangspunktet skal ha tiltro til ikke selv har lært seg, og evner å være empatisk og en ikke-kritiserende person, blir heller ikke barnet det. Det må selvfølgelig være rom for å feile, rom for å erfare sinne, frustrasjon, ja, til og med smerte, uten å hele tiden bli irettesatt og dermed «viske bort» disse følelsene. En voksenperson bør være den som skal forklare og rettlede uten å skape skam og skyldfølelse, være en medspiller i problemet som utspiller seg. På den måten gis det mulighet for at barnet lærer og blir bevisst sine reaksjoner, eventuelt endre sitt reaksjonsmønster og legger dette på minnet til senere lignende situasjoner. Dette fører til læring, mestring, forandring og utvikling. Styrket selvrespekt og mestringsevnen har bakgrunn i hvorvidt et menneske har fått lov til å verdsette egenverdi. Om foreldre har bygget oppunder at barnet er verdifullt slik barnet er, fremhevet de gode sidene og samtidig ikke skambelagt eventuelle «dårlige» ferdigheter og kroppslige «skavanker», lærer et barn å se seg selv som et unikt individ.

Foreldre bestemmer i kraft av sine erfaringer og modenhet, eller ofte kan vi vel si sin umodenhet. Mange stiller krav som kan være vanskelige, om ikke umulige å oppfylle. De forlanger lydighet, men kan samtidig selv stadig komme for sent til avtaler. De kan også gi begrenset respons og engasjement i barnas gjøremål. Barn kan oppleve lite eller ingen oppmerksomhet på aktivitet, ingen fleksibilitet og tilpassede krav eller forventninger, og klarer dermed ikke, eller har ingen forutsetninger for å se sine eventuelle feil.  Mange har dessverre ikke frihet til å utforske og finne svar på sine mange spørsmål om verden og livet. Det forekommer lite eller ingen tillit og de påføres i stedet skam og tvil når selvstendige valg alltid overses. En slik autoritær væremåte gir et relativt dårlig fundament for selvstendighet og positiv selvoppfatning. Resultatet kan skape mindreverdskompleks og skyldfølelse.

Tilknytningens funksjon er ikke kun knyttet til barnets behov for beskyttelse, men er vel så viktig og avgjørende i utviklingsprosessen. Barn bør ha mulighet til fritt å utforske og bevege seg i trygge rammer – prøve og feile, og samtidig kunne finne egne løsninger og ta egne valg. Barn søker ganske tidlig referanser i foreldrenes emosjonelle uttrykk i utrygge så vel som trygge settinger, som de ikke har nok erfaring til å bedømme selv. De viser derfor tydelig og lar seg påvirke av stemningen rundt dem. Dette kan komme stadig tydeligere frem ettersom barnet vokser. Sensitive foreldre, sinte foreldre eller utilsiktet latter ved for eksempel alkoholinntak eller i situasjoner hvor annen reaksjon ville vært mer naturlig gjør dem usikre. De har ingen reelle preferanser siden all fornuft uteblir.

For å forstå seg selv må en også forstå andre. Man må kunne se reaksjonsmønster i ulike situasjoner, men også forstå bakgrunnen for hvorfor noen reagerer som de gjør. En forutsetning for å kunne forstå dette gjøres gjennom kommunikasjon. Det å snakke om følelser, tanker og handlinger. Hva var årsaken til de ulike reaksjonsmønstrene? Persepsjon har som sin viktigste egenskap å tolke meninger i informasjon vi mottar fra virkeligheten rundt oss. Mest vanlig er jo å tolke årsaken til personer, som står oss nær, utfører handlinger. Noe å tenke på for alle som omgås mindre barn…

Barn i utvikling trenger som sagt å få prøve seg fram, men de trenger også noen til å rettlede i riktig retning. Ikke alltid like lett å finne balansegangen mellom å gi råd og det å la barnet få prøve ut selv. I denne prøve og feile situasjonen finner man ofte ut hva som forventes av en. Blir man møtt med positive forventninger strekker man seg, men derimot med negative trykkes man bare lenger ned. Sunne sosiale holdninger gir balanse mellom tanker og emosjoner. Holdninger blir mer forpliktende hvis vi stadig får påminnelser om dem, og det gjelder i høyeste grad de negative. Holdninger vi utvikler i barndommen følger oss videre i livet og danner et viktig grunnlag for den personligheten vi danner i vårt voksne liv. Sosialt destruktive holdninger, basert på hatefulle og fordomsfulle oppfatninger til andre mennesker, for eksempel deres væremåte, utseende og handlinger, utgjør en av de største utfordringer til selv å bli hatefull. Dessverre er det ikke alltid lett å endre på holdninger som er tett knyttet til grunnleggende verdier overført av egne foreldre, selvfølelsen og identiteten. (Så det meste av ansvaret ligger kanskje hos foreldrene!?). Med andre ord bør vi alle regelmessig reflektere over våre egne holdninger og handlinger, gjerne i dialog med andre mennesker.

Ikke steng egne eller andres følelser, tanker og evner inne – la de slippe fri! Vis respekt for hvert menneskes iboende verdighet!

Er det mitt eller ditt liv?

For de fleste av oss som har kommet oss over på den andre siden, blitt nyktre, tenker jeg at vi alle er enige om at veien ikke bare var enkel. Etter å ha vært en fange av alkoholen omtrent halve livet mitt måtte jeg ta en bestemmelse – en viktig beslutning: Hva vil jeg med livet mitt?

Det er personen med alkoholproblemet som selv må ta valget, og den berømmelige bunnen nås. Jeg tror ikke antall år i alkohelvete er det vesentlige for om man ønsker å slutte, men hva rusen har klart å ødelegge i hver enkelts liv uansett lengde på «ekteskapet» med alkoholen eller mengden av inntaket. Det er også slik at det blir egentlig aldri riktig tid for å slutte – man blir aldri helt klar, så man trenger rett og slett bestemme seg for å finne motivasjon til å slutte.

Motivasjonsgrunnlaget er ulikt fra individ til individ. Det kan være familie, barn, jobb, økonomi, egen helse og livskvalitet, men det er personen selv som må ta den avgjørende beslutningen med å avslutte forholdet til kong alkohol, et forhold som har bydd på opp- og nedturer. Mye fest og moro – heia meg rundt, men aller mest nederlag og skuffelser – pang rett i bakken. Det var ikke bare meg selv jeg stadig skuffet og sviktet, men alle rundt meg ikke minst. For min sin del var alkoholen min trøst og støtte – en kjærkommen venn i ensomheten, som etter hvert ble min verste fiende, den som stadig kom på «uventet» og uønsket besøk.

Jeg måtte trosse angst og legge stoltheten til side for å be om hjelp. Jeg, som opp til da, hadde stått alene i alle problemene, om man ser bort fra alkoholen vel og merke, den jeg hadde brukt som løsning på de fleste vanskelighetene i hverdagen, så måtte jeg finne andre løsninger, altså be noen om hjelp. Mange hadde selvfølgelig, til ingen nytte, prøvd å få meg på gli til å slutte, så jeg hadde på ingen måte vært alene, det bare føltes slik. Likevel var jo alt opp til meg, og i bunn og grunn var alle problemene mine, ene og alene på sett og vis. Heldigvis, får jeg vel si, hadde jeg vært gjennom dette før, så jeg visste gangen i å kontakte hjelpeapparatet. Ikke alle gjør det, så mange kvier seg nok også for den praktiske delen av det å måtte be om hjelp.

Jeg hadde tre valgmuligheter, eller kanskje flere, men jeg tar for meg tre:

1. Bare fortsette å håpe og drømme – alt ordner seg nok til slutt…

2. Ordne opp på egenhånd. Lese meg opp og kanskje plukker jeg opp noe her og der.

3. Eller ta sjansen, be om hjelp og bli rettledet av fagpersoner på området, forhåpentligvis likepersoner.

(Det fjerde ville eventuelt være å drikke kontrollert – som om jeg ikke hadde prøvd det før…).

