Det ble jul i år også, for den som tvilte… Den blir akkurat slik vi selv lager den.

For mange, de fleste kanskje, blir den annerledes. Noen kan ikke feire julen sammen med sine aller kjæreste. Det valgte koronaen bort. Mange har ingen å feire julehøytiden med, de må være alene, men nå er de på en måte sammen alene… Enkelte, som meg, velger selv bort det å feire sammen med familien. Et valgt som for meg er tatt av fortiden. Denne jula skal jeg stelle og stulle for samboer, katta og meg selv. Ja, det blir ribbe med tilbehør, og jammen fikk jeg rasket med meg passe nok multer til desserten. Vi skal kose oss vi, lage vår jul…

Likevel kan jeg ikke annet enn å esle noen tanker til mine barn, og selv om jeg vet de ikke er alene, at de får det ganske fint, så vet jeg at jula blir annerledes for dem også. De savner sikkert mammaen sin. Det bringer minnene frem. Jeg har sterkt i minne hva min datter sa: Skal jeg ikke få feire jul med deg nå heller!

Annenhver jul har jeg hatt sammen med henne, svigersønn og barnebarn. Familiene våre har vært samlet i god tro og tradisjon, hvor ingen skal glemmes og jula skal omfavne oss alle i fredelige omgivelser. Ja, de har gjort sitt ytterste for oss alle, prøvd å skape et fellesskap av ekser og nye partnere. Familien samlet rundt bordet. Men i år klarte jeg ikke. Jula ble så inderlig sår og opprivende. Jeg er i omvetning.

Noen vil sikkert påstå; for en egoist, slik de vil påstå jeg var egoistisk da jeg drakk og valgte bort mine kjære til fordel for alkoholen. Selvfølgelig var jeg selvsentrert, så de har på en måte rett. På en annen side, og nå mener jeg når jeg fortsatt ruset meg, var det ikke jeg som tok bestemmelsen, som fikk meg til å være en egoistisk, selvopptatt og selvmedlidende mamma. Det var kong alkohol. Jeg skulle gitt hva som helst for å feire jula sammen med barna mine, men alkoholen ville det annerledes.

Disse julene er historie. Alkoholen har ikke taket over meg lenger. Da tenker nok alle at jeg vil gjøre alt for å være sammen med dem nå også. Dessverre er det ikke så enkelt, men egoistisk er jeg langt i fra, selv om jeg velger meg selv i år. Nå, mer enn før i min edruskap, har jeg kjent på mine begrensinger med utspring i ubearbeidede følelser som har kommet til syne. Har vært en underkuet person og en verdensmester i å fortrenge og dekke over lidelsene det har medført. Orker ikke mer. Derfor har jeg valgt å lytte til meg selv og min indre stemme som advarer meg mot å oppsøke situasjoner, mennesker og stemninger som tærer på. Som kan være den aller største risikoen for et tilbakefall – om å leve eller dø…

Ja, jeg ble ferdig til jul i år også. Ferdig med å tilberede, ordne, styre og stresse. Egentlig har jeg ikke stresset så mye nå. Stresset forsvant bare. Alt hodekjøret og tankespinnet avtok mer og mer etter jeg overbragte beskjeden om at mamma ikke skal feire jula med dere i år, kanskje ikke på en stund, vi får se det an. Jeg må gjøre meg ferdig med det som jeg ikke vil skal ta all plass i hodet. Ferdig blir jeg egentlig aldri, men jeg kan få mer styring og klar til å forsone meg med; bearbeide, erkjenne og vokse meg sterkere til å ha mer kontroll på mine følelser uten påvirkning fra forhistoriske hendelser. Da jeg tok brodden av de vonde, lammende og utslettende minnene ble jeg mer klar over hvem jeg selv egentlig er, men jeg har fortsatt en vei å gå.

En ting er jeg vertfall ferdig med, det å bunkre opp med alkohol, i betydning av at jeg ikke trenger å bunkre opp mer. Er ferdig med alkoholen og det stresset den medfører. Godt å slippe alt maset. Likevel, når jeg tenker etter, er det den som fortsatt har påvirkningskraft på meg. Det er den som hindrer meg i å være sammen med de jeg elsker over alt på jord. Men jeg skal overvinne denne siste kraften som er igjen.

Jeg er ferdig med så mangt, noe gjenstår, men det største problemer er ikke lenger et utmanende hinder for å feire julen slik jeg vil – i år også… For jeg vet jeg betyr noe, for noen, de jeg ønsker å være sammen med, men ikke i dag. De vil komme, disse juledagene når vi kan samles, slik jeg kom til meg selv, samlet meg og tok avgjørelsen. For oss alle. Det vil bli en riktig god jul for oss alle en dag. I lengselen er det HÅP!

Aldri har det vært mer godt å ha en hvit jul når det ellers er så grønt… OG SOLA SKINNER…

GOD JUL!

Satt alene i går kveld. Hadde vært alene hele dagen; gått tur, strikket litt, småpuslet med juleting, eller egentlig ingen ting, før jeg satte meg godt til rette i sofaen, men ostepopp og solo – spiser bare ostepopp når jeg er alene. Det er mye jeg gjør når jeg er alene, som jeg bare gjør da, for da trenger ingen å bli sur for å bli oversett, ikke få viljen sin, måtte vente eller hva det enn måtte være som kan gnage når to går der og tråkker, til tider oppå hverandre.

Nei da, er glad i min samboer jeg, vi har det bra og fint vi, men som med de fleste, tenker jeg, kan det føles irriterende noen ganger å tilbringe de fleste dagene sammen, og jeg mener hele dagen. Da er det så godt med alenetid, gjøre hvert vårt, det vi liker. Han har sin store lidenskap, skihopping, så han drar og jeg blir her hjemme, med mitt. Og egentlig ikke så store forandringer for min sin del, men jeg storkoser meg med håndarbeid eller for eksempel å se de programmene jeg vil se, akkurat når de går på tv og ikke se de i opptak etter at andre favorittprogram er ferdigsett.

Ja, da satt jeg der, godt til rette og fornøyd. Ventet. Alt fredagsknasket innen rekkevidde. Ute var det mørkt, det regnet og blåste – grått og trist. Men jeg hadde ikke tenkt meg ut. Lenge siden jeg har tuslet rundt etter barne-tv tid, i tussmørket på denne tiden av året. Nei, jeg har ingen ærend, ingen butikker jeg må rekke før ølsalget stengte, ingen puber jeg bare måtte innom på veien hjem. Jeg har rett og slett ikke det behovet lenger, og heller ikke noe savn.

Alt jeg ønsker var å sitte der jeg satt. Høre regnet piske mot vinduene. Se naboens tusen julelys. Det var faktisk ganske fint nå, tenkte jeg. For egentlig synes jeg det er i overkant mye, for ikke å snakke om all den blinkingen. Men nå startet det. Halvdan Sivertsens melodi tonet fra fjernsynet, kjenningsmelodien til programmet. Jeg gledet meg virkelig til å se dette spesielle programmet jeg liker: Hver gang vi møtes jubileum, et virkelig koseprogram, til tider et gråteprogram. Dessverre var det sesongens siste forestilling. Desto bedre å være alene, kunne skru opp volumet, bare ta det inn – nyte.

