Ofte tar vi ting og mennesker for gitt, det og de er bare der uansett…

Da jeg drakk tenkte jeg ikke på familien min, ja, jeg tok de for gitt og behandlet dem som om de ikke fantes. De var der, og selv om de prøvde å skåne seg selv, gikk de aldri, de snudde ikke helt ryggen til meg, men jeg snudde ryggen til dem. Jeg vendte meg bort fra alt og alle, men når jeg trengte hjelp, så stilte de opp.

Nå som edru ser jeg helt klart at jeg ikke er flink nok til å vise dem min takknemlighet. Jeg har barn som viser meg tillit, en mor som stadig ringer fordi jeg “glemmer” og en samboer som kjører meg dit jeg vil. Jeg viser dem ikke nok hvor mye de betyr for meg, selv om jeg vet at de vet at jeg setter pris på dem, er glade i dem og stiller opp for dem når de trenger meg.

Likevel trenger jeg å vise at jeg verdsetter dem mer uten at jeg trenger å gjengjelde deres tilstedeværelse med ytelser. Jeg burde si det mer med ord, vise min takknemlighet i form av en blomst, en hilsen og ikke minst å ringe.

Når jeg i dag skal ut på min sedvanlige gåtur (som jeg faktisk er hver dag for de som ikke tror, at siden jeg ikke har lagt ut video på en stund, så er jeg ute og går), skal jeg gå sammen med min samboer. Vi har tenkt oss bortenfor Brevikstranda, til den lille, koselige stranda vi pleier å gå til hver vår ved påsketider. Nisten er laget, kaffe på termos, været er nydelig og alt er helt topp. I dag skal jeg vise min glede over at han er der og alltid har vært der for meg.

Han fortjener en stor takk, en stor klem og kjærlig omtanke. Alle mine nærmeste gjør det, men han har faktisk vært der på alle de vonde dagene og måttet tålt litt mer av mitt sinne, min frustrasjon og min krevende framtoning. Selv nå som nykter står han ved min side, og jeg kan fortsatt rase inn imellom. Det krever tålmodighet og styrke og ikke minst kjærlighet.

Så til deg kjære, takk for at du er, for alt du gjør og for alle de små forskjellene du gjør som jeg tar for gitt. Jeg er så umåtelig glad i deg og jeg gleder meg til å gå ut i dagen med deg, rusle langs sjøen, høre fuglene, kjenne luktene, ja, være i livet med deg. Vi vandrer sammen!

https://www.bing.com/videos/search?q=vi+vandrar+saman+olav+stedje&view=detail&mid=59C1E191C15539E9B70559C1E191C15539E9B705&FORM=VIRE

Enkelte av de som skriver, for eksempel en bok om noe som ligger nært tilknyttet deres liv, skal alltid gjøre et slags oppgjør med verdenen rundt dem synes det som. Personer eller situasjoner de føler har gjort dem vondt eller skapt problemer for dem, står i fokus.  Når jeg skriver ønsker jeg først og fremst å ta et oppgjør med meg selv, men også de jeg har forvoldt skade mot. Jeg er kun ansvarlig for mine egne feil. Dersom jeg skal bruke krefter på å lete etter feil hos andre og legge skylden over på dem, noe jeg har gjort nok av, for at ting ble som de ble, da har jeg ikke tatt innover meg mitt ansvar. Da er jeg fortsatt i fortiden!

Bedre å gå i meg selv å lete der. Det er tross alt jeg som sitter på «fasiten» over hvorfor det ble som det ble. Det var nemlig jeg som drakk. All drikkingen og rusen fikk meg til å være egoistisk, hyklersk ja, nesten en mytoman. Nå ser jeg at jeg kommer lengst med ærlighet, så lenge den ikke skader noen, ei heller meg selv. Skulle det jeg skriver skape problemer for meg, må jeg bare stå i det og ta oppgjøret med meg selv i etterkant, men det beste er selvfølgelig å tenke gjennom ordene mine før de kommer ned på «papiret».

For meg er det å skrive terapi. Situasjoner jeg har fortrengt kan komme fram i lyset når jeg sitter slik og skribler. Mange av disse episodene får en ny dimensjon og en ny mening. Ikke bare fordi jeg ser på dem med andre øyne, fordi jeg nå er nykter, men jeg ser helt klart det bakenforliggende, det jeg før ikke ville se, det som startet en eventuell problemstilling, og som etter hvert vokste seg til en gedigen floke, men nå blir en liten filleting, akkurat slik det egentlig var. Når jeg filosoferer og noterer ned tankene mine klarer jeg å bearbeide bedre tingene,spesielt det som var og er vanskelig. Alt faller liksom mer naturlig, og det blir på en måte lettere når jeg ser det svart på hvitt.

Jeg tar opp ulike problemstillinger, alt fra opplevelser i fortiden min, ting jeg har sett og hørt, til hvordan hverdagen min er nå. Enkelte ganger kan noen sette i gang min tankevirksomhet, få meg interessert i et emne eller noen kan stille meg et åpenhjertig spørsmål, og da må jeg jo skrive om det. Kanskje er det noen som savner hva jeg tenker om fremtiden, men jeg kan ikke skrive om noe jeg ikke vet noe om. Inn i mellom hender det at jeg forteller om mine drømmer og mål, om vyer jeg har(ikke NSB, for jeg ser egentlig ikke hvilke vyer de har), men noe mer enn det kan jeg ikke skrive om. Ta til eksempel om jeg skulle skrive om morgendagen, som jeg ikke har den ringeste anelse hvordan vil se ut bortsett fra at jeg har noen enkle planer, slik jeg for det meste har, men jeg kan ikke foregripe begivenhetens gang, kan jeg vel!? Jeg skriver jo for å bli ferdig med fortiden, og jeg skriver for «å gi råd» eller som en oppmuntring til andre som skulle ha et ønske om en endring. Jeg tenker at om en har et avhengighetsproblem i forhold til noe, så kan hvem som helst plukke opp noe fra mine innlegg. Ikke minst kan en se at det går an om en bare er villig nok. Det er også slik at en selv må kjenne at nok er nok enten det dreier seg om alkohol, narkotika, tabletter, røyk, søtsaker, sex eller annet kroppen og hodet higer etter, bare må ha.

Tilbake til spørsmålet om hvorfor jeg skriver. Jeg har begynt å fundere enda mer over det. Er det slik at jeg har blitt avhengig av å skrive? Jeg har alltid likt å skrible, men har jeg blitt for opphengt i å få lagt ut en blogg, helst hver dag, at jeg glemmer hvorfor jeg i utgangspunktet startet med den. Som det avhengighetsmenneske jeg nå engang er, så er det vel slik at når en avhengighet blir borte, må den erstattes med noe annet, tomrommet må fylles med noe. Noen begynner med å trene, andre shopper eller jobber mer, noen tar opp igjen gamle hobbyer og blir oppslukt i dem, og jeg tar pennen fatt. Vel nå er det mer tastatur, selv om mye skrives for hånd først. Ja, jeg kladder nesten alt før jeg setter meg foran datamaskinen, og noen tenker nok at jeg er gal. Mulig er jeg det, men det er slik jeg liker å gjøre det. Skal det være, så skal det være. Sikkert noe med det å være avhengig det også, det kan fortone seg på ulike måter har jeg erfart, sett og hørt…