Om jeg skulle fortsette med å gå rundt å bare drømme visste jeg at det ville by på mer smerte og bli helt for jævlig, så jeg hoppe til neste punkt. Ordne opp på egenhånd hadde jeg vel egentlig prøvd flere ganger, og hvilke resultater hadde jeg oppnådd. Akkurat, ikke særlig oppløftende – rett tilbake til start eller rettere sagt i «fengsel». Så da sto jeg igjen med kun ett alternativ – som innebar at verden skulle få vite hele min historie. Jeg trakk ta sjansen kortet og der sto det: Be om hjelp! Skulle jeg krype eller hoppe i det? Jeg fant det best å vertfall informere mine nærmeste, muligens få støtte til å dra lasset sammen med meg.

Det koster å erkjenne overfor andre, selv om mange allerede har sett og erfart at vedkommende er alkoholiker lenge før man selv erkjenner. Likevel var det tøft å skulle møte opp hos fastlegen min, innrømme hvor skakkjørt livet mitt var. Det var ufattelig skremmende, jeg grudde i dagevis, måtte kvinne meg opp, men for en lettelse i etterkant. Barrieren var brutt.  Han hadde hittil bare blitt kontaktet og hørt meg fortelle om mine kroppslige skavanker og stadig tilbakevendende sykdomsforløp.  Alltid bedyret å ha et normalt alkoholforbruk, men nå la jeg alle kortene på bordet. Ingen joker i ermet. Leger er ikke dumme, selv om jeg nå i etterkant skulle jeg ønsket han hadde hatt mot nok til og konfrontert meg med problemet på et langt tidligere tidspunkt, kommet meg i forkjøpet, selv om jeg uansett faktisk måtte se og ta tak i det selv.

Jeg hadde skjult mitt misbruk i mange år, eller trodde jeg hadde skjult, for de fleste rundt meg visste jo så altfor godt. Likevel var det vanskelig å skulle la verden få vite at jeg ikke mestret livet, for selv om jeg ikke hadde en ni til fire- jobb, så utførte jeg de fleste oppgaver i hjemmet greit. Utad i nærmiljøet stilte jeg hele tiden opp, dugnader, festligheter og det som måtte by seg – der jeg kunne vise hvor flink og pliktoppfyllende jeg var. Innerst inne hadde jeg lenge egentlig innsett at jeg ikke mestret livet – på livets premisser. Jeg trodde bare at det ikke var så innlysende, men dog så feil kan man ta. Gikk rundt og tenkte, som så mang en gang, at om jeg bare fikk bukt med alkoholen ville jeg klare hverdagen lettere. På det området tok jeg også feil. Men egentlig var det ingen bombe…

Det var et paradoks at den personen som daglig måtte stå ut med meg og alle «stuntene» mine, all kjefting, alle «slagene» og de daglige ødeleggelsene på hjemmet og forholdet, var den som i starten var mest motstander til at jeg ba om hjelp. Dette klarer vi på egenhånd, vi bare bestemmer oss for å la vinen stå – du må bare drikke litt mindre. Selv om min samboer ikke hadde et alkoholproblem, var han sikkert redd for å måtte avstå fra fredagspilsen og vinen til biffen hver lørdag. Derfor ble nok dette svært skremmende for ham. Dessuten mistet han fullstendig kontrollen over meg. Ikke det at han hadde kontroll på meg og drikkingen, men nå ville jeg selv – MEG selv ha kontrollen, ikke alkoholen. Med det mener jeg at så lenge jeg drakk hadde han et visst overtak, jeg klarte jo ikke ta hånd om meg selv. Nå ville han ikke lenger kunne ta kreditt for å ordne opp. Han kunne heller ikke drikke når han ville. Alt ville bli totalt snudd opp ned – og det ble det.

Jeg vet at mange sliter med å få overtalt eller få sine ektefeller eller livsledsager til å forstå at det eneste riktige er å søke hjelp utenfra, og til alle dere: Ta kampen for egen del, ellers kan risikoen for at begge etter hvert får større problemer, ikke bare ekteskapelig, men helsemessig. Dersom personen ikke vil stå på din side, er han eller hun kanskje ikke verdt å ta vare på. Jeg hadde en som ble villig til å stå i kampen med meg, som forsto alvoret.

Vi trenger noen som spiller på lag med oss, som backer oss opp og følger oss på veien, selv om vi må gjøre jobben selv. Jeg hadde familien min og barna mine som ble overlykkelige for at jeg hadde kommet til fornuft, og omsider ble da også samboeren overbevisst om at mitt valg var det rette. Dette dreide seg om meg og mitt liv i første omgang, og dersom han ønsket at vi skulle fortsette vårt samliv måtte han faktisk ofre noe av seg og sine «goder» til fordel for at jeg skulle få det bra og senere at vi fikk et samliv basert på trygghet og kjærlighet til hverandre. Innerst inne hadde han lenge innsett at dette var det eneste riktige, trengte bare litt tid for å vite at jeg virkelig trengte profesjonell hjelp. Det at jeg omsider hadde disse lagspillerne var en enorm trygghet, og jeg kunne ta fatt på den enorme jobben, den tøffe kampen tilbake til livet.

Jeg vil dvele litt mere med det å ha gode støttespillere. Dersom min samboer hadde stått på sitt, fortsatt i sin drikkekultur, slik de «normale» gjør, og dertil forlangt at jeg skulle drikke mindre, vet jeg at jeg hadde fortsatt på samme stien. Det er også en kjensgjerning at det hadde vi faktisk holdt på med en stund, og det resulterte jo bare i at jeg prøvde å skjule hvor mye jeg egentlig drakk. Jeg handlet inn litervis med vin – kartonger han ikke hadde kjennskap til, før de begynte å dukke opp på de merkeligste steder. Da forsto han nok at dette ikke kunne fortsette. Jeg lovet; jeg skal skjerpe meg, og i morgen skal jeg begynne et nytt og bedre liv.

Men det var ikke enkelt å prøve å kontrollere mitt inntak når personen jeg delte samlivet med skulle ha øl til helgens sportssending, til grillmaten eller de gangene han puttet six-packen i bagen for å dra på gutteturer, noe jeg faktisk ønsket han gjorde mer. Grunnen var enkel: Jeg planla min drikking ut ifra hans hverdag. I mitt hode var han den som nøret oppunder det at jeg stadig måtte øke mitt alkoholinntak. Han drakk jo, hvorfor kunne ikke jeg. Når jeg ikke kan drikke åpenlyst, må jeg jo gjemme meg bort eller vente på mulighetene til å ta en skikkelig rotbløyte. Skal du ikke dra bort snart?

Han slutte å tro på alle lovordene. Han skjønte fort at jeg lurte unna alkohol og selv om jeg fant nye skjulesteder for kartongene, eller kartongen hadde jeg begynt å ta av slik at jeg bare hadde posen å finne nye gjemmesteder for. Jeg unnskyldte mine handlinger og forsvarte min drikking med at siden han fortsatt kom hjem med sin ukentlige kvote, så måtte han godta at jeg drakk, også litt på si. Det å stadig møte negative og skamfulle bemerkninger førte til at konsumet økte. Da han med tiden forsto min maktesløshet, kastet inn håndkleet og sluttet med å hindre meg i å drikke, det var da jeg forsto mitt egentlige problem. Jeg sluttet å kjempe imot jeg også. Da han kapitulerte, kapitulerte også jeg. Den nedadgående kurven ble stadig brattere, og det gikk fortere og fortere mot bunnen. Jeg strevde med å holde igjen, og tro det eller ei, gjemte jeg fortsatt vin, liksom for å ikke vise overfor meg selv at jeg drakk disse enorme mengdene. Min samboer visste uansett.

Jeg forsto jo at han ikke lenger kunne hindre meg. Den eneste som kunne hjelpe meg var jeg selv. Livet var uutholdelig, og da jeg havnet på psykiatrisk akuttmottak nok en gang på relativt kort tid, var kampen over, også for egen del. Siste mulighet, tredje punkt på listen ble iverksatt – jeg ba altså om hjelp. Min følgesvenn gjennom alle disse årene måtte bort. Nå hadde jeg endelig fått forståelse på hjemmebane, jeg slapp å forklare hva jeg følte eller tenkte lenger og jeg var klar, klar for å møte jungelen av «systemer» i den virkelige verden. Nå måtte jeg slutte å undergrave meg selv, finne styrken og motet i meg selv, for nå måtte jeg kjempe – mot overmakten – mot alkoholen.

