Tenkte jeg skulle følge opp bloggen jeg skrev i går med å gå litte grann mer inn på hva østlig filosofi og medisin sier om elementet vi nå er inne i, våren. Jeg vil også ta med noe om sommeren, for det er nå blitt slik at det har blitt en raskere overgang mellom våren og sommeren nå til dags. Ofte har sommeren kommet uten at våren har fått ordentlig tid til å gjøre seg ferdig.

Først, det er fem elementer, fem livsprosesser innen østlig medisin:

 Våren, hvor nye skudd vokser frem, og vi kommer ut av vår dvaletilstand. Her står øving og mestring sentralt, slik et lite barn trener på å reise seg opp og gå, og opplever mestring for hvert skritt som tas. Det forutsetter et trygt og godt oppvekstmiljø, hvor barnet oppmuntres til videre fremdrift. Et barn som stadig strever, og kan utvise aggresjon når den feiler, og opplever det å bli godtatt for sin aggresjon og gitt muligheten til å vise sitt sinne, blir dette drivkraften til å komme seg videre opp og frem. Blir barnet stadig irettesatt hver gang den utdyper sin frustrasjon eller sinne, så stagnere også fremdriften. Barnet blir passiv, og stenger seg inne. Ser ikke formålet eller blir ikke løsningsorientert.

Eksempel: En mor som er psykisk syk eller rusavhengig orker sjelden skrik og skrål eller å tilrettelegge for utviklende lek, og kan i stedet hysje og kjefte.

Husk, alle de første minnene vi lagrer og hvordan vi reagerer/handler på dem, blir slik vi senere handler eller reagerer ved lignende situasjoner (Amygdalaen).

I mellomsjiktet mellom vår og sommer trengs det stadig tilførsel av næring. Det samme gjelder for oss mennesker. I tillegg kommer oppmuntring og det å få nye mål å strekke seg mot. I omsorgsfulle miljøer tilrettelegges det for videre utvikling gjennom læring i trygghet. Lov til å feile og ingen irettesettelse når man gjør feilvurderinger, som en del av læringen – å lære av sine feil, og igjen oppleve mestring. I motsatt fall blir det stagnering, våger ikke prøve i redsel for å feiel igjen…

Eksempel: Barn får kjeft når de for eksempel søler mat eller drikke, i verste fall en smekk over fingrene.

Sommeren og sensommeren (2 elementer), med sol og varme i første del og jord i den siste. Alt liv trenger næring for å vokse seg større og sterkere. I disse elementene er ansvar det sentrale. Omsorgsfulle og kjærlige mennesker gir gode vekstkår, og barn skal gradvis bli gitt ansvar, som står til sin utvikling, evner og mestring. Men om et barn blir pålagt alt for mye ansvar, fratas det muligheten til å vokse i seg selv – den blir innesluttet, og hindres blant annet til å vise sine følelser. Her kan skyld og skamfølelsen vokse seg større og hemme utviklingen, som ved å stadig bli møtt med sinne eller irritasjon når noen feilskjær tas, eller ved hindring i å utforske seg selv og sine omgivelser. Nye kontakter og vennskap knyttes, om det blir gitt rom.

Eksempel: Barn som leker doktor og pasient kan ofte bli irettesatt – de får ikke utforsket sin seksualitet. Fy-fy!

I siste stadiet av sensommerelementet kan gode relasjoner knyttes, og barn kan lære seg å vise omsorg og omtanke for andre mennesker – den utvikler bekymring på en positiv måte ved å lære seg å ta vare på seg selv og andre. Noen barn, som har blitt gitt for mye ansvar i forhold til det som ikke skal være et barns ansvar, kan utvikle «syklig» bekymring. Det kan tydelig ses når en persons bekymring utvises gjennom å stadig måtte ha kontroll.

Eksempel: En pårørende som må kontrollere hva den rusavhengige gjør, påse at mat og økonomi er i orden.

Sensommerelementet sklir over i høst, og det er tid for ettertanke og refleksjon. Ettersom barn vokser, kan den forstå viktigheten av å tenke gjennom og reflektere over sin egen eksistens og sine handlinger Hva har jeg lært, og hva kan jeg videreutvikle? Hva kan jeg ikke gjøre – hva er forbudt? Høsten skal jeg ikke skrive om nå, men bare gi en liten forsmak på hva den omhandler; elementer som lengsel og sorg, derav ettertanke: Har jeg fått lov til å leve mitt liv på en trygg og utviklende måte, eller slik jeg selv ønsket? Mine mål eller drømmer…

——

Ja, det er vår og så lenge vekst hindres av kulde og lite sollys eller næring skjer det med andre ord svært lite. Så også med meg. «Kulden» jeg opplever å bli møtt med av nærstående, eller kuldegysene jeg selv sender tilbake når jeg føler meg oversett. Ingen varme og nærende utviklingsmuligheter. For ikke å glemme denne stillstanden, slik jeg, og alle har blitt tvunget til nå av denne forbannede koronaen. Jeg som egentlig er løsningsorienter, optimistisk og glad ble helt satt ut, og jeg har ikke helt sett det skje, men det gjorde nå det. Den har satt en stopper for mye av min utforskertrang. Den har stengt for muligheten til å gå nye nye miljøer eller sosiale settinger i møte, det jeg aller mest trenger å øve på.

Ikke nok med det, for i tillegg er det denne smertefulle isjiasen som hindrer meg i å være like rørlig som jeg normalt pleier. Jeg klarer ikke å gå mine vante turer. Men, når det er sagt, så vet jeg også at når jeg forblir stillesittende så stivner jeg mer til og smerten øker. Det merkes spesielt godt på morgenen når jeg har ligget i sengen – et sted det dessuten er godt og trygt. Bare det å gå litt utenfor komfortsonen gjør at smerten forminskes litt etter litt. Så i dag skal jeg ut å gå, bare en liten tur, og et sted jeg trygt kan ferdes, uten å snuble med mitt stive og følelsesløse venstreben.

En annen ting, når jeg har blitt sittende her inne, stort sett i sofaen, så har følelsene og tankene fått et altfor stort spillerom. Jeg ser helt klart at de negative følelsene har fått overtaket, og min kreativitet har gått i stå. I tillegg har aggresjonen gått innover, eller blitt tatt ut over noen som muligens ikke alltid har fortjent det. Det jeg trenger å gjøre er å bruke denne aggresjonen mot det å komme meg ut, opp og videre. Den skal være en drivkraft, slik at energien til å jobbe meg videre ikke kanalisert over på uviktige ting, og dermed driver kraften ut av meg på det som ikke er oppbyggende og fremadrettet. Jeg blir sliten av å ikke gjøre noen verdens ting. Nei, det å bli sittende stagnerer meg. Sikkert også grunnen til at jeg føler en slags lammelse, og ikke så rart siden blodgjennomstrømningen hindres når jeg ikke er i bevegelse, og derav denne smerten. Smerte ja. Det er mye smerte i endring…

Så, på tide å endre fokus. Og da går jeg ut i vårsola, for jammen meg skinner den i dag, og faktisk varmer den ganske mye. Det er da noe å glede seg over. Våren og påskeuken er en tid jeg gjerne skulle hoppet over, men det mye jeg faktisk kan glede meg over. Selv om jeg ikke har fått stullet og stelt ute på hageflekken min, så spirer og gror det. Ja, vi våkner alle til liv. Nå gjelder det bare å øve meg på å godta at motgang gjør meg sterkere, og om litt kjenner jeg mestring på det jeg ikke klarte i går. Jeg rykker stadig fremover, og spesielt om jeg legger godvilje og godt humør til. Eller bruker denne aggresjonen for å komme meg videre. Det er jo det den er ment – min drivkraft…

God påske!

I dag har følelsene og tankene mine jobbet på akkord, eller spilt noen akkorder – i dur og moll

Her om dagen skrev jeg, og det gjelder i høyeste grad fortsatt…

… Utsettelse, mer smerte. Hva vil jeg?

Bevegelse… Endre stilling. Hjelper litt, men bare litt…

Ikke gruble så mye. Enkelt å si, og jeg gjør det likevel, for denne smerten…

… Jeg holder den knapt ut, så jeg skriker: Hjelp meg!

——–

Jeg er ikke så glad i våren. Eller sagt på en annen måte; jeg er mer sårbar om våren. Det er ikke noe bestemt jeg kan sette fingeren på, eller noe i min fortid jeg erindrer som fant sted på vårparten, og som igjen kan være årsaken til at jeg ikke liker våren noe særlig. Men det er ikke situasjons- eller tidsbestemt.

Muligens har jeg vært i situasjoner som jeg har følt meg utrygg, og før eller siden vil jeg befinne meg i en lignende situasjon eller konflikt der noen prøver å påtvinge meg noe eller begrense min evne til å handle på en bestemt måte. Eller kanskje noen har fornærmet meg, hvor jeg har følt at jeg har måttet stå til ansvar. En ting jeg vet er at jeg gjennom store deler av min ungdom og som tidlig voksen har blitt utsatt for krenkelser av betydelig grad. Dermed har jeg brukt enorme mengder energi på å holde meg oppreist eller å flykte fra disse og lignende situasjoner.

Går jeg inn i østlig filosofi, så er våren den perioden hvor nytt liv fødes, spesielt med tanke på plantelivet. Siden deres tankegang dreier seg mest om oss mennesker og vår hormonelle syklus, så kan det enkelt forklart sies at etter en lang vinter våkner vi på en måte til nytt liv. Kroppen har med andre ord befunnet seg i en hvileperiode og på tide å starte opp motoren. Mere lys fra sola øker livsenergien og lysten til å utfolde seg. Ja, jeg har opplevd det selv, men noe mer sporadisk denne våren.

Våren er det aller viktigste elementet i de fem livsprosessene. I dette elementet står mestring veldig sentralt. Og det noe ved nettopp det å mestre som har blitt rokket ved i mitt liv. Jeg har opplevd det å ikke bli verdsatt for mye jeg har gjort, og dermed ikke kjent på mestringsfølelsen – du klarer jo ingen ting.

