Jeg fikk noen oppgaver her forleden dag, og oppgavene handlet om bevisstgjøring av meg selv, mine handlinger, følelser og tanker. Baktanken med oppgavene var, slik jeg ser det, å bli bevisst om jeg håndterer en eventuell ensomhetsfølelse eller om jeg fortsatt flykter fra noe jeg egentlig ser på som uutholdelig.

Den ene oppgaven var å sitte stille i noen få minutter og kjenne på hva som skjedde inni meg. Finne ut hvorfor jeg eventuelt skulle ønske å reise meg og gjøre noe annet dersom tankene ble for nærgående. Altså om jeg ikke håndterte denne «stille timen», som kan vare alt fra en kort stund opp til en time alt ettersom jeg klarer å utstå følelsene og tankene mine. Ville jeg flykte fra tankene mine eller klarte jeg å være i dem, være tilstedeværende i mitt eget liv der og da, kjenne på smerten som kunne komme. Ville jeg foreta en tankeokkupasjon og finne på noe annet å gjøre? I etterkant noterte jeg ned hvilke tanker som kom til meg etter å ha sittet der i omtrent fem minutter. (Jeg kunne faktisk ha sittet der enda lengere, det føltes godt, men det skulle bare være tre til fem minutter, for den stille timen kan vare bare så kort – eller lenge…).

Før jeg skriver videre om hva som kom til meg, vil jeg fortelle litt om meg selv og mitt forhold til tanker. Før, da jeg drakk kunne jeg ikke utstå tankekjør og aller helst ville jeg ikke tenke så mye heller for det skapte bare en strøm av følelser jeg ikke alltid taklet – de jeg til slutt måtte drikke på for å føle at jeg klarte å føle, men som egentlig bare gjorde at jeg la lokk på det jeg egentlig følte. Jeg bedrev med andre ord tankeokkupasjon, jeg flyktet inn i rusen for å slippe og tenke. Nå kan jeg ikke si annet enn at jeg synes det å tenke gir meg mye verdifullt. Det blir som å dagdrømme. Jeg ønsker å finne ut av hva som ligger bak tankene mine – hvem jeg er egentlig…

Ta for eksempel når jeg gjør noe innøvd, noe som er en vanesak eller rutinemessige oppgaver det være seg husarbeid eller til og med det å gå tur i skogen. Mange foretrekker å ha musikk på øret når de støvsuger, er på luftetur eller jogger ute. Jeg derimot liker å være i tankene mine, liksom høre meg selv tenke. Ofte stopper jeg opp, legger fra meg det jeg driver med og noterer ned det som har foregått i hodet mitt. Tankespinnet forteller meg mye om hvordan jeg har det, og som den nysgjerrigper jeg er, så vil jeg helst ikke gå glipp av alt dette.

Egentlig er jeg en rastløs sjel, en som ofte ikke klarer å sitte stille for lenge, en som helst skal gjøre noe, helst mange ting på en gang – være produktiv. Det ligger til min natur og er opplært til at stillesitting er forbundet med latskap. Å bare sitte uten å gjøre noe annet enn å stirre tom fremfor seg er altså jevngodt med å være lat. Bare det å ha et strikketøy i hendene gjør meg ikke lenger til en døgenikt og en selvsentrert person i andres øyne siden jeg produserer noe materielt. Ikke alle forstår at tankevirksomhet er nødvendig for å få til noe, for å være kreativ for eksempel. Man trenger som oftest en plan, en gjennomtenkt plan.

Jeg må tilbake til min barndom for å finne noen løsninger på rastløsheten min. I oppveksten kunne jeg så fort muligheten bydde seg forsvinne ut i skogen, bare tusle rundt eller sitte på en stein, bare meg selv alene med mine tanker. Har nok alltid vært en tenker, men når tankene ikke får utløp for noe annet enn at de skaper kaos og stress, siden jeg ikke hadde noen tillitsperson å dele dem med, da ville jeg helst flykte fra disse kaostankene. Tankene spant som regel rundt hvordan jeg følte meg, og oftest var det om utilstrekkelighet og usikkerhet. Jeg passet egentlig ikke inn. Jeg klarte heller ikke sortere hverken følelsene eller tankene mine på egenhånd og dermed førte de til mer negative følelser, til og med dårlig samvittighet fordi jeg bare gikk rundt og tenkte. Mine tanker gjorde meg ensom redd.

Har gjennom livets faser fått nye erfaringer og lært at jeg var ikke så annerledes enn mange andre. Det var jeg selv som satte stengslene. Jeg har funnet ut at egentlig var det vel følelsene mine jeg var mest redd for. Jeg flyktet inn i tankene, men tankene tok meg til steder jeg egentlig ikke burde være – til det forbudte land. Jeg var på søken etter å bli godtatt, men så lenge jeg ikke godtok meg selv for den personen jeg var, hvordan kunne andre da godta meg. Det har tatt meg noen år å komme dithen – jeg er den jeg er, faktisk både god nok og bra nok, akkurat passe. Likevel kan følelsen av utilstrekkelighet komme, og da blir jeg den “usikre meg” på et blunk.

Ja, ja, tilbake til oppgaven. Før jeg drodlet i vei fôr det gjennom hodet mitt: Om jeg skulle ville reise meg for å gjøre noe annet enn å sitte her å fundere over meg selv, så måtte det være fordi jeg «klør i fingrene» etter å grave i jorden og bli møkkete under neglen. Selv om jeg hadde valgt å stelle i blomsterbedet hadde det for meg ikke vært å flykte, men heller å tørre å gå inn i følelsene og tankespinnet det ville medført. Jeg tenker nemlig best når handlingene mine går på autopilot for da får tankene fritt spillerom. Slik føles det, men kanskje stemmer det ikke… Det hører også til historien at jeg nå finner det vel så befriende enkelte ganger å bare sitte på steinen i skogen (slik jeg pleide som barn), stirre fremfor meg og bare la tankene fly. Jeg trenger ikke lenger å bruke rutinemessige handlinger for å tenke. Jeg er heller ikke så redd for hva som kommer…

