…, men jeg vil ta meg god tid – ikke gjøre noe forhastet!

Jeg har tatt en beslutning, etter nøye overveielser og gjennomgang av mitt mål i livet. For det er viktig å sette seg mål og ha en plan for morgendagen, kommende uker og måneder – hva jeg ønsker å oppnå. Men jeg behøver å revurdere det jeg har satt meg fore med jevne mellomrom, for i likhet med verden forandres også jeg.

Når jeg begynte på min tilfriskning var min første prioritering å holde meg edru, og det er det jo fortsatt. På sett og vis er det et delmål for å komme meg dit jeg virkelig vil. Dersom alkoholen begynner å ta seg til rette i hverdagen min igjen, da kan jeg bare glemme å realisere drømmen. Det som bidrar er alle de erfaringer jeg har gjort meg, gode og dårlige, men det er investeringer for fremtiden så lenge jeg forvalter dem riktig. Det handler om bevisstgjøring.

*

Det er jeg som er ansvarlig for min fremtid og det er jeg som skal ta valgene. Likevel har jeg vært en pleaser store deler av livet, eller ja-syken som noen kaller det. Selv da jeg drakk prøvde jeg å forfølge andres ønsker, i den grad det gikk an når alkoholen stort sett okkuperte hjernen og styrte det jeg foretok meg. Man kan kanskje si at jeg tilfredsstilte alkoholens krav – underkastet meg dens makt. Fortsatt driver jeg og straffer meg selv for alle mine feiltrinn både med og uten alkoholen som virkemiddel. Stadig spør jeg meg hvorfor, og det mest fornuftige svaret er vel at jeg har en redsel for å skuffe andre og det å ikke bli godtatt eller kanskje en kombinasjon. Jeg ønsker vel å vise alle rundt meg at jeg er tilliten verdig. I bunn og grunn har jeg ikke alltid lyst til å gjøre det jeg takker ja til. Forstå det den som kan…

Det å gjøre alle til lags er energikrevende – det tapper meg for krefter. Da jeg tok meg tid til å se nøyere på min handlingsplan – min privatlagde individuelle plan for hva mitt fremtidige mål skal være, da ble jeg plutselig oppmerksom på at denne målsetningen eide jeg ikke. Mange andres synspunkter, og kall det gjerne velment overtalelser, har vært medvirkende til det som stod der. Og jeg hadde jo på en måte godkjent det, vertfall skrevet det, men en handlingsplan kan endres, slik jeg endres, og godt er det.

*

Det er mye som har tynget meg den siste tiden, blant annet denne handlingsplanen. Koronakrisen har i tillegg laget krøll i mitt hverdagsliv slik den har for mange andre. Egentlig var det også denne pandemien som åpnet øynene mine – jeg fikk mer tid til å tenke. I all denne frykten som også oppsto, frykten for både det ene og det andre gjorde at jeg begynte å saumfare meg selv mer nøye. Hva er det som egentlig opptar meg mest, som gjør utsiktene mer foruroligende? Hva frykter jeg mest? Frykten skal aller helst imøtekommes slik at jeg litt etter litt utsetter meg for situasjoner jeg uroer meg for, som en øvelse og eksponering over tid for å venne hjernen på at dette er ikke så farlig likevel. Ulike anliggende var av den art at etter lengere tids trening så frykten ut til heller å forverres enn til å bedres. Da innså jeg at det var nødvendig å ta en nærmere titt på det som ligger bak. Ikke minst dette med å lide av ja-syken, å føye meg for alles tilsynelatende gode argumenter for at jeg bør gjøre ditt og ikke datt.

Jeg har takket ja til så mye uten riktig å ha tatt inn over meg og overveiet omfanget, om det er noe jeg virkelig ønsker, vil og kan. I etterkant kom tankekjøret: Har jeg kunnskapene og forutsetningene som skal til? Vel, kunnskapen kan jo tilegnes, men kanskje koster det meg mer enn det gagner. Det var jo dette jeg skulle ha tenkt over før jeg svarte og påtok meg ansvar for noe jeg ser at jeg allikevel ikke kan. Så sniker denne irrasjonelle tanken seg inn: Jeg kan ikke skuffe, men vedkommende ville sikkert ikke hatt noe problem om jeg svarte nei eller om jeg ringte og beklaget i etterkant at svaret var forhastet. Det var slik det til slutt ble, jeg tok den lille telefonen, hvorpå vedkommende sa: Det er jo en ærlig sak! Hvorfor uroet jeg meg videre?

Det er bare det at jeg stiller så strenge krav til meg selv. Noen ganger umenneskelige krav til hva jeg skal og bør levere. Jeg skal bevise at jeg kan være som alle andre, men aller helst enda bedre. Selv om andre synes at jeg gjør en utmerket jobb blir det uvesentlig. Jeg er sensor, dommer, aktor – you name it, og jeg vurderer om jeg har bestått i henhold til mine egne krav: Ikke bra nok!

Nå har jeg vel straffet meg selv lenge nok?!

Dette siste året har gått så fort. Men takket være dette koronaviruset stoppet det meste opp og mye ble satt på vent, også mitt liv på en måte. Da er det for en gang skyld godt jeg er en tenker – så jeg har fabulert, reflektert og innsett mange feil jeg har gjort. Det er også vel og bra, for som jeg skrev i går: Den som aldri har feilet har ikke prøvd hardt nok – og det har jeg virkelig gjort, det skal jeg ha. Ofte har jeg befunnet meg i en dypere tilstand av maktesløshet – smertefull, men samtidig så nyttig med tanke på fremtiden.

*

I grunnen har jeg massevis av pågangsmot. Det er også slik at mange mennesker jeg har møtt gjennom tilfriskningsprosessen har gitt meg mange gode og anstilte betraktninger og synspunkter, som bidrar til at jeg selv blir mer reflektert. Jeg har lyttet og «plukket» med meg massevis av andres erfaringer og kunnskap som har blitt formidlet. Spesielt nå i disse koronatider, hvor jeg flere kvelder gjennom de siste ukene har deltatt på oppfriskningskurs med Rita Nilsen, hvor hun har tatt for seg faresignaler på tilbakefall og ulike punkter for å bremse tilbakefall. Dette har vært en medvirkende årsak til hvorfor jeg forsto at nytenkning måtte til. For gamle løsninger gir kjente svar, og det er ikke de jeg trenger for å utvikle meg og komme videre. Dermed måtte jeg se på denne planen min, som muligens var basert på følerier. Jeg måtte slutte å bare polarisere og begynne å jobbe, jobbe mot en ny målsetning.

Kan hende har jeg satt meg hårete mål? Egentlig har dette vært en lenge uoppfylt drøm, så nå er tiden inne for å prøve å realisere ønskedrømmen – drømmejobben. Den har egentlig ligget til grunn for alt jeg hittil har foretatt meg – studier, kurs og annen arbeidserfaring, det som kunne være nyttig på sikt.

Jeg har ikke bare lekt med tanken om å ha et sted, et lite småbruk der andre likepersoner og rusavhengige med et ønske om en livsendring kunne komme å bidra med sine livserfaringer, til og med arbeidskraft og kunnskap om enkelt jordbruk og dyrehold, men hatt troen på at det kan bli en realitet.  Jeg tror på at det hjelper å bruke kroppen og ikke bare sitte stille å snakke om sine problemer. Ofte kommer ordene og samtalen lettere når man holder på med ulike ting, er i aktivitet med noe man liker – noe med mening. Samtaler og fysisk arbeid er etter min mening den beste «terapi». Men jeg skal ikke drive noe terapeutisk samfunn, for jeg er ingen terapeut, men miljøarbeider. Jeg håper å kunne bidra til å gi mulighet for å skape et bedre miljø gjennom arbeid – fysisk og mentalt.

