Noe å ha troa på…

Før jeg dro til ANTA-kurset i dag tidlig, skrev jeg en rask notis om å sette seg oppnåelige mål. Når jeg sitter her og reflekterer over og renskriver dagens notater fra kurset, blir det mer klart for meg hvor viktig det er å ha nettopp det – mål i livet.

Enkelte av oss har hatt drømmer fra vi var små, men for mange ble de aldri en realitet. For min sin del tok alkoholen dem. Jeg hadde vyer og planer, men jeg oppnådde dem aldri så lenge rusen var det som sto øverst på listen – den overgikk alle mulige drømmer. Jeg kunne legge mange planer, starte opp, men så falt alt i grus, igjen og igjen. Det var nok slik at jeg diskuterte alt for mye med meg selv angående disse planene, og hver gang fant jeg ut at jeg heller ville drikke. Hva var vitsen med å finne en ny jobb når jeg likevel om noen uker helt sikker ikke finner den like interessant. Da var jeg allerede dømt til å mislykkes – jeg ville ikke nok. Det jeg ikke ville nok var å slutte og drikke. Selv da jeg erkjente mitt misbruk, at jeg var avhengig av alkoholen brukte jeg lang tid på å finne mitt hovedmål da: Å BLI NYKTER.

Mange rusavhengige har ruset bort store deler av livet sitt, også jeg. Rusen hadde tatt fra meg nesten alt. Da jeg kom til hektene igjen, og nådd første målet, nemlig å bli edru, så jeg alt det verdifulle jeg hadde mistet på grunn av at alkoholen hadde krevd all oppmerksomheten. I denne tilfriskningsperioden måtte jeg rydde opp, ta tak i mange ulike områder og forhold i livet mitt. Jeg hadde ikke klart og nådd målet om å bli nykter om jeg ikke hadde gått gjennom denne oppryddingsprosessen. Ja, det var tøft å se på alle konsekvensene og begynne å ta tak i dem, men akk så nødvendig. Jeg måtte se meg tilbake, finne «vrakrestene», reparere dem for å kunne gå videre. Veien fram gikk først tilbake… kjempet litt til, ha det litt mer smertefullt for å komme ovenpå.

Familien sto først på prioriteringslisten, deretter utdannelse og jobb. Jeg måtte skape trygghet rundt meg selv, få en oversikt og begynne å arbeide med å skape tillit til mine nærmeste – gjøre meg fortjent tilliten. Selv om det var mye jeg fortsatt hadde intakt, et samboerforhold og barn som ikke hadde snudd ryggen helt, så var vår relasjon noe som måtte gjenoppbygges. Selv for de som tilsynelatende ser ut til å ikke ha mistet noe på grunn av sin avhengighet, tror jeg alle har noe de på en eller annen måte trenger å endre på, gjenoppbygge eller styrke – skape ny tillit til eller rett og slett kvitte seg med.  

For å begynne på veien til nye mål må man altså rydde opp. Det er av stor nødvendighet å ha de mest grunnleggende tingene og behovene (familie, økonomi, trygghet, nettverk ) på plass før jobben med dette målet kan starte opp. For noen kan målet dreie seg om å komme seg ut i jobb igjen eller få tilbake samværsretten med barna sine. Da trenger man å finne hva som er nødvendig å ha i orden, hva som må bort eller hva som skal fortsatt være der. Prioriteringer og vurderinger. Alt er ikke like enkelt og smertefritt. Mye skal forsakes for å oppnå målet og for å få et verdifullt liv igjen. Den prisen var jeg villig til å betale, og den var jo ikke høy i forhold…

Jeg har hatt et ønske om å komme meg ut i jobb igjen, om ikke full tid, så vertfall å vise overfor meg selv og andre at jeg kan bidra – jeg er god nok. Jeg har tatt utdannelse – fagbrev i rus og psykisk helsearbeid. Ja visst, jeg klarte og flott det, men sitter nå her fortsatt og skriver blogg. Kanskje har jeg ikke ryddet opp nok i rekkene over saker som stopper meg i å komme videre? For det tar tid, det er mye rot, men jeg rydder… Uansett så følger jeg fortsatt drømmen min, ønsket om å hjelpe andre rusavhengige. Selv bloggen er jo et skritt i riktig retning. Jeg har aldri mistet håpet og troen på at jeg skal klare målet mitt – jeg gir ikke opp selv om det tar litt lengere tid enn først planlagt. Jeg skal fortsette å opprettholde planene og rutinene mine.