Kveldens siste deltager sto for tur, og lite visste jeg, eller deltagerne for den saks skyld, at Sol Heilo skulle avslutte hele sulamitten med en sang til «Bettan», en sang som ikke bare for henne har betydd så mye, men også meg, og mest sannsynlig for så mange, og som er på toppen av min liste over sanger jeg har som favoritter. Kanskje til og med den fineste jeg vet: Gabriellas sång. Allerede før hun gikk til mikrofonen reiste nakkehårene mine seg, og da et knippe Sølvgutter ankom, var hele kroppen full av ståpels. De sang, en annerledes versjon, men den berørte meg, langt inn i hjerterota. Og jeg gråt – alle gråt. Vakkert, ikke mer å si…

Det går fint an å sitte alene en fredagskveld, helt uten vinglass og bare gåte. Ikke av selvmedlidenhet. Ikke av redsel eller av ensomhet. Bare gråte fordi det føltes så riktig. Det var bare vakkert. Ja, det går helt fint det, å gråte. Kan hende hadde det vært fint å ha hatt noen der også, noen å gråte sammen med, dele denne fine opplevelsen med. Kanskje kjente jeg meg bitte litt ensom likevel…

Nettopp da følte jeg for noe, så jeg tok frem en fyrstikkeske, en spesiell eske. Den jeg hadde fått av min sønn en gang for lenge siden, med brodert julemotiv på oversiden. Jeg ville tenne de fire lysene under englene. Denne juledekorasjonen jeg endelig hadde anskaffet meg; en slik jeg lenge har ønsket meg, slik som da jeg var liten jente. Denne “spilledåsen”, en slik bestevenninnen min hadde stående på peishyllen hver jul. Som «spilte» noen triller mens englene danset rundt. Det går fint an å gråte…

I mangel på opptak av Sols sang i går, så legger jeg ut teksten. Aller mest anbefaler jeg å finne en versjon å lytte til. Kanskje kan du gråte en skvett også. Uten å være redd eller skamfull. Tårer er forløsende… Og det nærmer seg jul…

GABRIELLES SÅNG

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bortom orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

… Kunnskap gir meg frihet til å velge…

Jeg lider av avhengighetssyndromet, om noen fortsatt er i tvil, og all kunnskapen jeg innehar på området bidrar til at jeg holder meg borte fra alkoholen, den største trusselen i mitt liv. Denne sykdommen betyr, kort fortalt, en forstyrrelse i hjernen, at hjernen blir fiksert på ulike substanser og eller aktiviteter. Men så lenge jeg holder meg unna all jævelskapen som rusmidler er, får ikke hjernen styre ukontrollert på egenhånd. Med andre ord, jeg lar ikke tankekjør styre det meste av det jeg foretar meg lenger. Jeg foretrekker å være fengselsbetjent og ikke fange…

Tankene har sitt utspring i følelser, og dersom jeg lar følelsene ta overhånd forblir jeg i kverna. Situasjoner som føles vanskelige, enten de bringer opp fordums grums eller får meg ut av fatning av annet stress – jeg blir redd, usikker og mister troen på meg selv, kan i verste fall bringe vinkartongen frem fra glemselen igjen. Vel, vinkartongen er ikke glemt, den har fortsatt sin plass i amygdalaen, som et mulig løsningsmiddel, men jeg har funnet nye og bedre måter å løse problemer på, så derfor blir alkoholen værende i bakevja. Det farlige er om jeg tillater den å snike seg lengere frem i hukommelseskøen.

Det finnes dessverre andre substanser som kan fyre opp adrenalinet og kortisolet i hjernen min. Sjokoladen. Som tidligere nevnt er det krysstoleranse mellom den og alkoholen. I likhet med alkoholen følger sjokoladeinntaket ofte i kjølvannet av en stressende periode. Og stress innebærer ikke bare det kroppslig, men aller mest hodekjør. Sjokoladen beroliger. Dersom jeg har stresset mye og dermed spist mye sjokolade over tid, og finner ut at nå må jeg stoppe eller at jeg ikke har mer å spise på, vil kroppen signalisere på samme måte som når alkoholinntaket uteble som fluktmiddel – den vil ha mer. Den må ha mer. Abstinensene herjer.

Her kommer kunnskapen inn som et nødvendig og viktig virkemiddel. Klarer jeg å holde ut de neste førtiåtte timene har jeg større sjanse for å være avholdende de neste tjueén dagene også. Og om jeg rir av den neste stormen, som vil komme etter enda tre-fire dager, altså omtrent tjuefire dager fra siste inntak, da er jeg bedre rustet til å takle tre måneder avhold forutsatt at jeg ungår for mye stress. Stress er som salt i såret. Den påvirker hjernen, gjør store omveltninger av negativ art, som igjen kan gjøre at jeg ønsker å finne måter å slappe av på. Og hvordan pleide jeg å roe ned – med alkohol, eller som nå de senere årene, med sjokoladen.

Hver tredje måned «avgiftes» kroppens vev – slaggstoffer skal ut, og vi (dette gjelder alle mennesker uansett avhengighet eller ikke) føler oss mer i uballanse og rastløse. Som den avhengighetspersonen jeg nå engang er, vil disse periodene være gjenkjennbare og av faretruende art forutsatt at jeg ikke vet hva de innebærer og dermed klarer å fortsette med å være avholdende. Jeg vet også at læringssenteret i hodet er lett påvirkelig, men siden jeg har levd over fem år i nykterhet fra alkoholen er det ikke den som er den største fienden nå, men nettopp sjokoladen. Læringssenteret trenger nemlig to år på å «reparere» seg etter å ha vært «satt ut av drift» på grunn av kunstig stimuli utenfra.

Stress er fiende nummer én i forhold til tilbakefall. I denne såkalte søte juletid er det stort sett ikke annet enn stress fra ende til annen. Adventstida i år har jeg heldigvis klart å senke farten noen hakk. Det har ikke vært full fart og deretter bråstopp. Alle forstår hva det kunne ha innebåret. I tillegg har jeg også klart å sette personlige grenser i forhold til selve julehøytiden. Det å måtte såre noen fordi jeg velger å feire jula i eget hjem kunne også ha påført meg selv mer skyld- og skamfølelse, og klart jeg har kjent på anger, en vondt og tærende følelse. Men i det store og hele var det mest en lettelse å ha tatt valget og ikke minst satt ord på noe av det vanskelige rundt jula.

I jula er vi mer sårbare, både vi som avhengige og alle pårørende rundt oss. Vi gruegleder oss, av ulik grunn, men samtidig er det en fellesnevner – hva skjer i jula? Vi tenker og funderer – følelsene slår salto og vi klarer ikke alltid å sortere dem. Derfor er det viktig å kunne kommunisere. Ta den viktige samtalen som det er for de fleste familiemedlemmer som berøres av alkoholisme eller annet rusmisbruk. Jeg har stukket hull på byllen, noe verk har rent ut, men det er fortsatt mye igjen å rense opp. Mangt som skulle vært snakket om, som jeg vil fortelle og dermed forhåpentlig gjøre oss mer trygge på hverandre.

Følelser – frykt for eller gleden over… Jula kan bety at vi påtar oss ulike roller. Vi har forventninger. Alle disse tradisjonene, de forståelige og gunstige eller de helt merkelige som vi fortetter meg likevel. Alle minnene – de gode, som for eksempel da vi fikk det vi ønsket oss, eller de dårlige – alle brutte løfter. Alt det usagte. Alt det fortrengte. Vonde minner sitter i ryggmargen. Mye er ikke så lett å bare glemme, og i jula kan dessverre dette dukke opp, gjerne lang tid i forveien.

