En person som betyr mye for meg skulle komme på besøk denne helgen. Det var en stund siden sist – en stund siden sist vi hadde hatt kontakt. Jeg så frem til besøket samtidig som jeg grudde meg. Det var mye som burde sies, som skulle vært sagt for lenge siden. Jeg hadde utsatt – ville ikke legge mer byrder til enn det allerede var hadde jeg tenkt hver gang vi møttes. Blir nok ikke denne gangen heller. I stedet hadde jeg ordnet litt ekstra i heimen. Kjøpte inn matvarer jeg viste vedkommende likte, forberedte favorittmiddag, ja, i det store og hele gjort meg flid. Vi skulle ha det hyggelig. Om ikke annet fikk han hvilt ut…

Fredag ettermiddag kom beskjeden: Må jobbe overtid, men kommer i morgen ved tolvtiden. Ja, selvfølgelig, det forsto jeg, nå i disse koronatider. Noen ble syk og andre måtte steppe inn. Hadde det ikke skjedd ganske ofte? Jeg slo tanken fra meg, lot tvilen komme personen til gode – denne gangen også.

Det nærmet seg tolv på lørdag. Avtalen var å møte vedkommende på togstasjonen, men måtte forsikre meg først. Ringte, men ikke noe svar, så jeg sendte en tekstmelding: Da går jeg til stasjonen! Svaret kom ganske umiddelbart: Jeg har dessverre blitt syk selv og kan ikke komme, men neste helg… Det ble som fryktet, som magefølelsen hadde fortalt meg. Nok en gang sviktet. Ja, ja…

Prøvde å ringe på nytt. Dette måtte vi snakke om – jeg måtte snakke om det. Jeg hadde noe på hjertet, noe viktig, noe av betydning for begge parter, men mest for eget velbefinnende. Heller ikke noe svar nå. Hvorfor? Kunne jo ikke unnskylde seg med at han ikke hørte, at han sov siden han nettopp hadde sendt meg en melding. Da skrev jeg, med stor skuffelse og beskjeden bar preg av det: Ja, om du vet med sikkerhet. Alt blir svada – kan ikke planlegge noen ting… God bedring!  Svar tilbake lot vente på seg. Det måtte nok synke inn, finne et godt motsvar, noe som rev skikkelig, og det kom to timer senere…

– Var ikke så pålitelig i 30-åra du heller. Kanskje jeg tar kopi av det. Kan ikke lastes for det jeg er født med. Var foreldrene din alkoholikere????

Jeg måtte fordøye teksten og tenke meg godt om før jeg svarte. Det jeg nettopp leste var en rettferdiggjøring av personens egen avhengighet og feiltrinn. Kanskje tiden var inne for å gjøre nettopp det jeg hadde gått og tenkt på – bryte kontakten for at vedkommende skulle innse at valgene var hans, selv hvor mye det lå i genene. Han trengte en bevisstgjøring. Jeg trengte å befri meg.

Klart det gjorde noe med meg, og jeg visste jo så alt for godt hvordan jeg hadde vært, at jeg selv hadde vært upålitelig så absolutt, og jeg vil ikke på noen som helst måte tilbake til slik det var – til den jeg var og den personen jeg kunne se gjennom ordene jeg leste. Jeg måtte gi en tilbakemelding om at jeg ikke kan ha det slik mer, denne usikkerheten og alle bekymringene. Bekymringer vil jeg nok uansett ha, men da er det bare meg selv å skylde på, at jeg ønsker tankespinn og å lage meg de verste historier.

Jeg ville ikke såre, men jeg kom til å såre – det var uunngåelig. Sannheten er vond å få servert. Det vil nok oppfattes som et nytt svik, helt sikkert, men jeg måtte sette foten ned for ikke å bli dratt med i dragsuget selv. Briste eller bære. Jeg kan ikke lenger leve for andre. Bare meg selv. Det dreier seg om ansvarliggjøring av mitt eget liv, ikke minst hans.

Jeg kunne ikke gå i forsvar – ikke angripe heller. Sannheten sved for meg også, men jeg kan jo ikke fraskrive meg min fortid – det at jeg selv hadde sviktet så mang en gang. Jeg vil vise at jeg tar ansvar, også for mine gamle handlinger og feiltrinn. Jeg måtte gjøre meg forstått og uten å anklage noen. Jeg begynte å skrive:

– Nei, jeg vet jeg såret og skuffet barna, foreldrene og venner mfl., men jeg har lov til å si hva jeg mener. Min fortid kan jeg ikke endre, selv hvor mye jeg ønsker alt ugjort, men nå kan jeg være et forbilde – håper jeg. For din egen del, og min – er det kanskje lurt at du “raser” fra deg. Jeg må verne om meg selv og ta vare på min edruskap for ingen er tjent med at jeg faller nå, og faller jeg så faller jeg dypt… Derfor kan vi ikke lage avtaler som du ikke klarer holde. Løgner kan jeg alt om, selv om jeg lar tvilen komme deg til gode… alt for ofte kanskje… Vet bare at det er slitsomt å lyve i lengden…

Nei, mine foreldre var ikke alkoholikere, men jeg har det i genene – går sju ledd tilbake i generasjonene, og to av fem søsken sier vel sitt. I tillegg kan jeg vel si at alle mine søsken har en form for avhengighet til noe…

Jeg dømmer deg ikke, ønsker deg bare alt godt. Vet jeg ikke kan hjelpe deg så lenge du ikke vil ha hjelp, og det er bare du selv som kan hjelpe deg ved å be om hjelp. Så inntil du finner ut at nok er nok, og uten at jeg “slår hånden av deg” ønsker jeg at vi ikke har kontakt. Jeg blir sliten av å aldri vite, ordne alt mulig til ingen nytte. Da vet jeg vertfall at vi ikke skal møtes, om du forstår hva jeg mener…

Du kan lyve så mye du vil, men det er bare deg selv du lurer… Og håper dette ikke starter en tirade av ukvemsord du aller mest vil angre på.

God helg, og du skal aldri tvile på at jeg bryr meg og er glad i deg !

Jeg trykket på send. Det slo meg; er jeg egoistisk? Tenker jeg bare på mitt eget ve og vel? Nei, jeg gjør ikke det, og jeg står for hvert eneste ord. Jeg skrev det jeg skrev for å sette grenser og det er ikke egoisme, snarere tvert om. Jeg skrev også for å prøve å få mottakeren selv til å ta ansvar, bli mer ansvarsbevisst. Det vil gjøre vondt – sannheten kan såre, men kunne ikke annet, for noen av oss.

Med tiden ville han forhåpentlig forstå og ta til fornuft – slik jeg gjorde…

Uten en tro på at jeg ville få et verdi liv hadde jeg ikke kommet meg hit jeg er i dag. Mitt mot og min grunnleggende styrke fikk håpet om et bedre liv til å gro og spiren av en tro på å klare det. Andres heiarop økte mestringsevnen, og jeg kjempet videre.  I dag setter jeg stor pris på alle livserfaringer, også de vonde – for uten smerten hadde jeg ikke funnet gleden ved å kjenne livskraften vokse i meg.

