Hva kan vi gjøre for deg?

Tror du virkelig ikke at pårørende trenger hjelp?

For de pårørende er det ikke alltid like lett å snakke om en datters, sønns eller foreldres rusmiddelmisbruk bare slik over kaffen. Det er mer komplisert enn som så. Det å være pårørende får alvorlige og langvarige påkjenninger. Mange utvikler psykiske -og fysiske plager, og kan selv måtte trenge hjelp. De strever med å finne en god måte å håndtere situasjonen sin på, finne sin plass i livet, og ikke minst forstå at de trenger hjelp, finne og få hjelp. Men hvor er det hjelp å få? Ikke lett å finne fram i byråkratiets krattskog med mangfoldige instanser, som ikke alltid er like samkjørte. Ikke enkelt å finne veien til den rette døra, spørre de rette folkene, som kan bistå en nedbrutt person, så til de grader utkjørt av alt stress og alle traumer som det å være pårørende kan medføre.

De fleste pårørende opplever og erfarer at det ikke er godt nok hjelpeapparat for dem. Fastlegene forstår ikke. De er til liten eller ingen nytte for å hjelpe dem i deres kamp. Innen somatikken generelt er det lite kunnskap, erfaringer og forståelse for dem. Det er svært få tiltak som er rettet mot de pårørende og deres situasjon. En hverdag ofte fylt med usikkerhet, redsel, frykt, skuffelser, nederlag og et evinnerlig tankekjør. Et tankespinn rundt hva skjer nå? Hvordan har min sønn det i dag? Er mamma full når jeg kommer hjem? Blir det bråk og krangel i dag? Ja, det er en evig mental påkjenning som ingen andre enn dem forstår.

Det er ikke alltid like lett å stå imot press om penger eller å ta imot alle slag, all den psykiske og fysiske terroren det en pårørende ofte kjenner på daglig. I tillegg kommer det andre faktorer som påvirker livene til alle de som har nærstående personer som ruser seg. Slik som baksnakking fra naboer, kollegaer, skolekamerater eller andre familiemedlemmer. Stigmatisering og holdninger i samfunnet, blant helsepersonell, arbeidsgivere og eller andre sosiale kretser påvirker de pårørende, som medfører at de tier om, og holder skjult om misbruket til sin sønn, datter, mor eller far. De har ingen de kan snakke fortrolig med, snakke helt åpent om alle psykiske -og fysiske påkjenninger, noen som forstår dem og deres tilværelse. Dessverre er det også slik at helsepersonell unngår å spørre om pasientens familieforhold, om noen sliter med alkohol eller annen rus i sin nærmeste krets. De vil helst ikke gå inn på temaet selv om pasienten prøver å bringe det på banen. De er ukomfortable og uerfarne med å snakke om alkoholrelaterte temaer. De har manglende kunnskap og kompetanse, og det er et tankekors at det ikke finnes flere personer med erfaringskompetanse innen helseforetak rundt rusmisbrukere og deres pårørende.

Alkohol og rus er et tabubelagt tema. Det blir mye hemmeligholding av de pårørende og blant misbrukerne selv. Det hjelper jo selvfølgelig ikke på saken, men det er ikke så enkelt når alle «motarbeider» dem. Fastleger og annet helsepersonell, som bare skriver ut resepter til pårørende for at de skal takle det mentale presset og stresset. De forstår ikke at de har behov for å lette på trykket, få snakket om alt det vanskelige de må hanskes med. Familiemedlemmer rundt misbrukeren har behov for å dele med noen, og bearbeide sine opplevelser. Dette kan best gjøres gjennom samtaler med likemenn mener jeg, gjerne i samarbeid med fagpersoner, men da må det såkalte fagpersonellet innhente kunnskap og kompetanse. I mange tilfeller får de ikke hjelp før det er for sent. De blir ikke fanget opp av systemet før de selv har utviklet et problem, til og med et alvorlig rusproblem med påfølgende psykiske problemer.

Jeg ser og jeg møter mange pårørende som selv ytrer sine ønsker, men de fleste sier ingen ting. Men jeg ser dem. De lever i sin egen, stille verden og tør ikke fortelle hvordan de har de i frykt for å bli sett ned på og snudd ryggen til. Skal det være slik? Nei, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg burde tørre å ta opp temaet, fortelle vedkommende at jeg ser og er villig til å lytte. Vi trenger et mer åpent og varmt samfunn med mer medmenneskelighet, hvor alle kan få uttrykt sine følelser uten å bli stemplet som en taper. Pårørende er faktisk ressurser, men de ser det ikke selv opp i all elendigheten. De «ser» bare at de er en som ikke klarte å være en god mor, en god far eller en søster til gutten som alltid strevde med å være god nok. De ser på seg selv som tapere, både rusmisbrukeren og de pårørende. De er ikke tapere, men vi i samfunnet lager dem til tapere. Så hva må gjøres? Hvem skal snakke de pårørendes sak? Når skal vi begynne å være mer medmennesker? Det hjelper ikke bare å tenke og snakke om det. Det må handlinger til! Ikke bare nedfelte retningslinjer om rettigheter, ditt og datt…https://helsenorge.no/parorende/parorendes-rettigheter

Hva er pakkeforløpet innen psykisk helse og rus? https://helsenorge.no/psykisk-helse/pakkeforlop-for-psykisk-helse-og-rus/hva-er-pakkeforlop-for-psykisk-helse-og-rus. Det står så fint om hva som skal gjøres, om rettigheter alle brukere av systemet skal ha, og plikter helsepersonellet har. Men skjer alt dette? Får alle det de egentlig har krav på. Hva kan vi gjøre for deg? Ja, hva kan dere gjøre? Begynne med å se og lytte for eksempel, ikke bare «vise» din bekymring. Jeg ønsker handling; nå! Dersom både rusmisbrukerne og deres pårørende slapp mere til, at de ble akseptert, sett og lyttet til mer så kanskje ble det utrettet mer, kanskje kunne alle disse forslagene og vedtektene begynne å få en betydning i den grad at de fungerte for dem de er ment til å fungere for. Da kan «hva kan vi gjøre for deg» få et fullstendig svar, vel og merke når det er gjennomført og har to streker under. Ikke før! Dit er det langt, men vi kan ikke spise en hel elefant på en dag…

https://www.kk.no/livet/har-vaert-kjempebekymret-for-at-han-skal-do/67815814

Men forstå meg rett: Vi må først begynne å snakke om det!

Er alkohol så farlig da…

Det er jo legalt, man får kjøpt det i butikken så da…?

Enten du liker å høre det eller ikke så er alkoholbruk blant de største risikofaktorene for helsetap og en tidligere død. Jeg trodde, sikkert som mange andre, at det å ta seg ett glass vin i ny og ne ikke er så farlig. Det var bare det at i mitt tilfelle holdt det ikke med ett glass. Det ble mange og jeg drakk som regel til feil tid og på feil sted. Jeg drakk da andre skjønte at det ikke passet seg.

Alkoholmisbruk anerkjennes ofte ikke som medvirkende årsak til nedsatt helse hos voksne. Vi er skyld i det selv, så vi får vær så god å ordne opp i det selv også. Det er nå klart at det er vårt ansvar, men vi klarer det ikke på egenhånd, så uansett hvilken vei vi velger for å bli edrue, trenger vi faktisk et godt utbygd helsevesen med både forvern, behandling og ettervern. Det er vel ikke til å stikke under en stol at det har vi ikke, dessverre.

Nei, jeg hadde aldri i tankene at alkoholen økte risikoen for mange alvorlige og livstruende sykdommer. Ikke engang da kroppen begynte å skrante ville jeg se det. Selv på dager jeg ikke ønsket å leve mer innså jeg faresignalene, eller jeg ville ikke se dem. Ja, alkoholen øker faren for selvmordstanker og selvmordsforsøk. Jeg vet det så inderlig godt nå, og jeg er takknemlig for at både samboer og helsepersonell klarte å stoppe meg.

Jeg tenkte heller ikke på at mitt alkoholforbruk ville skade og være til belastning for familien og andre nærstående personer. Jeg ville jo bare bli i litt bedre humør, komme meg vekk fra hverdagens kjas og mas. Men det ble jo bare mer kjas og mas, og min flukt fra alle problemene ble etter hvert en flukt fra flukten. Tilbake til start med et dårligere utgangspunkt. Det jeg imidlertid tenkte på var at jeg hadde det vondt og vanskelig, at all motgang holdt på å knekke meg, så jeg drakk og drakk – på feil tid og feil sted igjen. Jeg så ikke at jeg var en misbruker og at misbruket var i ferd med å knekke meg, ikke alle problemene.

