Jeg fikk en tilbakemelding her om dagen, en riktig fin en, men aller mest en vekker. Den fikk meg til å tenke gjennom hvordan jeg selv egentlig har det, og hvordan jeg ivaretar meg selv. Jeg har liksom sklidd gjennom disse edruelige årene uten for mange skjær i sjøen, og skuta har vært ganske så enkel å styre. Da er det lett å glemme de mange farene som egentlig skjuler seg der under det tilsynelatende blikkstille vannet. Selv om jeg tenker, kanskje litt for hovmodig til tider, at jeg er en riktig erfaren, god og kunnskapsrik «skipper», så kan jeg ikke tillate meg å forlate roret, ikke overgi det til andre engang, før jeg med sikkerhet vet at jeg selv vet å ta vare på meg selv i alle situasjoner som måtte dukke opp.

Jeg har et ansvar! Da jeg satte to barn til verden påtok jeg meg et ansvar, en plikt til å følge de opp til å bli trygge, gode verdensborgere, til at de selv skulle bli rustet til en dag å være veileder som nye overtagere av verdensarven. Jeg har dessverre ikke vært mitt ansvar bevisst, spesielt ikke da jeg drakk som verst. Jeg har bidratt med mye “dritt”, som det faktisk tar noen år å ordne opp i. Nå, som jeg har startet med å ta tilbake min kontrollen, tatt tak i de problemene jeg har skapt, så er jeg bedre rustet til å skape best mulig levekår for meg selv og de rundt meg. Jeg må bare huske på at jeg kan ikke være noen god rollemodell, eller skipper, om jeg selv ikke klarer å holde skuta flytende. Jeg må passe på å ha alle sikkerhetsrutiner i orden, og ikke minst passe på at jeg er flytedyktig om uhellet skulle være ute. Jeg kan ikke hjelpe noen dersom jeg selv så vidt kan holde hodet over vann. Jeg vil jo lære barna mine “å svømme ordentlig”.

Nå, selv med noen edrue år på baken, kan jeg ikke sette meg rolig tilbake uten å holde øye med roret. Jeg må fortsatt være på vakt og holde “garden” oppe. Min avhengige personlighet, DAP-en, ligger fortsatt der og ulmer i bakevja, og kan når som helst blusse opp igjen. Uansett om jeg tar alle forholdsregler, så er flasken bare en armlengdes avstand unna. Igjen gjentar jeg; en gang alkoholiker – alltid alkoholiker.

Som den avhengighetspersonen jeg er, vil jeg alltid stå i fare for å bli “lurt” til å tro at jeg er “frisk nok” til å senke garden eller la skuta seile sin egen sjø. Det går så bra, jeg kommer nok til et land i sikkerhet en gang. Spesielt nå, etter disse snart fire årene i nøktern tilstand, ikke bare promillefri, men helt og holdent edru i hodet og kropp, så kan jeg ikke tillate meg å tro at jeg er rehabilitert. Den “slue slangen”, alkoholen kan hogge til uten forvarsel. I det ene øyeblikket, hvor jeg føler meg frisk nok til å senke garden og ikke er helt oppmerksom på faren, så hogger den til.

Jeg vet jo at jeg lider av en progressiv, dødelig sykdom, men pussig nok er det når jeg føler meg mest ovenpå, rørlig og “fit for fight”, at jeg egentlig er i ferd med å bli syk igjen. Da, som oftest, kommer sprekken. DAP-en jobber hele tiden i underbevisstheten min, og bare venter på å slå til når jeg står laglig til for hugg. For det er når jeg begynner å tro jeg er kurert at jeg er mest sårbar, da er jeg minst på alerten mot et attakk fra “styggen” oppe på skulderen min. Den har sittet der en stund, tisket og hvisket om at: Nå er tiden inne snart, nå er du klar for å smake på «godsakene igjen». Da må varsellampene lyse og signalene lyde: SOS! Mayday – mayday!

Mitt sjøkart er merket med alle farer og skjær, så jeg har med kyndig hjelp av andre skippere lært meg å lese disse beskrivelsene om hvor det er best egnet å kjøre. Jeg kan ikke bare slik plutselig finne på å ta en snarvei fordi jeg fant det for godt. Da er det fort gjort å sneie bort i banker og rèv som er usynlige under vannoverflaten. Det er heller ikke så lurt å dra ut på seilas om dagsformen ikke er helt på topp. Jeg kan ikke yte mitt ytterste, eller være hundre prosent årvåken nok mot alle farer som lurer dersom jeg ikke er helt klar i hodet. Da er det fort gjort å gå på grunn eller støte på et skjær. Så jeg velger å holde meg til kartruten og å lytte til de litt mer erfarne sjøfolkene. Selv i smul sjø venter farene.

Som kaptein på min egen skute må jeg derfor passe på at mannskapet mitt har det bra og er trygge. Jeg må vokte dem for farer. Dersom vi skulle komme ut for et uhell må jeg alltid huske på at jeg er nøye med og vurderer mine avgjørelser. Men det aller viktigste er egensikkerheten. Jeg kan ikke hjelpe andre om jeg selv står i fare for å bli skyllet over bord, og i verste fall drukne. Jeg må alltid påse at jeg selv har tatt på meg alt redningsutstyr som kreves for at jeg kan kunne bistå andre. Selv om jeg er en relativt god svømmer, kommer jeg ikke langt uten redningsvest, og ingen kan dra nytte av mine kunnskaper og hjelp viss jeg er i ferd med å gå under selv. Egensikkerheten MÅ komme først!

En “skrivervenn” av meg kom med en fin forholdsregel, faktisk en svært viktig leveregel, spesielt for oss alkoholikere som har satt bort flasken, forhåpentlig for godt. Mange av oss ønsker og føler en plikt til å lære videre til andre hvordan leve et rusfritt liv. Jeg har vertfall en sterk trang til å gi videre det jeg har fått, være en god veilere og veiviser for andre som prøver å få et tilsvarende liv som meg, få sin skute på rett kjøl. Det “vennen” formulerte for meg fikk meg til å tenke, og dermed også skrive disse overnevnte ord. Hans råd var, eller egentlig flyvertinnenes råd, og som følger: Husk å ta på din egen «maske» først, før du hjelper andre med sine!

(Kjære «skriver-venn»: Takk for «lån» av idè og ord, og for at du ga meg en vekker, åpnet øynene mine igjen).

Selv i situasjoner hvor jeg egentlig er trygg og jeg vet jeg har forberedt meg godt, så blir jeg utrygg og litt redd. Jeg er redd for å dumme meg ut, redd for hva andre synes og redd for å bli misforstått. Noen ganger kan jeg si: Det var ikke det jeg mente! Så er diskusjonen i gang. Ja, hva mente jeg egentlig da? Enda mer usikker. Så blir alt bare tullball. Kanskje skulle jeg bare latt det skure og gå, latt de sitte der å tenke over hva jeg egentlig sa, for kanskje var det akkurat det jeg mente. Forstår du eller? Misforstått igjen. Nei, jeg skal ikke rette på det. Jeg tenker ikke å si det på nytt, men lar det være, vil liksom ikke vise at jeg eventuelt sa feil eller du kan tenke litt mer over det. Kanskje hadde du feil?  Hadde noen feil egentlig? Var jeg bare usikker, slik jeg som alkoholiker pleier å være.

Som regel sitter jeg på feilen, om det er feil å være utrygg og usikker da. Nei, ikke akkurat, men jeg blir vel for selvsentrert og tror at alle andre ser ned på meg, at alle dømmer meg og er ute etter å finne feil ved meg. Finn fem feil!? Jo, om du leter, ikke engang lenge, så finner du dem. Jeg vet de er der. Skal jeg si dem for deg? Skal vi se; jeg er egoistisk og selvsentrert – meg først – se på meg da, jeg tenker negative tanker om hele situasjonen, jeg peker bare utover – du tar feil, jeg irriterer meg over at du misforstår meg og jeg erkjenner ikke mine egne feil. Jeg er jo F-L-I-N-K- for f… Ikke si det! Vil ikke høre det, men jeg kan tenke det selv. Jeg vil være flink egentlig, men ikke i denne sammenhengen, og forstå meg rett. (Forklaring følger lengre ned, om du forstår hva jeg mener da?!) Jeg gjør bare så godt jeg kan!

Noen ganger klarer jeg å se at jeg faktisk sa noe som ikke helt var slik det skulle være, det kom litt feil ut. Jeg skjønner at jeg må redde meg inn og oppklare misforståelsen, eller helst før noe har begynt å fatte hva jeg egentlig sa og ikke mente å si. Henger du med? Jeg mener jo ikke at alle har et drikkeproblem om de tar seg noen flere glass med vin på fredagskvelden selv om jeg «snakker ned» på den type drikkekultur. Jeg roper ikke hurra for helgefyll, men jeg uttaler ikke at alle på bygda fyller innerlomma med hjemmebrent hver gang de går ut på lørdagskvelden. Det jeg egentlig ønsker å formidle er at om en person stadig er den som blir fullest, liggende under bordet eller kanskje mest den som alltid danser på bordet (for under bordet havner vi sjelden – vi er mer garvet enn som så), den som blir til slutt og lurer på når festen egentlig begynner, eller den som nesten ikke drikker i det hele tatt, men bare venter på å komme seg hjem for å drikke på ordentlig, så ingen skal få vite… Det er disse menneskene jeg vil nå, det er de jeg snakker om, for det er de som mest sannsynligvis har et drikkeproblem, som lider av et avhengighetssyndrom, genetisk- eller miljøervervet. Skjønte du ikke helt det siste? Om du har arvelige egenskaper til å bli en alkoholiker? Skal vi se: Du kan jo tenke over det jeg skrev over og om du vet om noen i familien din som har eller har hatt de samme problemene… Nei, jeg mener ikke at alle har et drikkeproblem selv om pappaen eller mammaen hadde det. Forståelig?!