Jeg har altså valgt å skrive, skrive mye, kanskje alt for mye, at jeg blir totalt oppslukt, glemmer tid og sted når jeg rabler i vei. Er jeg slik jeg var da jeg drakk? Er jeg fortsatt gal eller er dette på en måte normalt, men hva er normalt? Forskjellen er vel at jeg klarer faktisk å gå fra pc-en uten og fortsatt tenke på at jeg har noe jeg burde skrive om. Det er også dager jeg er lei av å skrive, ikke finner rette ordene, men slik var det ikke da jeg drakk. Selv om jeg kunne være lei av å drikke, eller kjenne meg helt utmattet av all alkoholen og alt faenskapet den gjorde med meg, måtte jeg likevel ha det, måtte drikke uansett hvordan jeg følte meg. Ikke kom det noe fornuftig ut av det heller, jeg skadet bare alt og alle rundt meg. Foretok destruktive handlinger uten mål eller mening, vertfall ikke noe fornuftig og fremtidsrettet, selv om jeg trodde det. Nå derimot tror jeg at mine skriverier kan være til hjelp for langt flere enn meg selv. Det er både fornuftig og fremtidsrettet så vel for meg som for andre. Jeg ønsker å nå et publikum som selv kan kjenne en slags terapi av å lese det jeg skriver. Skulle noen få en «oppvåkning» av å lese min blogg, så er på en måte målet nådd. Det blir en vinn-vinn situasjon.

Ja, jeg skriver for å holde meg edru først og fremst. Det er en av mange «avhengigheter» jeg nå har fått, eller tatt opp igjen. Dette er en avslappende, befriende følelse, ja, èn av de følelsene jeg nå har av det å være fri. Jeg har friheten til å si mine meninger, fortelle andre hvordan jeg valgte å ta tilbake et liv i frihet. Jeg skriver fordi jeg kan, fordi jeg er fri!

Da tar jeg helgen med god samvittighet, men kanskje blir trangen for stor til å skrive noen ord slik at jeg slenger ut èn blogg eller to i løpet av helgen, men akkurat nå har jeg ingen planer. Skal bare ha helt fri hadde jeg tenkt…

Ved å lytte til andre våger jeg mer…

I går kveld var jeg på foredrag, hørte på historiene til to rusavhengige som har blitt nyktre, to forgangspersoner som har mye å bidra med til at andre får et innblikk i hvordan det var, og ikke minst gi inspirasjon til at de som fortsatt lider under rusens kvaler ønsker å slutte å ruse seg.

Å lytte til deres budskap, om hvordan det var og hvilke liv de nå har fått, gir også meg inspirasjon. Jeg er selv nykter, og har jo vært det en stund, men likevel er det fint å høre andre fortelle. Jeg ser likhetene, ser at min historie ikke er unik på noen som helst måte. De var, og jeg var avhengige, selv om vi ruset oss litt forskjellig, så var rusen, enten med alkohol eller narkotika vår “beste venn”, vårt største og mest begjærende kjærlighetsforhold, som for oss alle er over. Jeg velger å tro at kjærlighetssorgen også har gått over for oss alle, vertfall for meg!

Jeg er så heldig og takknemlig på alle de, som har kommet seg ut av rushelvetes vegne, der iblant meg selv. Jeg er fri, fri til å bestemme det meste selv. Jeg kan gjøre det jeg ønsker, jeg kan gjøre nesten alt og det er så befriende. Nå kan jeg hjelpe andre som trenger bistand, være et forbilde, gi råd og veiledning, slik jeg for noen minutter siden gjorde. Fikk en telefon fra ei jeg har lært å kjenne fra hennes tidlige nykterhetsstadie. Hun spurte meg om veiledning, og jeg svarte så langt som mulig ut ifra mine erfaringer. Det varmer mitt hjerte når jeg kan bidra til at andre får et bedre liv. Hun vokser, og jeg vokser ikke minst.

Slik tenker jeg de som holdt foredrag i går også følte det. De er med på å gjøre en forskjell. Skape grobunn for ny vekst og nye muligheter. Når vi ikke glemmer hvordan vi var, hvordan vi levde, så ser vi alltid nødvendigheten i å strekke ut en hånd. Vi vil så gjerne at andre skal få det tilnærmet lik oss. Og igjen, vi er ikke unike, eller som mennesker er vi på vår måte, men historiene våre føyer seg inn i rekkene av mange som har slitt, kanskje mer, eller mindre. Det er ikke det som teller, men det at vi ikke snur ryggen til, men gir det vi har fått videre til dem som trenger det vel så mye som oss.

Nå sitter jeg her, god til sinns, avslappet, tilfreds og lykkelig. Jeg sitter ikke i mitt eget hjem engang, men hos et kjært familiemedlem. Her hadde jeg ikke sittet i dag om jeg ikke tok valget om å ta imot hjelp fra de som ønsket å gjøre en forskjell for meg. Jeg var i ferd med å synke ned i den mørkeste avgrunn, men redningen kom, fordi jeg åpnet øynene. Jeg fikk muligheten, grep den utstrakte hånden, og ble dratt tilbake til lyset, til livet og ble fri. Jeg er fri til å ta egne valg nå, og jeg velger å være en person som ikke lukker øynene mer. Jeg vil se, se meg vokse, se andre vokse, se mulighetene for oss alle, gjøre en forskjell, gi av meg til de som trenger meg, men uten å overgå egne ferdigheter. Jeg trenger å se egne begrensinger også, så jeg ikke overkjører meg selv, for da kan jeg selv bli den som trenger hjelp igjen. Jeg vil være en inspirasjonskilde slik andre har vært for meg!

Sammen skal vi vokse oss sterke, og min frihet kan inspirere andre til å bli mer fri. Når jeg lytter til hva andre forteller, hva de har erfart, deres bragder, da våger jeg enda mer selv. Og den som intet våger, intet vinner…

Jeg kan ikke snu vinden, men jeg kan snu kappen etter vinden eller justere mine seil. Jeg ser med optimisme på livet. Det er et naturlig resultat av de valgene jeg har tatt, at jeg har vært ute i hardt vær før og at jeg er i stand til å ta gode valg i ulike situasjoner. Selv om det blåser på toppene, trenger jeg ikke gå dit. Dersom jeg likevel må, trenger jeg bare ekstra godt med klær i sekken og skulle tåka komme, er kompasset et nyttig verktøy. Etter hvert som jeg kommer ut av tåkeheimen, får et klarere perspektiv på landskapet, blir jeg bedre på å se hvilken retning jeg bør gå. Møter jeg motgang nå, er jeg bedre rustet, jeg har bedre muligheter for å løse vanskelighetene ved å be om en eventuell ny veibeskrivelse av de som har gått veien før. Jeg har lært å godta virkeligheten, på godt og vondt, min egen situasjon i en verden ikke bare jeg har problemer. Jeg er et resultat av min motgang og medgang. Det eksistensielle faktum at jeg er.

Det er steder jeg i starten av min edruskap ikke gikk, av den grunn at jeg fortsatt var redd for å bli påvirket, trigget til å få rustrang og i verste fall begynne å drikke igjen. Jeg vet at et glass er for lite og tusen er for mange, og tar jeg det første glasset ender jeg på tusen, om ikke mer, ganske så raskt. Nå har jeg ingen problemer med å hverken gå på polet eller i butikken for å kjøpe sprit, vin eller øl til noen som ikke er som meg, som kan drikke uten å bli full av angst, skyld og skam dagen derpå. Det finnes slike mennesker også. Lett for å glemme det. Jeg kan til og med oppsøke gamle utesteder, de brune pubene jeg vanket, der jeg alltid var en av de siste som sa god natt for kvelden, eller ble kastet ut lenge før månen sto opp. Nå kan jeg sitte på Burns, ta en kaffe, se på de samme ansiktene som den gangen, bare eldre, mer slitne og skrukkete, slik jeg ville ha sett ut om jeg ikke hadde latt vinglasset stå og gått. Nå kan jeg betrakte, tenke tilbake og være tilstede i den dagen, i lykkelig viten om at jeg ikke er en av dem. Jeg trenger disse opplevelsene, disse påminnelsene om hvordan det var. Trenger å se døden i hvitøyet, men vite at jeg lever.