Når man først har samlet mot, svelget stoltheten og bedt om hjelp er det avgjørende at man får hjelpen raskt. Jeg var heldig som slapp å vente for lenge med klinikkinnleggelse, selv om det føltes veldig lenge siden det var snakk om et være eller ikke være. Jeg mener det er ufattelig at enkelte som svever mellom liv og død skal måtte vente i månedsvis på en livsnødvendig behandling. Alkoholikere er som kjent ambivalente, og når en person er klar så burde hjelpeapparatet stått klart etter min mening, men dessverre er det ikke slik. Det kan føre til enda mere demotivering og når tilbudet endelig er klart, er ikke den hjelpetrengende lenger villig til å motta hjelpen. Nye runder, nye søknader, nye overtalelser, ny motivasjon må hentes frem før villigheten på nytt åpner døren til først polikliniske samtaler, dernest avgiftning og så døgnopphold.

Jeg hadde hatt flere negative erfaringer med hjelpeapparatet, og det å bli møtt med forståelse og fortrolighet var en stor motivasjonskilde og bygget oppunder min villighet til å makte all smerten som ville komme.  Jeg hadde vært der før, så muligens var det også en pådriver; jeg visste hva som kom, men aller mest de oppbyggende og motiverende samtalene med likesinnede var den aller største drivkraften. Andres historier motiverte meg til å ville ha det de hadde fått – et godt, edru liv.

Jeg hadde for lengst forstått at det å slutte å drikke ikke var det som var vanskelig, det hadde jeg gjort mange ganger, men det var det å holde meg nykter – det å ikke ta det første glasset. For å klare det måtte jeg snu om på hele livet. Jeg kunne ikke gjøre slik jeg hadde gjort forrige gang jeg prøvde å slutte på ordentlig, men for alle andres del. Den gangen jeg trodde jeg kunne være sammen med andre som drakk, men selv bare drikke brus. Den gangen jeg trodde at andres væremåte og vaner ikke hadde innvirkning på meg. De gangene jeg ikke drakk bare for å please alle andre.  Nå ville jeg endre meg for meg.

Jeg ville ha et liv hvor jeg selv kunne ta alle valgene, ikke alkoholen. Jeg ville ikke gå på hvite knoker i påvente av at en gang i fremtiden vil jeg også kunne være som dem. Jeg forsto at jeg ikke var som dem, at jeg ikke kunne drikke alkohol, ikke ett lite glass engang. Jeg måtte slutte å lure meg selv. Alt jeg var vant til å gjøre måtte jeg slutte med og mange i mitt nettverk måtte kuttes ut. Vel, det var jo ingen venner uansett, ingen jeg normalt oppsøkte for å snakke med eller gjøre noe morsomt sammen med, men bare for å drikke med, for å kunne få meg noe å drikke – noen jeg brukte for å oppnå rusen.

Derfor måtte jeg ha flere ting på plass til etter behandlingen, deriblant mine krav om et alkoholfritt hjem. Selvfølgelig kunne det by på problemer, eller rettere sagt sure miner, men etter hvert ble det normalt. Mange tok hensyn, og jeg selv unngikk steder jeg ville møte på alkohol og mennesker som nå bare fortonet seg som innpåslitne idioter. Selv nå etter nesten fem år føler jeg meg fortsatt på utsiden av mye i samfunnet. Jeg er ikke den som står øverst på invitasjonslisten, men egentlig har jeg blitt inneforstått med at slik vil det være. For min egen del er det også best å fortsette med å holde meg borte fra triggersituasjoner – fester, puber – selv bare for en kopp kaffe, Danskebåten, kort sagt ikke menge meg med personer som drikker. Selv om jeg føler meg aldri så oppesen, vet jeg at alle disse situasjonene vil komme sigende på meg i etterkant, når jeg minst aner det eller når jeg er mest sårbar. Jeg ønsker bare å fortsette klatringen enda lengere vekk fra det mørke hullet, og jeg vet; et lite feiltrinn og jeg ramler raskere enn fanden selv nedi det igjen.

Jeg kan fortsatt være redd, redd for tilbakefall, men det er ikke farlig å være redd. Jeg dør faktiske ikke av å være redd. Det er bare en følelse – en energi til å ville fortsette med å holde meg på den riktige siden – på den gode siden. Faktisk er det slik at når jeg kjenner denne redselen, er jeg i virkelig i aksjon – jeg er i vekst. Nå tar jeg grep selv om jeg ikke alltid føler for det. Det er vel det som kalles mot. Det er dette som egentlig handler om selvtillit – den som sakte, men sikkert vokser dag for dag. I tillegg er det ringvirkninger, ikke bare det at tilliten fra familien kommer tilbake, samværene med barnebarn og familien ellers, men hele min tilværelse. Det aller viktigste for meg er at jeg kan gjøre en forskjell for andre. Siden jeg har skapt nye sannheter, nye vaner og fått et nytt og adskillig bedre liv – titusen ganger bedre, kan andre se på meg som en rollemodell. Ville bli som meg slik jeg ville bli som de nyktre jeg møtte og møter i min tilfriskning. Tenk: Jeg har faktisk oppnådd mye av drømmen, jeg ønsker meg fortsatt vekst, og jeg er på vei.

Jeg gikk tilbake til start, der jeg var ment til å starte, slik det var ment til å være. Jeg måtte bare se det selv, og denne gangen skal jeg gjøre alt for å holde løftet til meg selv. Løfte om å overholde bestemmelsen: Jeg vil leve – være fri – fri fra trelldommen underlagt kong alkohol!

———

Ingenting fyller meg mer enn inspirerende mennesker. De som støtter selv om de kan være uenig fordi de skjønner at det er riktig for meg. De ønsker at jeg skal skinne og opplever meg ikke som en konkurrent fordi de også står godt i eget liv når jeg står stødig. De gir meg ikke alltid svarene jeg ønsker, men heller utfordrer meg til å gå ut av boksen, ut av komfortsonen.
Jeg er rik fordi jeg har sånne mennesker i livet mitt, men det har tatt meg et halvt levd liv å finne de. Jeg måtte faktisk ned i den mørkeste avgrunnen for å innse at jeg hadde slike mennesker rundt meg – mennesker som bare vil meg godt.

Jeg er nøye med hvem jeg omgås, “sanker fra øverste hylle” fordi jeg vet at jeg blir som de menneskene jeg tilbringer mest tid med. Personer som utfordrer, men samtidig utvikler meg. Men prosessen har vært vanskelig, til tider tung og jeg sårbar, for jeg har måttet slippe noen jeg har hatt dype historier med for å skape rom for nye. Det er ikke alltid rom for å holde på det gamle kartet hvis man ikke lenger kjenner seg igjen i landskapet som man en gang kjente alle konturene i – alle veiens svinger, humper og dumper. Vekst er vondt, sårt, vanskelige og ubehagelig, men det finnes ingen vei utenom. Da er det viktig å være, om ikke kritisk, så hvert fall bevisst på hvem man har med på veien. Vil du være med?

DU BESTEMMER!

Forandring er noe av det vanskeligste som finnes, men jeg er sikker på at du finner støtte, noen som vil deg vel – jeg er en av dem. Husk: Kunnskap er ingen ting uten handling, og du trenger ikke gjøre absolutt alt på egenhånd – du kan be om hjelp!

———

Det er en befrielse, å kunne gå litt utenfor komfortsonen og likevel kjenne seg fri. Jeg kan for eksempel lage engler i løvet til tros for at forbipasserende skulle lurer på om jeg er gal. Ikke gal – men FRI! Jeg bare bestemte meg…

Ved bålet

Jeg sitter med ryggen mot bålet.
Stirrer sårøyd ut i
stjerneløs natt.
 
– Snu deg! ber du
– Jeg makter ikke holde liv i
bålet vårt stort lenger. Hjelp meg
med å skape lys omkring oss!
 
Men jeg kan ikke rive meg løs fra mørket.
Det tasser av steg utenfor lysringen,
og noen hvisker navnet mitt
med stemme som vissent gras.
 
Ser du! En mørk kontur
ruvende fram i lysdímen … Da
kjenner jeg handa di, sval
over øynene mine.
 