Noen synes det er rart jeg kan si at jeg er takknemlig for min fortid. Grunnen er enkel; da hadde jeg ikke blitt den jeg er i dag. Samtidig retter jeg også takknemligheten fremover når jeg for eksempel deler om mine erfaringer. I disse situasjonene øker villigheten, en villighet til å komme meg enda lengre. Den åpenbares gjennom handling, ærlighet og åpenhet – mot menneskemøter som har gjennomstrømmet mitt liv, men aller mest gjennom ærligheten til meg selv, da jeg innså at også jeg var og er verdifull…

Selv om jeg elsket mine barn over alt på jord, verdsatte mine foreldre og søsken, kunne ikke denne kjærligheten få meg til å sette en stopper for min alkoholavhengighet. De fleste av disse nærstående menneskene ba om at jeg skulle endre meg, men jeg klarte ikke. Ikke før jeg selv fant troen på at det var en grunn for mitt liv. Det var for meg selv jeg skulle slutte – ingen andre. Det måtte komme fra meg selv og fra mitt indre – min egen verdighet. Det hjalp lite at andre var håpefulle om jeg selv ikke eide håpet…

Jeg fant tilbake til troen på meg selv og fikk eie håpet. Nå vokser håpet i meg daglig. Likevel har jeg gjennom disse nyktre årene tenkt mye på hva som fikk meg til å finne troen. Hvorfor jeg selv fikk et ønske om et bedre liv? Noen hadde sådd et frø i meg ja, men jeg måtte selv finne tilbake til kjærligheten til meg selv. I det siste har jeg tenkt mye på nettopp dette. Det har vel sitt utspring i at en person jeg holder nært til mitt hjerte selv strever med å se hvor verdifull personen er. Jeg vokter meg for å pålegge krav, selv om jeg lever i håpet for at personen selv erkjenner sine sårbarheter og blir villig til å tro på seg selv og dermed kan finne nøkkelen til handling som igjen kan føre personen ut fra maktesløsheten. Slik jeg fant nøkkelen…

Jeg vet det meste dreide seg om et følelsesmessig opprør inni meg. Jeg flyktet fra følelsene mine ved å innta alkohol – døyvde all smerten gjennom å ruse meg – bort fra meg selv, alt og alle. Da erkjennelsen var et faktum ble mange smertefulle følelser lagt under lupen. Arbeidet med disse emosjonelle svingningene kan beskrives som sorgbearbeidelse. Denne sorgen over alt det tapte og jeg sørget over tapet av min «venn» – alkoholen. Jeg kjenner også en slags sorg nå siden jeg vet hva alkoholismen har gjort mot denne personen; fra å ha det som så ut som et lykkelig liv med bra helse og mange gode fremtidsmuligheter til et liv tilnærmet rennesteinen og tap av livsgnist.

Om jeg ikke direkte hater denne sykdommen – avhengighetssyndromet, så kjenner jeg meg fortsatt maktesløs og føler et mektig nærvær til min egen fortid så mye sterkere. Alle minnene om de skadene jeg påførte min familie, mine venner og meg selv. Jeg sørger over tapet av kjærlighet, den kjærligheten mine barn mistet på grunn av at alkoholen fikk all. Jeg sørger over alle de tapte årene, de årtiene jeg tilbrakte med å gå gjennom sykdommens helvete. Jeg sørger fordi jeg unner ingen denne altoppslukende smerten – denne angsten som gnager inntil marg og bein.

All den fysiske og psykiske lidelsen måtte nedbrytes. Jeg måtte erkjenne min maktesløshet, slik jeg erkjenner den samme maktesløsheten nå, slik denne personen må erkjenne sin maktesløshet overfor alkoholen, den som er fullstendig uhåndterlig når man kjemper imot. Det gjelder å gi slipp!

Ja, jeg har lidt mange tap som et resultat av alkoholens makt over meg. Å erkjenne sorgen er en del av å erkjenne sykdommens påvirkningskraft i livet. Gjennom å våge å se hvordan alkoholen virkelig har påvirket og påvirker mitt liv har jeg begynt å bevege meg lengere bort fra alkoholens grep og inn i et nytt, håpefullt og levende liv. Jeg vet at det ikke alltid er lett å erkjenne sine nederlag. Men en kapitulasjon er nødvendig for å redde seg ut av kong alkohols destruktive kvelertak om man noensinne skal kunne leve et verdifullt liv igjen.

For: «Hver beslutning som ikke tas fører med seg sine fordreininger, og dager går tapt i ergrelse over tapte dager… Det du gjør, eller tror du kan gjøre, begynn å gjør det. For djervhet har magi, kraft og ånd i seg». (Johann Wolfgang von Goethe)

 “Riv” ned dine stengsler, de som hindrer deg i å vokse. Våg å være deg selv og våg å være villig til å vokse utover dine grenser!

I går markerte vi overdosedagen, og mange dødsfall kunne vært unngått om flere brydde seg, tok seg tid til å se og snakke med de som lider. Den rusavhengig er ikke den eneste som lider under sykdommen, og en overdose påvirker langt flere i omgivelsene. Du trenger ikke være profesjonell for å bry deg!

Kommunikasjon ved kriser og sykdom

Sykdom og kriser påvirker relasjoner, og en rusavhengig eller en person i psykisk ubalanse er i aller høyeste grad syk og befinner seg i en stor krise – alle i omgivelsene er i en krisesituasjon. Hva kan skje? Hva skal skje?

– Forventninger om at noen stiller opp.

– Personer med gode, nære relasjoner takler kriser bedre.

– Når noen nære blir syke kommer hele familien i ubalanse.

– Snakk om det som skjer.

– Gi gode og tilstrekkelig informasjon om hendelsen eller sykdommen, behandlingen og eventuelle følelsesmessige reaksjoner.

– Barn blir ofte «glemt» når mor/ far blir syk.

– Gi klare beskjeder og la barna få vite hva som er galt for å unngå fantasier og bekymringer.

– OBS! Krisereaksjoner hos barn med søvnvansker, dårlig matlyst og sengevæting blir mer fremtredende og bør møtes med forståelse og oppmerksomhet (ikke sinne).

– Skole, barnehage og BUP kan være til hjelp – samt nære pårørende eller naboer/venner.

– Etablere en trygg og god relasjon for best mulig resultat for både pasient og pårørende.

 – Trenger hjelp til mestring. OBS! Barn i kriser.

– Lære seg mestringsstrategier for bedre å kunne forholde seg hensiktsmessig til situasjonen og egne reaksjoner. Få kontroll og forståelse.

– Sammenheng mellom følelser og mestring, dvs. at positive tanker/ følelser gir økt mestring og at situasjonen/ sykdommen blir mindre belastende.

Mestringsstrategier:

1. Vurdering av situasjonen:

→ Primær – selve situasjonen

→ Sekundær – hva kan gjøres?

• Følelser→ Mestring↘

→ Problemfokusert→↘

                                              Endringer

→ Følelsesfokusert →↗Revurdering av situasjonen i forhold til hvilke hovedfokus, kvalitet og intensitet:

Problemrettet strategi: Løse problemet ved handling og adferd

Vurderingsrettet strategi: Endre den kognitive (følelsesmessige) forståelsen av situasjonen. Akseptere!

Følelsesrettet strategi: Bearbeide følelser og reaksjoner og redusere emosjonelle ettervirkninger.

