Ja, hvem er du egentlig? Er du den som liker fart og spenning, party og høy drinkføring? Eller er du den stillferdige og engstelige, den som trives best i eget selskap? En som egentlig skulle vært et annet sted, kanskje på påskefjellet med familien eller på hytta ved sjøen med venner?

Hvorfor er det slik at du «trives» best i godstolen hjemme? Er du redd og føler deg utenfor? Er det ofte slik at du da tar fram vinflasken og skåler med deg selv, eller ville du i utgangspunktet gå ut og være sammen med kjente? I stedet blir du sittende der i mørket, bak gardiner og låst dør. Uroer du deg for alle de som kan kjenne til din historie, de som du tror vil se ned på deg, eller blir du fylt med angst bare ved tanken på å møte noen som kanskje spør deg hvordan du har det? Mulig er det nettopp det du ønsker; å bli sett, å bli spurt og å bli lyttet til? Noen som bryr seg og vil deg vèl. Men du tror ikke på deg selv og dermed tror du ikke på andre. Til tros for at du ønsket å dra til dine kjære, men lot det bli fordi du gruet for alle spørsmål og krav, krav du ikke klarer tilfredsstille med dine evner og spørsmål du ikke vil gi fordi du innerst inne visste du ville dømme deg slik du tror de gjør.

For du er den som dømmer, som stiller krav. Du forteller deg selv at du ikke er verdt noe, ikke god nok, bare en taper ingen vil ha noe med å gjøre. Dette henger sammen med at en gang opplevde du å bli forsmådd og sveket. Den du trodde du elsket, og den du trodde elsket deg, var et forkledd rovdyr, en person uten ansikt og sjel. Mennesker du brydde deg om bare gikk, uten forklaring og du sto igjen alene. Var det ikke deg selv som dro, som bedro og sviktet fordi du ikke klarte å bli elsket, slik ingen før hadde elsket deg? Du kjente på anger og skyld, men visste ikke hvorfor? Du kjente ikke dine egne følelser, visste ikke hvordan fortelle andre hvordan du hadde det. Ingen hadde noensinne prøvd å forklare deg. Alt du så var bare alle som gikk når de gråt og ble sinna når du selv gråt. Skjule, gjemme, glemme! Du fryktet gråten og det vonde og triste, det som ingen ville snakke om, bare le og smile, være en annen – uten ansikt og sjel.

Har du noen gang sett deg i speilet, sett bakenfor speilbildet, det du egentlig ikke ser, ikke vil se fordi du er så redd for hva som dukker opp bak masken av sprukne furer og størknede tårer. Du skjuler en person som du ikke vil andre skal se, for redd til å godta at noen liker den de ser, men bare ikke du. Redd for at speilglasset skal sprekke slik du kan gjøre sent hver kveld eller tidlig på morgenen når tårene fortsatt er våte. Ja, du er redd for å vise din sårbarhet, dine følelser, den egentlige deg. For innerst inne tror jeg du vet det andre innerst inne vet; at du er verdifull! Du er den personen du opprinnelig var, den du vil at andre skal se og bli kjent med. Så hvorfor ser du deg ikke i speilet? Hvorfor lytter du ikke til andre som prøver å fortelle deg, forklare deg at de ser deg selv om du bare snur ryggen til og går. Hvorfor griper du ikke hånden, den som ville holde i din? Fordi du er redd og engstelig for å bli enda mer ensom når de ved neste korsvei forlater deg.

Men det skjer ikke, de er der fortsatt, de går med deg og løfter deg opp når du er for sliten. De vet hvem du er. Jeg vet hvem du er. Jeg kjenner dine følelser og ser dine tårer. For jeg har sett det samme selv, det samme speilbildet, den sprukne sannheten, den du prøvde å skjule, mest for deg selv, for det var deg selv du var redd for og fryktet mest og dermed flyktet fra. Jeg innhentet deg, fortiden innhentet deg, det ble for tungt, vondt og uutholdelig. Smerten i brystet, i hele deg og kveletakene som strupte nesten all luften ut av deg. Kom, ta meg med til et bedre sted!

Jeg hørte deg rope og jeg så deg streve, og du grep tak i det siste halmstrået, fortsatt det lille håpet, åpnet øynene og så meg. Ja, jeg var der, for jeg var deg. Jeg er her nå, og sammen kan vi se på speilbildene, selvportrettene av oss begge, det sprukne og nesten fargeløse ved siden av det fargerike og livlige. De er der begge, oss to, men det ene mer fremtredende, og det er det vi vil skal la henge framme, så alle kan se, ikke minst du og jeg. Det gamle, grå og triste, det ugjenkjennelige skal vi sette bort, men ta fram i lyset inn imellom, titte på det sammen når vi skal minne oss på og ikke glemme hvordan det var. For begge vet vi nå at du er den du er fordi du var den du var. Du er akkurat passe bra nok, god nok og fin nok. Og ingen som selv vet hva ditt speilbilde så sannferdig viser vil noensinne dømme deg slik du selv en gang gjorde.

Ja, jeg vet hvem du er, og du vet hvem jeg er. Du er meg, men ikke i dag, ikke nå, for jeg har sluttet å prøve å se en annen i speilet. Jeg ser deg, men bare som et slør, som et kapittel i en bok, ferdiglest. Jeg har tenkt å lukke den boken, la deg være der med minnene, men ikke som et glemt kapittel. Men jeg har bare behov for å være med familie og venner, de som virkelig betyr noe, de som aldri gikk, som alltid var, men som jeg ikke så i alt mørket bak låste dører. Uansett vil jeg ta fram boken i enkelte stunder, bla i den uten å være redd, uten å føle skyld og skam. For jeg kjenner boken, jeg har sett speilbildet og alle fotografiene som farer over netthinnen for at jeg skal minne andre på hvem jeg var, hvem jeg er, hvem de er, om de ikke vet…

Jeg er deg og du er meg – vi er oss. Akkurat gode nok til tros…

Mitt første personlige møte med alkoholen skjedde da jeg var tretten- fjorten år, og den både skremte meg og frigjorde meg på samme tid. Alkoholen var som et tvehodet medium, hvor jeg fryktet dens virkning spesielt når jeg så hvordan enkelte mennesker reagert når de drakk, og hvordan jeg selv ble mer uredd og uhemmet i sosiale lag. Jeg kunne selv bli forvandlet til en person jeg i utgangspunktet ikke kjente, en som handlet på kanten av hva jeg anså som korrekt og akseptert, akkurat slik jeg så mange andre ble, og som jeg innerst inne var redd for, men likevel følte jeg meg også friere og mer godtatt i vennegjengen når jeg drakk alkohol. Jeg kjente dens brusende og pirrende virkning i hele kroppen. Jeg trodde jeg kunne håndtere alt, var fryktløs og ovenpå mens jeg drakk, men det endte som regel bare med skuffelser, skyld, skam og anger dagen derpå.

Ønsker å dele en liten historie fra min ungdomstid, før alkoholen tok meg ordentlig, før jeg hadde erfart hvor grisk den kunne være, da jeg enda var ung, uerfaren og uskyldig. Den passer så fint inn nå i disse påsketider.

Året jeg fylte femten skulle jeg for første gang på påsketur uten familien. Merkelig nok fikk jeg lov å være med min kjæreste til hans og familiens hytte på fjellet. Jeg hadde fått tillatelse til å være med siden et vennepar av oss også skulle være med.  Faren til min kjæreste kjørte oss opp på skjærtorsdag, og de to andre skulle komme neste dag, så vi fikk et døgn alene. Været var strålende, kaldt, med sol fra skyfri himmel, og snøen lå som et teppe over det ellers så forblåste landskapet. Bakglatt og tungt å gå de om lag to kilometer fra parkeringen til hytta selv om det var oppkjørte løyper det meste av veien, og det gjorde det litt enklere, men den siste biten ned måtte vi brøyte selv, noe som ikke var like enkelt med våre tunge sekker og kladder under skiene. Vi tråkket langt ned i den dype snøen, stabbet i vei, men til tross for at vi måtte gå i snø til knes, kom vi oss fram uten for mange fall og kronglete måter å komme seg opp igjen på. Kjæresten var, merkelig nok i særdeles godt humør, uten noen mine eller tegn til irritasjon og påfølgende ordflom av skjellsord.

Vel framme ved hytta, som lå godt i le for vær og vind nede i et skogsholdt, og nesten helt for seg selv, var inngangspartiet nedsnødd, så først måtte vi måke oss veg inn. Vi var svette og andpustne etter både strabasiøs skigåing og snømåking, men endelig inne. Helt for oss selv kunne vi gladelig fyre opp i ovnen. Etter adskillig med sammenkrøllet avispapir, røyklagt stue og halvtom fyrstikkeske, fikk vi varme i den gode, gamle Jøtul ovnen. Så koselig dette skulle bli. Bare få litt mat i kroppen først, så skulle vi måke det vel metertykke laget av tung snø oppe på taket, som vi hadde lovet faren hans å gjøre.