Slik sitter vi sammen
i stjerneløs natt. To mennesker.
Mens bålet brenner ned
og dette som er i mørket
rykker langsomt nærmere.
(Hans Børli )

Det er den draumen…

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge)

Det høres kanskje flåsete ut, bortkastet på en måte, å spørre en alkoholiker hvorfor han drikker. I en samtale med en forleden dag spurte jeg likevel: Hvorfor drikker du? Ville jeg få et svar eller ville vedkommende bare dysse det bort? Kanskje tenkte han at akkurat det spørsmålet vet jeg vel svaret på selv, som selv har vært der han er. Det kom et langt, dypt sukk, som om personen måtte stålsette seg eller forberede meg på hva som kom.

– Jeg må få utløp for all min kreativitet og alle mine evner. Jeg er så «glup» skjønner du, og all den smartheten lager krøll oppe i hodet mitt. Jeg er vel det mange kaller et geni, og det er ikke bare enkelt. Jeg vil så gjerne få ro for alle tankene mine, og det føler jeg at jeg gjør når jeg drikker. Så tenker jeg på alle de flinke forfatterne, på skuespillere og andre fremtredende personligheter som er kav alkoholikere, og hvordan de får frem alt det fine i seg selv når de drikker. Kanskje er det det jeg også prøver på, for jeg vil så mye. I tillegg er det alle kravene alle rundt meg stiller meg, og jeg klarer ikke tilfredsstille alle, det blir for mye, så jeg vil bare bort.

– Jeg spør videre om han virkelig tror at alle disse kjente menneskene slik som forfatteren han nevnte med navn; Ambjørnsen, om han ikke skrev enda bedre om han ikke skrev i ruspåvirket tilstand, om kanskje de neste bøkene, altså om han skrev de i edru tilstand ble ti ganger bedre enn de han til nå har utgitt. Jeg viser også til meg selv og min egen kreativitet; jeg trodde jeg både skrev dikt, noveller og ikke minst malte så mye bedre da jeg drakk. Det har jo vist seg at jeg tok skammelig feil. Jeg lagde meg den forestillingen fordi jeg ikke hadde troen på meg selv, at jeg klarte noe, men måtte drikke for å overbevise meg selv at jeg kunne, at jeg var god. Tror du ikke at det er det samme du gjør? Det er mange kjente personer som har overbevist omverdenen at de kunne så mye bedre enn det de publiserte og fremla da de drakk, når de etter hvert kom seg ut av alkoholfangenskapet, sitt eget tilgjorte fangenskap og beviste ikke minst overfor seg selv at de kunne så mye bedre.

Det blir stille, han tenker, og jeg ønsker å påvirke mer, gir flere eksempler på alkoholiserte personer som i etterkant, når de ble nyktre, har blitt enda mere populære og fremadstormende i sitt «skuespilleri» eller forfatterskap. Han vil ikke høre.

– Det handler om å roe demonene inni meg, det er så mye ondt der og jeg orker ikke…  Jeg drikker for å flykte, det vet du sikkert alt om…

Jeg sier meg enig, for jeg flyktet, alle som dikker flykter fra noe, men mest seg selv. Han sa det så fint; sine egne demoner… En person med innsikt, innsikt i seg selv og verden rundt, så jeg forstår selvfølgelig at denne personen er en smarting. Jeg vet han er intelligent. Og jeg kan ikke annet enn å fortsett med tanken på hvordan han ville ha vært, hva han ville få utrettet om han ikke «drakk bort» alle sine ferdigheter. Tenk på hvordan arbeidsdagen ville fremtone seg om han stilte opp hver morgen uten angst og abstinenser. Han bare fnyser av det utsagnet, for han er akkurat passe klar nok i toppen og kroppen for å klare jobben sin. Det er når jeg kommer hjem, når jeg er alene. Og jeg forstår – det er med ham som med mange, som hvordan det var med meg – ensomheten. Det å ikke holde ut sitt eget selskap og tro at ingen andre vil forstå. At noen ikke er som dem – som oss… For smarte for alle andre…

Skal jeg godta og tro på alle hans «unnskyldninger» og bortforklaringer? Han vet jo innerst inne at han har et alkoholproblem – han sa det jo selv tidligere i samtalen, før jeg spurte om hvorfor han drakk. Det er noe som henger i lufta mellom oss, noe som vil ut, noe jeg ønsker å si, men hva blir reaksjonen, om jeg sier det jeg har på hjertet – og sier det; det får trøste eller bære…

– Er ikke dette bare unnskyldninger, påskudd for å drikke?

Det liksom buldrer inni ham, jeg føler uroen, at han prøver å kontrollere et slags sinne, en frustrasjon, han ble stilt til veggs og kanskje har han ikke det ordentlige svaret – det som jeg vil høre og som setter et punktum, nei, ikke punktum, men det jeg går og håper på. At mine velmente, men «harde» og kanskje sårende ord ble sagt i håp om en endring, at personen jeg samtaler med tar til fornuft og erkjenner villig og sier høyt; jeg er alkoholiker og jeg trenger hjelp!  Men de ordene kom aldri… Så sier han:

– Jeg tror ikke Erik Bye hadde det like fint som det han tilsynelatende ga uttrykk for, men han var en person jeg så opp til, selv om jeg bare var liten, ung da han fortsatt levde og satte sine spor. Han drakk jo, men han viste likevel all sin omtanke. Alt det flotte han skrev, det han fortalte, mennesker han hjalp. Jeg skulle ønske… Det ble hengende i luften en stund; jeg skulle ønske… før han fortsetter:

– Hva tror du egentlig, er alkoholikere dårligere mennesker enn andre? Er jeg en person som det ikke er verdt å ta på alvor?

Jeg fikk ikke svar på mitt forrige spørsmål, men i stedet stiller han meg et spørsmål, om Erik Bye, en bauta. Et dyptgående spørsmål, som krever et dyptgående svar – også om seg selv, som kanskje kunne vært en bauta, tenker jeg.  Og ja, Erik Bye var alkoholiker, og jeg vet han var innlagt på samme klinikk som jeg hadde vært, men ble han tørrlagt – døde han nykter, det tror jeg neimen ikke, selv om jeg svarte at han fikk hjelp – han ba om hjelp. Nå vet jeg vel at det egentlig var andre som ba om hjelp for ham, og jeg vet også, av egen erfaring; det nytter ikke… Hver enkelt må selv komme til sitt eget nok- er- nok.  Jeg kan ikke påtrenge mine ønsker for noens fremtid, kun fortelle om mine egne erfaringer, så det å forfølge hans utsagn om «Giganten» var nok ikke et sjakktrekk. Han prøvde han også…

Jeg må summe meg, før jeg svarer for å ikke si noe dumt. Mannen er jo ikke dum, så langt deri ifra, bare drukket litt, for å ro ned. Så jeg sier, kanskje med en spak stemme, litt prøvende for å kjenne på reaksjonen:

– Nei, vi alkoholikere er ikke dårligere mennesker, men vi ser ofte på oss selv som dårlige, som et null. Jeg gjorde. Jeg undergravde meg selv og min verdighet – mine ferdigheter da jeg drakk. Ser du ikke at du gjør nettopp det samme? Du sier du er intelligent, og jeg vet at du er, du kan så mye. Men hvor blir det av all denne smartheten? Du drukner den jo. Hvorfor bruker du den ikke til noe fornuftig, din intelligens, på andre mennesker, på verden – den verden jeg har hørt du har sagt kommer til å gå under. Du har løsningen sier du, men hvor – hvordan? Hva med å hjelpe verden, få folkene til å forstå. Du hjelper ingen ved å bare drikke, flykte, glemme…

Jeg rokket ved noe vesentlig, og han ble nok opprørt, men besinnet seg, ble spak. Han tenkte – lenge, før han med et hjertesukk sier: Jeg klarer ikke mamma!

I går kveld var jeg på et fire timers seminar – hurtig seminar om temaet: Pasienter med ruslidelser får ikke likeverdige helsetjenester! – Hvorfor og kan vi leve med det?