– Nytt møte og nye tanker rundt den belastende situasjonen.

– Vurderinger – følelser og handlinger påvirker bearbeidelsesforløpet og utfallet.

– Hjelperen må forstå den syke personens vurderinger og bidra til å eventuelt juster disse ved å lytte, stille spørsmål og gi tilbakemeldinger. Speile pasientens følelser!

– Viktig å være åpen rundt følelser og vanskelige spørsmål som dukker opp.

– Viktig å hjelpe med å sortere følelser, tanker og vurderinger og andre sanseopplevelser (kroppslig).

– Sette ord på det som skjer (følelser, tanker etc.) for å unngå økt engstelser.

Psykisk førstehjelp:

• Være medmenneskelig, lytte og imøtekommende.
• La personen få avreagere, godta det som kommer av reaksjoner (positive/ negative).
• Berolige og oppmuntre.
• Godta – ikke bebreide, men erkjenn vonde følelser.
• Aktivisere.
• Gi mulighet for hvile, søvn.
• Legge vekt/ fortelle at det er naturlige reaksjoner på en urimelig påkjenning.
• Hjelpe til å bearbeide skyldfølelse. Viktig at hjelper kjenner egne følelser/ reaksjoner.
• Forståelse→ Mestring.
• Oversikt over situasjonen, danne seg et bilde.

→Hva utløste krisen/sykdommen – det bakenforliggende, ikke symptomene?

→Hvilken fase pasienten er i og hjelpebehovet?

→Hvilken betydning/påvirkning er det emosjonelt?

→Hvilken livsfase og hvordan dette skaper utfordringer evt. ny krise?

→Pasientens sosiale situasjon, familie, venner og muligheter for hjelp/ støtte fra dem?

OBS! Viktig informasjon kan ofte feiltolkes av personer i sjokk eller i sterk ruspåvirket tilstand («overdosemodus») og må gjentas senere.

– Overta ansvaret.

– Omsorg, støtte og trygghet.

– Aktiv lytting- la den andre fortelle og spør direkte spørsmål om opplevelsen.

– Oppklar misforståelser.

– Verbal og nonverbal kommunikasjon (kongruens = samsvar mellom verbal og nonverbal/ kroppsspråk).

Hvordan kommunisere i vanskelige situasjoner?

• Skape en god relasjon mellom den syke og hjelper.
• Spørsmål og aktiv lytting – oppfølgingsspørsmål.
• Speile og bekrefte – verbalt og nonverbalt.
• Stimulere til å utforske, snakke om problemet og situasjonen. Bakenforliggende, her og nå og fremtidsplaner.
• Være tydelig, gi og få tilstrekkelig informasjon og få forståelse for situasjonen.
• Åpenhet og ærlighet (uten å forverre), vise empati.
• Samsvar mellom verbal og nonverbal kommunikasjon (viser usikkerhet og bekymring, men sier noe annet). Tydeliggjøre og reflektere sammen. Være konkret.
• Lære å sette ord på følelser.
• Handle →Føle →Tenke →Handle. En følelse kommer alltid i etterkant av en eller annen handling, egen eller andres – deretter tankespinn og påfølgende ny handling.

To hovedtyper spørsmål:

• Lukkede spørsmål:
• Kan besvares med få ord, som regel ja eller nei.
• Brukes for å bekrefte eller avkrefte noe konkret, fokusert og avgrenset.
• For å få svar på faktiske, objektive forhold, men ikke for å få et helhetlig blide av pasienten.
• Ønsker å få informasjon om nøyaktig det en spør etter (informasjonsspørsmål).
• Hensiktsmessig når pasienten har vansker med å snakke.
• Kan være passiviserende og hjelperen styrer ofte samtalen.
• Stimulerer til lite dialog og relasjon

OBS! Det er pasientens rettighet å regulere informasjonen.

Viktig å stille entydige lukkede spørsmål som f.eks. Har du inntatt mye alkohol?

• Åpne spørsmål:
• For å invitere til utforskning, beskrivelse og forklaring av situasjonen.
• Rom for å dele om følelser, tanker og opplevelser.
• Stimulere til å fortelle, snakke fritt og åpent. Ikke avbryte.
• Personlige erfaringer →Fortrolighet. OBS! Avklar taushetsplikt!
• Lite styrt og skal hjelpe pasienten og for å kunne finne ut hvilken hjelp som trengs.
• Bruk Hva-spørsmål som gir faktasvar. Eks: Hva mener du med det?
• Hvorfor-spørsmål gir fornuftsvar
• Hvordan-spørsmål gir følelsesmessige svar.

OBS! Unngå ledende og retoriske spørsmål fordi de gir liten frihet og er ofte mer en påstand enn et spørsmål. Eks: Så du har drukket mye?

Kommunikasjon

• Utforske problemer der evnen til å stille åpne spørsmål er viktig om det som føles viktig for dem det gjelder
• Gi bekreftende tilbakemeldinger, gi opplevelse av likeverd og forståelse.
• Rom for bearbeidelse. Vise empati!
• Ikke alltid ha ambisjoner om å løse problemet, men å reflektere og utforske. Hjelpe pasienten med å forstå og bli bedre kjent med sine følelser/ reaksjoner. Starte en prosess som på sikt kan løse problemet. (Hjelp til selvhjelp).
• Utforske følelser – åpne spørsmål og speiling.
• Kartlegging for å få mer informasjon om pasient og situasjon. (Kartleggingsskjema).
• Stimulere til å utforske og kunne begrunne situasjonen fra flere synsvinkler.
• Stimulere til å se seg selv og sin situasjon i et nytt perspektiv (Perspektivere).
• Hjelpe til å bygge opp gode arbeidsrelasjoner, utforske relasjoner og forventninger. Tillit!
• Aktiv lytting, oppmuntring, støtte og trygghet!

OBS! Personlige følelser, lengsler og forventninger må unngås. Gi/ få klarhet. Kan hemme prosessen om hjelper og «pasient» får et for nært forhold. Å vise seg som et medmenneske er nok!

———-

Dette innlegget bærer nok et fagpersonpreg for mange, og ikke så rart for jeg skrev dette notatet da jeg studerte rus- og psykisk helsearbeid. Likevel velger jeg å legge den ut for jeg mener kommunikasjon er så viktig og kan selvfølgelig brukes i de fleste situasjoner hvor personer med avhengighetssyndrom eller psykisk lidelse og deres pårørende er i en krisesituasjon, noe de ofte er.

Gjør oppmerksom på at kritiske og alvorlige situasjoner krever kyndig veiledning og eller behandling av helsepersonell (med brukererfaring eller fagutdanning), men som medmenneske kan alle vise omtanke og omsorg – avsette tid til å lytte og se personen(e) som trenger hjelp. Men en person som ikke vil hjelpe seg selv får heller ikke vi hjulpet, men bare å være der kan få personen til å vurdere å be om hjelp.

Kommunikasjon er mye mer enn ord!