Vi spadde og lo og avsluttet med å hoppe ned i den digre haugen av snø, som nå lå ved hytteveggen, hvor vi ble sittende fast å le enda mer. Vi hadde det veldig fint når vi slapp alles mas og overvåkende øyne på oss, slik som nå. Denne dagen og kvelden skulle vi nyte, alene, bare oss to. Normalt ville min kjæreste ha åpnet seg en pilsner etter denne arbeidsøkten, men heldigvis lot han det være. Muligens fordi vi ikke hadde så mye drikkevarer heller, og fordi vennene våre skulle sørge for det meste av de varene, og de kom ikke før neste dag. Jeg var lettet!

Kjærestens bestevenn og jenta hans kom til syne over den lille forhøyningen, laget av drevsnø, sikkert over en maurtue. Enkelt for dem å komme seg til hytta siden vi hadde brøyta vei. De hadde heller ikke så tunge sekker siden de bare, etter planen, skulle være et par netter. Vi skulle, trodde jeg, lage deilige middager sammen, kose oss ved peisen, ha fine samtaler og gå lange skiturer med kvikk- lunsj og appelsin i sekken, sette oss i ei solhelling og nyte det å være på påskefjellet. Slik ble det ikke.

Allerede på deres første kveld ble det flere sure miner. Etter å ha fortært en noe bedre middag, spagetti og kjøttdeig, som tok sin tid med bare vedovnen å tilberede maten på, skulle vi ut å lage hoppbakke, klar til morgendagens hopprenn. Dessverre var ikke alle like entusiastiske som meg, så det ble med tanken. I stedet tok kjæresten min frem six-packen med små Ringnes øl, som han hadde ordnet med. Nå skulle det drikkes! «Er det alt du har», spurte kameraten med oppbrakt stemme. «Du har vel med deg øl og sprit du, slik vi avtalte», svarte kjæresten min, hvorpå de begge ble sittende å se undrende på hverandre. Nei, seks små øl var alt vi fire måtte dele på oss imellom, på to kvelder, så dette skulle virkelig bli moro. Men ingen lo.

Vi satte oss, slo på tv ‘n, med strøm fra et bilbatteri, hvor skjermen minnet mer om snøvær enn påskenøtter med Roald Øien. «Har du sugerør», spurte venninnen, og jeg leita frem noen pastellfargede fra innerst i matskapet. Der satt vi da, med påskesnø på tv-skjermen og hver vår ølflaske med sugerør i hånden, men ingen lo. De dro hjem dagen etter og vi to turtelduene hadde mange flotte, solfylte skiturer, påskehopprenn, der jeg fikk sølvmedalje, og hver kveld ble avsluttet med ludo og peiskos. Helt perfekt, slik jeg ville ha det.

En historie til å le av i dag, men dessverre var det et fåtall av slike situasjoner. Alkoholen hadde stor innflytelse i vennegjengen, men som regel ble virkningen og resultatet alt annet enn morsomme hverken i ungdomstiden eller senere i andre sammenhenger. Når jeg tenker tilbake på de mange hendelsene nå i ettertid, så ser jeg helt klart at jeg allerede da var hekta. Alkoholen var og ble, som fryktet, et tvehodet troll.

I morgen skal jeg fortelle min historie til lidende alkoholikere og rusavhengige. Jeg skal til en rusklinikk der pasientene både er innlagt av egen fri vilje og etter andres ønske, og dermed ufrivillig. Jeg vet hvordan de har det, kjenner deres følelser, den tvetydige, vil- vil ikke og jeg-skal-klare-dette- for-alle-sin-del. Ambivalensen, ønsket om et bedre liv eller usikkerheten for det ukjente livet – et liv som edru og nykter. De gruer sikkert for å høre sannheten, selv om de vet sannheten, om seg selv, som de kanskje tror er den eneste, at de er de eneste som føler det de føler, som har det så vanskelig, som drikker for å flykte, glemme og bli usynlig. Slik jeg gjorde.

Jeg gruer meg jeg også. Egentlig burde jeg ikke være nervøs, for min historie kjenner jeg utenat, og tilhørerne vet hva jeg har vært gjennom, tilnærmet lik deres egen historie, og de kommer ikke til å dømme meg på noen måte. Min historie er jo ikke unik. Likevel er det en usikkerhet forbundet med det å stå fram foran ukjente mennesker til tros for at de er likesinnede. Men det er jo bare å være meg selv, slik jeg er, slik jeg har lært meg å bli, så verre er det ikke. Og nervøsitet gir meg faktisk mer konsentrasjon og innlevelse. Jeg har lov til å tillate meg selv å vise at jeg er litt redd, for jeg er bare et menneske!

Jeg klarer dette uten alkohol nå, og det synes jeg er viktig å få frem til de som fortsatt ikke har erfart dette, at en ikke behøver å dope seg ned for å klare å snakke med mennesker, for å roe nerver, bli en annen. Jeg klarer dette, jeg er god nok og bra nok! Det er dette jeg ønsker å vie mer av livet mitt til nå, det å snakke om og formidle min historie om mitt liv som alkoholiker til de som enten har et ønske om å selv å bli nyktre, eller de som har fått kniven på strupen, og skal prøve å slutte for å tilfredsstille andres ønsker. Uansett ønsker jeg å så et frø, vise at det går an uansett hvor langt nede en har vært. Jeg har et håp om at når jeg bruker meg selv som et eksempel, at selv jeg med min bakgrunn klarte å komme meg ut av alkoholhelvetet ved å be om hjelp, men jeg måtte ville det selv, for meg selv.

Ved å være åpen og ærlig skal jeg fortelle hvordan jeg flyktet fra omverdenen med alkoholen, for senere å bli nesten fortapt, miste omtrent alt jeg satte pris på, alle jeg var glad i, alt som egentlig betydde noe for meg, men alkoholens krefter fikk meg til å velge bort det gode livet, og ble dermed den mest betydningsfulle i livet mitt. Jeg så det bare ikke, slik mange jeg skal møte i morgen selv ikke ser det, enda. Jeg var fanget i alkoholens grep, ingen egenvilje fikk meg ut av skrustikken og jeg måtte innse at jeg trengte hjelp. Jeg hadde nådd bunnen, min personlige bunn. Montro om noen av mine tilskuere har nådd sin bunn eller om jeg klarer å skape en undring, et personlig ønske om å erkjenne; ja, jeg er alkoholiker!

Jeg har et mål om å åpne opp, starte en prosess hos andre slik at de kan begynne å tenke at de trenger hjelp for å finne en bedre vei, og at hjelpen er der om de er villige til å ta den imot, til selv å være ærlige nok med seg selv, innrømme at de er alkoholikere uten makt til selv å bestemme over eget liv. Jeg vil med min historie formidle at jeg måtte legge fra meg min egoisme, min egenrådighet, min bitterhet og selvmedlidenhet, og innse at det var kun andre som hadde løsningen. Mine egne løsninger holdt ikke mål, jeg hadde hatt nubbesjans til å klare å bli nykter av egen vilje. Ikke minst var det den eneste løsningen på å få et bedre liv, altså å sette bort flasken for godt. Det gjelder bare å være troverdig nok, vite og erkjenne at nok er nok. Det kan ikke jeg bestemme for noen, men jeg kan kanskje påvirke noen til å innse sin fortapelse.

Jeg er villig til å gi bort denne sjansen, «gi fra meg» det jeg har fått, hvordan jeg fikk min edruskap. Jeg ønsker å gi av min nykterhetskilde til de som selv har innsett hvor mye de tørster etter noe annet enn alkohol, nemlig livets vann. Jeg vil vise dem at de er tilliten verdig, vise dem veien til et bedre liv. Jeg kan ikke gå veien for dem, men med dem og sammen er vi sterke!

Selvmedlidenheten er en av de sørgeligste og tærende skavanker vi kjenner. Den er et stengsel mot all åndelig fremgang og avskjærer all effektiv kommunikasjon med våre venner fordi den krever hensynsløs sympati og oppmerksomhet. Det er et sentimentalt martyrium vi ikke har råd til. (Sitat: Daglige Refleksjoner).

Jeg kan ikke si meg mer enig i at selvmedlidenheten er en falsk nytelse som skjermer meg fra virkeligheten for en kort stund, akkurat slik alkoholen gjorde i store doser etter hvert. Dersom jeg gir etter for selvmedlidenheten, kan det føre til at jeg er tilbake til drikkingen.

En sikker motgift, og hva jeg kan foreta meg for å vende meg bort fra dens oppmerksomhet, om denne tanken kommer, bare som et snev i begynnelsen, er å gi min oppmerksomhet til andre mennesker, som virkelig har behov for meg, de som er mindre heldige enn meg, fortrinnsvis andre alkoholikere. Når jeg aktivt føler med dem, gir av min omsorg og omtanke vil mine egne plager bli mindre. Jeg må vise ydmykhet og respekt, men ikke utvise «syklig» medfølelse.