Mulig er det fordi jeg ikke frykter følelsene mine så mye lenger. Heller ikke ensomheten rundt det å bare sitte der, for jeg har noen jeg kan dele tankene mine med når jeg vil, om jeg vil, om de blir for store for meg. Så det er vel fortsatt slik at jeg flykter inn i tankene når jeg føler meg utenfor. Kan hende, uten at jeg helt ser det, er det slik at enkelte følelser og tanker som skjer i underbevisstheten min gjør at jeg velger å luke litt mer ugress…

——

I etterkant ser jeg at mine tanker muligens var styrt av en situasjon som for meg i utgangspunktet der og da opptok meg mer. Var det meningen? Var jeg egentlig helt tilstedeværende? Når jeg nå ser på hvilke ord jeg noterte ned, de som skulle lage grunnlaget for en historie (som jeg velger å ikke gjengi denne gangen, kanskje senere) forteller de jo hva tankene mine egentlig handlet om. Kanskje flykter jeg fortsatt? Så spørsmålet er vel om det er nødvendig å skape alle denne støyen lenger… Føler jeg meg ensom mer enn jeg vil vedgå? Jeg vet at jeg kan bli veldig redd for hva som kan skje dersom…

Så var det disse ordene da, og hvorfor kom nettopp disse til meg? Rekkefølgen var kanskje ikke helt slik, men noenlunde, og hvilken rolle spiller det – hva vet jeg, kanskje gjør det nettopp det? Ordene var: Blomster, sol, jord, lytte, angst, sjø, fjell, gå, sti, vår, utepils, lukter, støy, samtale, latter, grill, mennesker, krangel, vold, rastløs, lyder, stillhet, alene, kreativ, smerte, jag, nervøsitet. Det siste som slo meg var – hvorfor sitter jeg her?

——————

Jeg vet ikke om jeg hundre prosent klarer å være helt tilstedeværende i mitt egent liv? Men jeg reflektere vertfall over det…

Jeg tenker; forsto jeg virkelig oppgaven ordentlig? Så tenker jeg; det får så være om jeg tolket den feil, så har jeg uansett lært noe når noen gir meg tilbakemeldinger om sitt syn rundt den.

PS! For de som ønsker er dette en fin oppgave å gjøre overfor seg selv som en bevisstgjøring av hvorfor man er som man er: Handler, tenker og føler det man gjør eller om man virkelig tør å tenke over hva man egentlig føler og ikke bare haster i vei. Men det er viktig, og jeg understreker dette, at man trenger noen man kan dele observasjonene sine med, for ellers kan man  bli gående der i alt virr-varr av tanker og hvor følelsene blir overveldende smertelige som igjen fører til at man ønsker å flykte inn i noe annet…

Hvor lenge våger du å være i den stille timen?

Hvem sitt ansvar?

Det å ha levd med alkoholen har fått mange av oss til å se på oss selv som uskyldige offer, hvor andres valg og vanvidd var skyld i alt dette. For mange kan det ha kommet som et sjokk å oppdage at det var vi selv som ofte påførte andre, og oss selv skade. Å innse dette, og å forsøke å gjøre godt igjen imot mange av de vi har gjort vondt mot kan være en oppdagelsesreise i oss selv, der en mer virkelighetsforankret ansvarsfølelse kunne begynne å utvikles.

I mitt tilfelle var det ikke problemet med å se at jeg hadde forvoldt andre skade, men å slippe taket i min overdrevne ansvarsfølelse og samvittighetskvaler dette medførte med å hele tiden skulle ordne opp for alle, selv de jeg aldri hadde gjort ille. Jeg trodde at hvert eneste menneske jeg hadde kjent hørte hjemme på min liste over de jeg måtte gjøre godt igjen overfor, spesielt de som hadde sviktet meg. De måtte tilgis. Selv ikke de som var misfornøyde med mine valg skulle glemmes.

Når jeg nå funderer over mitt etterarbeid, min tilfriskning, ser jeg at jeg ikke var eller er ansvarlig overfor andres uoppfylte ønsker. Det var ikke min feil at mennesker gikk rundt og følte forakt for meg og mine valg. Hver og en av oss er ansvarlig for hvordan vi velger å la lidelsen underkue oss. Jeg fraskriver meg ikke all skyld, ei heller rettferdiggjør jeg mine brister og feiltrinn. Ingen er uten skyld eller ingen skal pålegges skyld!

Selvfølgelig gjorde jeg valg som skadet andre personer og som krevde godtgjørelse. Iblant kan et valg som er rett for meg bli ubehagelig og feil for andre, eller til og med uakseptabelt for andre. Likevel er andre menneskers forventninger ikke mitt ansvar, så framt jeg ikke har bidratt til å skape dem. Jeg kan påminne meg selv om at uenigheter, ja, også konflikter er en del av livet. Jeg behøver å befri meg selv fra tyngden av alt ansvaret jeg feilaktig har påtatt meg.

Mine valg er mine, og det er disse jeg behøver å stå til rette for, ikke hva andre måtte mene om dem. Jeg er ikke ansvarlig for andres meninger og tanker, men jeg kan ha bidratt til å skape følelsene som satte i gang deres tankekjør. De kan jeg i fremtiden være med på å endre ved å forbli nykter og gjøre min del av jobben – være meg selv og stå til rette for mine fremtidige valg. Noe annet kan jeg ikke!

Jeg har gått i begges sko, så jeg vet…

Vi kan avsløre overfor våre kjærester, ektefeller, barn, søsken eller foreldre det som vil gjøre dem mer vondt og ulykkelige, men har vi rett til å berge vårt eget skinn på deres bekostning? Vår historie følger deres rusmisbruk, men vår historie forstås best av dem som selv ikke tar skade. Poenget er at vi må være strenge mot oss selv, men alltid hensynsfulle mot andre.

Vi hadde vanskeligheter med personlige forbindelser, vi kunne ikke styre våre følelser, vi lå under for depresjon og elendighet, vi hadde en følelse av å være unyttige, vi var redde, vi var ulykkelige, vi syntes ikke vi virkelig kunne hjelpe noen – ikke alkoholikeren og ikke oss selv…

Akkurat som koronasykdommen har symptomer på sår hals, hoste og nysing, er noen av alkoholismens symptom hukommelsestap og humørsvingninger. Jeg må bare akseptere at som pårørende eksisterer mange av de samme symptomene som hos den som ruser seg, deriblant besettelse, angst, sinne, fornektelse og skyldfølelse. Reaksjonene en rusavhengig har påvirker mine relasjoner og min livskvalitet, men når jeg lærer meg å kjenne dem igjen, og akseptere at jeg påvirkes av sykdommen, begynner jeg å leges.

