Lytter jeg til samvittigheten, min indre stemme?  Hva prøver samvittigheten å fortelle meg? Kanskje er det slik at noe jeg fortsatt frykter påvirker min samvittighet og at jeg derfor holder noe igjen, at jeg ikke er ærlig nok…

Med edruskapet kom også friheten. Friheten til å være meg selv, åpne opp og å være ærlig. Det er godt å slippe å gjemme seg bak masker, finne unnskyldninger på ditt og datt og det å la være å fortelle noe som ikke alltid er så koselig. Jeg forteller bare det som er høyest nødvendig og aldri noe jeg mener vil skade meg selv eller andre. Noen vil kanskje påstå at denne bloggen kan skade meg, eller at noen av mine nærmeste kan bli støtet eller såret, men da må vedkommende si ifra, for jeg mener dette er så viktig, og det er til mer hjelp enn det eventuelt skader. OBS! Er dette noe jeg bør ha dårlig samvittighet for å skrive?

Det er nå ikke slik at jeg gjør dette bare for egen vinnings skyld. Langt ifra. Jeg ønsker å nå ut til de som ikke selv har erkjent sin maktesløshet overfor alkoholen eller andre rusmidler. Hjelpe de som sliter med dårlig samvittighet fordi de ikke har villighet til å gjøre det rette på grunn av frykt. Det ligger mye frykt bak min samvittighet.

Så var det min samvittighet. Er den ren? Tja, så ren som jeg klarer å få den med tanke på meg selv og mitt liv og de jeg omgås. Jeg forteller ikke alltid sannheten når jeg vet det vil legge mer byrder til for meg eller andre. Det kan fortsatt hende jeg har unnskyldninger for ikke å gå på akkurat den festen jeg var invitert til. Jeg verner om meg selv. Personer som ikke nødvendigvis trenger å vite at jeg er tørrlagt alkoholiker, de trenger jeg heller ikke legge ut om den virkelige grunnen for at jeg ikke kommer til selskapet. Hva er vitsen med å gå rundt å late som om jeg er glad og tilfreds med at alle rundt meg er snydens fulle. Skal jeg ha dårlig samvittighet på grunn av det? Nei, jeg har ikke det. Så er det vel også en frykt for at jeg kan komme til å bli trigget av at andre drikker, og dette kan slå tilbake på min samvittighet.

Når jeg virkelig kjenner at noe ikke stemmer inne i kroppen min, eller i hjertet, om det er der samvittigheten sitter, da må jeg snakke litt med min indre stemme. Spesielt når jeg må melde avbud til familie og venner, de som vet om min fortid, da må jeg virkelig ha en lang samtale. Det hender jeg får en følelse av at de ikke alltid tror på meg, at de er mistroiske og kanskje til og med tror jeg har andre planer. Da får jeg dårlig samvittighet fordi de ikke har den fulle tilliten til meg enda. Denne samvittigheten går tilbake på hvordan jeg var, og alle de gangene jeg alltid hadde all verdens årsaker for å ikke komme på besøk. Jeg bebreider samtidig dem for å ikke tro meg, for å ikke ha tillit nok, selv om jeg vet at tillit tar tid og at jeg må gjøre meg fortjent til det. Jeg får derfor også dårlig samvittighet for å mistro dem for å mistro meg. Samvittigheten er fin, men rett så slitsom også…

Samvittigheten gnager mest når jeg sårer de jeg er mest glad i, og godt er det. Så er det noen ganger jeg kan få dårlig samvittighet av å ikke ha dårlig samvittighet. Situasjoner som kanskje skulle tilsi at jeg burde ha lyttet mer til min indre stemme, tatt andre valg, uttrykket meg annerledes eller latt være å ta en hvit løgn om at «jeg har det så travelt i dag at jeg dessverre ikke kan ta den kaffekoppen med deg». Er ikke, og har aldri vært noen kafè-gjenger. Kunne jeg ikke bare sagt det som det var? Er det mulig liksom. Kanskje bryr ikke samvittigheten seg om slike bagateller, eller er det bagateller? Blir den andre personen mer såret av at jeg sa jeg ikke kunne komme mer enn om jeg hadde sagt at jeg ikke kan fordra å gå på kafè. Tror ikke det, men jeg lurer noen ganger på hvorfor jeg sier det jeg sier, på autopilot på en måte? Så er jeg så forbanna ærlig som jeg vil ha det til? Lytter jeg nok til samvittigheten? Selv om jeg begynner å se klarere mine egne brister, må jeg fortsette med å stole på andre, lytte, se og lære av andre for selv å kunne stole på meg selv og at det jeg gjør er det mest rette. Her kommer vel også ydmykheten inn; at jeg må bli flinkere til å overgi min vilje til sterkere krefter enn det jeg alene har. Ikke minst å være tilstede i dagen i dag. Er det så nøye med alt jeg ikke rakk i går!

Uansett så prøver jeg så godt det lar seg gjøre å være så ærlig som mulig. I situasjoner som det er nødvendig å ta hensyn til hva som er best for meg selv akkurat der og da, eller om jeg skal tenke mer på den motsatte part, må jeg ta en avveining. Det er fortsatt dette med å være litt egoist, hva som kan skape en kollisjon oppe i hodet mitt, og som kan ødelegge alt jeg nå har opparbeidet – både edruskapen, tillit, samvittigheten og forholdene til personene som er involvert. Så langt det lar seg gjøre, prøver jeg å strekke meg og ta hensyn til alle parter, men det er neimen ikke alltid lett. Siden jeg fortsatt frykter noe, og det vil jeg gjøre, men frykten blir stadig mindre jo mer trygg jeg blir på meg selv. Trygghet oppnår jeg best når jeg er ærlig og røper mine innerste hemmeligheter. Dette skjer best ved å befri meg selv for skyld, som igjen forandrer mine tanker. For det er mine tanker som former meg og min fremtid. Når jeg har innsett at frykten ikke lenger trenger å styre meg, at jeg kan ærlig innrømme mine feil og mangler uten å være redd for andres oppfatning av meg, da blir min samvittighet også mer fri og ren.

Min samvittighet forteller meg vertfall at jeg skal bry meg om «naboen», og når min indre stemme forteller meg at noen ikke har det helt bra. Vi alkoholikere «kjenner ofte lusa på gangen» og gjenkjenner raskt når ikke alt er på stell. Nå når jeg selv har mindre av egne bekymringer ser jeg også bedre andres. Jeg må ofre noe av meg selv for å kunne hjelpe andre og legge min stolthet til side. Det er ikke prestisje jeg er ute etter, men mulig gjør jeg det for å lette på min samvittighet. Det ville være en løgn å si at jeg ikke gjør det for å hjelpe meg selv, for ved å hjelpe andre hjelper jeg like mye meg selv. Jeg ville ikke ha kommet meg hit jeg er i dag uten at jeg har åpnet opp, gitt av selv til andre, for at de skal kunne åpne opp og gi av seg selv og dermed gi tilbake til meg. Jeg vil fortsette med å hjelpe andre alkoholikere, og om så, lette på min samvittighet, men lykken blir desto dobbelt så stor. Og det har jeg vertfall ikke dårlig samvittighet for…

Noe jeg lurer på er, og kanskje kan noen gi meg et svar, eller gi meg litt fornuftige tanker rundt det at vi tørrlagte alkoholikere har mer dårlig samvittighet enn andre, om det er tilfelle? Har kanskje mer grunn til å ha det, tenker jeg eller…? Kanskje er det slik at vi fortsatt ikke eier samvittighet, slik noen vil påstå? Er jeg bare et menneske jeg også?