«Åh, jeg har det så forferdelig. Ingen som liker meg, ingen som bryr seg. Det er så synd på meg. Det er best å drikke så slipper jeg å kjenne på disse vonde følelsene»! Og jeg drakk og selvmedlidenheten vokste og vokste. Jeg drakk mer. Jo, mer jeg drakk, jo mer selvmedlidenhet fikk jeg og etter hvert kom bitterheten. Bitterhet over at ingen så meg, viste omsorg eller omtanke for en som hadde det så forferdelig vondt. Den onde sirkelen var i gang, og den måtte brytes!

Selvmedlidenhet utvikler seg til noe langt mer etsende på sjelen dersom alkoholen blir brukt som «løsning» på å få bukt med vonde følelser. Jeg måtte slutte å peke utover, men gå i meg selv, se på meg selv og finne ut hva som stakk i meg. De rundt meg brydde seg jo, det var jeg som var blind, alkoholen gjorde meg blind. Ved å begynne å snakke om følelsene mine, når jeg da først ble kjent med dem, lærte hva de betydde, for så å sette ord på dem. Selvmedlidenheten var jo ren og skjær selvdyrkelse, egoisme og bare MEG! Hva med de andre, har ikke andre det vondt!? Jeg måtte gå inn i en prosess, lære meg at jeg IKKE var unik. Jeg var ikke alene i verden, men mange hadde/ har det slik som meg, og mange fikk det slik fordi JEG overså dem. Det å se at jeg ikke var alene, at andre faktisk også led, de jeg trodde snudde ryggen til meg, og ikke minst de som selv slet med alkoholproblemer ble løsningen.

Nå når påsken setter inn kan det være lett å falle tilbake på gamle synder, bli selvmedlidende og tenke med misunnelse på de som kan kose seg i vårsola med en pils eller ett glass vin. Men om disse tankene skulle komme, og dermed følelsen av å være annerledes og utenfor, tenker jeg på konsekvensene. Tenker hele tanken ut på hva som vil skje om jeg slår følge med dem, setter meg på uterestauranten og bestiller rødvin. Da vet jeg at jeg vil ikke klare å gjøre som dem, gå hjem etter det første glasset. Nei, jeg vil fortsette, og fortsetter til jeg blir fullstendig utslått av selvmedlidenhet. Så derfor lar jeg være, jeg går forbi og lar de få lov til å nyte sitt glass.

Selvmedlidenheten og selvdyrkelsen prøver jeg å unngå for ikke å skli sakte, men sikkert tilbake til den verdenen der jeg bare levde i min egen verden og aldri så lengre enn min egen selvmedlidenhet. Det er ikke synd om meg, nei, langt derifra, og selv om mange kan komme med slike kommentarer; stakkars deg Heidi, så har jeg det jo så bra. Jeg lever ikke lengre i denne selvmedlidenhetsverdenen, jeg drikker ikke alkohol lengre, og det er ikke noe savn. Jeg bruker heller mer tid på andre, og påskedagene er en fin tid til å se og treffe nye mennesker, dele litt av meg med dem – de som virkelig trenger en som ser dem, slik at de ikke forsvinner inn i sin egen selvmedlidenhet. Kanskje vi alle trenger et spark i baken, gå i oss selv og finne ut hvorfor vi er nedfor og triste, hvorfor vi gråter, og spørre oss om; hvem og hva er det som gjør at vi kjenner disse følelsene? Kanskje er det oss selv som påfører oss all smerten!?

Og jeg gjentar: Alkoholen bare forsterker vår følelsesmessige smerte, vår selvmedlidenhet. Gå til kilden for din smerte, løs den, men mest sannsynlig trenger du hjelp fra andre, sammen med andre til å gjøre det… Er du egentlig det sorte fåret?

Har den det?

Går det an å feire begivenheter, store eller små, uten å servere alkohol? Mitt svar er så absolutt JA!

Jeg leser i en studie (Actis) at det er vanlig i bursdagsfeiringer for voksne å ha alkoholholdige drikkevarer på menyen. Over halvparten av de utvalgte i en spørreundersøkelse bekrefter at de sjelden deltar dersom det ikke serveres alkohol, men mer enn gjerne ønsker å komme på fester hvor øl og vin er en del av serveringen. Det fremkommer, og jeg undrer meg, at kvinner mer enn menn ser på alkohol som en nødvendighet i festlig lag. Det er vor- og nachspiel, firmafester, bursdagen, høytider og ulike slag av sammenkomster hvor stemningen ser ut til å være påvirket av hvor mange som er påvirket. Så hvordan ville det altså være om all alkohol uteble? Ville alle utebli?

Er det slik at vi drar med oss vanene hjemmefra, at når vi er vant med å få servert øl, vin og drinker i private familiesammenkomster så forventer vi at alle gjør det? Skal vi nødvendigvis dra med oss våre uvaner hjemmefra ut til vennegjengen eller ut i arbeidslivet eller andre forbindelser? Eller er det kanskje slik at det er omvendt, at omverdenen skaper våre (u)vaner i hjemmet?

Jeg vet av erfaring at det er alkoholserveringer rundt om på ulike idrettsarrangement, også der barn og unge deltar. Selv om jeg har vært en av de som har deltatt på tilstelninger og sammenkomster på ulike cuper, hvor jeg inntok store mengder med alkohol, så ser jeg nå helt klart at det ikke står i henhold til akseptabel skikk og bruk innen idrettsverdenen. Jeg har faktisk også opplevd alkoholservering i forbindelse med barnebursdager og konfirmasjoner. Den gang da jeg selv drakk alkohol, reagerte jeg spesielt med tanke på omfanget, og at mange ikke brydde seg om barn var tilstede. Ikke det at jeg var noe bedre ved at jeg drakk i smug eller at jeg ventet med det store inntaket til de yngre var ute av syne, men litt hensyn tok jeg kanskje. Mitt syn er at det ikke skal forekomme alkohol der barn er med i bildet uansett. (Uten å unnskylde meg selv og hva jeg gjorde ved flere tilfeller).

Jeg ser også at det er vanlig å ha med seg gaver i form av vinflaske til vertene av tilstelning, og at det også er normalt å gi alkohol som bursdagspresang. Er det en hensiktsmessig og grei gave? Er det ikke mer en oppmuntring til økt alkoholinntak?! Jeg personlig har sluttet med å gi bort vin eller sprit som påskjønnelser eller gaver selv om jeg vet at mange ville satt pris på det. Jeg kan takke ja til en innbydelse og vite at flesteparten av de andre innbudte kommer til å ta et rødvinsglass eller to, men hvorfor skal jeg sette enda fler flasker på bordet, og dermed skape enda flere innpåslitne mennesker rundt meg. Rent prinsipielt innbyr jeg ikke andre til å drikke rusgifter, ikke fordi jeg selv ikke kan, men fordi jeg ønsker ikke å oppfordre til mer fyll. Jo mindre fulle folk, jo mindre bråk, uro og krangling. Dersom flere er nyktre på en fest så blir festen mer moro for alle lengre utover kvelden. Når det er mye alkohol med i bildet har det en tendens til «å ta av» og noen ødelegger hele stemningen lenge før lysene blinker. Ja, jeg snakker også her om erfaring. Nå forekommer det meg slitsomt med alle som raver rundt, snøvlende og stadig prøver å legge armen rundt meg og tilby meg en smak av sine edle dråper. Nei, takk!

Har fylla skylda? Hvem sin feil var det at det endte som det gjorde?

Det er jo ikke bare moro og glede som skjer i alkoholens farvann. Dessverre påvirker den mye i negativ retning. Mange blir utsatt for alt annet enn hyggeligheter i festlige lag. Enkelte personer blir utagerende og voldelige og klarer ikke helt å se de rette nyansene, ta de rette valgene eller behandle mennesker med likeverd og respekt i påvirket tilstand. Ofte blir et NEI ikke tatt for et nei! Mange mister kontrollen og besinnelsen og skaper frykt og skam, skyld og negative følelser blant vennegjengen eller, og oftest i nære relasjoner.

Ta for eksempel: Det er en vennesammenkomst og de fleste deltagerne drikker alkohol. Et kjærestepar krangler. Jenten i tjueårene står der med et vinglass i hånden, prøver å roe ned sin «tilkomne», men gutten reagerer med sinne, griper rundt hånden hennes hvorpå vinglasset knuses. Mange ser det, men ingen sier noe eller griper inn. Hvorfor? Er det redsel for at det skal utvikle seg til mer uro eller for å ikke blande seg inn i en «privatsak». Det er ingen privatsak med vold i parforhold og langt ifra på en sammenkomst der flere tilskuere er vitne til overgrepet. Det er en plikt å gripe inn og vise at en bry seg!