Ytre eller indre forandringer påvirker oss alle. Positive eller negative hendelser starter tankeprosesser. Bekymringer, stress, sorg og glede starter forvandlinger inni i oss, og ofte kan vi ende opp med å late som om alt er bra, men virkeligheten er en annen. Derfor er det viktig at familien snakker samme språk slik at ingen trenger å grue seg for det som kommer, det de tror kan komme eller fundere så mye over hvordan den enkelte har det. Vi grubler, tier og uroer oss mye unødig. Mentalt krevende. Det må forløses ved å åpne opp – snakke om det som så lenge har vært fortidd. Bearbeidelsens time har kommet.

Jeg er sliten av, og ikke minst har det gitt mye smerte på kropp og sjel det at jeg har gått rundt og fortalt at jeg har det bra. Egentlig har jeg ikke fungert i det hele tatt, men gått på autopilot og gjennomført førjulstida og julehelgen til glede for alle andre, bare ikke meg selv. Selve jula er ikke den farligste tiden, men aller mest tiden etterpå. Det er da jeg behøver å være på vakt, også de jeg deler husrom med bør se etter endringer i væremåten, for nettopp da kan tilbakefallet komme.

Faresignaler og varsellampen bør lyse om jeg blir mer glemsom og uinteressert. I det store og hele om jeg fungerer dårlig i det dagligdagse, at rutiner uteblir. Dårlig koordinasjon som gjør at jeg snubler og mister ting kan også være tegn, eller at konsentrasjonen blir nedsatt og ikke minst om jeg bli mer irritert og sint. Selvfølgelig merker jeg forandringene best selv, som for eksempel ved dårlig søvn og rastløshet. Disse signalene skulle jeg videreformidlet bedre. Enkelt forklart er det som om sikringen er tatt ut, ingen kontakt med følelsene mine. Andre ganger er det som om sikringene er feilkoblet og jeg får en overreaksjon – en overspenning. Personer rundt meg, som kan gi meg tilbakemelding på mine endringer, eller all den kunnskapen jeg har ervervet meg kan i disse tilfellene virke som overspenningsvernet.

På mange måter kan denne væremåten sammenlignes med sen-abstinenser, men nå er disse reaksjonene utløst av stress i forbindelse med julen som nærmer seg. Derfor er kunnskap om hva triggere gjør med meg svært viktig å vite om for alle berørte parter. Angående det å videreformidle denne kunnskapen har jeg ikke gått grundig nok til verks med, det kan jeg ærlig innrømme, men det at jeg åpnet verkebyllen hjelper nok litt. Det har vært en lettelse å åpne opp, men samtidig vet jeg at jeg skulle forklart enda mer for å unngå engstelser og urolighet, ja til og med skyld og skam for mine nærmeste.

Jeg merker det fortsatt på meg selv, jeg har ikke vært ærlig nok. Døra til følelser jeg innerst inne ikke liker er igjen, om ikke helt lukket. Selv om mulighetene banker på, er det fortsatt jeg som må reise meg og åpne døra. Følelser rundt det å måtte skuffe noen forsvinner ikke så lenger jeg blir sittende, avventende. De jeg er glad i fortjener den fulle og hele sannheten, og jeg fortjener å kvitte meg med all bør jeg har lagt på mine skuldre ved å stadig ha fortiet. Det er en prosess som krever at det settes av tid og rom til en mer nærgående samtaler. I etterkant ser jeg klarere at jeg skulle tatt meg mer tid. Jeg har manglet noe av denne kunnskapen eller den fullstendige forståelsen av den.

Jula innehar det meste fra samhørighet til savn. Familiehygge. Eller ensomhet, selv i selskap med de vi tror vi er trygge på. Alle vonde minner som gjør at vi gruer oss. Om det usagte, om tabuer og det at vi unngår å ta opp nettopp disse. Skal det være akevitt og juleøl til maten? Vil den inviterte nyktre alkoholikeren klare å motstå fristelsen? Kan jeg godta at det drikkes alkohol til maten? Og svaret er at i situasjonen vil det som regel gå bra, men hjernen er trigget, i underbevisstheten, så en eventuell sprekk vil ikke komme før etter tre-fire dager – pseudo-abstinensene slår til. I denne forbindelsen er det av stor nødvendighet at jeg klarer å sette grenser, spesielt overfor meg selv. Det er slik at jeg kan, i verste fall, miste livet av å være imøtekommende.

Jeg vet at jeg har mye ubearbeidet sorg etter tap. Tap dreier seg ikke alltid om at noen som har stått oss nær har gått bort, men det dreier seg vel så mye om tap av verdighet, tap av vennskap, tap av kontroll og tap av frihet og fremtidstro. Det vil ta tid å bearbeide – ting tar tid, så jeg vil la det få lov til å ta den tiden som trengs. For meg dreier det seg mest om tap av meg selv og troen på meg selv.  Troen eller friheten til å velge og troen på fremtiden er jeg i ferd med å ta tilbake. Sorgprosessen med å bearbeide fortiden har pågått en stund, men jeg trenger å slutte å bygge bro over alle vanskeligheter, over alt det som kan avspore meg fra å leve et fredelig liv. Mye er fortsatt ullent og uklart i det fjerne…

Minner dukker opp, spesielt nå har de vært mer nærgående. De mange ubearbeidede episodene fratar meg sinnsroen og kan gjøre meg redd og fortvilet – mer sårbar og laglig til for hugg. Men jeg lar ikke kong alkohol få gripe øksa. Jeg har denne kunnskapen, overspenningsvernet som setter inn motangrepet slik at jeg fortsatt forblir i friheten fra… Det er opp til meg å benytte meg av alle hjelpemidler til å forbli fri fra avhengigheten slik at jeg ikke går tilbake til gamle mønster. Fortsette på veien ut. Det dreier seg om at jeg må bli trygg inni meg selv før jeg kan, med hånden på hjerte, si at jeg er fullstendig trygg i andres nærvær. Da kan den 24. desember bli mer enn en helt vanlig dag igjen…

Det handler om habilitering – å utvikle funksjonsevnen og eller mestringsevnen med sikte på størst mulig selvstendighet og livskvalitet på egne premisser. Kunnskapen gir meg frihet til å velge mitt liv.

Fikk disse av min datter, og jeg velger betydningen uskyld og kjærlighet…

Må få dementere at jeg ikke er koronasyk.

Det sier ikke så rent lite om meg som person, det at jeg har en enorm tendens til å blåse opp en sak, at jeg er som løskrutt når det gjelder å snakke om noe før jeg riktig vet svaret. Drar en konklusjon ut ifra det jeg tror, men tro gjør man i kirken. Altså jeg tror det verste, lager meg en forestilling om at slik er det nok – jeg har jo feber, koronaen herjer her i Moss, så dermed er jeg koronasyk. Dette til tross for at jeg ikke har vært i kontakt med, det jeg vet med andre ord, noen som er bærere av covid-19 viruset. Så herved avkrefter jeg min egen mistanke og diagnosestilling.

Når det er sagt så var feberen en påminnelse, og ifølge legen en betennelse i kroppen, som betyr at jeg har oversett og neglisjert kroppens signaler om å stoppe opp og ta meg mer pauser gjennom dagen. Kroppen er fin anlagt. Den sier ifra når noe ikke er helt på stell, og jeg som sjelden, får jeg si, er syk, så var feberen nettopp varselet som fikk meg til å ta affære, et legebesøk for en test. Negativ tankegang ble snudd til noe oppløftende, men samtidig et varsku: Ta det med ro!