*

Mitt nye nedskrevne mål for fremtidens virkelighet vil være å ha et sted der jeg kan bruke mine ferdigheter, praksis og ervervet forståelse om hagebruk, grisehold og kaninoppdrett, hvor også min samboer kan bidra med sine kunnskaper. Det vil være flere delmål på veien, og det innebærer først og fremst edruskap. Dernest kommer nettverk, økonomi og for ikke å glemme å finne et passende sted, et småbruk hvor drømmen kan bli til virkelighet. Et sted der samhold, omtanke, omsorg og delig av erfaringer kan bidra til å gjenvinne seg selv .

Det har skjedd en stor forandring ved at jeg endret målet – mange steiner ble tatt ut av sekken og fremtiden virket med ett mer overkommelig. Det er også et poeng, og som gjør det enda mer virkelig, for meg, nemlig at jeg nå har skrevet det ned, og ikke bare ser det som en uoppnåelig vy. Men fortsatt gjenstår den virkelige jobben – og det er mitt ansvar! Hvor lang tid det tar før jeg kan sitte på stabburshella med morgenkaffen det vet jeg ikke, men jeg har god tid – jeg skynder meg sakte. Jeg er i ferd med å gjøre en endring, og da kommer forandringene… på sikt.

Helt usensurert og ingen korrekturlesing foretatt…

Åh, jeg er fortvilet og frustrert. Sporet av og finner ikke helt tilbake på sporet. Blir redd når jeg ikke helt ser hva blir det neste. Det å ikke vite. Trenger jeg å vite? Jeg trenger rutiner, men nå har mine rutiner blitt mer tvangsmessige. Frykten for å ikke rekke alt i tidsplanen min. Få spist til korrekt tid, ordnet i huset, gått tur og bla-bla – slik det står i mitt hode og hodet er fullt. Alt og alle som rokerer ved min tillagde agenda ender med tankespinn og skyldfølelse; det gikk i vasken… Jeg ønsker kontroll, men er i ferd med å miste kontrollen over å ha kontroll. Og andre får høre kjeftesmella…

Kjenner alt stresset, liksom redd for å ikke bli ferdig med det jeg holder på med. Og jeg må gjøre det ordentlig – perfekt. Fort og grundig. Alle må se, gi ros. Være flink pike. Lytte til andres råd. Men jeg får det ikke til. Jeg forstår hva jeg trenger å gjøre, men jeg roter det til. Kaos. Stopp! Orker ikke…

Har et forklaringsbehov, men for hvem skal jeg måtte begrunne? Bare til meg selv, men jeg finner ikke svar. Gått lenge og holdt det inni meg og koronakrisen ble en virkelig krise for meg. Jeg var en potensiell bombe, som ble detonert. Det gjorde godt for ellers kunne jeg risikert og gått inn i en depresjon. Tankens kraft er sterk – akkurat nå merkes det, men den er av negativ art. Gått meg fast og ser ikke enden i alt rotet. Rydder og rydder, men det tar aldri slutt. Jeg vet jeg finner det jeg leter etter til slutt – lyset i enden av tunellen…

Ser verden så annerledes nå. Det er et rom jeg trenger å gå inn i, sitte i og se på utsikten. Fortelle sannheten. Hva når jeg ikke vet hva jeg skal si eller hva gjøre? Alle sier: Du er flink! Nei, jeg er ikke flink når jeg bare roter det til. Jeg er god på å ordne for alle andre, men ikke meg selv. Jeg vet hva som skal til, men gjelder det liksom meg…?

«Barndommen kommer nærmere jo fjernere den blir» synger CC Cowboys, og det er mye sannhet i det. Det er jo der jeg må begynne. Oppe i hodet mitt er det kaos. Virker som om alt har stoppet opp – går i sakte fart mens jeg raser av gårde og hodet henger ikke med – bare stress og mas. Men egentlig flyr tankene også – hit og dit. Berg og dalbane: Jeg vil av!

Å ha det slik er jævlig. Det er i slike situasjoner mange sikkert ville si, og jeg ville ha sagt det selv til noen andre som jeg ser strever: Snakk med noen! La andre se det fra sitt perspektiv, se det du ikke ser – det jeg IKKE ser… Ja visst, det hjelper å snakke. Bare det å si det høyt – for noen… Noen mer dyptgående samtale har jeg ikke lyst på nå. Det er vel der feilen ligger. Jeg vil ikke. Og jeg må ville for å få noe ut av det, at det får virkning. Det er som da jeg bestemte meg for å stoppe å misbruke alkohol – måtte ville det selv. Det var da resultatet kom, at jeg klarte å finne en ny vei – finne tilbake til livet – til meg. Etter hvert… Når jeg var klar var jeg klar og når jeg er klar nå da snakker jeg.

Jeg blir overveldet og gråter. Noen prøver å skåne meg. Jeg orker ikke slik dikkedarer. Jeg blir sinna. Jeg blir sinna fordi jeg ikke finner egne ord. Jeg blir sinna og frustrert over meg selv fordi jeg ikke klarer å gjøre det jeg vet jeg bør gjøre. Og jeg blir sinna på mennesker jeg egentlig skulle gitt en klem. Jeg blir sinna fordi jeg er så glad i personen. I sinne kommer gjerne ordene som skulle vært usagt, som trenger en real oppvask etterpå. Nå skal jeg vaske opp…Så skal jeg gå en tur før jeg vier mine blomster min oppmerksomhet. Egentlig er det meg selv jeg hjelper og pleier når jeg luker ugress. Noe riktig gjør jeg da…

Livet sånn jeg kjenner det har stoppet opp, men det betyr ikke at jeg må stå stille…

Har du innrømmet at du har en sykdom? Om du ikke visste det, heter den avhengighetssyndromet og den er oppført i WHO sykdomsmanual ICD-11. Det er en progressiv dødelig sykdom, og om du har et ønske om å få mer ut av livet må du begynne å tenke på å skaffe deg hjelp til å komme deg ut av styggedommen. Er det noe jeg vet med ganske stor sikkerhet så er det at ikke du klarer det på egenhånd.

Gruer du for hva som måtte komme fram i yta når du blir nykter? Bekymrer du deg for hva en selvransakelse vil åpenbare? Ja, for du vil vel komme deg videre, og da er det nødvendig å se på de bakenforliggende årsakene til hvorfor du flykter. For det er nettopp det du gjør hver gang du skrur korken av en vinflaske. Du orker ikke kjenne på følelsene dine i ulike situasjoner. Alle disse godt skjulte karakterfeilene dine, som mange andre har sett for lenge siden. Kanskje har du selv fra tid til annen merket dem, men du har ikke villet erkjenne dem fullt ut.

Nei, det vil ikke være noe godt å rote i fortiden, men det vil gjøre deg godt på sikt. Jeg vet at du vil bli redd for å kjenne på gamle følelser som vil dukke opp til overflaten igjen. Klart du er redd. Du er også redd for om du vil klare å forandre deg, men setter du din lit til denne endringsprosessen vil du finne styrke og mot til å jobbe deg gjennom alle engstelser og gjennomføre alle de innrømmelser som du trenger for å komme deg videre. Det er også nødvendig å vite hva du frykter og bevege deg framover til tross for denne frykten. Da trenger du all støtten du kan få.

Tar du deg bryet med å dele om det du går igjennom, vil du garantert få den støtten du så sårt trenger, og du vil se at det blir enklere å stå i alle problemene – de du hittil har unngått og skjøvet til siden ved å drikke alkohol eller bruke andre rusmidler.

Jeg er også sikker på at du, slik som jeg gjorde, har møtt på mennesker som har bemerket at du muligens ruser deg for mye. Deres kommentarer betyr vel egentlig ikke noe for deg, eller… Kan hende gjør de det likevel, når du tenker etter, men er det nok til å få deg til å slutte å misbruke rusmidler? Du må innrømme din avhengighet for deg selv, for det har ingen hensikt hva alle andre mener. Du vil heller ikke kunne nyttegjøre deg maksimalt av den hjelpen jeg håper du ber om. Det er nemlig slik at du må gjøre dette for deg selv. Det er for ditt eget beste du skal nyktre opp, ikke for alle andre. Da trenger du å se forskjellen på hva som er ditt eller andres ansvar, og det å bli edru er faktisk ditt ansvar.