Når trygge rammer og harmoni brytes, er det beste å gjøre å finne en måte å bringe den tilbake på. Aller helst ikke intensivere problemet eller fortsette å stå i det og dermed ta det lenger. Der jeg før hadde benyttet alkoholen har naturen på en måte blitt det nye løsningsmiddelet. Gjennom blant annet hagesyssel har jeg funnet harmonien igjen, en overlevelsesstrategi, hvor jeg mestrer og føler at jeg skaper nytt liv, noe jeg i og for seg også gjør. Hagen har på en måte blitt et av mine beste selvforsvar når noe er truende. I likhet med naturen har den blitt et sted jeg føler meg hel og fri i.

Med fare for å skape forvirring og komme med vranglære anbefaler jeg å google østlig filosofi og de fem livssyklusene. Der vil dere blant annet finne at ulike kroppsdeler settes i forbindelse med årstidene, som i østlig medisin omfatter fem. Denne linken kan for eksempel sjekkes ut: https://utforsksinnet.no/5-folelser-som-skader-kroppen-din/

——-

I går hørte jeg på en god venninne, en kunnskaps- og erfaringsrik dame, nemlig Rita Nilsen, som ga en time av sin søndag til spesielt interesserte om emnet: Hvordan følelsene kan gjøre oss syke! For min sin del var det mange aha-opplevelser og sterke inntrykk. En del var oppfriskning av mye jeg har lært av henne før, men som jeg faktisk ikke har satt inn i sammenhengen med de kroppsplager jeg i den senere tid har gått rundt med. Bildet ble med ett så klart, hvor mitt liv ble den sentrale delen. Spesielt i denne rare tiden vi alle nå har levd i, der koronaen har tatt rotta på mange av oss, slik følelser tar rotta på immunforsvaret. Jeg tok et nærmere ettersyn på egen tilstand og tilværelse …

I år har våren nesten vært som en gammeldags vår, litt skiftende i været, hvor snøen har ligget relativt sent her jeg bor, og temperaturen har ikke tillatt meg å begynne med våronna ute i hagen. Hage og hage fru blom, men en bitteliten tildelt flekk av borettslaget har blitt min elskelige tomleplass. Uansett størrelse så er det et sted hvor jeg kan kjenne på åndelighet – hvor jeg kjenner både indre og ytre kontroll. Det å rote i jorda, stelle med blomster og andre vekster påvirker følelsene mine positivt og ikke minst kjenner jeg på mestring og dermed også trygghet. På grunn av denne «vanlige» våren har jeg ikke fått startet ute, i motsetning til de fire-fem siste årene, og dette har så absolutt påvirket min psyke.

Det fysiske og psykiske henger sammen, det er det liten uenighet om. Lar man kroppen forfalle, så kjenner man seg også dårligere til sinns eller visa versa. Jeg har en ukes tid nå hatt store plager med en rygg og isjiaslignende smerter, til tider uutholdelige smerter; som tusenvis av uskarpe kniver som stikkes inn i venstre seteparti, hofte og ben. Ubeskrivelige ilinger, lammende til tider, som trengs å oppleves for å forstås, men jeg unner ingen denne opplevelsen. Dette har selvfølgelig påvirket mitt humør. I går, under Ritas foredrag, begynte jeg å sette dette inn i en større kontekst. Var det kanskje humøret, av det dårlige slaget, en tristhet og følelsen av utilstrekkelighet, siden jeg ikke har fått sullet ute enda, som egentlig var roten til at jeg kom i ulage og der etter utløst isjiasplagene? Var det altså mine følelser som hadde startet det hele?

Kunne det virkelig ha seg slik at siden jeg ikke har fått begynt å forberede i bedene ute har påvirket meg negativt mentalt, og at jeg har blitt forknytt og sammensunket i kroppsholdningen, som dermed har gitt disse forferdelige smertene i venstre side? Ikke vet jeg, men etter hva jeg forsto i går, kan det så absolutt være en mulighet. I denne forbindelse kommer jo tidligere vårplager meg i hu, ikke minst at noe har forårsaket at jeg, vertfall det jeg kan huske, aldri har vært nevneverdig glad i våren, bortsett fra når jeg endelig kan begynne å være hobbygartner. Det kan i aller høyeste grad være snakk om en årstid hvor jeg har opplevd mye stress, toksisk stress, og blitt overbelastet.

Uten at jeg husker helt sikkert tidspunkt, så har jeg vært mye redd og engstelig, men ikke at det har vært mer på vårparten. I tillegg ble jeg i alt for ung alder en som har måttet stå i mange roller og alltid måttet ordne opp. Mye ansvar gitt og fått, og mye ansvar påtatt, men be om hjelp; nei, det kom ikke på tale. Klare selv!

Enkelte har kanskje allerede satt disse plagene i sammenheng med både redsel, frykt og dårlig selvtillit. Og mye ansvar på toppen.Troen på meg selv og spesielt i forhold til mestring hadde under lange perioder av mitt liv blitt svært nedsatt gjennom å stadig oppleve krenkelser. Senere, da jeg også tok alkoholen inntil mitt bryst, ble troen tilnærmet lik det livet jeg levde, eller min tro tålte ikke det livet jeg levde, og dermed uten verdi. Jeg mestret ikke livet. Ordet mestring har vært og er sentralt i mitt liv, og under hvilket element befinner så denne egenskapen seg? Akkurat; våren. Dette lyset gikk opp for meg i går. I tillegg kommer alt dette ansvaret jeg fikk i ung alder. Spiller sikkert også en rolle…

Mine mange og svært nedverdigende og vonde opplevelser, over tid, har jo selvfølgelig resultert i at jeg har prøvd å finne løsninger. En av dem var, som de fleste vet, alkoholen. Nå, som edru, er jeg fortsatt på jakt etter eventuelle løsningsmetoder når hverdagen ikke alltid er så grei. Ikke minst finne et lite pusterom, slik hagearbeid har blitt én metode for å skape dette rommet. Det har på mange måter vært min flukt fra noe som har vært vanskelig, dit jeg har gått når jeg ikke har villet se eller kjenne på noe smertefullt. Og nå, ja, mye kan tilskrives koronaen, har jeg blitt tvunget til å stå mer i denne emosjonelle smerten, uten og helt forstå hvordan komme meg videre, annet enn å rømme vekk, til skogs eller ned til sjøen. Slik jeg alltid har flyktet fra det vonde og vanskelige. Egentlig aller mest det jeg har opplevd som utrygt. Jeg har søkt mot tryggheten, slik jeg også gjorde som liten.

Jeg har ikke bare måttet vente med å gå ut i mitt åndelige rom – hagen, men også unngått at «nytt liv fødes». Det jeg mener er at jeg ikke har maktet å gå inn i denne materien som omhandler det å endre på noe i og ved meg selv. Jeg har prøvd å gå utenom dette helvete som endring medfører. Eller, jeg har forsøkt å holde inne smerten som oppstår ved endring – alle følelser som igjen kommer til overflaten når noe eller noen holder meg igjen. Og det dreier seg ikke bare om koronaen, men like mye om familiesituasjonen som har oppstått i kjølevannet av denne hersens pandemien.

Det at følelser utløser plager på kropp, sinn og sjel er jo noe jeg faktisk skulle vite siden jeg har fått kunnskap om dette gjennom blant annet NADA-protokollen: Om at somatiske plager så vel som sjelelige er knyttet til våre følelser. Igjen var nettopp Rita Nilsen min lærer og instruktør. Det at jeg ikke så sammenhengen er en liten gåte, eller kanskje ikke. Kommer vel ikke som en overraskelse at jeg har en tendens til å overse meg selv og hva som er til mitt eget beste. Uansett kan alt settes i forbindelse med det livet jeg har levd tidligere og det jeg har blitt påtvunget å leve nå, og aller mest følelsene dette har satt i sving hos meg. Som å være fanget igjen. Jeg befinner meg som i et marsvinhjul, hvor jeg prøver å løpe fra de følelsene jeg ikke vil identifiseres med, som sinne, frustrasjon og sørgmodighet. Og disse følelsene kommer av en årsak, eller flere…

Hvorfor akkurat disse følelsene? Sannsynligvis fordi jeg føler hele situasjonen som frihetsberøvende. Egentlig kan jeg gjøre det jeg vil, sett i forhold til at dette er ganske likt hvordan jeg normalt lever. Men så er det dette med at jeg er pålagt. Og denne følelsen av utilpasshet. Mest fordi jeg ikke får mine sårt tiltrengte friminutt helt for meg selv. Hvor jeg ikke trenger å ordne opp for noen annen enn meg selv, hvor ingen krever at jeg skal stille opp, gjøre d(r)itt og datt. Egoistisk tankegang, sier du. Tja, ikke når det er det jeg har blitt lært opp til å måtte gjøre, alltid stille opp for alle andre og glemme at også jeg skal eksistere. Jo mer belastet jeg er jo mere påtar jeg meg og belaster meg selv enda mer. Marsvinhjulet igjen. Og jeg klarer ikke stoppe det, langt mindre regulere det ved å si nei.

Så derfor er alenetid svært viktig for å endelig slippe å tenke på disse grensene, spesielt de overfor meg selv. Så da er det nok det som er det største problemet, nemlig grensesetting overfor meg selv – det å ha kontroll over det ytre for å få indre ro og kjenne meg ordentlig trygg.

Kan hende fornekter jeg min egen virkelighet. Kan hende overlater jeg mange av bestemmelsene som også angår mitt ve og vel alt for mye til andre. Rita sa det så fint; vegrer oss imot oss selv, og dermed forurenser vi våre sinn. Jeg vet det er mye fra min fortid som fortsatt befinner seg i det sorte hull. Og det kan i og for seg være en fordel, slik at ikke alt gromset kommer veltende over meg på en gang, og virkelig overvelder meg og paralyserer min evne til å bearbeide dem. Når det er sagt så vet jeg at jeg skulle vært hos en tillitsperson, en sjelesørger jeg kunne snakket om alle disse fortidsminnene med. Alle disse minnene som aldri vil gå bort, men de ufarliggjøres dersom jeg snakker om dem.