En annen viktig del av det å oppnå sine mål er å lage seg gode rutiner, ha en dagsplan og ikke minst følge den. Selv på slitsomme dager er det viktig for meg å komme meg opp av sengen, spise frokost og gjøre de mest viktige gjøremålene. Jeg ivaretar det som er viktig i livet mitt og ikke minst har jeg en samboer som er med på å skape en trygg hverdag fordi jeg har blitt mer konsis i min grensesetting overfor ham også. Han vet hvor landet ligger. Han mistet heller aldri troa på meg, og det har i bunn og grunn heller ikke jeg gjort. Den lå ikke så godt gjemt under alkoholsløret.  Man kommer så mye lenger om troa er på plass og at håpet og forventningene ikke rokkes for mye ved. Det er det jeg selv som styrer, selv om noen kan prøve å forhindre meg, legge skygger over håpet, så er jeg sterkere i troen nå. For: «Handlingene følger troa…». (Sitat: Rita N.)

Så, kjære venner, mitt neste mål er å bli ANTA-kursinstruktør/veileder. Og det har jeg virkelig troa på!

Åh, jeg er blitt forkjøla! Slitsomt altså… Våknet med tett nese, et «ullent hode» og slapphet i hele meg. Hvorfor akkurat nå, nå som jeg ikke har tid? Er det fordi jeg har «hengt i stroppen» litt vel mye i det siste, ikke tatt meg ordentlig tid til å slappe helt av? Mitt stress, tankekjør og omgangssyken har sikkert hemmet immunforsvaret, så jeg fikk kanskje som forventet. Forventet, selvpåført eller smittet av andre – spiller ingen rolle, men forkjølelsen fant kanskje grobunn til utbrudd i går, da jeg slapp taket i en stakket stund. For da hadde jeg en forløsende samtale med en god venninne, ei som virkelig vet hvilke knapper å trykke på, de smertelige knappene, men de viktige knappene – de som senket skuldrene mine noen hakk. Det var bare noen få ord som satte i gang prosessen, en setning som fikk meg til å innse hva jeg har skapt i meg selv. En forsvarsmur mot andre, eller mot meg selv, for å ikke ville se og erkjenne. Det dreier seg ganske enkelt om følelser. Enkelt, sier jeg. Nei, følelser er ikke alltid enkle å hanskes med…

Samtalen:

– Meg: Jeg har hatt det vondt. Denne angsten har dratt meg ned dit jeg ikke trodde jeg skulle komme igjen. Egentlig kan jeg ikke huske å ha hatt en så lammende angst. Jeg ble så redd. Ikke redd for å drikke, langt ifra, men redd for å tippe over – bli gal.

– Venninnen: Du satt bare og holdt deg fast i bordkanten, holdt så hardt at fingrene ble hvite, verket og klarte ikke slippe. Måtte bare holde for å ikke ramle over på en måte. Kjenner den, har sett det før, hørt andre fortelle…

– Meg: Ja, og jeg klarte liksom ikke si noe fornuftig. Klarte ikke sette ord på det. Det gjorde vondt for meg selv… og min samboer, han jeg bebreidet og straffet – uten ord. Samboeren ble sittende inntil bordkanten og holde seg fast han også. Fastlåst stemning.

– Venninnen: Vet du Heidi, hvorfor kan du ikke bare drekka!? Så slipper du alt dette – få det ut, bli ferdig…

– Meg (Måpende): Men, jeg vil ikke drikke, det er ikke slik det er – har ikke lyst på alkohol!