Om jeg kan ta det en gang til? Ny forklaring følger, og følg med nå: Jeg mener, og forstå meg rett, for du trenger ikke mene det jeg mener; at dersom du drikker på upassende tider og steder, og du vet med sikkerhet at en nærliggende slektning (en mor, bestemor, oldefar eller til og med lengere bak i slektsleddet) hadde problemer med å sette bort flasken, så har du kanskje behov for hjelp, selv om du selv ikke ser det akkurat nå. Når alkoholen begynner å bli et problem for de rundt deg, og deg selv også – ja, nettopp deg selv. For om du lurer på hva du fortok deg i går eller når du kjenner uroen vandre i kroppen og tenker på hvorfor du ikke sluttet når alle andre hadde fått nok, så har du et problem. Eller hva tror du selv?

Jeg kan ta et annet eksempel, om det er lettere å forstå, og det er også for at jeg selv skal rettferdiggjøre meg selv. Der ser du, jeg tenker på meg selv igjen. Jeg skal jo ikke bare peke utover, men se på meg selv og finne ut hvorfor jeg blir usikker i enkelte situasjoner. Skal vi se. Jeg er bedt om å holde et lite foredrag, fortelle min historie som jeg tenker vil fange alles interesse. Jeg leder an og ønsker alles oppmerksomhet, som jeg får, og den lille forsamlingen virker som de er tilstede, lyttende og uten å avbryt meg nevneverdig sitter de der som tente lys. Så min forståelse er at dette går helt fint – jeg klarer å formidle og engasjere. Seansen avsluttes og alle bare går uten noen form for å vise at de forsto eller hadde tatt seg tid til å la det jeg sa synke inn. Ingen spørsmål fulgte. Det er da jeg begynner å peke utover og jeg tenker; jasså, jeg var så interessant ja! Så uforskammet, bare gå uten noe annet enn en liten applaus. Ikke spørsmål engang. De kunne i det minste sagt at dette var fint eller gitt meg tilbakemelding om at jeg hadde vært tøff, at jeg var flink. Der sa jeg det. Jeg var bare ute etter heder og ære, at jeg var F-L-I-N-K, få ros for min oppriktighet, at jeg turte å fortelle om at jeg er alkoholiker. Jeg tenkte overhodet ikke på at det hadde vært en sterk opplevelse for dem, som stille hadde sittet og lyttet, vist meg tiltro og gitt meg rom og ikke minst sin ærbødighet til å informere om hvordan en alkoholikers hverdag er. Kanskje var de redde for å såre meg om de stilte spørsmål, redde for å bli misforstått, at jeg ville tro at de så ned på meg. Og det var akkurat det jeg sto der og gjorde, jeg misforsto dem, og jeg ble såret. Men på feil grunnlag.  De mente nok bare å være høflige, ikke oppta mer av min tid, gå ut for å la det synke mer inn og diskutere med de andre tilhørende, kanskje til og med gråte (noe de ikke ville vise offentlig) og gi meg rom for å «avslutte» for meg selv. Tenk så befriende å innse at det var jeg som måtte endre på meg selv, hvordan jeg påla alle andre skylden for min usikkerhet, om jeg er god nok og flink nok. Misforståelsen oppklart!

Jeg liker ikke ordet flink i den grad at jeg er ikke flink til å være edru eller fortell om det å være alkoholiker, hvordan jeg var, hva som skjedde og hvordan jeg har det nå. Det dreier seg ikke om å være flink, men en dyd av nødvendighet. Når det er noe jeg har lært meg til, som jeg vet jeg må gjøre, så er jeg ikke lenger flink. Det er ikke noe jeg utfører for at andre skal synes jeg er flink og dyktig. Forstår du ikke hva jeg mener igjen nå?! Nei, vel, men dette vet jeg ikke om jeg klarer å forklare på en annen og bedre måte. Men jeg prøver: Jeg tenker at om du hele tiden skulle få høre hvor flink du er til å vaske klær (jeg går ut ifra at det er noe du gjør minst ett par ganger i uka, at det er noe du kan og vet hvordan gjøre, noe som du må gjøre for å ha rene klær å ta på), så vil dette føles nedverdigende. Du tenker kanskje: «Tror du ikke at jeg kan vaske klær heller, eller at jeg alltid overlater jobben til noen andre». Eller heller slik, at du forteller barnet hvor flink det er til å vaske hendene hver gang det har vært på do. Barnet er ikke flink lenger når det har innsett og lært at dette er noe barnet bare må gjøre etter hvert dobesøk. Bedre forklart? Ikke det? Da gir jeg opp. Jeg orker ikke mere misforståelser…

Da har vi vel oppklart nok misforståelser for i dag…

(Takk til JW, som ga meg ordene til dagens blogg. Nei, ikke misforstå det slik hen at jeg stjal det hun har skrevet. Nei, jeg bare fanget opp noe hun sa, og spant videre på det. Var det jeg som misforsto, som trodde du trodde….)

Vi blir født til denne verden som uskyldige, små vesener, og har ingen som helst forventninger til hvordan livet vil bli. Vår tankegang er ikke utviklet til å hverken se hva som ligger foran oss, eller legge noen planer for hvordan vi vil at det skal bli. Så vokser vi til og etter hvert blir vi på leit etter hva som er meningen med livet. Vi gjør feil, og atter feil, men stort sett lærer vi av alle disse mistakene og blir gode verdensborgere, de fleste av oss.

Jeg har gjort feil hele livet, men både ved å finne ut at jeg tok gale valg og det å se på hva andre gjør, har jeg blitt flinkere til å gjøre mindre feiltrinn. Jeg hadde forventninger til livet, men når tingene ikke går helt slik jeg ønsker og prøver på, så melder skuffelsen sin ankomst. Jeg blir skuffet over mine egne valg og det at jeg ikke klarte å stå til mine egne forventninger. Når skuffelsene bare blir en evige gjentagelser, og jeg ikke klarer å snu tankegangen, men bare graver meg ned, og ser på meg selv som et gedigent «misfoster», en person som alltid ramler, alltid går feil vei, alltid finner de gale svarene, da føles alle forventningene uoppnåelige. Jeg vil jo gjøre mennesker glade og stolte av meg. Jeg vil jo vise at jeg kan. Den største forventningen stiller jeg egentlig til meg selv. Det er jeg selv som ønsker å bli stolt. Se på meg hva jeg kan! Jeg vil ha ros og skryt for at jeg er en flink pike.

Som barn så jeg på mye med et forventningsfullt blikk. Jeg gledet meg til mye, slik som til å begynne på skolen. Jeg hadde troen på meg selv, jeg visste jeg kunne mye og enda mer skulle jeg lære. Selv om jeg grudde meg, så var gleden og forventningen enda større. Endelig var det min tur til å få lære enda mer og til å få vise fram mine evner. Jeg skulle tilfredsstille andres forventninger, men aller mest mine egne. Allerede som liten satte jeg krav til meg selv, og det er vel bra det, og jeg oppnådde ofte de resultatene og målene jeg satte meg. Jeg var trygg på meg selv, og andre så opp til meg. Om jeg ikke var et forbilde, så var jeg en som mange ønsket «å leke» med. Men engang måtte motgangen komme, og jeg ikke lenger klarte å være en mønsterfigur. Jeg trodde faktisk jeg handlet riktig, men personer rundt meg var ikke lenger fornøyd med det jeg fortok meg. Så ble skuffelsen et faktum. Kanskje var det meg selv jeg skuffet, at jeg kom til kort og ikke nådde målene. Jeg ble en person som stadig var på leting etter nye muligheter og utfordringer. Jeg la kanskje lista alt for høyt, men aller mest så ville jeg ikke vise andre at jeg ikke alltid mestret ting. Jeg skulle fortsatt fremstå som en person som aldri feilet, en person alle så opp til, en person som alltid taklet enhver utfordring. Jeg skulle være perfekt og jeg måtte ikke fremstå som en taper. Jeg skulle vise dem jeg!

Alle feilene jeg begikk da jeg drakk kan jeg ikke endre på, men jeg kan tilgi meg selv, og det er nødvendig for å komme videre. Jeg måtte finne tilbake til gleden ved livet, bare de små, men likevel betydningsfulle. Jeg måtte begynne å bli glad i meg selv og se at jeg også er betydningsfull. Jeg måtte starte med å sette meg nye mål, lage meg opp forventninger, men som sto i forhold til hvor jeg selv sto, hvor jeg befinner meg i min utvikling i dag. Jeg kan ikke forvente at jeg skal bestige Mount Everest uten å trene meg på mindre fjell først. Kanskje skal jeg bare innse at det uansett er noe som aldri vil skje med min høydeskrekk. Jeg trenger ikke lengre være best, klare alt og fremstå som perfekt.  Trenger ikke stå på det høyeste fjellet. Alle kan ikke vinne! Men egentlig så kan alle bli vinner på sett og vis, når målene de setter seg nås, om ikke helt etter planen og andres, eller egne forventninger. Den siste skal bli den første, har noen sagt. Den liker jeg!