Jeg trenger å oppleve at jeg kan holde meg edru også i disse omgivelsene. Jeg trenger også å se at det er mange fine, flotte mennesker som spankulerer rundt i Oslos gater. De som oser av selvtillit og viser at verden kan nytes uten å måtte dykke ned i ølen først. Jeg begynner å akseptere, mer og mer, at det er noe og noen jeg ikke kan forandre. Slik som de menneskene, som fortsatt sitter på de samme barkrakkene, med det sedvanlige glasset, gjemt bak en avis, som de kanskje ikke leser i en gang, i sin egen verden og tror at ingen ser dem. Det er som om de aldri gikk. Jeg må ha mot nok til å forandre meg selv. Derfor må jeg være i bevegelse, for så lenge jeg står stille, skjer det ingen ting.

Fortsatt synes jeg at pannebrasker er mer skumle enn bakhoder. Selv om jeg egentlig har det fantastisk, faller jeg tilbake på gamle synder, blir engstelig grublende. Ikke over meg selv så mye, men mennesker jeg holder av, de som betyr ekstra mye for meg og som jeg lidenskapelig engasjerer meg i. Jeg anser meg som tilgivende omtenksom, og selv om det er lett å snu hodet når en går forbi noen strebere, klarer jeg sjelden det. Jeg skal ikke snakke dritt om andres liv. Det kunne faktisk vært meg som satt der. Jeg blir stadig påminnet om dette når jeg hører om alle som dør av rus. Jeg var heldig, jeg fikk leve. Jeg har klart å snu livet, vende alle steinene opp-ned, og nå er jeg perfekt nok, om ikke alt jeg gjør er perfekt. Feilfri bli jeg aldri. Er nå engang et menneske. Jeg har fortsatt angst, men jeg lever godt med den. Angsten er motoren som driver meg og holder meg i gang. Den forteller meg når kursen må endres. Jeg har funnet min Gud, slik jeg selv ser ham. Daglig ber jeg om veiledning og bistand, men det er jeg som må gjøre fotarbeidet. Han går veien med meg om jeg vil.

Ja, livet nå er fylt med optimisme, så jeg “tar” stjernebrillene på og går ut i dagen, min dag, den supre dagen, den utviklende dagen, en helt fantastisk dag til å utforske fordi jeg er nykter i hode, kropp og sjel. Er så mye å sette pris på, så mye å glede seg over, så jeg orker ikke kaste bort tiden på negative tanker. Jeg vil være i bevegelse, bli beveget og kjenne at jeg er en del av det store.

Selv om jeg er liten så gjør jeg en stor forskjell. Det handler om action. I`M GONNA MOVE IT!

Hvem er det sitt ansvar?

Med mine erfaringer fra å være en alkoholiker, og hvordan det var, til det å be om hjelp og dermed komme meg ut av helvetet, blir jeg nå spurt til råds. Jeg hjelper mer enn gjerne. Jeg har også min utdannelse som miljøarbeider innen rus og psykiatri, som kan nyttiggjøres i enkelte tilfeller. Motiverende samtaler er et godt verktøy å kunne noe om, for det er ofte motivasjonen det skorter på blant de som har et ønske om å slutte å drikke. Men for hvem ønsker de å slutte?

Når jeg veileder en person tar jeg utgangspunkt i mine egne erfaringer, forteller hva som hjalp meg, men jeg understreker at det nødvendigvis ikke er det rette for alle. Det er kanskje her jeg føler at jeg kommer til kort. Jeg viser ikke bare med ord, men også med mine handlinger at det er viktig å finne erstattere til rusen, finne noe som tar makten fra alkoholen, men for å gå fra å ønske dette til å bli villig, er det mye som må forsakes. Mulig at det var enklere for meg siden jeg ikke hadde en jobb som krevde noe av meg, og jeg hadde ikke minst familie som var forståelsesfull. Mine barn visste hvor viktig dette var for oss alle at jeg tok min edruskap på alvor, og ikke lot noe komme foran. Det at de i perioder blir tilsidesatt fordi jeg trenger å konsentrere meg om meg selv og nykterheten ser de som absolutt nødvendig for begge parter.

Det dreier seg i hovedsak om å være åpen, fortelle hva som står på spill, kanskje være såpass ærlig på en eventuell arbeidsplass at de muliggjør at en kan ta noen pauser fra jobben for å pleie sin edruskap. Alt som prioriteres til fordel for edruskapen vil forsvinne siden en mister fokuset på det viktigste, nemlig det å holde seg borte fra det første glasset. I en stresset hverdag, når en glemmer seg selv og sitt liv, man blir et aktivum, og da er vinglasset ikke lengt unna. Selv om en tror en har kontroll, så tør jeg påstå at den kontrollen har de dermed fratatt seg selv. Når en stopper med å ta alle forholdregler, gjøre som de som har gått i forveien anbefaler, da sklir rutiner fort ut og vips, så er en tilbake i smørja. Jeg kan ikke pålegge noen noe, bare anbefale, fortelle hva jeg gjorde, gi råd og vise meg som en rollemodell.

Kan hende er jeg ikke ydmyk nok. Mulig jeg ikke respekterer andres valg og tolererer at de vil gjøre det på sin måte. Og det er greit det, de må gjerne prøve og feile, men ofte ser jeg hvor det bærer hen. Jeg har gjort samme tabben selv. Jeg føler det som mitt ansvar å informere, siden de ba meg om hjelp, men jeg kan ikke tvinge dem til å foreta seg noe. De må bare finne ut av det selv, til tros for at det kan koste dem dyrt. Jeg tilbyr hjelp, og det er opp til dem å ta den imot, følge mine råd og dermed ha større sjans for å ikke havne utpå en ny runde med nedverdigelse. Men strengt tatt er jeg kun ansvarlig for meg selv og mitt liv.

Like fullt kjenner jeg samvittigheten maler, hvordan den strever med å knuse alle restene som sitter der fra mine egne erfaringer og hvordan jeg så sårt ønsker at: Kan du ikke gjøre som jeg sier! Kan du ikke ta imot mine råd, ikke avslå før du har prøvd mine forslag! Ja, for selv om det jeg fant nødvendig for meg, som var det rette for meg, er som nevnt ikke alltid rett for andre, men det kan være nyttig å ha prøvd ut først. Jeg har fulgt andres råd, det som hjalp dem og nå har hjulpet meg, så da tenker jeg at det må finnes noe rett i det jeg prøver å gi fra meg. Når såpass mange har funnet et bedre liv etter den tilnærmet like oppskriften, så velger jeg å tro at den så absolutt er verdt å prøve.

Ja, tilkortkommenhet eller kanskje usikkerhet, kanskje til og med et snev at nedsatt selvtillit som beror på at noen «motvillig» tar i mot min veiledning. Har de nådd sin personlige bunn? Har de tatt den siste drinken? De ser det kanskje ikke selv, og vil ikke innrømme at de egentlig ikke helt er villig nok til å sette flasken bort. Jeg ser på en måte at de føler at de må når de uttaler: Joda, dette vil jeg! Likevel viser det seg at de går hjem og gjør noe helt annet enn det de sa de ønsket. Så jeg kommer til kort på grunn av andres tilkortkommenhet.