Ja, jeg har en tendens til å krisemaksimere ting. Små bagateller kan jeg blåse opp til store problemer. I det store og hele kan jeg svartmale verden rundt meg, spesielt hvis jeg selv føler meg nedfor. Dette svaret forteller meg egentlig at jeg har kommet et stykke på veien også. Når jeg klarer å se og erkjenne at jeg er en person som krisemaksimerer. Dermed greier jeg å snu negativiteten raskere, håper jeg vert fall. En pessimistisk undertone der…

Ser jo ikke på meg selv som pessimistisk, for egentlig ser jeg stort sett lyst på livet, men når det butter imot eller dukker opp noe jeg blir usikker på, da kan jeg krype inn i det mer mørke landskapet. Leter etter alle feil, ser skogen for bare trær som det heter. Og jeg som liker å gå i skogen, mellom alle trærne, å ha mest fokus på alt det andre. Forstå det den som vil…

At denne krisemaksimeringen er gjengs for oss avhengighetspersoner kommer vel neppe som en nyhet, selv om noen av oss er «flinkere» til det enn andre. Jeg var jo vant med at mye gikk skeis, og derfor kunne jeg like gjerne tenke negativt for da ble alt så mye bedre når noe skjedde av positiv art. Jeg kunne ta sorgene på forskudd (eller dette skjer vel fortsatt), og denne sorgen kom heldigvis ikke, men likevel tenkte jeg at det må ha skjedd en feil. Snakk om å være pessimist. Heldigvis kan jeg le av det, og det er en god og positiv egenskap.

Det dreier seg om å snu tankene – det er aldri så galt det ikke er godt for noe, og en ting er sikker: Jeg drikker ikke lenger på alle såkalte sorger og feiltrinn. Jeg finner alltids nye veier, ser etter nye muligheter. Noen vil sikkert påstå at jeg motsier meg selv angående begrepet at det ikke finnes problemer, bare muligheter, og i så fall trenger jeg å skjerpe meg. Men på gode dager, og de fleste dager er gode, så finner jeg stort sett mest muligheter – og eventuelle problemer er til for å løses. Så kanskje er jeg en pessimistisk optimist, men en glad pessimist vertfall…

Se alltid lyst på livet, for i mørket gror ingen ting!

Ble et stykke ut på dagen før jeg kom ordentlig i gang i dag, skjønt ordentlig…

Har blitt syk ser du, men kan ikke bare legge meg til selv om jeg ikke kom meg ut av sengen før klokka ni. Vel, egentlig sofaen, for jeg forviste meg selv til å sove der i natt. Vondt i hele kroppen og feber. Vel og merke var det i går kveld, og ingen påvist feber i dag. Heller ingen hoste eller sår hals. Bare uggen og alt går så veldig treigt. Ja, det kan være koronaen, men vet ikke det uten å få testet meg. Det skal jeg nok gjøre.

Undrer meg over; med kun oss to i husstanden, og bare meg som er syk? Rart. Tenker: Med rundt ti dagers inkubasjonstid, så vil det med andre ord si at smitten eventuelt kom i hus forrige helg. Uten å spekulere, for jeg vet som sagt ikke hva som feiler meg. Det er så fort gjort å lete etter den skyldige, men barnebarna kan være de som overførte sykdommen. Ønsker ikke på noen måte å legge skylden på dem. De virket jo ikke syke, men med barn vet man jo ikke. Om det ikke kommer fra dem er det i så fall av ukjent smittevei. Uansett så tenker jeg at det er ikke noens feil. Denne sykdommen kan ramme hvem som helst, og uten at man helt vet hvem som overbragte smitten. Skummelt egentlig. Jeg merker nå at jeg allerede har satt min egen diagnose.

Det er så typisk. Jeg som mener at jeg har tatt alle forholdsregler, fulgt alt av smittevern, ja, jeg har jo omtrent isolert meg, og så skal jeg liksom bli syk. Og det er enda mer typisk at jeg drar alt for raske slutninger – jeg har på en måte konkludert med at jeg er koronasyk. Det medfører at jeg blir enda mer redd. Ikke på egne vegne så mye, men min samboers. Tenk om han blir syk, det er det verste – en mann i hans alder. Nei, det håper jeg virkelig ikke. Han har jo ingen symptomer, ifølge ham selv. I tillegg, om han ikke blir syk må han med sikkerhet i karantene sammen med meg. Hva med jobben hans og alt det andre? Nå tenker jeg veldig egoistisk. Vil jo ikke sette andre i fare, så vi må bare ta det som kommer.

Det kommer faktisk noe godt ut av å være syk. Jeg ser at jeg trenger å ta det med ro. Kroppens varsellampe lyste rødt, blinket på 38,7 grader, og det er tegn på at noe er galt og jeg trenger å slappe av. Ved nærmere ettertanke, så kan denne temperaturstigningen og kroppssmertene også være et utslag av at jeg har gått på tomgang i det siste. Jeg har ikke vært så flink til å ta signalene på alvor. En ting er sikkert: Godt jeg ikke drikker alkohol mer. Den eneste alkoholholdige væsken her i huset nå er håndsprit, og jeg har på ingen måte tenkt å følge Donalds råd. Det kunne jeg faktisk vært troende til om alkoholen fortsatt hadde makt over meg. Takk og lov for at det ikke er en realitet.

Men med tanke på at jeg bor i Moss kommune, en av de verst rammede områdene av covid-19 viruset akkurat nå, så er det lite trolig det bare er for mye anstrengelser, stress og lite søvn de siste ukene som er årsaken til mine plager. Vent nå litt, ta testen først!

Får vertfall en oppvekker om at det er viktig å ta vare på sin egen helse. Det er også viktig å tenke på andres helse og unngå å overlevere eventuell smitte. Så derfor minner jeg om smittevernreglene: Hold avstand og vask hender! Og er du pjusk; hold deg hjemme! Det skal jeg gjøre de neste dagene. Vel, en tur for å teste meg er det eneste jeg skal foreta meg utenfor huset fire vegger. Godt fryser og kjøleskap er fylt opp. Kan bli tidlig start på julematen i år…

Ja, hvem er jeg egentlig? Dette spørsmålet kan jeg stille meg rett som det er. Andre personer har sikker spurt seg det samme, og noen har sågar spurt meg om hvem jeg egentlig er. Sikkert en grunn til det…

Noen tenker og tror at jeg alltid har det bra, at alle dager går lett, men jeg kan forsikre alle om at det er IKKE tilfelle. Livet er som en berg-og-dalbane, og det er faktisk normalt, selv for de som aldri har hatt avhengighetsproblematikk. Det er ikke følelsene som uroer meg, men hvordan jeg angriper dem – hva jeg velger å gjøre med dem. For eksempel om jeg lar tristhet holde meg nede eller snur negativ tankegang, som følger en negativ følelse og dermed gripe fatt i den og heller se på den som noe å lære av.