Jeg gjør meg opp tanker om hva andre forventer av meg. Disse tankene er jo egentlig mine egne forventninger til meg selv har jeg funnet ut. Ta for eksempel et jobbintervju. Da blir jeg ofte spurt om hvilke forventninger jeg har til jobben jeg har søkt på, eller til den personen, mest sannsynligvis lederen på arbeidsplassen, som sitter der rett overfor meg, med granskende blikk og venter på å høre hva slags formening jeg har gjort meg opp om nettopp dette. Jo, jeg forventer meg utfordringer, at jeg skal få vist hvem jeg er, at arbeidet mitt gir frukter og at jeg kan være en rollefigur, en god og støttende kollega. Og av lederen forventer jeg både ros og ris, at jeg blir veiledet i riktig retning til å gjøre jobben best mulig og at det jeg gjør og jeg som person blir verdsatt. Svarer jeg det jeg tror arbeidslederen vil høre eller er jeg ærlig? Jeg svarer vel det jeg forventer av meg selv. I de fleste tilfeller ønsker jeg jo å fremstå som det perfekte valg til akkurat den jobben, så jeg må selge meg selv best mulig – som en viktig og uunnværlig vare, så jeg prøver kanskje å pynte på litt, men likevel så nærme sannheten som mulig. Jeg vil jo vise dem hvor flink jeg er og at jeg er den de trenger, den beste. Det er slik jeg ser det…

Nå er det en stund siden jeg var på noe jobbintervju. Faktisk bare ett etter at jeg ble nykter, og ved nærmere ettertanke så svarte jeg nesten slik som beskrevet over, men jeg fortalte også om hvem jeg egentlig er, at jeg er tørrlagt alkoholiker. Det var nok kanskje ikke akkurat det de hadde forventet å høre, og jeg tenkte, til tross for at jeg hadde trodd at det ville ikke være noe problem, så lenge jobben jeg skulle intervjues for omhandlet det å jobbe med rusavhengige. Så jeg ble ikke nevneverdig skuffet over å ikke bli tilbydd jobben. Jeg forstår deres usikkerhet til en person som de ikke hadde møtt før, ikke kjente, ikke visste hva stod for og hvilken arbeidskapasitet jeg hadde. I tillegg var jeg alkoholiker, om enn tørrlagt. Men jeg var nok litt skuffet over å ikke få sjansen til å virkelig vise hvem jeg er. Vi alkoholikere og rusavhengige er store ressurser, og våre erfaringer er gull verdt, og jeg skulle ønske at flere fikk øynene opp for oss og bla-bla-bla… Jeg kunne skrevet mye her, for dette er en liten fanesak jeg har, det å få flere av oss på banen, se og bruk oss, vår kompetanse og våre erfaringer. Ja, jeg skal slutte å mase, men jeg vet vi kan så mye, jeg kan så mye og har så mye å gi videre.

Gi videre ja. Jeg er på en måte en slags leder selv, en som skal gå foran og vise andre veien til et edru liv. Jeg skal «gi videre» det jeg har fått og lært om hvordan best mulig leve et nyktert liv. Jeg skal «gi fra meg» de verktøyene jeg har fått, eller vise hvordan bruke dem. Så kommer usikkerheten snikende igjen. Er jeg god nok, er jeg flink nok? Kan jeg dette? Er jeg en betrodd leder eller foregangsperson? Kan jeg virkelig dette, det jeg gjør, altså leve edru, slik jeg selv forventer jeg skal leve, slik andre forventer av meg, eller slik jeg tror andre forventer at jeg skal. Skal jeg la denne tankegangen få grobunn så havner jeg tilbake til der jeg var da jeg drakk.  Jeg hever meg over mitt snev av usikkerhet om hvorvidt jeg er brukbar eller udugelig. Jeg er bra nok! Ikke minst så ble jeg valg til å lede. Jeg ble spurt om å hjelpe, så da er jeg sikkert bra nok for andre også, vertfall til dette formålet. Jeg er edru, jeg har blitt edru ved å gjøre jobben selv etter den oppskriften andre har gitt meg, så ja, jeg kan. Jeg har bevist både for andre, og ikke minst overfor meg selv at jeg duger. Jeg er faktisk ganske så flink til dette, det å gå foran å være veiviser, en los i ukjent farvann. For jeg kan veien. Jeg vet hvor skjærene i sjøen er. Jeg har kartet og alle andre hjelpemidlene som trengs. Jeg er en god leder jeg, og jeg står til forventningene, også mine egne. Men jeg trenger ikke stå på verdens tak.

Ikke la usikkerheten få overtaket på dine forventninger, men la ikke dine forventninger skyve bort usikkerheten heller, for da er du ikke så skjerpet… Var det mening i dette? Kanskje ikke, men hev deg over andres forventninger, og legg ikke for store planer, planer som ikke kan realiseres. Men vi vokser ofte på utfordringer også. Det er noe med å være realistisk.

Til slutt må jeg komme med en appell. En liten, eller stor pekefinger faktisk. Jeg blir så lei meg, såra og vonbråten når noen tråkker på «kameraten» min. Når noen rakker ned på andre fordi de ikke sto til forventningene. Når noen blir oppfattet som dumme og teite fordi noen har laget seg en mal for hvordan tingene skal gjøres, hvordan alle skal opptre og oppføre seg etter deres hode. Slutt med dette! Dersom du vil at noen skal bli best mulig, mer tilnærmet lik deg, så ikke spark beina under dem da, men la dem få bevise at de langt i fra er udugelige og dumme. La de få bevise at usikkerheten er noe du har skapt for dem med din aggressive og jeg-vet-best mentalitet. Kanskje er det forventningene til deg selv som ikke står i stil med det du selv klarer. Da må du endre på deg selv da, ikke alle andre rundt deg. Om du alltid streber etter å være et ideal, men ikke klarer det i dine egne øyne, så ligger lista kanskje for høyt. Ikke forvent at andre skal klare å hoppe over heller, og om noen klarer så vær glad på deres vegne. Vi er ulike, er utstyrt meg forskjellige evner, og mål, så kan vi ikke få lov å være den vi er, på godt og vondt, så lenge vi gjør så godt vi kan og ikke er til skade for hverken oss selv eller andre. Vi skal løfte hverandre opp! Jeg for eksempel vil at du skal klare å finne den rette veien, og bli så god som du kan. Du trenger heller ikke klatre opp på Mount Everest.

Jeg forventer at du skjønner hva jeg mener. Ikke sant, da er vi enige da…

Det er så mange som inspirerer meg til både å skrive og legge ut videoer, og jeg velger å tro at alt dette kan være en inspirasjonskilde til andre, at kanskje du våger litt mer. For de som evner å kjenne seg igjen, se likhetene i det jeg forteller vil jeg si; det er viktig! Vi alkoholikere er unike mennesker hver enkelt av oss, men våre historier er ikke unike. Når vi klarer å se andres problemer, at andre sliter på lik linje med oss selv, er det lettere å finne og se veier ut av det som kan virke uoverkommelig. Andre som har strevd med alkoholens tvang, og som har kommet seg ut av rushelvetet, har så mye å bidra med til andre som fortsatt ikke har funnet den rette veien. Men dersom jeg skulle finne på å tro at min historie er enestående, vil jeg ikke komme noe sted. Da er jeg like selvsentrert som jeg var da jeg drakk. Jeg må se på mine likemenn og kvinner, de som selv har sine erfaringer, de som vet hvordan jeg har det, og har hatt det, da kan jeg løftes opp til nye høyder. Ved å se og lese om hva andre har fått til, og får til, klarer jeg selv å se at jeg faktisk får til ganske mye jeg også, men jeg må ikke bare tro at det jeg sier og gjør er den eneste utveien.

Som alkoholiker, men nå nykter, ønsker jeg å skape engasjement og ikke minst å få andre til å tro på seg selv. Vi er alle ressurser på hver vår måte. Vi trenger bare å høre at vi er verdifulle, se og erfare at vi kan. På tunge dager, når det ser som mørkest ut, på dager som i dag, når tåka ligger tett, er det ikke alltid enkelt å se at det finnes muligheter. Men det er alltids èn mulighet, oftest flere, og tåka letter før eller siden. Vi må bare tørre å se bortenfor tåkehavet, løfte blikket og finne det lille lysglimtet i det fjerne. Bare se, gå ett skritt til, så finner du noe du kan gripe fatt i. Sola skinner, selv om du ikke ser den. Hvis jeg fikk være sola di, så hadde jeg skinnet vær dag for at nettopp du skal ha det lyst nok på din vei.

Jeg tenker at om du er villig til å sette døra litt på gløtt, slippe lysglimtet inn, ønske en venn velkommen inn – en virkelig venn, en som vil deg godt. Ikke alkoholen, den du trodde var din venn, men som var forkledd, en lurendrei som lurte deg opp i stry og ikke ville deg noe godt. En som fikk deg til å stenge døra, dra for gardinene og bare sitte der sammen med «spritvennen» og holde alt og alle andre utenfor. Du har behov for å finne en annen. Kanskje bor det noen rett ved siden av. Kanskje du bare skal tørre å si hei, tørre å møte et blikk, tørre å åpne opp, lytte til den nye vennen og tørre å dele litt av deg selv. For nettopp denne personen har muligens gått veien før, og er villig til å vise deg, være din ledestjerne videre. Kanskje til og med villig til å løfte deg opp, bære deg over de vanskeligste og mest kronglete stedene på veien. Omsider vil du selv se at du klarer å gå deler av veien på egenhånd, og til og med bli en som selv kan vise vei og løfte andre opp.