Jeg takker daglig for at jeg tok til fornuft. Jeg ville ikke bli en av de 12% som fortsetter å tape friske leveår. Jeg ville ikke leve med kniven på strupen, men jeg ville leve på ordentlig, og leve lenge. Har så mye ugjort og flere drømmer som jeg håper å få realisert, og ikke minst vil jeg ikke være en belastning for familien min lenger, men en resurs og noen de kan stole på. Jeg vil ikke lenger ha alle disse bekymringene – om jeg har jeg venner, har jeg familie, penger osv., osv. Jeg vil ikke lenger være en del av den dystre alkoholstatestikken…

https://helsenorge.no/rus-og-avhengighet/alkohol

http://kolon.helsekompetanse.no/nb/hva-gj-r-alkohol-med-deg

Men det er neimen ikke lett for de som ikke har kommet dit jeg er i dag, for de som fortsatt sliter, men har et ønske om å slutte å drikke. (Se video på Tiden etter – Facebooksiden min).

Noen dager er bare helt… topp!

Livet er livet åkke som! Ja, det er jo det, men det er så mye enklere nå etter at jeg sluttet å drikke alkohol. På vanskelige dager nå, når angsten og frykten ønsker å forsure dagen min, så vet jeg at det går over. Jeg vet at jeg bare må holde ut i noen timer til, kanskje noen dager, så går det bort.

Da jeg drakk hadde jeg liksom ikke de forutsetningene for å forstå at det ville blir bra, at angsten gikk bort, og den gjorde jo egentlig heller ikke det, så lenge jeg bare fortsatte å drikke hver gang jeg kjente at det snørte seg til inni meg. Jeg visste ikke bedre, trodde alkoholen var løsningen, men nei. Jeg har lært, og ikke noe jeg bare har tenkt meg til, for en kan ikke bli edru ved å bare tenke. Det er en tøff jobb så må gjøres, på daglig basis, også nå etter noen nøkterne år. Vedlikeholdsarbeidet krever det også. Det er mitt ansvar å ta ansvar.

Det er vel noe med at jeg har ervervet meg mer kunnskap, jeg har fått redskaper jeg kan ta i bruk på disse dagene. Men jeg tenker fortsatt som en alkoholiker, eller kanskje er det helt normalt, for jeg er avhengig av å gjøre noe annet, og i overkant mye av alt det andre jeg finner på for å få ta en avledningsmanøver, få tankekjøret over på noe annet, nedkjempe alle disse negative tankene, de som bryter meg ned, og ikke vil meg godt. Jeg har sagt det før, og gjentar det; angsten er bare et varsel om at noe ikke er helt som det skal. Jeg må finne på noe annet å gjøre. Gå ut for eksempel, male eller skrive eller hva som jeg ellers liker å gjøre. Og som noen kanskje har observert, jeg skriver mye. Ikke fordi jeg har vonde og vanskelige dager hver dag, men jeg må liksom gjøre alt så stort og voldsomt, om dere forstår. Å skrive er jo også forebyggende. Jeg har faktisk svært få dårlige dager nå, og om de dukker opp, så tar jeg tak i de med det samme. Jeg vil ikke la angsten få taket på meg, så min rutinemessige dagsorden holder meg i sjakk. Angsten skal ikke få sette meg sjakk matt.

Gå ut skrev jeg, og jeg har vært på tur, som jeg prøver å få til hver dag. Jeg tok opp ene video, som jeg vil vise dere. Den ble, som dere vil se, ikke helt som planlagt. Med andre ord helt feil vei. Akkurat slik jeg var da jeg drakk – på feil vei, helt på skjeve var jeg. Prøvd å rette den opp, men mine nettferdigheter strakk ikke til. Klarte ikke bruke samme metoden som på meg selv da jeg rettet meg selv og livet mitt opp, men dere får legge hodet litt på skakke, og se på meg slik jeg er, og huske at jeg ikke lenger er på skråplanet… Det viktigste er det jeg prøver å fortelle dere, ikke hvordan jeg ser ut. Jeg ønsker bare å fortelle at vi vet ikke hva morgendagen bringer, så gå ut å gjør det beste ut av dagen i dag.

Nei, nå går alt galt. Jeg får ikke lagt ut videoen her. Det rare er at jeg ble ikke irritert en gang for at jeg ikke fikk det til. Er vel på rett vei da… Dere som vil må gå inn på facebooksiden min: Tiden etter, å se den der. Og en ting til, den ble faktisk redigert automatisk og sendes rett vei. Ja, da er alt på rett vei da…

Seilas på livets hav

Jeg er kaptein på min egen skute på livets hav, men jeg trenger mannskap, jeg trenger all drahjelp jeg kan få, selv om jeg står ved roret.

Jeg trenger navigatører, noen til å heise seil – i med -og motvind, noen som står ved min side i brask og bram.

Jeg kan møte på storm og uvær, men også solskinnsdager som nå. Uansett så klarer jeg meg ikke på egenhånd. Jeg er avhengig av dere, like mye som jeg var avhengig av kong alkohol.

Sammen skal vi stå han av, alle de stormkastene som eventuelt kommer. Vi skal forsere bølger og båer, og lede skuta fram mot nye, trygge havner, hvor vi kan laste opp med ny dyrebar last, som skal fylle tomrommene i våre liv.

Vi trenger ingen Rom for å slukke tørsten på vår seilas, men massevis av kjærlighet og omtanke som slukker hungeren etter å bli verdsatt. Jeg ønsker deg som mitt mannskap. Vil du bli med?

Skip o`hoi!

Og størst av alt er (kj)ærligheten…

Hvorfor har det seg slik at så mange skriver om, og har skrevet om kjærligheten på en eller annen måte? I dikt, sanger, bøker og brev omtales den. Enten den forbudte, den uoppnåelige, den intense og nære og den kjærligheten som var eller den de innerst inne ønsker å finne – det å bli elsket og det å elske noen. Finnes den ekte, rene og sanne kjærligheten, og hvordan kan en best oppnå den? Er det virkelig bare så enkelt som å skrive om den, fantasere om den, drømme om den, så vil den bli virkelighet en dag? Hva må til for å få oppleve at noen sier: Jeg elsker deg!

Jeg drømte om å bli omfavnet, holdt hardt inntil seg, om å kjenne varmen bre seg i kroppen, om å kjenne den sitrende følelsen, kjenne blodet koke, om å være godtatt og elsket igjen, om å kjenne kjærlighetens intense, varlige og følsomme stryk over kroppen igjen, og bare føle at jeg var en del av noe og liksom være i ett med et annet menneske. Ville jeg noensinne få oppleve det igjen, jeg som selv ikke hadde noe kjærlighet å gi mer, jeg som hadde brukt opp all den lille kjærligheten min på alkohol, min beste venn, som ikke ville svikte meg, som fortsatt ikke hadde frarøvet meg all elskverdigheten, slik andre rundt meg hadde, trodde jeg…

Da jeg drakk viste jeg ingen noen form for omtanke bortsett fra til meg selv og det å få nok alkohol, nok å til å døyve all smerten jeg hadde i forhold til det å ikke bli elsket. Absolutt alt dreide seg om å skaffe seg og ha nok av alkoholholdige drikkevarer, og dermed overskygget denne kampen alt annet, vertfall menneskers forsøk på å tilnærme seg meg på en kjærlig måte på. Jeg hadde heller ikke øyne for dem, ville ikke se noen andre enn meg selv, stakkarslige meg, den ingen ville ha, den fortapte sjelen som prøvde å finne kjærligheten på bunnen av en flaske. Innerst inne hungret jeg etter kjærlighet og nærhet. Jeg var utsultet på omsorg og varme, og det lille håpet, som fortsatt fantes i meg, svant nesten hen i min omfavnelse av kong alkohol. Jeg eslet bort det lille som fantes av lidenskap i meg på den jeg trodde var min beste venn, Mr. Spirit. Så da jeg omsider fant ut at han bare var en sjarlatan, en som lot meg tro at han elsket meg og ville meg godt, men bare ville lure meg og ta fra meg den siste slanten av min elskelige sjel, da trodde jeg at jeg hadde brukt opp mine muligheter for at noen ville bli glad i meg igjen, og at jeg klarte å vise min omtanke for noen andre enn meg selv. Men hadde jeg nå egentlig vist meg selv omtanke? Jeg hadde jo egentlig sluttet å være glad i meg selv, så jeg klarte derfor ikke å se at noe i meg var verdt å elske igjen. Men nok en gang tok jeg grundig feil.