Er det da slik at jeg selv fortsatt har mine tilkortkommenheter. Er jeg den som utviser usikkerhet? Har jeg dårlig selvtillit i forhold til å ha tro på at jeg kan det jeg belærer bort? Der ble jeg plutselig satt tilbake gitt. Jeg begynte å rote meg inn i gamle tankemønster og undervurderer meg selv og mine kunnskaper.  Nei, jeg vet at jeg kan mitt «fag», at jeg klarer å lære fra meg, gi de beste rådene, vise andre veien til et bedre liv. Det er opp til hver enkelt å ta imot den gaven jeg så mer enn gjerne vil gi fra meg. Jeg kan ikke gjøre noe med andres motvilje annet enn å være tilgjengelig når villigheten er tilstede.

Men tilkortkommenheter har vi alle i ulike situasjoner. Usikkerheten kommer når en kjenner at en mister fotfestet, når det ukjente kommer nærmere, når en er i ferd med å overgi kontrollen. Jeg vet at for å oppnå et underliggende ønske, som ser uoppnålig ut og dessverre, eller heldigvis medfører forsakelser, så må en legge bort stoltheten. Det gjelder bare å se sine feil og mangler, erkjenne dem, prøve å endre på dem, og etter mitt syn fungerer det best ved å se på andre, ta lærdom av egne feil, endre karakter, lytte til det andre har å si og ikke minst prøve ut noe før en avviser det. Jeg kan ikke si at jeg ikke liker maten om jeg aldri har smakt den før…

Oppfattes jeg som streng nå? Ja, kanskje er jeg streng, men noen ganger er det faktisk nødvendig! Det dreier seg om å vise respekt, innordne seg etter avtaler og dermed akseptere hverandres liv. Jeg tilbyr meg selv, mine kunnskaper og erfaringer, så om andre ikke er rede til å ta i mot, er mitt største ønske : Si det til meg da, vær ærlig og fortell meg at dette klarer “jeg” ikke nå. Jeg dømmer ingen for jeg vet så alt for godt hvilke krefter som er i sving. Uansett, vi er alle ansvarlige for våre egne liv, jeg mitt og de sitt. Jeg kan bare hjelpe den som selv vil ha hjelp!

Takk for all hjelp som jeg har fått for min tilkortkommenhet og usikkerhet. Men ansvaret lå hos meg!

Om ikke vedlikeholdsarbeidet tas kontinuerlig og på alvor!

Det er 31. mars, klokka er stilt en time fram, det er sommertid, og vi går mot enda lysere tider, mot sommer. Jeg personlig kan ikke stille min klokke, jeg trenger å bli i denne dagen. Jeg har behov for å gå i meg selv, ta et dypdykk her og nå og hverken være i gårdagen eller haste til morgendagen. Det eneste jeg ser av nødvendighet i forhold til dagen som nettopp var, er å ta den med som en lære om meg selv. For i går klarte jeg å være en blant flere, være i en sosial setting, som jeg i utgangspunktet ikke kjenner meg trygg i, men jeg klarte, og det var en befrielse, noe jeg der og da, og nå i etterkant hadde nytte av.

Da jeg tok skrittet inn i det den gang ukjente, det å leve nykter og dermed lære meg å leve «på nytt» uten alkohol, var det ikke bare det å ta bort rusen som var av viktighet. Jeg måtte endre på meg selv og mine handlinger i forhold til hva jeg føle og tenkte. Jeg er på god vei, men fortsatt trenger jeg å foreta disse dykkene, selvransakelsen i meg, og luke bort det som er ugunstig for min utvikling for å fortsatt leve edru. Jeg ser på både de positive sidene, som jeg ønsker å forsterke, og de negative, som jeg naturligvis ikke vil ha for mange av, og dermed trenger å forminske, aller mest kvitte meg med. Ikke minst ser jeg nødvendigheten av å se og kjenne på mine følelsesmessige reaksjoner i ulike situasjoner. Har jeg fortsatt frykt? Kjenner jeg skyld og skam? Hvordan står det til med min selvfølelse? Og hva med bitterheten? Har jeg klart å foreta meg noe til det bedre i forhold til disse sentrale følelsene, de som aller mest påvirket meg og mitt liv. Jeg ser helt klart at jeg behøver å snakke mer om for eksempel fryktene mine som påvirker selvfølelsen. Jeg trenger å forsone meg med enkelte følelser, akseptere dem, til og med forsterke noen, men også innse at alle følelser er av nødvendighet, at ingen er riktige eller gale. De dukker opp for å fortelle meg hvordan jeg har det.

Mine sanser påvirker mine følelser, så om jeg hører noe, som for eksempel lyden av at noen åpner en boks med drikke, settes mine følelser automatisk i sving, jeg assosierer lyden med en ølboks og kjenner uro. Vel, ikke nå lengre, men i begynnelsen av min edruskap var dette en realitet.  Kanskje er det slik at enkelte av mine følelser bare er innbilte, at jeg lar andres væremåte overfor meg påvirke mine emosjoner og derfor skaper et handlingsmønster som egentlig ikke gjenspeiler meg. Er det jeg som skaper min virkelighet eller lar jeg andre kreere dem for meg?

Min selvfølelse, den jeg er blir styrket av mine positive handlinger og andres respons på dette, og dermed øker selvtilliten min såfremt jeg anerkjenner min egen betydning. Jeg må kunne stole på at menneskers rosende tilbakemeldinger virkelig er sanne, og ikke gå rundt å tro at de er falske, at de bare synes synd på meg. Det er betydningsfullt at jeg vet å sette grenser, at jeg ikke er for oppofrende, en som skal gjøre alle til lags for å motta enda mer ros. Jeg må skille mellom det å få oppmerksomhet og det å «kreve» oppmerksomhet. Jeg viser min oppriktighet og får oppriktighet tilbake.

Det meste av det jeg foretar meg i hverdagen har blitt en vane, jeg gjør det ubevisst, altså en automatisk adferd. For å lære meg noe nytt trenger jeg å automatisere denne handlingen, gjenta og øve for å innarbeide denne ønskelige handlingen. Jeg ville ha en ny vane på til eksempelvis å ikke drikke mer alkohol. Da var det nødvendig å innøve nye rutiner, ha regelmessige handlinger for å holde eventuelle rustanker borte (spise), ha disiplin i rutinene (stå opp) og å lage nye automatiske handlinger (aktivisering). Jeg ønsket (mrk: JEG ønsket) å få og bevare nye vaner. I situasjoner hvor jeg normalt ville drukket, måtte jeg finner erstatninger, som det å spise noe, gå meg en tur, ringe en venn eller simpelthen slutte å fortrenge følelsene mine. Det aller viktigste var å finne tilbake til selvet, til meg, og det oppnådde jeg best i gode relasjoner. Jeg måtte finne tilbake til kontakten med andre for å komme i kontakt med meg selv og dermed ikke flykte fra meg selv slik jeg gjorde gjennom alkoholen.