Åh, det høres så enkelt ut Heidi, tenker du kanskje. Ja og nei, men alt dreier seg om hvor jeg vil, hva jeg ønsker å få ut av dagen i dag. Ønsker jeg å ha en «drittdag» eller en dag som jeg er mer tilfreds med, selv om det kan dukke opp snublesteiner. Hvor har jeg mitt fokus? Det jeg vet er at det ikke er noen quick-fix – jeg skal igjennom, og med tiden har jeg erfart at det blir litt bedre dag for dag. Dersom du klarer å gjøre noe 1 % bedre for hver dag, så blir det mange prosenter etter hvert. En annen ting er at selv om det kan føles som om det bare går ett skritt frem og to tilbake for en stund, så husk at de skrittene du tok tilbake var kanskje de du trengte for å dvele mer ved et problem. Men bli ikke dvelende for lenge…

Det er om å gjøre å akseptere smerten. Den vil minske. Det vil løsne. Kan hende orker du ikke annet enn å ligge under dyna, se på serier du egentlig aldri har likt, men bare for å få tiden til å gå og for å slippe å tenke. Så gjør det. Du må ingen ting. Likevel håper jeg dyna ikke blir for behagelig for lenge. Kommer ikke videre ved å ligge gjemt under dundyna. Kanskje skal du lytte til hva andre sier, bruke litt tid på noe du har hørt andre har fortalt. Konsentrere deg om de små detaljene, de små tingene i hverdagen. Egentlig mener jeg at det å bare gjøre det, uten å helt forstå hvorfor, vil bli denne ene prosenten som vokser. (Hjernen skjønner ikke poenget med det samme, men den lures til å godta nye, gjentatte impulser over tid).

Jeg skal være først i rekken til å innrømme at det kan kjennes mer behagelig å krype inn i skallet sitt, spesielt nå når hele verden føles så usikker. Det er så enkelt å ta på seg en maske og tro at ingen ser den jeg egentlig er. Men som oftest blir jeg gjennomskuet, og heldigvis får jeg si.  Jeg kan forsøke å skjule min redsel, men kroppen utsondrer uro. Denne rastløsheten har blitt hjelpen som ikke bare jeg selv gjenkjenner, men som andre kan legge merke til: Hva er det du strever med i dag? Faremomentet er at når uroen og rastløsheten kommer ønsker jeg ikke alltid å være blant personer jeg vet vil avsløre meg. Samtidig har jeg jo blitt klar over det selv, og da er det enklere å gå i dybden på hva som utløste rastløsheten.

Tilbake til det å være seg selv, på godt og vondt. Hva er galt med å være meg selv, godta at jeg føler med helt for jævlig en dag? Hvorfor må jeg på død og liv alltid være glad? Alle mennesker rundt meg smiler og virker så muntre og selvsikre. Så var det dette med å ikke sammenligne meg med alle andre. Jeg kan aldri bli som dem likevel. De er dem, jeg er meg, og det er godt nok. Men dager kommer når jeg ikke klarer å eliminere bort at jeg har det vondt og heller burde smile, fordi alle andre smiler; og jeg har lært at når jeg smiler til verden så smiler den til meg. Føler ikke for å smile…Blir det ikke slik at jeg legger lokk på følelsene mine da? Tar på meg denne berømmelige masken igjen?

Bedre å finne ut hvorfor denne tristheten. Kanskje ligger den ikke så dypt. Aksepterer jeg at; ok, det føles litt vanskelig i dag, og jeg blir litt mer sur når jeg ser at samboeren har det fint. Da kan jeg vel fortelle om hvordan jeg har det. Vet du hva, det er provoserende at du går og smiler når jeg føler meg nedfor. Og han sier: Ja vel… Jeg trenger ikke gå rundt å være sur for det – jeg har det jo bra. Men hva er galt da?  Plutselig var jeg svar skyldig. Jeg hadde det egentlig helt greit, faktisk ganske bra. Så lo jeg – begge lo. Et snev av selvmedlidenhet forsvant…

Tilbake i tid (og denne personen hilser på noen ganger fortsatt):

Flink meg hit og flink meg dit. Med hånden på hjertet er jeg ikke så flink til å være meg selv, eller rettere sagt jeg er dårlig på å vise den riktig siden av meg selv. Dessverre må jeg si, at selv om jeg innerst inne har deg bra, så kan jeg ta på meg den grinete masken. Det er liksom slik mitt bilde utad skal være, slik jeg tror andre mener jeg er, så da er det denne masken de skal få se også. Høres helt ko-ko ut, ikke sant. Som om jeg er redd for å vise glede… Som om jeg ikke har lov til å være glad… Skal på død og liv være slik jeg var, slik det var når alt var trist og grått. Jeg var trist og grå. Mennesker så på meg som trist og grå, og det skal de jammen få også.

Vil jeg egentlig være slik? Vil jeg fortsatt tenke: Ingen liker meg, så jeg kan like gjerne gi dem det de tenker om meg. Det er selvfølgelig ikke så rart om de skygger banen siden jeg alltid går rundt og kjefter og smeller. At jeg har hengemunn og rynkete panne. Jeg er sur! Gå vekk! Skulle egentlig funnet ut hvorfor og hva jeg er sur for. Eller egentlig er det noe annet: Hva er jeg redd for? Er jeg redd for å smile på feil sted, at noen har det vondt og jeg går rundt og er glad? Det kan jeg ikke tillate meg. Hør på deg selv Heidi, dette er jo helt sinnssykt. Ja, nettopp. Jeg er sinnssyk, der sa du det…

——

Det har gått noen dager, noen uker, måneder og år. En prosent har vokst, ja, jeg vet ikke til hvor høy den er nå, men jeg kan si at det hjelper å smile til sitt eget speilbilde hver morgen. Jeg har mer mot til å stå på egne ben og være meg selv. Jeg har mot til å le når JEG vil le. I dag går jeg uten masken på – så du får ta meg som jeg er! Jeg har forstått at: Mennesker som kan smile i sorgen, som samler styrke etter fortvilelsen og fatter nytt mot gjennom ettertanke, er mennesker verdt å følge.

—–

Noen av dere sier: «Gleden er større enn sorgen», og andre sier: «Nei, sorgen er størst.»
Men jeg sier at de er uadskillelige.
Sammen kommer de, og når den ene sitter alene med deg ved ditt bord, skal du huske at den andre sover i din seng.
– Kahlil Gibran

Dette ble kanskje forvirrende og uforståelig skrevet, men skitt au… Ta det for det det er, som den jeg er: Ikke helt som alle andre! Ha-ha-ha!

Frelsesarméen rapporterer om at langt flere søker hjelp i førjulstida i år. Voksne menn gråter! Nyhetsreporteren lager et poeng ut av at menn gråter åpenlyst fordi de ikke vet sin arme råd. Ja, det henger fortsatt igjen, at voksne menn skal ikke gråte, ikke foran Frelsesarmégryta engang. Om ikke de kan gråte der, hvor kan de få lov å gråte? Skal de fortsatt gjemme seg bort i all sin nød og gråte sine stille tårer?

Denne tiden er ikke lett for noen, men aller mest vanskelig for de som allerede har det tøft fra før – de psykisk syke og rusavhengige. Men denne gruppen av lidende mennesker har vokst på grunn av covid-19 viruset, som brer om seg med frykt og ødelegger for livsgrunnlaget for mange. Flere mister jobbene sine og dermed sin økonomiske sikkerhet. Det snus på hver krone for å holde hodet over vannet, men dessverre dukker fler og fler under.