Da jeg kom inn i behandling, begynte også forvandlingen av meg selv og mitt syn på meg selv. Dess flere dager uten å tilføre kroppen giftvæsken, så jeg at det fortsatt var liv i hjertet mitt, at det tross alt var en flik igjen av ømhet og omtanke i meg, som jeg så gjerne ville prøve å fordele på mennesker rundt meg, de som tilsynelatende fortsatt viste sin interesse for meg og hvordan jeg hadde det. Jeg erfarte at jo mer av kjærlighetskilden i meg jeg gav, jo mer fyltes den opp. Merkelig! Hva var det som skjedde? Jeg fant ut, med litt hjelp fra personer, som iakttok min forvandling og ga meg tilbakemelding om at det muligens var fordi jeg hadde begynt å åpne opp, være den sanne meg igjen, og ikke lenger levde gjennom alkoholen. Jeg selv hadde begynt å observere de rundt meg også. Hva var det de hadde som ikke jeg hadde? Hva var det de gjorde som ikke jeg gjorde? Derfor begynt jeg også å følge i «deres fotspor», gjøre tilnærmet lik det de fortok seg og ikke minst jeg begynte jeg å lytte, høre på hva de fortalte og foreslo som en mulig løsning og dermed startet jeg selv opp med å dele av meg selv. Jeg ville ha det de hadde, få det likeså bra med meg selv og i forholdene til andre mennesker som de hadde. Så enkelt, men så vanskelig. Jeg var jo ikke noen som likte å snakke, heller ikke å være i kontakt med mennesker, vert fall ikke ukjente, og nå skulle jeg gjøre begge deler. Men var det dette som skulle til, så skitt au!

Nøkkelen lå i det å være ærlig. Jeg forsto at når jeg fortalte om hvordan det var fatt med meg, hvordan jeg egentlig hadde det i mitt indre, ga slipp på min egoisme, sluttet å tro at jeg var unik – at bare jeg hadde det slik som meg, og åpnet døren for at andre fikk slippe til med sine historier, så fant jeg ut at vi ikke var forskjellige, at vi alle hadde våre tunge bører og at vi sammen kunne klare å legge fra oss noe av bagasjen og heller hjelpe hverandre med å bære det som ble igjen i sekkene våre. Vi kunne dele om våres sorger og tap, om våre kamper og svik, om våre innestengte følelser – de vi ikke visste vi hadde, og begynne å høste av hverandres avlinger, som grodde opp fra alle våre felles skjebner, som nå var snudd til håp om en bedre fremtid. Jeg måtte slutte å være selvmedlidende for å få medlidenhet.

Nøkkelen til edruskapet lå altså i det å være ærlig. Jeg måtte åpne opp døren og være villig til å møte det ukjente og utrygge for å klare å sette meg ned ved bordet sammen med dem, dele av godene sammen med dem, å la dem fortelle meg om hvordan de hadde hatt det. Jeg måtte gi rom for å la de vise sin sårbarhet og jeg måtte tilgi dem og ikke minst meg selv. Jeg kunne heller ikke tro at så fort jeg var blitt promillefri, så ville alt bli så mye bedre. Jeg måtte vise dem alle sammen, mest barna, at jeg virkelig ville dette. Og jeg måtte vise det over tid og la hodet mitt erkjenne at jeg ikke lengre kunne drikke alkohol, for da ville jeg nok en gang miste alt dette jeg nå hadde opparbeidet meg. Jeg måtte bare ikke stenge døren igjen, for da stengte jeg dem kanskje ute for godt…

Da jeg forsto at for å oppnå fullstendig edruskap, ikke bare det å være promillefri, men tenke med et klart hode og forstå at det eneste som krevdes var ærlighet, for da ville jeg klare å leve uten Mr. Spirit. Jeg ville ha livet tilbake, mine barn og min familie, så derfor valgte jeg å fortsette med å være ærlig, sluttet å føre noen bak lyset igjen og jeg behøvde ikke prøve og lurer noen mer. Den jeg egentlig hadde narret mest var meg selv, og alle mine tidligere løgner var for lengst avslørt lenge før jeg selv forsto det. Jeg hadde befunnet meg i et mørkt rom, døren hadde alltid vært der, men jeg så den ikke, og jeg visste heller ikke at jeg hadde nøkkelen da jeg endelig kom fram til frihetsdøren. Jeg skjønte ikke at jeg alltid hadde hatt nøkkelen inne i mitt indre, faktisk i hjertet, men godt gjemt bakenfor all ruståken. Da tåka lettet fant jeg den, ærlighetsnøkkelen, den som skulle åpne døren til friheten.

Døren var åpnet og jeg øste ut av all den innestengte lengselen, alle innestengte følelser og all den kjærligheten jeg trodde var fortapt. Jeg hadde ikke lengre noe behov for å skjule hvem jeg var, for jeg var jo et bra menneske på bunnen, jeg var full av omtanke og godhet. Jeg måtte bare få ryddet opp, kvitte meg med alt skrotet, all søppelet som jeg hadde slengt oppå min personlighet, den jeg trodde ingen likte. Alle sto de, med åpne armer, fordi jeg viste min sårbarhet, og da kunne jeg tillate at kjærligheten vokste rundt meg igjen. Jeg hadde ikke lengere behov for å skjule noe og dermed ingen ting å frykte heller. Vel, så enkelt var det nå ikke. Jeg fryktet fortsatt. Jeg var redd for menneskers reaksjoner mot meg. For hva de tenkte, hva de ville si eller det de ikke sa, redd for å høre sannheten de hadde om meg og hvordan de så på meg. Hvordan kunne den sannheten være så mye verre enn den jeg selv så, den jeg hadde erfart og nå begynte å fortelle om? Jeg måtte bare tåle å høre de samme sanne faktaene, slutte å gå i forsvar og verne meg selv mot meg selv, for det var det jeg hadde gjort, da jeg drakk. Jeg måtte slutte å tro at jeg var helt uten skyld, slutte å vende ansiktet bare utover, men se på meg selv og hva som foregikk i mitt sinn.

Prosessen var i gang. Jeg var på vei mot edruskapen. Jeg skulle fortsette med å være åpen og ærlig, og jo mer jeg åpnet opp jo mer åpnet andre opp og jo mindre ble frykten inni meg. Jeg forsto at det var alkoholen som hadde styrt meg, at jeg hadde vært maktesløs og nesten fortapt i den. For å ta tilbake kraften i meg selv og eierskapet til mitt eget liv måtte jeg overlate styringen til noen andre. Jeg som sjåfør gjorde jo at jeg alltid kræsjet. Ikke så rart kanskje når jeg aldri har hatt førerkortet, og noen kartleser hadde jeg heller aldri vært. Nå var det bare å følge etter på den samme veien som de andre tørrlagte alkoholikerne hadde staket opp.

Da jeg la meg flat, viste min sårbarhet og hjelpeløshet, men like fullt min ekthet og kjærlighet, først da var jeg klar for å ta imot andres kjærlighet. Min selvtillit, som hadde vært på nullpunktet da jeg drakk, vokste seg større og jeg var ikke lengre hjelpeløs og kraftløs. Med å være villig, åpen og ærlig oppnådde jeg igjen å kjenne kjærlighetens glød. Ærligheten var nøkkelen for å kunne bli i stand til å gi av min kjærlighet, og den var ikke forsvunnet eller død. Tryggheten på meg selv ikke minst, og andre igjen tillot meg å vise mitt egentlige meg. Alt dette, og mer til får jeg oppleve, kjenne på, være en del av, få og gi av ved at jeg fant åpningsmekanismen, den jeg hadde gjemt på hele tiden. Jeg måtte bare slutte å tro at alkoholen var løsningen, nøkkelen til å ha et liv og til å tørre å tro på meg selv. Nei, det oppnådde jeg gjennom (kj)ærligheten.

På seg selv kjenner en andre, eller kanskje på andre kjenner en seg selv. Det var en befrielse å se, og ikke minst erfare og begynne å tro på et liv igjen. At andres erfaringer fra den samme mørke verdenen, som jeg hadde tilbrakt så mye tid i, deres historier og opplevelser, som jeg fant det nyttig å lytte til, det var det som ga meg motet tilbake for selv å fortelle om mine opplevelser. De som ikke klarer å ta inn over seg sannheten har fortsatt noe å frykte. De som ikke tåler å høre sannheten, min sannhet, de frykter vel fortsatt noe, kanskje aller mest seg selv og sin sannhet, for min sannhet vet de jo…

Så mine kjæreste barn, mine barnebarn, min samboer, min mor og mine søsken og de vennene jeg fortsatt har; takk for at dere er… Jeg elsker dere! For størst av alt er kjærligheten…

Det brenn!