Med tiden kan vi pårørende oppdage følelsen av egenverd og kjærlighet, på en måte en slags kontakt med det åndelige i oss selv – det som kan hjelpe oss med å motvirke våre gamle reaksjonsmønster. Uansett hvor hardt skadet vi har blitt, kan vi få hjelpe til å gjenvinne forstanden – om vi våger å dele dem.

Alkoholismen er sterkere enn gode hensikter eller oppriktige ønsketenkninger. Ingen av oss valgte denne familiesykdommen, ei heller alkoholikeren selv. Så vi kan forsøke vise medfølelse for oss alle. Når vi aksepterer at det er en familiesykdom kan det gjøre at vi slutter å sløse med energi i en håpløs kamp og i stedet vende oss mot håpet – den virkelige hjelpens kilde.

Når du som pårørende velger å akseptere at alkoholisme er en sykdom, som den som drikker tvangsmessig og du som bryr deg kan befris fra, da får du kanskje mindre behov for å skjemmes og mindre behov for å være redd.

Ditt seende blir klart først når du kan se inn i ditt eget hjerte (Carl Jung).

Det å stå opp i den blå timen gjør meg tankefull, til tider sentimental. Jeg stirrer ut i intet, og ser soloppgangen. Månen har «gått og lagt seg», men fortsatt er det mange som roper etter den.

Det er lørdag morgen, som en helt vanlig lørdagsmorgen eller en hvilken som helst annen morgen. Jeg leser, reflekterer: Denne meget virkelige følelsen av underlegenhet er forsterket av en barnslig følsomhet, og det er denne tilstanden som oftest, da jeg drakk, skapte dette umettelige og abnorme behovet for anerkjennelse og suksess i verdens øyne, men mest i mine egne. Fremdeles kan jeg være som dette «barnet» som roper etter månen, og det ser ut til at månen fortsatt ikke hører meg…

Det er ikke slik at jeg vakler så mye lenger. Da jeg drakk sto jeg mellom det å føle meg totalt usynlig og det å tro at jeg var hele verdens navle. Nå er denne søken etter den vanskelige balansen mellom de to ytterpunktene blitt en viktig del av min tilfriskning. Det som fortsatt gjør det vanskelig og smertefullt er å se alle som fortsatt er der jeg var, som roper mot månen, og hvor månen ser ut til å ikke ville vite av dem. Jeg derimot kan stadig rope jeg også, mot månen, den som i min edruskap «aldri er full», og er den full så er den den eneste oppløftende å se på. Månen viser meg nå sine mange faser, og det er lærdom i dem alle – en sann lærdom som har etterfulgt en formørkelse, en tid med mørke, men hvor hver syklus i min tilfriskning blir lysere og sterkere og mitt syn enda klarere. Skulle ønske alle fikk de samme svarene der de står sammenkrøpet og roper…

Overnevnte tekst, eller deler av teksten er omskrevet, gjort til mine ut fra dagens ord i Daglige refleksjoner. Akkurat nå, i denne merkelige tiden kunne de ikke passet bedre. Jo, visst er jeg sentimental, men ikke selvmedlidende. Jeg føler på medlidenhet, aller mest omtanke med de som fortsatt ikke får svar, som ikke ser månens alle faser, ikke ser sine egne lyse sider for alt det mørke. Jeg forstår alle de som lider i sin egen selvmedlidenhet. Men jeg vet at selvmedlidenhet er en av de mest ulykkelige og tærende tilkortkommenheter vi mennesker kan ha. Den er en stengsel for all fremgang og avskjærer all effekt av kommunikasjon med våre medmennesker på grunn av dens overdrevne krav på oppmerksomhet og sympati. Det kan vel kalles en form for martyrium som vi ikke har råd til. «Ja, jeg forstår du har det vanskelig, MEN se på meg da, jeg har det vanskelig jeg…»

Jeg unngår å vikle meg inn i denne frasen av selvoppofrende tanker og ord, denne utslettende selvmedlidenheten, egoismens bror. Jeg har fått hjelpemidler – kunnskap til å vite at jeg må se grundigere på meg selv i min gjenreisning. Jeg kan ikke endre fortiden, men jeg kan endre meg selv. Jeg kan gi dagen i dag det beste av meg selv slik at dagen gir det beste av seg. Likevel vet jeg, og jeg kan høre de roper, men jeg kan ikke gi opp fordi når jeg ser rundt meg, ser på alle de som har brukt sin kunnskap for å mestre livet – mestre store smerter og motgang, og som nå bare ser på månen uten å rope. De gikk i seg selv, godtok fortiden og fant svaret gjennom ærligheten selv om det smertet. Skulle ønske dette kunne inspirere noen, om så bare en til å prøve å leve etter dette livgivende prinsippet: Ærlighet mot seg selv.

———–

I denne merkelige tiden vi nå opplever er det ikke enkelt å strekke til, heller ikke å leve opp til dette prinsippet. For når mange opplever å bli oversett, selv av månen, hva er så vitsen tenker nok mange. Vi klapper for hverandre og vi synger i kor: Alene sammen, men alle får ikke bli med. Noen står fortsatt utenfor og hører på, venter på å bli tatt inn i varmen, om ikke annet for å synge andrestemmen. De ser oss stå på våre balkonger og klapper – for hvem spør de, ikke oss…

Vi sier: Aldri så galt det ikke er godt for noe, men for mange er det alt annet enn godt. For de mange rusavhengige har hverdagen blitt råere og mer usikker. De tvinges mer og mer på flukt, til å sondere terrenget etter mer rusmidler, andre rusmidler. De ber månen om å holde vakt, til å være på utkikk for kynismen og utryggheten er daglig kost for de allerede sårbare utstøtte. Nå er månen enda mer viktig, men heller ikke den er som den var. Den følger oss og ikke dem – de glemte og oversette rusavhengige, som ikke er med i felleskapet. For dem gjelder ikke vi. De passer ikke inn, det har vi bestemt.