Poenget med å be om hjelp er at du selv ikke kan se hvor det bærer hen, for du har vært blindet av kjærligheten til alkoholen. Dine tillitspersoner vil se for deg. De vil hjelpe deg med å sortere ut hva som er nyttig og hva du behøver å akseptere som ditt ansvar og hva du ikke er ansvarlig for. Du skal ikke påta deg skylden for alle katastrofene som har inntruffet på din vei. Men du kan heller ikke nekte for at du har skadet både deg selv og andre gjennom alle disse årene du har trukket på skuldrene av alle problemer, de du virkelig burde sett nærmere på, men valgte å drikke på i stedet.

Nok en gang må jeg påpeke – du behøver å rette din oppmerksomhet på det som ligger bak ditt misbrukermønster. Din avhengighetslidelse bunner mest sannsynlig ut av årsaker tilbake i tid. Sykdommen har nok ligget i dine gener, men kanskje opplevde du noe som trigget deg og som gjorde at du oppførte deg slik du gjorde. Husk; alkoholen eller andre rusmidler er bare et symptom på din sykdom.

Mens du sitter der og grubler, svetter og kjenner uroen brer seg, kan det være nyttig at du spør deg:

– Hvorfor valgte du å involvere deg med mennesker som ikke var til ditt eget beste?

– Hvorfor går du inn i forhold eller inn i enhver relasjon som du føler ditt liv er avhengig av at du har overtaket i?

– Hvorfor føler du deg truet av nye opplevelser, og derfor unngår dem?

Kanskje finner du en rød tråd i ditt livsmønster? Grip fatt i denne. Den vil lede deg direkte til hvordan det nøyaktig forholder seg med deg – for du må våge å se og inrømme… Du trenger bare å tillate deg at denne kunnskapen om deg selv kan begynne å ta form i deg og dermed føre deg tilbake til det virkelige livet. Veien fram går først tilbake!

…om ikke vi likepersoner kan eller vil?

Kjenner at jeg er en smule provosert, egentlig ganske mye, kanskje mer oppgitt og lei meg. Leste på morgenkvisten om likepersoner som ikke lenger orker å stå på barrikadene, de blir forfulgt og motarbeidet som person og ikke lyttet til for sakens skyld. Det heter seg at man skal skille sak og person… Hva er det med enkelte mennesker, og spesielt de som selv har en brokete fortid bak seg: Hvorfor skal de rakke ned på de som står i bresjen for alle de svakerestilte?  De som våger å få motbør og står i stormen for å gi de som fortsatt ligger nede en hjelpende hånd opp? Nok er nok, sier de, og det gjør meg trist!

Jeg forstår dem så alt for godt, selv om jeg hittil har vært heldig og bare møtt positivitet og fått oppløftende ord. En dag vil kanskje jeg oppleve at i lengden kan det bli for mye for meg også, men inntil da; noen må våge…

Så hørte jeg på en som holder nettmøter, som snakker til de rusavhengige, de aktive eller de som har tatt det lille skrittet ut i nykterheten, og det var ikke mye positivitet å spore så lenge jeg hørte på. Det ble rett og slett litt for mye negativitet – ikke noe fremtidshåp å spore. Jeg hang meg opp i noe vedkommende fortalte; blitt spurt om å skrive en artikkel om hvordan inspirere rusavhengige til å ta nye, bedre valg nå i disse koronatider. Selv jeg forstår hvor vanskelig det kan være. Ikke å skrive, men å inspirere og oppmuntre noen generelt nå i denne unntakstilstanden verden befinner seg i.  For det er vanskelig nok for noen og enhver.

Jeg vet at det for mange er strevsomt nok å holde seg edru og borte fra rusmidler. Men å fortelle de som fortsatt har et ønske, som står på terskelen til å komme ut i en ny hverdag, selv hvor mye strev det fortsatt vil bli, så behøver de å høre om håpet. Om at det vil bli bedre, selv om det er en hard og tøff jobb som ligger forut. De behøver å høre fra oss som har noen edrue og nyktre år på baken at det vil komme flere og lengre solskinnsdager, men man må jobbe for dem. Når det er sagt skal jeg selvfølgelig ikke glemme at slik hverdagen nå er, så er det ikke mange lyspunkter å spore for de svakeste av de svake siden det er de som først blir tilsidesatt og oversett, men dersom noen har tatt ett skritt på veien fra bunnen og opp mot toppen, så må vi ikke dytte dem ned igjen…

Klart det vil gå opp og ned, to skritt fram og et tilbake. Jeg vet at for mange er rusen alt de har, og nå muligens mer enn ellers ser de ikke noen annen løsning på problemene sine. Men det er jo da vi behøver å gi dem en mulighet til å se at det går faktisk an å leve uten å ruse seg. Ok, jeg ser også at akkurat nå finnes det svært lite med tilbud, at behandlingstilbud, ettervern og bistandsopplegg ligger nede, men hvorfor kan vi likevel ikke gi mer positivitet selv på dager som er triste og grå. Jeg skal ikke undergrave at det vil være jævlige, slik som nå, hvor mye virker til å være lite oppløftende. Men det er jo da vi som selv har blitt løftet opp må hjelpe til med å løfte de som ber oss. Nei, vi kan ikke hjelpe alle – ikke de som selv ikke vil, men vi kan så frø, vi kan gi håp. FOR HVEM SKAL GI HÅPET OM IKKE VI KAN ELLER VIL?

Jeg mener at vi som har kjempet oss tilbake til et tilnærmet normalt liv – hva så normalt enn er nå for tiden… Vi behøver nødvendigvis ikke å løfte bladet fra munnen, men i det minste vise at det går an, selv nå. Jeg mener at tidspunktet for å bli edru og rusfri vil aldri være det rette for den som er aktiv. Spiller ingen rolle om det er en vanlig aprildag og sol eller koronatilstander i luften. Klart jeg forstår at det er tyngre nå, men det gjelder å tenne et lys for de som bare ser mørket. Ta seg tid til å snakke, påvirke uten å være påtrengende. Bare så et bittelite frø… Alle trenger positivitet og se at det nytter, at det vil bli bedre. Se på oss!

Kan hend er jeg naiv. Om det er tilfellet får det så være. For jeg nekter å tro at det ikke finnes muligheter for å hjelpe noe nå også. Jeg mener det er vårt ansvar å bære håpet, bare for en liten stund, til de selv klarer… Vi kan gå foran å vise vei, bære litt av byrdene et lite stykke om så er. Vi som har funnet tilbake til oss selv har en unik sjanse til å virkelig gjøre en forskjell, men vi trenger så klart selv å være sterke nok. Uansett kan vi gi de en sjanse til å se at det fortsatt er håp.

Håp formidles med ærlighet, ikke med verken pekefinger eller medlidenhet. Å ærlig talt, det vil være vanskelig, men om DU vil, så blir det bedre uavhengig av koronaviruset eller ei. Det er opp til deg! Men jeg kan holde deg i hånden…

Og til deg som står på solsiden, du som har gjenvunnet styrken til å tørre å se på skyggen din, som ser at noen fortsatt står i grålysningen og har et ønske om å komme dit du er – IKKE GI OPP HÅPET FOR DEM! Gi dem litt av din sol til å varme seg på!

Har jeg blitt en bedre utgave av meg selv?

I starten av min tilfriskning stilte jeg meg mange spørsmål, blant annet hva jeg ønsker å få ut av livet videre. I grunnen ønsket jeg bare å få det bra, være mer glad og tilfreds og finne ro i sinnet. Kort sagt ville jeg like meg selv, men hvordan kunne jeg like en person jeg egentlig ikke visste hvem var? Derfor måtte jeg begynne å finne ut hvem jeg var, for all den informasjon var nødvendig for å kunne begynne å like meg.

Jeg var redd for hva jeg ville finne under alle lagene jeg «skrellet av» for å komme inn til kjernen, den virkelige meg. Det kunne vel sammenlignes med å fjerne lagene på en løk, hvor hvert lag indikerte alle mine karakterfeil og de skadene jeg hadde forårsaket – all skyld og skam. Der fant jeg også mye benektelse, bortforklaringer, frykt, bitterhet og alle de følelsene jeg hadde mistet kontakten med mens jeg ruset meg.