I sin kamp for å overleve tyr mange til rusmidler – for å glemme, for å flykte, for å kjenne en ro. Du tenker nok at det er det siste de burde ta seg råd til, men det er nå en gang slik at rusen er for mange det eneste som faktisk holder liv i dem, det eneste middelet som gir dem et pusterom i denne vanskelige tiden. Den eneste vennen de har…

Det er perioder hvor de ikke makter å skaffe seg det «livsnødvendige» rusmidler. Det er tørke i miljøet eller de har ikke penger nok til å kjøpe. I tillegg er sprøyterom stengt og rusmiljøer forvises og de drives på flukt – «Få dem bort»! Sågar finnes det mennesker med hjerte for de aller svakeste, som gir dem husrom. De bryr seg ikke om de fortsatt er aktive i rus, for de vet at akkurat nå er det å ruse seg det siste de kan tenke seg å slutte med. Det vet de ikke kan hjelpe noen som ikke vil ha hjelp til å komme ut av rushelvetet. Når alt er på det mørkeste ser ikke den avhengige noe bedre å leve for enn dosen med fred.

De er sviktet av så mange, men det finnes noen med hjerterom, som ønsker å hjelpe. Dessverre er flertallet mennesker som snur hodet en annen vei. I den forbindelse vil jeg si, ja kanskje banne i kirken, sier enkelte, men som nevnt over – rusmidler er det eneste som holder liv i dem der og da, og dine småpenger kan hjelpe dem til å få det pusterommet de søker. Rusen gir en følelse av lettelse og noen minutters avstand fra en kald verden. Den omfavner dem slik ingen mennesker gjør, for alle mennesker går bare forbi, uten så mye som å løfte hodet for å se på dem. De vet de sitter der, forfrosne og ensomme, mens de drar jakkekragen på sin firetusenkroners Altitudekåpe lengere opp, går videre med fulle handleposer av julegoder og gaver. Hva hadde det kostet dem å stoppe opp, om bare for å si: Hei, jeg ser deg?

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Hva hjelper det å legge småpenger i pappkruset til en tigger, sier du? For det første hjelper det personen at du stopper opp og viser at du ser nettopp den personen. Du viser medmenneskelighet, at du bryr deg. Du ønsker egentlig ikke å finansiere denne personens heroindose, og forståelig nok, men da slipper han eller hun å begå kriminalitet. Ditt pengebidrag kan gjøre at de ikke trenger å stjele eller selge kroppen sin. I etterkant av å ha sviktet seg selv må de ha en større dose for å glemme nedverdigelsen det er å selge andre sjelen sin. Da behøver de en enda større sum for å kjøpe seg nok et friminutt fra sin uutholdelige hverdag.

Har du tenkt på at mange innerst inne ikke ønsker å ruse seg, men når verden rundt dem blir så kald og hard finner de ingen annen utvei. Hadde de hatt en full bankkonto hadde de sluppet å tigge og prostituere seg. Hadde de hatt en jobb å gå til hadde de kjent på verdighet. Hadde de sett en utvei hadde de ikke grått sine salte, bitre tårer. Hadde ikke du gått forbi, hadde de sittet med løftet hode…

Hva med å gi noen denne verdigheten? Gi av din overflod – finn ei gryte, finn et menneske som trenger ditt bidrag. Gjør verden litt varmere for alle! GI HÅP!

https://frelsesarmeen.no/aktuelt/julegryta-gi-hap-i-ei-gryte

Det kostet meg ett halvt minutt å gi mitt bidrag og dermed noen en bedre jul. Har du ikke tid til det, så har du neppe tid til din egen samvittighet…

Vi glemmer ofte at rause mennesker selv kan ha problemer, at de er sårbare, og at selv de kan ha behov for å trekke seg tilbake – bare være seg selv for seg selv. Hvordan kan de hjelpe om de selv ligger nede? Og andre overser at sårbarhet er en styrke – de fortsetter bare å dømme. Egentlig dømmer de mest seg selv…

Vi glemmer at de også har en fortid, og at de ikke har blitt gitt tid til å granske hvordan deres tidligere liv har satt dype spor i egne sinn. Vi ser bare hvor stor innflytelse deres åpenhet har hatt på så mange lidende. Likevel glemmer vi at de selv har lidd og fortsatt kan lide. Trenger de vår støtte? Vi snur oss i stedet en annen vei, uten å berømme og vise dem takknemlighet.

Vi tenker, og kanskje med rette: De ba ikke selv om hjelp, de sto der ranke og sterke. For de kan virke som overmennesker de som alltid har hjerte for å hjelpe andre, men i alt strevet glemmer de ofte seg selv. Plutselig kan de stå der alene – hvem skal hjelpe meg? Glemte jeg å vise mine egne sårbarheter? Glemte jeg å slippe noen innenfor?

Selv om det i denne merkelige tiden er enkelt å gjemme seg bort fordi noen og enhver føler seg tryggest inne i mørket. Mange er redde og frykter for lyset. Uansett ønsker vi alle å bli sett – for den vi er. Alle skulle stille seg spørsmålene: Hadde jeg en sjanse til å være en venn i dag? Hvorfor strakte jeg ikke ut hånden? For hva er kjærlighet annet enn at en blir åpen for andre mennesker?

Alle er vi på vei et sted. Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv. Om vi tar følge med noen som trenger mer tid skal vi sakne farten, og om vi trenger pauser, så skal vi stoppe opp, se og lytte – vise mer interesserte for våre følgesvenner. Hva kan de bidra med? Vise hverandre raushet og forståelse ved å gi rom for hverandres ulikheter. Kanskje ser du det virkelige menneske bak fasaden, den du ikke trodde var der, den egentlige stjerna du skal følge.

Vi skal ikke være så redde for å bry oss, for å være for brysomme og tro at vi sårer noens verdighet når vi sier: Jeg ser du sliter! Vi skal ikke streve så mye for å lykkes, men for å være av verdi. Vi skal ikke dømme andre for å mislykkes, men heller se deres verdi. Vi er alle bare mennesker…

Kjærlighet er å gi andre rom for å være slik de er og slik de ikke er.

———

Er du

Sårbar og åpen

Blir du

Lettere brukt

Sørg for

Jording

Der du står

La knopper

Åpne seg

Uten tukt

(Anne Hege Forsberg Andersen)

… og faller jeg, så har jeg noen som tar meg imot.

Årets siste måned er et faktum, og jula nærmer seg faretruende. I år ligger jeg faktisk etter skjema. Merkelig. Jo mer tid jeg har hatt til å forberede til jul, jo mindre har jeg fått gjort. Men er det så farlig? Jula kommer uansett den. Og det jeg ikke blir ferdig med, er det heller ikke så farlig med.

Akkurat disse bekymringene er bagateller, og bagateller kan skape kaos i hodet mitt. Dersom jeg ser på disse bagatellene som det som skaper dagene mine og gir mening, får de en helt annen betydning. De blir ikke så skremmende og lammende. Faktisk har mange langt flere og større problemer å bale med nå i førjulstida. Noen ønsker å slippe å ruse seg. Ønsker seg en jul uten alkohol og andre rusmidler. Kan jeg stille opp med noe overfor dem? Kan ikke mine livserfaringer hjelpe dem?