Jeg skulle ønske månen lyttet når ikke vi hører…

————

Tilfriskning er et fantastisk ord. Det betyr at noe blir friskere. Jeg er så heldig at dette noe er meg. Nå roper jeg mot månen og ber den våke over alle de som strever med å bli noe… Inntil vider ber jeg om at alle vi «friske» må bære håpet, tenne lyset for de som fortsatt befinner seg i mørket – til de selv kan bære håpet. Da kan vi ikke gå rundt å lyve…

Soloppgangen er ikke slik den en gang var, for noen har den aldri vært…

Makt eller avmakt – hvem sin rett?

Personer som ruser seg, møter ofte mennesker som har en tendens til å synes synd på dem. Det er sårbare mennesker som blir møtt med medlidenhet. Rusmiddelmisbrukere, som er ute av stand til å ta vare på seg selv blir fort satt ut av spill, de eier ingen «makt» eller kontroll over eget liv. Så lenge de ikke «tar igjen», og om de gjør er det bare å sette dem bak lås og slå…

Så lenge vi som avhengige var sårbare rusmisbrukere, ute av stand til å ta til motmæle, når vi enten satt på gata eller alene i våre stuer, så var vi ikke til bry for samfunnet annet enn som skampletter. Styresmakten visste hvor de hadde oss, hvordan kontrollere oss – flyttet oss dit vi var til minst bry. Når vi så begynte å vise våre sårbarheter ble vi straks mer farlige.

Såkalt fagpersoner og styreorgan, de av dem som selv aldri har hatt rusproblemer, men ervervet seg kunnskap fra skolebenken tror de har løsningen på det meste om hvordan behandle og bistå narkomane, pillemisbrukere eller alkoholikere. Gjør de det av plikt? De er pålagt å hjelpe, men rusmisbrukere som kommer ut fra klinikker står like mye på bar bakke som før.  Om man ikke har opparbeidet seg nok styrke til selv å ta tak er det så godt som ingen til å ta dem imot om de faller.

De som klarer å holde seg fast, finner muligheter til å arbeide seg tilbake til samfunneten og blir store, til og med innflytelsesrike ressurser for storsamfunnet kan i enkelte tilfeller bli motarbeidet. Det dreier seg om rusmisbrukere som har tatt tilbake kontrollen, hvor han eller hun straks oppleves som en trussel for andre mennesker og omverdenen. Aller mest skaper de uro i rekkene for de som mener å ha den beste kunnskapen om hvordan håndtere slike mennesker. Ja, jeg skriver slike, for det er slik vi ofte blir omtalt, som noen skapninger som bare er til bryderi – utskudd uten rett på respekt…

Når vi tar tak, jobber oss opp igjen, skaffer oss kunnskap og begynner å stå frem, ja, til og med på barrikadene, blir vi enda mer en trussel for bedreviterne. Ikke bare har vi egenerfaring, men vi har jammen tilegnet oss kunnskap også. Vi viser at vi har klare meninger om, og ikke minst faktisk vet hvordan hjelpe andre rusmiddelmisbrukere, hvordan møte dem på deres nivå – vi har vært der selv og kjenner til fallgruvene. Vi vet hvor skoen trykker. Vi vet hva brukermedvirkning bør være og ikke bare å bli spurt om hvilken benk i parken som er den beste å sitte på. Den har vi aldri fått sittet på uansett, men vi ble da spurt…

Ja, vi som har fått noe nyktre og edrue år på baken, og som har våget oss ut i kampen mot urettferdighetene, for å rydde opp og fortelle hvor skapet skal stå, vi blir av mange opplevd som bråkmakere, enda mer nå enn da vi ruset oss. Da var vi jo på «den andre siden», den kriminelle siden, mens nå er vi plutselig som dem, til og med står vi sterkere med vår bakgrunn å slå i bordet med. Vi vet noe ikke de vet. Vi vet hvordan det er å ligge lavest på rangstigen. Vi vet hva rusen gjør med oss. Vi har esset i ermet. Vi må stoppes!

Slik kan det i noen tilfeller oppleves for enkelte som prøver å heve stemmen til fordel for de som fortsatt ikke har kommet seg opp fra gateplanet eller ut av sin kommunale leilighet. Selvfølgelig er ikke alle byråkrater slik, men det er et tankekors at det finnes personer i ulike hjelpeorganisasjoner og innen politikken som ser på oss som motstandere, ikke samarbeidspartnere. Når man som nykter rusmisbruker blir bedt om å tenke seg om før man forteller omverdenen om hvor stolt man er av å ha kommet seg tilbake til livet, til og med kan stå på for de svake og gi samfunnet noe tilbake, blir man istedet bedt om «å tie i forsamlingen». Vi skal ikke fremheve oss, siden det å være nykter og stolt av det kan være stigmatiserende overfor rusmiddelmisbrukere som fortsatt er aktive. Har du hørt! Jeg forstår det bare ikke.

Er det slik at mennesker som alltid har hatt kontroll over eget liv er forbeholdt retten til å kontrollere andre? Med dette mener jeg personer som har ervervet seg maktposisjoner både i samfunnet og familiært.  Jeg bare spør!? Som tidligere alkoholmisbruker ønsker jeg ikke å overta kontroll over noen, aller minst en person som fortsatt ruser seg. Jeg ønsker bare å hjelpe dem til selv å ta tilbake kontrollen over eget liv. Jeg ønsker å vise dem verdighet og respekt som det mennesket de er.

Hver og en av oss har rett til å bestemme over oss selv og våre liv, men noen trenger å lære seg dette fra bunnen av. Det at en «formynder» av en fagperson står over og forteller hvordan best komme seg opp kan virke mot sin hensikt. Mange som ruser seg har fra barnsben gang på gang blitt straffet hver gang de har prøvd å utøve ansvar. Det er aldri uten grunn at noen søker til rusmidler. Så omsider, klarer de å be om hjelp og litt etter litt opplever de en form for styring over eget liv. Når de så oppnår en styrket selvtillit og begynner å åpne opp, fortelle om sine erfaringer – på godt og vondt, er de neppe ute etter å ta fra verken politikere eller hjelpeorganisasjoner makten, men hjelpe dem til å forstå hvilke hjelpetiltak som kan være til størst og mest hensiktsmessig hjelp for de som fortsatt ruser seg. De som ønsker å ta tilbake kontrollen – et ønske om et bedre liv, ikke ta makten…  

Hva med å vise oss den respekten!