Min fortid er ikke lenger en selvbiografi. Det er en oppslagsbok som skal brukes, åpnes og deles. I dag som jeg er på vakt, ser jeg for meg vidunderlige bilder. Forbilder. For selv om denne dagen blir mørk, slik noen dager vil være, vil stjernene lyse enda klarere senere. At det virkelig skinner vil jeg snart kunne bevitne. All min fortid vil denne dagen være en del av meg, fordi den er nøkkelen, ikke låsen. (Daglige refleksjoner s.133)

Det er noe med å koste for egen dør…

Du vet hvor flinke vi er til å rasjonalisere. Hvis vi, for oss selv, helt og fullt forsvarer en sprekk, vil våre tendenser til å rasjonalisere nokså sikkert forsvare en til, kanskje med en annen type unnskyldninger. Et forsvar fører til et annet, og snart er vi tilbake på flaska på heltid. (Som Bill ser det s.196)

Kommenterer ikke denne noe mer, den sier sitt, men for meg er det viktig å ta en dag av gangen for å overhode ha noen som helst mulighet til å ikke gå tilbake til gamle vaner og tankesett.

Her forleden natt hadde jeg en drøm, eller et mareritt vil jeg si, som var helt forferdelig. Jeg var på fest, en skikkelig fyllefest, der det ikke manglet noe av noe slag. Jeg slo ut håret, danset på bordet, flørtet og skålte med gud og hver mann og etterpå forlot jeg stedet med en ukjent mann. Så våkner jeg og vet ikke min arme råd med det samme. Min første tanke var: Drømte jeg? Snur meg forsiktig til siden for å se hvem jeg delte seng med. Heldig vis, der lå min samboer. Phuu! Jeg var utslitt, klam og svett. Akkurat som når jeg var fyllesjuk. Lettelsen sprer seg, det var bare en drøm. Tenk så deilig å slippe dette hver bidige morgen. Jeg er så takknemlig!

Det var langt i fra hver morgen, når jeg omsider våknet, at jeg husket hva som hadde skjedd dagen eller natten i forveien. Black-out, der situasjoner og hendelser er delvis eller helt borte fra hukommelsen, er ofte et kjent og tilbakevendende symptom på at alkoholen virkelig har tatt tak i en persons liv, og jeg var intet unntak. Det gikk med noen minutters tenketid på å prøve å huske hva jeg egentlig hadde fortatt med det siste døgnet. Sjekke mobil, sjekke PC, se på klærne, se meg i speilet (om jeg turte), utspørre venner, kjente og samboer, men uten å la det virke påfallende at jeg fisket etter å få et virkelighetsbilde av gårdagen. Et svare strev og bruk av ressurser som var med på å lage en ny situasjon for å begynne å drikke. «Nei dette må jeg glemme, få det ut av hodet mitt». Så jeg drakk på det – skammen og skyldfølelsen.

For så vidt er det fint med slike drømmer. De minner meg på hvordan det var. Får meg til å tenke på konsekvensene som kommer dersom jeg tar den eventuelle drinken, som jeg plutselig kunne få lyst på når jeg så at naboen satt og koste seg ute på verandaen. Det er da jeg tenker hele tanken ut; hvor jeg ser meg selv på puben, ravende på veien, i sengen med en mann jeg aldri har sett før, står i grøfta og spyr, i en glattcelle eller i en sykebil på vei til sykehuset. Denne tanken må jeg kanskje mane frem, tørre å tenke, fordi at slik vil det bli om jeg ikke tar mine forholdsregler; å ta en dag av gangen. Noen ganger, om jeg virkelig får et russug, må jeg konsentrere meg om bare timer eller minutter om gangen. «I den neste timen skal jeg ikke drikke». Og det virker, virkelig.

I dag har jeg vært på kurs om konflikthåndtering, som jeg ikke skal gå nærmere inn på, men det minnet meg på mitt sinne og alle konfliktene jeg laget når jeg drakk, av den minste filleting. (mrk. I går når dette leses). Jeg må være varsom for å ikke miste besinnelsen. Få mennesker har vel oftere båret nag til andre enn oss alkoholikere. Et irritasjonsmoment som skaper et temperamentsutbrudd kan ødelegge hele dagen. Jeg for min del hadde problemer med å sjeldne på berettiget eller uberettiget harme. Var jeg sinna, så var jeg sinna, og sinne var alltid på sin plass, slik jeg så det. Dette er tørr-rangel som kan trigge og dermed føre meg tilbake til flasken, om jeg ikke er klar over det. Så om jeg kjenner at jeg lar meg irritere av noe eller noen, så må jeg være på vakt. Det er mitt ansvar, mitt sinne, ikke noen andres. Det er altså jeg som lar meg ergre over andres ubevisste handlinger. Nok en gang må jeg stoppe opp, ta en pause i noen sekunder, kanskje re-starte dagen, for det kan jeg gjøre når jeg vil. Jeg synes dette er så flott; jeg kan starte dagen igjen og igjen, når jeg føler for det, når noe blir vanskelig, når jeg trenger en påminnelse om hvem jeg egentlig er…

Så en ting til. Om du tror at jeg kan ta meg en sovepille eller smertestillende i ny og ne, så tar du feil. Mulig noen kan, men ikke jeg. Jeg våger simpelthen ikke. Erfaringer viser at selv piller kan sette i gang rustanker, trigge til å ville ha noe sterkere, ta flere og sterkere piller, og til og med begynne å drikke igjen. Piller er tørr rus for meg. Jeg ønsker ikke å miste kontrollen. For meg blir dette bare en utsettelse av et eventuelt problem. Piller for søvnløshet, piller for uro og piller for smerter av alle slag kurer jo ikke, bare utsetter, demper og legger lokk på følelsene, akkurat som alkoholen. Nei takk! Tar meg en tur i skogen i stedet.

Jeg har, bank i bordet, sjelden slike rustanker eller drømmer for den saks skyld, men jeg tar fortsatt bare EN DAG AV GANGEN. Jeg vil på ingen måte tilbake til slik drømmen var, som kan bli en realitet om jeg ikke tenker og handler; bare for i dag skal jeg ikke drikke, men i morgen kan jeg ta en ordentlig fyllekule… I morgon, i morgon, men ikkje i dag…

Pårørende kan ha en viss påvirkning på om vi alkoholikere skal komme til å innse at vi har et problem, et problem langt over det å ikke mestre livet, nemlig at vi også er maktesløse overfor alkohol. Mine barn led, og jeg så det, men likevel fortsatte jeg. Om de ikke uttrykket seg verbalt, så utrykket hele deres vesen at de ikke orket mer av at mamma bare drakk og drakk, at mamma alltid hadde unnskyldninger for brutte avtaler, at mamma ikke lenger var den mammaen de så sårt trengte. I tillegg hadde jeg foreldre og andre personer, som selvfølgelig betydde noe for meg, men som ikke nådde frem med sine stadige, for meg masete og formanende ord, at nå er det vel nok Heidi. Det var jeg, ene og alene jeg som måtte innse det.

Så en dag tenkte jeg at jeg skulle lytte litt til alle de signalene alle rundt meg sendte. Jeg skulle prøve å endre på min livsstil, bli en bedre person, en god mamma, en person de ville like bedre. Jeg skulle legge meg inn på klinikk for å tilfredsstille dem. Jeg var jo på ingen måte en alkoholiker. Mulig drakk jeg litt mye, enkelte ganger, men det var jo fordi alt var så frustrerende. Jeg drakk fordi alle rundt meg var håpløse. Bare jeg fikk stoppet munnen på alle de som trodde de visste så mye bedre enn meg, så ville alt bli bra. Jeg måtte bare lære meg å drikke kontrollert. Jeg skulle bare lære noen enkle knep på å håndtere hverdagen bedre på. I morgen blir alt så mye bedre, hvis bare…

Som sagt så gjort, og etter åtte uker med behandling kom jeg ut som et nytt og bedre menneske, trodde jeg. Det jeg egentlig hadde gjort var bare å ruste opp kroppen til en ny runde. Allerede fra første innleggelsesdag hadde jeg planlagt min sprekk. Jeg hadde planlagt, uten å egentlig forstå det selv engang, at om noen uker eller måneder kan jeg drikke igjen. I og for seg så var jo det hele planen med min innleggelse; lære å drikke kontrollert. Som om liksom… Så lite visste jeg da om hvilke krefter jeg hadde å hanskes med, og så lite hadde jeg villet høre av hva behandlerne på klinikken hadde forsøkt å prente inn i hodet mitt. Så lite visste jeg at det var kun mitt eget ønske om å slutte å drikke som ville hjelpe meg ut av alkoholens grep.