Dette er et sårt tema. Kjenner jeg blir trist når jeg leser odet jeg har skrevet: VENNSKAP. Det gjør meg trist fordi jeg har et savn etter virkelig vennskap, en fortrolig venninne. Det vennskapet til en person jeg hører andre forteller om at de har – en person de alltid kan gå til, snakke med om alt som plager dem eller om alt det fine de opplever – stort sett noen å snakke om alt med og gjøre det meste sammen med – en venninne i gode og ikke minst vanskelige stunder…

Hvorfor er dette så sårt? Har jeg ikke noen jeg kan snakke med, ringe til, gå tur med, ta en kaffekopp med eller gjøre alle disse tingene som venner pleier å gjøre? Jo, jeg har da det, men ikke helt på samme måten likevel. Min samboer er vel det nærmeste jeg kommer en bestevenn, og det er ikke alltid han burde bli overlesset med alle mine problemer, selv om det er nettopp det som skjer. Problemet er vel at det ikke er lett å være objektiv i partner- eller familiære forhold, hvordan svare og håndtere ulike situasjoner uten for mye føleri, slik til dels en venn eller venninne kan.

Og jeg har gode naboer, som jeg nesten daglig slår av en prat med. Enkelte ganger kan vi til og med snakke dypere samtaler, om livserfaringer, men sjelden om de aller vanskeligste problemene. Jeg respekterer deres taushet, og de min. Jeg har til og med noen jeg kan ringe til om jeg ønsker å ta opp noe som ligger meg tungt for hjertet, og ikke minst har jeg flere likepersoner som har grunnlaget for å forstå problemstillinger omhandlende situasjoner i livet som dreier seg om avhengighet – om angst, tilbakefallstanker, følelser og tanker som oppstår rundt ulike hendelser som påvirker meg i hverdagen som nykter eller livet generelt. Jeg har gode veileder å oppsøke når jeg vil, men flere av disse har ikke alle forutsetningene for å gi meg svarene jeg søker. Kanskje føler jeg det blir for mye symptomsnakk og for lite om det bakenforliggende. Noen ganger ønsker jeg bare å snakke «normale» samtaler, og la fortid være fortid…

Hva er vennskap? Hva definerer jeg som vennskap?

Jeg tenker at vennskap handler om å respektere hverandre. Jeg er meg, og du er deg. Venner anerkjenner hverandre, og alle er med på «å bestemme» eller de bytter på å bestemme ved å komme til enighet eller det bare skjer naturlig. Vennskap er altså en relasjon mellom mennesker hvor gjensidig respekt vises gjennom deres kommunikasjon, samhold og omtenksomhet – deres sterke bånd motstår selv de mest vanskelige situasjoner. Det virkelige vennskapet sitter mer dypt. Det er en person vi vet vi kan stole fullt og helt på, en som viser omtanke, en som ikke er redd for å si sannheten. Denne type vennskap utviser gjensidig respekt og tillit – man har ryggdekning. Det tåler en trøkk – tåler en krangel og tåler både latter og gråt. Det finnes sjelden noe hemmelighold i slike forhold. De er tuftet på åpenhet og ærlighet – sann og ekte kjærlighet. Et ekte vennskap tåler stillhet, det å bare være sammen…

Vennskap kan også være det flyktige og overfladiske, hvor de involverte ikke alltid tar seg tid til å ta brodden av det som tynger mest, men snakker heller om løst og fast eller rettere sagt; går rundt grøten. Det dreier seg vel mye om redsel for å såre eller for å komme altfor nær. Redsel for å avsløre noe de helt ikke kan hjelpe videre med, noe de ikke orker å bære byrden av.  I mange tilfeller handler det mye om en redsel for selv å bli avslørt. I slike forhold kan det dreie seg mer om å ta enn å gi. Det skal kunne gis og tas uten forbehold og ingen skal dra fordeler. Eller føle skyld…

Noen ganger kan et vennskap skape problemer ved at man ikke helt klarer å leve sitt eget liv fullt ut og er avhengig av andre for å løse alle hverdagslige problemer, følelser og tanker. Om man lever for og gjennom andre, og ikke skjønner hvorfor man aldri er tilfreds, er det på tide å se på hvilket liv man lever. Her kan det dreie seg om misbruk av en annen persons tillit, på en måte et svik for å selv oppnå bedre resultater. Men hvem blir sviktet? Om man svikter sin egen overbevisning for å gjøre smarte trekk i en annens spill, blir begge tapere. Først behøver man å rydde opp i egne saker for at forholdet til andre kan bli bedre. Kan hende ser man at det ikke lønner seg i lengden å gjøre ting for egen vinnings skyld.

Måten man møter livets utfordringer på preger livet man lever, og forsøker man å flykte fra feilene, forfølges man av dem. I slike tilfeller kan en god venn se hva som er i ferd med å skje og veilede i riktig retning, om man er i stand til å vedkjenne seg feiltrinnene og tåler å høre andre påpeke dem. I et virkelig vennskap vil dette være mulig, og da kan man rette opp feilene og lære av dem. I tillegg kan man lære nye ting ved å erkjenne egen utilstrekkelighet. Respekten mellom personene vil vokser, samt selvrespekten.

Et genuint og trofast vennskap innebære empati. (Empati – fra gammelgresk: Empatheia, er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv). Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne og andres erfaringer og intellektuelt forstå, uttrykke og oppleve følelser. Det innebærer også å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget. Et vennskap hvor empatien står i høysetet tåler alle opp-og-ned-turer og i de virkelige nedturene ser man virkelig hvilke venner man har. Det skal føles godt å bli møtt med respekt for den du er, få anerkjennelse på det vi sier og gjør, at noen har tid til å lytte til oss, men også er trygge nok på å si ifra hvis det vi sier eller gjør ikke er bra. I et virkelig vennskap er dette selvfølgelig gjensidig. Dessverre har jeg i mange av mine nedturer opplevd at de jeg trodde var venner ikke var de gode vennene likevel…

Det er godt å ha noen man kan vise følelser for – og å kunne være seg selv. Forskning viser at vennskap er godt for helsa og det gir trygghet og muligheter. Trygghet for at du har noen nære rundt deg som du stoler på, og muligheter for ulike opplevelser og erfaringer med ulike mennesker. Nære venner deler kunnskap og erfaringer med hverandre. De lærer og har det gøy sammen, men det forutsetter selvfølgelig trygghet. Trygge personer tar kontakt med hverandre. De snakker sammen, de trøster hverandre og viser omsorg.

Alle trenger vi gode forbilder, veiledere og noen som vil bistå oss i «tykt og tynt». Selv vi voksne trenger hjelp til å finne ut av følelsene våre, vertfall jeg, og noen trenger også hjelp til å finne en venn eller komme inn fellesskap.  Det handler om å få muligheten til å bli inkludert, og få gode opplevelser sammen med andre. Noen som gradvis bidrar til å bygge et personlig fundament, bestående av tro på seg selv og at en er verdt noe. En slik person kan virkelig kalles en sann venn og bidrar til oppbygging av selvfølelsen. God selvfølelse fører til trygghet, det viktigste i et menneskes liv.

Men venner kommer ikke av seg selv, det vet jeg alt om. Ligger feilen ene og alene hos meg? Er jeg ikke kompetent nok? Er jeg ikke nok «på»? Trives jeg for godt «alene»? Eller er jeg bare redd? Redd for hva?