En handling setter i gang følelsene, så tankene. Det er handlingen som NÅ kommer, den andre, du kan gjøre noe med. Vær bevisst handlingen, enten den er din eller andres – det er de som påvirker deg i enten positiv eller negativ retning ut ifra om du velger å bearbeide følelsene dine – hvilke tanker du gjør deg…

Det at jeg nå skriver er en handling, som kan påvirke deg og dine følelser når du leser det. Skaper det gode eller dårlige følelser? Hva gjør den med deg utenom å sette i gang tanker? Hvilke tanker? BEVISSTHET! Uten at du egentlig vet det, begynner du nå å tenke før du handler.  

La det du føler, og dine påfølgende tankene gå gjennom kverna noen ganger, vurder utfallet – hva skjer dersom…? AKSEPTER dine følelser! Tenker du: f… også,  er det ikke farlig, mer reelt kanskje… , men faren kommer om du drikker på denne følelsen og påfølgende tanke.

Altså: HANDLINGEN som kommer nå, er det du som styrer. Lar du følelsene ta overhånd – redselen for… og så kommer alle katastrofetankene… mer redsel. Klarer du da å tenke: Hva hjelper? Og i tillegg å spørre deg: Hjalp det å drikke sist jeg følte meg redd? Nå ser du muligens nye reaksjonsmønster siden du har blitt mer bevisst og tør å akseptere redselen – den som fortalte deg at du behøvde å forta deg noe, men hva…

Handlingen din er veldig avgjørende. Drikker du, kan den bli fatal og skape store konsekvenser, men lar du være kommer mestringsfølelsen, godfølelsen som gir gode tanker og mer positiv handling. Gjentagelse og gjentagelse!

Hjernen liker repetisjoner – det er det den husker best. Så er det flest positive handlinger som gjentas, vil selvfølgelig hjernen huske disse og gi deg tilbakemelding på det. Altså den husker at når du ikke drakk gikk alt bedre. I motsatt fall, om det blir alt for mange negative handlinger og konsekvenser, så vil den «skrike» på alkohol fordi det var den løsningen du alltid valgte. Hva velger du nå?

Jeg sender mine tanker til dere alle og håper dere selv klarer å se litt klarere ved å gå i dere selv, uten å sammenligne dere med alle andre, men vise styrke ved å anerkjenne dere selv på lik linje med de dere møter. BEVISSTHET – AKSEPT – HANDLING

Kunnskap er avgjørende: Det du vet har du godt av!

Repetisjon – repetisjon – repetisjon: https://terapivakten.no/2018/06/09/dopamin-og-hjernens-belonningsenter/

Forenklet blir det slik: Hjernen kan manipuleres. Negative handlinger kan snus ved å tenke positivt – hele handlingsforløpet blir positivt av mestringsfølelsen… Så hvorfor ikke omfavne smerten? Da gir den oss muligheter til utvikling i positiv retning… (minus +minus = pluss). Jo da, matematikk funker her også, selv for meg med så der matematiske kunnskaper…

Du har vært flink, Heidi! Dette står det respekt av, og du kan være stolt av deg selv. Ja, visst er jeg stolt, men langt ifra over å ha vært flink. Bedømmer ikke det å ha vært nykter i fem år til å ha noe med flinkhet å gjøre. Det var valg jeg tok, et valg om å fortsette å leve, et valg jeg måtte ta for å fortsatt være delaktig i mitt og andres liv. En nødvendighet!

 Jeg måtte ta en avveielse om å gjøre endringer for å få livet til å gå videre. Alle trenger å foreta seg forskjellige ting for å få alt til å henge sammen, og jeg mener at det ikke dreier seg om å være flink. Må man vaske hender for å forebygge og unngå smitte for å bli dødssyk, da er man ikke flink etter mitt syn. Om det er oppgaver som kan føles vanskelige, som man trenger stor villighet, styrke og mot til å klare, da er det selvfølgelig respektabelt å ha klart det, så respekt og anerkjennelse tar jeg mer enn gjerne imot.

Ja, i går bikket jeg over femårsterskelen for min edruskap. Var det en bragd? Når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt fortonet seg underlagt alkoholens makt, så er det muligens det. Jeg har mange personer rundt meg som fortjener en takk, mange som støttet meg, ga meg tillit og oppmuntring på dager som føltes uoverkommelige, men i det store og hele var det jeg selv som måtte stå i det og gjøre jobben. Alle valgene, all smerten, all redselen for å ikke klare, for å skuffe igjen eller det aller viktigste; å se at jeg kom ut på den andre siden – jeg klarte. Håpet om et bedre liv og en fremtid var drivkraften.

Det har vært stunder og tanker om hvor jeg så muligheter for tilbakefall, men jeg sto imot. Jeg tenkte tanken ut – hva skjer om jeg løfter det glasset… Det var ikke tanken på å være flink som drev meg – langt derifra.  Nei, jeg har tatt frem opplevelser og minner – gode og dårlige, og de har stått der som vær-på-vakt-plakater og minnet meg på hvordan det var og hva jeg ville få. Det at jeg i dag er nykter kan tilskrives det at jeg ikke lenger ville leve i avmakt hverken til meg selv eller andre.

I begynnelsen visste jeg ikke alltid hva som var mitt ansvar eller ikke. I dag vet jeg at det som omhandler meg selv, mine handlinger – det jeg gjør eller lar være å gjøre er mitt ansvar. Jeg er ansvarlig for å følge mine vurderinger som først og fremst omhandler å trives med meg selv. Følgende er jeg også ansvarlig for å ha et åpent sinn, å sette grenser (til meg selv og andre) på en kjærlighetsfull måte, å kontrollere sinne og harme, men også godta disse følelsene på lik linje med glede – ikke stenge dem inne, men uttrykke mine ideer og emosjonelle opp og eller nedturer og akseptere dem. Mine følelser eier jeg, så i stedet for å fortrenge dem kan jeg kjenne på dem og uttrykke dem i møte med andre mennesker. Jeg er i høyeste grad ansvarlig for om jeg vil holde kontakt med forskjellige mennesker, delta i et felleskap, ha realistiske forventninger og ikke gå til «grunne» av å bli såret når noen misliker min fremtreden. Jeg kan heller fortsette med å ta sunne og fornuftige valg og være takknemlig for at noen forteller meg om andre og bedre muligheter.