Gå på møter og snakk med de som har gått foran deg var et av rådene jeg fikk, og jeg prøvde, men sikkert ikke nok. Jeg fant meg ikke til rette sammen med disse såkalte edruelige menneskene, de som snakket om åndelighet og delte sine fyllehistorier og gud vet hva. Gud ja, ham snakket de om også. Fantes ingen Gud for meg. Tenk alle de bønnene jeg hadde bedt om å få hjelp med både det ene og det andre, til og med hjelp til at i morgen må du, altså Gud, se til å skaffe meg mer penger, mer øl og gjøre det slik at jeg ikke trenger å bekymre meg for morgendagen mer. Nei dette skulle jeg klare på egenhånd. Dette klarer jeg best selv, for jeg vet jo best hva jeg trenger for å ha det bra. Akkurat da trengte jeg en øl. Men det var jo egentlig ikke så lurt, for det var jo øl jeg hadde drukket så mye av før, som hadde skapt problemer for de rundt meg (mrk. Ikke meg selv), så kanskje jeg heller skulle ta meg et glass hvitvin – med vann til. Smart! Alle drakk jo vin. Vin til maten, vin på ballkongen, vin meg hit og dit.  Det måtte være lov. Sunt var det for hjertet også, helst rødvin da. Jo da, hvitvin ble det, med vann til selvfølgelig.

Hvor lenge var Adam i paradis? Eksakt det vet jeg ikke, og jeg husker heller ikke hvor lang tid det tok før jeg var tilbake i samme “gamle bakgården”, med de samme gamle tankene om hvor synd det var på meg. Nesten ett år hadde jeg gått rundt på hvite knoker. Nok var nok. Det gikk raskere enn jeg ville innse, mye raskere enn da jeg først begynte å drikke. Min flukt var ikke over. Jeg hadde fortsatt mange innestengte følelser jeg måtte flykte fra. I tillegg kom alle de nye «konfliktene» jeg fikk med meg selv om at dette måtte ingen vite noe om. Dette må jeg skjule for barna, for mor og far og alle de som virkelig betydde noe og som brydde seg om meg. Litt for mye til tider syntes jeg. De MÅ ikke vite dette. Tilbake til start, dobbelt opp og i mente. Nesten ti nye år måtte det til før jeg selv innså at jeg måtte begynne å gjøre noe. At det var KUN JEG SELV som kunne sette en stopper, men bare ikke av egen hjelp.  Jeg maktet ikke mer. Kroppen orket ikke mer. Ingen alkohol kunne lindre mine smerter mer. Jeg hadde nådd min personlige bunn. JEG trengte hjelp!

Kanskje jeg skulle legge meg inn på samme klinikken? Kanskje jeg nå klarer det? Kanskje jeg skulle begynne å lytte til andre? Kanskje hadde ikke jeg alle svarene? Kanskje var det en Gud der ute? Kjære Gud hjelp meg!

Denne såkalte Guden hørte mine bønner, for jeg sitter nå her, snart fire år etter, uten å ha tatt en ny sprekk, og jeg vet at dette ikke ene og alene er min fortjeneste, selv om jeg har gjort det meste av jobben selv. Uten felleskapet, en kraft sterkere enn meg selv, og det å ikke glemme at edruskapen er ferskvare, at jeg på daglig basis må vedlikeholde den ved å gå i meg selv, finne min indre kraft – for den er der, rydde opp i små og store problemer som dukker opp – de kommer fortsatt, men jeg passer bare på å holde orden i kartoteket hver dag. Jeg er ikke lenger på flukt og jeg frykter ikke morgendagen lenger. Den dagen morgendagen begynner å få overtaket på meg igjen, eller at jeg befinner meg for mye i fortiden, da er undergangen svært så nær.

Det hjelper så lite å tro at så lenge alle rundt meg ser ut til å ha det bra, så har jeg det bra. Litt hjelper det jo, men det er jo meg selv og mitt liv det først og fremst gjelder. Jeg var en stor egoist da jeg drakk. Alt dreide seg om meg og mitt liv, aldri de rundt meg – de var bare i veien. Jeg må fortsatt være litt egoist, men det dreier seg om å sette min edruskap først, for at jeg bedre kan ta vare på meg selv for så å kunne ta vare på andre. Har ikke jeg det bra, så får ikke andre det bra heller – på sikt.  Da må jeg stoppe opp, rydde litt mer og muligens så har jeg glemt å være fullstendig ærlig mot meg selv. Jeg har glemt min daglige selvransakelse, og jeg har latt noe eller noen få mer plass enn det min edruskap SKAL ha. Jeg har unngått kontakten med min indre styrke, den jeg får når jeg har kontakt med en sterkere kraft utenfor meg. Jeg har glemt å være ydmyk og takknemlig…

Når jeg begynner å tenke på fluktmuligheter må jeg være på vakt. Da er det den alkoholiserte personligheten min som snakker til meg, den som plutselig sitter på skulderen min, tisker og hvisker: “Du trenger å slappe av nå Heidi, komme deg litt bort fra alt maset. Ta deg et glass vin du, det hjelper”. Det er da jeg må tenke tanken helt ut, tenke på alle konskvensene som vil skje om jeg tar det glasset med vin. Det blir jo aldri bare med det ene. Ingen alkoholikere tar bare ett glass. Så jeg må ta i bruk alle verktøyene jeg fikk med meg fra klinikken, de jeg skal bruke for å bygge huset oppå grunnmuren, som ble laget under behandlingen, de som trengs for å holde orden og reparere eventuelle skader på huset og som hjelper meg til å få et trygt og godt hjem. Jeg takker min Gud – slik jeg selv forstår min Gud, for Gud er over alt og i alt. Han eller hun(eller hva det er) er kjærlighet, som setter seg i mitt hjerte, når jeg lytter og viser min ydmykhet og takknemlighet.

Når jeg glemmer dette stenger jeg kjærligheten ute, og vil aller helst flykte – igjen. Da hjelper det å forstå at:Uro tar ikke bort morgendagens sorger, det tømmer bare dagen for dens styrke.(A.J.Cronin)

Og til alle pårørende: Dere kan så et frø, men det hjelper så lite om ikke den som ruser seg vil la det frøet sette rot, for så å la det vokse.  Likevel, fortsett å så…, men ikke glem at også du trenger næring for å vokse!

Tiden er alltid i bevegelse, så livet står aldri stille, og det må heller ikke jeg gjøre. Jeg beklager meg ikke lenger over fortiden og lukker heller ikke døren til den, men jeg lever IKKE i den lenger. Jeg lever i DAG. Likevel blir livet plutselig satt i et perspektiv; Tenk å ha familien på besøk, sitte å nyte en god middag sammen, snakke om hverdagslige ting og bare være der – for hverandre. To ord; Tilgivelse og takknemlighet!

Å bli rusfri innebærer for de fleste noen sprekker. Det er lett å slutte å drikke, det gjorde jeg nesten hver dag. Det var det å ikke starte opp igjen som ikke var like enkelt. Ingen pårørende vil nok bli trygg på rusmisbrukeren før vedkommende har vært rusfri over tid, kanskje ikke engang da. Det beror mye på hvordan misbrukeren selv velger å takle «livet etter», hvordan hverdagene forløper seg og hvor åpen og ærlig han eller hun er. Pårørende bør ikke gå rundt å alltid ha dårlig samvittighet eller for den saks skyld, vente på at «nå skjer det». Jeg vet at dette ikke er lett, jeg har selv vært der, men det hjelper ingen, aller minst den pårørende.