Derfor var gårdagen viktig for meg. Det at jeg kom meg ut, tok kontakt, snakket med andre, delte min historie, lyttet til andres historie, så våre likheter og dermed så meg selv igjen. Gjennom andre ser jeg meg selv og hva som er nyttig å bevare, endre, ta bort eller forhøye.  Jeg må jevnlig vedlikeholde min edruskap ved å ivareta mine rutiner. Vi kan gnikke og gni på en kobberkjele til den blir nydelig, brunrød og blank, og kan settes på peisen til pynt, men om den glemmes blir den grønn igjen. Den må jevnlig pusses, slik selvet må pusses. Derfor trenger jeg åpne opp og dele for å holde sinnet mitt rent. Størst motstand gir størst endring og dermed størst vekst.

Når jeg foretar mine regelmessige sikkerhetsrutiner utsetter jeg daglig at alkoholen tar plass i livet mitt igjen. Jeg trenger bare å skape gode verdier. Verdsette mine evner og erfaringer og ikke minst være takknemlig for at jeg har den historien jeg har. Jeg er faktisk en ressurs! Så lenge min hjerne er innstilt på å si nei til alkoholen, vil den ikke ønske å ruse seg. Det er opp til meg. Jeg må faktisk ta vare på meg selv, selvet, og det gjør jeg best i samhold med andre. Da lærer jeg best å se på meg selv, godta meg selv for den jeg er, faktisk være glad i meg som meg. Bare å snu min tankegang hjelper: Jeg er ikke annerledes, men de andre har ikke en avhengighet. Jeg er fullkommen så langt jeg har kommet!

Å tørre – det er å miste fotfeste for en. Å ikke tørre – det er å miste seg selv…

Er jeg fortsatt redd eller klarer jeg alt?

Jeg har tenkt en del etter at jeg så på tv-programmet Trygdekontoret her forleden kveld. De snakket hovedsakelig om psykisk helse. Det angikk meg i høyeste grad, selv om jeg er friskmeldt fra min bipolare diagnose. Den frafalt da jeg ble edru, så i mitt tilfelle kom nok høna først. Men det var ikke det som fikk meg til å gruble, men om jeg nå som edru har noe å tjene på å være åpen, og hvor åpen skal jeg være? Er jeg for opptatt av min fortid og hvordan det var, og dermed glemmer å fortelle hele sannheten om hvordan jeg har det i dag? Det er tross alt en blogg om tiden etter jeg skriver!

Har jeg virkelig fullstendig frihet og hva er frihet? Er det eventuelt en sannhet med modifikasjoner det at jeg har det bra og står fri til å gjøre hva som helst?

På en videosnutt jeg har lagt ut snakket jeg om livsglede og det å mestre. Ja, visst har jeg livsglede og jeg mestrer de utroligste ting, eller hvert fall de mål jeg setter meg, selv om noe tar litt lengre tid. Jo mer jeg mestrer, jo mer tør jeg å utfordre meg selv. Likevel er det enkelte ganger at jeg kjenner meg tafatt. For eksempel så kan frykten for noe sette meg ut av spill. Jeg har blitt spurt om å snakke om mitt liv som alkoholiker, og takket ja såfremt det ikke er for store menneskemengder og at de jeg skal snakke framfor er «likesinnede». Og, da jeg avsluttet studiene på Fagskolen i fjor, var det med en dose stolthet, for jeg hadde ikke minst mestret det å snakke foran både klassen og helsfagavdelingen, mennesker jeg ikke kjente så godt. Dette var noe jeg måtte gjøre, jeg var «pålagt» å fremføre min hovedoppgave. Jeg klarte meg forholdsvis greit selv om jeg var nervøs, men det tok ikke overhånd.

Så derfor vet jeg innerst inne at jeg klarer, men det er mye lettere i trygge omgivelser, når det ikke er for mange tilhørere og ikke minst når jeg blir stilt krav til av andre. Jeg er ikke sikker nok til å utfordre meg selv, til å stole på meg selv. Så hva er det som gjør det så vanskelig, som setter en stopper for min utfoldelse? Jeg kan jo min egen livshistorie…

Da kommer redselen inn i bildet. Jeg er redd, mektig nervøs og usikker. Tanker på at jeg dummer meg ut, sier noe galt eller noe som vil skape uenigheter. Men hva er galt? Det er mitt liv og ingen kan jo «arrestere» meg for å fortelle om meg. Er det slik at jeg fortsatt ikke makter å stå for mine egne valg, at jeg er skamfull og frykter å bli dømt, sett ned på og buet ut? Hvorfor skulle de egentlig det, når jeg hit til bare har fått positive tilbakemeldinger for min åpenhet, at jeg er modig!? Usikkerheten, min selvtillit strever fortsatt i meg. Den tar det tid å bygge opp. Jeg ser det er nødvendig å ta noen sjanser for å styrke min selvtillit, men det var dette med å være ordentlig modig da… Tørre å skritte ut i det ukjente, og litt skremmende landskapet der alle folkene «venter» på meg. For om jeg tør, så tør andre!

Jeg vet at jeg har klart mye. Tenk på alt jeg har fått til, prøver jeg å si til meg selv. Blitt nykter, tatt meg utdannelse, skriver blogg og kommunisere med ulike personer i ulike fagmiljøer. Mål jeg har satt meg klarer jeg som regel å nå, men ikke helt på egenhånd. Ja, jeg trenger andres oppbacking. Få enda mer ros og dermed troen på meg selv. For jeg står ikke i sentrum, øverst på en scene. Det gjør noe med meg. Jeg vil helst gjemme meg vekk fortsatt. Jeg kan innholdet i manuset, jeg kan skrive og jeg legger ut videoer, men jeg står ikke ansikt til ansikt med de jeg henvender meg til. Hvorfor? Fordi jeg er så forbanna redd!

Men jeg vil ikke være redd mer. Kanskje er det slik som en av personene i tv-programmet sa, at vi som har slitt eller sliter med psykiske plager og eller rusproblemer, vi er for opptatt av fortiden vår, hvordan vi hadde det? Det er så mye enklere å snakke om det som var, det vi på en måte er ferdig med, gjort opp for… – forhåpentlig vis da. Vi, eller jeg glemmer hvordan jeg har det nå ganske enkelt. Jeg er ikke ærlig nok. Jeg bør faktisk bli flinkere, det er nødvendig at jeg tar for meg hvordan jeg har det i dag, og spesielt om dagen i dag ikke er så rosenrød. Livet er jo ikke bare super-duper- og- så- deilig- piece- of- cake-dager. Det er vèl så mange slitsomme- og- nedforbakke-dager. Eller fifty-fifty!? Ja, det er mange bølgedaler selv som nykter alkoholiker, og jeg snakker alt for mye om de fine og gode dagene. Da lyver jeg jo fortsatt. Jeg kan ikke pynte på sannheten for da har jeg ikke forandret meg i det hele tatt. Da har jeg ikke kastet masken. Da går jeg rundt med være-blid-masken på være-trist-dager. Det er i høyeste grad selvbedrag. Skjerpings!

Samtidig kan jeg ikke ha øynene rettet for mye mot det negative. Jeg trenger å tenke positivt, snu tankene som prøver å dra meg ned. Jeg er ikke alltid like glad og fornøyd, og greit nok det, men jeg ønsker ikke at det skal vektlegges så mye. Klart jeg kan si: I dag her jeg en dritt dag, og det hjelper sikkert – ja, det gjør det, for jeg hører meg selv sette ord på det, si det høyt, men det er ikke nødvendig å gjøre noe nummer ut av det. Jeg liker ikke å være nedfor., hvem gjør vel det… Jeg blir helt handlingslammet når jeg er trist, sur og ser mørkt på tilværelsen.