Det er klart jeg har flere skyldigheter og uoppgjorte hendelser overfor flere personer. Noen vil jeg aldri kunne ta oppgjøret med, og mye må jeg bare forsone meg med at slik ble det. Jeg har innsett at andre har rett til å leve sine egne liv slik jeg har min rett. Jeg har erfart verdien av å lytte, ikke bare med ørene, men også med hjertet – dele av meg selv, av mine gleder og sorger. Det er mitt ansvar å møte mennesker med respekt, selv de jeg ikke føler skal oppta plass i mitt innerste, men jeg har fullstendig rett til å «gå min vei». Det viktigste er at jeg ikke bare vet hvordan, men tar oppgaven alvorlig med å ta vare på meg selv. Hvem er så jeg om jeg går til grunne igjen, og klarer jeg da å reise meg på nytt? Hva kan jeg i så tilfelle gjøre for andre?

——

I går gikk jeg 13791 skritt. Jeg og min samboer gikk en fantastisk flott tur i nærområdet. Om jeg ikke satte pris på å være aktiv ute i skog og mark, og visste hvor mye verdifull trening dette er for kropp og sjel, så hadde jeg kanskje ikke giddet og gått. Eller jeg kunne ha gått milevis, uten å ha hatt et mål og uten å vite hva det skulle være godt for å traske i ulendt terreng for å sette seg ned for å spise matpakken. Var det slik jeg tenkte når jeg ville bli nykter? Innerst inne hadde jeg jo et mål: Jeg vil vise noen, og denne noen var meg selv – at jeg også kunne, ikke minst finne tilbake til gleden…

Selv om det er tungt og noen ganger strevsomt å gå i oppoverbakker (bokstavelig talt), så gjør jeg det likevel for å komme meg opp, komme meg til en bakketopp for å se utover. Ville jeg blitt nykter uten å ha stampet i motbakker og kjent på smertens jag gjennom kroppen uten en målsetning? Hvem liker smerte om det ikke er godt for noe? Det dreier seg om å seire og overvinne og klare å nå det oppsatte målet – edruskapen, som var den virkelige drivkraften og ikke tanken på å motta hyllest for hvor flink jeg hadde vært, selv om det går mye lettere når noen heier en frem…

Takk for turen så langt!

Vi bombarderes av inntrykk av alle slag nå i disse koronatider. Det gjør selvfølgelig noe med oss alle.

Jeg kan irritere meg, eller jeg LAR meg irritere over menneskers oppførsel. Som for eksempel: De kaller det dugnad for landet, men det er ikke dugnad når noen tømmer hyllene for dopapir – det er ikke solidaritet. Og dette irriterer meg, eller jeg blir sinna. Disse følelsene er det bare jeg selv som kan gjøre noe med. Jeg kan prøve å forstå: De er nok redde, og redsel gjør mye med oss, som blant annet å sikre seg at dopapir må vi ha nok av om dette vedvarer og butikkene stenger.

Ja, ja, kanskje et dårlig eksempel, men likevel. Det er jeg som er ansvarlig for mine handlinger, som igjen påvirker mine følelser og som setter i gang tankevirksomheten. Jeg kan ikke endre noens handlinger uansett om de påvirker meg negativt, men det jeg kan er å gå bort fra situasjonen, slå av tv, radio eller datamaskinen. Jeg kan skjerme meg for mye av alle disse inntrykkene, om ikke alt. Det er mitt valg hva jeg velger at skal irritere meg.

Om noen ønsker å skade meg, kan jeg også velge å gå bort, selv om det kanskje i enkelte situasjoner ikke alltid er lett. Det vet jeg fra min fortid. Men når det dukker opp lignende situasjoner nå, som gjør at jeg blir redd og usikker, så vet jeg at jeg har en jobb å gjøre i forhold til å bearbeide gammelt grums. Det er også mitt ansvar. Nå vet jeg at det beste er å gå, eller unngå mennesker som gjør meg ille til mote.

Synes du jeg er hard og usympatisk nå? Tenk over det da. Vil du videre i livet eller vil du være i alt det vonde og vanskelige, det som river deg ned, får deg til å føle deg ensom, usikker og utrygg. Klarer du det ikke på egenhånd så er det en stor sannsynlighet for at du trenger hjelp – hjelp til å finne en løsning. Men det er faktisk ditt ansvar å be om hjelp. Akkurat nå er det vel liten hjelp å få på grunn av situasjonen rundt pandemien, så da MÅ DU SELV TA ANSVARET, vertfall gjøre noe for å bedre på situasjonen. Og da mener jeg ikke å sette seg ned å drikke, for akkurat det vet vi vel alle at hjelper fint lite i lengden.

Nei, klart jeg føler med deg, jeg føler med meg selv når problemene tårner seg opp og jeg kjenner maktesløsheten prøve å angripe meg. Da setter jeg meg ned og puster, eller aller best – jeg går en tur og tenker over situasjonen, finner nye muligheter å løse dem på. Ny, frisk pust i kropp og sjel og andre inntrykk får tingene på avstand, til å tenke klarere – ta nye veier. Jeg vet at jeg ikke kommer meg videre med selvmedlidenhet, men med HANDLING. Det å gjenta noe som bare fører meg tilbake til samme, gamle stedet, der alt var bare problematisk og der jeg ikke ønsker å være, det setter i gang prosesser i meg. Jeg går til handling ut ifra hva følelsene mine sier; til å ta til høyre i stedet for venstre – kanskje rett fram…

Så til handling (i positiv forstand), vis solidaritet, omtanke og kjærlighet. Start med den nærmeste – DEG SELV!

…, men det innebærer ikke at vi skal samle oss i flokker.