Wergelandssalen i Litteraturhuset, Oslo fylles opp. Hvem er alle? Hvem er hvem? Hvem er som meg? Alle er vi vel like nysgjerrige på hvilke tanker, meninger og svar som fremkommer fra alle de femten foredragsholderne. Vil de gå rundt grøten? Kommer noen til å skylde på «sidemannen» eller tar de ansvaret for hvorfor situasjonen er som den dessverre er – ingen likeverdig helsehjelp.

Skravla går – klokka nærmer seg fem og mikrofonene finjusteres. Fortsatt ingen jeg kjenner. Dette er øving for min nervøsitet for store forsamlinger og mange ukjente ansikter. Dette klarer jeg – dette går helt fint!Det er flere nervøse blikk – interesserte blikk – forventningsfulle blikk. Folk fortsetter å strømme på. Det ser ut til å bli fullt. Ingen har satt seg ved siden av meg enda, bare to stoler bortenfor. Nei, der satte èn seg. Ok, det går bra. Summende hoder, som en sverm med bier – surr-surr. Hva diskuteres blant alle tilhørende? Jeg lytter, men bare surr-surr. Damen rett foran meg overdøver summingen i det hun sier til en annen dame lenger bort på rekken: Trenger du briller, du sitter så langt bak? Hvorpå den andre damen svarer: Nei, jeg hører da godt…

Her er det mange med meninger om mangt – meninger om rusbehandling, om manglende helsehjelp, om rusmisbrukere, om pårørende, om helsevesenet, om politikerne, om samfunnet. Meninger om alt. Hva mener egentlig jeg? (Det har jeg skrevet om i blogg før, så nå vier jeg min oppmerksomhet mot foredragsholdernes syn og meninger). Det er sikkert mange forståsegpåere her. Det er nok mange som virkelig forstår også – behovet for likeverdig helsetjenester og behandling. Ruspersoner er like forskjellige som alle som sitter her. Da får jeg lytte til hva alle disse tenker, mener, tror og kanskje til og med vil gjøre for å tilby best mulig for flest mulig personer med rus- og psykiske lidelser – det henger sammen.  Lurer på om han mannen der er en byråkrat. Nei, de tør nok ikke komme, selv om de burde.

Åh, jeg må så tisse… Nå starter det, så får bare holde meg. Siste oversikt. Det kom ingen av de jeg trodde skulle komme, men det gjør ingen ting. Jeg er her – og jeg må tisse. Skjerpings! Jeg er tilstede – lytter. Gi meg et ordentlig svar nå – ikke noe snikk-snakk. Hva har dere tenkt å gjøre med at personer med ruslidelser ikke får likeverdig og fullverdig helsehjelp? Det er et spørsmål med et komplekst svar, men uansett – vi kan ikke leve med det. Ruslidelser er komplekse og trenger komplekse tilnærmingsmåter. Det er en kompleks lidelse, eller som jeg ville sagt; et symptom på avhengighetssyndromet, så har de tenkt å snakke noe om årsakene eller blir det bare symptomene.

Jeg blir revet med i en animasjonsfilm om er fugl som tasser av gårde, utforsker verden og finner etter hvert ut at enkelte substanser gjør livet enklere, han kan virkelig fly – for en tid. Det går til helvete med fuglen dessverre. Får han hjelpen han trenger? Vi får se – eller høre hva konklusjonen blir. Jeg lurer egentlig på om alle klarer å få frem sine budskap med kun ti minutters rådighet. Ikke så negativ nå Heidi… Det blir akkurat som å være hos fastlegen dette – hvor en legetime varer i ti minutter…

Etter en litt brokete start – kluss i papirene og power-pointen, og ikke så oppløftende når lederen i Fagrådet i Legeforeningen høyt og tydelig sier at det er overdødelighet blant psykisk syke og rusavhengige. Hele 7 til 19 tapte leveår og 1500 dør av alkohol årlig – med mulige mørketall. Jeg visste for så vidt dette, og kan ikke si meg mer enig når hun fortsetter med å si at vi må øke bevisstheten. Vi trenger å forstå at rusavhengige ofte trenger tid. Alle som tilbyr helsehjelp, må skaffe seg mere informasjon på området for selv å kunne gi best mulig informasjon. Det trengs et bredere samarbeid – ja, forebygging må styrkes, ja, og økt kompetanse, ja. Dette blir bra – vertfall en god start. Hennes innlegg avsluttes med «La de tause blomstene blomstre»! JA!

Jeg har ikke tenkt å gjengi hver enkelt av de femten personenes innlegg, men heller ta essensen, det beste fra alle (jeg lyttet og skrev så blekket sprutet på sidekvinnen – noe overdrevet, men…) – ikke bare det jeg ønsket å høre, men realiteten. Slik som om det finnes moral og etikk blant leger? Professoren i medisinsk etikk spør seg, eller oss tilhørere om ruspasienten alltid vet sitt eget beste når han eller hun stadig velger å avslutte behandlingen? Hvem er det som har skyld i det? Joda, jeg vet så alt for godt med meg selv. Jeg gikk – jeg ville ikke fortsette. Ambivalens! Jeg var selv ansvarlig – jeg ble, og jeg er ansvarlig. Legen spør videre: Hva kan legene gjøre? Skal de bruke tvang? Hvor er autonomien der – er de velgjørere, gjør de mer skade og er det rettferdig? Ruspersoner svinger, det er et faktum, men man skal ikke «skremme» bort pasienten. I stedet trenger man skape nysgjerrighet og gode samtaler gjennom å bygge en relasjon – trygge rammer og tid til å se og lytte. Er så enig! Jeg skulle svart ham…

Så var det det berømmelige pakkeforløpet. Er det slik at det sikrer ruspasienter likeverdige tjenester? Jeg sier nei, og Tommy Sjåfjell, men sine egenerfaringer sier det samme. Daglig i sin jobb som vernepleier og ansatt i A-larm møter han situasjoner hvor hverken lovverk eller personers rettigheter følges. Det bør jo være slik at når man bryter loven skal det få konsekvenser, uttaler han. En person som begår kriminelle handlinger, må sone sin straff. Hva med kommunene og alle helseforetakene? Hvem straffes for deres feil? Nettopp, rusmisbrukerne og de med psykiske lidelser. Med hele sju av ti lovbrudd rundt om i kommunene kan en bare tenke seg. 

De fleste vet at levekår påvirker levealderen. I ett av sikker mange lignende tilfeller forteller Sjåfjell om en 29 år gammel kvinnelig rusmisbruker som blir plassert i en konteiner på en søppelfylling. Dette er ditt hjem! Så verdifull er hun. Hvordan tror du at hun føler seg? Han påpeker at det er hele 50% av de som misbruker alkohol som også har psykiske lidelser. Han mener vi må tenke mere over konsekvensene det får for alle disse når helseforetakene stadig unnviker lover og regler. Det er tankevekkende at i 14 av 15 journaler er det ikke kartlagt psykiske lidelser ved alkoholmisbruk. Er det rart noen får psykiske lidelser eller ruser seg når man blir plassert på en søppelhaug – her skal du bo, lykke til!

Utallige spørsmål ved pakkeforløpet må stilles, og ikke minst tas tak i, og dette er bare noen. Hvem hjelper NAV? Hvordan er botilbudet? Er fastlegetilbudet godt nok? Får de helsehjelp hjemme? Får de overhode noen helsehjelp? Det er helt klart at helse må sees i en kontekst og at politikere må begynne å se og forstå. Han har faktisk rett i at kommunene er ferdig opptrappet, men de har bare ikke oppfylt selv om de har overoppfylt lovnaden i opptrappingsplanen.