Alt for mange voldsepisoder skjer i påvirket tilstand, og de er ofte grovere og verre enn de som skjer i edru tilstand. Alle hemninger blir nedsatt, nesten borte og personen klarer ikke lengre kontrollere fullt ut sitt reaksjonsmønster. Selv de som er «snille» når de er nyktre kan bli de verste kranglefantene eller til og med en voldtektutøver når alkoholen har gjort sitt inngrep. Mange som slår angrer i etterkant, og de skylder på fylla. Faktisk er det slik at også offeret finner det lettere å skylde på alkoholen etter et angrep, spesielt om det gjelder en de er glad i. Uansett så finnes det bare en ansvarlig – og det er gjerningspersonen, selv om alkohol har vært i bilde aldri så mye (eller lite). Selv om spriten var en medvirkende årsak til at personen slo, skal den ikke unnskyldes. Det skal ikke være slik at mange kvinner (også menn) skal gå rundt å være redde og engstelige for hva partneren vil finne på utover fredagskvelden.

Eksempel (Sitat):

Fredagskveld og ungdomstid, og festen på samfunnshuset begynte bra, med fin musikk av et lokalt rockeband. Slo av en prat med noen jenter jeg kjente, før vi tok oss en svingom. Likte å danse, spesielt med kjæresten min, han var flink. Når andre bydde opp takket jeg alltid nei, ville ikke starte noe oppstyr. Denne kvelden var det helt greit at jeg danset med noen andre. Ta deg en dans med «Geir» du, en av bestekompisene hans. Tenkte vel kanskje at han ikke var noen rival, som sant var, for jeg hadde ikke så mye til overs for ham, og det visste «Kristoffer», kjæresten min. Så jeg tok imot invitasjonen og vi danset, eller snublet oss over gulvet. Ikke helt rett i gangen denne Geir.

Dette blir en fin kveld, tenkte jeg da jeg gikk mot doen. Hadde drukket litt øl på vorspielet og noen slurker av Kristoffers medbrakte, stjålet hjemme fra farens barskap, så nå måtte jeg bare. Jeg hadde bare gått, uten å si ifra. Da jeg kom ut fra toalettet, var slåsskampen i gang. Geir prøvde å komme seg unna, men Kristoffer var ikke til å stoppe. Hjalp lite at jeg prøvde å gå imellom. Han traff meg midt på kinnet. Jeg løp ut, gråtende, med Kristoffer etter meg, mens en horde bare sto og glodde. Kjæresten min snublet, han var jo ikke helt stødig, etter alt han hadde helt innpå. Nå var det meg han skulle ta. «Du din hore, din forbannede hore. Kan ikke stole på deg. Så fort jeg snur meg er du bort hos noen andre, helvetes hore»! Jeg klarte ikke å unngå slaget som traff meg rett over høyre øye. Det var min skyld!

En av mange historier kvinner kan fortelle, og ikke unik, men er det jentas skyld? Eller er det alkoholens skyld? Nei, det er den som utøver volden som står som ansvarlig. Og en kan vel også si at de som bare står og ser på er medskyldige.

Noe å tenke på nå når vi snart går inn i påskehøytiden. Påske er familie, forventninger, hygge, kos, mat og drikke. Men for mange er det dessverre uhygge og utrygghet forbundet med påsken. Påsken er ikke bare sol, skitur, hyttekos og familiehygge. Påsken betyr harde påkjenninger for mange. Det er en realitet at de fleste voldshandlinger skjer i festlige sammenkomster og høytider, og spesielt fordi rusmiddelbruken er høyere da. Det er også slik at ruspåvirkning øker sårbarhetsfaktoren. Og det er også slik at den voldutsatte føler skyld og skam over det som har skjedd og ber derfor eventuelle vitner om å tie om det de har sett. De oppfordres til å ikke gå videre med det de har overvært. Vold i nære relasjoner er skam- og tabubelagt.

Min mening er at alle som er tilskuere må bryte mønsteret, gå ut av «tillitsforholdet» og bryte tausheten overfor sin venn eller venninne. Det skal mye til om personen som blir utsatt for overgrepet forteller noe selv. De som ser på må slutte å være medskyldige i at enda fler blir skyldbefengte, at de skal utvikle psykiske lidelser og få fler fysiske skader og plager. Vold i nære relasjoner koster faktisk samfunnet svimlende fem til seks milliarder kroner årlig bare i tapt arbeidskraft på grunn av helsemessige plager som påføres ofrene. (Actis). Jeg vet at hadde noen tatt grep de gangene jeg var involvert, både som utøver av «psykisk terror» og mottager av fysisk- og psykisk vold, så hadde samfunnet generelt vært spart for penger i forhold til tap av arbeidskraft og helsetiltak og ikke minst menneskelig smerte.

Hva kan vi gjøre for å bidra til at dette ikke skjer, at personer ikke utsettes for vold, og spesielt i ruspåvirket tilstand. Kort sagt holdningsskapende arbeid for å redusere alkohol- og rusmiddelinntaket blant de yngre. Vi må lære dem fra de er unge at rus er ikke kult. Invitere folk til pary uten dop og alkohol, selv om mange vil utebli. Etterhvert blir det en vane også. Vi må, når vi ser noen forvolde seg på andre mennesker gripe inn selv om det tilsynelatende ser ut til å være uskyldig krangling i festlig lag. Selv om begge er beruset betyr det ikke at en av dem har lov til å ta seg mer til rette. Vi kan IKKE akseptere at fylla har skylla!

Selv jeg må ta ansvar for mine handlinger fra da jeg var aktiv alkoholiker. Jeg prøver til beste evne å rydde opp etter meg, selv om fortiden får jeg egentlig ikke endret på, men de fleste tilfellene har jeg gjort opp for. Det er hva jeg gjør i dag som virkelig teller, det å være en rollemodell på fester og vise at det går an å more seg nykter. Uansett vet jeg at alle mine feiltrinn, alle mine handlinger og ukvemsord mot forsvarsløse mennesker skulle jeg vært foruten, og selv om alkoholen forvandlet meg til en person jeg i utgangspunktet ikke var, må jeg stå til rette for hva jeg gjorde. Likevel mener jeg at vi må ikke glemme personen bak alkoholmisbruket, selv hvor mye urett personen gjør. Alle fortjener en ny sjanse, men jeg forsvare ikke kriminelle handlinger av noe slag. Handlingene er vel også situasjonsbetinget?

Mulig får jeg fanden på nakken når jeg påstår at det er forskjell på en alkoholiker som utfører voldelige, kriminelle handlinger og en vanlig normaldrikkende mann i gata, som utfører de samme overgrepene når han er alkoholpåvirket. Forskjellen ligger i at den ene er syk, og har ikke lengre et valg om å la være å drikke, mens den andre kan avstå. Uansett trenger begge hjelp med å se at det er alkoholen som i de fleste tilfeller styrer deres handlinger, men det er uansett personen som drikker og må stilles til ansvar. Det er tros alt han eller hun som har tatt valget om å begynne å drikke.

Så min mening er: Alkohol og rusmidler må bort fra fester og sammenkomster hvor barn og unge er tilstede for dermed å få bort unnskyldninger om at fylla har skylla. Det er vertfall en start!

Dersom jeg skal gå rundt å tro på «stemmene i hodet» mitt, som inn imellom kan fortelle meg om hvilken kapasitet jeg har eller ikke har, og dertil minne meg på alle mine feiltrinn, da blir dette mine største begrensinger. Da kan dette fort bli til sannheter og påvirke meg i forhold til hvordan jeg lever, hva jeg prioriterer og de valgene jeg tar. Det er verken oppløftende eller oppmuntrende. Jeg trenger bare å snu tankegangen. Ha mer tro på meg selv og hvem jeg er. Slutte å plassere meg selv i en bås, slutte å være den strenge sjefen og heller ikke la andre ta mine avgjørelser. Det er jo jeg som er ansvarlig for mitt eget liv og virke, men jeg behøver ikke leve som om jeg var min verste fiende, men i stedet være min aller beste venn.

Det er så lett å sammenligne seg med de en har rundt meg. Tenke at de er så mye morsommere, flinkere og bedre enn det jeg er, at de har et mer spennende og fargerikt liv enn meg. Men det eneste som skjer når jeg sammenligner meg for mye med mennesker jeg møter, det er at jeg tar vekk mine positive opplevelser i hverdagen min. Ubevisst er jeg en konkurrent med alle rundt meg, men aller mest med meg selv, så i stedet for å kive om å oppnå de beste resultatene bør jeg la meg inspirere av hva andre gjør, og ikke minst alt det jeg selv får til. Jeg er jo mer enn bra og god nok akkurat som jeg er. Så da tenker jeg at det er bedre å inspirere meg selv, og andre til å tørre mer, til å tørre å vise at vi alle kan og er verdifulle hver på vår måte.

Vi må tørre å skinne, stå litt i glansen og ta imot heder og ære. Vi skal ikke bare få ros, men også huske å gi – si noen oppmuntrende og fine ord, vise gleden sammen med den som utførte oppgaven, gjennomførte bragden eller skapte kunststykket, til og med om det er oss selv. Ja, jeg trenger å klappe meg selv på skulderen. Når jeg klarer å takle rosen tåler jeg bedre at jeg enkelte ganger må regne med å få ris. Jeg er ikke feilfri og dersom jeg skyver bort kritikken tar jeg ingen lærdom av mine feiltrinn. Kritikk er en hjelp og veileder til å utvikle seg ved at en hører på andres meninger om hvordan oppgaven ble løst og mulige tips om forandringer.