En annen ting, jeg skulle ha fått ut litt eder og galle hos min fastlege også. Rettere sagt tatt en helsesjekk, mest med tanke på disse isjiassmertene. Nå er det med legen som med våren; ikke så glad i å oppsøke doktor og annet helsepersonell heller. Årsaken til det fikk jeg også en forklaring på i går. Det sitter i meg, fra den gang da jeg unngikk å gå til legen i redsel for å bli stilt spørsmål om diverse «blå, vårlige blomster», som med jevne mellomrom dukket opp på de rareste steder, og noen mer synlig enn andre. Jeg hadde så mye å skjule, som ikke måtte snakkes om – som ingen skulle vite noe om, aller minst legen. Tenk hva som da kunne skje?! Så derfor går jeg sjelden til legen. Bare om jeg skjønner at det en livsviktig.

Og er det ikke nettopp det det er, livsviktig? Er jeg ikke viktig nok kanskje?! Noe vil han sikkert klare å finne ut av, hva som muligens er årsaken til smertene. Uansett, det skader sjelden å ta en tur innom legen min. Han er til å stole på – han kjenner min historie.

En ting vet jeg: Han vil sikkert ikke fortelle meg at mine tanker påvirker helsen min, og hvilke som påvirker hva. Eller at gode følelse i kroppen er avhengig av balanse i de indre organer og hvorfor jeg kjenner meg utslitt og har lite energi når jeg ellers er frisk. Eller er jeg nå egentlig det… Jeg med alle mine sårbarheter…

… skal klare det selv…

Klarer ikke ligge lenger, men vil egentlig heller ikke stå opp…

Denne ilingen, som nåler stikker de, stråler ut i kroppen og tårene sprenger på…

… Og akkurat i slike situasjoner var alkoholen god å ha. Den døyvet slike uutholdelige smerter.

Men nå vet jeg bedre.

Hva galt har jeg gjort? Jo da, jeg har forvoldt mye vondt, så dette er vel straffen…

Jeg kan ikke straffe meg selv med tanken om at jeg fikk som fortjent…

… Hadde jeg ikke visst bedre, så hadde disse tankene ødelagt min fremdrift.

Det er kanskje et varsel om å ta vare. På meg selv…

Jeg velger å tro at mine erfaringer vil hjelpe meg videre, i stedet for å bryte meg ned.

Klart, jeg har ikke behandlet meg godt, men dette…

… Jeg ber til høyere makter: Ta bort denne smerten, jeg ber! La meg ikke bli dratt ned i dragsuget av negativ energi og frykt.

Jeg er redd, redd for hva dette er. Og… Sikkert naturlige årsaker…

Skulle vært snillere med meg selv, ikke bare den gang da… Men også nå…

Klare det selv, og biter tennene sammen, stiller opp for alle andre, men når det kommer til meg selv, så er det enkleste å utsette beslutningen.

Snu tankene; det er ikke hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det…

… Og hvordan tar jeg det? Ikke helt slik jeg vil andre skal håndtere det. Slik jeg pleier å gi dem løsningene…

… Nå trenger jeg løsningen.

Skjerp deg! Ingen ting blir bedre ved å ikke gjøre endringer. Å tro at det jeg gjorde i går vil skape lindring i dag. Men jeg gjorde ingen ting i går…

Nettopp! Igjen, denne redselen. Er det noe alvorlig…

Utsette. Det er søndag, og legen har stengt. Det blir bedre; bare hvile litt…

… Kanskje be om hjelp med dagens gjøremål. Trenger ikke gjøre alt. Men hvorfor ser ingen at jeg har det vondt? Tausheten…

Selvmedlidenhet. Er ikke dette det? Klager jeg ikke i det stille, forlanger å bli sett…

…Når jeg aller mest skal fortelle, ikke forlange og kreve… Se meg!

… For ingen vet så lenge jeg ikke sier noe. Men jeg skal ikke syte, skal ikke synes synd på meg selv. Og det er påske…

Påsken var lidelsens tid. Påsken er lidelsens tid, er det ikke?

Klagesanger… Det er nok en mening, jeg skal kanskje ofres? Til hvem? For hvem?

Bare jeg vet… Hva er det jeg vet? At jeg skal tørre å ta mer plass. Ikke vente til det blir riktig tid…

 …Når jeg tror det er mer riktig…

…Det blir aldri riktig tid. Det vet jeg!

Utsettelser, mer smerte. Hva vil jeg?

Bevegelse… Endre stilling. Hjelper litt, men bare litt…

Ikke gruble så mye. Enkelt å si, og jeg gjør det likevel, for denne smerten…

… Jeg holder den knapt ut stor lenger. Nei, jeg orker ikke mer, så jeg skriker:

Hjelp meg!

Jeg er takknemlig for å kunne stå opp edru, frisk og rørlig uten alkohollenken rundt foten. Selv om det er farlig å kalle meg frisk fra avhengighetssyndromet, men så lenge jeg holder meg edru forblir jeg «frisk». I dag er jeg heller ikke så rørlig, siden ryggen hemmer meg en del, men jeg er vertfall ikke viklet inn i alkoholens nett. Jeg kan fritt velge hva jeg vil.

Så tilbake til fortsettelsen…

… med håpet som drivkraft

Ble hele sannheten fortalt til min fastlege? Svaret er nei. Likevel tok jeg det store spranget og ba om hjelp, og denne gangen var det helt og holdent jeg selv som hadde et ønske om å slutte å drikke, eller som jeg nå har lært å si; å slippe…

Jeg hadde vært på Trasoppklinikken før, kjente til opplegget, og likevel gikk jeg og gruet meg gjennom dagene mens jeg ventet på en ledig plass. Det tok noen uker, men det gikk raskere enn forventet. Uansett brukte jeg disse siste dagene før innleggelsen til å tilføre kroppen enda mer gift. Ikke minst måtte jeg tømme alle vindunkposene jeg hadde gjemt rundt omkring, men hvor var alle…

Hvor var alle? Ikke like lett å huske alle gjemmestedene. Hadde jo ikke vært helt ved mine fulle fem, eller full hadde jeg virkelig vært, da jeg gjemte alle vinslantene, og på de utroligste stedene. På leit, febrilsk etter å finne dem, ikke bare for å være sikker på at de ikke skulle være der, for å friste meg når klinikkoppholdet var over, da jeg kom hjem, men mest fordi jeg måtte. Bare disse siste dråpene. Når det er sagt, så dukket noen opp over to år etter at jeg ble nykter, og akkurat da fristet de ikke. Jeg lo mest – over hvor teit jeg hadde vært…

Så kom telefonen, eller brev var det vel. Hadde fått plass og oppmøtetidspunk på avgiftningsposten ved Trasoppklinikken den 25. mars 2015, klokka 09.00. Ops! Bare noen dager til. Var jeg klar for dette? Redselen meldte seg. Ja, klart jeg var klar, og dette måtte vel feires. Alle slantene var nå drukket opp, de jeg hadde funnet vel og merke, så polet måtte besøkes – en gang til kunne vel ikke skade. Klart jeg måtte, bare litt til for aller siste gang. To kartonger, det holdt vel. Av billigste sort rødvin. Hvorfor kjøpe dyre viner når jeg ikke drakk den for smaken skyld – vondt uansett, men måtte bare…

Siste dagen og kvelden, siste festen, eller hva jeg skal kalle det. Moro var det ikke, ikke godt en gang, men ned skulle det, og helst før det ble for sent, for å ikke komme til avgiftningen morgenen etter med promille. Tenk så flaut! Og nå tenker jeg; så idiotisk tankegang. Jeg skulle jo visselig til en avrusningsklinikk, og det var vel ikke fordi jeg ikke hadde et alkoholproblem eller andre rusproblemer. Jeg hadde tilført gift til kroppen i mange år, og den skulle ut. Hvorfor heter det ellers avgiftning? Nei, det er nok prosentvis ikke så mange som ankommer promillefrie til avgiftningsavdelingen. Men, jeg skulle ikke synke så dypt – har du hørt…

Det var som i dag, dette været, for seks år siden, om jeg ikke husker feil, men været var nok det jeg var aller minst opptatt av. Usikker, med et hardt grep rundt trillekofferthåndtaket sto jeg utenfor bygningen som skulle være mitt hjem de neste tre månedene. Redd for å gå inn og møte alle de granskende ansiktene. Mest var jeg nok redd for å forlate det livet jeg hadde levd, på tross av alt det vonde, men like fullt det kjente. Ja, jeg var nok redd for å gå fra min kjæreste, alkoholen. Min andre kjæreste, samboeren, var sikkert glad for å få meg tilbake. Eller… Kanskje var han redd også, for hvem fikk han tilbake. Ingen av oss kjente jo den virkelige meg, selv om jeg hadde hilst en gang for mange år siden. Den personen husket jeg bare som en utrygg og usikker jente, omtrent som slik jeg sto der, bare mye yngre. Så det ville bli en person vi begge skulle lære oss å kjenne, på godt og vondt.

Om du lurer, så var jeg promillefri ved innskriving. Som om det hjalp… Like fullt kom jo nervene, skjelvingen og uroen. Naturligvis kommer abstinensene. Unormalt, med mindre jeg var unormal. Den gang ei.

Jeg måtte, eller jeg ønsket å være på rommet jeg hadde blitt tildelt hele den første dagen. Maten fikk jeg levert, bortsett fra kveldsmaten, den fikk jeg beskjed om å spise sammen med de andre medpasientene, eller beboere som vi ble kalt. For jeg, eller vi skulle jo bo der sammen, i hele tre måneder. Like greit å bli kjent. Hyggelige nok de, var vel å konstatere, bortsett fra det så var de ikke annerledes enn meg – vi var der av samme årsak.

Til forskjell fra sist gang jeg var der, var jeg helt inneforstått med at jeg hadde et alkoholproblem, jeg var alkoholiker, og at jeg hadde lagt meg inn helt av egen fri vilje. Men tre måneder, det ville bli tøft. Og tøft ble det, vertfall de første to ukene. Eller, det var vel løgn, for russuget kom med jevne mellomrom – intense anfall som jog gjennom kropp og sjel. Ikke mye fred å få, og stort sett gjennom hele oppholdet prøvde kong alkohol å ta meg tilbake. Jeg holdt igjen, selv om smerten noen ganger var verre enn jeg hadde drømt om. Denne gangen skulle jeg stå i det, hele løpet ut.