Det kreves kompetanse på hvordan få seg venner. Det forutsetter for eksempel at man har en sosial kompetanse på hvordan man kommer i kontakt med andre og ikke minst at man kan lytte og vise empati – respektere hverandre for den man er. Det forutsetter kanskje også at man har opplevd og lært hva godt vennskap i oppveksten betyr, og ikke blitt offer for stadige svik av personer man har hatt tiltro til. Dette med svik er kan hende en av de største grunnene til at jeg har vansker med å knytte nære vennskapsbånd. Jeg har i så måte selv vært den som sviktet, så mulig er jeg i tillegg redd for å såre noen igjen, redd for at noen skal tro jeg vil snu ryggen til å gå, slik jeg ofte gjorde. Jeg frykter vel å ikke bli gitt muligheten for å vise en annen side, at jeg er ikke en sviker, så derfor blir jeg heller «alene» og tier still.

Det er jeg som må ta meg bryet med å fortelle alle sannhetene om min fortid og være konsis på at det livet jeg levde ikke er malen over hvordan jeg er nå – den jeg egentlig er. Siden jeg har hatt for vane å flykte inn i alkoholrusen og gjemme meg bak den, lage en mur av hemmelighold, så er det naturlig for andre å være skeptisk. Er det slik at jeg har vanskeligheter med å vise respekt for andre mennesker siden min selvrespekt er til de grader ødelagt ved at jeg har forsøkt å flykte fra mine følelser?! Det var alkoholens ansikt jeg viste, og ga uttrykk for å være den gang, og jeg strever muligens fortsatt med å overbevise andre at jeg ikke er denne personen lenger. Jeg må våge å ta den samtalen, men jeg må finne den som ønsker å lytte, ikke bare høre – som oppriktig vil bli nærmere kjent med meg. Jeg kan ikke bruke krefter og sløse bort energi på mennesker som ikke godtar de sidene av meg som har noen skampletter. Jeg er ikke perfekt, langt ifra, og dette trenger jeg også å godta selv. Kanskje ligger det mye der? Kanskje skal jeg bare la alt stå til, «bryter sammen» og la alt komme eller kanskje sprenges døra av seg selv. Vel og merke om jeg møter en person som ikke selv tar seg så høytidelig. Denne personen har jeg enda ikke møtt…turt å møte…?

Skulle ønske jeg kunne være som et barn igjen. Barn er ærlige, så lenge de har opplevde anerkjennelse, tillit og ærlighet av omsorgspersoner i sin startfase av livet, opplevd empati og kjærlighet, omtanke og tillit akkurat slik vennskap skal tuftes på. Her er noen ærlige utsagn fra barn sagt om vennskap, og det er nettopp et slikt vennskap jeg virkelig savner, det vennskapet jeg selv hadde som barn, men som forsvant i ungdommen, da jeg mistet meg selv fordi jeg ikke hadde lært om virkelig tillit – det jeg virkelig savner nå…

– Blir vennen min lei seg så trøster jeg ham.

– Vi kan bli sinte på hverandre selv om vi er venner.

– Leke og le er så gøy – jeg kan gjøre det hele dagen.

– Det er fint å ha noen å dele ting med og fortelle ting til.

– Venner hører på hverandre.

– Vi kan bare holde hverandre i hendene.

– Jeg blir så glad når vennen min er der når jeg kommer til barnehagen.

Vi har mye å lære av barna! Kanskje jeg skulle være mer som et barn igjen…

Jeg kan i tillegg gjøre noe av disse tipsene, vertfall begynne å øve mer på mange av dem…

1. Eksponere meg for nye folk

2.Si hei til nye folk

3.Ha øyekontakt og smile

4.Være selvsikker

5. Late som jeg ikke er sjenert

6. Være modig å starte en samtale

7. Tørre å dumme meg ut

8. Utvise toleranse

9. Være positiv

10. Være meg selv!

——–

Ingen ville vel ønske å leve uten venner, selv om han hadde alle andre goder.

– Aristoteles

Hvordan er det med dere pårørende for tiden – blitt noe bedre?

Nei, trodde ikke det heller. Gått tilbake til gamle vaner, selvmedlidenheten: «Det er ikke min skyld». «Har det så vondt». «Orker ikke mer».

Mulig det, men litt skyld i hvordan du har det, hvordan du føler deg har du vel selv også!? Det er dine følelser og deg selv det omhandler, og det er du ansvarlig for – ingen andre what so ever… Selvsagt er det ingen som klarer dette i lengden, men hvorfor piner du deg selv? Gi slipp!

«Ja, men, han vil jo aldri høre…?»

Mulig det også, men la ham for guds skyld få bli ferdig… og jeg vet han eller hun har hørt deg, men akkurat nå vil de bare drikke, ruse seg. En dag tar de fram disse ordene, alt du maset om, tenker over dem, tar en bestemmelse – som er deres og ikke din… Inntil da kan du bare gjøre en ting: TA VARE PÅ DEG SELV!

Når gjorde du sist noe du hadde lyst til? Når gikk du sist på kino eller besøkte en venninne eller venn? Ok, koronaen satt en stopper for mye sosialt samkvem, men kan ikke bare skylde på alt det utenforstående. Hvem har du lagt ansvaret på da – igjen? På alle andre, eller aller mest på sønnen og datteren, mannen eller kona… Ikke sant, du vil ikke høre du heller. Hvor mange ganger har jeg bedt deg om å tenke på deg selv, ta ansvar for deg og ditt liv? Hvem er tjent med at du også går på tomgang? Hvem sitt ansvar er det å fylle opp tanken? Nei, jeg snakker ikke om bilen…

Så er det vel også noen av dere som ikke har noen problemer i familien. Ingen som drikker mer enn de burde. Ingen som knasker piller og ingen som setter seg et skudd eller tar seg en «tjall». Dere går bare og glatter over, dekker over med finurlige historier, men så finurlige er de ikke skjønner du. Vi har alle hørt dem før, fortalt dem selv også. Hvem lurer dere? Bare dere selv. Kan hende er det for å overleve. Ja, det er en overlevelsesstrategi, kjenner til den. Tror du ikke naboen vet? Alle vet så alt for godt hva som foregår. Hvorfor ikke bare si det som det er – ærlighet varer tros alt lengst…

Det var dagens påminnelse, og ble du en smule perpleks. Litt angrende og lei deg? Jeg skulle bare få deg til å tenke – tenke selv – på deg selv! Nå litt om meg og hvordan jeg kunne tenke – og nei, jeg var ikke alltid bedre jeg. Jeg kan fortsatt gå tilbake til gamle synder – gammel tankegang, la følelsene ta overhånd. Bli den selvmedlidende: «Å gud, så synd det er på meg»! Selvfølgelig trenger også jeg påminnelser inn imellom…

Når jeg ser tilbake, har jeg ofte forrådt meg selv og latt meg lure: «Hvordan kunne jeg unngå å merke hva som skjedde»? Alkoholismen etterlot seg møkkete flekker over hele mitt liv og likevel så jeg det ikke. Hvordan kunne det skje?

Fornektelse er et av hovedsymptomene på familiesykdommen alkoholisme – avhengighetssyndromet generelt. Enkelte av oss fornekter at den som drikker eller ruser seg har noen problemer; andre legger bare skylden på han eller henne, den som ruser seg for alle våre problemer og fornekter vår egen ansvarlighet og påvirkning av situasjonen. Jeg var ikke villig til å se meg selv i det hele, at jeg var min egen «herre» over hvordan jeg følte det. Hvorfor?