Som tidligere nevnt er kommunikasjon viktig, det å ha en dialog. Den eller de som sliter, og det er jo begge parter, må kunne ha rom for å dele om sine tanker rundt en eventuell vanskelig situasjon. Ingen kan hele tiden «lukte» seg til hva som skjer i neste vending, selv om de pårørende ofte har en syvende sans. Mine barn blir kanskje aldri trygge på meg, de er nok alltid på vakt og ser etter forandringer i min væremåte. De er dessverre vant med å leve med uforutsigbarheten rundt det å ha en mamma som drakk alt for mye, en mamma som skapte utrygghet i deres liv, og derfor klarer de ikke å legge bort denne sensitiviteten for endringer rundt en person de er glad i. Jeg velger å tro at, til tross for at noen som står en person nær ruser seg mye, så slutter de ikke å være glad i den eller de personene. Det er situasjonen rundt som de misliker, til tider hater, og det er denne situasjonen som må endres på. Jeg har skrevet om dette i en tidligere blogg, om at det er situasjonene som påvirker oss, som får oss ut av balanse om vi ikke vet hvordan endre på situasjonen, hele livstilværelsen. (Det forutsetter at vi har de verktøyene som trengs for å takle motgang). Selvfølgelig hjelper det at de ser at jeg tar grep, at jeg har det bra og ikke minst viser at jeg ønsker dette, at jeg vil være den mammaen som de trenger,

Enkelte situasjoner tenker jeg at de pårørende kan være med på å påvirke i en mer positiv retning, selv om det er den rusavhengige selv som sitter på ansvaret, det er bare den som drikker eller ruser seg som kan gjøre noe med sin egen situasjon. For oss alkoholikere er det viktig å ha noen som forstår oss, noen som ser og lytter til oss og som ikke bare viser oss pekefingeren og vender oss ryggen, selv om det kan trenges inn imellom. Pårørende må også ta ansvar for sine egne liv. Det vil si at de må innse at de ikke har noen som helst mulighet til å hjelpe om de ikke har et liv selv. Dette gjelder for så vidt for alle mennesker tenker jeg. Jeg som aktiv alkoholiker måtte innse at jeg hadde et problem, at alkoholen styrte livet mitt, og dermed ta grep og be om hjelp. Da er det godt å vite at en har trygge, gode støttespillere som selv vet å ta eget ansvar, som er sitt ansvar bevisst, som kan vise oss veien til å bli trygge på oss selv igjen.

Første skritt for å bli edru er et ønske om å slutte å drikke og å erkjenne at alkoholen må bort, at dens krefter er i ferd med å ødelegge hele tilværelsen for både en selv og de nærmeste rundt. Uansett hvem misbrukeren kontakter, så har den åpnet opp, faktisk erkjent sin maktesløshet, for å kunne motta andres hjelp, og det er enda ett skritt videre. Noen klarer å slutte på egenhånd, men et fåtall klarer å forbli edrue livet ut. Jeg tror, og mange med meg, at den beste måten å leve som tørrlagt alkoholiker på er å ha et felleskap rundt seg, det være seg gode venner, støttende familie eller arbeidskollegaer. For min sin del er det viktigste jeg har vennskapet og samhørigheten med andre alkoholikere, de som selv har valgt å forsøke å leve et liv uten alkohol eller annen rus. Det er vi som best forstår hverandre, vi som best vet hvor skoen trykker. Personer som velger å klare det på egenhånd kommer sjelden noen vei uten å være åpen om sine problemer. Mange har gått med hvite knoker, kloret seg fast lenge, for så å miste grepet igjen og da er ølglasset bare en armlengde unna. Skal bare ta en øl. Hvor mange alkoholikere tar BARE en øl? Mulig går det for en periode, men, tro meg, snart er kong alkohol raskt tilbake med å ha all styringen, og vel så det, og i morgen skal jeg ikke drikke mer fungerer dårlig. Vi som har satt bort flasken kan velge å drikke i morgen, for i morgen er alltid i morgen. Vi kan utsett til det uendelige.  Slik også for den som ruser seg. Jeg trengte en kraft sterkere enn meg selv, jeg trengte å kunne overlate til noen det jeg selv ikke klarte. Jeg selv er intet…

Det hjelper lite å endre på drikkemønster. Erstatte vin med øl eller sprit med vin. Ikke engang det å drikke vann til vinen hjelper. Fungerer også dårlig å bare drikke etter tolv eller spise frokost først. Jo da, har prøvd det meste, trodd at jeg klarte å drikke kontrollert, med den gang ei. For oss alkoholikere eller rusmisbrukere generelt er det bare en ting som funker, og det er totalavhold. Og om dere tror at livet er kjedelig uten alkohol, så spørs vel det mye på hvordan hver enkelt velger å fylle dagene sine. Livet er stort sett kjedelig om en ikke fyller det med noe positivt. Selv om vin og øl kan gi en positiv følelse for de «normale», så velger jeg å tro at selv de får det bedre med å for eksempel ta i bruk naturen som et boost på tilværelsen i stedet for å tilføre kroppen bedøvelse. En bedøvet kropp klarer aldri å få med seg alt som skjer rundt en og sanse alle de fantastiske, små tingene som daglig skjer der ute.

Familien og de nærmeste har stor betydning for hvordan fremtidsutsiktene kan bli, men jeg må påpeke, nok en gang, det er alkoholikeren selv som har hovedansvaret for hvordan gjøre endringene, hvilken vei den vil gå, men pårørende kan gå veien med dem. Husk bare at DU som pårørende må ta en pust i bakken. Vern om ditt liv, ha overskudd og skaffe deg et eget liv, slik den tørrlagte må skaffe seg sitt. Det er nødvendig for de nærmeste å forstå at jeg ikke velger de bort, men at min edruskap kommer først, at dersom jeg velger å overse viktigheten av hva som gir meg og min edruskap grobunn og voksende styrke, så er risikoen for å miste absolutt alt igjen så veldig stor. Det er viktig å ha noe sammen, men vi må respektere hverandres liv, gi og ta, vise omsorg for hverandre og gi rom for at nærhet og kjærligheten kan vokse på ny, vokse seg sterkere. Vi trenger hverandre, men vi trenger også rom for å utvikle oss i våre retninger. Livet blir kjedelig om alle skal gjøre akkurat det samme som det sidemannen gjør…

Alle vinner på å dele med noen om hvordan de har det. Alle trenger å bli sett og hørt. Alle trenger kjærlighet; Gi naboen en blomst, si hei til den du møter på veien. Vær mot andre slik du selv vil at de skal være mot deg. Vis hverandre respekt. Og en ting til: Gi deg selv litt kjærlighet i dag!

Hvordan gjør DU det best?

Vårt aller første problem er å godta tingene som de er, oss selv som vi er og mennesker omkring oss som de er. Dette er å innta realistisk ydmykhet, som er nødvendig om det skal bli noen virkelig fremgang i det hele tatt. Igjen og igjen er det nødvendig å gå tilbake til dette ubehagelige utgangspunkt. Dette er en trening i å godta som vi med fordel kan ha nytte av hver dag i vårt liv. Forutsatt at vi gjør vårt beste for å unngå å snu disse realistiske betraktninger til urealistiske unnskyldninger for apati eller nederlagsstemning, så kan betraktningene bli et godt grunnlag for en bedre følelsesmessig helse og åndelig fremgang. (Bill W.)