Det kan sies mye om somatisk helse blant rusmisbrukere og psykisk syke. Jeg kan skrive under på at psykisk smerte skaper fysisk smerte og alkoholen gjør det ikke noe bedre for kroppen. I tillegg kommer alle skader på grunn av ulykker. Jeg tenker de fleste vet at levevaner og død henger sammen. Derfor er det nødvendig å endre på levekårene og vanene til alle de som har uhelse. Kanskje vi – vi som leger (ikke jeg, men overlegen ved Helse Bergen) skal tørre å ta praten – ta samtalen med pasientene vår. Tørre å spørre hvordan de egentlig har det. Tørre å spørre om deres alkoholvaner, selv om de ikke kommer til å si den hele, fulle sannheten. Men vi kan fortelle at vi ser og vet at de har rusproblemer. Det er faktisk 200000 som bruker alkohol skadelig i Norge, og disse er registrert, så eventuelle antagelser stemmer rett så ofte tenker jeg…

 Det nikkes og sukkes fra salen når overlegen deklamerer at det stimuleres til utenforskap – oss og dem. Legestanden påfører nok mye skyld og skam og det forekommer dessverre stigmatisering blant mange leger i forhold til rusmisbrukere. Noen leger tørr ikke ta opp rusproblemet, går forbi det i taushet, dekker det til eller unnskylder det. Med andre ord; de fratar personen ansvaret. I de fleste tilfeller, hvor det blir belyst, finnes det mange som ønsker både omsorg og faste grenser, de klarer det bare ikke på egenhånd. Det er ofte et spørsmål om et totalavhold eller skadereduksjon er det beste. Selvfølgelig vil avhold gi best resultat, men ikke alle klarer å slutte helt med å ruse seg. Det er nødvendig å tenke på å bedre på livskvaliteten. Leger behøver å oppmuntre, opplyse, være som «nabokjerringa», lære opp pasienten til å ta bedre valg og behandle hvert enkelt tilfelle med tanke på å redusere skaden. Kanskje vil pasienten selv ta grep og ønske et totalavhold. Mere åpenhet og samarbeid kreves, for det er både et individuelt og samfunnsmessig ansvar.

Kan man stille krav til ruspasienten, spør overlege ved Akuttmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus Dunlop. Uten at jeg sier det høyt, er mitt svar et selvklart ja. Jeg ser helt klart alle dilemmaene sykehusansatte kan utsettes for daglig når de mottar akutte ruspasienter – aggressive og voldelige, personer med dèlir, abstinente, skadde og med sårinfeksjoner, selvmordsforsøk og kroniske tilstander er dagligdagse tilfeller. De fleste pasienter ønsker aller mest å utskrives, og mange kan i den forbindelse utagere både mot helsepersonell og medpasienter. Ikke like enkelt å undersøke og stille diagnoser, som alle blir, på personer som i sin abstinens og aggressive adferd prøver å flykte fra situasjonen. Selvfølgelig er ikke alle pasienter like ille, selv om det er mange adferdsmessige fellestrekk.

Det er sikkert også slik at leger eller sykehuspersonell oppfattes som rigide, noe som kan stemme, for det er nødvendig med konsise, bestemte rutiner og regler, sier Dunlop. Hun påpeker derimot at det dessverre kan forekomme tanker om hvorvidt nytten av omsorgen står til kostnaden. Ja, det er mange utfordringer og rammene er ikke alltid fullkomne. Noen ganger medfører pasientundersøkelser frykt; frykt for våpen og for å bli påført skader, utstyr som ødelegges, medpasienter forstyrres – vold, trusler, aggresjon og utagering skaper kostbare tiltak. Så det er faktisk nødvendig å stille krav til pasientene – både for egen, andres og pasientens sikkerhet. Jeg har selv vært en pasient, og i all min frustrasjon har rømt fra sykehusinnleggelse og kartlegging fordi jeg i min daværende tilstand ikke så utfallet og alvorlighetsgraden, men like fullt må jeg stå ansvarlig for mine handlinger. Så nok engang sier jeg meg enig med legen.

Leder av Nasjonal Kompetansetjenester TSB ankommer talerstolen. Gravide og LAR er tema. Hmm! Ingen forkjemper for LAR jeg, krykker for min sin del, men tenker: Jeg må lytte nå, kanskje jeg får et annet syn. Selv om jeg aldri har hatt behov for LAR-medisin av den enkle grunn, jeg har ikke misbrukt narkotiske stoffer som har medført personlig skade – LAR = behandling med opioidholdige legemidler (substitusjonsbehandling) av opioidavhengighet (avhengighet av heroin, morfin m.fl.).  Ja, LAR debatten skaper kontroverser, og jeg har vært en av de negative til bruken. Men så: En rappmunnet og morsom kvinne forandre noe av mitt syn. LAR er faktisk livreddende og åpner dørene til en ny fremtid for mange. De blir ett år eldre for hvert år. Guri Spilhaug, som hun heter, tar for seg LAR- medisinering og gravide rusmisbrukere. Av en eller annen grunn ser det ut til at kvinner blir umiddelbart gravide når de begynner med LAR. Hun smiler lurt når hun sie dette. Planlagt eller uplanlagt? Jo da, man kan le av LAR-behandling også…

Endelig, jeg kan gå på toalettet – det er pause. Åh, det var en lettelse, bokstavelig, sulten er jeg også. Wraps, kaffe, te og vann serveres – så bra. Hodene på tilhørerstolene surrer igjen. Folk strømmer inn og ut av døren. Femten minutter går fort. Legger en snus under leppen. Klar for ny runde.

Nå skal vi over på rusens funksjon. Overskriften er: Rus og psykiatri – et svarteperspill? Den muntre svensken, seksjonsoverlege og Medisinskfaglig rådgiver ved Oslo Universitetssykehus begynner med å spørre hva kom først; høna eller egget? Var den rusavhengige psykisk syk da han begynte å drikke eller ruse seg eller ble han/hun psykisk syk av rusen? Er det slik at de skal behandles adskilt disse lidelsene eller kan de behandles i tur og orden? Det er som regel et kunstig skille, for rusen er jo langt mer enn fysisk avhengighet og abstinenser… Hvorfor drikke Jeppe? Hva er årsaken? Der kom det jeg har ventet på – årsakene. Lutter øre. På skjermen viser han til en trekant hvor trygghet, kontroll og forutsigbarhet påvirker det emosjonelle. Det sosiale; kontakt, miljø og tilhørighet, vår identitet, adferd og hva det kognitive gjør noe med våre følelser – hvor trygge vi er, om vi har kontroll og hva vi kan forutse.

Vræl! Forsamlingen skvetter til, og han ler.  Dette kunne vi ikke forutse, derfor ble vi «redde» – vi kjente oss plutselig utrygge i situasjonen. Han ønsket å vise hvordan en psykisk lidende person kan føle seg i en utrygg situasjon – den søker kontroll og mange tyr derfor til rus og selvskading, de flykter fra det utrygge. Det dreier seg om at hver enkelt individs toleransevindu varierer etter psyken. Hvilke forventninger personen har, erfaringer av gode eller dårlige opplevelser og hvordan personen har tillært seg eventuelle handlingsmåter til å skape eller føle seg mere trygg – få en følelse av kontroll.

Dessverre kom det ikke mer om årsaken til at Jeppe drikker, jeg fikk ikke vite mer siden han fikk jo bare sine ti minutter, og jeg som ville høre mer, men nei.  Derfor vil jeg innskyte at amygdalaen og reptilhjernen spiller inn – hva hjernen husker som mulige løsningsmiddel ved utrygghet. Ja, dette har jeg skrevet om før…

Svensken viker plass for en dame fra ROP-tilsynet – Helsetilsynet. Skremmende tall kommer frem – alle feil og mangler, brudd på oppfølging, kartlegging, opplysningsplikten, veiledning, styring og praksis som forekommer i mange kommuner. Jeg nevner at det av 20 undersøkte DPS-er forkom 18 lovbrudd og av disse var det en av fire tilfeller hvor det ikke ble foretatt oppfølging av barn. Virkelig skremmende! Dette kan ikke godtas – dette er ikke verdi! Det gikk litt surr i alle tallene og lovbruddene, og med også hennes korte taletid kan jeg dessverre ikke nevne mer, men dette sier mer enn nok, gjør det ikke!?

Ble helt satt ut og kom heller ikke helt til hektene da en kvinnelig medarbeider fra Manifestsenteret forteller om ROP- lidelser. Ut ifra lidelsene – rus og psykisk, forstår de fleste at disse menneskene berøres av på TSB – Tverrfaglig Spesialisert Behandling og PHV – Psykisk Helsevern. Det er faktisk et mere komplekst bilde, det er tilfeldig hvor hver enkelt pasient havner, og igjen på grunn av: høna eller egget? Det forekommer store variasjoner på helsehjelpen som utføres av både TSB og PHV, og mye skyldes alt for lite, eller ingen kommunikasjon. Det dreier seg mye om ulike målsetninger, budsjett, kompetanse, lovverk, kultur, ansatte, syn på problemene og sist, men ikke minst holdninger og stigmatisering. En psykisk lidelse er faktisk mere anerkjent enn en ruslidelse. På tide å ta på samme brillene – begynne å samarbeide og snakke sammen og dele sin kompetanse med hverandre. Det er virkelig nødvendig å se helhetsbildet – det komplekse sammensatte bildet av den enkeltes personlighet. Ja, hvorfor drikker Jeppe? Uansett så er Jeppe et menneske som fortjener å bli ivaretatt likeverdig.