Alle trenger litt motivasjon i hverdagen til å skape det livet vi ønsker å leve. Når jeg setter nye mål for meg selv, ser jeg bedre resultatene for meg og hvordan fremtiden vil bli. Jeg kan for eksempel si til meg selv: Etter sommeren skal jeg ha funnet meg til rette i en ny jobb. Og jeg kan se det for meg. Eller jeg kan si at: Til høsten skal jeg skal utfordre høydeskrekken og klare å gå opp på et høyt fjell eller til uka skal jeg begynne å løpe igjen. Det er fint å ha mål og alle disse er jo gjennomførbare, men problemet er at de ligger i fremtiden. Ingen av dem omhandler her og nå, og jeg er jo opptatt av å leve i nuet, i dagen i dag. Så jeg er nok ikke den strenge sjefen overfor meg selv likevel, vertfall ikke med tanke på å realisere målene mine, få fortgang og ta dem virkelig på alvor.

Hvordan er det med deg? Setter du deg realistiske mål og tar du dem på alvor? Eller er du den som setter deg forsetter og legger fremtidige planer; løfter om et bedre liv, være en snillere og flinkere person, en mer hjelpsom person med et mål om å ta ansvar for egne handlinger?

Det er kanskje derfor vi ofte sprekker relativt fort når det gjelder nyttårsløfter eller andre løfter. Ta for eksempel at du har planlagt en skitur med barna i påsken, en riktig deilig dag bare dere, gå innover fjellet for så å sette dere i solhellingen. Egentlig er du ute av form, og ski på bena har du ikke hatt på fire-fem år. Det er enkelt og lett å love noe fordi det ligger i fremtiden, ikke her og nå. Det tilrettelegger for unnskyldninger. At det fortsatt er noen dager til selve målet betyr at du trenger ikke begynne å øve eller trene i dag. Når jeg ser tilbake og tenker over alle de lovnadene jeg ga om at; når sommeren er over da skal jeg slutte å drikke. Men jeg gadd jo ikke forberede meg ved å trappe ned, kontakte legen eller finne ut av noe behandlingssted den dagen jeg lovet. Jeg hadde jo programmert hjernen min til at dette var noe jeg skulle gjøre om cirka et halvt år.

Lite visste jeg at summen av det jeg gjorde daglig avgjorde om jeg nådde målet mitt om seks måneder. Så hva forteller dette deg? (Meg selv også, for dette hadde jeg latt gå i glemmeboken, så jammen bra jeg leste om dette igjen). Det forteller vertfall meg at de målene jeg setter meg bør begynne fra og med i dag. Det trenger å være et lite mål som skal lede opp til noe større, men ikke noe uoverkommelige greier, bare noe jeg må forholde meg til akkurat nå – i dag. Dette noe behøver å tas på alvor og ikke noe jeg bare dytter foran meg, noe jeg tenker det ikke haster med, og noe jeg kan sluntre unna og ønsker å skjule for andre. Hvorvidt jeg forteller om planene mine til andre står vel i forhold til om endringene vil omhandle og påvirke andre og våre forhold.

Da jeg drakk, og stadig lovet å slutte, satte et mål til over sommerferien, og dersom jeg da endelig tok mine planer på alvor, så måtte jeg «blande inn» mine nærmeste i mine planer. Min drikking omhandlet andre, så mine endringer ville innbefatte andre. Konsekvensene av mine alkoholvaner angikk langt fler enn meg selv, så konsekvensene av å gå i behandling ville også angå de samme menneskene. Det kan være en motivasjonsfaktor å vise at en klarer noe for noen andre, men med tanke på å slutte å innta alkohol, så er det nødvendig å vite at det en kun for seg selv en gjør det. Jeg kunne ikke slutte å drikke for andres del, bare min egen. Men like fullt hjalp det å ha andres støtte og motivasjon, og selv om jeg gjorde det for meg selv, hadde det indirekte innvirkning på andres liv. Bare det var motivasjon nok for meg.

Forsetter og livsstilsendringer bør være realistiske mål og noe en har et oppriktig ønske om å klare å oppnå. Listen kan ikke legges for høy, men samtidig ettersom en klarer å nå «høyden», tenger en å øke vanskelighetsgraden. For å utvikle seg, for å nå hovedmålet er det nødvendig med delmål, ha mindre oppgaver en trenger å utføre for å komme dit en vil. Noen ganger er det å ha andre på sidelinjen som heier en fram, som hjelper når det butter imot viktig. Jeg hadde ikke klart å komme meg hit jeg er i dag uten andres hjelp og bidrag til å se den rette veien, til å ta de rette valgene og dermed oppnå å bli nykter. Men det var på mine egne premisser. Jeg måtte ville det selv. Og jeg var faktisk villig til å forsake noe for å oppnå noe annet. Eller hva var det jeg forsaket? Ingenting! Jeg hadde jo ikke et liv egentlig. Jeg hadde alt å vinne, ingen ting å tape.

Er jeg i mål? Har jeg nå oppnådd det jeg ville eller har jeg fortsatt uoppnådde forsetter? Ja, selvfølgelig. Det å slutte å drikke alkohol kan ses på som et delmål for å oppnå det virkelige målet mitt, det å bli en bidragsyter i samfunnet igjen. Jeg har fortsatt sjanser jeg trenger å ta, utfordringer å utføre for å komme til toppen av fjellet. Jeg kan begynne å jogge i dag for eksempel. Når jeg når fjelltoppen har det bidratt til at jeg også blir sterkere til å stå i min fremtidige jobb. Så hvorfor utsette det til i morgen det jeg kan starte med i dag?! Jeg begynner i dag jeg!

Så er du villig til å ta sjansen, starte i dag for å få et bedre liv i morgen?!

Takk til Henriette Lien som minnet meg på dette, og dermed ga meg innsikt og idè til å videreformidle mitt syn.

Eller er hver dag en helgedag?

Livet er mye hverdag. Det jeg gjør hver dag bestemmer hva slags liv jeg får, min fremtid, hvordan jeg ser på meg selv, mine medmennesker, mine muligheter og ambisjoner.
Det er så lett å la tankene vandre til det jeg skulle ønske var, ting jeg vil endre, ha ugjort eller slik jeg vil morgendagen skal bli. Men det burde bli mer av det jeg velger å gi oppmerksomhet og energi på, det jeg ønsker å forsterke, gjøre mer av og få av. Hva er det jeg egentlig setter mest pris på i livet? Hvor vil jeg hen? Hvem vil jeg møte og hva vil jeg gi til disse menneskene? Hva gir de til meg ikke minst?
Og da må jeg spørre: Hva setter du mest pris på i livet ditt akkurat nå, og hvorfor?

De fleste av oss stapper altfor mye inn i dagen vår. Jeg for eksempel, er kanskje litt for ambisiøse i forhold til hva tiden strekker til, og ønsker nok litt for mye ut av døgnet. Det eneste jeg får da er en stresset og hektisk hverdag.
Så i dag, skal jeg prøve å gjøre en ting av gangen. Det høres kanskje enkelt ut, men mine vaner er ofte at jeg multitasker, kanskje uten engang å være klar over det, at jeg gjør til tider mer enn tre ting om gangen. Effektiv vil mange si, men jeg trenger å stresse ned. Noen ganger er det vanskeligere enn man skulle tro. Jeg er på en måte slik av natur. Jo mer å gjøre, jo mer får jeg gjort. Det er bare det, er det nødvendig? Trenger jeg å foreta meg alt dette, og på en gang? Jeg har behov for å roe ned tempoet, sakne på farten selv om jeg prøver å leve bare for i dag.
Altså, kun en ting av gangen i dag, og jeg skal gjøre meg ferdig med det ene før jeg går over til noe annet. Jeg har da så god tid, masse av tid. Jeg kan for eksempel begynne med å planlegge dagen min bedre, gjerne med en liste, og jeg trenger ikke bli ferdig med listen i dag. Nei, jeg kan overføre noe til i morgen, eller dagen etter. Det som er viktigst å huske på er at jeg ikke glemmer meg selv i denne planleggingen. Jeg må huske på at jeg er den viktigste i min hverdag. For overser jeg meg selv, hva jeg setter pris på, så klarer jeg ikke å foreta meg noen verdens ting av det på huskelisten min. Jeg blir ingen støtte og omsorgsperson for noen andre om jeg glemmer meg selv.