Det er forskjell på å gjøre noe, være noe og bli noe. Det jeg gjør former meg til den jeg er, og det er kun jeg som kan endre på dette. Jeg er ansvarlig for mitt liv og mine gjerninger. Det er viktig at jeg godtar mitt forhold til andre mennesker, erkjenner tingene som de er og godtar menneskene rundt meg som de de er, og meg selv som den jeg er. Jeg må akseptere at jeg bare kan endre på meg selv. Å erkjenne at tingene er som de er betyr ikke at jeg skal godta dem, men jeg kan lite gjøre med hva naboen fortar seg, forutsatt at det ikke er noe som har innvirkning på mitt liv. Da kan jeg si ifra, be om at naboen for eksempel demper musikken sin. Vi må kommunisere, kommunisere med hjertets språk oss imellom. Oppnår lite ved å være krass og lite imøtekommende.  Ja det var dagens formaning…

Eier jeg lykken behøver jeg ikke frykte mørket! Men jeg eide ikke lykken, jeg fryktet heller ikke mørket i mørkets forstand, men jeg så mørkt på hele min tilværelse. Jeg var glad i mørket. Bare sitte i mørket å se. Egentlig kjente jeg meg mer tilstede, mer ivaretatt og mer «sett» når mørket kom. Aldri vært mørkredd. Likte stjernehimmelen, drømme meg bort til fjerne himmelstrøk, men det var også på nettene mange av de vonde tankene kom. Alt ble fullstendig mørkt. Vargnetter igjen, den store, stygge ulven kom for å spise meg, gnage seg inn i marg og bein. Angsten banket på og jeg slapp den inn. Smerten, den skrikende smerten, men jeg kunne ikke skrike. Drikk mer…

Jeg skrev mye, heldig vis, og det var på en av disse nettene jeg skrev:

Svoltne ulvar

Dei riv og slit i meg som svoltne ulvar

Slepp ikkje taket, berre gneg og gneg

Lengre inn åt beinet

Dei er svoltne, vil ha blod

Eg er trøyt, vil ha ro

Dei svoltne ulvane har fått sitt måltid

Lagt seg til ro for ei stakket stund

Dei hufsar på seg der dei ligg å ventar

Eg vil burt – eg lengtar

Desse svoltne ulvane som kjem og går,

aller mest ved midnattstid

Dei gneg seg inn i marg og bein

Spor som ikkje vil gro,

men eg skal ikkje miste min tro

Desse vonde tankane som kjem

atter igjen utan varsel,

utan venleik eller omtanke

Har ikkje meir å gje,

ikke noko mot denne overmakta

Eg bèr, let dei slutte og jakta

Sjelden, eller aldri at ulvene kommer på besøk nå. Jeg eier lykken og trenger ikke frykte mørket… Ulvene har jeg skremt bort. Når jeg tar en dag av gangen har jeg mer sinnsro!

Jeg finner sinnsro på steder i naturen, slik som på stranden nedenfor her jeg bor (se bilde forside), på fjellet og ved elva med fiskestanga, sammen med mennesker som gir meg trygghet og som jeg kan gi noe tilbake til. Det å skrive gir meg også sinnsro. Finn ditt sted, din plass i livet, finn det selv – som Finn Kalvik: «Finne meg sjæl», verdt å høre på forresten.

Ha en flott dag, med sinnsro og sjelefred – Bare for i dag, om ikke annet…

I hva?

I dette tilfellet problemet. Hva var så problemet?  Var det det at jeg drakk for mye? Både og kanskje, men det egentlige problemet var at jeg var ensom og hadde en dårlig selvfølelse. Alkoholen var en «løsning», jeg prøvde å døyve problemet med alkohol, så altså var alkoholen et symptom på at noe var galt. Så kan da et symptom være det samme som en mulig løsning? Ikke akkurat, men alkoholen ble som sagt et tegn på at noe var galt. Nå skal jeg ikke vikle meg mer inn i dette med symptom. Det minner meg på at jeg må rette opp en feil fra i går. Er det ikke fint å kunne rette opp i stedet for å la feilen vokse seg større, bli et problem, som setter i gang mange vonde følelser og igjen gale handlinger. Nå er det ikke slik at alle feil kan rettes opp, men en kan ta erfaring av dem, skaffe seg kunnskap om hvordan løse det bedre neste gang. Fortid er fortid – spist er spist og gråt ikke over spilt melk. Det er noe i det… Jeg for eksempel har fått kunnskaper om hvordan forholde meg til alkohol. Jeg kan velge å drikke eller ikke å drikke. Hva gir det beste resultatet? Kommer helt an på hva jeg ønsker å oppnå…

Tilbake til å rette opp. Jeg kom til å skrive at frykt er sykelig redsel. I og for seg er det det, bare ikke helt korrekt, men frykt kjennes mer intens ut en redsel. Der imot er angst en sykelig form for redsel/ frykt. Når redselen blir lammende, du ikke vet din arme råd og når alt ser mørkt ut, da er det angsten som har meldt sin ankomst, og alkoholen kjennes ut som den beste løsningen – for mange. De fleste er enige om at det ikke er den beste medisin å drikke for å bli kvitt med angsten. Dette kommer jeg tilbake til flere ganger…

Så var det dette med problemet, som var ensomheten og selvfølelsen. Jeg ble sittende å føle på det, la ensomheten vokse, fortelle meg selv at jeg ikke var verdifull, grave meg ned og svartmale alt. Jeg tenkte, og tenkte, men tankene var bare negative. Jeg orket ikke kjenne på det mer, orket ikke tenke mer, så da drakk jeg i stedet. Jeg følte, jeg tenkte, jeg handlet, men ikke riktig slik jeg burde. Jeg tok ikke tak i det virkelige problemet, jeg gjorde ingenting med det å sitte der ensom. Vel noen vil vel si at når jeg gikk på byen traff jeg jo mennesker, og da var jeg ikke ensom. Men jeg gikk ikke ut, oppsøkte ikke mennesker uten å måtte drikke. Jeg var jo redd for mennesker, redd for hva de mente om meg. Så var jeg faktisk enda mer ensom når jeg var blant folk. Følte meg enda mer utenfor da enn når jeg var alene. Så jeg drakk enda mer. Jeg flyktet. Snøballen rullet…

Gjenkjennende?

La oss si at jeg erkjente at jeg ikke mestret livet. For det gjorde jeg ganske så fort, men jeg visste ikke hvordan endre på det, hvordan få det bedre. Dersom jeg hadde tatt tak i hovedproblemet i starten, fått meg en vennekrets for eksempel, noen å snakke med, fortelle hvordan jeg hadde det, så hadde mye vært løst. Da hadde jeg ikke bare løst ensomhetsfølelsen, men også kjent meg mer verdifull når andre viste meg sin interesse. Jeg hadde fått godfølelsen, den du vet kommer når du mestrer noe, når du gjør deg en erfaring på at du kan noe, du er en noen liker, en noen kommer til, en noen bryr seg om, du blir en rollemodell, du blir ganske enkelt en du liker selv. Det gjelder bare å få den erfaringen, få eller opparbeide seg kunnskap, gjøre en endring i positiv retning, få tilbakemeldinger som backer en opp eller konstruktiv kritikk (ros før ris), som får deg til å ikke gjøre en eventuell ny feil. Det er viktig å kjenne at en vokser som person og en vokser best når en har det godt, når en kjenner på nærhet og kjærlighet.

Jeg oppsøkte ingen fordi jeg hadde ikke gjort meg noen erfaring på at mennesker ville meg noe godt. Jeg skulle løse det selv – med å drikke meg til mot. Den berømte snøballen. Jo mer jeg drakk jo mer redd ble jeg. Redd for hva andre mente om meg nå. Redd for å miste jobb, venner, familien osv. Redd for å ikke huske, redd for å glemme. Redd for alt. Redselen gikk over til angst. Virkelig ille ute og kjørte. Heldigvis kjørte jeg ikke, ingen førerkort – aldri hatt, ingen bil, så det var jo bra. Tenk på hva det kunne ha innebåret! Nei jeg gikk, men nå gikk jeg ikke ut. Når jeg måtte ut, slik som for å gå på butikken etter mer øl, eller polet, da gikk jeg helst om kvelden eller når jeg trodde de fleste jeg kjente ikke var ute. Skulle jeg være så uheldig at jeg så noen jeg kjente, snudde jeg, gikk en annen vei eller gikk hjem og ventet. En evig kamp, en kamp mot meg selv egentlig. Kong alkoholen hadde overtatt mine problemer, skulle løse dem for meg, og jeg så det ikke, før det nesten var for sent.