Fordi jeg, som så mange andre pårørende ikke kan beseire sykdommen på egen hånd, vertfall ikke for den som virkelig eier problemet (selv om jeg selv lider av avhengighetssyndromet, og vet mye om hva som kreves… nykter snart seks år…). Vi finner opp måter å overleve de stadige krisene, brutte løfter, alle svikene, tapte forhåpninger og alle pinsomhetene – all smerten. En måte å håndtere dem på er nettopp fornektelse av alle ubehagelighetene eller den skremmende virkeligheten. Vi tror til og med at selvmedlidenhet hjelper…

Jeg har med tiden sett viktigheten av å være sammen med likepersoner, dele om min historie og lytte til andres for dermed ser jeg at: Jeg ikke er alene! Gjennom kunnskap og erfaring lærer jeg bedre å håndtere alkoholismens lunefulle krefter. Overlevelsesstrategier som er langt bedre enn fornektelse og som ikke koster meg så mye. All støtten fra andre pårørende og med de verktøyene og prinsippene vi gladelig deler med hverandre – veiledning og samhørighet – gjør meg bedre rustet til å møte den virkeligheten som pågår. Jeg kan forlate det å bare overleve og begynne å virkelig leve.

Jeg har på en måte alltid gjort så godt jeg kunne – og det er i grunnen godt nok… Om min eneste mulighet til å håndtere en vanskelig situasjon på er å fornekte den, kan jeg ikke se tilbake og kjenne medfølelse med den personen som ikke så noen annen utvei enn å ruse seg, som ikke hadde bedre muligheter akkurat da. Jeg ser det helt klart nå, og jeg klarer å leve mer mitt liv – ikke hans. Jeg kan tilgi meg selv og kjenne på takknemlighet over å ha kommet så lang som jeg har. Men jeg har fortsatt en vei å gå…

Jeg føler med deg, men jeg vil ikke på noen som helst måte fortelle deg at din selvmedlidenhet og min medfølelse hjelper deg. Det er bare DU som kan hjelpe deg med å begynne å ta ansvar for ditt liv. LEV DITT LIV! Hva med å starte i dag – det er aldri for sent, og kanskje er det nettopp det som skal til for at den avhengige selv kan begynne å ta ansvar for sitt liv…

Anger er åpenbart sløseri med energi; du kan ikke bygge på den – den duger bare til å fråtse i…

…og snart er det høst – tid for hvile og ettertanke…

Denne sommeren synger på siste verset. Bare på noen dager, i det august tippet over på sin siste uke har høstlufta på morgenen tatt overtaket. Kveldene kommer fortere, så dagene må benyttes til det fulle for å dra nytte av dagslyset og de enda varmende solstrålene. Snart går det meste i dvale for å lade opp, og da trengs det et godt reservelager.

Gjennom sommeren har jeg lagt meg opp et arsenal av D-vitaminer og laget meg et godt grunnlag for vinteren slik jeg i sin tid la grunnlaget for en god, edru fremtid. Jeg frykter ikke morgendagen lenger – den blir som den blir, men så lenge min samvittighet er god, skaper jeg et bedre utgangspunkt og kan derfor gå morgendagen sikrere og tryggere i møte.

Med tiden har jeg lært at frykten hjelper meg til forsiktighet og sømmelig respekt for det ukjente og i forhold til andre mennesker, de jeg før fryktet – de jeg måtte drikke for å møte. Alkoholen var et middel for å oppnå og etablere kontakt og til å føle tilhørighet med andre. Faktumet var at jeg bare oppnådde å bli en slave av denne ensomhetens tyrann.

Tiden, og i ordets rette forstand er tiden aldri stillestående – alltid i bevegelse, slik jeg trenger å være tross at jeg lever akkurat nå. Men nå er ikke lenger nå, men iste – i fortiden. Jeg skal ikke glemme den, men likevel rette fokuset på fremtiden. Fremtidsperspektivene ser jeg ikke lenger på med redsel og gru, men med mer tilfredshet og undring – mer sinnsro. Jeg har jo laget meg et bedre grunnlag gjennom ervervelse av rettsinn og egenrespekt, skapt av kjærlighet. Kjærlighet til livet – en kjærlighet som tåler mye mer.

Kjærligheten er bygget på tillit og ærlighet, oppriktighet og omtanke.  På villighet til å se meg selv og andre, se meg selv i andre. En kjærlighet som ikke krever, men hvor vi kan gi og ta av hverandre, hvor jeg, hvor vi får lov til å bare være oss selv. Denne kjærligheten ble gitt meg i gave da jeg så meg selv og ikke bare alle andre – da jeg begynte å gi av meg selv, gi av min kjærlighet…

Jeg åpnet opp min dør og slapp mennesker inn. Stadig får jeg økt toleransen for disse menneskers gavmildhet, det som gir grobunn for mer kjærlighet. En kjærlighet min selvopptatte frykt hadde skjult så lenge. Denne kvelende frykten for å miste noe jeg hadde, noe jeg trodde jeg hadde eller trodde jeg kunne få om jeg krevde. Og jeg krevde fordi jeg var redd for å ikke få…eller miste…

Skuffelsene og svikene – jeg skuffet og svek, som så mange andre skuffet og svek. Jeg mot dem. Aldri oss. Jeg fikk ikke fred før jeg reduserte alle mine krav og innså at det middelet jeg brukte for å oppnå samhørighet og rettskaffenhet bare var en stor løgner og bedrager – kong alkohol, han som tok og aldri ga. Han som gjorde meg til en narr, en taper og den samme løgner og bedrager som ham selv.

Nå derimot, når jeg omsider prisgir hele mitt følelsesregister og er meg selv fullt ut, da er jeg fri fra trelldommen, og alt dette gjør virkelig min opplevelse av et fullverdig liv. Jeg er ikke lenger vill, desperat og akutt ulykkelig…, men nå – gjennom alt jeg har erfart vet jeg med sikkerhet at bare å leve er noe stort…

Ærlighet og oppriktighet, en gavmild raushet fra andre, min egen gavmildhet har åpnet opp mitt sinn og selvrespekten har fått blomstre. Så vel som en toleranse overfor andres syn og væremåte har jeg med tiden åpnet opp øynene for å tolerere meg selv og mitt levde liv. Jeg har jeg sett viktigheten av å samle blomstenes frø og bevare dem vel til tiden er inne for å så dem igjen.

Ja, alt har en tid – det er en tid for alt. En floskel kan hende, men dog. Jeg er et resultat av tiden som var. Tidens tann har både revet ned barrierer og råtne bestanddeler, fjernet stygge utskudd og fordervelser og deretter bygget opp nye, fine og sterke forgreininger og bånd – et tryggere grunnlag for fremtiden. Nå skal jeg bruke tiden som er, og bruke den godt. Jeg skal gå ut å samle flere frø fra blomstene, frø jeg kan så i tiden som skal komme – til våren når nytt liv skal slå rot å vokse. Det videre grunnlaget jeg legger, alt jeg samler vil bli til nytt liv. Akkurat slik jeg selv hittil har sådd frø for at mitt liv skal vokse – bli frodigere, sterkere og mer motstandsdyktig.