Så jeg skal forsterke mitt egenverd først, se på meg selv og si at jeg er god nok, jeg duger og får til det jeg vil. Dernest skal jeg sette meg et mål for dagen, bare for i dag, og det kan godt være bare å lese i en bok i første om gang. Men jeg har et mål, et hovedmål i livet, å oppnå noe mer enn bare det å være meg for meg. Jeg vil jo hjelpe noen, så jeg trenger å se over ledige stillinger, og om mulig skrive en søknad. Det får bli min store oppgave for dagen. I tillegg kommer jo de rutinemessige oppgavene, som matlaging eller kanskje å sette på en vaskemaskin. Nei, ingen klesvask i dag, så den tiden kan jeg bruke på å se mennesker rundt meg bedre. Noen trenger sikkert en hjelpende hånd. Jeg gir til dem og jeg får så mye tilbake av verdifulle «gaver», faktisk mer enn jeg gir.

Jeg tenker det får være nok for i dag jeg.

Nå ser jeg, når jeg leser over det jeg har skrevet, at det jeg setter mest pris på, hva som er det jeg har for ønsker i livet mitt eller bare i hverdagen, nettopp i dag, det er å glede en annen, se at andre kan vokse seg sterkere, se andres smil og glede. Ja, det er akkurat hva min dag skal inneholde. Nå er det slik at jeg så langt som mulig vier andre personer rundt meg både omtanke og bistand når det trengs. Jeg gir av min styrke til noen og dermed kan jeg styrke meg selv enda mer ved å styrke denne andre personen.

Akkurat dette er vel ikke; å gjøre for mye på en gang? Nei, jeg tenker at dette er passe nok for i dag, og jeg tror faktisk ikke jeg blir utslitt av det heller, men mest opplagt og glad. Mer levende liksom!

Så igjen, jeg gjentar: Hva vil du med din dag, og hva setter du mest pris på?

Det er lov å endre mening, lov å endre kurs og ta en annen vei. Noen ganger er det faktisk nødvendig, for ikke å snakke om livsviktig å ta en ny retning på livets vei.

I morgentimene hadde jeg en plan over hva jeg skulle gjøre i dag, hva jeg ville med dagen, og hvor jeg eventuelt skulle gå, men enkelte ganger blir det ikke helt slik en har satt seg fore. Men derimot åpner en ny mulighet seg. Før, i min drikkeperiode ville jeg nok blitt irritert, ja, sikkert sint dersom noen skulle blandet seg inn i hva jeg hadde for ønsker, eller om noe kom i veien for mine planer. Jeg så på alt som skapte uforutsette momenter, og de var ikke små nei, det var uoverkommelige problemer – oppe i hodet mitt. Nå ser jeg på dette som nye muligheter, nye veier å utforske.

Det var nettopp det som skjedde i dag. Jeg måtte ut av leiligheten, eller måtte ikke, men fant det best å finne på noe for å ikke være til bry siden samboeren skulle ha kundebesøk. Faktisk et påskudd for å få meg en lengre spasertur og bruke enda mer tid på egenpleie. Da spørsmålet fra samboeren kom: Hvor har du tenkt deg, skal du i skogen eller ned til stranden?, da forandret jeg valget for min dagsplan og mitt turmål. Ja, takk begge deler, jeg går gjennom skogen mot Obosstranden, en helt annen retning enn hva jeg først hadde tenkt. Så jeg svarer: Jeg bare går så ser jeg hvor jeg ender, og som sagt, så gjort.

Med min alltid medbragte sekk, pakket med matpakke, kaffe, bok, notatblokk og solkrem – ja, den var viktig i dagens solgangsbris, gikk jeg glad og fornøyd, faktisk med takknemlighet i tankene. (Dette kan ligne på en skolestil fra femte klassen). Skogholtet ved siden av her jeg bor er ikke stort, men stort nok, vertfall større enn hundre- meter- skogen, og de fleste stiene har jeg gått mange ganger før. I dag tok jeg en annen, en jeg aldri hadde gått, bare gått rett forbi, men nå tok jeg av mot venstre. Intuisjonen var god, for retningen var riktig i forhold til hvor jeg så for meg at den ville ende. Ganske riktig kom jeg ut av granskogen ikke lang ifra der gangveien over til sjøen gikk.

Når jeg går slik og rusler i egne tanker, bare funderer, er jeg som et lite barn på oppdagelsesferd. Jeg undrer meg over alt jeg ser langs stien og noe utforsker jeg nærmere, slik som en maurtue, med sitt yrende liv i solen, tar jeg mer granskende i øyesyn. Tenker på hvilke krefter som er i sving der de strever i vei med kvist og kvast i munnen. Ja, slike krefter skulle jeg gjerne hatt, men jeg har jo både styrke og mot nok egentlig. Kanskje skulle jeg klatre opp i et tre, bruke noe av mine krefter på det, men nei, det er for vanskelig å finne feste på grantreleggene. Noen ganger bare klatrer jeg for å komme meg høyere, for å få bedre utsikt, og hadde jeg prøvd så hadde jeg sikkert klart det, med min stahet. Jeg tusler videre.

Ja, jeg valgte en uprøvd sti i dag, en som viste seg å være enklere å gå også. I tillegg fant jeg en platting med bord og stoler vel framme ved sjøkanten. Selv om det ante meg at alt dette tilhørte en hytte i nærheten, satte jeg meg ned. Det sto jo ikke noe: Forbudt- for- uvedkommende- skilt noe sted, så da var det vel fritt fram på den fine plassen, godt i lè for vinden.

Fire timer slo jeg i hjel der, mens jeg skuet utover vannoverflaten, på ender og måker, som fredelig duppet av sted på bølgene. Noen tomme båtbøyer vitnet om at det sommerstid kunne være mer liv der, og snart, allerede til helgen, når påsken starter, ville nok flere farkoster være førtøyd der. Enn så lenge var det bare meg og sjøfuglene, og godt var det. Jeg lukker øynene og bare drømmer meg bort for en stund.

Sitter og iakttar et svanepar, som gakker til hverandre. Mon tro hva de snakker om? Kanskje om meg? Plutselig dykker de under og ned i dypet for så, en stund senere, faktiske var de lenge borte, kommer de til syne noen meter lengre bort. Fascinerende å se på, der de smatter i seg algevekstene de har funnet på bunnen. De lever i symbiose med livet i sjøen og tilsynelatende uanfektet av meg som tilskuer. De stresser ikke. Alt i et bedagelig tempo. Flytende og duvende, smattende og gakkende, dykkende ned etter mat og der etter plukker de seg i fjærdrakten liksom for å pynte seg. Stillhet og sinnsro! Virkelig egenpleie.

Noen ganger kan altså uforutsette ting skape de mest fantastiske opplevelser. Det gjelder bare å gripe sjansen, se mulighetene og ikke begrensingene. Det har jeg gjort så alt for ofte, men ikke i dag. De beste og mest utviklende sjansene får en ofte når en minst aner det, og når en går uten om de fastsatte planene, tar nye veier og valg. Det er slike dager en kan leve litt lenger på, tenke tilbake på når en hanskes med tyngre dager. Det er så befriende og deilig å være et «utforskende barn» igjen, for en skal ikke glemme å være barnlig og forundre seg litt over de naturligste hendelser. Men det er så lett å ta alt for gitt, bare gå forbi, se en annen vei, gå rett fram eller bare bli sittende hjemme. Jammen godt jeg gikk den veien…

Min dag i bilder

Det nærmer seg påske, og på denne tiden før, da alkoholen var det som sto øverst på listen av det jeg måtte ha, så gikk jeg fra pol til pol for å bunkre opp til høytiden. Når andre satt i solveggen ved hyttene sine, nøt kvikk-lunsj, appelsin og kaffe, satt jeg i solveggen hjemme med termokruset fylt med rødvin og «koset» meg. Det hendte jeg gikk meg turer i skog og mark, ned til sjøen med fiskestangen, tente bål, hadde med medbrakt matpakke og selvfølgelig, det viktigste, vin på termos. Alle skulle tro at jeg var som folk flest, benyttet påsken til adspredelse, hygge og friluftsliv. Nei, at jeg hadde rødvin på termosflasken var det ingen som kunne se, og vertfall ikke vite.

Ja, påskeuken var fritid og familiehygge for de fleste, men for meg, på slutten av drikkekarrieren, var det mer en helvetesuke. Jeg måtte passe på så ingen så meg drikke, at ingen fant alkohollageret mitt og at jeg klarte å spare nok til at det holdt hele påsken igjennom. Orket ikke tanken på å måtte dra til et pol på dagen påskeaften, stå i milelange køer, svette og skjelve, før jeg hastende kunne komme meg ut for å finne et offentlig toalett og roe nervene ned før jeg dro hjem. Nei, det var best å ha kartongene i god forvaring hjemme før høytiden satte inn. Jeg kunne heller ta meg noen pubrunder, om det skulle knipe litt, for det var faktisk ganske så vanlig selv for de «normale», og jeg var jo som dem, utad…

Ja, det var den gangen. Nå slipper jeg alt dette maset og jaget etter å ha nok med drikkevarer. Slipper å gjemme, lure meg unna, finne på unnskyldninger og løgner. Nå kan jeg uten betenkningstid eller bortforklaringer dra hjemover til Otta, tilbringe tid med familien og bare slappe av. Jeg trenger ikke lengre ha med meg noe alkohol for å ha på lur om dagene blir for slitsomme og nervepirrende. Jeg har ikke behov for å snike meg ut, opp i låven eller andre steder hvor jeg gjemte vinrasjonen min de gangene jeg var på besøk. Jeg slipper å være redd for å bli oppdaget, bli konfrontert med at jeg virker rar og annerledes, slipper å finne på historier om det ene og det andre, og for ikke å glemme, jeg slipper all dårlig samvittighet, morgenangst og uro for nok en gang å ha skuffet alle.