Rekk opp hånden den som en eller annen gang har drukket for å få mer mot, for å slappe av, stresse ned, for å unngå å kjenne på en vond følelse. Jeg vil tro de fleste har det, mer eller mindre. Det er bare det at en person som meg, en som ikke hadde lært, ikke hadde de riktige verktøyene til å takle problemer og følelsene rundt dem, en slik person vil bare fortsette å drikke, fortsette å utsett, skyve problemet foran seg, legge lokk på følelsene ved å bruke gift – alkohol til å bedøve seg, til å lamme følelsene og la tankene løpe løpsk og ta gale avgjørelser som igjen fører til mer drikking…

Da kom erkjennelsen, den virkelige erkjennelsen at jeg verken mestret livet eller drikkingen – jeg var maktesløs overfor alkohol. Da jeg erkjente 100 prosent at jeg var maktesløs overfor alkohol og at hverken øl eller vin kunne løse all motgang og livsproblemer, først da kunne jeg gjøre noe med det grunnleggende problemet, nemlig ensomheten.

Så følelsene skal en ikke være redd for, de er livsnødvendige. De forteller oss at noe er galt fatt, noe vi må endre på kanskje, eller noe vi må forsterke, slik som glede. Ja det er jo gode følelser også. Jeg dør ikke av vonde følelser, men handlingene de kan føre med seg kan jeg dø av. Jeg kan dø av å drikke alkohol. Så jeg drikker derfor ikke, ikke i dag… Men hvis jeg velger å drikke i dag så er det fordi jeg vil ha det vondt. Tar det i morgen jeg…

Komme til bunns kan også bety noe annet, også knyttet til et problem, som skaper et symptom, som skaper en snøball… Jeg måtte komme til bunns i min drikkekarriere, finne min personlige bunn, men det tar vi en annen gang. Får være måte på hvor mange problemer jeg skal komme til bunns i…, men jeg kan si det slik at: da jeg kom til bunns i problemet, erkjente at jeg verken mestret livet og at jeg var maktesløs overfor alkohol, gjorde dette hundre prosent, da visste jeg at jeg hadde nådd min personlige bunn. Da var det var bare en vei, OPP!

Dagens tanke:

For meg har alkoholismen vist seg å være en bittersøt arv – bitter på grunn av den smerten jeg led og «søt» på grunn av den smerten jeg fikk av den smerten jeg fikk, og som fikk meg til å innse og finne en bedre måte å leve på. For det er jeg takknemlig! (Lånt av ukjent forfatter, men kunne like gjerne vært mitt sitat)

 

Kunnskap ja; Den jeg lærte på livets harde skole. Ville jeg vært den foruten…

Tenk om jeg kunne vært der jeg er i dag uten å ha måttet gå gjennom det jeg har, gjort det jeg har gjort, drukket all ølen, vinen, spriten, snapsen og jeg vet ikke hva, for å bli den jeg er i dag – på godt og vondt. Tenk om jeg ikke var alkoholiker. Da hadde mange vært spart for mye vondt, spart for uvisshet og gnagende, sjelelig smerte. Tenk om jeg kunne visket all fortiden bort og likevel vært den samme i dag, likevel hatt all den erfaringen jeg har i dag.

Hva hjelper det å tenke slik? Blir ikke kvitt den veit du, fortiden min, og jeg hadde neppe blitt den samme. Så jeg må bare gjøre som min datter ba meg gjøre: “Tilgi deg selv mamma “. Og jeg har prøvd etter beste evne, selv om gammel grums flyter til overflaten igjen, men ikke på toppen av vinen lenger. Jeg måtte tilgi både meg selv og andre rundt meg, mennesker som hadde behandlet meg som “dritt”, for å kunne komme videre i livet og virkelig bli den jeg er i dag. Jeg er fortsatt ikke perfekt, og vil heller ikke bli det. Men jeg er perfekt nok, for mitt formål, for meg… Hva andre mener får være på deres regning. Eller jeg bryr meg jo om det, litt. Jeg vil jo være god nok for andre også. Jeg vil jo at barnebarna skal se opp til meg og at barna skal være stolte av meg. Så selvfølgelig gjør jeg det for andre også. Faktisk viktig for oss alle, se og vise at jeg kan, se og vise at jeg duger. Selvfølelsen vokser. Jeg blir et forbilde. Jeg blir satt pris på. Det er viktig det!

Med selvfølelsen kommer nytt mot, nye drømmer og ny styrke. Så er det det med tillit da. Tillit er ikke noe en får slik uten videre. Man må gjøre seg fortjent til den. Og det kan ta tid, men jeg lar tiden jobbe med meg. Noe jeg har lært meg er at jeg må skynde meg langsomt, ta tiden til hjelp og la det som skjer skje – i forhold til tillit. Jeg må ganske enkelt gjøre meg fortjent til det. Kunne ikke bare slutte å drikke å tro at alt ordnet seg, at alle ville komme løpende tilbake og omfavne meg. Nei jeg måtte også forandre på hele meg, mine tanker, holdninger og handlinger. En full recovery, en livsstilsendring av hele meg, hvordan jeg levde, mine holdninger, ja hele mitt livsmønster. Da måtte jeg begynne meg mitt indre, mine følelser. Jeg måtte først lære meg hva de ulike følelsene betydde og fortalte meg. Jeg var jo analfabet når det dreide seg om det mentale, det å skulle kjenne på og snakke om følelser.

Følelsene forteller jo meg om hvordan jeg har det, gir meg beskjed om noe er positivt eller negativt. Følelser er ikke farlige, men derimot hvordan jeg velger å handle på disse følelsene. Da jeg drakk var det “enkelt”, jeg drakk dem bort, men nå måtte jeg lære meg å håndtere dem uten å bedøve dem med gift. Så nå måtte jeg først kjenne på for eksempel redselen eller frykt (frykt er mer en syklig redsel), og prøve å finne ut hva jeg var redd for. Hvorfor ble jeg redd? Er det noe som skremmer meg, hvem gjør meg usikker eller hvorfor tør jeg ikke ta busse? Hva kan jeg gjøre med det? Det er altså selve situasjonen jeg må prøve å endre på?

Når jeg drakk på følelsen, ble jo ikke selve situasjonen endret, den ble bare distansert for en periode, men like forbannet var den der når alkoholen forsvant ut av kroppen min. (Her kunne jeg skrevet en hel del om abstinenser, men lar det være. Søk det opp, om du ønsker å finne ut av hva det er). For å forklare hvordan jeg måtte gjøre endringer, etter at alkoholen ikke lenger var “min hjelper”, vil jeg gi et eksempel:

Ta for eksempel det å reise kollektivt. Masse mennesker, masse styr osv. Usikkerheten, orker ikke se mennesker, se dem i ansiktet. Orker ikke alltid være smilende og vise glede. Orker ikke ta masken på i dag. Så drakk jeg og alle ble mer vennlige, syntes jeg. Jeg så alt gjennom uklare briller, men som for meg var mer klarere. Det ukjente og utrygge ble mer trygt. Men uten alkohol var situasjonen faretruende. Alle menneskene glodde på meg, de ville meg vondt, trodde jeg. Hvorfor trodde jeg det? Min selvfølelse, mine opplevelser fortalte meg at jeg ikke var bra nok. Var jeg bra nok? Tankemønsteret måtte endres, “snu tenken” – negativ til positiv, ikke enkelt, men det gikk. Menneskene var ikke ute for å ta meg. De skulle bare på jobb eller komme seg fra A til B akkurat som meg. Noen ganger må en bare stå i den vonde følelsen, oppleve at det går bra, at det ikke alltid er slik en forestiller seg. Prøve igjen og igjen, få erfaringer med at det er en opplevelse en har laget seg, en følelse en selv har fått ut ifra denne opplevelsen, en situasjon eller et menneske har laget rundt seg en gang i tiden.

Jeg klarte å sette min situasjon opp imot hva jeg hadde opplevd i barndom og oppvekst, se på det med andre briller – nypusset sådan. Det hele bunnet ut i min selvfølelse, at jeg ikke var god nok, trodde jeg. Dette høres så enkelt ut, men nei. Men enkelt forklar så må min tankegang i forhold til situasjonen endres. Bussen er jo fortsatt fylt til randen av stressende mennesker. Skal jeg klare å stå som sild i tynne blant alle disse ukjente folkene, så må jeg tenke annerledes. Jeg må slutte å være redd for følelsene mine. Stå i det, være litt redd – for jeg dør ikke, men det er litt ubehagelig, mest i starten, og så bli det bedre. Det er ingen, ikke enda vertfall, som er ute etter å ta meg. Faktisk mindre nå enn når jeg drakk. Da var det enkelte som sikkert skulle ønske meg dit pepperen gror.