Jeg vil gjerne løfte deg, bære deg på mine skuldre, for en stund om så er. Løfte deg opp til treets topp, slik at du bedre kan se, se lysglimtet i det fjerne. Om du bare lar meg få lov…

Ser du lyset i det fjerne…

Jeg var oppe før hanen gol i dag også. Eller det vet jeg ikke, for hanen i Halden galer høyt både titt og ofte, men ikke høyt nok til at jeg hører den. Ikke engang katta rakk å vekke meg i dag. Så jeg var nok utvilt etter en god natt søvn. Ingen svettetokter, ingen redsel eller annet har holdt meg våken. Det er så deilig å stå opp, være frisk og rask både i kropp og sinn. Ikke noe snev av fyllesjuke eller fylleangst. Ingen trang til å hverken ville ruse meg eller at jeg «må».  Alkoholen har for lengst sluppet taket i meg, vel og merke så lenge jeg tar mine forhåndsregler, følger mine rutiner og lytter til mine indre signaler. Denne dagen følger i rekken av mange, hvor kun dagen i dag gjelder. Jeg har tatt styringen tilbake i den grad alkoholen ikke har overtaket, men jeg kan og må overlate mye jeg selv ikke klarer å håndtere til «høyere makter», som det avhengighetsmennesket jeg er.  

Jeg har sittet og lest på morgenkvisten, og jeg fant en artikkel i Forskning.no, som jeg vil dele. Jeg har omskrevet den litt, men håper noe av det Ingrid Spilde skrev ikke har mistet sin «dybde», og også fatter deres interesse. Jeg ble vertfall nysgjerrig og noe forundret.

Mye rart innen forskningen…

Det finnes arkeologiske spor, som for eksempel viser at folk drev med ølbrygging for 7000 år siden. Ja, tro det eller ei. Og det kan man kanskje forstå, ut ifra hvor moro det kan være å være brisen. Vi har en åpenbare hang til fyll og fest, men det henger ikke på greip, sånn i forhold til evolusjonsteorien. For gøy eller ei, det er ikke til å komme fra at alkohol er farlig. Skal du springe fra en tiger eller sloss mot en rival, lønner det seg ikke å være dritings. Eller fyllesjuk…

Ut ifra farene ved å drikke alkohol burde vi ha utviklet en avsky for stoffet. Hvordan kan det ha seg at vi likevel elsker det? Og hvorfor opplever vi det egentlig sånn? En professor Dudley argumenterer for at dagens drikkfeldighet er en slags evolusjonær bakrus. Ja, vel og så? Er dette noe jeg bør vite, og stemmer det virkelig? Trodde jeg var et avhengighetsmenneske jeg, en som ikke taklet følelsene uten alkohol. Nå ble jeg nysgjerrig…

Logikken går likevel som følger: Alkohol, nærmere bestemt etanol, finnes i naturen. Men stort sett bare der gjærsopp bryter ned sukker i overmoden frukt. Og søt, moden frukt er en svært verdifull kilde til kalorier. Så søker du mot alkohol, er oddsen høy for at du får deg en energiboost i premie. Bananfluer har skjønt det for lenge siden. Og det hadde våre forfedre også, ifølge Dudley, som mener de utviklet en tiltrekning til lukta av alkohol. Etanol er en svært flyktig forbindelse som lett sprer seg fra den gjærende frukten. Dette gjorde at våre alkoholelskende forfedre lettere fant fram til den sukkertrukne maten. Den milde rusen de må ha fått av den gjærede frukten kan til og med ha økt appetitten så de fikk i seg enda flere kalorier. Nok et smart trekk i kampen for tilværelsen! Og i tillegg gir jo alkohol i seg selv mange kalorier. Siden alkoholinnholdet i naturlig gjæret frukt er ganske lavt, var fordelene ved å like alkohol større enn ulempene, mener Dudley.

Studier har også vist at apenes drikkemønster er forbløffende likt vårt: Mens noen er avholds, liker de fleste å drikke litt på ettermiddagen i sosialt lag. Noen drikker mye, men klarer seg bra, mens enkelte blir alkoholikere. De bøtter innpå til de går ned for telling, og drikker seg ofte i hjel. Ja, var det jeg visste, at vi stammer fra apene…

Vi er med andre ord ikke skapt for å drikke store mengder alkohol? Nei, ifølge Dudley er vi altså tilpasset et liv med alkohol, men i små mengder. Da menneskene oppdaget at de kunne lage litervis av alkohol selv, begynte trøbbelet. Ikke minst da noen fant ut hvordan de kunne skaffe konsentrert alkohol. Bedre kjent som sprit. Dagens farlige flatfyll og hjerteskjærende tilfeller av alkoholisme skyldes en slags evolusjonær fyllesyke, mener Dudley: Vi utviklet oss i til å passe inn i en annen hverdag enn den vi faktisk befinner oss i. Dermed har vi heller ikke kunnet utvikle beredskap mot farene ved tilgang på mye alkohol. Så det som fungerte så fint da vi begynte, gir oss i dag hodepine. Bokstavelig talt. Hypotesen er imidlertid ikke helt uten huller. Hvis vi er så tiltrukket av alkohol, hvorfor drikker vi ikke hele tida, nå når vi faktisk har muligheten? Hvorfor er ikke alle mennesker alkoholikere? Det skulle jeg også gjerne visst.

Zoolog Petter Bøckman mener deler av menneskeheten har gått igjennom enda en periode med evolusjon, som har gjort oss bedre i stand til å takle hverdagen i spritdunst. Hva sier han? Tuller du med meg? Så hvorfor taklet ikke jeg hverdagen med alkohol? Det må da være et annet svar, eller er det så enkelt? Evolusjonsteorien!?

Den fulle apen lar seg altså ikke stoppe så lett… Det dreier seg vel rett og slett om å være avhengig. Det er kanskje også slik at mange av mine forfedre var alkoholikere, eller avhengige av å innta stoffer som ga dem en rus. Eller var de bare opptatt av en energiboost? Hvorfor spiste de ikke bare sukker? Må nok være noe mer enn bare evolusjonære teorier i hvorfor jeg, og mange andre, ble avhengige av alkohol. Jeg vet at noen i min slekt ikke akkurat spyttet i glasset når spriten kom på bordet. Jeg er simpelthen født alkoholiker. Jeg var født med et avhengighetssyndrom. … og at jeg var altså en person som var blitt avhengig av alkohol, eller sjokolade, eller det som er søtt, eller? (https://sml.snl.no/avhengighetssyndrom).  Synd jeg ikke hadde den kunnskapen. Da kunne mange år med fordervelse vært unngått og jeg kunne bare vært en helt vanlig apekatt…

Ha en riktig god lørdag alle apekatter der ute. Jeg for min del tar den uten alkohol. Kan jo risikere å falle ned fra et tre…

Sitter inntil en bergknaus i Kulpe (mrk: i går), en badestrand som yrer av liv om sommeren. I dag er det stille. Ikke så rart, eller det er jo flott vær! Bare noen ender som siger over vannflata, kvekker fornøyde, og småfuglene kvitrer glade og våryre. Kanskje de bygger reir? Det er vår, det er sol og helt nydelig. Før, da jeg drakk enset jeg ikke alt dette. Jeg verken så eller hørte vårtegnene, fuglesang eller om det var sol. Nå derimot er jeg mer tilstede. Jeg har en tilstedeværelse i mitt eget liv og det som skjer rundt meg. Jeg kjenner at sola varmer, kjenner den prikker i ansiktet. Skulle tatt på solkrem!

På slike dager er det lettere å leve. Når alt virker fredelig og naturlig. Stille, speilblank sjø, blå himmel og det ser nesten perfekt ut. Bare ilanddrevet søppel ødelegger den fullstendige idyllen. Jeg plukker det jeg kan, for jeg vil ha det fint, jeg vil at verden skal være fin, så fin og fredelig som mulig. Men jeg klarer ikke å ordne opp i alt, bare så godt jeg kan her, og jeg velger å ta ansvar, om ikke alt, så litt her jeg sitter, for jeg alene klarer ikke løse all verdens problemer. Men om alle tok et tak, slik at verden fikk mindre problemer, så hjalp det jo litt. Vi som mennesker fikk det også bedre om vi utrettet mer gode gjerninger mot og for hverandre. (Dagens moralpreke!).

I går var det gråvær, skjønt gårdagen er forbi. Det er dagen i dag som jeg skal leve, og jeg kjenner at jeg lever. Ja, det er enklere på dager som dette. Selv jeg, som stort sett ser lyst på livet nå, tenker mer positive tanker på dager som dette. Det er liksom mye lettere når sola skinner. Sinnet følger været på en måte. Jeg fylles med enda mer vellyst og glede, og skinner i kapp med sola. Bekymringene fra gårdagen er borte, selv om jeg kan ikke huske jeg hadde noe å gruble over da. Skal uansett ikke dvele ved dem, de bekymringsfulle dagene. Nei, jeg vil ha slike dager som nå, slik endene ser ut til å ha det, bekymringsløst.