Denne prosessen, eller rettere sagt selvransakelsen var en vei jeg behøvde å gå for finne friheten. Denne følelsen av å være fri hadde jeg omtrent aldri helt kjent på. På mange måter har jeg følt meg annerledes og innestengt fra lenge før jeg begynte å misbruke alkohol. Det var alt dette, denne måten jeg følte meg på som hadde drevet meg inn i avhengigheten – det trigget avhengighetsgenet mitt som gjorde at jeg fant «løsningene» og trøsten i alkoholen.

Under alle disse lagene jeg tok bort fant jeg heldigvis også en del positive karaktertrekk, og de er vel så viktig å fokusere på som de negative. Men for hver gang jeg hadde undertrykket all smerten og unngått konflikter slik jeg gjorde da jeg drakk, druknet jeg også de gode og fine sidene ved meg selv.

Det er altså viktig å se på de positive egenskapene jeg har. For selv om jeg har begått mange feil gjennom livet er det selvfølgelig også mye riktig jeg har foretatt meg, og som har hatt positiv virkning på meg selv og andre. Ikke minst er det av stor betydning å se nærmere på alt dette fine for å vite hvilke karaktertrekk og hvilken adferd jeg ønsker mer av i mitt fremtidige liv. En god og effektiv måte å bli mer bevisst de gode egenskapene er å sette opp en liste. Gjerne stille spørsmål som: Hvilke kvaliteter har jeg som jeg liker, som kanskje andre også liker? I tillegg kan det være lurt å se på alt jeg har oppnådd og hvordan dette kan bidra til å sette meg nye, gode og utviklende mål fremover.

I denne prosessen har jeg kommet mer i kontakt med mitt eget verdisyn. Noen ganger ser jeg tydelig at jeg har påtatt meg for store forpliktelser overfor meg selv så vel som overfor andre. Noe som skremte meg i starten, selv om jeg innerst inne visste, var at jeg ikke hadde vært så spesielt snill mot meg selv heller og ikke bare forvoldt andre ubehageligheter. Hadde jeg overhode brydd meg om meg selv? På tide å starte!

Jeg har reflektert mye de senere årene og selv om jeg har fem nyktre år er jeg relativt tidlig i min tilfriskning, for denne prosessen vil jeg, om jeg skal forbli edru, holde på med mer eller mindre livet ut. Noe av det mest vesentlige jeg har erfart hit til er viktigheten av nettopp det å se meg tilbake, stoppe opp og tørre å seg nærmere på ulike tilfeller som kan være smertelige å granske i sømmene, men som er særs nødvendig for å gå videre. Det gjelder bare å ikke være så redd for hva jeg finner, heller godta denne redselen. For når frykten tar overhånd er det lett å utelate og se på alt det vonde. Det å holde på hemmeligheter kan faktisk true min tilfriskning ved at jeg på en måte bygger opp en reservasjon mot å gå videre. Min utvikling av mine positive sider og min styrke hemmes, og da er det lett å stagnere, i verste fall få tilbakefall.

I dag velger jeg de positive tankene. Jeg velger også å se på hvor langt jeg har kommet på veien, hvordan jeg er nå kontra for noen uker eller måneder siden i stedet for å sammenligne meg med alle andre. Jeg har jo blitt en bedre utgave av meg selv, hva annet skulle jeg ønske meg…

Å gjøre noe av egen vilje er ikke helt det samme som egenvilje slik jeg ser det…

Jeg handlet mest på egenvilje da jeg drakk, ved å være selvsentrert uten å ta nevneverdig hensyn til annet enn det jeg ville ha, nemlig alkohol. Det endte opp med å leve ensom, delvis tilbaketrukket og i isolasjon selv om jeg var samboende. Gikk bare ut eller var sosial når det kunne gagne meg eller for å vise at jeg «hadde kontroll». Jeg var som en snøplog, brøytet meg veg og tråkket på alle som stilte spørsmål ved min rett til å gjøre hva jeg ville. Jeg herjet som en tornado gjennom livene til familiemedlemmer, de få vennene jeg hadde og til og med vilt fremmede – alle de som sto i veien for min vei mot mitt mål.

Jeg så overhode ikke på alle ødeleggelsene som lå igjen etter meg. Tok i bruk midler for å forandre mennesker slik at jeg kunne oppnå det jeg ville, og at omstendighetene skulle ligge til rette for mine behov. Jeg var så opptatt med å følge impulsene som hjernen befalte. Hva annet kunne jeg? Det er jo slik avhengighetssyndromlidelsen er. Den påvirker oss slik at vi skyr ingenting. Forsøker for enhver pris å få alt på vår måte og vi mister fullstendig kontakten med vår samvittighet.

For mange av oss innhenter samvittigheten oss og vi begynner å tenke over hva det er vi egentlig driver med. For min sin del innså jeg etter hvert hvor stor skade jeg hadde påført alle mine nærmeste og senere også meg selv. Likevel hadde jeg ikke helt klart for meg at jeg flyktet fra alle problemene og sårene jeg hadde skapt, men omsider ble jeg klar over at dette kunne jeg ikke holde på med lenger. Dersom jeg ikke tok tak, gikk bort ifra egenviljen og overlot kontrollen til andre, av egen vilje, så ville jeg gå under og dra med meg mange av mine kjære i dragsuget. Jeg ba om hjelp og søkte kunnskap om viljen til å bli edru.

For å kunne komme ut av alkoholens klør måtte jeg lære meg at egenviljen måtte vike plass for villighet og viljen til endring. Faktisk måtte jeg lære meg å kommunisere på en helt ny måte. Ikke minst godta og tillate meg å kjenne på følelsene mine – de innestengte, de ukjente, de glemte og de jeg fryktet og hadde flyktet fra. Etter hvert fikk jeg økt forståelse og klarte å reflektere over mine erfaringer, gamle som nye, og det var i forhold til alt dette jeg behøvde å kommunisere og dele med andre, først og fremst likepersoner.

Det var som om noe utenfor min fatteevne hadde berørt livet mitt, men egentlig var det min egen vilje og villighet til å gi slipp som åpnet opp for indre fred og sinnsro. Jeg begynte å akseptere, det jeg noen ganger også ikke forsto. Litt etter litt innså jeg viktigheten av å tørre å se på fortiden og snakke med noen for så å kunne gå videre. Med tiden til hjelp fikk jeg styrken til å fortsette på edruskapsveien.

Nå ser jeg tydelig hvordan jeg har vokst og utviklet meg. Jeg reagerer forskjellig på det som foregår rundt meg, og selv om problemer fortsatt dukker opp er jeg nå i stand til, og modig møte de fleste av disse situasjonene. De situasjoner som før gjorde meg skrekkslagen, handlingslammet og fullstendig maktesløs, og hvor jeg bare så at alkoholen var den eneste løsningen takler jeg nå best med kommunikasjon. Jeg klarer også å håndtere frustrasjon over livshendelser og andre personers holdninger og handlinger på en mer hensiktsmessig måte. Til og med det å ta pauser fra stress og mas uten å ty til flasken byr ikke lenger på problemer. Nå tenker jeg heller over situasjonen, analyserer den på en måte og finner en løsning som gagner morgendagen bedre.

Heldigvis har jeg blitt mer rolig og mindre tvangsmessig i mine reaksjoner og langt bedre til å se forbi de tilsynelatende problematiske anliggende. Men jeg har fortsatt en lang vei å gå, og det er jo bra – å ha noe å jobbe videre med og mot. Jeg har valgt dette livet jeg nå lever av egen fri vilje. Egenviljen vil hilse på fra tid til annen, kanskje aller mest når jeg er sårbar. Nå vet jeg at da må jeg tenke tanke ut: Hvordan var det? Hva skjedde? Hvordan har jeg det nå? Og det viktigste: Hva vil jeg med livet videre? Hva er min egen vilje?