– Venninnen: Hør på meg. Kan du ikke bare drikke sier jeg…

– Meg: Nei, hør på meg du! JEG VIL IKKE DRIKKE! (Kjenner det småulmer inni meg – er jeg dum, tenker jeg. Er hun dum?).

– Venninnen: Prøver igjen, og hør nå hva jeg sier. Kan du ikke bare drikke? Hva tenker du om det – hva føler du nå?

Da forsto jeg. Jeg forsto virkelig hvor hun ville hen, hva hun ønsket å skape i meg – en reaksjon

– Meg: Nå blir jeg forbannet på deg! Jeg har ikke et ønske om å drikke og du påstår på en måte at det er det jeg vil, og skal.

– Venninnen: Ja, Heidi! Få det ut. Slipp følelsene ut – bli forbannet, sint. Vet at du ikke vil drikke, men du må tørre å la følelsene få rom. Nå har du ikke alkoholen til å regulere slik du før pleide, når du ikke ønsket å se og kjenne på det vonde. Er det ikke en lettelse – å få det ut, satt ord på det.

Jeg ler. Begge ler. Hun sa det; få satt ord på det. Samtidig kjenner jeg børa blir tatt av akslene mine, pusten blir mer rolig. Hun klarte å skape reaksjonen og jeg klarte å si hva jeg følte. Jeg hadde ikke innsett at når jeg gikk der i min stillhet så la jeg lokk på følelsene, spesielt sinne, det jeg frykter mest hos andre, frykter hos meg selv. Jeg hadde stengt det inne. Derfor denne smerten, den stikkende lidelsen og følelsen av å ikke komme noen vei. Stillstand. Følelsene mine hadde frosset meg fast. Nå var de på vei til å forløses. Jeg «smeltet».

– Meg: Jo visst! Du provoserte fram denne reaksjonen. Det tok litt tid før jeg forsto, men… Trodde jeg skulle tørne jeg. Trodde du faktisk mente det, at jeg skulle ta en sprekk… Du altså – takk! Og jeg som var så redd for å tippe over, gjøre noe drastisk – bare ikke å drikke da, så ler vi mer…

Denne samtalen ga meg en lærepenge. Setningen: Kan du ikke bare drekka? Reaksjonen – følelsene: F… ta deg! Skal ikke kimse av følelsene. De skal jeg ta på alvor ellers så blir det for alvor følelsesladet – jeg blir en følelsesbombe som… PANG!

———-

Tenker at jeg skal slappe av i dag jeg, la forkjølelsen «herje» litt med meg. Den vil sikkert bare at jeg skal roe ned og ta litt mer hensyn til meg selv. La morgendagen komme i morgen…

Min familie har en spesiell plass i mitt hjerte.

Som alle mennesker har jeg et behov for å kjenne at jeg hører til et sted – i en familie, blant venner eller i en gruppe. Sosial omgang er et grunnleggende behov vi alle trenger å få tilfredsstilt. Selv om jeg liker å være alene, så behøver jeg mennesker rundt meg – noen jeg er glad i og noen som er glad i meg.

Det er urealistisk å forvente at alle skal like meg. Med en slik forventning legger jeg til rette for å mislykkes og gir meg selv en årsak til å skylle på alle andre. Jeg kan ikke forandre på andre mennesker, forlange at de skal like meg og alt jeg sier og gjør, men jeg kan forandre mine egne tanker om mennesker og mine perspektiver. Jeg kan slippe taket om mine regler for hvordan jeg mener andre skal synes om meg. Når jeg blir skuffet, og det blir jeg, eller føler meg sviktet ved for eksempel manglende behandling, kan jeg gjøre en ekstra anstrengelse for å være vennlig, varm og kjærlighetsfull mot meg selv. For jeg er absolutt verdt å elske akkurat slik jeg er. Men jeg trenger noen. Alle trenger vi noen, og alkoholikere kanskje mer enn andre. «Gjenreisning trenger mennesker – misbruk trenger isolasjon». (Sitat: R. Nilsen).