Men tilbake til åpenheten. Jeg må vel for f… klare å si noe om hvordan det er nå, om de dårlige dagene, og ikke bare at alt var så ræva før. Alt var ikke bedre før, nei da, det skjønner du, og jeg, og alt er heller ikke bedre nå, men det er så mye bedre enn det var. Min verste dag nå er tusen ganger bedre enn den beste dagen da jeg drakk. Ja, jeg har sagt det før, og sier det igjen for det er viktig å minne meg på det. At jeg har det faktisk veldig så fint. Det er derfor jeg takler de vanskelige dagene bedre. Liker bare ikke å syte og klage over hvordan jeg har det og hva som kjennes vondt. For jeg takler egentlig ikke de som går rundt og klager sin nød, de som ikke tar tak i seg selv. Jeg ser at det nytter å sette ord på følelsene, for all del, men å bare si: Åh, jeg har det ikke noe særlig, jeg har vondt i kroppen. Hjelper det i lengden da? Kan hende hjelper det som sagt å høre seg selv si at en har det forferdelig, men jeg mener at det må være mulig å søke hjelp, be om råd, gå til en lege, en psykiater eller rett og slett bare komme seg ut av sofaen… (Har jeg lov å si dette, jeg som selv var maktesløs, tiltaksløs osv, osv? Tar sjansen)!

Det er nå ikke alltid nødvendig å alltid be om hjelp. Jeg har fått hjelp, og jeg får hjelp fordi jeg ba om det siden jeg kom til kort på egenhånd. Alkoholismen rådde jeg ikke med. Jeg hadde ingen forutsetninger for å klare det alene, men akkurat når det gjelder å komme i kontakt med andre og tørre å prate, det behøver jeg å gjøre selv. Noen ganger må jeg hoppe ut i det, ta sjansen, ikke være så streng med meg selv, så prektig liksom.

Så jeg har lov å si at jeg er redd, men jeg kan ikke stoppe der. Jeg trenger bare å gå enda ett skritt videre, erkjenner at jeg befinner meg utenfor min komforsone, men jeg må prøve å utsette meg for litt frykt for å overvinne frykten. Det er ok å feile, og mislykkes jeg så er det ikke verdens undergang. Jeg kan dumme meg ut, og det er greit det. Bryter stemmen min, svetter jeg og blir klam, skjelver jeg, så kan jeg bare si det som det er: Dette er skikkelig fælt, jeg er så nervøs nå, så kanskje dere kan hjelpe meg ved å ha litt tålmodighet med meg.

Er det virkelig så enkelt? Jeg tenker at redselen vil nok angripe meg i framtiden også. Den vil sikkert slå meg i mellomgulvet, men jeg har ikke tenkt å bakke ut eller knele slik som før. Jeg vet at jeg klarer å riste av meg den verste angsten. Jeg trenger ikke krype under dyna, selv om det ville føles godt inn imellom, men jeg er så redd for å bli der, ikke komme meg opp igjen. Der er den igjen, denne redselen. Er det egentlig frykten for et nederlag og dermed påfølgende selvforakt som skaper min angst? Er det derfor jeg ikke utsetter meg for eventuelle farer, det som kan trigge noe i meg til å bli for eksempel selvmedlidende og dermed i verste fall begynne å drikke igjen? Jeg må innse at jeg har så mye å tape på å gå rundt å engste meg for at alkoholen skal få overtaket på meg igjen, vinne tilbake min oppmerksomhet slik at jeg glemmer å leve oppriktig. Det jeg faktisk kan si er at ved å være bevisst min redsel og frykt for å begynne å drikke igjen, da er jeg mer tilstede i mitt liv, ser farene bedre og dermed være tryggere på meg selv i min edruskap. Jeg rir stormen av, eller den lette brisen, for det er ikke mye til storm lengre, og godt er det…

Konklusjoner er at jeg trenger å åpne enda mer opp, snakke om eller bare fortelle at i dag har jeg det ikke helt bra, jeg er nervøs og “uttafor”, og ikke tro at alle ser og vet at jeg føler meg utenfor. Hvordan kan de ta hensyn til meg om jeg ikke uttrykker noe om hvordan jeg har det. Når det er skrevet, så har jeg en veldig fin dag i dag, men dersom jeg ikke hadde hatt denne godfølelsen tror jeg at jeg nå har bevisstgjort meg selv på å si ifra hvordan følelseslivet mitt har det på de dårlige dagene også. Og det går over. Trenger bare være litt grei med meg, ikke mase for mye, og jeg vet at jeg kommer sterkere tilbake. Jeg erkjenner mine styrker når jeg erkjenner at jeg også er svak. For selv om jeg har dårlige dager så er jeg ikke ubrukelig, jeg mestrer livet, ikke så langt unna i vert fall. Psyken altså, den er god å ha på godt og vondt…

For det er muligens slik at jeg fortsatt er redd for å ikke bli likt, verdsatt for den jeg er, påført skyld for det jeg har gjort i fortida, den jeg ikke kan gjøre noe med, men like fullt bærer med meg. Jeg har tatt oppgjøret, både med meg selv og de fleste jeg har forvoldt skade, de som har ville ta imot mine unnskyldninger for noe som jeg ikke egentlig ville, men likevel gjorde. Og er det så forferdelig om noen ser på meg med litt skjeve øyne. Jeg vet hva jeg står for i dag. Så er det så farlig? Jeg sier at jeg er redd, jeg tilstår at jeg fortsatt har angst, men langt i fra daglig eller ukentlig. Jeg blir satt ut, men jeg ordner opp i det, klarner tankene. Det betyr at jeg er på rett vei. Uten frykt for noe ville jeg ikke sett at jeg trenger å foreta meg noe, og ville dermed ikke foretatt endringer i hverdagen, gjort enkle omrokeringer for å minske frykten.

Ja, jeg har tenkt, og det skjer i denne stunden også, at jeg tenker på at mennesker er så mye bedre på avstand. Men i morgen skal jeg nærme meg disse skapningene som kan skremme meg. I morgen skal det skje, jeg skal på tur, ikke bare gå alene, men i flokk. Jeg er jo et menneske, et flokkdyr, en lagspiller, så det vil gå helt fint. Det er mye lettere å få kontakt når en er ute og går også, walk and talk, det ufarliggjør dem, og meg selv. Det var jo jeg som drev meg bort fra folk, så da er det rett og rimelig at jeg tar bryet med å skape en kontakt igjen, vise dem tilliten, for det har de fortjent.

Mange har faktisk prøvd å nå meg, bli kjent med meg, men denne redselen da, den har sagt; hit, men ikke lengre! Jeg er redd for å bli såret, bli sviktet, men nok engang er det jeg som svikter, holder avstanden. Så derfor tar jeg motet til meg, drar til Oslo for å gå sammen med andre mennesker, som helt sikkert også er bitte litt nervøse for hvem alle de andre er. Er det så farlig da? Alt jeg behøver å gjøre er bare å åpne opp, si hei og la det skje det som skjer…

Nå har jeg sagt det, men jeg er fortsatt litt redd…

Da alkoholen var en stor del av livet mitt var det ikke jeg som bestemte hvordan jeg som person var eller hvordan jeg levde. Jeg hadde mistet all kontroll over egne handlinger og kom til kort i de fleste situasjoner. Det viktigste som sto på min agenda var å ha nok å drikke på. Jeg glemte alt av tid, sted og medmennesker bare for å skaffe meg alkohol. Fornedrelsen var et faktum!