Noen ganger er jeg vinglete, får ikke helt bestemt meg for hva jeg virkelig vil i livet. Er det noe som henger ved oss avhengighetspersoner, denne ambivalensen…

Jeg har satt opp et hovedmål med tilhørende delmål og plan for hvordan nå dette målet. Ved evaluering og nærmere ettersyn ser det ut til at det som står der ikke lenger er noe jeg innerst inne vil. Det virker som jeg har satt opp livsplanen min mest for å glede andre og ikke ut ifra hva jeg selv egentlig ønsker. Ja, jeg har mange drømmer, noen urealistiske, som jeg har skippet, men de jeg egentlig kunne tenke meg å realisere, og som er realistisk å tro at jeg kan, de har jeg også utelatt. Selvfølgelig er det viktig å tenke nøye gjennom vyene mine og se på hva jeg anser som mest gjennomførbart. Jeg behøver også å vurdere hva jeg på sikt vil få nytte og glede av, noe som er meningsfylt hovedsakelig for meg selv, men som også andre kan dra fordeler av med tiden.

Jeg har vært en «pleaser» det meste av livet mitt, dessverre. En som har vegret seg for å si imot, fremme egne ønsker eller ta valg jeg tror kan såre personer jeg ser opp til eller bryr meg om. I lengden går jo ikke det har jeg nå omsider innsett. Jeg blir innesluttet og nedfor hver gang jeg penser innpå tanken om å jobbe mot dette målet, som jeg innerst inne ikke vil eller ser at jeg har muligheter for. Samtidig er jeg redd for å skuffe noen som har sett fram til at jeg for eksempel skulle begynne å jobbe for dem. Jeg går på akkord med meg selv og kommer i konflikt med samvittigheten i forhold til gi en eventuell kontrabeskjed.

Jeg er nok som mange; motløs ved tanken på å ta store og viktige beslutninger. Kanskje er det av redsel for at jeg ikke vil klare dette, at resultatet ikke står til forventningene. Hvem sine forventninger? Helt sikkert mine egne. Eller er det alle eventuelle forpliktelser jeg frykter? At jeg med min manglende selvsikkerhet ikke strekker til. Kanskje ser jeg for meg at jeg må stå skolerett til enhver tid. Og det er ikke så rart med mitt flink-pike-kompleks. Jeg vil så alt for mye og ønsker å vise at jeg kan – jeg også. Egentlig er jeg trett av å gjøre alle til lags og hele tiden overbevise gud og hvermann. Jeg vet jo at jeg mestrer mye, og at jeg ikke trenger å vise noen.

Jeg kan tenke at jeg ikke har retrettmuligheter eller foreta planendringer underveis og bestemme meg for å gjøre noe helt annet. Men det kan jeg jo. Det er nødvendig for meg, slik jeg ser det å gå forbi den intellektuelle forståelsen av å ta viktige livsvalg. Det dreier seg liksom ikke bare om hva jeg skal foreta meg de neste dagene eller ukene, men muligens resten av livet. Det er kan hende essensielt å involvere hjertet så vel som hjernen. Visseligen dreier det seg om noe som vil påvirke store deler av hverdagen min i overskuelig fremtid, så derfor er det av stor betydning at det er godt gjennomtenkt og ikke minst at det er til MEG SELV hensynet skal tas. Det er tros alt mitt liv!

I dag hadde jeg ikke noen planer om annet enn å ta det med ro, bare sitte å tenke, men det er nå i og for seg ikke bare…

Tankene skal man virkelig ta på alvor, og jeg mener at de ikke skal sensureres, men derimot det vi velger å gjøre ut ifra hva vi tenker. Det er bortkastet energi å bruke selvkontrollen på følelser og tanker. I stedet skulle vi fokusere på hvordan vi handler. Det er også våre handlinger som setter i gang tankene og dernest følelsene. Selv det å bare sitte er en handling, lite energikrevende og da har tankene ofte fri bane, så ønsk de velkommen.

Selv de negative tankene har vi behov for å se nærmere på. Jeg vil påstå at mange blir forledet til å tro at de får det bedre ved å skyve fra seg, i verste fall undertrykke de negative følelsene og tankene. Snarere tvert om. Jeg har lest diverse studier om dette, blant annet i Psykologisk.no, men selv jeg har fått forståelsen, mest av egne erfaringer, at stressnivået øker når jeg «snur ryggen til» de vanskelige tankene og dermed prøver å begrense tankevandringen. Da blir det etter hvert fullstendig krig innvendig.

Det har vært en avslappende dag hvor jeg store deler av den har bare sittet og latt tankene vandre. Sett på mennesker gå forbi, laget meg historier, fundert, reflektert, drømt og fantasert. Ingenting av dette føler jeg for å sensurere. Om jeg skulle prøve å styre tankene mine er det fort gjort at jeg skaper mer kaos enn når jeg lar de løpe fritt. Det er vel mer det jeg sier inn imellom som burde styres mer, kanskje sensureres, for jeg vet at noen ganger kan jeg plumpe ut med ord som både er malplassert og sårende.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med det jeg føler, men altså mer det jeg uttrykker, hvordan jeg ordsetter følelsene og tankene mine. Man sier ofte at noen snakker før de har tenkt seg om. Jeg tror nok at det har blitt tenkt ganske mye i forkant jeg, men så var det dette med å gjennomgå tankene før de kommer ut av munnen. Det er vel det mange, for å ikke glemme meg selv skulle øve på å bli bedre til – sensurere det vi sier…

Ifølge hjerneforskere, og jeg har selv lest det i boken Hjernen er stjernen, har tankevandring er veldig viktig funksjon. Når tankene får fritt spillerom, skjer det en bearbeidelse av alle inntrykk vi utsettes for. Situasjoner og hendelser vi har støtt på, gode som vonde, blir behandlet og gjennomtenkt. Bekymringer sorteres, planer legges og problemer løses.

Så da har jeg tenkt å sette meg ned, eller hvorfor ikke legge meg ned å bare tenke videre en god stund til…

Hvorfor valgte jeg å slutte å drikke alkohol? Dette er et spørsmål jeg ikke har gått og fundert over så mye. Vel, klar det dukker opp fra tid til annen, men nå har jeg faktisk lært at jeg behøver å se på det mer konkret. Hvorfor? Jo, nå i disse usikre koronadagene, der mye stresser tankegangen, er det viktig å være mer bevisst hvorfor livet ble som det ble, og hvorfor jeg valgte å leve et liv uten alkohol. Ikke minst å være bevisst på hvorfor jeg drakk og dermed unngå å havne der igjen.

Selv jeg, som føler meg forholdsvis trygg i min edruskap, kan plutselig sitte der med glasset i hånden, intetanende. Derfor spør jeg; hvorfor valgte jeg bort alkoholen, hva skjedde? Er det noe jeg savner ved det livet jeg levde da alkoholen hadde siste ordet i enhver situasjon? Jeg trenger å gå bakenfor og ikke bare godta at svaret er nei, men utdype mer; hvorfor?

Først, bare for å ha sagt det; et tilbakefall varer alt fra noen dager til år. Det er en prosess, hvor den rusavhengige lenge, uten selv å ane, har planlagt denne sprekken. Tilbakefallet er alt som skjer med en frem til man begynner å bruke rusmiddelet igjen. Noe har uroet vedkommende. Det kan være så mangt, som for eksempel denne uvissheten og utryggheten koronaviruset skaper. Mange kjenner på ensomhet på grunn av alenetid, isolasjon eller avstand, og svært lite kontakt gjør noe med de fleste. Hva pleide vi alkoholikere å gjøre når vi var ensomme eller utrygge – vi drakk. Hjernen vår husker dette, og uten av vi merker det, kan hjernen planlegge, for oss, at alkohol kanskje hadde vært løsningen. Da forstår du kanskje vitsen med å stille deg spørsmålet: Hvorfor sluttet jeg å drikke? Da blir man også mer bevisst hvordan man vil få det dersom hjernen klarer å manipulere oss tilbake til hvordan det var om vi ikke “snur hjernen” ved å tenke tanken ut.