Det sies at 1% hjelp er bedre enn 100% medlidenhet. Så da jeg fikk spørsmål om å snakke i et rusforum på nett hadde jeg selvfølgelig lyst til det. Samtidig meldte redselen seg. Det er denne berømmelige frykten for å dumme meg ut, si noe feil eller noe de ikke forstår. Hvorfor denne redselen? De er jo likepersoner og det kan aldri bli feil. Det er min historie. Den burde jeg kunne. I tillegg har jeg bare godt av å gå utenfor komfortsonen min. Det er da jeg utvikler meg videre – blir sterkere, til og med mer tilfreds. Mestring skaper mindre frykt. Og jeg er lei av å gå rundt å uroe med og være redd.

Jeg vet at når jeg fokusere på alt det som gir meg glede så går ting mye enklere. Jeg tenker at både jeg selv og de som lytter på det jeg har å dele om mine erfaringer vil gi oss alle større gleder i livet på sikt. Det er det jeg vil gjøre; gi av meg selv, gi det jeg har fått til dem som også vil kjenne nykterhetens gleder.

Dessverre kom koronaen og ødela muligheten for mine planer. Nå fikk jeg en ny sjanse. Den kan jeg ikke la gå fra meg. Og det vil komme andre tider, så jeg kan se på det som trening. I tillegg blir det en vinn- vinn- situasjon. Ved å fortelle om hvordan jeg har opplevd min edruskap, og ikke minst hvordan jeg opplever denne merkelige tiden nå og hva jeg tenker om hvordan jula kan bli, hjelpe jeg muligens noen til å erkjenne og godta sin situasjon mer. Samtidig tar jeg brodden av det jeg gruer meg til, nemlig jula. Det er en kjensgjerning at det hjelper å snakke om det vanskelige, det man frykter og aller helst vil unngå.

I det store og hele dreier det seg om å kjenne på mestring. For å få en følelse av at dette får jeg til trenger jeg å gjøre det jeg vil, spesielt det som er litt skummelt. Det får meg til å tenke på helgen som var, da barnebarna var på besøk. Det var en superhelg, med juleverksted hvor ivrige hender og nysgjerrige blikk skapte entusiasme, for ikke å snakke om gleden i deres øyne av alt de fikk til og hvor fint det de lagde ble. Mestring og kreativitet hånd i hånd. Helgen ble avsluttet med en tur til Ødemørk, hvor en grillhytte er til for allmennheten. Vi hadde fortjent en skikkelig kosedag etter all jobbingen.

I skogsområdet rundt er det mye å utforske. Jentene var i sitt rette element, brukte fantasien mens vi gikk innover Eventyrstien. Det morsomme var at de åpnet opp for mine fantasievner igjen. Jeg følte meg fri der jeg gikk sammen med go´jentene mine, utforsket med nysgjerrighet, pekte på alle skapningene vi så – tusser og troll og flyvende vesener av alle slag. Barna gjorde meg trygg på meg selv – ingen redsel for å dumme meg ut. Egentlig skulle jeg ta frem barnet i meg oftere, være mer leken og liketil. Det gjør ingenting om det er rart, og det å le av det løser bare enda mer opp i forknytte muskler.

Den største prøvelsen sto ikke jeg for, men mitt eldste barnebarn. Hun kan være litt forsiktig i enkelte situasjoner, og bra er nå det på visse områder, men det kan også være en stopper for videre utvikling. Hun vil så gjerne mange ting, men redselen kan stoppe hennes utforskertrang. Hun er ikke alene om det…

Vi har vært der mange ganger før, gått opp på bergknausen mange ganger før, sett på klatretauet mange ganger før, og alltid har hun lurt på hvordan det er å komme seg opp til toppen, eller ned ved hjelp av tauet. Nå var det ekstra vanskelig på grunn av rimet som hadde lagt seg på berget og tauet. Opp kunne hun ikke komme, det fastslo hun raskt, men ned – skulle hun prøve…

Hun trengte bare å vite at jeg sto nede og passet på, ville ta henne imot, støtte under føttene i det hun akte seg ned med godt grep rundt tauet. Jo, hun skulle, og som sagt så gjort. Hun hadde tillit til med. Klart jeg ville hjelpe. Jeg så ansiktet lyste opp i et stort smil i det hun sto nede på bakken. Hun mestret. Dette måtte hun gjøre igjen, men nå skulle jeg ikke holde så hardt i føttene når hun kom over den bratteste kanten. Hun ville kjenne hvordan hun selv greide ved hjelp av egne krefter. I tillegg klarte hun også å overbevise sin lillesøster at det ikke var skummelt i det hele tatt, så til og med hun måtte prøve.

Ved å utfordre hverandre utfylte vi hverandre. Vi stolte på hverandre og gledet oss over hverandres fremgang. Det er jo slik det fungerer med det meste i livet. Når andre ser at jeg mestrer, og i tillegg vet hva jeg har mestret og stadig gjør fremskritt, vil andre også prøve. Hun klarte, så da kan jeg! Mestringsfølelsen gjør noe med oss. Når vi har gjort noe tilstrekkelig mange ganger, lagt til vanskeligere elementer, øvd jevnt og trutt blir vi alle bedre på å takle lignende situasjoner. Vi utvikler oss som mennesker. Det samme gjelder for oss rusavhengige. Vi trenger å øve litt på å la flasken stå urørt for hver dag, øke vanskelighetsgraden når vi har blitt sterkere og ser at vi mestrer vårt nye edrue liv.

For hver dag som går blir alkoholtrangen stadig mindre og mindre når vi opplever at vi ikke trenger denne giften for å utstå hverdagen. Faktisk blir livet lettere å være tilstede i uten rusmidler. Vi trenger ikke drikke oss til mot eller ta en pille for å utstå hverken angstsmertene eller abstinenssmertene. Jo lengere avstand til rusmiddelet, jo enklere blir det å ta en dag av gangen.

Jeg har sett at det lønner seg å tenke positivt, ha fokus på det som gir meg glede og som gir andre glede. For selv med min fortid er jeg ikke mer outsider enn det jeg selv forestiller meg at jeg er. Og jeg vet at jeg kan, jeg klarer dette for jeg har mestret større utfordringer før. Ingen ting å lure på: Jeg er klar for nye “høyder” – dette vil jeg mestre med glans. Og i tillegg; jeg har noen rundt meg som jeg kan lite på – de tar meg imot om jeg faller…

Når mine barnebarn klarte å utfordre sine frykter, så klarer jeg!

Hvordan? Når du ikke kommer frem fra ditt gjemmested…

Skapdører smeller, og det rasler i bestikk. Kan du ikke være stille, jeg vil sove! Jeg ligger god og varm under dyna, og du eier ikke omtanke. Lytter for å finne enda flere feil å irritere meg over. Med øynene godt igjen forsøker jeg å stenge lydene ute; så ringer klokka. På tide å stå opp likevel.

Orker ikke møte det jeg vet er et smilende ansikt. Sier bare hei, med en ikke fullt så blid stemme. Setter meg i sofaen for å gjennomføre min daglige morgenstund, men den blir ikke slik jeg ønsker den skal være. Klarer ikke slippe taket, konsentrere meg over tekstene jeg leser. Finner ikke forståelse, klarer ikke reflektere. Det eneste som svirrer i hodet er hvor lite omtenksom min samboer er. Peker utover mens jeg sentrer på meg selv. Dette skal være min uforstyrrede stund. Hvem er du som våger å forstyrre?