Forrige helg var jeg hjemme hos min mor og denne helgen hadde jeg barnebarna på besøk hos meg. Jeg ser helt klart verdien og viktigheten av å omgås de som betyr noe for meg, familien spesielt. Når jeg kan få være noe for noen, vise min omsorg, at jeg bryr meg og viser omsorg gjør noe med meg innvendig. Det gjør også noe med meg at disse personene viser at de setter pris på meg som menneske – de gir meg kjærlighet tilbake. Det å verdsette hverandre gir vekst og ny motivasjon.

Dersom ingen hadde verdsatt meg som person og satt pris på min omtanke hadde jeg mistet all motivasjon for å hjelpe. Jeg trenger å bli fortalt at jeg er verdifull og av betydning. Dersom jeg skal føle at jeg har noe å bidra med behøver jeg å få litt ros på veien. Men jeg må også tro at de mener det de sier. Min selvfølelse trenger næring – jeg er bra nok! Jeg kan si det til meg selv, og det er nødvendig at jeg har tro på meg selv, men det virker enda mer motiverende å få høre det fra andre, at de også tror på meg.

I det siste, når jeg har gått rundt og vært nedfor er det mest fordi jeg følte meg sviktet, og det ble jeg jo. Jeg ble oversett og mine grenser ble overgått. Noen vil nok si det var selvforskylt siden jeg ikke hadde vært klar nok i talen på hvor mine grenser gikk. I etterkant har jeg laget meg et bilde av at jeg ikke var betydningsfull, ikke ble tatt alvorlig slik realiteten ofte var tidligere i livet mitt. Klart det gjorde noe med meg. Derfor var det så godt å kjenne på denne oppriktige kjærligheten da jeg var hos min mor, en mor som alltid var der, som er der og elsker meg på tross av. Ekte morskjærlighet. Hun var og er en rollemodell, slik jeg ønsker å fremstå for mine barn, men som jeg aller mest kanskje viser til mine barnebarn. Det er viktig for meg å vise min kjærlighet uansett hvem som måtte trenge min omtanke og omsorg.

Mine barn verdsette nok mest at jeg er nykter, men jeg vil også være noe mer for dem. Jeg kan vise dem gjennom min bestemorrolle. Ikke minst selv verdsette at jeg kan være en mormor, en trygg og tillitsfull bestemor. Og det er så fint å få være en mormor, kjenne på tilliten og høre mine barnebarn fortelle meg at de setter pris på meg. «Du er god og snill. Det er alltid morsomt å være her – du finner stadig på noe». Ja, det er viktig for meg å vise min kjærlighet fra mitt mormorhjerte.

Om noen timer drar jeg til Sarpsborg for å bidra i Kafe Klar. Det er oppmuntrende og oppbyggende å vite at jeg er der for noen som trenger noen å snakke med, slik jeg trenger noen å dele mine eventuelle problemer med. Vi trenger alle noen selv om vi kan sette pris på alenetid og ensomheten iblant. Jeg har også stor nytte av likepersonsgruppen Support’n. Ikke bare forstår de meg, og jeg dem, men vi tar hverandre på alvor og lytter. Vi deler styrke og håp med hverandre. Det er det vi trenger – hverandre.  

Jeg har mine beste intensjoner når jeg forsøker å bygge et vennskap med enkelte mennesker, tros at mine forsøk tidligere kunne bli avvist, vet jeg at jeg har mye å tilby. Jeg liker mennesker, selv om det i enkelte menneskemøter ikke er slik at man alltid liker alle, men i etterkant kan man ofte se betydningen av hver enkelt, at de er spesielle på sin måte. Det er viktig lærdom å ta med seg, at selv om jeg ikke kan være venn med alle, kan jeg tilby og ta imot respekt, støtte og forståelse. Alle har behov for noen, noen som ser dem for den de er, som lytter og bryr seg. En som bare er. Et menneske er nok. Et menneske kan gjøre forskjellen! Tålmodighet og ydmykhet lindrer vår sårende stolthet.