Skal jeg, og du, klare å bevare vår edruskap behøver vi å være aktive i vår tilfriskning. De fleste av oss har ikke behov for behandling lenger, vi er ikke pasienter, men aktiventer. Jeg prøver daglig å være bevisst mine valg ut ifra en gitt situasjon og hvilke tanker jeg har gjort meg, hva det kan skape for slags følelser og den påfølgende handlingen jeg gjør. Alt dette har jeg lært gjennom min tilfriskning, og dette bidrar til å forenkle forhold til andre mennesker også. Jeg «bygger» for fremtiden, men lever bare i dag…

Mange har ikke opparbeidet seg like mye trygghet i sine edruskap. Selv jeg er ikke trygg i alle situasjoner, spesielt når det dreier seg om å mestre. Det stresser meg, og finner jeg ikke helt årsaken til hva som egentlig ligger til grunn for denne usikkerheten, når jeg blir gående å tenke at dette får jeg ikke til, da kan jeg være et lett bytte for kong alkohol. Jeg vet også at tusenkroners sjokoladen roer meg ned for en stund siden den er «nevøen» til alkoholen, så om jeg tar den ene biten, vet jeg at det blir ikke bare den ene. Om litt setter abstinensene inn, sirkelen er i gang, den samvittighetsfulle runddansen: Det var det jeg visste. Jeg endte opp med å spise hele, slik jeg endte opp meg å tømme hele vinkartongen…

Har jeg det bra nå? Er det noe som skaper uro i rekkene? Ligger forholdene ordentlig til rette for at jeg slipper å flykte inn i noe? Har jeg alt jeg behøver for å kjenne meg verdifull og verdsatt? Liker jeg min egen situasjon? Hva har jeg altså i motsetning til hva jeg hadde før – da jeg drakk? Har jeg utviklet meg noe, bare fra forrige dag? Dette, og flere spørsmål kan det være lurt å stille seg med jevne mellomrom. Det er også viktig å huske på at det er oss selv og vår historie vi skal sammenligne oss med – våre endringer, ikke andres. Vi trenger å bli bevisst vår egen mestring – hva vi egentlig har klart.

For min egen del frykter jeg ikke denne alenetiden så mye, men heller om det skulle dukke opp utfordringer som kan gjøre meg usikker i forhold til denne nevnte mestringen. Pandemien gjør faktisk at jeg ikke får foretatt meg enkelte ting som jeg burde, jeg kommer ut av trening. Det gjør noe med meg og min usikkerhet, min tro på meg selv – min selvsikkerhet er langt ifra selvsikker. Det kan plutselig dukke opp, i en situasjon jeg ikke har laget meg som en innøvd rutine, at dette klarer jeg ikke. Rutiner er viktig! Ikke bare de dagligdagse rutinene, de jeg gjør automatisk, men de jeg hadde planlagt å skulle klare, om ikke i dag, men neste uke, om noen måneder, de blir forkludret og tilsidesatt av denne helvetes koronaen. Så da kommer usikkerheten snikende og setter meg ut av spill. Vil jeg noen gang klare å gjennomføre dette? Vil jeg bli en god og trygg likeperson, en som kan bistå andre når jeg selv ikke er helt trygg på meg selv?

Det er jo slik at problemer skal løses etter hvert som de dukker opp. Slik verden er nå, hvor vi skal holde avstand, ikke kunne utvise nærkontakt, så settes jeg på prøve fordi jeg kan ikke gripe fatt i problemet slik jeg vil. Jeg får blant annet ikke øvd på å bli bedre på å kommunisere i sosiale settinger med mange mennesker. Jeg får heller ikke trenet på NADA-protokollen, og da blir jeg virkelig redd og usikker med tanke på når dagen kommer at jeg skal begynne å praktisere den igjen. I slike negative tankebaner, som jeg lett vikler meg inn i, behøver jeg å la være å oppsøke problemet, og i stedet være i den «gode dagen». For det er slik at jeg tar sorgen på forskudd, og da er overnevnte sirkel ikke langt unna.

Noen mennesker kan være en belastning for meg, og da er det nødvendig at jeg sier ifra. Ja, jeg kan såre dem, men hva vinner jeg på å stå i en situasjon som gjør meg enda mer usikker. Klart jeg skal øve meg på å håndtere slike situasjoner også, «jeg har en lekse å lære», men jeg trenger ikke å ødelegge hele livsverket mitt igjen for å lære denne leksen…

Ja, jeg behøver å øve. Jeg behøver å ta grep. Ingenting går over av seg selv. Men jeg som har en tendens til å sette alt for høye forventninger til meg selv trenger bevisstgjøring. Jeg behøver å legge lista lavere og ikke minst løse en oppgave om gangen, selv hvor flink jeg tror jeg er til å mutlitaske. Så behøver jeg å ta en alvorsprat med meg selv: Nå må jeg slutte å sammenligne meg med alle andre som ser ut til å mestre livet bedre enn meg. Kjenner du deg igjen? Eller er du en av de som forventer at andre burde gjøre som deg, som skulle ha stilt opp mer for deg eller kanskje du ikke forventer noe som helst – for du fikser alt selv?

Det må da finnes snarveier? Det har jeg faktisk funnet ut at det ikke gjør, vertfall med tanke på å skape meg et best mulig liv. Men jeg trenger ikke gjøre det så komplisert, for selv om jeg tar en liten omvei, kan den faktisk være den enkleste, på sikt. Det skader heller ikke å skaffe seg kunnskap. Lærdom gjør det enklere, klart det, og når jeg vet at jeg i min rusfrihet ofte kan bli retraumatisert av egne eller andres handlinger, av sanseinntrykk, steder eller hendelser, da behøver jeg aller mest å sette grenser – for meg selv. Grenser skaper trygghet, og det er jo det jeg vil ha. Det var vel derfor jeg egentlig sluttet å drikke, var det ikke…

———-

Ikke vær alt for mismodig på grunn av tilbakefallet. Praktisk talt alltid må vi alkoholmisbrukere lære fra bunnen av… Tanken din om å flytte til et annet sted kan være god, eller kanskje ikke… Kanskje har du havnet i en eller annen følelsesmessig eller økonomisk klemme som ikke er så lett å mestre der du er nå… Kanskje du holder på å gjøre akkurat de vi alle har gjort en eller annen gang – å rømme… Hvorfor prøver du ikke å tenke situasjonen grundig igjennom en gang til?

Setter du egentlig tilfriskningen først, eller gjør du deg og din tilfriskning avhengig av andre mennesker, steder eller forhold? Kanskje finner du ut at det er så mye bedre å ta støyten der du nå er, og ved å få hjelp fra likemenn? Før du tar avgjørelsen, om å løfte glasset, tenk over alt dette…

HVA VIL DU MED LIVET?

– Mål

HVILKE DELMÅL ER NØDVENDIGE FOR Å NÅ MÅLET?

– Det viktigste først: Fundamentet (Bolig, økonomi, nettverk, noe å stå opp til)

HVA ER DE TRE VIKTIGSTE TINGENE Å GJØRE?

– Dine styrker og svakheter

HVEM KAN GI DEG HÅP?

– Minimum en person du er trygg på, som gir det styrke og mot til selv å klare å bære håpet

———

Det var egentlig enkelt å svare på dette, hvorfor jeg sluttet å drikke, men det var ikke så enkelt å komme fram til valget og å ta det der og da. Jeg måtte bare finne de som bar på håpet…

Jeg behøver også å minne meg på hvor godt jeg har det nettopp nå!

For å fortelle om meg, blomstene, smerten og menneskemøtene på livets kronglete sti…

Å sitte litt over tre minutter å la tankene fly, for så å notere ned det som dukker opp, er i seg selv en relativt enkel sak, men når det kommer til å fylle inn historien rundt tankespinnet ble det ikke fullt så lettvint lenger – både tidkrevende og smertelig. Jo da, jeg har på en måte klart for meg hvorfor nettopp disse ordene kom til meg, men det er fort gjort å ikke se hele sammenhengen, det mer bakenforliggende som fikk meg til å tenke nettopp disse tankene. Jeg merket meg følelsene rundt hvert enkelt ord, noen var aktuelle der og da, men de fleste dukket opp som en triade av følelsesladet sammensurium fra lengere tilbake. Det var en sammenheng, den ble tydeligere når jeg så ordene svart på hvitt. Jeg har ikke tenk å spørre om hva du har fått ut av disse ordene (om du leste gårdagen blogg), men når den resterende delen av oppgaven nå kommer på trykk, ser kanskje du også sammenhengen.