Jeg skuer utover sjøen, ut i horisonten. Hva befinner seg der? Tja, det kan jeg bare lure på, for akkurat nå er jeg her, i Kulpe, i dag, i nuet, tilstede i mitt eget liv. Jeg har lært meg å leve èn dag av gangen. Virkeligheten er jo her og nå. Jeg prøver å unngå å bli tynget av unødvendige tanker og frykt for fremtiden. “Kaster” mange av mine bekymringer (ikke i sjøen, for det er nok søppel der), og er bare her. Nuet er mitt eget. Jeg kan gjøre med det som jeg vil. Det er mitt på godt og vondt. Det jeg foretar meg i dette øyeblikket, er det som skaper livet mitt. Hele mitt liv er sammensatt av nu-er. Jeg vil ta dette øyeblikket som en gave og bruke det til noe. Hva jeg velger å gjøre i hvert øyeblikk, er det som gagner, eller ødelegger for meg selv, og faktisk for de rundt meg. Jeg velger å leve i nuet med en sunn innstilling!

(Og i dag laver snøen ned igjen, men jeg er ikke sur – merkelig nok…)

I horisonten

Hva bringer morgendagen? Hva befinner seg i det fjerne?

Jeg vil ikke vite. Tenker likevel,

og skuer mot horisonten. Dit vil jeg så gjerne,

uten å bekymre meg for solnedgangen i kveld.

Det ligger der så stille dette underlige “land”

Mon tro om jeg finner det jeg søkte en gang.

Kjenne at jeg lever,

jo, visst, jeg er her. Jeg tenker, jeg ser, jeg er

Drømmene lever, men om min fortid jeg ei dveler.

I dag, i nuet, under himmelen blå,

En solfylt vårdag, en lett vei å gå?

Blikkstille sjø.

Jeg tenker, ja, slik… Tenk slik ble det, jeg klarte!

Nå høster jeg av andres sådde frø.

Vil jeg dit, til “landet” i det fjerne?

Til der sjøen faller, møter horisonten

Det evige, dit øye ikke ser, men vet.

Ja, jeg vil dit så gjerne.

Så jeg følger i dine fotspor.

I sanden, mot horisonten og intet jag

Der, dit du og jeg ser, og der vi skal møtes,

der lykken gror.

I hjertet, i dag, i nuet – du og jeg

Mot horisonten. I dag!

Men se deg ikke tilbake!

Det eneste jeg ønsket meg var en solskinnsdag, skyfri himmel, slik som rockepresten Bjørn Eidsvåg skriver om. Nå er det en slik dag, men alle dager er ikke slike, langt derifra. Det går ikke an å få verden helt perfekt. Det går ikke an å skape fullstendig rettferdighet, og å gjøre alle til lags. Noen liker kanskje at det er mer overskyet, slik som i går, hva vet jeg, men de fleste ønsker seg vel slike dager som i dag, med sol og skyfri himmel, hvor alt virker helt perfekt.

Men det er mye som ulmer selv om det tilsynelatende ser helt plettfritt og stille ut. Godværsdager er ikke bare gode, og mye urett og fordervelse skjer der vi faktisk minst aner det. Det herjer kriger flere steder rundt omkring i verden. Det er sult og hungersnød. Selv har jeg vært gjennom mange tøffe tider, livskriser og «uår» av mange slag, men uten sammenligning for øvrig. Mange drømmer om bedre tider ble knust, ofte av meg selv. Hvorfor ble det slik? Hva gjorde jeg galt? Jeg vet jo svaret, og i dag er jeg så takknemlig for at alkoholen ikke lenger er den som styrer mine tanker og handlinger – mitt liv.

Det å tenke tilbake gjør meg både trist og glad. Noen ganger, på de riktig stille dagene, som dagen i dag, hvor sjøen nedenfor ligger som et blinkende teppe, tenker jeg tilbake på sommer og varme, at jeg bare kan svømme og svømme langt av sted. Heldig vis blir det bare med tanken, for selv om sola skinner i dag er det kuldegrader ute. Nå er det også slik at jeg trenger ikke flykte lenger. Selv om jeg nå tror at jeg klarer det meste, kan få til det meste, ville jeg sannsynligvis bare kommet noen hundre meter ut på sjøen likevel. Kanskje blitt kjørt over av en vannscooter. Fortsatt evner jeg å tenke det verst, lager meg skrekksennarier om hva som kan skje. Nei, jeg får holde meg her innendørs. Vil ikke sette livet mitt på spill igjen heller. Og så er jeg ikke så glad i kaldt vann, med ishinne på og det hele…

«En problemfri tid i gode venners lag» fortsetter sangen. Det kan vel aldri bli problemfritt, men nå har jeg blitt flinkere til ikke å lage så mange problemer. Små bagateller ble ofte store, umulige katastrofer, i vertfall for meg. Problemer jeg ikke så utveier på, problemer jeg ikke klarte å håndtere ordentlig, slik en flink pike ville det skulle være, helst helt perfekt. Perfeksjonismen henger nok fortsatt ved meg, men jeg trenger ikke lenger vaske gulv og tørke støv hver dag. Vil nok fortsatt ha kontrollen, og vil nok fortsatt se at det er rent rundt meg før noen tråkker inn og lager spor på et nyvasket gulv, eller i mitt liv. Men det blir jo aldri perfekt for alle. Men jeg kan prøve å være mer fornøyd med tingenes tilstand rundt meg. Jeg har det faktisk helt perfekt, akkurat passe perfekt nok for meg…

Jeg tilbringer ikke mye tid i gode venners lag, som det synges om videre i sangen. Har heller aldri hatt mange god venn eller venninne, dersom jeg ser bort i fra flaska, som var en venn, for en tid, trodde jeg. Lenger tilbake, i min oppvekst, hadde jeg flere venner, også et par gode venninner som jeg lekte med, kunne ha enkelte fortrolige samtaler med, dra på utflukter og utforske livet og verden med, men de har jeg for lengst mistet kontakten med. Jeg flyttet og de ble igjen med minnene.

Inn imellom savner jeg noen å være sammen med, ta med ned til stranden, ta en fjelltur eller bare sitte i sofaen og snakke om løst og fast med, dele hemmeligheter over en kopp nytrukket te med. Jeg har selvfølgelig min samboer, men det blir liksom ikke det samme. Tror ikke han forstår alle mine innerste tanker heller. Vi har våre felles interesser som sport og friluftsliv, og kan ha interessante samtaler om det, og for øvrig andre ting, men det kjennes likevel som om noe mangler i våre daglige passiarer. Det at jeg har en brokete fortid blir sjelden tatt opp. Mest fordi jeg ikke tror han evner å forstå hvordan en alkoholiker har det, tenker eller føler seg. Eller kanskje er det slik at jeg ikke vil rippe opp i det mer enn nødvendig, vil ikke såre ham. Det er nok mest jeg som styrer samtalen dit jeg vil også.

Nå skal det sies at jeg velger også å være mye for meg selv og takker nei til invitasjoner. Kanskje stoler jeg ikke helt på meg selv enda. Jeg er jo avhengig av andre, men vil samtidig ha kontrollen over andre mennesker eller hater å miste kontrollen over situasjoner. Jeg vil ha det på min måte, men likevel vil jeg at noen har oversikten. En alkoholikers tankegang tar det tid å endre på, for det er slik vi alkoholikere tenker. Vi er kontrollfriker, som helst vil styre hele skuespillet, være aktører og regiansvarlige og fordele alle rollene slik vi ser at det best passer inn i vår sammenheng. Men så, en indre stemme snakker til meg, min samvittighet. Nå leker du Gud igjen Heidi. På tide å la Gud være Gud og sette deg i baksetet og la ham eller andre ta styringen kanskje? Ja, det er på tide!

Det hender jeg også unngår mennesker som ønsker min oppmerksomhet. Mennesker jeg ser på som noen som ikke er på vei dit jeg skal, noen som befinner seg på en annen klode enn der jeg befinner meg. På mitt ståsted i livet er jeg der jeg må velge mine «lekekamerater» med omhu. Mine såkalte venner fra tiden som aktiv alkoholiker kan jeg ikke lenger regne med. Kunne riktig nok ikke det da heller, men da var jeg avhengig av dem. Kunne hende de hadde noe å drikke på når jeg hadde sluppet opp for varer selv, at lageret mitt var tomt og polet eller ølsalget var stengt for dagen. Da var de gode nok. Kan hende stiller jeg for høye krav, krav som setter en stopper for et eventuelt verdifullt vennskap, som gjør at mange ikke kommer innenfor min dør? Mange vil kanskje ikke komme på besøk heller. Jeg har nok skremt bort flere i min framferd i ulike situasjoner. Situasjoner der alkoholen ble sett på som min beste venn, som hjalp med bort fra hverdagens krav, men som senere ble min aller verste fiende på grunn av denne stadige flukten. Derfor er det godt å kunne sitte her, trygt og godt ved stuebordet og stirrer, betrakter og fantaserer. Hvorfor ble det slik? Hvordan kunne jeg tillate at det ble slik? Hadde ikke jeg en god, trygg barndom, venner og gode lekekamerater? Var jeg ikke flink på skolen eller fikk jeg ikke den nærheten fra familie jeg skulle ha fått? Hva var det som skjedde og når skjedde det? Finnes det et enkelt svar på hvorfor jeg har blitt som jeg er? Ikke et, men mange svar og jeg kan ikke gi dem alle. Noen svar har jeg, som at jeg for det meste hadde det trygt og godt i oppveksten med snille, rettferdige foreldre, at jeg var skoleflink og ganske godt likt blant venner. Men andre spørsmål må jeg lete mer etter og det tar tid, og jeg har som tidligere nevnt god tid. Jeg må ta små skritt mot det som kjennes utrygt. Noen ganger et byks og kaste meg ut i det som før ville være utenkelig, «legge på svøm» og komme meg helskinnet og trygg opp på stødig grunn igjen. Er jeg redd, er jeg uvitende? Ja, men jeg gjør det likevel. Jeg må finne svarene, komme videre. Livet skal leves tros alt, men en dag av gangen, og denne dagen i dag er helt perfekt til å bruke på å lete etter flere svar og bli ferdig med fortiden for at jeg kan leve videre inn i morgendagen.