Det brenn eit ljos med ei flamme så klår

Det brenn eit hjarte som om framtida spår.

Det brenn og det varmar i kvar hug og von

Det brenn i mi sjel om at det gjev godt mon

Ljoset det brenn, snart er det over

Ljoset det brenn over alt det eg lover

Ljoset og eg, vi brenn for våre kjære

Ljoset og eg er her

Og det vil vi alltid være

Er skammen utelukkende negativ?

Vi alkoholikere er vel mestre i å skamme oss. Vi skammer oss over at vi drikker, hvorfor vi drikker og konsekvensene av at vi drikker. Vi skammer oss over det vi har gjort, det vi husker, men kanskje mest over det vi ikke husker. Vi skammer oss over at vi ikke klarer å følge normene, at vi bryter og overstiger barrierer, at det vi gjør egentlig ikke burde finne sted. Vi skal ikke drikke så mye, for det har vi hørt, det vet vi innerst inne, men vi klarer ikke la være, for vi er avhengige, og dermed skammer vi oss over alt dette, og mer til. Vi drikker for å glemme at vi skammer oss, og morgendagen starter med en gedigen skamfølelse, som har vokst seg så stor fordi vi har nedverdiget oss selv, og andres synspunkter på oss og vår væremåte, det at vi ikke klarte det denne gangen heller; å la være å drikke. Vi prøver å utsette drikkingen, men kroppens abstinenser, hodets tankegang og trangen til å måtte ha det, for å døyve sorger, skuffelser, nederlag, traumer, angst og skammen overstiger alle våre ønsker om å ikke ta den drinken, men likevel gjør vi jo det. Skamfølelsens spiralgang fortsetter.

Nå har jeg sittet og leitet fram mine kunnskaper om det å skamme seg. Jeg har gått gjennom egne notater fra studietiden, har googlet og ikke minst tenkt gjennom egne erfaringer angående det å skamme seg. Det hele startet med at jeg kommenterte en persons uttalelser i forhold til å skamme seg slik over det å ikke ha nok selvkontroll over alkoholen, og at vedkommende bukket under for dens makt, at alkoholen overtok styringen over tanker, følelser og handlinger igjen. Dette er en person som har prøvd å slutte å drikke en stund, og som over en periode har klart å la flasken stå, kanskje på hvite knoker – for å blidgjøre familie og venner, men som innerst inne muligens ikke helt er ferdig med alkoholen. Personen har innsett at alkoholen bare skaper problemer, også for en selv, men kreftene i rusen er for sterke og villigheten til endring har ikke vokst seg stor nok. Dette medførte dessverre at personen tok et tilbakefall, tok en sprekk. Den utløsende faktoren for sprekken kan godt være at personen skammet seg over noe, over seg selv – selvfølelsen, det å ikke ha troen på seg selv, at den ikke klarer det den har satt seg som mål – ut ifra andres krav, eller over at den kanskje ikke mestrer angsten eller andre vonde følelser. Personen skammer seg rett og slett over sin egen dårlige dømmekraft. Denne følelsen kjenner jeg selv igjen fra hvordan jeg hadde det når jeg stadig tok en sprekk.

For er det noe som virkelig er forbunnet med skam, så er det nettopp det å sprekke. Jeg, med mine egne erfaringer om at det å skamme seg over et slikt tilbakefall, som selvfølgelig er et personlig nederlag, følelsen av å ha tapt, igjen, vet at skammen bare nærer oppunder det å «ville» drikke mer. Jeg tenkte umiddelbart at denne skamfølelsen som vedkommende hadde var av negativ art, og at det beste var å kvitte seg med den, «kast den på dør» var måten jeg formulerte meg på. Skammen bare bryter en ned, mente jeg. Og det er jo i og for seg korrekt. Men det er også en annen side av skammen, den kan faktisk være god å ha, at den forteller oss at noe ikke er som det skal og at vi bør foreta et endringsvalg. Det var nettopp dette en annen påpekte, at vi ikke skal kaste skammen på dør. Og da var det i gang. Jeg gikk i tenkeboksen, dette måtte jeg finne ut mer om. For jeg hadde låst meg fast i at skammen utelukkende er negativ, og det stemmer faktisk ikke.

Den moralske skammen, det som etter normene er riktig, varsel oss om at vi er i ferd med å gjøre noe galt, som for eksempel å drikke på feil sted til feil tid. Vi kan miste vår sosiale status, og det er dessverre også forbundet med skam. Vi balanserer på en knivsegg, mellom det aksepterte og uaksepterte, og alkoholen får oss ofte til å tippe over til det som ikke er det folk anser som god folkeskikk. Mange føler et press i å være vellykket og vil så gjerne vise seg fram for de andres granskende blikk, men så gjør man tabber, og skammen sitter på ryggen igjen. Skam henger mye sammen med skyld, og skyldfølelsen. Pålagt eller påført skyld og pålagt eller påført skam. Å skamme seg kan ofte være på sin plass, den fungerer som et kompass i det mellommenneskelige samspillet, når for eksempel vår drikking ødelegger i de sosiale lag. Men det er når den sosiale -og mentale skammen tar overhånd og virke på en destruktiv måte, som når vi skammer oss over å ta en sprekk. Vi vil egentlig ikke drikke, de negative tankene overstyrer, vi ser bare nederlaget og ikke det at til tross for at det er menneskelig å feile, at vi prøver så godt vi kan, men vi har ikke kunnskapen nok til å klare det akkurat nå, og dermed straffer vi oss selv gjennom skammen. Det er denne skammen jeg vil til livs, altså kaste på dør. Jeg ønsker å ta bort den indre kritikeren i oss, den aggressive stemmen som forteller oss at andre misliker oss, at nå vil vi bli avvist på nytt. Det at vi da trenger å søke ytre bekreftelser, få en overbevisning på at vi egentlig er sterke på innsiden uansett, selv om vi ikke ser det selv der og da, at vi kommer til kort fordi andre krefter er sterkere enn våre egne. Vi trenger altså mer hjelp uten fra.

Men skammen kan få oss til å vegre oss for å be om hjelp. Vi føler oss som sagt mislykket, ensomme og lite verdifulle, og er redde for andres kommentarer, det å bli konfrontert med enda et tap for alkoholens lokkende stemme. Vi kjenner oss utilstrekkelige, at vi har manglende intelligens og er lite begavet, at alle andre er så mye bedre enn oss, at de klarer å være avholdende. Hvorfor klarer de og ikke jeg? Derfor er det vel slik at vi stenger oss inn i skammens verden, vi vil helst ikke vise oss ute blant folk og vert fall ikke be om andres meninger, hva vi bør gjøre for å holde oss edruelige. Da slår selvbildet vårt på nytt sprekker fordi vi føler at vi ikke mestrer. Vi er kanskje redde for å mislykkes igjen og skammer oss over våre svakheter eller manglende styrke til å erkjenne at jeg er ikke et dårligere menneske fordi om jeg tok en sprekk «i dag». Vi trenger gjentagelser, trenger å erfare at vi klarer noe, at vi blir bedre litt etter litt, at vi lærer av våre feil, men at vi trenger tid. Vi trenger kunnskap og erfaringer og vi trenger ros og opp-backing og å se at vi faktisk ikke er alene om å feile. Vi trenger å få bygget opp vår selvaktelse og selvrespekt igjen. Det å se at vi ikke er mangelfulle og defekte.

Når skammen har en positiv virkning på hvordan «jeg» ter meg, så hindrer den meg i å gjennomføre mine intensjoner om å for eksempel drikke i dag. Jeg innser at det ikke sømmer seg å drikke før jeg skal i et barneselskap. Den gode skammen får meg til å føle hva som er akseptabelt, at jeg respekterer andres meninger og tar hensyn til mine medmennesker og dermed får økt selvrespekt og god samvittighet. Samvittigheten har også innvirkning på skammen, kanskje en og samme sak. Vi kan også kjenne på anger i forhold til noe vi har gjort, som kan være berettiget, og dersom vi ikke gjenkjenner at denne skammen egentlig er positiv, da kan vi bli skuffet, ta på oss skyld og få skamfølelse på nytt. Vi blir blindet av skamfølelsen som vil fortelle oss om de gode tingene i oss, og i stedet føler vi avmakt og avsky. «Jeg skal for all del ikke be om hjelp nei».