Det er jeg selv som forstyrrer – det er mine egne tanker. Det var jeg som satt oppe til over midnatt bare for å få spist noen sjokoladebiter, de jeg hadde gjemt unna. Han skulle ikke se dem, se at jeg spiste, se at jeg ikke har forandret meg det minste. Min avhengighet har fortsatt grepet om meg. Alkoholen er bare byttet ut med sjokoladen. Jeg trodde jeg hadde kontrollen, hadde tatt den tilbake, men nå trengte jeg trøst. Trøstespise. Vil ikke føle noe. Vil ikke tenke. Bort med alle vonde tanker og følelser. Vil ingen ting!

Tanker om noe, noe som var. De som alltid minner meg på noe jeg ikke vil bli minnet på. Hvor kommer de fra? Assosiasjoner, noe jeg har hørt. Julesang på radioen kanskje. Jeg liker jo julesanger, eller? Og alt dette snakket om jula, om koronaen som kan ødelegge den. Nei, det er ikke koronaen som ødelegger jula. Den er allerede ødelagt. Kan hend er det lukten av jul, den jeg selv satte i gang med julebaksten forrige dag. Sansene, de setter følelsene i sving, uten at jeg løfter en hånd. De bare kommer. Alle minnene, som er lagret i hjernen, i amygdalaen. Et sammensurium av forventninger, stillhet og glede. Hvilken glede? Hvor er stillheten? Forventninger – alle forventer. Jævla mas. Faen ta deg, kan du ikke la være med å huske. Åh, jeg gruer til jul…

Bort med alle følelser, de som alltid skal minne meg på det som ikke lenger er. Det er fortid. Bli ferdig. Nå er jeg utmattet. Orker ikke mer. Orker ikke enda en dag hvor jeg starter på minussiden. Og jeg la meg jo tilfreds. Gjorde jeg ikke det? Hva var det egentlig som skjedde? Det hadde gått fint så lenge strikketøyet okkuperte hjernen min, men så fort jeg la det bort, og vendte blikket mot tv-skjermen, gikk det kort tid til tankene mine ble forvrengt. Null konsentrasjon. Ønsket bare alenetid. Ved å forandre min sinnsstemning, vise meg uinteressert i håp om at min samboer skulle bli lei av å sitte der og gå å legge seg. Tankene: Gå og legg deg!

Jeg leter etter årsaker. Trodde jeg visste hva som lå bak? Er det noe mer? Hva er det jeg ikke ser – ikke forstår? Oppturer og nedturer. Ene sekundet glad, neste sur. I går var jeg oppesen, i dag er jeg nedfor. Jeg ville ha forståelse. Jeg søker forståelse fra andre, men samtidig slipper jeg ingen inn. Jeg legger lokket på. Jeg vil flykte fra alt, flykte inn i noe som gir en følelse av kontroll, noe jeg kan kontrollere, ingen andre. Men i bunn og grunn er det sjokoladen som har kontrollen, akkurat slik alkoholen hadde. Dette vet jeg. Jeg kjenner teorien. Jeg kan alle faktaene. Hvorfor gjør jeg dette? Igjen og igjen…

Redsel for å bli avslørt. All denne uærligheten. Hvor lenge skal jeg ha det slik? Helt til jeg selv tar grep. Helt til jeg erkjenner. Helt til jeg forsoner meg. Forsone meg med hva? Det var jo slik det var, kan ikke endres. Ingen kan klandres for disse stadig tilbakevendende tankene, spesielt nå. Det er under en måned igjen til jul. Kunne ikke Jesus blitt født på en annen årstid? Jeg åpner en Freia helnøtt. Befrielsen. Skammen. Burde ikke. Skulle ikke…

Jeg la meg i sjokoladerus. Jeg gikk til sengs etter å ha sittet og ventet på å få alenetid, tid til å sitte i selvmedlidenhet. Dyrket tristheten og gomlet sjokolade.  Det er dette som gnager denne morgenen. Det at jeg ikke viste karakter. Jeg ga etter for suget. Jeg er en taper. Jeg er en egoist. Jeg er den jeg alltid har vært. Jeg har ikke forandret meg det spor. Maler og maler. Synger den samme sørgmodige visa. En trist julesang – My Sad Christmas Song (Miley Cyrus). Jeg tyller meg inn i gammelt og krøllet julepapir.  

Snu tankene. Dette er ikke verdens undergang. Ok, jeg spiste den sjokoladen. Er det egentlig så farlig? Kan det være noe enda mer? Hvorfor snakker jeg ikke om det? Tenker i stedet: Han vil ikke forstå. Og det er jo en sannhet i det. Noe vil han nok skjønne, bare ikke alt. Og hvem taper på at jeg går rundt i min egen selvmedlidende tåkeverden? Bare jeg selv. Jeg er i ferd med å åpne opp, erkjenne mitt ansvar og vende blikket innover meg selv, ikke utover. Snur meg mot det positive. Sola skinner jo. Finner flere lyspunkter. Jeg kan bare endre meg selv og min tankegang.

Følelsene slipper ikke helt taket. Kjenner fortsatt en uro. Dårlig samvittighet for at jeg vet hva jeg skal gjøre. Hva jeg innerst inne vil gjøre. Trodde vertfall det. Ta på en annen maske. Smil- til- verden- masken. Hjelper å skrive alt ned. I det jeg leser gjennom teksten, ordene jeg har skrevet, henvender han seg til meg. Ser ham i øyekroken, skrått bak meg, legger hånden på skulderen min. Jeg hører han sier noe, prøver å si noe, men jeg avfeier ham. Hører ikke etter. Svarer før han har fullført setningen. Meg, meg, meg. Ser du ikke at jeg er opptatt! Så kom tårene, men han hadde allerede forlatt rommet. Jeg snur meg, og ingen var der. Ingen til å ta meg imot. Skulle jeg ha gått etter? Blir bare sittende og tårene triller. Forløsende tårer. Følte jeg var klar – klar til å forklare, men han var opptatt. Bebreidelsen. Jeg klarte å ødelegge denne gangen også.

Selvsentrert. Jeg overførte mine følelser til den jeg er glad i. Ønsket å bli sett, tatt på alvor, men så vendte jeg ham ryggen. Så bare meg selv og min lidelse. Han kan ikke vite når jeg ikke sier noe. Jeg trenger å gråte mer – på hans skulder. Kan jeg? Gi det en sjanse. Ta ham inn i min verden og vise meg selv. Gi ham min sårbarhet. Ikke bare klare alt selv. Vi er da to. Jeg er ikke alene. Det er ikke bare meg her i verden. Jeg spør: Vil du holde rundt meg?

 Han holder meg hardt. Stryker meg varsom på ryggen. Flere tårer strømmer ut. Jeg var ikke tom – det er mye igjen, men det er en start. Jeg hører meg si: Jeg har det vondt. Han sier: Er det min skyld? Nei, det er alt det andre, alt før. Klarer ikke sortere. Det bare hoper seg opp. Kjennes godt å si det. Han ser meg inn i øynene. Jeg prøver å vike unna, vri meg ut av armene, men han holder meg fast. Tar tak i ansiktet mitt. Kysser meg. Det var dette jeg trengte så sårt. Jeg åpnet opp, slapp ham litt innenfor.  Akkurat nå er det nok. Det er en start, på noe mer, noe stort, noe som gir håp. Håp for fremtiden. Håp om en bedre jul først og fremst. Bare oss to denne gangen. Det blir godt. Vår jul!

Vil du lese hva jeg har skrevet? Så kan vi dra å se etter julegaven?