Utgangspunktet var altså disse ordene, som kom som bilder, tankestrømmer gjennom hodet mitt, noen mer tydelige, andre diffuse, men alle svært så aktuelle – tros alt: Blomster, sol, jord, lytte, angst, sjø, fjell, gå, sti, vår, utepils, lukter, støy, samtale, latter, grill, mennesker, krangel, vold, rastløs, lyder, stillhet, alene, kreativ, smerte, jag, nervøsitet og til slutt setningen; hvorfor sitter jeg her? Så da var det historien rundt stikkordene og tankene som dukket opp, og kan hende blir den noe flyktig gjenfortalt, mye utelatt, men kort fortalt en reise fra fortid til nåtid, og forhåpentligvis klarer du å finne tråden, den jeg fortsatt prøver å nøste opp i…

Det var en gang… Nei, dette er ikke et eventyr, selv om det kan virke slik, selv på meg inn imellom, om jeg ikke hadde visst at det dreide seg om meg selv – en ulykkelig historie med en lykkelig slutt. Jeg vil gå tilbake til åttitallet, der jeg velger å begynne denne historien. Jeg var ung, forelsket og klar for det virkelige livet, hva nå det egentlig betydde – og betyr…

Min førstefødt meldte sin ankomst en varm vårdag, det var faktisk pinsehelg og de første blomsten hadde stukket opp gjennom jordsmonnet. Et halvt døgn senere lå han i armkroken min – lykkelig uvitende om morgendagen, og godt var det. Jeg var enda ikke fylt atten, selv bare en knopp, men på full fart inn i voksenlivet med alle dens krav og utfordringer. Ingen ting skulle få stoppe meg, jeg hadde vilje av stål og stå-på-mot. Jeg skulle ut i verden, vi skulle ut i verden og jeg skulle passe på.

Året etter befant min lille familie seg på et lite tettsted på Romerike – ikke verdens navle, men akkurat passe stort nok og bra nok for meg, for oss syntes jeg. Her skulle vi få det fint – trygt og godt for et lite barn å vokse opp. En diger hage, tumleplass for både liten og stor. Jeg skulle så og plante, se det gro og vokse. Min barndoms hage, minnene fra mors blomstrende bed fikk jeg ikke tilbake, men nå kunne jeg lage min egen. Alt lå til rette, men…

Jeg elsket å pusle i hagen, det var mitt fristed. Dit gikk jeg når mulighetene var til stede, for å puste, for å få rom – til meg selv. Bort fra alt mas og hverdagens problemer, og de var det ikke så rent få av. Jeg ordnet med blomster og planter når jeg kjente meg glad, men aller mest gikk jeg ut i hagen når tristheten meldte seg. Jeg flyktet inn i alt det vakre jeg hadde klart å få til. Ingen skulle se mitt slit, mine tårer, min redsel og angst – angst for hva som kom til å skje; jeg visste det ville skje, men hver gang jeg gikk ut fikk jeg utsatt vanskelighetene for en kort stund. Måtte holde orden, ha det fint, pent og ryddig. Alle skulle se hvor blomstrende vakker hage jeg hadde. Fasaden utad var viktig, skulle dekke til det vonde og vanskelige med å smile og le, ta på masken og gå ut å grave og spa. Beholde kontrollen, verne om det som var mitt slik at ingen hadde noe å kritisere meg for, ingen skulle kritisere min familie: Vi hadde det da fint – når sola skinte…

Min omtenksomhet for andre var fremtredende. Jeg ville hjelpe andre med å ordne opp i deres vanskeligheter. Jeg hadde ikke tid til mitt eget liv.  Lyttet til hvert ord de sa, om sine problematiske hverdagsoppgaver, som de selv ikke klare å se enden på. Jeg stilte opp, for jeg visste hva de strevde med, men de visste ikke at skjult bak mitt alltid smilende ansikt presset tårene på. Der lå engstelsen og redselen og banket på, men disse hemmelighetene skulle forbli mine. Ingen skulle vite…

Jeg beholdt masken, bet i meg mange nederlag og skuffelser gang på gang. Jeg svelget sviket og gikk på med nytt mot. Ingen skulle få overvinne mitt håp om en bedre fremtid. Selv om mine planer og ønsker ofte ble oversett eller forbigått ble turene hjem til barndommens dal, sommer som vinter alltid mine oppløftende høydepunkt. Det var en befrielse å komme hjem til elva, fjellet og den roen det ga. Min indre rastløshet slapp mer taket. Jeg kunne også slappe mer av med tanke på om det ville oppstå ubehagelige situasjoner, for der var jeg ikke helt alene og derfor var det sjeldent aktuelt eller mulighet for å lage bråk. De aller mest voldsomme utbruddene uteble, ingen nevneverdig krangling og jeg «godtok» at en flaske Ringnes ble åpnet mens vi satt ved elvebredden en varm sommerkveld. Jeg visste det ble med den ene, maks to.

I det store og hele gikk alt etter planen, men plutselig var ikke alle like forlikte og enige i hvordan feriehverdagene skulle brukes. Nærstående personer ville blande seg inn og overta bestemmelsene om hvordan og hva som var til det «beste» for oss. Jeg prøvde å holde meg utenfor og unngå å komme med kommentarer som kunne skape mer splid og uenigheter. Det kunne være mange høylytte samtaler og enkelte ganger var krangelen uutholdelig. Jeg ble redd og vek unna for jeg kunne ikke utstå bråk og krangel. Oftest tok jeg med meg ungene og fôr på dør, gikk til skogs, plukket blomster og bær – ville holde barna utenfor og verne dem som best jeg kunne. Ventet på at familiefreden skulle senke seg igjen så vi trygt kunne gå hjem. Barna visste jo hvorfor vi gikk for slike turer hadde vi ofte gått, i skogen hjemme, på alle de kronglete stiene, på vent og på leit etter stillhet og ro.

Det var latter og rolig samtale som ønsket oss velkommen. Hvor lenge ville det vare? Som vanlig merket jeg meg usikkerheten i lufta, jeg var vâr for den minste lyd og klarte sjelden å sitte lenge stille. Slik hadde det blitt. Alltid på vakt. Alltid engstelig og redd. Hadde jeg et frikvarter drømte jeg meg bort, til fjellet og åpne vidder – hvor alt virket urørt og fritt, kjente meg fri og en del av det store hele. Ikke bundet av noen og utenfor fare, utenfor alles synsvinkel. Ingen støy, bare suse av vinden i fjellbjørkløvet eller elva som rant forbi. Slik ville jeg ha det. Et sted der ingen kunne ta meg. Ingen mennesker skulle påvirke mine valg lenger. Jeg dro, ikke til fjells, men jeg dro…

Det har rent mye vann i havet siden den dagen jeg pakket og forlot min første hage. Det ble ikke slik som i drømmene. Det ble slik jeg innerst inne hadde fryktet. Jeg ble den jeg ikke ville bli, den jeg hele tiden visste lå gjemt bak masken og fasaden. Det hadde bare vært et tidsspørsmål om når boblen sprakk. Ensomheten innhentet meg.