Apropos drømmer, jeg drømte de mest absurde drømmer. Men jeg hadde lært å dele om dem. Jeg hadde forstått nytten av å dele om det meste som opptok meg, som laget mentale krumspring på tilværelsen. Og ingen ting var for dumt, for lite eller for stort. Selvfølgelig var det ikke alltid jeg følte for å snakke, men jeg lyttet, og det er vel så lærerikt og hjelpsomt som det å snakke selv. Det var jo ikke bare jeg som hadde problemer, og det trodde jeg i og for seg ikke heller. Minnene fra forrige opphold satt igjen, jeg husket at: Alle hadde vi mye å lære av hverandre.

Det ble som nevnt tre tøffe måneder, om ikke hver dag var like vanskelig. I starten, fra å tro at personalet ville se ned på meg, tenke på meg som en taper (vertfall siden jeg hadde vært der før), til å finne ut at de fleste var som meg, med fortid som rusmisbrukere, og bare ville meg godt. Jeg forsto at de trengte meg og alle oss klientene for selv å forbli nyktre. En rusavhengig hjelper en annen. Fortsatt grepet av usikkerhet. Bak mine problemer var det et menneske, men det var ikke gjort over natten å se på meg selv som en som kunne være en rollemodell. Likevel hjalp det å innse at alle disse hadde vært som meg, og se hvor de hadde endt opp, som mine rollemodeller. Etter hvert klarte jeg å se på meg selv som en likeperson, også en ressurssterk person. Mine erfaringer kunne andre dra nytte av, og jeg av deres – sammen ble vi sterkere. Sammen skulle vi klare det!

Jeg har ikke tenkt å gå inn på hvordan oppholdet og opplegget var, men en ting er sikkert, det reddet meg. Jeg fikk verktøy for å bruke når selve livet skulle utprøves og etter hvert leves på ordentlig. For det å være innlagt på en rusklinikk er ganske enkelt i forhold til hvordan livet ute i den virkelige verden er, om man ikke har opparbeidet seg et nettverk utenfor klinikkveggene, noe jeg så på som veldig viktig. Jeg hadde jo sagt jeg skulle gjøre alt jeg ble anbefalt, og det var en av tingene som sto langt oppe på listen; å finne meg dette nettverket, kontakte personer utenfor som selv hadde gått samme veien. Jeg ville trenge alle disse menneskene, og de ville være der som min støtte om jeg skulle møte på hindringer som ga meg følelsen av å være maktesløs igjen.

Ja, jeg hadde innrømmet at jeg var maktesløs overfor alkohol og ikke mestret livet. Nå sto verden klar for meg. Jeg var klar, men fortsatt ikke edru. Forstå det om du kan. Jeg gjorde ikke, ikke enda, men forståelsen fikk jeg snart… Hadde jeg ikke hatt disse kontaktpersonene og selvhjelpsgruppene så hadde jeg, helt sikkert, ikke klart meg, for det var nok den største grunnen for at jeg ikke klarte meg sist gang jeg prøvde å bli edru, da jeg trodde jeg var edru, men i realiteten bare var promillefri, og den minste lille tanke på alkohol vippet meg utfor bakketoppen igjen. Den gangen jeg ikke hadde noen forståelse av hvilken betydning likepersoner hadde: En alkoholiker hjelper en annen. Men når det er sagt var det opp til meg å holde kontakten, ringe eller oppsøke lavterskeltilbudene selv. Så i bunn og grunn sto det på meg selv, villigheten til å bli edru. Og selv som edru i dag er det fortsatt opp til meg å gjøre jobben for å forbli edru…

Seks år og omtrent ti timer har gått siden siste vinslurk. Omtrent på minuttet, siden bestemmelsen var et faktum, da jeg gikk fra alkoholen, den som hadde vært min aller beste venn, og fiende, til å bli en person som ville bli fri. Og jeg ble fri – fri fra… Og fri til… Ikke bare promillefri, men edru fordi jeg slapp taket. Når jeg ble edru, altså ikke bare promillefri, men edru i hodet vet jeg ikke helt eksakt, men da jeg sluttet å legge merke til alle vinflasker og ølbokser på utsalgssteder er vel et tidspunkt å legge vekt på. Eller når tanken på å drikke hver gang jeg skulle foreta mange av mine gjøremål forsvant, selv om det fortsatt kan dukke opp episoder den dag i dag. Til forskjell, tankene forsvinner like fort som de kom.  

Derfor slipper jeg all denne smerten nå. Den smerten alkoholen skapte, eller jeg selv, med mitt tankekjør. Selve livet fører fortsatt med seg ubehageligheter. Ja, fra tid til annen dukker det opp problemer, men jeg vet hvordan klare dem, hvordan løse dem, eller bare stå i dem, helt uten alkohol. For det kommer smerte, vanskeligheter og utallige oppoverbakker, eller nedoverbakker. Livet er ikke enkelt, for noen. Det er slik livet er. Jeg har som sagt mine verktøy, som benyttes der alkoholen før var løsningen. Og jeg skal aldri glemme hvordan det var, for før jeg vet ordet av det er jeg plutselig fanget igjen. I forhold til det vil jeg si: Det jeg vet, altså all kunnskap om min sykdom, avhengighetssyndromet, det har jeg godt av. Og ikke minst repetisjon av denne kunnskapen – alltid ha det friskt i minnet. For: Edruskap er ferskvare!

En av de viktigste verktøyene er å lytte til andre, og en annen er å dele mine erfaringer med andre. Dele ærlig om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå. Og som sagt, livet er ikke bare en dans på roser. Det viktigste er å ikke gi opp, og skulle jeg ramle, så er det bare å reise meg igjen – det er mitt valg. Oppturer og nedturer er en del av det å være et menneske. Det jeg vet er at alkoholen ikke hjelper, den drar meg bare lengere ned, så jeg tar mine forholdsregler for å forbli edru. Derfor deler jeg gledelig med andre, for at de selv en dag skal slippe – slippe å ruse seg for å klare å leve. Så lenge jeg er ærlig, bærer jeg et håp for andre, inntil de selv kan bære det…

Håpet er drivkraften min – og min indre styrke… Klart jeg kan!

Den 25.mars 2021, klokka er slagen 09.00, og jeg kan gå ut av min dør, hjemme her på Sjøhagen, fortsatt som en fri person…seks år etter… Og drømmer fortsatt…

…og i dag skjedde det…

Ja, for i dag skjedde det noe fantastisk, som jeg bare må fortelle…

Jeg satt og skrollet på nettet, var innom en hageside jeg er medlem av, la igjen noen kommentarer, og plutselig fikk jeg et personlig svar på en av mine innlegg. Dette navnet kjente jeg så altfor godt. En av mine tidligere sjefer. Første tanken var, hun vet nok ikke hvem hun har skrevet til, kjenner nok ikke navnet igjen. Tross alt omtrent femten år siden jeg var en av hennes tiltrodde ansatte, som avdelingsleder i en barnehage ytterst på Oslos vestkant.

Jeg skriver tiltrodd, for jeg var det, og flink i jobben min, så jeg fikk hovedansvar for seks små barn i egen avdeling, som jeg omtrent selv hadde alt opplegget for, under visse rammer selvfølgelig. Men jeg brøt både rammene og tiltroen. Hun hadde ved noen anledninger kommentert at det luktet alkohol av meg, og ble innkalt til samtale rundt mistankene. Jeg nektet blankt, og det endte med at jeg sa opp min stilling etter ca. ett års tid som avdelingsleder, faktisk den aller siste fulltidstidsjobben jeg har hatt.

Det gikk noen år, faktisk hele ti år tenker jeg, det var vel to år etter at jeg var innlagt til min hittil, og forhåpentligvis, siste rusbehandlingen. Jeg fikk et innfall, om å kjøpe en blomst og dra ut til henne, og hvor min tidligere arbeidsplass hadde vært, for å be om unnskyld og tilgivelse, og gi henne blomsten som en påskjønnelse. Som en takk for hennes modighet, at hun sa ifra, slik alle arbeidsgivere skulle våge å ta affære om en av sine ansatte har et rusproblem. Ikke for å kjefte og overhøvle, men for å hjelpe personen til å innse sitt problem. Når det er sagt så var ikke det min første tanke da hun konfronterte meg med at jeg muligens hadde et alkoholproblem. Nei, jeg ble forbannet og fortvilet. Så det gikk altså hele ti år før jeg innså hvilken sjanse hun hadde gitt meg, og med min takknemlighet ville jeg derfor overrekke henne denne Husfreden, som blomstens navn var, om jeg ikke husker feil.

Men hun var ikke hjemme, så jeg gikk med uforurettet sak, selv om blomsten ble levert til sønnen i huset, som ville overbringe beskjeden. Siden hørte jeg ikke noe, og jeg tenkte jo mitt: Hun ønsker ingen kontakt, eller gi meg verken tilgivelse eller takk for påskjønnelsen, helt til i dag.

For greia var, jeg skrev en melding til henne, bare for å takke for svaret jeg fikk i dag, og da fikk jeg en lang og varm hilsen tilbake. Hun hadde aldri glemt meg, prøvd å lete meg opp i alle Heidi Liene som fantes, men ga opp til slutt, og ikke så rart heller, for min mobil står jo ikke på meg. Og i tillegg, blomsten har fått så god pleie, at den lever i beste velgående. Jeg gråt noen tårer, fikk gåsehud av glede. Dette var helt utrolig, ikke til å tro, men det skjedde. Vi hadde fått kontakten igjen

Ikke nok med det, at vi knyttet ny kontakt, for vi avtalte og møtes over påsken. Da kan vi mimre, men aller mest snakke om hvordan vi har det nå. Og det er faktisk mange likheter, og ikke bare blomster vi har som felles interesse, eller barneoppdragelse for den saks skyld, for vi er begge utdannet innen rus og psykiatri.