Så konklusjonen er: Skammen er noe vi trenger og ikke trenger, noe vi ønsker, og ikke ønsker. Den regulerer både selvfølelsen og nærheten til andre mennesker. For mye skam kan være destruktiv, bringe oss i taushet, skape angst og ensomhet. «Jeg kan ikke vise eller fortelle noen om at jeg skammer meg, for da vil de se ned på meg og da vil jo skammen bli enda større». Derimot om vi tør å snakke om det, ufarliggjøre det, så vil vi oppleve at skammen også vil oss godt. Den vil få oss til å lære av våre feil, ta lærdom og få erfaringer som kan bidra til at vi ikke tar den neste sprekken.

Men for den som kjenner på dyp skam kan det knapt tenkes noe verre enn om de andre skulle se hvem de «virkelig er». Da ville alt bli avslørt, og folk ville forstå sannheten: At jeg ikke er verdig å bli elsket. Så skammen får jobbe som den vil. I mørket, i stillheten, i ensomheten. (Eivind Algrøy).

Det er nettopp denne angsten som er farlig, den jeg ikke vil la få grobunn i meg igjen. Jeg vil ikke tilbake dit at jeg sitter med en dyp frykt for å bli avslørt. Avslørt for den jeg er. Da jeg tenkte: Hadde du visst hvordan jeg egentlig er, så hadde du også foraktet meg og vært skamfull over meg slik jeg er.

https://tidsskriftet.no/2001/05/tema-forstand-og-forstaelse-i-medisinen/skammens-stemmer-om-taushet-veltalenhet-og-raseri-i

Så det å sprekke er skambelagt, vi vil ikke erkjenne vår maktesløshet, ikke for oss selv eller andre, og skammen melder sin ankomst. Men når skammen kommer er det også et varsel om at nå har jeg foretatt en feilvurdering, og dette må jeg gjøre noe med. Jeg tok en sprekk, ja vel, ikke noe godt valg, men hva kan jeg gjøre med dette. Jeg har to valg; fortsette å drikke på det eller la være. Dersom jeg velger å «grave meg ned», la skammen få et negativt overtak, så kommer jeg ingen vei og jeg vil bare drikke meg enda mer skamfull. Men om jeg velger å tenke at skammen var et varsku, at nå må jeg stoppe opp, finne andre måter å løse alle vonde tanker på, søke hjelp og dermed komme meg oven på igjen. Da har jeg brukt skammen til noe verdifullt og lærerikt, latt skammen bli en positiv faktor. Jeg trenger å styrke selvfølelsen for å kvitte meg med skammen. Da må jeg gjøre noe jeg liker, noe jeg mestrer, noe jeg kan få anerkjennelse for og som gir meg en lyst til å ikke ville drikke. Fy, skam deg vil jeg ikke høre, men skamfull kan jeg gjerne være!

Det beste er å ta et steg til siden og anerkjenn det vonde og smertefulle. Når en er snill mot seg selv når en tør kjenne på det vonde, er det en motgift mot skam, på samme måte som det er en motgift mot skam at du blir tilgitt for eksempel av kjæresten din om du har gjort noe dumt. Det kan øke selvtilliten, det å ha tro på sin egenverdi og sin egen evne til å prestere, som da gir et motmiddel mot skammen. Når det gjelder å takle nederlag så er det viktigere at alle mennesker har god selvmedfølelse, men ikke selvmedlidenhet. Selvmedfølelse gir mindre angst for skam og nederlag. Skal man prestere på en god og sunn måte, så er kombinasjonen god selvmedfølelse og god viljestyrke uslåelig. Da trenger en ikke tenke så mye på selvtilliten, man bare jobber i vei med det en liker og gleder seg over det. Og når man lykkes, så kommer selvtilliten som en bonus og skammen forsvinner, litt etter litt.

Så etter å ha tenkt litt mer, har jeg kommet til et svar, kanskje: Skammen er jo en selviaktagelse, og dermed både positiv og negativ. Jeg har nesten utelukkende forbundet skam med noe negativt, og det er vel med bakgrunn i egne opplevelser og erfaringer. Stadig fått “smekk på fingrene”. Skammen kan jo i høyeste grad være positiv når vi bruker skammen til å lære av feil, at vi handler i forhold til egne og andres forventninger av oss. Om vi klarer å snu tanker, følelser og handlinger til en positiv adferd, bruker skammen til noe konstruktivt, da er skammen positiv. Det forutsetter at vi ser at det vi gjør er negativt og at det lønner seg å handle annerledes for å oppnå et bedre resultat. Derimot om vi alltid får opplevelser med at alt vi gjør er dårlig, at vi er dumme og bare begår feil, men at vi innerst inne vet at det ikke stemmer, og likevel handler etter samme “dumme” mønster, da er skammen destruktiv og ikke den vi vil ha, og det er nettopp denne jeg vil kaste på dør.

Det dreier seg altså om hva vi erfarer, over tid, tilbakemeldinger på krav som stilles av oss selv og andre. Rusen er jo negativ, andre sier det er negativt, vi skjønner det er negativt, men drikker likevel. Dersom vi klarer å snu tankene, bruke skammen, slik som jeg har funnet det beskrevet, og faktisk også erfart selv uten å ha tenkt over det, da er det jo absolutt positivt. Så jeg er med på at skam er noe bra, ja, men jeg er tilbøyelig til å si at vi alkoholikere ikke skal ha for mye skam, for vi har en tendens til å få den negative skammen, den som bare bryter oss ned, ikke lar oss tenke på fremgang og at vi klarer, om vi er villige.

Jeg tar derfor en edru dag, for da slipper jeg å skamme meg…

Hva er det med legestanden?

Tør du la være å bry deg?

Jeg leser og hører så mangt. Her forleden dag fikk jeg servert en hårreisende historie, kanskje ikke unik av sitt slag, men den fikk meg engasjert, og sint! Det kunne ha vært meg, kanskje din nabo, din mor, din venn eller kanskje deg selv…

Mulig er det fordi jeg selv har vært, og er alkoholiker, at de tror jeg kan hjelpe, men hvordan kan jeg hjelpe, selv med mine egenerfaringer, når jeg ikke kjenner personen og dens historie godt nok. Kanskje vil “hun” ikke ha hjelp heller, og da kan ingen gjøre noe, dessverre. Gi noen råd kan jeg, og jeg gjør så godt jeg kan, og håper de når fram, at hun det gjelder tar til fornuft. Men nå ønsker jeg aller mest at legen og psykologen hennes må ta til fornuft.

Og jeg spør, hva er det med fastlegene? Hvilke grep tar de i forhold til at deres pasient har et alkoholproblem, og i tillegg har psykiske og fysiske vanskeligheter? I dette gitte tilfellet må da doktoren se at denne “damen” sliter? At hver gang hun kommer til sine legekonsultasjoner, kanskje månedlig, så har det skjedd kroppslige forandringer. Foruten at hun har begynt å surre litt i hodet sitt, enten på grunn av alkoholen eller på grunn av alderens egne inngrep, som legen bør bekymre seg for, så kan det tenkes at det er en del fallskader på kroppen hennes også. Hva med blodprøvene som tas? Eller er hun fortsatt så “flink” til å lure både seg selv og legen med at hun avsluttet vindrikkingen kvelden før noen timer tidligere enn normalt for å unngå utslag på prøvene? Bør ikke legene være trent på å se etter faresignaler hos sin pasient med tanke på rusmiddelavhengighet? Ja, jeg spør!?

Sansynligvis har hun gått og slitt med psykiske problemer over tid, og sikkert drevet en del med selvmedisinering, hva vet jeg? Har ikke psykologen, den hun også går til jevnlig, noe ansvar i forhold til å skrive ut resepter på «lykkepiller» uten å spørre om hennes forhold til alkohol? Skal det være slik at hun kan proppe i seg tabletter mot nerver og tabletter mot smerter, og på toppen helle inn på vin for å få sove når sovetablettene har sluttet å virke? Det går virkelig ikke an, at leger og helsepersonell skal bidra i så stor grad til at personer får et alvorlig rusproblem, for det er jo det de gjør. Er det for å tjene på andres sykdom, lidelse og nød, for at personen som lider skal komme tilbake å be om mer – og det er jo mer penger i kassa på legene? Ja, jeg bare spør og spør, for jeg blir sint!?