Snart vil løvet fra trærne falle, blomstene visne hen og bli til muld. Lage grunnlag for en ny vår – nye tider. Jeg selv vil bestå, for «mitt løv» har ikke falt ned enda, mine dager er ikke talte. Jeg skal bare hvile, sitte i fred og ro i lys av måneskinnet når sola etterhvert senker seg på vår halvkule…, men fortsatt gir den meg et stikk i nakken, et minne om tiden som var og en påminnelse om tiden som vil komme…

Det er en tid for alt…

Det skjer noe utenfor. Snekkere og murere har begynt å bygge opp igjen bodene som brant i våres. På fredag måtte jeg skynde meg ut for å se om drivhuset og tomatene mine ble tatt vare på. Alt var i skjønneste orden – takk og pris! Orker ikke mer uforutsette ting nå. Jeg har lagt ned mye arbeid med tomatene i år. Jeg har langt ned mye arbeid for å få et levelig og trygt liv. Endelig føles det godt og trygt…

—–

Etter brannen i boder og søppelskur har jeg blitt veldig vár på lukten av røyk. Jeg har oftere drømmer om at det brenner også, men det er lenge siden jeg har drømt at jeg er innestengt i brennende hus, slik jeg kunne da livet mitt var mer kaotisk – når jeg ikke så mulighetene og løsningen på min tilværelse.

Stadig drømte jeg at jeg sto i et brennende rom. Luften var fylt av tykk røyk og alle utganger var blokkert av ild. Mens jeg hev etter pusten og febrilsk prøvde å rope om hjelp, uten å få frem en lyd, så jeg en hånd som vinket seg til meg bak flammene. Jeg visste at friheten, lys og luft var på den andre siden av døren og at en sikker død ventet på meg om jeg ble stående. Hva ville jeg? Ville jeg klare det? Jeg tvilte fortsatt, for hvordan skulle jeg komme meg gjennom de oppslukende flammene? Da våknet jeg opp av mitt eget redselsutbrudd.

Det var vel omtrent slik jeg følte livet mitt var da jeg var fanget av alkoholen. Også før jeg selv ble en trell underlagt rusen sto jeg foran store utfordringer i livet. Selv i våken tilstand følte jeg det som et mareritt – utsatt for farer på alle hold og redd for å ikke klare å komme meg fri. Alles oppfordringer om å ta grep og komme meg videre føltes umulig. Jeg tvilte på egne ferdigheter, på min verdi og håpet på et mirakel tros at jeg følte jeg var i en blindgate og trodde at ingen kunne se meg. Noen måtte ha sett, og mirakelet inntraff. Jeg fikk hjelp av en reddende hånd, som ga meg mot nok til å ta sjansen og dra min vei. Jeg var endelig fri – fri fra et fangenskap, men jeg gikk inn i et annet…

Igjen var jeg som et gissel i mitt eget hus – i mitt eget liv. Hvor var den hjelpende hånden nå? Alkoholen ble løsningen. Jeg husket at den én gang for mange år siden hadde gitt meg en ro. Den som hadde gjort meg modig, tøff og mer selvsikker. Alkoholen fikk meg til å glemme og tok meg bort fra hverdagens kjas og mas – bort fra alle problemene. Den gjorde meg fri igjen, trodde jeg. Fri fra meg selv, men aldri helt fri.

Jeg søkte trøst i hver dråpe, for å finne et vern mot all redselen og frykten for allting utenfor veggene. Alle vanskelighetene. Alle krav som ble stilt meg. Det fantes ingen muligheter. Jeg så ingen andre mulige løsninger enn å drikke mer. Til slutt ble heller ikke alkoholen den tilstrekkelige metoden for å finne fred – kjenne friheten. Det var da det begynte å brenne igjen. Hadde jeg tent på? Nesten hver natt så jeg brannen komme nærmere og nærmere. Nå skulle jeg nok dø. Ville jeg dø?

Det kreves mot til å ta seg ut av det som kjennes trygt, det forutsigbare og kjente. I virkeligheten var det den rake motsetning, men jeg så det ikke. Om jeg ville videre måtte jeg ta meg forbi varmen. Skulle jeg risikere? All smerten – hva venter meg på den andre siden? Der var jo alt ukjent, utrygt og alt måtte startes på nytt. Orket jeg? Det var varmt i huset hvor veggen brant. Snart faller de, men om jeg holder meg i ro vil jeg være trygg, vil jeg ikke?  Jeg var redd. Jeg ba – ba om hjelp, men ingen hørte. Lenge ropte jeg. Fortvilelsen. Så kom erkjennelsen. Jeg kunne ikke bli. Utenfor var den virkelige friheten. Jeg ba nok en gang. Da så jeg den igjen. Jeg tok hånden…

Gjennoppbyggingen av livet vil jeg gjøre grunndig…

Det begynne å ligne et fullstendig bygg igjen nå. Grunnmuren er på plass. Måtte den være sterkt nok til å holde reisverket oppe. Måtte byggverket bygges til å stå imot eventuelle nye branner.

Det begynner å ligne et liv igjen. Måtte jeg ha bygget min grunnmur og reisverket oppå solid nok til å tåle uforutsette ting. Måtte jeg være sterk nok til å stå imot et hvert problem som prøver å sabotere for min fremtid. La meg fortsatt være fri! Jeg er fri – fri til å handle eller la være, til å ta sjansen eller vente med å ta beslutninger. Jeg er fri til å gjøre valgene som kjennes riktige – og hånden viser meg veien om det behøves…

Det brenner ikke nå…og jeg nører ikke oppunder glørne lenger heller. Har annet å gjøre – bygge meg et liv…

Det blinker og smeller. Regnet hamrer på ruten. Det var meldt kraftige regnskyll – farevarsel og nettopp nå er himmelen åpen. Normalt står jeg ute i slikt vær, og gjorde det inntil nå, før jeg gikk inn for å skrive. Sto trygt under tak og i god avstand til høye punkter og selv i trygg forvisning om at jeg ikke er det utsatte punktet. Jeg synes tordenvær er fascinerende, men jeg har stor respekt for lynet. Katta derimot liker ikke slikt vær. Den har gjemt seg bak sofaputene, slik noen mennesker gjør for å føle seg skjermet for uværet.

Som liten pleide jeg å holde en pute foran øynene når det var noe skummelt på tv. Det var liksom betryggende å ha den der selv om jeg hele tiden gløtte over kanten. Måtte se. Det var spennende med det skumle. Uten sammenligning var alkoholen også et slags vern mot det utrygge og fremmede, det jeg ikke likte eller også brukt jeg den som skalkeskjul, skjule hvem jeg egentlig var og når jeg ville bli mer modig. Alkoholen var i tillegg noe skremmende, noe jeg fryktet og hadde dårlig erfaring med, men likevel nysgjerrig på.

Ja, akkurat slik brukte jeg alkoholen til å begynne med, som er forløser i usikre situasjoner og for å eksperimentere – trodde jeg ikke var som dem, men etter hvert forsto jeg at jeg var som dem. Alkoholen ble som en tvangstrøye. Selv om jeg visste hva rusen gjorde med meg, at jeg ble en annen, mest til det motsatte av hva jeg ønsket – en særegen, irriterende grinebiter, bare med øyne for meg selv og mitt eget velbefinnende og etter hvert et nervevrak full av angst for alt og derfor måtte jeg innta alkohol for å døyve smerten som kom ved fravær av stoffet.