Klokka går, det nærmer seg slutten, men fortsatt viktige saker som skal gjennomgås og ikke minst synke inn i mitt hode. Konsentrasjon! Så kommer utgangsspørsmålet: Er det likeverdig helsehjelp til personer med ruslidelser? Fastlegen ved Bolteløkka legesenter er ikke i tvil. Nei! Ukentlig møter han personer med store rus og psykiske utfordringer. Personer som blir nektet rettmessig hjelp – låste dører, ubesvarte telefonsamtaler, videresending til akuttmottak, nye nei, ikke plass her osv. osv. Han har stadig stilt seg spørsmålet: Hvorfor får ikke rusavhengige riktig hjelp til riktig tid? Det er heller ikke slik at de trenger ensartet hjelp. Alle mennesker er ulike og behøver derfor ulik hjelp etter hans syn, og jeg nikker meg enig, jeg sier faktisk ja, og sidekvinnen ser på meg. Er hun uenig? Tror ikke det, for når fastlegen fortsetter, engasjert i menneskeskjebnenes utallige forsøk på å få aksept nikker hun anerkjennende. Han har aldri stengte dører, og takk ham for det, men alt for mange ser på rusavhengige som uønskede pasienter som dermed gir dårlig tilbud og hjelp, eller ingen i det hele tatt.

Standardiseringen tar ikke høyde for hva som trengs for pasienter med rusproblemer. Opplegget er fint for de med hjerteproblemer eller lungesykdommer, men langt ifra til ruspasienter. Det heter så fint at det skal være persontilpasset medisin, men det er ikke lett for «upassende» pasienter. Det handler alt for mye om grunnlaget for moderne medisin og ikke om individbasert hjelp. Vi må behandle hvert enkelt individ med likeverd! Skape tillit og bygge relasjoner. Være nysgjerrige og ha tid. Noen ganger må man ta noen sjanser, for det handler om mennesker. Det handler om tid, tillit og kontinuitet – om menneskeverd! I det han sier menneskeverd «jubler» jeg inni meg. Skaff Helse Norge flere slike personer.

Lederen for seminaret, Pasientombudet i Oslo og Akershus har ventet lenge på å høre noe om alle barna som er berørt i rusproblematikken. Også jeg, og endelig kom det. Jeg skulle gjerne ha viet neste person på talerlisten mer tid, men også han fikk sin tilmålte tid. Marius Sørensen Sjømælingen er kanskje kjent for mange – en talsperson for barn og unge av rusmisbrukere og generalsekretær i organisasjonen Barn av Rusmisbrukere. Han åpner med å si: Våre foreldre blir eldre – det gjør vi også! Likevel er det fortsatt utfordringer. Vi slutter ikke å lide selv om vi blir eldre.

Han undres over at man ikke spør barna mer direkte hvordan de egentlig har det, hvorfor ingen tør? Ja visst, det er rettigheter – spør foreldrene først om tillatelse til å spørre barna, vertfall de små, men de større barna tåler å få spørsmålet. Det de ikke trenger å bli fortalt er hva rusen gjør med dem, for akkurat det, det vet de alt om. De trenger noen som bryr seg, som ser og som kan ta de bort fra alt ansvaret; ansvar for familien, hjemmet, husholdningen og alt de ikke selv klarer å be om hjelp til.

Det handler om desperasjon, et ønske om «å låse mamma inne», men innerst inne vet de at hun blir ikke rusfri av den grunn. Det er systemet som må endres på – problemene som alle barna er en del av. Det at alt for mange i helsevesenet tenker: Når hun er så rusa, så har hun vel ikke omsorg for barn. Det er ingen automatikk i å spørre om det er barn involvert. (Enda mere lovbrudd avdekkes). Alle disse ulike journalsystemene og ingen automatikk eller samarbeid. Selv om mange vet; risikobarn – løvetannbarn – du er stor nok til å klare deg selv, men hva skjer? Hva med barnets behov? Det skal ikke være alderen som bestemmer tiltaket, men individets behov. Ta samtalen! Ikke la frykten for å krenke stanse tiltakene og den hjelpen barna så sår trenger. SÅ SPØR BARNA! Barna vil ha ærlige, tøffe voksne! En siste appell ble hengende: La barna selv få bestemme hvem de vil snakke med!

 Takk til den mannen! Puster ut, men kommer fort tilbake til virkeligheten. Hvem er denne mannen, tenker jeg? Har jeg ikke sett ham før? Navnet Morten Brodahl høres kjent ut. Erfaringskonsulent for Sykehuset Innlandet. Jeg fikk bakoversveis. Jeg som har hatt et ønske om å bli erfaringskonsulent begynte å tvile i det han starter med å påstå at mange med egenerfaring aldri burde være konsulenter. Ofte har de et for stort ønske om å rette opp, om å hjelpe, men de har for stort fokus på å hjelpe seg selv egentlig. De glemmer den andre personen. Enkelt bedriver skremselspropaganda ute i felten, og det er jo ikke hensikten. Det har aldri vært min hensikt heller da, bare for å nevne det, men jeg ble satt på plass, det må sies. Kanskje, om han visste, stiller han seg nok ikke så positiv til min bloggskriving, hva vet jeg, men alle de som promoterer seg i ukeblader hadde han ikke mye til overs for.

Han sier videre: Det er mye meninger og synsinger, også blant oss med egne erfaringer innen rus og psykiatri. Vi kan glemme hvorfor mange ruser seg, og jeg ble faktisk påminnet at for mange er rusen det eneste «håpet», det som har fått dem til å overleve – ja et lite paradoks, men dog sant. Jeg hadde mine behov – du har dine. Uansett skal en person med psykiske lidelser kartlegges, noe som vi har hørt ikke alltid blir gjort. Selvmedisinering eller ei, selvpåført ruslidelse eller ei, de har en lidelse og de trenger hjelp. Det mest skremmende var å få servert at ofte de verste til å stigmatisere er erfaringskonsulenter. De setter stengsler; hvem er mest verdi til å få støtte og hjelp, den mest hjelpetrengende – den narkomane eller alkoholisten? Tenk over det selv du? Jeg gjorde…

Siste foredragsholder går på podiet. Hvordan møte ruspasienter? En sykepleier fra Grimstad tar oss gjennom sine løsninger. Det er ofte slik at det ikke er en god løsning, men mange dårlige, og det ønsker hun å endre på. Ja, hvem ønsker ikke det? Hennes ønskeliste lyder følgende, og jeg kan bare si meg enig:

– Mer brukermedvirkning på brukernivå

– Alternativ hjelp og mer kreativitet (Musikk, natur, kunst for å nevne noen)

– Utvidet lavterskeltilbud og lavterskelleger

– Særomsorg, man trenger ikke være rusfri får å komme inn i tiltak

– Hjemmebesøk oftere og «lete opp» personer

– Bredere og aktivt samarbeid

– Gratis hjelp!

Ja, da var det slutt, jeg pakker og går. På toget hjem skriver jeg konklusjonen: Det var stor enighet om at det ikke er likeverdige helsetiltak for rusmiddelmisbrukere. Endringslisten er lang, ønskene mange og meningene likeså. Siden jeg gikk før paneldebatten, for å rekke toget hjem, fikk jeg ikke med meg hva alle tilhørende mente, men jeg har vertfall det å si, og jeg skal fatte meg i korthet, om det går, og nå må jeg, for lista mi er lang: Det er mye å ta tak i Bent! For det første; kommunikasjon og samarbeid. Sette menneskeverd på dagsorden – for rusavhengige er også mennesker og fortjener likeverdig behandling. Se og lytt! Kom dere ut fra Regjeringsbygget, opp fra krakkene deres og ut i felten å se hva som skjer. Hvorfor kom dere ikke hit forresten? Åh, ja, opptatt med middag på slottet – bare et steinkast unna, fem retters middag og langt vinkart…

Da har jeg komprimert et fire timer langt fagseminar om likeverdig helsetjenester til rusavhengige, (som da ikke eksisterer), til, ja, hva skal jeg si; femten minutter eller hvor lang tid du brukte på å lese alt dette – om du gadd… Det tok meg vertfall hele dagen å skrive det, men bryet verdt… ( Med forbehold om skrivefeil og manglede korrekturlesing ber jeg om forståelse – nå er jeg sliten i hender og hodet).