Jeg ble den som startet en krangel, den høylytte disputten jeg egentlig ikke ville starte fordi jeg var redd alt bråket. Like fullt sto jeg der og hoverte og slengte ut av meg med ukvemsord. Jeg skulle kontrollere alt og alle, ha fullstendig styring over eget og andres liv. Jeg trodde jeg hadde styringen over livet, men det var en som hadde all makt og den ene var kong alkohol. Jeg var for syk til å se deg. Mine innestengte følelser, et sinne og raseri ville ut, det jeg hadde fortreng. All bitterheten for det tapte, for å ha blitt forbigått og oversett, tråkket på og skjelt ut, nedverdiget og skamslått. Alle de som gikk og aldri kom tilbake. Alle de gangene jeg gikk og aldri kom tilbake. Alle de som aldri lyttet, jeg som aldri lyttet. Men jeg sa jo ingen ting, bare nektet: Jeg har ingen problemer, du ser vel at blomstene står i flor! Jeg tenkte det var min feil. Nei, alle andres feil og pekte med alle fingrene utover. Skyld og skam. Provokasjon. Hvem har rett? Ingen sin skyld. Jeg var syk, for syk til å se, for syk til å velge. Hadde ingen valg. Jeg valgte jo å løfte det glasset. Men jeg ville ikke tilbake til helvetet, men like fullt kom jeg dit. Hvem bestemte det? Sykdommen – avhengighetssyndromet.

Historien gjentar seg, med meg selv i hovedrollen. Denne grufulle angsten, all støyen, den skremmende latteren, alt bråket og krangelen. Min rastløshet og trangen til å alltid ville bort og vekk – ut. Gå, gå lange skogsturer, til sjøen. Lengselen til fjell og elv. Til å bli fri på ny. Utstå mye smerte, men aldri å gi opp håpet – håpet om en bedre fremtid. Her jeg er nå, vertfall på god vei.

Jeg tok et valg – nok var nok. Livet eller døden og livet seiret. Det er fortsatt mange kronglete stier å gå, og en diger skog å forsere, men jeg liker å gå i skogen. Jeg liker å streve for noe jeg vet vil bli bra. Jeg liker lukten av lykke og glede. Jeg like mennesker som skaper det kreative i meg – mennesker som gir håp, slik jeg ønsker å gi andre håp, men jeg kan fortsatt være redd og nervøs selv om jeg ikke jager så mye lenger.

Jeg har laget meg en ny hage som jeg går ut i – «min hage», men jeg går ikke ut dit på grunn av frykt lenger. Kan hende går jeg fortsatt ut for å roe meg ned, roe nervene, men aller mest for å få mer rom og tid til meg selv – føle og tenke, være tilstedeværende. Kanskje er det en flukt, jeg vet ikke helt, men sammen med blomstene blir jeg mindre rastløs. For rastløsheten kjenner jeg fra tid til annen, det å ikke klare å sitte stille for lenge uten å ha noe mellom fingrene. I tillegg behøver jeg å ha det ryddig rundt meg, så jeg rydder for å rydde i hodet mitt – holde orden på tankene kanskje – sortere i harddisken. Ordne opp i det bakenforliggende, ta minnene frem og se på dem, gjøre meg ferdig med det jeg ikke lenger trenger og «kaste dem på bålet», visuelt brenne opp det som jeg ikke ønsker skal ta plass. Kanskje skulle jeg ha laget meg et ordentlig bål?!

Ja, jeg rydder litt hver dag, finner løse tråder å nøste opp i og noe ser jeg ikke helt enden på. Jeg vil også ordne opp for andre, slik jeg alltid har gjort, for de som selv ser ut til å gå i måfå, de som selv strever. Men jeg har omsider også sett at det er bare mitt eget liv jeg har ansvaret for. Selv om jeg kan fortelle hvordan jeg har funnet min vei, på mine mange stier må andre selv finne og gå sine stier, slik jeg har. For jeg vet jeg først må hjelpe meg selv, men kanskje er jeg fortsatt redd for å se på alt jeg kan finne, så det er enklere å hjelpe andre samtidig. Da ser jeg liksom mine egne feil tydeligere, de jeg egentlig har villet overse, som jeg trodde ikke angikk meg, og da blir det på en måte noe vi gjør sammen.

Det som dukker opp kan gjøre meg trist, såret, til og med sint. Jeg har holdt det inni meg, ikke villet be om hjelp der og da, slik jeg burde – løse problemene ettersom de dukker opp.  Noen kan fortsatt såre meg, underbevisstheten tok det til seg mens jeg gikk duknakket videre helt til jeg endelig reagerte, angsten sa ifra – den har reddet meg nok en gang. Jeg har lært meg mer å omfavne smerten, den skaper handling, mot noe bedre…

Ja, jeg elsker lukten av moll og duften av blomster og flor. Jeg liker skitt under neglene og å strekke på ryggen og se mot vårsola. Jeg vil fortsatt ha det fint, men jeg ordner og pynter rundt meg mest for selv å ha orden inni meg. Jeg gjør det mer for meg selv – ok, litt for naboene også, de som setter pris på alle de vidunderlige, fargerike blomstene jeg kan trylle frem.

Det er vårsol, utepils og grilling – det har vært påske, en merkelig påske. Men mye har vært likt. Naboer som har skrålet, skålet og moret seg. I slike situasjoner før, i begynnelsen av min tilfriskning kjente jeg på den urolige smerten som jog gjennom meg. Minnene, tankene på hvordan det var. Da jeg selv kunne sitte med en duggfrisk utepils, jeg som ikke likte øl, men drakk for å kjenne meg modig, kjenne en slags frihet inni meg – kjenne på nervøsiteten som forsvant, for en stakket stund, til morgenen etter. Da var den tilbake titusen ganger verre. Det evige jaget etter å finne ro og fred i sjelen, den freden jeg trodde alkoholen ga meg, men som jeg ikke fant før jeg klarte å sitte stille å bare la tankene fly. Da jeg klarte å være i den stille timen fullt ut. Jeg lar meg fortsatt påvirke av lukter og lyder, av situasjoner og menneskers påfunn, av hendelser og mine egne valg. Jeg unngår, går utenom og ser på andre og bedre muligheter for å ikke utsette meg for unødig påvirkning. Jeg er «trygg i min fare», men oppmerksom på at denne tryggheten fort som svint kan forsvinne.

Det er flere sår som skal gro og det er dager jeg kjemper for å slippe smerten. Jeg behøver å passe på at såret blir luftet, for jo mer luft jo fortere gror det. Jeg trenger å ta trollet ut av esken, la sola skinne på det slik at det sprekker. Jeg er egentlig ikke så redd for denne smerten, smerten som kommer når det sprenger på, alt det vonde inni meg skal ut. Jeg vet det vil bli mange smertefulle oppdagelser, men det jeg er mest redd for er nok å bli forlatt selv om jeg forguder alenetid. Jeg frykter nok ensomheten selv hvor mye jeg foretrekker den og derfor velger mitt eget selskap fremfor andres. Nå har jeg jo valget, jeg kan gå når jeg vil. Jeg velger bort sosiale sammenkomster fordi det gjør meg usikker og nervøs. Jeg er vel, når alt kommer til alt redd for å bli gjennomskuet og stilt til veggs for noe jeg enda selv ikke har funnet svaret på, noe som er gjemt bak de mange lag av selvpåtatt selvsikkerhet. Det er vel i disse stundene jeg fortsatt flykter, for jeg vil unngå kritikk og konfrontasjon. Jeg flykter hver gang noe blir for påtrengende, for utrygt og usikkert. Jeg flykter ikke inn i alkoholrus, men flykter hver gang jeg åpner en sjokoladeplate og spiser den uten å blunke, ikke før etterpå, når jeg innså at jeg fortsatt lager støy – lager min egen dårlige samvittighet og unødig tankekjør. Jeg vet så alt for godt at det er mine handlinger og tanker som kan føre til tilbakefall. TENK TANKEN UT!

Jeg har en lang vei å gå; mange stier vil fortsatt krysses og menneskemøter finne sted, mange frø skal sås, ugress lukes og smertende sår leges inntil jeg fullt ut kan være fullstendig tilstedeværende med meg selv – uten at nervøse handlinger styrer og hemmer kreativiteten i meg, at krangel setter meg ute av stand til å la latteren åpne døren til drømmene om fjell og fiskeelver, blomster og sol. Det er godt å være i den stille timen… slippe å flykte fra noe annet en mitt eget jag etter morgendagen. Være i nuet – nå – DEN STILLE, STILLE TIMEN!

Ja, derfor sitter jeg her!