Jeg trenger ikke flykte lenger. Vel, som aktiv alkoholiker hjalp det ikke stort likevel. Det hjalp ikke å rømme, for fortiden innhentet meg alltid og alkoholen kom jeg aldri unna, heller ikke meg selv. Nå vil jeg bli kjent med meg selv igjen, prøve å forstå og kanskje også kunne gi noe tilbake til alle dem som prøvde å hjelpe meg da jeg var som lengst borte fra det kjente og kjære. Der hvor alt var mørkt og skremmende. Dit ingen ting vokste eller grodde, dit jeg ikke ønsket at noen skulle komme. Nå har jeg likevel begynt å ta dere med på reisen dit og vise dere noe av livet der. Det er litt skummelt, men om jeg alltid skal sky frykten så kommer jeg aldri videre. Jeg må tørre å utfordre meg, realisere drømmer og se hva som virkelig er på den andre siden. Uten å flykte, men bare se, lære og leve igjen. Tørre å være hele meg, for den som intet våger intet vinner.  Jeg vil “se verden” og oppfylle flere drømmer!

Jeg drømte om en skyfri himmel, og jeg fikk, akkurat som i dag. Jeg vet at det vil komme skyer, men jeg er forberedt…

La oss holde sinnet rent, for hva enn et menneske tenker, det blir det. (Upanishaderne)

Men min historie kan hjelpe deg slik andres har hjulpet meg

Har nettopp gjort meg ferdig med en bok av Vigdis Hjort: Hva er det med mor, og jeg tenkte litt mens jeg leste, om enkelte episoder som hun beskrev, at jeg var ikke slik. Men det var vel akkurat slik jeg var, verken bedre eller dårligere. Jeg møtte faktisk meg selv i døra, og eneste forskjellen var at jeg sto ikke der med sjampagnen og dyre viner, vel og merke om ingen spanderte på meg da. Jeg levde partylivet, jeg «tyvlånte» vinflasker, jeg etterfylte med vann på spritflasker jeg hadde stjålet noen digre munnfuller av, og jeg skulle alltid bare, så ja, i det store og hele langt i fra hverken bedre eller dårligere. En alkoholiker er en alkoholiker, og dersom jeg begynner å tro at jeg er annerledes, da har jeg tapt. Jeg levde, på lik linje med moren i boken, et umoralsk liv. Nå i dag er jeg ikke den personen, men likevel ikke et dårligere menneske enn andre, ikke et bedre heller. Men jeg tør påstå at siden jeg har gått livets harde skole, så har jeg lært meg å bli mer ydmyk og barmhjertig enn mange som har hatt et problemfritt liv, i den grad det går an. Jeg ser ikke ned på mennesker som strever, enten med rus eller psykiske problemer, eller livet generelt. For meg handler det simpelt hen om å overleve, og det klarer jeg best ved å bry meg om andre og ved å være åpen om min forhistorie. Belønningen er at andre tør å åpne opp og dermed får et bedre liv selv, og jeg får det også bedre. Vi hjelper hverandre!

Det å se og høre om likhetene mellom oss alkoholikere er en viktig del av tilfriskningsprosessen. Jeg treffer stadig likesinnede, og vi kan snakke om hvordan det var og kjenne oss igjen i hverandres historier. Og vi kan le av det, og gråte. Dersom jeg skulle finne på å si at, nei, slik var det ikke, at jeg drakk på en «bedre» måte, da undergraver jeg sannheten. Om jeg ikke vil se hva alkoholen gjorde med meg, ignorere jeg de faktiske forhold som all vindrikkingen fikk meg opp i, og da har jeg tapt. Selv om situasjonene kunne være ulike, og selv om vi var ulike mennesker, så var alkoholen vårt fellesskap (fortsatt nå i edru tilstand også), og det vi alle var avhengige av. Øl, vin, sprit eller sjampagne spiller ingen rolle, vi drakk for å flykte fra noe alle sammen. Vi hadde ett felles problem, hverken mer eller mindre. Vi taklet simpelthen ikke livet og vi var maktesløse under kong alkohol!

Jeg fikk et ønske om å slutte å drikke og viste villighet til å ville forandres. Da kunne jeg ikke sette meg på en pidestall å tro at jeg var et unikt menneske, at min alkoholhistorie var så annerledes enn andres, og at bare jeg hadde det slik som meg. Så ble jeg fortalt: Lytt til andre; hold kjeft og lær og gjør som de sier! Det var slik jeg lærte at jeg trengte å begynne og åpne meg opp, dele min historie, fortelle om mine likheter med andre, for at vi skulle gjenkjenne, se oss selv, møte oss selv i døra og se at vi er helt like i bunn og grunn. Det var slik det var.

Veien videre er opp til hver enkelt å velge, men jeg anbefaler å snakke med noen som forstår deg akkurat som den du var, da du drakk, en som kjenner og ser likhetene og vet at som person er du unik, men dine drikkehistorier er langt ifra spesiell.

Jeg har valgt å dele om mitt liv som alkoholiker, og jeg fikk en åpenbaring da jeg fant noen notater fra mitt siste behandlingsopphold. Det var som om jeg selv hadde skrevet det:

Jeg har bestemt meg for å være ærlig både overfor andre og meg selv. Hvilken lettelse! Tenk å slippe alle unnskyldninger, bortforklaringer eller alle forsøk på å gjøre meg bedre enn jeg er! Jeg ønsker å være åpen og sannferdig og la andre få innblikk i livet mitt. Mye i fortiden hadde jeg gjerne sett ugjort, men det kan jeg ikke forandre på. Derimot kan jeg nå, og fremover, forplikte meg å leve slik jeg vet er riktig for meg. Jeg vil gjøre mitt beste. Jeg vil sikkert feile, men jeg behøver ikke lenger å unnskylde meg selv. Jeg vil heller møte virkeligheten som den er og ikke stikke hodet i sanden. Jeg kjenner på hvilken lettelse og frihet som følger med åpenhet og ærlighet! (Dagens tanke- Trasoppklinikken).

Da jeg valgte å få hjelp var jeg fortsatt en person som ikke mestret livet, men før jeg var halvveis i behandlingen ble jeg overrasket. Jeg kjente med ett frihet og lykke. Jeg ble fortalt at jeg ikke skulle beklage meg over fortiden, ei heller lukke døren til den, men fortelle om den. Jeg hadde vært på bunnen, så langt nede jeg kunne komme i all min fortvilelse, men ved å gi videre mine opplevelser forsto jeg at dette kunne komme andre til gode. Jeg mistet mye av mitt selviske jeg og fikk mer interesse for medmennesker, de som var som meg og også ønsket en endring. Det var da jeg merket den første gnisten av sinnsro og fred med meg selv. Dermed forsvant mye av redselen for omverdenen og andre mennesker, for om jeg hadde penger nok og om hvordan takle livet på livets premisser. Jeg så at jeg kunne klare å takle situasjoner som før hadde forvirret meg. Jeg skjønte også at det jeg selv ikke kunne gjøre, kunne jeg overlate til sterkere krefter rundt meg. Jeg måtte legge bort egoismen og ta imot hjelp når det røynet på. Det har tatt sin tid, og det vil ta tid – hele livet ut, men jeg har tid, og tiden jobber med meg. Det gjelder bare at jeg fortsatt er villig til å arbeide for den, min edruskap! (Omskrevet fra 5. kap. i Storboka).

Det er på tide å gå ut i tåkeheimen, men jeg vet nå at jeg finner veien hjem igjen. Jeg har mitt kart og kompass, jeg er trygg på min sti. Om jeg blir usikker og lurer på veivalget, stopper jeg bare opp og ber om hjelp; for jeg har lært meg å lytte til de mer erfarne, de som har gått veien før. Jeg vet at jeg ikke vet best, og når jeg hører andre fortelle meg om kronglete stier, så ungår jeg dem i stedet for å være sta og tro at jeg skal nok vise dem jeg, at jeg er mye flinkere, bedre og sterkere enn dem. Jeg er nok sterk, men ikke sterkere enn mitt innerste mot og det fornuften min tilsier. Jeg har forstått at jeg ikke kan gå veien helt alene, og om jeg gjør, må jeg ikke glemme hva jeg ble fortalt, hvilken vei som kan være den beste for meg. Jeg må gå den selv, men jeg har alltid noen som kan følge meg – om jeg vil!

Det hender faktisk at jeg møter på noen på mine turer og jeg forteller dem velvillig om hvilke veivalg det er verdt å ta, til de steder andre har fortalt meg om, der jeg, som dem, har funnet sinnsro og fred, der utsikten er helt fantastisk og der jeg ikke lenger føler meg ensom.

«Gå utenom», sa Bøygen.