Takk til alle foredragsholdere!

Synlighet gir mulighet!

Det er opp til meg, jeg velger mine dager og fremtidens liv. Altså har jeg ansvaret for denne «skuta» – jeg er kaptein i eget liv. Selv i regn og blåst må jeg styre med fast hånd, og det er ikke alltid like lett. Da kan et stabilt og omtenksomt mannskap komme godt med, noen som også kjenner meg og leia, hvor jeg ønsker å dra.

Bekymringer lager negative tanker i hodet. Lysbildene kommer ikke i riktig rekkefølge og gir ingen mening, alt er fullstendig kaos. Ikke lett å holde stø kurs dersom tankene er helt andre steder, på ting som har vært, på mennesker som ikke kom om bord, på stedet jeg skal til; er det trygt der, og på alskens andre små og store selvlagde problemstillinger. For det er som oftest slik det er, jeg lager meg egne uromomenter i livet – bagateller som tenderer å vokse inni meg, lager uro og smerte. Det å ha vondter i kroppen kan altså bety at man har gått og uroet seg for noe over tid. Få det ut, snakk med mannskapet, og mye av smerten vil forsvinne.

Ja, om jeg har kommet ut av kurs, låst meg fast i et mønster av negative tanker og hvor selvbedraget har fått overtaket, da vet jeg egentlig at jeg trenger å snakke med noe. Tenker; vil ikke uroe eller belemre andre med problemene, de har sikkert nok med sine, og det er jo bare bagateller – filleting… Men filleting har lett for å bli store hos meg, uhåndterbare etter hvert. Selvbedraget – nei, ikke så farlig, ordner seg dette. Og ja, oftest gjør det det, men i de fleste tilfeller har jeg bare lagt et lokk over vanskelighetene, eller rettere sagt følelsene. Det er dette berømmelige lokket. Jeg er som en trykkoker, det fosskoker inni meg – prøver å holde igjen, men før eller siden smeller lokket av. I enkelte tilfeller kan også «kjelen» koke seg helt tom, jeg blir helt utkjørt og har ingenting mer å gi… Det er om å gjøre å finne balansegangen, at kjelen får stå å putre og gå, slippe ut litt av dampen, og innholdet lukter og smaker bedre når det ikke står for lenge og ulmer eller blir brent.

Været påvirker reisen – seilasen. Det beste er jo smul sjø, minimalt med bølger. Noen kan ha lett for å bli sjøsjuke. Men jeg trenger å klare å håndtere skuta i dårlig vær også. Når en har et fast blikk og rolig hånd på roret, blir menneskene rundt meg – mitt mannskap roligere og stoler mere på mine evner til å få skuta i trygg havn. Ofte trenger jeg å konferere med folkene mine og overlate noe av jobben til dem. Jeg klarer faktisk ikke alt på egenhånd. Det nytter ikke å gå rundt å tro at jeg alltid er den som skal ordne opp, som er den eneste som greier å finne den beste kursen. Nye veivalg, som andre kan peke ut, kan ofte være en bedre løsning enn den jeg selv staket ut. Om reisen tar litt lengere tid gjør absolutt ingen ting. Det viktigste er å komme helskinnet frem – om det så tar hele livet…

Jeg er på en reise, hvor min tilbakelagte strekning har laget grunnlaget for hvor jeg vil, hvor jeg drømmer om å dra. Kanskje vil jeg tilbake til steder jeg før har vært på, til plasser som fikk meg til å føle meg glad og tilfreds. Steder og situasjoner som bygger oppunder mine nye valg og fremmer min utvikling. Med min brokete fortid ønsker jeg ofte ikke å se meg tilbake, men noen ganger er det nødvendig for å unngå å dra til nettopp det stedet som uroer meg. Steder som kan få meg til nok en gang å ta uhensiktsmessige valg for videre fremdrift. Det kan være personer som har såret meg, som har tilintetgjort min selvfølelse. Jeg vil overhodet ikke tilbake dit. Så lenge jeg klarer å ta i bruk min fortid til noe konstruktivt, noe jeg kan lære av, så kjennes tilværelsen om bord på skuta så mye bedre og enklere ut. Selv problemer, som før virket umulige løser seg og alt er som en lek. Det er smul sjø – selv i orkan…

Så er det dager hvor det virkelig kan storme rundt meg. Regn, regn og atter regn. Vind i orkan styrke og jeg ser ikke land i sikte noe sted. Alt er mørkt og trist. Så husker jeg heldigvis på at jeg har et kunnskapsrikt mannskap, med et blikk for faretruende skjær. For de har vært på havet i storm før og kan geleide meg fram. Det er en trygghet å ha folk som selv har erfart livets opp og nedturer, havets bølgedaler og dermed kan bistå med å stake ut den beste, om ikke enkleste leia fram. Jeg har det heller ikke travelt – jeg kan skynde meg langsomt, så lenge jeg er trygg i fare…

Det å ha noen som kjenner meg og min forhistorie, noen som står meg nær, men ikke for nær, kan finne frem til lyset inni meg – for det er der selv om det kan virke håpløst. Personer som utviser en egen viljekraft, som med kjærlig og omtenksom hånd kan overta roret for en stund. Jeg behøver å ha noen som jeg kan lette på sløret til, eller rettere sagt lette på trykket. En person som selv vet hvor mørkt det kan bli er gull verdt, og sammen kan vi finne all verdens skatter – gå på skattejakt i hverandres liv, for der ligger det gjemt massevis av gull og edelstener. Verdifulle ting som skal opp og fram i lyset, men også de mindre pene tingene – aller mest de, for de skygger for alt det fine og skinnende inni meg. Denne personen kan til og med avsløre mitt selvbedrag.

Jeg kan ha trodd at jeg har tatt alle rette valg, er på riktig vei mot havna mi, men så kan ethvert lite skjær få meg ut av kurs. En fortrolig samtale om problemet jeg støtte på får meg tilbake på riktig vei. Jeg grunnstøtte ikke. Skulle jeg ikke ha denne personen tilgjengelig til enhver tid, er det viktig at jeg går i meg selv. Likevel er det ikke alltid jeg ser alle de fastlåste sidene, opphopingen av tanker og følelser som sitter som en propp. Når den rette personen setter fingeren på hvilke feil som trenger å rettes opp, drar i proppen så kan det være både vondt og sårende – jeg har jo ikke villet se det. I grunnen er det mest overveldende – forløsende.

Det å skulle innrømme egne feil og mangler er ikke alltid lett, men nødvendig, og jeg klarer ikke alltid å se disse handlingene mine når jeg stadig går på autopilot. Da har alt blitt dagligdags, vaner blitt uvaner og jeg går bare rundt i ring. Skuta befinner seg i en virvelstrøm og jeg blir bare med helt til jeg endelig ser løsningen. Her om dagen fant jeg nettopp det, altså løsningen. Løsningen var å snakke med noen – dele historien, dele tanker og følelser.  Jeg fikk lettet på lokket til en person som jeg så absolutt stoler hundre prosent på. En person som gir reservasjonsløst av sin kjærlighet, kunnskap og forståelse. Et menneske som jeg kan lite på, som besvarer mine utsagn, bevarer de i sin varetekt – alle mine lettelsens sukk i all sin fortrolighet og taushet, gjør det så utrolig lettere å snakke om det som kjennes vanskelig og uhåndterbart. Med en slik person er det lettere å akseptere og respektere mine egne behov – slippe taket og få ro i sinnet.

Det er lettere å jobbe med det synlige – synlighet gir mulighet!