Etter hvert kom selvhatet, jeg orket simpelthen ikke mer. Titt og ofte kom selvmordstankene snikende. Spesielt når følelsene av å ikke strekke til, at jeg ikke kjente meg verdifull og når skyldfølelsen overfor alle jeg skuffet vokste seg kraftigere, da ønsket jeg bare å bli til støv. De får det nok best uten meg! Ja, slik tenkte jeg, og noen vil nok mene: Så egoistisk! Alkoholikere er egoister. Det hører med til sykdommen.

Jeg hadde ingen kontroll over meg selv og mitt følelsesliv. Mistet beherskelsen og kunne bli aggressiv. Oftest gikk det ut over meg selv i form av selvskading, men også kjærester fikk et ublidt møte med mitt sinne. Hele meg var i ubalanse, der gråt og latter gikk hånd i hånd, og jeg raste gjennom hele følelsesskalaen, fra topp til bunn på under ett minutt.

Alkoholen var en ulv i fåreklær. Den «hjalp» meg i tunge stunder, fikk meg opp, for så i neste øyeblikk å falle ned som en skinnfell. Den kunne fortelle meg at jeg ikke dugde, at jeg var mislykket og at den, konge som han var befalte. Jeg var på de høye topper og nede i de dypeste daler på null komma null! Det var som om jeg sto på utsiden av meg selv på slutten, ikke visste min arme råd hver gang jeg forsto hvor ille fatt det var med meg. Jeg trengte virkelig hjelp! Men ba jeg om det? NEI!

Det var en indre tomhet og selvforakten, hvor mine humørsvingninger, mine umotiverte sinneutbrudd skapte problemer med store ringvirkninger både for andre og meg selv. Jeg skapte bekymringer med min sosiale adferd, eller manglende sosial adferd som jeg ikke så. Økonomisk ruinert, tiltaksløs, maktesløs, ja, jeg led et totalt nederlag. Jeg mestret ikke livet, ikke meg selv, ikke medmennesker. Ingen ting klarte jeg bortsett fra å drikke alkohol, men heller ikke det klarte jeg ordentlig på slutten. Alkoholen hjalp meg heller ikke mer. Nå måtte jeg ha hjelp før det var for sent, før alle mine dødstanker ble til virkelighet.

Redningen kom, eller jeg valgte å bli reddet. Jeg valgte å be om hjelp. Jeg hadde tapt. Nei, jeg hadde faktisk vunnet ved å be om hjelp. Rusklinikken jeg la meg inn på fikk sakte, men sikkert livsgleden og gnisten tilbake i meg. I starten tenkte jeg mye over om jeg hadde fortjent å føle glede, jeg som hadde påført så mange mye tristhet og sorgtunge stunder. Jeg var redd for å kjenne meg glad, at tingene ble for bra for raskt og dermed få meg til å ønske meg tilbake til rusen igjen. Jeg hadde glemt hvordan glede meg uten alkohol. Jeg måtte lære å ruse meg på livet!

Etter hvert fikk jeg roen i samarbeid med andre mennesker. Gjennom andre lærte jeg å le igjen, kjenne gleden av å gjøre andre glad og føle velvære. Jeg slapp å gå rundt å tenke over eller finne situasjoner som kunne få meg i bedre humør. Den spontane latteren bare kom, jeg kjente det boblet inni meg. For en glede! Med ett kunne jeg være meg selv og le i de situasjonene jeg før anså som vanskelige. Jeg kunne fortelle morsomme historier og ikke minst le av meg selv igjen. Jeg tok meg ikke så høytidelig lengre. Selv en prest kan jo le i de gravalvorlige stunder. Befriende!

Ikke minst kjente jeg en enorm mestringsglede. Det jeg før trengte alkoholen til, klarte jeg meg nå uten. Jeg så gleden i andre mennesker rundt meg, og jeg klarte å omgå de uten å føle meg utenfor, dum og verdiløs. Jeg var ikke mer engstelig for å føle meg tilfreds. Enkelte ganger kunne jeg bli skremt av folk som ikke turte vise glede, og det gjør jeg fortsatt. Jeg så meg selv slik jeg var da jeg drakk. Disse personene gjør meg usikker. Da kan jeg vikle meg inn i tanker om at jeg har sagt eller gjort noe galt, noe som fikk dem i ulage. Heldigvis kommer disse episodene sjeldnere.

Jeg er stort sett munter og glad og verdsetter livet som en døgnflue. Jeg har lov å være i godt humør. Jeg tillater meg selv det, og jeg trenger ingen maske lengre. Jeg har lov til å være lei meg også. Jeg trenger ikke alkoholen for å regulere mitt følelsesregister. Nei, jeg føler det jeg føler, aller mest livsglede av å ikke ha behov for alkoholen til å ta meg opp eller ned. Den fikk meg jo aller mest ned på slutten.

Det er aldri for sent å begynne å leve, og jeg lever i nuet – i morgen kan det være for sent! Nå er det slik, sies det, at døden er kun for de som lever, men jeg vil ikke dø – ikke enda. Har så mye på dagsordenen. Bare for i dag vil jeg være en hyggelig person, spre litt glede rundt meg, fremsnakke noe, fremsnakke meg selv! Ja, livet er herlig dere, og ja, jeg er en gledesspreder. Jeg velger vertfall å tro det selv, og med troen kommer en langt…

Den største gleden er å gjøre andre glad!

Barn av personer med alkoholproblemer, trenger å bli sett for å unngå å utvikle psykiske- og eller psykososiale problemer, på skolen eller i andre sosiale sammenhenger. Flere tidligere studier peker på at skam og tabuer knyttet til alkoholmisbruk er en tilleggsbelastning for barna. Tabuer og opplevelsen av skam skaper ofte taushet. Det å bryte med samfunnets normer kan medføre stigmatisering, fortielse og isolasjon. Hvorfor tør de ikke snakke?

De er bitre og forbannet etter gang på gang å bli skuffet og tilsidesatt. Plagene blir fler og fler, de vokser seg større jo mer forelderen drikker. De påtar seg skyld. Hva galt har jeg gjort? Tar på seg ansvar og blir vàre for humørsvingninger og passer på å være stille, redde for å gjøre noe galt, noe som de tenker kan utløse mer drikking. Tror at dersom de er dyktige og flinke så slutter mamma eller pappa og drikke. Ikke minst tar de foreldrene i forsvar.

Barna dekker over situasjoner og skjuler for andre hva som skjer hjemme. De blir skamfulle overfor venner, naboer og andre familiemedlemmer. De blir «medskyldige» på en måte ved at de prøver å kontrollere foreldrene sine. Gjemmer flasker og passer på at alt er tilsynelatende fint. Angsten for hvordan skal dette gå, søvnproblemer og å alltid føle seg utenfor, går etter hvert utover skolearbeid og fritiden, de isolerer seg og «spiller teater» overfor alle. Barna tør ikke snakke ut om sine problemer, de stenger sine egne følelser inne. Noen gjemmer sin angst bak å være hjelpsomme, mens andre blir usynlige. Det er også de som blir utagerende – syndebukken eller den morsomme klovnen.

Skam og fortielse kan igjen føre til at barna ikke får eller søker den støtten de trenger. Det å gi barn rom for å snakke om sine opplevelser og følelser når foreldrene ruser seg, eller at de har tatt skrittet til å gå i rusbehandling er viktig. Barn har ofte behov for kunnskap og informasjon om foreldrenes lidelse og situasjon. De trenger å høre at rusproblemene ikke er deres skyld og at det ikke er noe de kan gjøre for å få foreldrene til å slutte. Men er det så enkelt? Hvem skal gi de den kjærligheten, omsorgen og nærheten de så sårt trenger?