Joda, jeg gjør med da opp noen tanker her jeg står og ser ut av vinduet, om at dette kunne vært en helt vanlig søndag, men det vet jeg at det ikke er…

Jeg ser en, nei flere familier, jeg antar er familier siden de går samlet, som er ute og på søndagstur. Mulig det er denne turen de alltid går hver søndag, men egentlig ser de ikke ut som vanlige turgjengere, hvordan nå de egentlig ser ut. Det er vel slik at de bare må ut, ut av denne trykkende stemningen som sikkert er i alle hjem for tiden. En hverdag som ikke lenger er som den pleier, der alle tråkker hverandre på helene, barna krangler så busta fyker og foreldre vet ikke sin arme råd. Hjemmekontor og skolearbeid. De går hverandre på nervene og er uenige om det meste. Roper og skriker; hvem er det sin tur til å ta sin tørn og hvem er det sin rett til å ta en pause fra dette normale unormale? Søndagsturen blir redningen, fra å gå fullstendig fra konseptene til å gjøre noe sammen – til å få puste ut i frisk luft – skjønt frisk…

Mange har nok glemt hvordan det er å kjede seg i den alltid så hektiske hverdagen vi alle har vendt oss til, og da snakker jeg om før denne unntakstilstanden. Selv hvor hektisk det nå måtte være i de tusen hjem, blir kjedsomheten mer synlig. Alle gjøremål skal inn på fire rom og kjøkken, bortsett fra organiserte aktiviteter. Ingen venner å besøke, ingen fotballtrening, ingen yoga eller andre fritidssysler å slå i hel noen kveldstimer eller søndagen med, og det er måte på hvor lenge en telefonsamtale eller et skypemøte kan vare.

Det er på tide å ta i bruk fantasien igjen, den som har vært fraværende i vår tids levesett. Så ble alle brettspillene funnet frem igjen fra loft og kjellere, tørket støv av og Monopol og Ludo fikk en ny renessanse. Men til og med disse er kilder til bråk når pappa for ente gang fikk kloa i Rådhusplassen og du selv måtte innse at hus og hoteller brenner. Ikke engang Ludo er morsom i lengden, så da blir det ut på tur, aldri sur…

Ja, hva er vel bedre enn å pakke tursekken og ta seg en luftetur!? Men alle skal ut nå, og alle har det samme målet – stranden. På et relativt lite boligområde er det ikke flust av muligheter, men det er faktisk mulig å unngå å bli gående eller rastende i flokk selv om vi er aldri så mye flokkdyr. Vi skal på død og liv være der alle andre er og gå til den samme plassen hver gang. Dermed fylles stranden og bålplassen opp med grillende mennesker, som jeg ikke på noe som helst måte kan tenke meg til å være en smittefri sone, ikke engang hyggelig eller avslappende. Hvem tok i den lompa?

Bålet er et samlende punkt, og det har det vært fra urgamle tider, men akkurat nå skal vi ikke sitte så nærme hverandre. Har dere ikke forstått! Vi skal ikke ha nærkontakt og vi skal helst ikke berøre noe noen andre før oss har tatt i. Hva så med ketsjupflasken som går på rundgang? Man kan da ikke bruke engangshansker når man griller. Tenk så tungvint å hele tiden måtte bytte hanske mellom hver gang en ny pølse er ferdig plasser i lumpen, og for ikke å glemme brannfaren. Hva skjer om en glo spruter på hånden? Nei, det er ikke enkelt dette. Det er slettes ikke en normal tid, ingen normal søndag rund bålet lenger.

Og hva med alle de fotballglade og pubelskende menneskene? Hva skal de bedrive tiden med – på en søndag? Hvor skal så alle de gå når de ikke kan ta seg en tur innom puben på vei hjem fra vårens og sesongens første fotballkamp? De går vel ned til stranden de også – til flokken. Jeg er glad jeg ikke er en fotballkamp- eller pubgjenger mer. Vel, på fotballkamper har jeg i og for seg aldri slitt ut buksebaken min. Men i hine hårde dager, da jeg bodde i Tigerstaden, og måtte ha dagens vinkvote, spesielt på søndager og all husets egen vin var drukket opp, så gikk jeg på Tempest og der fikk jeg ikke bare vin, men Premium League med på kjøpet, enten jeg ville eller ikke. Jeg var en del av flokken. Denne flokken savner jeg ikke, og aller minst savner jeg vinen – den har jeg aldri likt smaken på uansett – bare rusen. Nå ruse jeg meg på livet og naturopplevelser. Og jeg priser meg lykkelig for at jeg vet om langt flere turmuligheter her i nærområdet enn “Hundremeterstranden”. Jeg behøver ikke å utsette meg selv eller andre for smittefaren så jeg tusler heller innover i skogen.

Og da tenker jeg videre; dette felleskapet som det snakkes så mye om nå, det at vi mer enn noen gang viser omsorg, omtanke og med raushet hjelper hverandre, og det er så flott, virkelig rørende. Men, og et stort MEN… Det er et tankekors at når vi anmodes og oppfordres til å unngå store opphopinger av folk og fe, hvorfor må alle på død og liv ned til den stranden? Det dreier seg faktisk om liv eller død for mange…

——–

Nå, noen timer senere, og jeg stirrer fortsatt ut av vinduet, mens skyene brer seg over himmelen. Stranden er tom, gaten er tom. Hvor ble alle av? De har tuslet hjem til sine hjem, hver til sitt og krangelen er sikkert i full gang igjen. Og da tenker jeg: Hvor mange flere tilfeller av koronasmittede annonserer det på tittekassa i morgen? Og hvor mange flere tenker at det handler ikke lenger om meg, men om oss…?

Ikke alle har opplevd å få en mikrofon oppi ansiktet etter en idrettsbragd eller et nederlag og fått det sedvanlige, men vanskelige spørsmålet: Hva føler du nå? Det er ikke alltid like lett å sette ord på hva man akkurat nå føler, enten det er glede, opprømthet, sinne, irritasjon (over denne mikrofonen) eller det som rører seg inni en. Jeg har tenk å forklare noen følelser, noen av de mest vanlige og noen som kan være vanskeligste å forstå, de vi sjelden bruker og langt mindre vet når bruke.