Har hun drukket på seg demens eller begynte hun å huske dårlig lenge før? Jeg kan jo bare spekulere. Hvordan er det mulig å alltid skjule all sin glemskhet, at hun glemte å spise i går, at hun falt i dusjen i går, at hun snublet i nok en bordkant og rev med seg døren inn til kjøkkenet, og alle de andre ulykkene som har inntruffet? Ja, jeg spør, igjen… De som besøker henne kan ikke unngå å se alle hennes blåmerker, så hvordan kan legen? Tar vedkommende aldri en grundig sjekk av pasientene? Det er nå dette med hva pasienten selv vil, pasientloven ja, men går det ikke an “å ta en spansk en”? Jeg vet jo med meg selv, og i forhold til min situasjon og min drikking, at jeg ikke likte å bli konfrontert med at jeg hadde et alkoholproblem. Jeg var flink med mine bortforklaringer: Nei , jeg drikker litt til maten bare, ett til to glass, nei, aldri mer, og bare i helgene. Og det var jo til syvende og sist mitt ansvar, selvfølgelig, at jeg selv måtte erkjenne. Men om en person er fullstendig ute av stand til å se sine egne problemer, da må det vel gå an for legen å gripe inn, til tross for lover, regler, taushetsplikter og pasientens egne rettigheter.

Kvinnen er jo selvfølgelig ensom, ingen tvil om det. Det hjalp jo sikkert ikke at hun førtidspensjonerte seg for noen år tilbake. Det er ofte da problemene starter, når en ikke lenger føler at noen har bruk for deres kompetanse, at en kjenner seg verdiløs og fullstendig helt alene, i all sin ensomhet, med bare flasken som venn. Mulig sluttet hun for å få tid til å drikke mer, at hun ikke lenger orket å skjule sine drikkeproblemer, for det vet jeg også alt om. Kanskje har familien gitt henne opp, om hun har noen, men fastlegen skal IKKE gi henne opp. Han har sine plikter. Er det menneskeverd å gå til grunne av å ta tabletter, som er lovlig tildelte piller, gitt for å døyve angst og smerter, sannsynligvis med opphav i alkoholbruk. Når en attpå til sliter med å avslutte en allerede åpnet vinflaske, så skal en slite med å ikke ha nok smertestillende piller, for toleransegrensen går også opp med inntaket. Det bør uansett ikke være slik at venner, naboer og pårørende må stå på sidelinjen og se på den fryktelige situasjonen uten å kunne gjøre noe, uten makt til å gripe inn.

Når en person, så synlig mister kontrollen over eget liv, at personligheten forandres helt og at den totalt gir blaffen i det mest i hverdagen, bortsett fra å ruse seg, da må det være lov å gripe inn mener jeg. Bruk av tvang skal tas i bruk når en person er til skade for seg selv og andre, og i denne situasjonen er vel kvinnen til stor skade for seg selv, eller?( Psykisk helsevernloven). Jeg bare spør! Hvorfor griper ingen inn? Hvorfor skjer ikke dette? Hvem er det sin feil, sitt ansvar? Ikke alle privatpersoner og lekmenn kjenner til lovverket, men leger burde, og skal gjøre det, og dermed ta oftere grep og finne mulige behandlingstiltak. Alkoholikere ser sjelden lengre enn sin egen nesetipp, om så langt, og mange alkoholikere blir ikke alkoholikere før de er ferdig behandlet, og kommer ut av klinikken og sier: Hei jeg heter Heidi, og jeg er alkoholiker. Et tankekors!

Nei, jeg mener at det skal ikke være mulig, selv om det tydeligvis er det, at noen skal, om nesten dø, før det settes inn tiltak. Så til dere i legestanden, til psykologer og annet helsepersonell, som ser personer på vei ned i avgrunnen fordi dere gir dem piller mot ditt og datt, tror dere hjelper, men lukker øynene for hva som virkelig skjer, for konsekvensene. Disse stakkarene går jo hjem og skyller tablettene ned med et titall glass med den dårligste rødvinen de har råd til, som virker noen få timer før de må ha påfyll, mer – mer – mer. Mer angst, mer smerte, mer piller, mer alkohol… Ja, så se til å åpne øynene, tør å gjøre noe før det er for sent. Har du samvittighet til å holde øynene dine lukket. Jeg bare spør!

Funderte en stund på om jeg skulle skrive om dette og publisere det, så jeg tenkte litt; dette vil kanskje få de det gjelder der ute til å våkne opp. Så jeg måtte bare si det! Dette er så alvorlige overtramp, og det kan forekomme overfor både unge og gamle alkoholikere, men de eldre er kanskje enda mer sårbare og hjelpesløse, om dere forstår hva jeg mener. Selv om det finnes pårørende som sitter med dårlig samvittighet, som ikke når fram med sin hjelp, er det IKKE deres feil at det ikke skjer endringer, at ingen griper inn. Det er alkoholikerens ansvar å be om hjelp, selv om nære relasjoner kan si ifra, så mener jeg det i aller høyeste grad er fastlegens ansvar.

Det kunne vært hvilken som helst alkoholiker og eller rusmisbruker! Legale piller er også rus. Visste du ikke det!? Mange fastleger har et nært og “godt” forhold til sine pasienter, vil hjelpe, være snille, men de gjør bare en situasjon så mye verre!

Noen linker det er verdt å ta en titt på, og den ene minner faktisk mye på historien jeg ble servert, og som jeg velger å dele her, så altså, min er ikke unik, det skjer…

– https://tidsskriftet.no/2013/02/kronikk/rusproblemer-hos-eldre

– https://rop.no/aktuelt/er-eldre-og-rus-tabu

– https://motstoff.no/om-lms/?utm_source=bing&utm_medium=cpc&utm_campaign=Narkotika%20og%20Rusmisbruk&utm_term=rusmisbruk&utm_content=Rus

– https://beta.legeforeningen.no/jus-og-arbeidsliv/rettigheter-og-plikter-for-lege-og-pasient/krav-til-faglig-forsvarlighet/#20029

Herunder et punkt som vekket min interesse:

Med “forhold” menes tiltak, rutiner, teknisk utstyr, svikt og mangler i organiseringen av tjenesten, herunder manglende helsepersonell. Det kan også være enkeltpersoner som på bakgrunn av manglende personlige eller faglige kvalifikasjoner er til alvorlig fare for pasienters- og brukeres sikkerhet, for eksempel på grunn av psykiske lidelser, rusmisbruk, manglende oppdatering av faglige kvalifikasjoner eller vilje til å innrette seg etter egne kvalifikasjoner.

Nå gjelder dette kun med hensyn til medarbeidere finner jeg ut ved å lese videre. Hmm? Hva med pasienten? Men hvor melde fra, og hvem skal gjøre det? Tror neppe pasienten det gjelder er i stand til det… Så jeg finner ingen ting om legers ansvar til å bekymre seg, og ta grep angående pasienters rusmisbruk… What?

Kanskje DU vet noe mer, så vær så snill å gi meg et hint. Det hadde jeg satt pris på. Vil jo ikke drive med mangelfulle påstander. Jeg vil bare opplyse og aller mest hjelpe noe til å ta ansvar.

Nå er det nok…

Nå er det nok! Er så lei av snøen, selv om den gjør at det blir lysere ute, men det greier seg nå. For hver gang jeg har måket av balkongen, så starter det på nytt, det bare laver ned, igjen…, men regn vil jeg heller ikke ha.

Jeg ser fram til våren, snøsmelting, sol og varmere dager. Jeg ser fram til å begynne og pusle ute på hageflekken min igjen. Det er terapi i å «rote» i jorda for meg, så ulike blomster -og plantefrø, se at det starter å spire og gro etter en lang vinter i dvale. Vinteren er en tid hvor mange kanskje «ligger i dvale». Jeg for eksempel er mindre ute, og det er synd og skam. Nei, jeg skal ikke skamme meg mer, det har jeg lovet meg selv, men det er dumt av meg å ikke bruke området rundt her til mer turgåing enn det jeg gjør. Det er fantastiske muligheter, flott natur og skjønne omgivelser. Jeg går jo en del, men mest på dager med fint vær. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær! Nå har jeg også fått en god unnskyldning for å komme meg mer ut også, nå når legen har gitt meg «resept» på å mosjonere mer for å få ned blodsukkeret.

Ja, så var det det med blomster og grønne fingre. Jeg blir i godt humør av å pleie plantene mine. De trenger stell og omsorg slik vi mennesker gjør. Det trengs å luke bort ugress inn imellom, og i mitt liv må jeg også ta bort de tingene som ikke skaper grobunn for ny vekst, det som hindrer meg i å utfolde meg ordentlig. Jeg har tatt bort alkoholen, det meste av røyken og nå skal sukkeret reduseres, om ikke helt bort – det klarer jeg vel ikke, eller? Det er bare et spørsmål om villighet. Vil jeg ha det bedre?