Så ble det nå sjeldnere at jeg dro på besøk, det ble for mye styr, et ork og bare fylt med irritasjon og frustrasjon. I stedet tydde jeg til mine mange løgner, bortforklaringer om at jeg skulle dra et annet sted, at jeg fikk besøk eller jeg fant på en annen finurlig historie, som ble servert med god innlevelse. Etter hvert ble det vanskeligere å huske alle løgnene, og redselen for å bli avslørt gjorde at jeg bare ble hjemme uten noen forklaring. Jeg forsto vel med tiden at de visste hva jeg bedrev uansett.

I dag er jeg ikke avhengig av hverken alkohol eller løgner for å dra bort eller bare være hjemme i påsken. Jeg nyter dagene som de kommer uten noen annen form for avslapping og avkobling enn jeg selv kan finne på. Jeg ruser meg på det livet i seg selv bidrar med. Være ute i naturen, lese en god bok og ellers i samvær med familien om det faller seg naturlig. Derfor har jeg nå bestilt meg togbillett. Jeg skal dra oppover for å tilbringe noen dager med mor og resten av familien min. Jeg er ikke redd for å sitte på toget uten å være bedøvd av alkohol og dermed klare å utstå «bråket» fra alle de andre reisende. Det som før var et mareritt, både reisen og oppholdet, ser jeg nå fram til. Jeg gleder meg til en uforpliktende ferietid sammen med mine nærmeste, de jeg setter aller mest pris på, og som jeg nå ikke har tenk å skuffe og påføre mer skam fordi jeg velger alkoholen foran dem.

Det er en befrielse å vite at jeg har fått tilbake tillit, og at de også ser fram til å få kvalitetstid sammen med meg. Det blir nok ikke skitur i år heller, men en ting er vertfall sikkert, det blir IKKE polturer hverken før eller i påsken. Jeg velger å nyte disse kommende dagene sittende med en god bok – i forhåpentligvis sol fra skyfri himmel, rusle enkelte turer i nærområdet, ta bussen til fjells – bare for å få påskefjellfølelsen på ordentlig, ha gode samtaler over en kaffekopp, leke og spille kort eller yatzy med barn og barnebarn, i det store og hele bare vare sammen med min kjære familie.

Ja, da har jeg noe å se fram til, og jeg vet med sikkerhet at det blir noen fine dager med sinnsro, tilstedeværelse og fullstendig avkobling fra nettet og andre «kravstore» medier. Og helt alkoholfri!

Når påskemorgen kommer er det ikke lenger noen sorger…

Eller noe av det …

Det er så mange som inspirerer med i hverdagen. Mange jeg møter, mange jeg lytter til, mange jeg snakker med eller bare rett og slett leser om, det noen har skrevet. Da får jeg lyst til å kommentere, gi et svar, være enig eller uenig. Så da skriver jeg om det, dersom jeg ikke svarer på direkten da. Og som de fleste sikkert har fått med seg, så skriver jeg mye, og det er takket være alle de menneskene jeg møter, de som gir meg innspill, setter i gang tankene og dermed får fart på fingrene over tastaturet.

Selvfølgelig har jeg egne meninger, og de uttaler jeg også, men jeg ser ofte at jeg får de fleste meningene ut ifra andres meninger. Når jeg leser, og det gjør jeg mye av, bøker; skjønnlitteratur, faglitteratur, noveller, romaner, krim, opplysningsmagasiner og tidsskrifter, ja, egentlig det meste. Jeg liker rett og slett å holde meg oppdatert og opplyst, følge med i tiden eller lese hvordan enkelte levde før i tiden – sette ting i perspektiv. Det er jo givende å se, høre og lese om hva andre fyller sin tid med. Kanskje får jeg nye ideer, ny giv, påminnelser og oppskrifter på hvordan jeg kan gjøre noe bedre, gjøre endringer, ta andre valg eller nye valg.

Når det gjelder bøker så liker jeg best det som interesserer med naturligvis. En bok som ikke fenger meg i starten legger jeg ofte bort. Den må liksom appellere til min sinnsstemning, pirre noe i meg, noe som er spennende, få frem det kjærlige og omtenksomme i meg og som engasjerer og rører hver følelse i meg og som pirker i hver nerve i kroppen har jeg vanskeligheter med å legge fra meg. Jeg kan bli glad, bli lei meg, frustrert og sinna, men det meste av det jeg leser inspirerer meg på en eller annen måte til å skrive mer.

I går leste jeg for eksempel en artikkel som handlet om hvordan opptrappingsplanen for dagens ruspolitiske føringer fungerer. Den sto skrevet i det Ruspolitiske tidsskriftet: Mot rusgift nr.1 -2016. Ja, et gammelt tidsskrift, men like aktuelt, for mye har egentlig ikke skjedd på den fronten, dessverre. Og da blir jeg engasjert, opprørt og forbannet ikke minst. Jeg må bare skrive noe om dette, hva jeg mener om den saken, og merk; hva jeg mener.

Jeg la spesielt merke til at alkohol står som nummer åtte på listen over de viktigste risikofaktorene når det gjelder tap av leveår. Med andre ord er alkoholen rangert foran narkotika, og det begrunnes med at alkoholen har større utbredelse, flere drikker enn de spiser piller og røyker hasj. Ja, den går jeg med på, men hvorfor drikker flere? Det er vel fordi det er legalt?! Det er normalt, det er tradisjoner knyttet til alkohol, og ikke minst noe som mennesker bruker for å slappe av, bli sosial og som drikkes til måltider. Ja, det er slik det er, men det glemmes jo at mange, og mange flere enn vi tror, sliter med at tilgjengeligheten er lett og ofte føler et «press» til å drikke. Det er faktisk mange som meg som lider av avhengighetssyndromet, og at alkohol dermed ikke lenger blir en nytelse, men et helvete…

Så da blir det noe merkelig for meg, eller rettere sagt helt feil at de politiske føringene åpner opp for en diskusjon om hvorvidt det skal muliggjøres å kjøpe sprit og vin i butikker og ikke bare på polutsalg. I tillegg kommer spørsmålet om det skal bli lovlig å sitte i parker og på badestrender å drikke øl og vin åpenlyst. Alkoholen skal gjøres enda mer tilgjengelig for alle. Opp i alt dette blir det et paradoks at regjeringen (og det er den samme nå som i 2016) legger opp en plan ut ifra at det skal vektlegges mer brukerinnflytelse. Hvilken innflytelse? Joda, flott at klienter kan påvirke sitt eget liv og sin hverdag. Jeg er så absolutt for det, men de som ikke strekker hånde høyest i været blir aldri hørt. Det er store mørketall i forhold til hvor mange som har et høyt alkoholkonsum og dermed sliter med alkoholrelaterte lidelse i vårt samfunn. De som aldri kontakter helsevesenet for sine problemer og plager knyttet til sitt misbruk. Hvordan skal de kunne ha noen innflytelse?

Selv om jeg tror, og i enkelte tilfeller vet, at de som har et ønske – om enn lite, om å få bukt med sin stadig økende trang til å bruke alkohol, og jeg mener bruke som i en slags form for medisin for å døyve all fysisk og psykisk smerte som herjer i kropp og sjel, så har de ikke styrke, vilje og mot nok til å kontakte helsepersonell for dermed å ha innflytelse på sin helsetilstand. De kjemper en brutal kamp mor alkoholen, og de har behov for hjelp til å se at de trenger hjelp, og den hjelpen bør være der før de av en eller annen grunn har kommet så langt ned og kanskje innsett at de trenger et nytt liv. Da kan det være for sent. Ja, jeg mener faktisk at i enkelte tilfeller må en ta i bruk «tvang» for å få noen til å selv ta initiativ for å ta vare på seg selv, ha brukermedvirkning i egen behandling. Nå vil enkelte si at jeg banner i kirken, og det får så være, men jeg vet hvilke krefter som er i sving i det en person har blitt hekta på alkoholen. Det er ikke alle som har ressurser som jeg hadde, og langt ifra de samme mulighetene. Jeg vet også at noen ikke kan hjelpes til å bli helt nykter, men de kan få et bedre liv på sikt om de bare blir hjulpet opp av rennesteinen. Dagen politikk gjelder kun for de aller sterkeste av de svake!