Det å være glad er i seg selv ganske enkelt å forstå, og glede kjenner man når noe eller noen skaper en god stemning i en. Men glede kan utdypes mer i forhold til hvor glad man er, hvor mye betydde denne personen eller situasjonen for deg. Kanskje ble du lykkelig, kjente på lettelse og en tilfredshet i forhold til at du mottok et bevis på at du klarte noe og at noen så nettopp dette. Du føler deg med ett mer ovenpå og til og med stolt for at du klarte en bragd, du mestret. Da kan takknemlighetsfølelsen komme som et resultat av at du har mennesker som bryr seg om hvordan du har det. Du har fått aksept og blitt gitt tillit til å vise din nytelse av situasjonen – du er begeistret og lettet av at det endelig ble din tur, din tur til å være i seiersrus. Du er stolt og kry der du står og nyter tilværelsen av utløst spenning. Kanskje blir du så glad at du gir en klem, selv om koronavirussmittefaren er stor, så glemmer du dette i din lykksalighet. Ja, det sprer seg en nytelse inni deg, du kjenner på vennlighet og har lyst til å rope ut din glede, denne fryden; det var så moro å endelig lykkes. Mennesker rundt deg viser sin kjærlighet gjennom gleden av at du seiret. Dere kjenner på samhørighet til tros for at dere i utgangspunktet ikke kjenner hverandre, men deler nettopp denne felles gleden og lykken.

Hvor lenge var Adam i paradis? Du kan komme opp i en hendelse hvor denne lykke- og gledefølelsen brått forandres til det motsatte. Du får en reaksjon på noe som føles urettferdig eller noe du så, hørte eller opplevde som satte i gang et sinne i deg. Du kan få en spontan reaksjon, hvor ergrelsen over denne urettferdigheten blir så stor. Det å ergre seg er en utilfredshet, misnøye over noe fordi noe (man ikke rår over) går på tverke eller slår feil. Selv om handlingen kanskje ikke var ondsinnet ment, føler du det blodig urettferdig og kan blåse ut i raseri. Du er ikke bare irritert, men mektig sinna og vred (forbitret), som kan gå over til en aggresjon du ikke helt klarer å kontrollere. Noen ville nok sagt at du er ustabil; du skjeller, smeller og forbanner både situasjonen og eventuelle personer som kommer deg for nær. I verste fall går du til fysisk angrep på mennesker som føles truende eller som du tror var årsaken til hendelsen. Du er rett og slett på krigsstien, i harnisk – et heftig raseri som kan ha en mer dyptgående årsak.

Får du ikke utløp for dette sinne, dette raseriet, men det blir liggende å ulme, kan det gå over til skyld og skam, som igjen utvikler seg til bitterhet, hat og selvforakt. Dette er farlige følelser fordi de eter deg opp innenfra. Det kan utløse depresjon, tungsinn og selvhat hvor du aller mest har lyst til å skade deg selv gjennom destruktive handlinger. Det kan virkelig være fare på ferde når du stadig lar deg irritere, men bortforklarer og bagatelliserer situasjonen. Langvarig og undertrykt sinne er ikke til å spøke med. Du kan faktisk bli redd deg selv og ditt eget sinne i frykt for å skade deg selv og andre. Da er vi inne på nye følelser, nettopp frykt og redsel, som setter oss i automatisk forsvarsmodus, men de kan også gjøre at vi mister evnen til å være løsningsorienterte og rasjonelle i tankegangen og handlingsmønstrene våre.

Er du en av dem som fortrenger følelsene dine, og er redd for hva dine reaksjoner kan føre til, at noen velger å gå sin vei fordi du er så ustabil kan dette faktisk resultere i at noen du er glad i gjør akkurat det; han eller hun orker ikke mer av din tvilrådighet. Bebreidelsen legger seg som et lokk over følelsene dine, du tyr til stemningsforandrende midler, ruser deg for å ikke kjenne på alt det vonde og vanskelige, denne smerten av å bli forlatt og sviktet. Ensomheten og det at frykten for å bli forlatt ble en realitet. Du mistet – du tapte. Ingen vil ha deg, ingen liker deg – du er utstøtt. Du får en tapsfølelse – du går inn i sorgens kapittel. Sorg er en naturlig reaksjon på at du har lidd tap. I denne forbindelsen vil du føle på enda flere, sikkert ukjente emosjonelle forandringer. Du blir mentalt ustabil (svingende følelsesliv) i takt med hvordan du klarer å bearbeide eller ikke bearbeide denne sorgen, dette savnet etter den eller de som gikk.

Åh, det er vondt – det smerter. Selvmedlidenheten vokser deg over ørene. Å være ensom er ofte forbundet med motløshet og tiltaksløshet – du orker ingen ting, blir apatisk ved tanken på at ingen er der for deg. Kjenner ingen tilhørighet og alt er gledesløst og bedrøvelig. Du ønsker å gråte, men klarer ikke. Lengselen etter bare å kunne ha en hånd å holde i vokser, og jo mer tankene svirrer rundt din ensomhet, jo mer vemodig blir du. Vemod føles som om sinnet blir svart, som når mørket kommer og den fine solnedgangen blir borte. Det var akkurat som da du måtte si farvel da den du var glad i gikk. Kan hende går vemodet over til melankoli. Det er da du ikke klarer å finne glede ved noe lenger, mangler evnen til å se eller reagere positivt og alt er så svart – absolutt ingen solnedgang, men bare svar, svart natt. Da er du inne i en dyp form for depressive kjennetegn og du bør oppsøke hjelp.

Hadde du bare klart å gråte, så hadde du kanskje klart og fått en forløsning, en start som kunne utløst det å komme ut av motløsheten. Kanskje var det disse tårene som skulle til for at du tok kontakt med meg. Jeg er god til å tørke tårer. Men akkurat nå, på grunn av koronaviruset kan vi ikke ha denne nærkontakten. Likevel kan jeg lytte til deg og hjelpe deg til å forstå og sette ord på dine følelser. Følelsene forteller deg om hvordan du har det, og du skal ikke kimse av dem, men det er handlingene dine du trenger å være mest oppmerksom på – hvordan du velger å reagere på følelsene dine. Og husk: følelsene er dine, men la de ikke ta overhånd slik at de tar over kontrollen over deg og ditt liv.

Hvilke følelser setter dette bildet i gang i deg?