Planter trenger tilskudd av næring, vann og sollys. Det samme gjelder for meg. Jeg må tilføre kroppen min det som er bra og nyttig for den, både av mat, vann, bevegelse og kunnskap. Det henger i sammen, det fysiske og psykiske, så jeg må pleie begge delene for å få et helhetlig, godt liv. En sunn sjel i et sunt legeme – er det ikke det det heter? Jeg trenger å gjøre noe som gir meg gleder, noe jeg føler jeg mestrer og som skaper kreativitet og utfoldelse. Jeg har behov for både å bruke kroppen og alle sansene mine.

Jeg vokser på å se at jeg klarer å håndtere alle eventuelle problemer som dukker opp, men nå finnes det ikke problemer, bare muligheter, og de er det faktisk mange av. Så jeg ser fram til å gi plantene mine nye muligheter til å vokse seg store og fine og få mange flotte blomster til glede for meg og mine naboer. Det er en stor glede å gjøre andre glade og tilfreds. Da kjenner jeg meg mye bedre til sinns selv. Så jeg har tenkt at i dag skal jeg hjelpe våren litt på gang, hjelpe det mentale i meg også, og hva passer vel bedre enn å finne frem frøposene mine og så noen frø inne, sette dem i vinduskarmen, slik at jeg kan se på dem i påvente av at den virkelige våren kommer.

Ja, snart kommer våren for fullt, og etter det sommeren, om noen måneder, og jeg gleder meg slik. Ser fram til å rusle ned på stranden, sette meg på en sten eller legge meg på det solvarme svaberget, se utover sjøen, lytte til måkeskrikene for så å kaste meg ut i vannet og legge på svøm. Godt jeg kan drømme meg bort på slike snøtunge dager, men jeg er da edru, og takknemlig for det. Ja, jeg er heldig, som fant tilbake til livet, at jeg kan drømme og fantasere, men jeg må huske på at det er kun på dagen i dag jeg kan leve…

Bak skyene er himmelen alltid blå!

Vi trenger noe vakkert å se på, noe å glede oss til, noe som skaper ro i sjelen…
Hva er vel bedre enn en solsikke… Jeg begynner med å så et frø… i dag

På tide å ta noen enkle grep…

Har grudd meg litt for denne dagen etter at jeg fikk en innkallelse fra min fastlege her om dagen. Jeg skulle få svar på noen blodprøver jeg tok for vel en måned siden. Hva kunne det være? Hva er det legen skal fortelle meg? Man blir gående å lage seg formeninger om hva som er galt, all verdens lumske sykdommer som kan ha gjort sitt innpass i kroppen. Er vel ikke så rart om en får noen skavanker etter mange år med tilførsel av giftstoffer i kroppen. Ikke bare alkohol, men også røyk, men nå i det siste mest snus. Litt fornuftig har jeg vært, men bare litt…

Ja, jeg har gått og tenkt, men så var det bare for høye sukkerverdier i blodet. Bare, sier jeg, det er jo ille nok det, om en skulle få diabetes 2, og det er jo nok av det i familien. Likevel var jeg lettet da jeg forlot legekontoret. Dette kan jeg selv ordne opp i. Det dreier seg om enkle knep som å endre på livsstilen, noe jeg har gjort før og med hell. Jeg klarte å slutte å drikke, så jeg skal vel klare å slutte med å putte i med all den sjokoladen og andre søtsaker jeg til stadighet gjør. Avhengighetsmenneske som jeg er, kan jeg heller bli avhengig av å trimme i stedet for alt dette sukkeret, som kroppen også har begynt å skrike etter. Nei, nå må det tas affære! Her skal det ut å gås, hver bidige dag, bare en liten tur om så er, for nå må jeg ikke bare slanke meg, jeg må få tilbake kondisen også. Og jeg kan bare glemme å ta med meg kvikk-lunsj på turen, og jeg skal heller ikke ta den kaken til kaffen når jeg kommer hjem. Skjerpings Heidi!

Sukker er også “gift” for meg. Jeg kan bruke samme framgangsmåten som jeg brukte på å bli kvitt rustrangen, og jeg begynner i dag – En dag av gangen! Så da kan jeg gi bort alt søtsakerlageret mitt, begynne et nytt og bedre liv akkurat nå, eller bare en liten bit til kaffen – det har jeg fortjent. NEI! Hva er det jeg tenker med? Hodet, ja, så bruk det. Dette er jo samme mentaliteten jeg hadde da jeg først forsto jeg hadde et alkoholproblem. På dager jeg hadde holdt ut litt lengre enn vanlig, så skulle jeg liksom belønne meg selv fordi jeg hadde vært flink, ta meg noen øl, som aldri ble bare noen, og det er jo akkurat det jeg gjør nå, men bare erstattet det med sjokoladen. Nei, få det ut, legg det et sted jeg ikke blir fristet av det, men hjelper det, så lenge jeg vet det er der. Det er viljen det står på, det å være villig til en endring. Jeg vet jeg klarer, så det er bare å begynne med å være ærlig mot meg selv. Dette har du IKKE godt av Heidi, så ta deg et par minutter nå, tenk over alle konsekvensene. Slik ja, det var bedre. Nå har jeg utsatt sukkerinntaket med noen minutter, og det er jo bare å gjøre dette med jevne mellomrom, når suget kommer. Nå er jeg faktisk ikke sugen på noe søtt heller.

Det funker, ja visst gjør det det. EN DAG AV GANGEN!

Der kom angsten igjen…

Er du mørkredd?

Jeg har ei katte. Hun er et merkelig vesen. Eller kanskje som katter flest, fortsatt litt dyrisk, utemmet, meget selvsentrert og selvstendig. Men hun er så engstelig, for alt og alle, bare ikke meg og min samboer da – oss er hun trygg på, heldig vis. På enkelte dager er hun umulig, etter mitt syn å bedømme. Jeg får ikke fred. Hun fotfølger meg over alt, jeg snubler nesten i henne. Tenk om hun kunne være litt slik mot andre mennesker også, men de får ikke komme nær henne, bare i ytterst få tilfeller.

Nå om dagen, når snøen daler nesten hver bidige dag, kjøres også snøplogen, den riktige plogen, ikke den jeg pleide å kjøre når noe ble for vanskelig eller skummelt. Nei, denne er ordentlig, men så skremmende for ei lita katte. Selv inne i stua er den skummel, høres skummel ut, for så fort skrapelyden kommer, piler hun innerst i kroken under skjenken i stua. Klart det er skremmende det hun ikke ser! Når hun er ute, og plogen farer forbi, er hun rolig, men holder avstand, og godt er det. Det hjelper jo å se at den ikke har tenkt å skade henne.

Så er det støvsugeren da, eller slangen, når den kommer frem, for vi har sentralstøvsuger. Den ser hun jo, og ja, den bråker også når jeg setter den på, men den skal jo ikke ta henne. Mulig hun tror, (hva vet jeg hva katter tenker), at som på reklamen – om hunden som eieren trodde ble sugd opp, at jeg skal bruke den på henne. Det er nok susingen, og kanskje slangen som i og for seg for henne kan virke farlig. Hva vet jeg? Men uansett så vil hun ut, og det må hun da få lov til. Enkelte ganger prøver jeg å la henne få erfare at jeg ikke har tenkt å skade henne eller gjøre henne noe vondt med min støvsuging, jeg «overser» hennes uro, og da blir hun litt roligere, og noen ganger utsetter hun det å ville «flykte ut i det kjente».

Ingen katter, eller mennesker for den sin del liker å være innestengt i rom med lyder som virker skremmende på dem. På mange måter er hun som et menneske, eller kan sammenlignes med et menneske som sliter med nervene, det mentale. Det ukjente, det vi ikke vet hva er, det vi tror kan skade oss, det vi ikke ser utfallet av, det vi lager oss alskens mulige, tenkelige utfall av – gode eller dårlige uroer oss. I disse tilfellene dårlige. Ta for eksempel mørket. Mørket i seg selv er jo ikke farlig, det er bare en stillstand, et fenomen av astrologisk art. Det er bare det at alt forandrer seg i mørket. Ting kan forvandles til uhyrer i vår fantasi. Vi lager oss scenarier om hva klærne på stolen er, hva de kan tenke seg til å gjøre med oss der vi ligger i sengen og drar dynen lengre og lengre opp over ansiktet. Vi vil stenge det ute, lukke øynene. Når vi lukker øynene er det fortsatt mørkt!? Slutter vi også å tenke når mørket faller på. Kanskje med tanke på å tenke rasjonelt. Det dreier seg vel mest om vår evne til å fantasere, drømme om og lage oss bilder ut ifra hva vi har opplevd en eller annen gang. I mørket, når en ikke ser så klart kan jo fantasien ta overhånd.