Min egen dør feier jeg for vertfall…

Trenger jeg virkelig å vaske her i dag? Før kunne det svi i sjelen om jeg unnlot å ta den ukentlige rengjøringsjobben. Det sitter ikke lengre så langt inne å ta avgjørelsen om at; nei, i dag gidder jeg ikke å ta frem vaskebøtta. Det er egentlig ikke et spørsmål om å gidde, men mest det å tørre og legge bort «flink pike» greiene. Det er bare for meg selv jeg gjør det, ingen andre, for de bryr seg ikke. Samboeren tenker vel ikke over om det er rent i leiligheten eller ikke når han kommer hjem, for det er nesten aldri skittent her uansett. Støvsuging er et ukentlig foretak, og skulle vært gjort på fredag etter mitt hode, men en uke utsettelse gjør vel ingen stor skade? Hva vil skje om jeg lar hybelkaninene vokse? Hvem ville lide for det? Akkurat det vet jeg, for min allergi ville nok ikke sette pris på om det ble for mange løse «kaniner» inne i huset over lengre tid. Jeg kan jo bare dra kjapt over med moppen, slik jeg ofte gjør uansett.

Hva er jeg tjent med å alltid være så opptatt av at sengetøyet trengs å luftes minst en gang i uka? Helst på kalde vinterdager for å drepe flest bakterier. Muligens ingenting, eller kanskje et nedsatt immunforsvar fordi bakteriene aldri slipper til. I dag er det heller ikke kaldt, snarere varmegrader og yr i lufta. Det er vel heller ikke så bra at dyner og puter bli hengende ute og blir klamme av de våte tåkeskyene. Best å la være, og jeg skiftet jo dynetrekk og putevar forrige helg. Gjorde jeg ikke? Er det så nøye da? Jeg husker at som liten var jeg alltid så fortvilet hver gang min mor hadde skiftet på sengen min. «Nattelukten» var borte og jeg trodde at jeg ikke klarte å drømme fine drømmer når sengetøyet var rent og pent. Trygghetsfølelsen, den kjente lukta var borte. Kanskje jeg skulle prøve å tenke litt slik igjen, og ikke være så forbanna opptatt av at alt skal lukte nyvasket, rent og sterilt.

For jeg er opptatt av at det meste skal være i den skjønneste orden. For hvem? Kan ikke være for alle besøkende, for de ser jeg ikke mye til. Nei, jeg drives rundt av min egen pliktoppfyllenhet. På dager jeg utsetter å gjøre det jeg har planlagt dagen i forveien blir jeg urolig. Jeg får på en måte dårlig samvittighet for å ha skuffet noen. Eller mest meg selv. Jeg vet det er viktig å ha daglige rutiner, men kanskje jeg bør bli enda litt flinkere til å kutte ned på alle de tvangsmessige planene mine, for det er jo det det er. Jeg må bli bedre på å ta ting mer på sparket og ikke henge meg for mye opp i hva jeg tror andre synes om meg. Hva vet mine naboer om hvilke planer jeg hadde om å vaske i dag uansett?

Inni mellom går det meste automatisk. Kroppen min bare gjør det uten at jeg tenker. Kanskje trenger jeg å bryte dette vanemønsteret. Det var det som måtte gjøres med alkoholen også, selv om det ikke bare var en vane, men noe jeg var avhengig av. Avhengig av ja. Er jeg blitt avhengig av å vaske. Har jeg faktisk støv på hjernen, slik mine barn kunne påpeke at jeg hadde? Før, da barna var små, og før jeg hadde fått et alkoholproblem selv, da var rengjøring en av mine hovedgeskjefter, foruten å passe på dem da selvfølgelig. Da vasket og ordnet jeg i huset daglig. Hvert fall ikke sjeldnere enn annenhver dag. Det var jo ikke slik at jeg ikke hadde annet å gjøre, men jeg bare måtte, en slags tvangsmessig handling. Som om jeg måtte få ut alle problemene, få rensket ut og ryddet opp i alle vanskeligheter rundt meg og oppe i hodet mitt. Når jeg rengjorde huset var det liksom som om jeg vasket meg selv innvendig. (Selv nå jobber mine tanker bedre når jeg støvsuger, men det er jo fordi jeg gir rom for å tenke mer siden støvsugingen går på autopilot, at jeg ikke behøver å tenke på noe jeg har gjort så mange ganger, og som derfor går av seg selv. Finurlig!)

Jeg var selvfølgelig også opptatt av hva andre mente om meg og min familie. Det var ikke alltid like lett å skjule hva som forgitt innenfor husets fire vegger, men rent skulle det vertfall være, om ikke annet. Flink husmor, som alltid hadde nypussete vinduer uten klissete fingermerker. Ingen flekker på bord, stoler, skuffer eller skapdører, ingen støvkorn på hyller og skjenker, ingen flekker i sofaen og alle gulv skulle skinne. Jeg fremsto som den perfekte husmor, hvor alt var flekkfritt bare ikke min egen sjel. Jeg vasket for å holde meg mentalt i balanse.

Jeg har det jo ikke slik lengre. Heldigvis! Jeg har ikke små barn som kliner syltetøy på skapdører, og ingen unger som krabber rundt på gulvet, hvor det er fare for at de kan finne et rusk av noe slag og putte i munnen. Vel, det skjedde jo ikke den gangen heller. Det fantes knapt et støvkorn. Barnebarna er stort sett ikke de som kliner til noe når de er på besøk, og de håndavtrykkene de setter på vinduet er bare kos å se på, som et minne liksom. Vi to «gamlingene» møkker ikke til så mye på en uke, og kattas røyting er heller ingen stor plage. Så, jeg har virkelig forandret meg, må si det. Nå er det er jo også slik at det ikke er noen rødvinsmerker på bord og hyller, ikke merker etter rennende sauser og annet flytende på skapdørene, og ikke noe griseri på gulvene lengre. Det søles mindre fordi jeg ikke sjangler rundt med overfylte glass, med tallerkener overlesset av mat eller annet jeg gikk rundt og sjonglerte på. Parkettgulvet har fortsatt merker etter mange skarpe gjenstander, som har funnet veien dit, men lortete det er det ikke. Sengetøyet lukter ikke mer av gammel fyll og sur svette, og sofaen vitner heller ikke om at den ble flittig brukt som både spiseplass og seng. Det ser helt fint ut, så jeg trenger ikke vaske i dag, nei.

Rett og slett så er det mer plettfritt inni meg selv nå også, renere og ryddigere enn noen gang, og derfor tenker jeg at mitt behov for å alltid ha det nyvasket rundt meg ikke er så aktuelt mer. Jeg blir ikke så rastløs av å ikke få gjort dagens plan. Jeg kjenner meg faktisk ikke urolig nå. Så det er et godt tegn, tenker jeg, og da skal vaskekluten og bøtta få hvile i dag. Den eneste «rengjøringsjobben» jeg trenger å gjøre er inni meg selv, og den sluntrer jeg sjelden unna. Da blir det vertfall uro og rastløshet. Jeg prøver å være nøye med «å feie for min egen dør». Kanskje var det derfor jeg følte at jeg måtte vaske og alltid holde orden rundt meg før, fordi alt var bare kaos inni meg. Men jeg kjenner fortsatt at blir det for mye rot rundt meg, så blir tankene mine mer kaotiske også. Det må på et vis være en likevekt. Så jo renere innvendig, jo mindre fokus har jeg på at alt skal virke perfekt rundt meg. Jeg er ikke så nøye med å ha det støvfritt og skinnende rundt meg så lenge jeg har en ren samvittighet. Så dersom naboene lurer på hvorfor sengetøyet eller gulvmattene ikke henger ute til lufting så ofte, er det fordi jeg lufter sjelen min oftere.

Jeg kjenner at det blir en fin dag, og tiden jeg ikke brukte på husrengjøring skal jeg bruke på en ekstra lang tur ute. Pleie sjelen min enda mer. For er det noen som virkelig kan renske opp innvendig i meg, så er det naturens vaskebyrå.

I går hadde jeg noe viktigere på agendaen enn å skrive på bloggen, nemlig samvær, lek og kos med mine barnebarn. De er viktige i livet mitt, men dersom jeg ikke tar min edruskap på alvor, ville de ikke få oppleve min tilstedeværelse i sine liv. Alt jeg setter foran edruskapen min vil forsvinne og gå tapt, også min sjanse til å være mormor. Dersom jeg tillater meg å glemme at for å forbli nykter, trenger jeg å leve etter mine daglige, rutinemessige prinsipper, hvor nykterheten står på førsteplass, da blir mine kjære borte. Selv om jeg på dager som dette ikke klarer å avholde min faste morgenstund, så tar jeg meg alltid noen minutters tenkepause. Jeg sier noen oppmuntrende ord til meg selv, ber om «godt vær» gjennom dagen og takker for at jeg har fått denne sjansen, sjansen til å være der for noen som akkurat da trenger meg fullstendig tilstedeværende. Dette ønsker jeg at skal vedvare, så jeg minner meg selv på hva jeg behøver å gjøre for å ikke havne tilbake til hvordan jeg var, og dermed miste disse dyrebare stundene med disse to undrende og nydelige småtrollene. Jeg vil jo bidra til at de får en god start på livet, til å takle uante utfordringer og eventuelle kriser, noe de enda ikke har opplevd.