Så la jeg merke til, og dette er jo bra, at de yngre bruker mindre alkohol. Men noe har de vel erstattet den med. Jeg tror heller ikke at de har sluttet å drikke helt, men de kombinerer mer med andre rusmidler på markedet, både illegalt og legalt, og nedgangen i solgte alkoholvarer går derfor ned. Her har jeg ikke tenkt å spekulere for mye, jeg bare noterer meg hva som skrives, og konstaterer at jeg ikke vet nok på dette feltet. Uansett tror jeg det også her dreier seg om mørketall, og kanskje de unges egne oppfatninger når undersøkelser foretas. Kan hende er de ikke like ærlige, slik jeg selv heller ikke var. Men på bekostning av at de unge drikker mindre ut ifra rapporteringstallene, så har derimot de eldre øket sine doser. Det er i seg selv skremmende med tanke på en allerede skrantende helse og kropp etter endt arbeidsinnsats. Flere og flere har ikke lengre fotfeste i samfunnet, de har blitt overflødige, ikke bruk for dem i oppbyggingen av landet mer, og har i tillegg minimalt med kontakter i et fellesskap. Så i slike tilfeller blir ikke lengre vinen en kosedrikk til maten, men en nødvendighet i en hverdag full av skuffelser, angst, utilstrekkelighet og tilkortkommenhet. De føler ikke at de har noen verdi i vårt stadige umenneskelige samfunn. Ingen har bruk for deres kompetanse, de overses og glemmes.

Ja, de tyr oftere til alkoholen, den er jo legal, den har de allerede blitt godt kjent med gjennom tradisjoner både innen familien, samfunnet og arbeidslivet. Den blir en trøst i ensomheten, en flukt fra tankespinnet om egen verdi og for å slappe av fra et evig, eget mas om ikke å være god nok. Det er, som kvinne, skremmende å lese at det er oss kvinnene som stadig øker mengden av rødvinsglass i våre stille stunder. Jeg for min del er ikke lengre en del av den statistikken, men jeg tenker med gru på alle disse eldre, ensomme damene som sitter bak stengte dører og drikker i smug fordi dette er så tabubelagt. Kvinner skal ikke drikke slik mennene gjør, det er simpelthen forkastelig! Jeg lurer bare på hva som gjøres for dem, for å få dem på banen til å tørre å stå fram? Hvilken innflytelse har de på sitt liv på annen måte enn å sette seg til med nok et glass med «rød saft»?

Som skrevet er det for kvinner generelt et tabubelagt område å erkjenne at de er alkoholikere, eller som mange ville sagt; har et alkoholproblem. Det er vel en kjensgjerning at de med et høyt alkoholinntak også sliter med psykiske plager så vel som somatiske. Er det da slik at regjeringen tror at ved å bevilge penger til de psykisk lidende hjelper å få bukt med konsumeringen av vin i de tusen hjem. Av erfaring vet jeg at angst og depresjon ikke forsvinner før alkoholen er ute av bildet. Det begynnes i feil retning. Oksen må tas ved hornene, ikke i halen, da sparker den bare, men oksen sparker ikke bakover, om du trodde det… Den mentale delen sitter jo i hodet, tankene på å ville drikke sitter i hodet, altså trangen til å måtte innta alkohol er der fortsatt selv om depresjonen ikke er så sterk. Det er tankene som må snus og dermed trengs det å tilrettelegges for at mennesker kan møtes og kjenne seg verdifulle, gjøre en innsats, stor eller liten, slik at ensomhetsfølelsen ikke blir så gjennomtrengende.

De eldre trenger informasjon og kunnskap om hvorfor de bør sette bort drinkene sine. De trenger å få forståelsen av at alkoholen forsterker all depressive følelse og tanker. De har behov på lik linje med de yngre å få en forklaring på hva alkoholen egentlig gjør med kroppen vår, og at den ikke alltid er løsningen på å få et bedre liv hverken sosialt eller med seg selv. Her må vel fastlegene påta seg et større ansvar. Kombinasjonen med reseptbelagte medisiner, eller andre piller for den saks skyld, ikke bør kombineres med alkohol. Jeg mener også at de må slutte å være «snille» mot sine klienter, slutte å bortforklare og se mellom fingrene med alle uttalelser om at: Nei, jeg drikker ikke mye, og bare til maten eller litt i helgene. Mennesket må ses på i sin helhet med alle sine problemer slik at det finnes opplegg hvor både det fysiske og psykiske behandles. Alkoholen er som kjent et symptom på at noe er galt, og derfor drikker noen for å dempe lidelser. Derfor er en samhandling i behandlingen etter mitt syn påkrevd. Det hjelper ikke å trøste et barn som har ramlet ned fra samme treet gang på ganger uten å forklare, tilrettelegge og vise hva barnet stadig gjør feil. Men noen lærer aldri, eller bruker tid på å lære, eller de vil ikke lære eller så er det bare slik det er. Men jeg nekter å tro at innerst inne er de lei av å stadig ramle… Vi må bare ikke gi dem opp!

Det må også sies at skal en lege kunne få fullt ut innpass hos sin pasient trengs det et godt nok tilbud, et utbygd behandlingsopplegg rettet mot alle pasientgrupper over alt i vårt langstrakte lang. Uansett om du bor i byen eller på bygda bør tilbudet være tilgjengelig for alle og et tilbud for alle. Det er dessverre alt for få behandlingsklinikker og etterverntilbud som rekker til alle pasientgrupper og deres behov for hjelp med alkohol- og psykiske lidelser. Politikere burde bruke mer tid og penger på dette, altså behandlingstilbud, enn å snakke fint om hva som trengs, hva som hadde vært det beste for alle. Det hjelper lite å bare snakke. Det er handling som kreves. For om ikke tjenestetilbudet er der når personen som lider trenger det, når den ønsker hjelp, da kan det føre til at skadene blir så store at de ikke kan bøtes på.

Få TSB (Tverrfaglig spesialiser rusbehandling) høyere på prioriteringslisten. Nå må flere på de politiske frontene se at det er stor sammenheng mellom somatiske lidelser og alkoholforbruket. Det vil bli en automatisk nedgang i skader og ulykker, i kreft og hjerte-kar sykdommer dersom alkoholkonsumet gikk ned. Det vil bli mindre forskjeller, mer åpenhet, mindre ensomhet, depresjon, angst, selvmord, vold, kriminalitet og ja, mye, mye mer ville gradvis minske. Ja, det er nødvendig å se helhetlig på alle aspektene og perspektivene hos folk som i større grad kommer til kort, havner utenfor, blir glemt eller ikke blir sett og hørt. Hva er årsaken, den virkelige roten til alle ondene?

Jeg for min del skulle ønske at det ble mer åpenhet i hva alle har i sine kjøkkenskap, i bokhyllene, i seksjonen eller hvor de velger å oppbevare alle sine alkoholholdige drikkevarer. Jeg vil ta bort alle hemmelighetskremmerier rundt alkoholen. Vi vet alle hvorfor de fleste drikker og de fleste vet det ikke er bra å drikke for mye, så hvorfor holde det skjult? Det er jo nettopp derfor det skal holdes skjult, fordi ingen skal vite at du heller i deg all den giften og att på til ikke ønsker det en gang, men du bare må… Tror du på alle som sier at de bare nipper til vinen når de stadig sutrer over dårlig form, vondt i hodet og ikke gidder å stå opp, gå på jobb, lage frokost til familien og likevel haster av gårde for å rekke polet før fem… Ja, det er et paradoks!

Ja, dette er noe av det jeg bedriver på mange av mine dager. Jeg engasjerer meg, eller blir engasjert, for jeg er bare en stemme, en som sikkert ikke blir hørt, som bare når fram til de som vil og tør høre, se og lese hva jeg har på hjertet. Gjør jeg en forskjell? Er jeg bedre enn politikerne? Jeg bare skriver og babler i vei, men blir det noe ut av det? Mange vil nok påstå at jeg ikke gjør nok, at jeg ikke står på for å for eksempel få meg en erfaringskonsulentjobb. Men de sier, de som styrer, at det er ikke bruk for meg, jeg som ikke har all den faglige kunnskapen. Faglig kunnskap? Jo, takk, det har jeg nok av i bøtter og spann, til og med fagbrev som helsefagarbeider og jeg har faktisk «fagbrev» i å vite hvordan en alkoholiker tenker, hva de gjør eller ikke gjør. Så tja, sannelig om jeg vet… Jeg mangler førerkort, men er det hindring nok?

Jeg får vertfall ut budskapet mitt, som kanskje kan sette de som har enda mer kunnskap og makt til å få gjennomslag til å få fortgang i prosesser, som kan gi bedre vilkår for alle de som sliter med alkoholen. De er tros alt nummer åtte på listen over det som burde prioriteres for å få økt levestandard og levealdrer. Ta i bruk flere med brukererfaring, lytt til brukerne, men ikke glem at de må nås først. De må få kunnskap om sin egen sykdom for å kunne få innsikt i hva de selv kan bidra med. Kanskje når jeg noen av dem med det jeg skriver, brukerne som fortsatt ikke vet hvor ille fatt det er… Jeg sår kanskje et frø!