Jeg for min del har aldri vært mørkredd, men heller følt meg trygg i mørket. Det ligger som et trygt teppe rundt meg, med stjernehimmelen og englene som våker over. Fantasi det også, men en god og trygg en. Derimot har jeg følt meg mye utrygg sammen med mennesker, både i store og små forsamlinger, eller bare alene med ett enkelt individ. Personer kunne virke skremmende på grunn av sine kroppsholdninger, noe jeg trodde de ville gjøre mot meg eller si til meg som jeg ikke hadde lyst til. Jeg gjorde meg opp formeninger, laget meg situasjoner i hodet på bakgrunn av ting jeg hadde opplevd tidligere i livet. Det er slik det er. Vi setter ting i sammenheng med tidligere opplevelse, gode eller dårlige, og lager oss opp formeninger om hva som kan komme til å skje, men som sjelden kommer til å skje. Like vel er det jo så vondt når det står på, når vi ser for oss de forferdeligste ting som kanskje kan hende. Vi blir handlingslammet og i noen tilfeller helt på randen til å få nervesammenbrudd, totalt satt ut av stand til å tenke noe fornuftig, være rasjonell og se i øynene at dette, dette er bare fantasi, tull og IKKE virkeligheten.

Bang, angst anfall… Føler meg helt frynsete og med null selvtillit. Masse kullsvarte tanker, handlingslammet, udugelig, stygg inni og utenpå… Alt ser vanskelig ut, ingen vei ut, ingen hjelp å få, ingen som ser meg… Hjelp, ta det bort, kom deg vekk, ikke ta meg… Hjelp! Ja, det er slik det føles, og mye verre ofte, men kanskje en skal senke garden litt, slutte å stritte imot når angsttankene kommer. Kanskje en simpelthen skal ha tro på seg selv, at en klarer å stå i det, kanskje er jeg tøffere enn jeg tror, kanskje får jeg til noe og det er jo bare fantasi, er det ikke! Vi er som regel tøffere enn vi tror, eller kanskje vi skal la den «tøffe» utgaven ligge og vedkjenne at vi er sårbare og kanskje trenger litt hjelp, en hånd å holde i, en skulder å gråte på.

Angsten og redselen kan komme uten at vi aner det, men som regel har den et forvarsel. Kanskje vi kan komme den i forkjøpet, gjøre noe annet akkurat da eller bare gjøre litt av det som vi føler gjør oss redde. For angsten går bort. Når vi lærer oss, og tilvenner oss det vi har kjent på som farlig, så blir det etter hvert mer ufarliggjort. Jeg for eksempel kunne ikke ta buss eller tog uten å drikke meg til mot først. Jeg var redd for alle menneskene, hva de kunne finne på, hva de tenkte om meg, men nå har jeg blitt fri for de redselsfølelsene. Ingen vil meg noe vondt, og det de tenker skader ikke meg, bare dem selv. Jeg måtte ta det litt etter litt, ta med en venn i starten, men nå vet jeg jo at det bare var min egen usikkerhet, som også ble forsterket av alkoholen, som spilte inn. En må bare øve seg for langsomt blir en bedre på å se at tingene, mørket, mennesker og alt en er redd for ikke er noe å være redd for.

Så var det denne katta da, som kryper inntil meg, søker trygghet, få omsorg og bli strøket, kjenne kjærlighet og omtanke. Hvorfor er hun så redd, jeg som bare har gitt henne det beste, gitt henne kjærlighet. Kanskje er hun født slik? Kanskje har noen vært slemme mot henne? Er ikke så enkelt å lære ei katte til å forstå at de fleste mennesker bare vil henne godt, klappe henne og vise at de bryr seg. Jeg prøver å lære henne at ikke alle mennesker er slemme, selv om noen av naboene ikke er like glade i katter, og det har nok hun senset. Hun blir stadig flinkere til å se at de som kommer på besøk ikke vil henne noe vondt, men hun holder fortsatt avstanden, enda. Hun vil bestemme hvem som får lov til å klappe henne, og det er greit. Slik skal det vel være for oss mennesker også, så lenge det ikke går over til å bli slik at vi tar avstand fra stort sett alle folkene som vi møter på veien, om vi tør å gå ut på veien da…

Det er ikke noe godt å gå rundt å engste seg og være redd for alt mulig. Hva skjer rundt neste sving, hvem står der i mørket, hvem er ute etter meg nå, hva ligger i postkassen i dag, hvem ringer, hvorfor snakker de slik…? Det vet jeg selv, og jeg vet også at det vertfall ikke hjelper å drikke på det, for alkoholen eller alle rusmidler forsterker jo bare angsten etterhvert, vertfall i etterkant, og hva gjør en da, jo drikker mer for å få disse forestillingene, som en tror er virkelige, til å gå bort. Når en går slik å gjør seg opp tanker og meninger om alt det verste, så blir det jo mer virkelig – en tror at det er slik det skal være til slutt – fantasi blir til virkelighet. Når dette skjer har redselen blitt så hemmende at en ikke klarer å utføre sine daglige gjøremål, en har blitt fullstendig handlingslammet, i verste fall gått inn i en depresjon. Det er da en trenger hjelp.

Om en drikker for mye, er det det første en må gjøre å kutte ut drikkingen. Ofte ser en da at alkoholen har vært en medvirkende årsak til at angsten var der. Noen trenger kanskje psykologhjelp, om angsten har fått for stor innvirkning på livet en lever. Det beste er, dersom det virkelig påvirker din livskvalitet, å jobbe seg ut av begge problemene samtidig, både angsten og alkoholen. Mye kan en gjøre på egenhånd med tanke på det å være redd, slik som for mørket. En må bare «stå i det», fortelle seg selv at det er ikke noe å være redd for. “Lytte” til redselen, prøve å forstå hva den egentlig prøver å fortelle deg, hva er det som egentlig skjer. Har jeg grunn til å være redd? Kommer det et uhyre ut av skapet? Står det noen bak gardinen eller er det noen utenfor vinduet mitt? Det høres kanskje enkelt ut, og du blir kanskje provosert når jeg sier at det er det, når du forstår hva som skjer inne i din mentale verden. Det dreier seg nok engang om kunnskap. Erverve seg kjennskap til hva som skjer i vår psyke, hvorfor vi mennesker er laget slik at vi blir redde i enkelte situasjoner. Vi bør egentlig takke for at redselen kommer, for den kan faktisk redde liv, den kan forhindre oss i å gjøre dumheter, til å gå ut i mørket, der vi ikke ser noen verdens ting, hvor vi kan snuble, virkelig falle og slå oss helt fordervet, til og med dø, og det vil vi vel ikke…

Det er vondt å se at noen har det vondt, tøft og vanskelig, som den tøffe personen de egentlig er, men noen ganger er det lov å være liten, redd og ikke helt føle at en har det som skal til for å komme videre. Men innerst inne i oss har vi uante krefter, til å dra oss opp igjen, fra under dyna. Jeg, som flere med meg, går ut, går en tur, og nå med all snøen kan jeg bli som et barn igjen, base i snøen, lage engler, grave snøhule, men jeg graver meg ikke ned – og så kan jeg gå i skogen og skrike ut all min frustrasjon. Håper dagen kan startet litt bedre, at dagen i dag gjør deg godt, men du må bare la den få tid. Angsten er egentlig ikke farlig, selv om den kjennes helt for jævlig når den kommer på besøk. “Ta imot angsten” uten å gi den for mye plass. Prat til den (ikke høyt altså), og si at den får bare komme på besøk, men at den ikke får bo hos deg. Hvis en stenger den ute blir det stående å banke på døra – LENGE. Ikke vær redd for å møte den, bli litt venn med den, kanskje skrive et brev til den. Snart blir den lei alt maset ditt og går sin vei…

Ja, det er noe med å snu tankegangen, tenke positivt selv når det virker umulig. Kommer sjelden noe positivt ut av å bare tenke negativt. En må finne andre muligheter, se andre løsninger, gjøre noe en liker, noe morsomt, ringe en venn eller ta frem en bok, men kanskje ikke en krimbok er det lureste… Med tanke på katta må jeg nok bare innse at den vil fortsette med å være engstelig i enkelte situasjoner. Det er vel i hennes natur, og katter gjør som sagt det de selv vil, som oftest. Hun har det jo trygt, varmt og godt her ved min side, hun får kjærlihet og kjenner ro på fanget. Det er det som gjelder; få kjærlighet, kjenne nærhet, å ha det trygt, noen en er trygg på i livet sitt!

Når lysten overstiger frykten begynner barnet å gå. (Erik Lerdahl).