Når jeg føler – tenker – handler, så blir alt mye bedre enn om jeg bare føler og handler. Når jeg bytter briller, ser alt med nye øyne, tør å kjenne på det vanskelige, ser på situasjonen, ser meg selv i situasjonen og menneskene rundt. Når det kjennes vanskelig så må jeg tenke på hva jeg kan gjøre for å gjøre det enklere. Jeg har fått et hode, så må vel bruke det… Hvordan vil jeg ha det? Kanskje jeg kan be med en venninne, slippe å gjøre det helt på egenhånd. Faktisk så blir alt enklere når en gjør det sammen med noen, men noen ganger må en gjøre ting alene. Jeg kan øve på å bli sterkere, skritt for skritt, skynde seg langsomt, kjenne motgang bli til seier. Lov å feile, lov å ikke bli helt “perfekt” med det første forsøk, men bare ikke gi opp. Ingen klare alt alene. Det er ikke nederlag å be om hjelp, men heller et tegn på styrke… og en dag ble jeg sterk nok til å ta bussen alene, men jeg var jo ikke alene – den var fortsatt stapp full av mennesker, som kanskje hadde vært eller var like redde som meg…

Jeg blir stadig bedre – dag for dag, så tenk om….

Altså; Ja hvorfor drakk jeg, i starten?

Da jeg ble skilt og flyttet med mine to, den gang små barn, ble ikke hverdagen slik jeg hadde tenkt. Til tross for at jeg hadde komme meg ut av et ekteskap med mye alkohol og vold, hvor jeg stadig var redd for hva som ville skje hver dag, så tydde jeg nå selv til alkoholen. Selv om jeg avskydde alkohol, ble den nå min trøst. Når barna endelig var i seng ble ølflasken åpnet. Jeg taklet ikke ensomheten. Jeg hadde lengtet etter å komme for meg selv, bli fri og bestemme over meg selv og mitt liv, men så følte jeg meg mer fanget i mitt nye hjem og med min nye tilværelse. Da ble ølen min beste venn. Den fikk meg til å føle meg mer frigjort, avslappet og åpen. Den fikk meg til å sove. Den åpnet nye dører.

Alkoholen ble en sosial døråpner. Jeg turte å ta kontakt med andre mennesker. Jeg turte å “gi” mer av meg selv og oppsøkte nye steder. Jeg turte å snakke. Jeg turte å le og ha det gøy. Livet ble plutselig moro å leve igjen. Det ble egentlig en stor fest. Jeg skaffet meg barnevakt på kveld-og nattetid slik at jeg kunne dra på byen og more meg. Uten at jeg forsto det da, var jeg tilbake der det engang startet, i min ungdom, på festlokaler med dans, sprit på innerlomma og ikke-tenke-på-morgendagen. Hadde jeg allerede som fjorten-åring lagt grunnlaget for å bli en alkoholiker? Mulig var det i genene mine, medfødt og eller miljøpåvirket.

Jeg levde et dobbeltliv med full jobb, alenemor og utad flink og pliktoppfyllende, til å være den som aldri takket nei til en fest, den som alltid var med på moroa. Jeg var høyt og lavt og ble et midtpunkt på de fleste festligheter. I jobbsammenheng tok jeg på meg nye oppgaver, hjelpsom og store utfordringer stoppet ikke meg. Ingen skulle ha noe å klage på meg nei. Men på kvelder, når jeg ikke dro ut, når jeg ville være hjemme, når jeg følte at barna også måtte få en del av mammaen sin, da var jeg den lille, redde og angstfylte Heidi. Den som var utrygg og kjente seg forsvarsløs, den som var redd for å bli forlatt, ikke bli godtatt, redd for å bli avslørt og “avkledd” og som ikke taklet ensomheten. Da satt jeg og drakk alene og gråt av selvmedlidenhet.

Jeg syntes så synd på meg selv og jeg var sint og bitter på både foreldre, søsken, eksmann, ja til og med på mine egne barn for at de hadde “stått og sto i veien” for hvordan mitt liv egentlig kunne ha vært. Det ene sekundet forbannet jeg mange rundt meg for alt vondt de hadde gjort mot meg, og i neste var jeg så redd for at de skulle forsvinne fra meg, at de skulle skyve meg bort og ikke ville ha noe med meg å gjøre mer. Nei, det var best å drukne alle sorger og vonde tanker i alkohol. Så jeg drakk mer, og mer, og mer… Og jo mer jeg drakk jo mer angstfull og redd ble jeg. Alkoholen bare forsterket alle mine følelser.

Jeg drakk på redsel, angst, sorg, sinne, frustrasjon, irritasjon, nedstemthet, ja alle de negative følelsene jeg hadde, og ble selvfølgelig mer sinna, nedstemt, angstfull og så videre… Jeg drakk også når noe skulle feires, når noe var positivt og jeg følte meg glad og oppstemt. Da ble jeg mer glad og oppstemt, for en kort periode. For dersom jeg ikke klarte å avslutte i tide, noe jeg sjelden gjorde, så snudde gleden seg til sorg og sinne ettersom jeg fylt på mer med alkoholholdige drikkevarer. Jeg klarte som regel aldri den balansegangen, å slutte mens leken er god.

Forsto ikke andres bemerkninger. Ville ikke høre at nok var nok, eller at jeg burde gå hjem nå. Ingen skulle komme her og komme her… Jeg visste jo best. Jeg var langt ifra full. Jeg hadde ikke noe problem. “Slutt å mas, ikke rart jeg drikker…”.Når jeg satt og supet på hjemmebane, med ølflasken gjemt bak sofaputen, og barna kunne komme opp, se på meg med triste øyne og be meg dempe lyden av musikk eller slutte å synge, så gjorde jeg det. I stedet ble jeg sittende å gråte og åpne en ny flaske. Hvorfor er det ingen som liker meg? Ikke engang barna…

Alkohol er et symptom på at noe ikke er som det skal. Det er symptomer på en følelsessykdom. Alkoholisme er faktisk en følelsessykdom, en progressiv dødelig sykdom, som kun kan leves med ved å leve uten. Bare for i dag skal jeg ikke drikke, og da forlenger jeg livet mitt med en dag av gangen. Tenk om jeg hadde visst det da jeg drakk. Det er godt jeg vet alt jeg vet i dag, for kunnskap hjelper for å vedlikeholde mitt edruskap. Likevel har mine erfaringer skapt meg, den jeg er i dag, og jeg er på en måte takknemlig for at jeg er alkoholiker (en gang alkoholiker – alltid alkoholiker). Men alle plagene, all uforutsigbarheten og alle sorgene jeg har påført alle mine kjæreste, de skulle jeg vært foruten, hatt ugjort…

Tilgivelsen…

Velkommen til min blogg, Tiden etter. Grunnen til det navnevalget er at jeg lever i tiden etter mitt liv som alkoholiker. Vel, jeg er jo fortsatt alkoholiker, men tørrlagt sådann. Det er nå engang slik at en gang alkoholiker – alltid alkoholiker.

Hvem er så egentlig jeg?

Heidi, altså meg, er en kvinne i sine beste år. Nei, det blir feil, for det toget har gått. Langt i fra noen modell, ei heller ikke rask og rørlig lenger, men jeg har det ganske så bra, så kanskje jeg er i mine beste år. Vertfall mentalt sett og hvordan jeg ellers takler livet. Jeg er middelaldrende, altså rundet ett halvt århundre, med litt for mange kiloer på kroppen, som vitner om at jeg fortsatt sliter med en avhengighet, nemmelig søtsaker. Vanlig for oss avhengighetsmennesker at når en last blir borte, for mitt vedkommende alkoholen, kommer en ny inn. Det er nå også slik at med alt sukkeret som er i stort sett alle typer alkoholholdige drikker, så er det ikke så merkelig at det må erstattes når en slutter å drikke, så da ble sjokolade, eller for det meste det som er søtt lett å ty til. Uansett så er det bedre med noen kilo for mye enn å hanskes med alt hva alkoholen gjør med kropp og sjel.