Ja, det skjer mye godt, det beste, når én minst aner det, og akkurat når én mest trenger det. Jeg gleder meg virkelig til påsken er over…

——-

Denne sommerfuglen kom og satte seg ved min side, mens vi sendte meldinger til hverandre, den var vel et tegn på noe godt og fint som kommer i fremtiden… Og bildet fikk hun, som takk…

… for å vandre tryggere i det posttraumatiske landskapet… av upløyd mark…

Du må kjenne din historie Heidi, for å kunne forstå reaksjonene eller komme dem i forkjøpet. Det hjelper meg å vite at det skapte ingen forutsigbarhet da jeg gikk og gruet meg for når en gitt persons neste fyllekule skulle komme, og dernest om jeg kom til å bli overhøvlet for å ikke ha middagen klar eller passet på at det var kald øl i kjøleskapet… Nå kan jeg bli urolig og irritert når noen som er invitert til middag ikke kommer til fastbestemt tidspunkt, uten å gi meg beskjed. Det skaper konflikter i mitt hode, hele dagsplanen er rokert ved, ødelagt etter mitt syn. Det uforutsette, det som andre egentlig tenker ikke er en big deal, den tar meg til det uforutsigbare og utrygge igjen. Et enkelt eksempel, en bagatell vil noen si, men for meg en katastrofe, som faktisk kan starte en tirade av følelsesutbrudd og i verste fall en mental falitt. Men det var nok mer enn bare at maten ikke sto på bordet, og det har du nok skjønt, da du leste mellom linjene…

Forutsigbarhet er viktig for meg, en av flere momenter som kan være avgjørende for hvor vidt jeg kjenner trygghet. Det å måtte forklare gjentatte ganger overfor noen som jeg tror har fått med seg mine tidligere forklaringer om hva som skaper kaos hos meg er slitsomt. Når de som jeg ser på som de som skal backe meg opp, og vise forståelse når jeg for eksempel blir sinna over det de ser på som bagateller, og hvorfor jeg kan reagere som jeg gjør i den situasjonen, og at de selv blir sinna, det er skremmende. ikke minst kjenner jeg på en enorm utmattelse etterpå, og noen ganger er dette kimen til angstanfall.

Jeg har vært så åpen og ærlig som jeg har kunnet ut ifra hvor jeg befinner meg i forhold til bearbeidelse av ulike hendelser fra oppvekst, ungdomstid og voksenlivet, det jeg hittil har erindret og prøvd å bearbeide, og når nye innsikt og minner dukker opp, har jeg forsøkt å snakke om dem. Problemet er at når noen som selv ikke har vært i lignende situasjoner, sier de forstår, noe jeg vet de ikke gjør, og i tillegg forteller meg at de skal utvise forsiktighet med å oppføre seg oppfarende eller si noe som kan skape misforståelser, og likevel gjør det, da blir jeg ekstra frustrert og sint. Og, personen står der og aner ikke hva som er galt, og jeg forstår at personen ikke har lyttet til hva jeg tidligere formidlet om hva som har forårsaket traumatiske flash-backs. Det er virkelig frustrerende og traumatiserende.

Jeg kan ikke endre noen andre enn meg selv, men jeg kan si noe om hvordan jeg ønsker å ha det for å ikke havne i grøfta igjen. Jeg kan gi klare og tydelige beskjeder om at det noen gjør påvirker meg i negativ grad, det jeg blir forstyrret av og i verste fall det som kan fremkalle store emosjonelle svingninger og en ukoselig situasjon oss imellom. Det er både nødvendig og viktig at jeg setter klare grenser overfor meg selv, og ikke minst trenger jeg å vite hva jeg tåler og takler, og ut ifra dette sier noe om hva som trigget nervene mine. Derfor er det svært viktig at jeg kjenner min egen historie. Dessverre er det slik at mye er fortrengt, eller kan hende har jeg vært for redd til å se på mange av de forhistoriske hendelser, de som virkelig har skadet meg på sinnet. Og det er ikke så underlig siden dette kan forstyrre min personlighet, stresser meg og trigger til ukontrollerte følelsesutbrudd. Det jeg aller minst ønsker.

Jeg er i høyeste grad oppmerksom på triggersituasjoner, de jeg hittil har gjort meg erfaringer om, men det er fortsatt slik at det jeg trodde var bearbeidet og ok, det er faktisk ikke helt bearbeidet og ok likevel. Jeg har nok ikke «stått vakt ved tankens port», slik jeg har blitt rådet til. Og jeg har ikke vært ærlig nok med meg selv, satt de helt klare grensene for hva jeg egentlig makter. For det er bare jeg selv som kan hjelpe meg, være drivkraften i mitt liv, og det innbefatter også å si ifra når jeg har det vanskelig og når noen lager forstyrrelser i minnekortet mitt. Jeg trenger å vite hvor utløseren er for å ikke berøre den, eller at andre skal trykke på den for å hindre tilbakefall med tilhørende skader, i verste fall død. Brutalt, men sant.

Når jeg opplever å bli oversett eller forbigått i mine ønsker, eller rettere sagt det jeg har lagt frem som hva jeg trenger for å føle meg trygg, så blir reaksjonen der etter. Jeg kan fare opp i et sinne, som motparten der og da ikke ser ut til å forstå. Og jeg blir enda mer såret, for jeg forstår at vedkommende IKKE har lyttet til hva jeg tidligere har fortalt. Det medfører enda kraftigere utblåsing over å ikke bli respektert. Dernest begynner jeg å tenke; har jeg ikke vært konsis nok. Tankespinn og grubling, legger skylden på meg selv, slik jeg alltid pleier når ting ikke blir helt etter planen. Det hamrer i brystet – hjertebank, og det går en film forbi på netthinnen, sterke minner om tidligere hendelser.

Noen ganger er det også slik at jeg plutselig, helt uten forvarsel kan fare opp i sinne. Jeg ser ikke helt der og da hva som utløste det, men i det store og hele har kroppen vært i beredskap lenge. Kan hende med bakgrunn i stress, en farlig faktor som kan bygge opp til utbrudd, og det som for noen kan se ut som en filleting, og som kanskje også er det, bare ikke for meg, var den utløsende faktoren. Jeg kan ha gått og grublet, holdt inne med noe jeg skulle ha snakket om, men gruet for siden det skaper vonde følelser. Egentlig vet jeg jo at om jeg unngår å snakke om det vanskelige, så vil det før eller senere komme ut, og da gjerne som et brennhett sinneutbrudd, og kanskje også malplassert i forhold til personen som sto midt i det. I slike tilfeller er det viktig at jeg gir en forklaring, og uten å legge bånd på motparten, eller pålegge skyld, selv om vedkommendes utsagn eller handling var årsaken som utløste min reaksjon. Enten har jeg ikke vært forklarende nok, eller så har personen «glemt» hva jeg tidligere har prøvd å forklare. Hans eller hennes signaler, som kan innbefatte ansiktsuttrykk, stemmebruk, fravær av oppmerksomhet, noe som blir sagt, eller ikke sagt, fravik av planer eller en situasjon som aktiverer minner, og forårsaker dermed denne traumereaksjonen i meg. Frykten for… og jeg blir redd… og redselen for gjør meg sinna… Hvorfor? Hva nå?

Jeg trenger trygge omgivelser og å vite hva som skjer, noe som til enhver tid ikke helt lar seg gjøre. Det skjer uforutsette ting rett som det er, men likevel er det engang slik at når personer rundt meg er klar over at avtaler avbrytes eller planer utsettes skaper eventuelle reaksjoner hos meg, kan de bidra til å minske denne reaksjonen ved å beholde sin ro og skape trygghet for meg i situasjonen. Eller aller best, etter mitt hode, å bidra til å holde avtaler.

Som nevnt må jeg gi tydelig informasjon og være ærlig på at situasjoner gjør meg redd. Lignende situasjoner ligger lagret i amygdalaen, og kan gjenskapes, så jeg går til løsningen, eller jeg går i overlevelsesmodus. Den aller første løsningsmetoden jeg brukte i tilsvarende skremmende situasjoner var å forholde meg rolig, tie stille og ikke skape mer bråk eller gnisninger. Etter hvert så jeg at det ikke hjalp – jeg tok til motmæle, men det forverret også situasjonen. Til slutt flyktet jeg. Disse overlevelsesstrategiene kommer frem igjen når jeg føler meg truet eller er i en ubekvem situasjon. Jeg vil enten krige og kjempe for å redde meg ut av situasjonen eller jeg fryser og blir stille, som igjen kan bidra til at jeg nettopp bygger opp mer sinne.

Ja, jeg flyktet fra en uutholdelig situasjon til noe jeg trodde skulle bli mere trygt. Men jeg hadde ikke lært meg noe om hvordan takle meg selv og alle følelsene som kom i etterkant. Amygdalaen husket alkoholen som et godt løsningsmiddel. Bare det at da jeg drakk flyktet jeg enda mer. Måtte glemme, ville ikke føle, kjenne smerten som kom når jeg følte alt så intens. Redselen for avvisning, svik og ikke ha oversikt eller kontroll. Og nå, uten rusen må jeg stå i det vanskelige som kommer. Men jeg trenger ikke stå alene. Jeg kan ha medhjelpere, som jeg må invitere inn i mitt univers og gi innsyn i hvordan jeg kan føle meg hvis noe urovekkende skjer.

Nei, livet ble aldri lovet å være bare glede og oppturer, så når alle disse følelsene kommer, de som følger med det å leve på livets premisser, og alt som settes i sving når jeg opplever noe som katastrofalt og fryktinngytende. Jeg lever et liv som stadig retraumatiseres spesielt etter at alkoholen ble borte. Alkoholen var min «sjelesørger», men som aller mest viste seg å være den som ønsket livet av meg. Nå er det jeg selv som må sørge for å ha de beste og mest lønnsomme overlevelsesmetodene. Først og fremst ha mine nærmeste, de allierte med meg på strategiene. Og igjen, det å vite hvorfor ting skjer – kjenne min historie helt fra begynnelsen av. Hvilken grunnmur jeg har bygget videre på…

Alt jeg har skrevet om ovenfor er virkninger og symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Personer som har opplevd traumer en eller flere ganger i livet sitt kan utvikle PTSD.

Traumer inndeles i to typer kategorier; type 1, som inntreffer etter ulykker, sykdom, krig og lignende situasjoner, og type 2, som er påført oss av andre mennesker. Det kan dreie seg om lidelser påført oss av noen som vil oss vondt, som for eksempel mishandling og voldtekt. Herunder kommer også omsorgssvikt, tilknytningssvikt mellom mor og barn etter fødsel, arvelig sårbarhet (mor med sterke traumer), vitne til andres mishandling og i det store og hele å leve i utrygge omgivelser, hvor man ikke har en trygg base å søke mot. Reaksjonen kan komme i selve situasjonen eller flere år etter på, utløst av en lignende situasjon eller også uten reell sammenheng.