Foreldrene, som skal representere trygghet, stabilitet og forutsigbarhet i barns liv, fremstår ofte som det motsatte når de de ruser seg. «Bruk av rusmidler svekker ofte grunnleggende foreldrefunksjoner som for eksempel å skape god struktur og rutiner i dagliglivet, støtte barnet emosjonelt og kognitivt, samt sette barnets behov foran egne behov».

Lovverket gir imidlertid helsepersonell en unik mulighet til å bidra til at barn som pårørende blir sett, beskyttet og snakket med; men oppsøker barna helsevesenet?  VI HAR ALLE ET ANSVAR! Vi må se dem, lytte til dem og være tilstede for dem! Oppfordringen går til barnehager, skoler, fritidsarrangører og naboer: SE BARNET, DET SOM TIER!

Ti budskap til barnet:

1. Det er ikke din feil!

2. Forsøk ikke å styre alkoholikeren!

3. Du kan ikke bøte på foreldrenes feil – de har ansvaret!

4. Du kan trenge hjelp – snakk med noen!

5. Ikke bli et offer. Aksepter ikke din angst!

6. Ikke bli en muliggjører. Lyg ikke for å dekke over!

7. Vær ikke for behjelpelig. La han/ hun lide – ikke «plastre alle sår»!

8. Alkoholisme er en sykdom, men den som drikker er ansvarlig!

9. Alle kan bli bra!

10. Tenk mer på deg selv!

Det er bare det at ingen av disse punktene er enkle å gjennomføre for barna. De trenger hjelp. De trenger hjelp til å åpne opp. Bare en som ser er nok!

Ingen barn skal lengre tie!

= bortforklaringer ganger 1000

Hvem led under mine bortforklaringer, mitt selvbedrag? Ja, det var mange, men først og fremst familien, og hovedsakelig barna. Så var det venner, de få jeg hadde, og i tillegg kom arbeidskollegaer, når jeg hadde en jobb å gå til. Det var sikkert også naboer, familien til mine barns venner og personer jeg møtte i ulike sammenhenger.

Familien, og mest barna led mest under mitt selvbedrag. Alle skuffelsene og svikene. Ja, i morgen skal vi… Jeg trodde de trodde på alle mine «historier», men selvfølgelig gjennomskuet de meg. Gang på gang sviktet jeg, gjorde de redde side de visste jo at jeg satt et eller annet sted og drakk meg sanseløs. De mistet troen. Jeg ropte ulv – ulv, så når jeg for en gang skyld snakket sant ble jeg ikke trodd. All tillit var borte.

Venner hadde jeg et fåtall av, og ikke bare fordi jeg valgte de bort på grunn av alkoholen. Det var ikke bare slik at de hadde «gått sin vei» når jeg drakk, men jeg hadde ikke sosiale antenner, jeg var redd for å knytte bånd fra grunnen av. De sviktet meg jo, når jeg trengte dem. De snudde for eksempel ryggen til meg da jeg skilte meg. Men selvfølgelig kom alkoholen foran vennene. Alle unnskyldningene for å ikke gå på kafè. Å, jeg har så vondt i hodet i dag eller jeg har notert feil i avtaleboken min, var gjengangere.

Arbeidskollegaer gikk simpelthen lei av meg, den personen som alltid lot dem i stikken, aldri ga beskjed om at jeg ikke kom på jobb. Alle de gangene de måtte overta mine vakter og mine oppgaver. Derfor endte det oftest med oppsigelse. Hvem vil ha en ansatt som ikke tar ansvar? Etter hvert ble jeg også langtidssykmeldt.

Stort sett valgte jeg bort personer når de kom meg for nær. Jeg trakk meg tilbake for at de ikke skulle se og vite hvem jeg egentlig var, hvordan jeg levde. Jeg maktet ikke stå i skammen over alt jeg hadde påført mine nærmeste. Jeg ville ikke bli stilt til veggs.

En liste over mine mange klassiske bortforklaringer:

Noe av dette stemte i og for seg, men …

• Har hodepine eller andre sykdommer

• Legen sa jeg måtte ta det med ro

• «Har du ikke fått sykemeldingen»?

• Må jobbe overtid

• Skrevet feil i avtaleboken

• Mobilbatteriet utladet eller lagt den igjen hjemme, eller utenfor dekningsområder

• Fikk besøk

• Vært på kino eller annet

• Mistet togbilletten eller ikke korrespondanse mellom togene eller tog innstilt

• Ikke penger

• Forsov meg

• Sliten etter gåtur, husarbeid etc

• Vil bare være hjemme, se på tv, lese bok

• Noe kom i veien rett og slett!

Alle mine unnskyldninger kom når det ble stilt krav til meg, min væremåte og mine følelser. Krav jeg selv ikke tolererte egentlig, og langt ifra klarte å håndtere. Hvordan skulle jeg takle andres krav til meg når mine egne krav ikke ble overholdt? Jeg endret også adferd for å slippe andres innblandinger, for å «drive» dem vekk fra meg – at de ville slutte å like meg og dermed slapp alle disse bortforklaringene. Jeg kunne for eksempel:

• Spille litt bråkjekk, være rølpete og høyrøstet bare for å provosere mest mulig. Nå var dette også et selvsagt resultat av alkoholinntaket, men noen ganger la jeg litt ekstra på

• Jeg ble ekstra sur eller lei meg, og det var selvfølgelig andres feil

• Var i overlegg ekkel og atal, ga negative bemerkninger og kommentarer til alt og alle

• Utviste at jeg hadde stålkontroll (trodde jeg), «se på meg – den perfekte». Jeg hadde alltid rett!

• Ingen over – ingen ved siden. Ikke prøv deg!

Ja, mitt selvbedrag ble et moralsk og etisk forfall. Alle bortforklaringer angrep samvittigheten min, men jeg drakk de bare «bort». Til tros for at jeg visste jeg løy, ble det etter hvert en selvfølge og en nødvendighet. Jeg trodde på dem selv til slutt. Jeg så ikke forskjell på sannheter og løgner, det unormale ble det normale. Det vanskelige var da jeg ikke alltid husket alle løgnene mine – jeg møtte meg selv i døra, og forsto at de hadde forstått. Jeg hadde bare lurt meg selv! Mitt selvbedrag, mitt selvbilde begynte å rakne da jeg innså at jeg plutselig var helt alene. Jeg hadde snudd ryggen til alle, men mest meg selv. Hvem var jeg?

For å endre på selvbedraget måtte jeg se blindflekkene – se inn i meg selv. Ikke minst speile meg i andre, som ga den største effekten, men den mest smertefulle. Jeg trengte å tørre å stå i det, få tilbakemeldinger fra andre, både den positive (som jeg ikke trodde fantes) og negative kritikken, og ikke minst gjøre noe med det. Jeg måtte gå inn i prosessen å slutte med å peke ut over, se at jeg selv var årsaken. Det var mine løgner, mitt selvbedrag! Løsningen var ærlighet! Jeg måtte begynne å være ærlig, mot meg selv først og fremst, men også alle andre. Det måtte skje en psykisk forandring.

Så startet jobben med å få tilbake tilliten. Jeg måtte gjøre meg fortjent til den og dermed gi alle rundt meg tid til å kunne stole på meg igjen. Det gjøres best gjennom åpenhet, ærlighet og villighet. Jeg ga fra meg «makten» og sluttet å være dirigenten!