Det varmer et mormorhjerte å se barnebarnas gnistrende øyne, se deres smil og kjenne kjærligheten bre seg i kroppen min når de slenger armene rundt halsen min. Uanfektet, bare fordi de vil og fordi jeg klarer å utvise en trygghetsfølelse for dem, og fordi de har savnet meg. Nå er det jammen lenge siden vi har sett deg mormor; og det er det jo, men alt er jo relativt lenge i deres tanker og sinn. Men kanskje er det noe i det, at jeg har vært litt for opptatt med meg selv, litt i overkant egoistisk, selv om det er viktig og nødvendig. Likevel må jeg innrømme for meg selv, at jeg kan ikke bli for oppslukt i det å ville bringe mine kunnskaper videre til andre som ønsker å leve uten alkohol. Om jeg glemmer mitt eget, da vil alt være betydningsløst. Men disse to undrende sjeler forstår selvfølgelig ikke, og i all nøkternhet lar jeg være å gå mer inn på den saken, ikke enda. En dag vil jeg forklare dem hvorfor mormor ikke kommer så ofte på besøk, hva som er viktig for henne eller hvorfor hun (som i jeg) ikke drikker øl eller vin til maten.

Når er barn store nok til å forstå? De fleste små barn, helt ned i babystadier sanser og forstår så alt for godt når noe ikke er helt som det skal være, i forhold til personer som skal vise dem nærhet og omsorg, begynner å bli fraværende med både kropp og sjel. Ettersom de blir eldre skjønner de at noe er galt når mamma eller pappa drikker for mange drinker, når de blir forvandlet til en annen og ikke lengre er den trygge voksne.  https://docplayer.me/100095-Organisasjonen-voksne-for-barn.html. Trygge voksne skaper trygge barn. Men selv trygge barn, som har omsorgsfulle foreldre det meste av tiden, kan kjenne på usikkerheten når vinflasken kommer på matbordet, om det så bare er på festligheter. De vet at mamma eller pappa kan glemme sine faste grenser overfor barna, bli litt ekstra sprudlende og snakke med en litt annerledes stemme, en stemme de ikke helt vet hvordan forholde seg til. Konsekvensen kan bli at barna kan utagere mer, prøve ut grenser mer, bli mer klengete og eller masete. Så er det slik at om disse festlighetene kommer oftere, blir de ikke lenger så festlige, vertfall ikke for små barn.

Kanskje burde det være slik at når mamma og pappa tar seg en øl til fredagspizzaen, at det er på sin plass å fortelle, ikke bare si at dette er voksenbrus og fy-fy, men forklare at når mamma og pappa drikker dette kan de bli litt rare. Jeg mener det er på sin plass å fortelle hva det er de egentlig drikker, om de så absolutt må drikke mens barna ennå er tilstede. Jeg synes helt klart at alkoholen godt kan forbli i barskapet til barna er i seng. Jeg tenker også at barn trenger å få vite hvorfor mamma kan være sur og grinete på søndag morgen, at frokosten må vente til pappa står opp, og at foreldrene kan være noe fraværende, at det ikke er barnas feil, men ølen og vinen de drakk kvelden før. Barn trenger å lære seg å se at alkoholen har en negativ virkning på kroppen, og at den ikke bare er en drikk som får mennesker i godt humør. Det trengs mer opplysning til barn helt ned i førskolealder om hva øl og vin egentlig gjør med kroppene til de som drikker. Barn kan kanskje synes det er litt morsomt at pappa blir litt tullerusk når han drikker ølen sin på lørdagskvelden, men når det går over til å bli en mer dagligdags affære, blir det ikke lenger så artig mer.

Nå er heldigvis mine barnebarn ikke av de som opplever dette, men jeg vil likevel påstå at selv de kan ta skader av når det drikkes øl eller vin til maten. Jeg skal ikke drive med noe moralpreken, eller det er vel det jeg nettopp vil. Alle voksne som «koser» seg med lørdagspilsen bør tenke over om de kan la den vente til etter barnas leggetid. Eller kanskje spørre mormor om hun kan komme på besøk, slik at de kan dra ut å kose seg uanstrengt, for så å komme opplagt og være tilstede dagen etter, og bare være den mammaen og pappaen barna kjenner best, den de vet er der for dem. Da kan de voksne også bedre takle når de små ungene finner på litt ekstra ablegøyer, at deres normale grensesettinger blir overholdt og ikke det unormale blir det normale. Jeg ønsker ikke å ta fra noen hverken fredagspilsen eller lørdagsvinen, men jeg ønsker å åpne foreldrenes øyne til å se barnas reaksjoner og dermed ta hensyn til hva som skjer hver gang Bordeauxen settes frem til lufting.

Jeg, med mine erfaringer kan ofte gå rundt å tenke at flere med meg skulle ha slike ønsker og ikke minst gjennomføre dem. Jeg vet at det kreves mot og styrke til å stå imot alkoholens forsøk på å overtale oss til å ta nettopp den drinken, selv for de som ikke har et alkoholproblem. De som kan nyte ett glass vin trenger kanskje ikke bekymre seg for utfallet, og de har også en viljestyrke som kan få dem til å la den drinken vente. Det er bare det at for oss alkoholikere er det ikke viljen til å la være det står på. Viljestyrke har vi nok av, men det er villigheten til å la være å ta den første ølen eller vinen som ikke er tilstede. Dette fikk jeg erfare i går ettermiddag på vei hjem fra mitt koselige og minnerike nærvær med barnebarna.

Ja, det var en merkelig opplevelse, eller rettere sagt en helt normal reaksjon for meg med min lidelse. Det var et varsku om at jeg befant meg på usikker grunn, at jeg burde være flinkere til å lytte til kroppens signaler. Jeg hadde ankommmet Oslo Sentralbanestasjon, jeg var sulten og irritert for at jeg kom noen minutter for sent til å rekke tog hjem, og dermed måtte vente en hel time på neste. Så ble jeg da gående der mellom alle disse hastende, vinterferieklare menneskene, midt i dette pulserende livet som normalt eksisterer på en sentralbanestasjon. Min sult signaliserer jo at nå måtte jeg finne meg noe å spise, men jeg fant ingen ting som fristet, noe som både var godt, billig og enkelt. Plutselig befant jeg meg i en sofa stirrende på VM-slalåm på en storskjerm i en pub. Jeg satt på Sidesporet, et flittig besøkt sted da jeg drakk, hvor jeg ofte tok turen innom på vei hjem fra fuktige bybesøk. Hva gjør jeg her? Jeg skal jo ikke ha noe å drikke, jeg er jo sulten. Jeg hadde absolutt ikke noe lyst på alkohol what so ever! Det ble med ett så klart for meg at alkoholen fortsatt driver med sine luretriks oppe i hodet mitt, slik uten at jeg enser det, og uten at jeg ønsker og vil det. Jeg har flere ganger gått på utesteder, kjøpt meg kaffe, og sittet der blant alkoholdrikkende og muntre mennesker uten å være redd for hva jeg ville finne på etterpå, selv om det bør tas til etterretning. Triggereffekten har omtrent tre dager på å virke inn på oss alkoholikere, så en må være trygg på seg selv for i det hele tatt å bevege seg inn på de territorier hvor alkoholen ofte «flyter», for å ikke ta det første glasset noen dager senere. Og jeg vet at det skjer slik helt ute av det blå.  Men ikke denne gangen!

Ja, hva skjedde egentlig? Jeg gikk vel dit i affekt av min irritasjon over et mistet tog og at jeg var sulten. Men min kunnskap klarte å rekognosere at kroppens sultsignaler er tilnærmet lik den samme trangen som kommer når kroppen trenger alkohol. Så raskt kan en sprekk oppstå, og hadde ikke jeg hatt disse kunnskapene, så hadde ølglasset fort befunnet seg i hånden min, og jeg ville ikke sittet her og skrevet nå. Jeg gikk like fort som jeg hadde ankommet.

Jeg måtte ha noe å spise; og ja, jeg gikk til nærmeste kiosk og kjøpte en softis, en diger kaloribombe som jeg egentlig ikke skulle ha. Til helvete med tanken på å ikke spise søtsaker nå, for jeg vil heller ta en is for mye enn et ølglass for mye. Jeg gikk ut på plattformen, snuste inn Oslolufta, tok en bit av isen og priset meg lykkelig for at jeg så faresignalene, at jeg klarte å avlede hodet og kroppen, og handlet etter mine erfaringer på å tenke tanken helt ut, tenke på alle konsekvensene som ville komme om jeg hadde blitt på Sidesporet. Det ville ha blitt et skikkelig sidespor, rett i grøfta, helt på tryne i gjørma, og jeg ville måttet ha sett langt etter neste gang jeg kunne dra på besøk til familien og barnebarna.

Jeg er glad jeg har tilegnet meg erfaringer til å vite hva jeg skal gjøre når eventuelle rustanker kommer. Eller som i går, da jeg befant meg på et sted slik helt uten forvarsel, uten at jeg så det med det samme, men likevel forsto før det var for sent. Det beste er å komme det i forkjøpet, og la være å gå inn på puber når jeg egentlig er ute etter noe å spise, eller når jeg har latt meg irritere av noe eller noen. Det er triggere og “vær varsom signaler”. For jeg må alltid være på vakt for kong alkohols påvirkningskraft. Jeg behøver å ha tilgang til krefter som er sterkere enn alkoholen, nemlig kunnskap.

Jeg er så glad for at jeg sitter her å skriver… For at jeg vet hva som er viktigst!