Spesielt i årene opp til tjuefem år, før hjernen er ferdig utviklet, er det vi opplever og som blir liggende oss på minnet tilnærmet en tidsinnstilt bombe. Frontallappene i hjernen styrer og administrerer planlegging, gjennomføring og kontroll av hvordan vi oppfører oss.  Denne delen av hjernen utvikler seg aller senest. Forskere tror denne delen er viktig for planlegging, beslutninger og impulsivitet. Det er store individuelle variasjoner, men det er klare sammenhenger mellom de som blir utsatt for mishandling, voldtekter, omsorgssvikt og tilknytningssvikt før fylte tjuefem, og det å få store problemer med nettopp impulskontroll senere i livet nettopp på grunn av forstyrrelser i denne hjernedelens utvikling. Siden nervecellene gradvis vokser, og først i 20-årene fullføres, i frontallappen, blir ulike traumer svært ødeleggende på nervecelledannelsene. I tillegg, om man har begynt å ruse seg i løpet av denne utviklingsperioden, medvirker denne giften, som rusmidler er, ikke bare lammende, men nedbrytende på frontallappens styringsorgan. Enkelt forklart. Les gjerne mer her, for å få en bedre forståelse, for forsker er jeg ikke: https://tidsskriftet.no/2010/05/oversiktsartikkel/hjernen-og-folelser-fra-barn-til-voksen

Det vi på en måte har aller mest bruk for blir altså utviklet sist, impulskontrollen. Blir vi utsatt for sterke, menneskepåførte lidelser, som igjen påvirker hjernes utvikling, har vi heldigvis fått «utviklet» andre overlevelsesstrategier, noen mere gunstige enn andre, men også disse kan slå feil ut siden impulskontrollen er feilinformert. Derav kan lite gjennomtenkte handlinger og reaksjoner, som sinneutbrudd skape mer kaos og flere problemer dersom man selv eller nærkontakter ikke forstår sammenhengen, eller ikke vil se…

Når jeg kjenner på uro, at noe er i gjæret, så søker jeg ofte mot isolasjon. Jeg flykter inn i min trygge hule på en måte. Dersom jeg ikke har gitt tydelige signaler på dette, og om noen er påtrengende når jeg aller mest ønsker alenetid, da blir det krøll. Null oversikt og kontroll.  Ikke bare i planene mine, men i hele livssituasjonen. I verste fall kan jeg stenge meg helt inne, og føle at alt går i oppløsning. Alle tidligere hendelser blir så nære, gjenoppleves til minste detalj, og frykten for at jeg skal gå under eller noe drastisk skal skje er overhengende og uutholdelig.

Om jeg ikke tar meg selv på alvor, og i stedet overser signalene, eller forventer store framskritt raskt, kommer smellen som lyn fra klar himmel. Om jeg tror at de vonde minnene blir totalt borte, eller jeg har for høye, og kanskje urealistiske mål og forventninger om at mine negative opplevelser fra fortiden ikke vil påvirke meg mer, blir jeg trolig misfornøyd og frustrert. I tillegg påvirker det min selvfølelse – jeg kan til og med sammenligne meg med andre, de tilsynelatende idealistiske menneskene og føle meg verdiløs. Det er også slik at jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg blir sinna, og spesielt om jeg i etterkant føler det var feilplassert. En ond spiral, som har sitt utspring i at jeg ikke har vært klar nok med mine grenser, vært ærlig nok overfor meg selv og heller ikke fortalt mine nærmeste hvor landet ligger.

Hva dreier det seg egentlig om? Mine speilnevroner har fått en knekk gjennom ydmykelse, kritikk, og det å ikke bli sett. Gjentatt avvisning og uforutsigbarhet. Mishandling, vold og dernest ved at jeg selv brukte alkoholen som et løsningsmiddel for å flykte fra alle følelsene som omhandlet alle disse vonde opplevelsene.

Jeg har egentlig et godt og trygt liv nå, men jeg ser jo at når noe skjer, som truer denne tryggheten jeg har opparbeidet, så blir jeg veldig redd. Redd for hva som kan skje, og det som skjer er oftest en kraftig reaksjon, en følelse av å ikke ha den ryggdekningen jeg trodde jeg hadde. Igjen kommer frykten for å falle, falle virkelig dypt. Frykten blir så sterk, den kan lamme meg, jeg fryser, slik jeg pleide. Så vil jeg «slåss», men ikke fysisk, så jeg tyr til sinne. Til slutt vil jeg bare bort. Frustrert og fortvilet. Spesielt om jeg opplever at ingen forstår eller ser meg slik jeg er og har det på det tidspunktet.

Hvorfor jeg noen ganger reagerer som jeg gjør trenger ikke en gang være reelt, men det er første tanken som får meg til å reagere, den tanken som tar meg tilbake til hvordan jeg for aller første gang reagerte og fant løsningen. Det som i etterkant skjer, er to uforståelige skapninger, som står og lurer; hva skjedde, og begge er såret, lei seg og leter etter, eller forlanger et svar. Ja, hva skjedde egentlig? Og uansett hva personen prøver å fortelle meg, hjelper det ingen ting, for det er jeg selv som må sortere mine tanker, gå i meg, finne svaret mitt, forstå det og bearbeide det, på min måte.

Og når jeg møter forståelse og omtanke, er det denne respekten og tryggheten jeg føler som også skaper denne enorme redselen: Dette vil ikke vare, har jeg fortjent det og så videre, og så videre. Det er prentet i meg, og nettopp denne innprentingen må viskes bort, vertfall forstås fra min side. Med andre ord; forstå min egen historie for å kunne videreformidle den helhetlig og ærlig. Men det er også de som tror de har forstått, uten at jeg har fortalt noe, de som har begitt seg ut på upløyd mark, satt plogen i og forsto at marken ikke var bearbeidet nok. Og de unnskylder seg med en stakkarslig stemme, den som får meg til å krympe langt mer enn å ville åpne opp. Og marka forblir gjengrodd, inntil jeg rydder landet, slik såret forblir blødende inntil jeg lukker det…

Jeg ser, kanskje mer enn noen gang at jeg virkelig trenger noen som kan lytte til min historie, og ikke minst ser jeg at mye må endres rundt min livssituasjon. Noen grep har jeg tatt, men på langt nær nok, når jeg stiller meg spørsmålet om jeg kan leve med å ha det slik. Med slik menes, når noen sier de har forstått, har hørt og så videre, men stadig gjør det motsatte av hva jeg ønsket, blir resultatet at personer stadig gjør meg usikker, redd og utrygg for fremtiden. Og jeg er redd, for fremtiden, men jeg ser jo at jeg ikke bare kan fortsette å si at jeg skal endre situasjonen, og tro at den vil endres uten virkelig gjøre noe for at det skjer. Jo da, jeg vet – ved endring endres noe. Som sagt kan jeg ikke endre andre, bare meg selv og min situasjon. Hva er det jeg vil skal seire? Sannheten eller løgnene. Dessverre vinner mine løgnene til meg selv alt for ofte…

Og så er det også slik at jeg er redd for å såre noen. Jeg vet mange vil bli såret, men jeg har innsett at selv om mange blir det, må jeg i dette tilfellet overse dem og tenke mer på meg selv for selv å ikke forgå. Jeg kan bare ikke leve med denne usikkerheten lenger, selv om jeg kommer langt med å akseptere at jeg er som jeg, men uten å godta at jeg ikke kan utvikle meg til en bedre utgave av meg selv. Og ingen kan gjøre jobben for meg, selv om jeg er avhengig av å ha trygge mennesker rundt meg. Jeg trenger likevel å ta valg som kan gjøre situasjonen lettere for meg, uavhengig av hva andre måtte mene. Det igjen skaper usikkerhet og redsel.

Ved den minste følelse av at verden går imot meg trenger jeg følelsen av å være beskyttet. Det er faktisk avgjørende for hvor mye jeg klarer å åpne opp. Det er opp til meg å analysere meg, være villig til å snakke om det jeg ikke egentlig vil snakke om, men som må snakkes om for at jeg skal frigjøres. Jeg trenger noen som tar seg tid til å lytte og som virkelig ønsker å lytte, og ikke minst gi meg støtte, uten å kneble meg eller gi meg følelsen av å være kneblet. Og det aller viktigste; jeg må si ifra.

—–

Selv om det nå kjennes utrygt med hensyn til koronapandemien, kjenner jeg meg ganske trygg i min situasjon, fordi jeg selv har skapt meg tryggheten. Likevel kan denne tryggheten bli truet av noen andre. Jeg har behov for å vite, om ikke pålegge noen å slutte med sine aktiviteter eller hindre dem til å gjøre jobben sin så lenge det er tillatt. Men jeg har altså dette behovet for å vite at det ikke går ut over min egen livskvalitet. Jeg trenger å bli informert om hva som kommer, så langt det lar seg gjøre, og ikke at noen plutselig forteller meg at nå skal jeg det eller det. Faste rutiner skaper forutsigbarhet, forutsigbarhet skaper trygghet og nettopp det er viktig for meg – å vite hva jeg får, å vite at jeg er i en trygg arene og at ingen pusher mine grenser, ellers går jeg…

Men jeg kan aldri gå fra meg selv og min egen historie, den innhenter meg stadig. Så på tide å virkelig bli kjent med meg selv og min historie. Det krever langt mer enn å rable noen ord ned på papiret. Men litt etter litt har jeg lagt til momenter som gir meg et lager av muligheter. Jeg trenger bare å se dem. Jeg blir stadig kjent med nye kapitler i min historie, ikke minst bedre på å bruke noen sider mer fornuftig for å lage en akseptabel slutt på den…

…og hva har skjedd…

Ett år har gått siden vi stengte ned Norge, da covid-19 ble en trussel for våre liv; for hverdagsgleden og friheten til selv å gjøre hva vi vil. Og hva har skjedd på dette koronaåret? Det har vært mye, og ønsker ikke å gå inn på alt dette, men i korte trekk har det vært en berg- og dalbane i følelser for min sin del. Ett år med en tirade av følelser, som jeg har stått i, og gått videre med eller fra…