Jeg er nå bosatt i et boligfelt på Sjøhagen utenfor Moss, og her har jeg vært samboende de siste ni årene. Etter mange år på flyttefot, eller rettere sagt flukt, har jeg slått meg til ro her. Deler leilighet med mann og ei katte og trives med det. Her kan jeg pusle ute med mine grønne fingre på en liten hageflekk, gå på sopptur i skogen rett utenfor døra, sykle på skogstier i nærområdet, gå en fem minutters gange ned til stranden og stupe ut i deilig, salt sjøvann eller bare sitte og slappe av med ei god bok eller strikketøyet mitt. Så egentlig er jeg ganske så rørlig når jeg tenker meg om.

Jeg har flyktet mye, ja, ikke fra krig eller noen som jaktet på meg, men jeg prøvde å flykte fra meg selv. Trodde at om jeg flyttet til andre steder så ville jeg få det så mye bedre. Jeg trodde at da ville jeg ikke lenger trenge å bruke alkoholen for å kjenne meg bra nok. Alkoholen var jo også en flukt. Det var den jeg brukte når alt rundt meg syntes å være uutholdelig. Det var den jeg tydde til når jeg følte meg ensom, når jeg var redd, når jeg ikke strakk til eller rettere sagt var alkoholen det middelet jeg brukte mot alt som hadde noe med følelser å gjøre.

Alkoholisme er en sykdom, en følelsessykdom, og alkoholen var et symptom på at jeg ikke hadde det bra med meg selv og mitt følelsesliv. Jeg taklet ikke å være “alene”. Jeg var bitter på mennesker som hadde såret meg og selvmedlidende fordi jeg følte ingen så meg. Jeg vil skrive litt mer om hvordan mitt liv som alkoholiker var, og hvorfor jeg egentlig begynte å drikke, i en senere blogg. Tenker det er viktig å fortelle om årsaken og medfølgende problemer av min drikking før jeg begynner å ta for meg hvordan jeg har det i dag. Det essensielle er å fortelle om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå.

Jeg lar det være med dette, for denne gang. Kanskje noen har synspunkter også, og det ville jo være fint. Jeg setter pris på å få spørsmål, som jeg, ut ifra egne erfaringer, skal prøve så godt jeg kan å svare på.

Så da hørs vi. Oj, glemte nesten; En dag av gangen da. Det er mitt motto og akkurat passe lenge nok å holde seg edru. Bare for i dag kan jeg la være å drikke, og i morgen kan jeg drikke så mye jeg vil, for i morgen kommer aldri…

Det er rart, at selv etter snart fire år uten som helst å ha smakt så mye som en dråpe med alkohol, så husker jeg siste fyllekula mi som det var i går. Og det skal jeg gjøre – det er VIKTIG! Det er det som minner meg på hvor jævlig det var, og som får meg til å ikke ville dit igjen. Hvem vil jo leve i et helvete?

Når hvert sekund dreier seg om alkohol; Hvordan skaffe seg alkohol? Hvordan drikke alkohol uten at noen ser? Hvordan lyve: “Nei jeg har ikke drukket eller ” Jeg har ikke noe alkohol”. Ikke minst å huske alt jeg sa i går, alle løgnene jeg brukte for å dekke over, for å fremheve meg selv som en flink, pliktoppfyllende og god person, for alle unnskyldningene jeg hadde for å ikke komme til nettopp den avtalen; Ja det var uutholdelig, slitsomt og helt forferdelig. Det var et helvete. Tenk om jeg avslørte meg? Tenk om noen så hvem jeg egentlig var. Tenk om noen skulle finne på å konfrontere meg på at :” Heidi, du drikke vel litt mye!” Og det hente…

Hvem var det jeg lurte? Bare meg selv, men jeg så det ikke – ville ikke se det. Jeg ville ikke høre, for det var bare løgn det alle andre sa. Jeg visste best. Jeg var best. Jeg hadde uansett lov til å drikke for jeg hadde det jo så vanskelig. Det var jo synd på meg som hadde opplevd så mye vondt, som hadde blitt nedverdiget, slått og misbrukt. Alle andre foraktet jo meg. Jeg var egentlig ikke best – jeg var et null i andres øyne, så derfor måtte jeg jo drikke. Drikke meg til mot, til å bli sett og hørt – til å bli og være noen. Trodde jeg… Den jeg egentlig ble var bare det nullet alle andre så, bare ikke jeg akkurat da, når jeg drakk.

Hvorfor drakk Jeppe? Eller hvorfor drakk Heidi? Jeg drakk på alle overnevnte grunner, for jeg visste ikke bedre. Trodde ikke jeg hadde noe valg. Det var min måte å løse problemer på. Min måte å flykte unna problemene på. Jo visst hadde jeg det vanskelig, men hvem har ikke det. Og jeg hadde valg. Jeg kunne stått i det, taklet de vonde tankene, løst vanskelighetene med noe annet enn å åpne en flaske med vin. Når en ikke vet bedre, så er alkohol den letteste fluktmuligheten, der og da, og konsekvensene ser en jo ikke, der og da. De kommer i tusentall ettersom tiden går, når kong alkohol – bestevennen og kjæresten begynner å svikte deg.

Det hadde begynt som en liten flørt på en bygdefest, gått over i et avstandsforhold, som varte flere år, så til å bli et intenst “samliv”, først kjærlig og trøstende, til så å ende opp med hverdager fylt av mye krangling, ukvemsord, søvnløse netter og you name it. Det hadde nå blitt til et mareritt der alle dagene, og nettene, fløt i hverandre, der jeg ikke visste hverken forann eller bak på noen ting. Jeg gikk i en sammenhengende rus. Jeg måtte bare ha alkohol, koste hva det koste ville. Nå hadde jeg ikke noe valg lenger. Alkoholen valgte for meg – den eide meg. Det som hadde vært dette gode, avslappende kjærlighetsforholdet hadde blitt til det reineste helvete, hvor vi daglig sloss for å bestemme hvordan dagen skulle bli. Alkoholen vant alltid. Jeg lå igjen fullstendig utslått – knock-out, hver bidige kveld, eller aller mest hver morgen. Det var da det verket mest – før neste kamp startet – igjen og igjen. Eller var det egentlig det som var den virkelige kampen, kampen for å fylle opp kroppen med mer gift, for å glemme forrige kamp, prøve å vinne neste kamp, glemme skuffelsene… Sviket, bitterheten, frykten, angsten; Alle de forferdelige følelsene… For et helvete!

Følelsene ja – det var de jeg ikke taklet. Hadde ikke lært, skulle ikke snakke om de, skulle ikke vise de. Hvordan i hel…. skal man klare å leve da, når en ikke vet hvordan være lei seg uten å få lov til å vise det…

Jeg er takknemlig for at jeg har lært hvordan være lei meg; At jeg har lov til å være lei meg, jeg har lov å bli skuffet, jeg har lov å bli sint. Men det er mine følelser. Jeg er selv ansvarlig for mine følelser og mine reaksjoner. Ingen andre. Og jeg vet at dersom jeg av en eller annen grunn skulle finne på å ta så mye som en liten smak på tungespissen av noe som helst alkohol, til og med alkoholfritt øl, så vet jeg at jeg glemmer dette. Jeg glemmer mitt ansvar. Likevel slipper jeg å ha alt ansvaret. Jeg kan dele det med noen, slik som nå. Jeg kan fortelle hvordan jeg har det. Eller i dette tilfellet; Hvordan det var. Det er det som gjør at jeg er mitt ansvar bevisst.

Takknemlig og ydmyk for at jeg slipper dette i dag, det å drikke på følelsene mine – og bare for i dag… EN DAG AV GANGEN!

Ha en riktig god dag dere – og altså bare for i dag…