Hver gang jeg skrudde korken av flasken eller åpnet en ny kartong med vin begynte det å bruse i meg. På slutten klarte jeg ikke vente til jeg var hjemme før jeg måtte helle innpå for å slukke kroppens tørste etter å få ro – for en stund. Jo mer jeg drakk jo mer måtte kroppen ha for å motstå og klare av abstinensene og herjingene inni meg. Den psykiske smerten var verst, men den fysiske mest synlig – skjelvingen, den jeg prøvde å skjule og bortforklare.

Det å gå dager, uker og år i konstant frykt, alltid på vakt overfor å bli fersket eller konfrontert med at jeg hadde et alkoholproblem skled over i en likegyldighet. Til slutt orket jeg ikke bortforklare overfor de nærmeste. De visste altfor godt. Trengte ikke være hjerneforskere for å se at jeg hadde mye å bale med, at min mentale tilstand var på randen og at «medisininntaket» oversteg enhver eventuell anbefaling. Kan hende kom det uventet, men dog mer kjærkomment da jeg omsider fortalte at jeg ønsket en innleggelse. De hadde for lengst sluttet å mase – forstått at det ikke nyttet. Jeg selv måtte ta grep.

Ja, jeg måtte selv erkjenne og innse at jeg trengte hjelp. Ville ikke, maktet ikke, kunne ikke lenger stå det ute i stormen – kald og sliten. Som et lynnedslått tre, avkledd og naken sto jeg der. Jeg måtte inn i varmen. Finne tilbake til den virkelige meg og trygt sitte der (her) å se på at uværet herjer der ute. Jeg er i trygghet nå, men om jeg ikke tar alle forholdsreglene jeg har lært, og bruker kunnskapen og erfaringene riktig kan et tilbakefall slå ned som lyn fra klar himmel igjen.

Det er den tiden på året da safting og sylting står i fokus her i hjemmet. Nå er svartsurbæra moden, så det er om å gjøre å få den på flasker. I mangel på egnede flasker til saft fikk jeg fire av naboen. Fire polvareflasker – ja, det er fortsatt noen som kan drikke alkohol.

Jeg var ikke helt forbered da jeg åpnet flaskene opp for å rengjøre dem. Dunsten slo imot meg, en kraftig eim av noe som holdt mange prosenter. Jeg rykket til og skyndte meg å legge dem i vaskevannet. Bort, få det vekk. Jeg bestemte meg for å gi bort alle flaskene, til glede for de som fikk og jeg slapp å ha dem stående som påminnere og triggere.

Jeg har ikke tenkt å skrive mer om denne saken, og safting er vel ikke akkurat så interessant for alle, men jeg har nå skrevet om det før, for omtrent ett år siden, så i stedet for å bry hjernen og ikke bli for langdryg i uttalelsen om at safting er gøy – ja, jeg mener det tros alt. Hele prosessen er moro, fra plukking, tilberedelsen og helt fram til safta er på flaskene klar for å nytes. Ok, nå er det nok. Jeg legger heller ut fjorårets blogg om safting jeg – saft suse…

https://tidenetter.com/2019/08/28/saft-suse-for-et-liv-et-fantastisk-liv/

Jesus gjorde vann til vin. Jeg gjør akevitt (Livets vann) om til saft…

… Kan tro flytte fjell?

Om man tror alt blir bedre, vil det forhåpentligvis bli det, om man da virkelig ønsker det nok. Om man tror noen vil gjøre deg vel, kan det godt hende det motsatte skjer. I sistnevnte utsagn er det best å vite, men troa på at fremtiden blir bra skal man ikke miste. Andre kan man ikke gjøre noe med – bare seg selv…

Tro, det gjør man i kirken sies det, og ja det er godt mulig, men som jeg skriver skal man ikke miste troen på at noe skal endre seg – til det bedre. Men å tro at man har ryggdekning i alle situasjoner er ikke det samme som å tro på positive endringer, for det bør man helst vite for ellers får man seg en på trynet. Klart man kan lære av det også, dyrebar lærdom for mange, meg inkludert. Det er jeg som er ansvarlig for mitt liv, ikke hva alle andre ville måtte ønske å bidra med for meg, så derfor lønner det seg i lengden å vite hvor andre står, og vite hvor jeg selv står i forhold til dem.

Ble dette forståelig? Vel, for å forklare nærmere… Jeg har blitt såret mang en gang fordi jeg har trodd på andres ord, trodd de har ment det godt, trodd de ville stille opp, trodd de forsto, trodd de har stått med meg i last og brast, til og med trodd jeg selv ville gå den rette veien, men i alle tilfeller hjalp ikke troen meg. Jeg hadde ikke blitt lovet noe, heller ikke av meg selv de gangene jeg trodde jeg skulle klare, men ble “tatt” av min tro på at jeg skulle klare. Det var bare det at jeg hadde ikke tatt den avgjørende bestemmelsen, jeg hadde ikke tro nok – jeg trodde eller stolte ikke på mine egne avgjørelser fordi jeg selv ikke ville innerst inne. Fortsatt litt ullent forklart. Forstå det den som vil, den som tror…

Jeg kan ikke bare tro, jeg må ville det – av hele mitt hjerte. Jeg behøver å vite at jeg klarer, at jeg mestrer, at mennesker rundt meg, som også har troen på meg, bidrar til at det går den rette veien. Det å ikke bli forlatt, bli tilsidesatt og latterliggjort gjør at troen kan svinne hen. I det store og hele er det meg selv som bestemmer hvordan morgendagen blir, på tros av alle andres væremåter, ord som sies eller ikke sies. Det som er viktig for meg er å vite at uansett hva folk måtte mene er det jeg som skal ta valget og at jeg vet hvor jeg vil, ikke at jeg tror jeg vil… Vite om konsekvenser – ikke tro at: Det skjer ikke!

Det avgjørende er kunnskap. Kunnskap om hva som gjorde meg til den jeg er, om min sykdom og om alle konsekvensene som kom i kjølevannet av avhengighetssyndromet. Kunnskap gjør at jeg vet mer om meg selv, om min fortid, om mennesker – i det store og hele hva som kan skje om jeg ikke tar kunnskapen på alvor. Jeg vil vite mer, erverve meg mer viten om, og da hjelper troen meg svært lite. Om jeg da ikke vet at troen hjelper…

Så tro i seg selv kan ikke flytte fjell… eller…

——

Trenger en god porsjon mot, styrke og kunnskap om hvordan flytte dette fjellet… og vite at jeg klarer… Mon tro om jeg klarer å komme meg til månen… Jeg vet det går, noen har vært der før, men klarer jeg – eller vil jeg? Det er det som er det store spørsmålet: Vil jeg! For det jeg vil, det klarer jeg oftest, men jeg trenger fortsatt ha troen på at jeg kan – og vite at jeg kan…

Stadig forvirret? Kort sagt: Man skal ikke tro, men vite! Du er kan hende uenig i det…