Ett år med frustrasjon og irritasjon. Ett år med sinne, ispedd gleden over at de fleste har brydd seg litt mer med sine medmennesker. Vent litt! Gjaldt det alle medmennesker? For var det ikke slik at mange av de som allerede hadde det vondt, de som lå nede for telling, har fått det verre?! Barn som lider i dysfunksjonelle hjem, som ikke kunne gå på skolen, for å få et friminutt fra marerittene bak husets fire vegger. De rusavhengige, som mistet sine tiltak. Alle pårørende, de ensomme, de utrygge, de engstelige og psykisk syke – ja lista er lang over dem som virkelig fikk kjenne koronaen på kroppen. Nei, de ble ikke smittet av covid-19 viruset, men smittet av ondskap og uvennlighet – de har vært de som så andre gå forbi dem i køen, og blir fortsatt forbigått…

Hva med alle de som daglig måtte stå i vold og nedverdigelse, misbruk og utrygghet? Alle som så på alle som fikk, mens de selv ble snudd rygge til, oversett i sine lidelser, sin utrygghet – sin smerte. Det eneste de fikk var en kald skulder, noen lovord om at i morgen blir alt bedre. Men ble det nå det. Ett år etter…

Ja, ett år har gått. Hva har egentlig skjedd? Har vi endret oss? Hva har vi lært? Vil vi fortsatt bruke de gode egenskapene som spiret i oss? Eller vil vi fortsette med å overse de som fortsatt ligger der «med brukket rygg», de med ødelagte følelser og knust håp…

Noe har vi blitt bedre på – hjemmekontor og multitasking med nettmøter, face-time, og det å holde avstand. Nettopp, avstandene har blitt større, og mange har ikke nettverk. Så bedring, jeg vet nå ikke jeg…

I dag skal det markeres – feires. Hva er det som skal feires? Jeg bare lurer jeg, jeg som egentlig er optimistisk og ser det gode i mennesker. Men i det politikerne ikke klarer annet enn å skylde på hverandre for alt som gikk galt, fortelle om hva de burde ha gjort, i stedet for å se på løsningene sammen, da kjenner jeg på en smule pessimisme og rådvillhet, og lurer på hva de ønsker å feire…

Jo da, mye bra har skjedd, som for eksempel vaksiner, selv om de ikke er helt ferdig utredet ser det ut til, slik landet ikke er helt ferdig utredet slik jeg ser det. Og så midt opp i dette ble rusreformen lagt frem, og den kunne jeg skrevet mye om, men heller ikke den er ferdig utredet, får jeg håpe…

Ja, jeg får håpe… Det er jo alltids et håp, så lenge det er liv. Men hva er aller menneskers liv verdt? Er noens liv verdt mer enn andres? Så jeg lar denne markeringen skli glatt forbi jeg, i sympati med de som langt ifra har noe å markere, de som har det adskillig mye verre nå enn for ett år siden… Eller, det er det jeg skal markere, markere de som siden den 12. mars i fjor ble glemt. Kanskje er det nettopp det jeg nå har gjort…

Alt jeg gjør og alt jeg møter på min vei – mennesker, situasjoner, ideer, kan skape en usikkerhet i meg. Noens blikk, eller ord som bli sagt, en hendelse som setter i gang minner – og jeg blir usikker. Jeg selv kan gjøre andre usikker…

I alt dette tenker jeg plutselig på meg som pårørende, at denne situasjonen jeg står i gjør meg usikker, og hva skjer dersom… Og jeg tenker på det som var, de som var, og fortsatt er mine pårørende og den usikkerheten det bringer med seg.

Tillit er ikke noe vi får, men må opparbeide oss. Ut ifra den tankegangen, eller det faktum, så dukket denne tanken opp, vil tilliten noen gang bli fullbyrdet? Og nok en gang er det vel usikkerheten som slår til…Jeg kan jo ikke annet enn å gjøre mitt beste, bare for i dag, og la være å bekymre meg om fortiden, den jeg IKKE vet hvordan blir, men det er neimen ikke lett. Så, i bunn og grunn får jeg bruke denne usikkerheten, være den sårbare og ærlige, for andre kan jeg ikke endre på, men meg selv der imot, så jeg tar en dag av gangen ved å være meg selv …

Like fullt tenker jeg, og skaper et bilde som kan bidra til at jeg vokser og øker min forståelse, av meg selv og de rundt meg. Jeg behøver egentlig ikke vite eksakt hvordan dette bildet vil bli, om det noen gang blir, ferdig. Historiene bak står der, ikke alltid like klare, men et utgangspunkt, som bare kan gjøres annerledes i fremtiden, ikke endres på, for gjort er gjort. Og det andre har gjort, eller gjør, hva de velger med sine liv, må jeg bare akseptere, slik de må aksepter mine valg…

Ja, jeg har reflekter mye rundt det å være en pårørende. Vi kan jo være de umulige, i andres øyne. Nå er det en gang slik at rusavhengighet rammer alle i familien og nær omkrets, alle rundt den som misbruker blir også syke. Jeg har tenk mye over noe, om jeg har en fordel ved å selv ha vært misbrukeren, at jeg husker hvordan jeg var, hvordan jeg selv var lite mottagelig for andres hjelp, eller slik jeg så det, innblanding og mas – mas – mas, og det er jo viktig å ikke glemme at jeg selv var kalv…

Når det er sagt er min fortid muligens en medvirkende årsak til at jeg innså at jeg måtte verne meg selv, for uten at jeg egentlig ville, eller forsto, så blandet jeg meg, litt forsiktig på sidelinjen, og bekymringene vil alltid være der uansett – det er en kjær nærstående…, men poenget mitt er at jeg måtte lukke døren, uten å låse den, for jeg trenger grenser overfor meg selv, for å ta vare på meg, mitt liv, også min egen edruskap. Ble møtt med sinne, naturlig nok, men jeg sto i det, tøft, men nødvendig, for å ikke selv bli dratt med ned.

Jeg hadde vel et håp, om at det ville forstås, og i dette håpet kom en endring, til å søke hjelp, og jeg ble selvfølgelig glad da nyheten kom, og til tross for gleden over at personen tok tak, hadde et ønske om…, trenger jeg, i denne prosessen, å ikke la dette håpet drepe meg. For det er, for oss alle som er avhengige, eller er pårørende, vi vet det kan komme dager, at det vil surres og supes en stund til, ikke helt ferdig enda, helt til vedkommende finner ut at nå er nok nok.

Og jeg tenker også, at det ikke er en fasit på hvordan være en pårørende, vi må alle finne vår egen vei, den som er best for oss, uten å predikere om at du skal gjøre slik og ikke slik, men uansett, trenger vi alle å ta vare på oss selv opp i all lidelsen – i alle bekymringene, for de vil aldri forsvinne, kanskje ikke etter at de/vi blir nyktre heller, når tilliten er så godt som gjenoppbygd og hel, om det noen gang skjer… Det er noe å fundere mer over – vil tilliten bli hel igjen?

De fleste rundt meg, som visste at jeg drakk mye, forsto nok ikke helt at jeg innerst inne hadde det veldig vondt og mest av alt ønsket å komme meg ut av dette helvete. For det var jo ingen, slik uten videre, som kunne vite hva som befant seg inni meg, hva som rørte seg i hjertet, sinnet og sjelen. I tillegg hadde de selv nok med å takle egen hverdag, for det er et faktum at alle i nær familie og vennekrets blir selv syke med en rusmisbruker i aktivitet. Og ingen av oss fortalt hverandre hvordan vi egentlig hadde det.

Jeg kunne ikke forvente meg åpenhet fra deres side eller å få mine behov tilgodesett om jeg selv ikke først forklarte hva som lå bak alkoholmisbruket. Jeg kunne heller ikke forvente meg at noen skulle ordne opp med mine følelsesmessige vanskeligheter, ei heller forestille seg hva jeg følte og tenkte når jeg aldri klargjorde for det og åpnet opp.

Det foregikk en krig inni meg, et følelsesmessig bombardement, hver dag og hver natt, uke inn og uke ut. Alkoholen hadde vært det eneste middelet som fikk meg til å glemme, men heller ikke den så ut til å ha den virkningen lenger, og jeg orket det ikke mer. Orket ikke den evige kampen for tilværelsen mer – skaffe, gjemme, skjule, drikke. Om og om igjen, 24-7. Ingenting hjalp lenger, og smertene var uutholdelig. Jeg orket ikke mer – klarte ikke leve, men ville heller ikke dø…

Jeg kunne ikke forvente meg hjelp fra noen om jeg selv ikke fortalte at jeg trengte hjelp. Og jeg trengte det sårt. Jeg var på randen av stupet, til og med begitt meg utenfor flere ganger. Uten å si det med ord, var det er rop om hjelp, men ingen forsto, for jeg sa det jo ikke, jeg bare forventet at mine nærmeste skulle vite hva jeg kjente uten å sette ord på det. Men jeg hadde ingen ord – jeg forsto jo ikke selv alle disse følelsene, selv om de raserte meg innvendig. Når jeg var sinna ville jeg aller mest rope det ut, men jeg stengte det inne. Når jeg var såret, og egentlig ville ha trøst, sturet jeg, alene i selvmedlidenhet. Når jeg ønsket oppmerksomhet, ble jeg stille i stedet for å snakke. Jeg kunne ikke begripe hvorfor jeg så sjelden fikk de reaksjonene jeg trodde jeg ville få, men ikke så rart når jeg gjorde alt motsatt av hva som var normalt. I tillegg var jeg en mester i å klare av alle problemene på egenhånd, trodde jeg. Eller min venn alkoholen var løsningsmiddelet.

Ja, alkoholen var løsningsmiddelet, den løste alt, til og med familien løste den opp. Og ikke minst løste den meg opp innvendig – det var ingen ting igjen der. Jeg så ingen annen utvei enn å bare forlate alle som hadde forlatt meg. Hvorfor leve når ingen så meg, ingen forsto og ingen ville hjelpe…

——-

Fra jeg i januar 2004 kom ut fra behandlingsopphold på Trasoppklinikken hadde jeg gjort utallige forsøk på å drikke kontrollert. I begynnelsen hadde jeg faktisk klart å holde meg edru i over seks måneder, vært promillefri får jeg vel si, for det fantes aldri edruelige tanker. Hele tiden hadde jeg gått og planlagt at en dag ville jeg drikke igjen, og det som begynte i det små, ble raskt til større mengder igjen. Og ingen måtte vite, vertfall ikke barna mine. Og etter som alkoholforbruket økte igjen, ganske så raskt, ble løgnene desto mer nødvendige, og mer utspekulerte.

Det var ikke bare alkoholen jeg misbrukte og var avhengig av. Jeg var avhengig av mennesker, og klarte sjelden å være alene. Jeg måtte ut blant folk, og ikke hvem som helst, men de jeg visste hadde samme forhold til rusmidler som meg selv. Jeg misbrukte disse personene for alt det var verdt, for å skaffe meg alkohol, til og med hasj ble prøvd, i troen på at det ville gi meg enda mer ro, men snarere tvert om, så jeg lot det være, for jeg mistet fullstendig kontroll, og ble enda mer redd, redd for meg selv og hva jeg ville finne på neste gang… Jeg søkte tilhørighet og lengtet etter å føle en slags nærhet – bli sett og «verdsatt». Og jeg brukte mine innyndende egenskaper til nettopp dette, så litt kontroll trengte jeg… Selv om jeg søkte nærhet ville jeg ikke at noen skulle komme meg altfor nær. Føltes det for seriøst gikk jeg, til noen andre…

Det varte ikke lenge før jeg hadde avslørt meg, men å tilstå, nei; jeg hadde ikke begynt å drikke igjen… Selv med noen få opphold på Klosteret, en avrusningsinstitusjoner, for å hente meg inn og få hvile, avfeide jeg alles mistanker med å si at jeg var redd for å ta tilbakefall. Ingen tilståelse om at tilbakefallet for lengst hadde skjedd. Selv de ansatte på Klosteret skulle ikke få noen tilståelse fra meg, og de gikk fem på, trodde jeg…

Jeg levde bare i min verden. En verden jeg egentlig ikke ville ta del i, som jeg flyktet fra, gang på gang – fra mann til mann, fra sted til sted. Stadig flyttelass, med nissen satt alltid der, og da jeg i totusen og seks møtte «mannen i mitt liv» og flyttet sammen med ham tre år senere, hadde jeg planer om å sette flasken på hylla, vertfall begynne å ta det mer med ro. Den gang ei – det eskalerte i stedet. Alle løgnene og alltid måtte skjule – skyld og skam med påfølgende angst for… For alt.

Nyttår smalt inn, 2015. En heidundrenes fest. Og jeg skulle snart også bli bestemor igjen. Klart det måtte feires. Men kroppen begynte å stri imot alle disse fyllefestene. Konsumet hadde virkelig tatt av, slik alle rakettene hadde gjort, og som sagt, det smalt, virkelig. Gikk inn i et nytt år med et håp om å få hjelp, og da mars måned kom tok jeg en bestemmelse. Men først, bare litt til…

Den siste måneden hadde jeg prøvd å ta mitt eget liv to ganger med piller og alkohol. Egentlig var det på en måte en bevissthet i mine handlinger om å ikke ta større doser enn at jeg kunne overleve, og da ville kanskje noen virkelig forstå at jeg trengte hjelp. Men selv dette ropet om hjelp klarte jeg å unnvike fra. Jeg manipulerte helsepersonellet på Veum (Psykiatrisk avdeling i Østfold) om at jeg verken hadde alkoholproblemer eller var suicidal, men at det bare var en glipp, og kom aldri til å skje igjen. Det er et paradoks at jeg klarte å lure psykiaterne på Veum to ganger med samme løgnene.

I etterkant av det siste selvmordsforsøket eskalerte alkoholinntaket voldsomt, og jeg prøvde ikke lenger å skjule noen ting. Jeg hadde gitt opp kampen, på en måte. Hver gang min samboer, som jeg hadde mistet all troen på, fordi jeg trodde han hadde mistet troen på meg, og overlatt meg for å dø, prøvde å nå inn til mitt innerste, få erkjennelsen, bare drakk jeg mer. Jeg overså all hans godhet, lukket ørene for alt han sa. I stedet forlanget jeg at han skulle sørge for at jeg hadde alkohol nok, noen han ikke ville; ser du ikke hva du er i ferd med å gjøre… Og selv om jeg ble fly forbanna da, er jeg takknemlig nå. Siden jeg måtte ha alkohol endte det opp med at jeg selv måtte ordne med «medisinen» min selv, koste hva det koste ville. For jeg måtte ha det, selv på dager hvor jeg kunne være helt utmattet og dødssyk, men kroppen skrek på mer, mer, mer, så jeg dro, skjelvende og full av angst. Etter tre uker, hvor jeg bare hadde gått i en evig ruståke, med en ubeskrivelig smerte, bare de som selv har en rusavhengighet kjenner til, kom vendepunktet.

Hva som var dråpen, om ikke den siste, som fikk det til å renne over i vinglasset mitt husker jeg ikke helt, men jeg hadde simpelt hen fått nok. Og, på denne tiden for seks år siden, omtrent på dagen i dag, kom endringen – erkjennelsen om at jeg hadde et så stort problem som hverken alkoholen eller jeg selv alene kunne løse, langt mindre holde ut stort lenger. Og jeg innså at jeg måtte be om hjelp. Jeg ordnet med en legetime: Kom på tirsdag klokka ti, og jeg dro, og i løpet av noen minutter hadde jeg gått fra å være en som ikke hadde alkoholproblemer til å være så til de grader maktesløs – til å være en som trengte hjelp. Hele min fordervelse veltet ut, i lettelse – jeg falt sammen i gråt. Vær så snill, søk meg inn på Trasoppklinikken igjen , jeg lover å gjøre alt som blir anbefalt. Hjelp meg!

Jeg holdt ikke alle avtaler, for den siste dråpen var ikke drukket, og frem til innleggelsesdatoen ble fastsatt, gikk jeg til polikliniske samtaler, og løy om hvor mange alkoholenheter jeg hadde drukket dagen i forveien… Men jeg hadde erkjent, og bedt om hjelp, og snart skulle jeg legge bort alle løgner, si den hele fulle sannheten, til alle. Skulle bare, litt til…

(Fortsettelse følger, om noen uker…)

——-

Denne historien har jeg fortalt mange ganger, skrevet den også, om ikke helt slik. For som årene har gått, og som tiden endres, endres også jeg – hukommelsen henter frem nye momenter, jeg blir mer åpen og ønsker virkelig å få frem sannheten. Jeg dveler ikke ved fortiden, men har heller ikke lukket døren, for mye gjenstår, for bearbeidelse. Jeg vil videre – jeg vil endres mer. Og jeg skal ikke glemme, hvordan det var, så jeg forteller den igjen, denne sannheten, som kan gi andre et håp – som først og fremst omfatter det å være ærlig med seg selv. Min erkjennelse har åpnet opp for et nytt og bedre liv, ikke bare for meg selv, men alle rundt meg, og kanskje også for de som fortsatt har et ønske om… Et liv i edruskap. Det dreier seg om å være villig til å be om hjelp… Og å fortelle sannheten…

Hva feiler det deg – er det noe galt?

– Noe galt…? Bare litt sliten og trøtt. Det er vel lov…?

Ja, selvfølgelig, men du svarer som om du er irritert og da blir jeg usikker…

– Sorry, ikke meningen, men når jeg er sliten har jeg en tendens til å irritere meg… Så du ønsker at jeg skal fortelle deg, slik uten videre at nå er jeg sliten?

Ja, hvorfor ikke, så vet jeg bare at jeg ikke har gjort noe galt…

– Så du tror du har gjort noe feil hver gang jeg er litt sur og irritert? Hm, noe å tenke på, men jeg synes heller du kan gi meg en håndsrekning, minne meg på dette, spørre meg, så kan jeg gi deg forklaringen. Og, bare så du vet det, du har IKKE gjort noe galt – ingen har, så vidt jeg vet. Bare en smule uttafor…

Avtale, jeg sier ifra. Kanskje du ønsker å være litt alene?

– Mulig det er det som plager meg, at jeg føler at vi tråkker vel mye på hverandre nå. Blir trett av disse stadige oppblomstringene av koronasmitte og påfølgende restriksjoner. Det å ikke kunne dra dit jeg vil når jeg vil, selv om jeg har mine daglige turer, det hjelper jo. Men jeg savner nok mer alenetid.

Du er vertfall heldig som ikke føler deg ensom, slik mange gjør nå. Tenk på dem da…

– Seriøst! Skal jeg alltid måtte tenke på alle andre. Nå oppfatter jeg den uttalelsen som om jeg skulle ha dårlig samvittighet overfor alle de som føler seg ensomme. Uansett, mener nå jeg, at de fleste kan gjøre noe selv for å komme seg ut av ensomheten. Selvfølgelig er det jo mange som er «bundet» til å være i hjemmene sine, ingen nær familie eller venner og så videre, men de fleste har en mobil, og det er mange hjelpeorganisasjoner å kontakte…

Er du ikke litt vel usympatisk nå, en smule egoistisk!?

– Bare fordi jeg sier at de fleste kan gjøre noe med denne ensomheten, eller fordi jeg skulle være mer ensom i sympati med dem. Forstår ikke helt jeg… Blir bare tull dette, orker ikke mer, alt jeg sier er galt… Jeg er sliten, hører du! Ønsker bare ikke å krangle nå, greit!?

Nå er det vel du som er hårsår og tar alt ille opp. Mener bare du skal tenke over hvordan andre mennesker har det også, opp i alt dette. Ikke enkelt for noen. Du av alle burde vite det…

– Burde vite det, hva mener du? Fordi jeg var alkoholiker, eller er, bare at jeg ikke drikker mer… Hadde jeg ikke tatt affære selv, og da mener jeg å be om hjelp for å komme meg ut av uføret, så hadde jeg fortsatt sittet ensom i sofaen og drukket. Det er det jeg mener, at man kan ikke sitte og klage sin nød og ikke gjøre noe med det. Bare tomt snakk og selvmedlidenhet, det kommer det ingenting godt ut av. Da blir man virkelig ensom…

Forstår hva du mener og hører hva du sier, men…

– Men hva…?

Vet ikke jeg… Vi avslutter nå, blir ikke enige uansett.

– Må vi være enige…?