For hvem skal jeg komme til toppen for – for hvem skal jeg hoppe? Og hvor henter jeg denne energien fra – til å hoppe og til å «vinne»?

Hva styrer bølgene? Hva får en drage til å fly? Hvordan ha fremdrift uten vind i seilene?

Jeg kan lite om seiling, men jeg har hørt at det er best å seile med litt motvind… Og det er når det stormer som verst at vi begynner å se etter løsningene for å komme ut av uværet. For min egen del synes jeg det er «kjedelig» når det bare er bris eller kanskje skal jeg si flau vind. Tenk så «flaut» å ikke komme noe sted. Mange har sikkert prøvd å få en drage opp i luften, løpt bortover en åpen slette, men den vil ikke fly fordi det er ingen vind – ingen motvind, ingen oppdrift. En skihopper kommer sjelden langt uten oppdrift heller. Det vet jeg siden jeg bor sammen med en eks-hopper. Og det er jo logisk, ikke sant!?

Det går i bølger dette livet… når jeg er nede i en bølgedal trenger jeg nettopp å finne meg litt «vind», litt mer energi (vind er jo energi) for å komme meg opp til toppen igjen. Men jeg må flyte med, være årvåken for at bølgene ikke skal skylle over meg og dra meg lenger ned. Da drukner jeg jo. Og det hjelper lite å holde for munn og nese for å unngå at vann kommer inn, for jeg holder dermed også igjen for tilgang til luft – så jeg dør uansett… Vi trenger luft i lungene og om jeg holder munn og nese lukket vil det komme lite oksygen ned i lungene. Ingen oksygen – intet liv…

Ja, jeg trenger energi – en kraft til å komme meg opp. Hva med positiv tenking? Kan en setning hjelpe til å finne veien opp litt raskere? Kan jeg selv snu en faretruende situasjon mot noe langt bedre – det å holde meg flytende? Selvfølgelig, men er det nok å bare holde meg flytende? Burde jeg ikke kommet meg videre, kanskje inn til trygt land!? Jeg vet jeg kommer inn til smulere farvann, og land om jeg bare venter lenge nok, men jeg ønsker at det skal skje nå. Jeg vil opp NÅ! En situasjon endrer seg raskere om jeg selv fortar meg noe, tar initiativ – gjør en handling. Jeg sier ofte: Hva er det dette forteller meg? Hva er det jeg skal gjøre nå? Svaret er som regel: SNU TANKENE! GODTA FØLELSENE – DE VIL BARE FORTELLE MEG AT JEG TRENGER Å ENDRE FOKUS!

For å endre fokus og retning er jeg avhengig av min egen energi. Tilbake til vindkraften. Det er altså ikke alltid mest effektivt å ha vinden i ryggen. Nei, noen ganger trenger vi litt motbør – motvind for å komme oss opp igjen, ny energi om du vil. Så om det kjennes tungt og tøft – fånyttes liksom; jeg orker ikke dette strevet med å kjempe «mot strømmen», så kan jeg tenke meg, forestille meg at jeg surfer på en bølge – enn så lenge. Vente. Snart tar den virkelig tak i meg – om hodet holdes over vann og jeg ikke gir opp. Jeg flyter vertfall så lenge jeg puster… Er det det jeg vil – bare ligge der? Vil jeg ha mer fart, mer action må jeg kanskje hjelpe til selv. Jeg kan bruke kroppen, men ikke kave. Beholde roen og tenke klart – fremadrettet, mot et mål. Jeg vil dit! Ta rolige tak, få en rytme, øke farten og så… i land.

Driver frykten meg? Ikke om jeg ikke tenker klart. Uten kunnskap om hva følelsene gjør med tankevirksomheten min vil jeg enten stå på stedet hvil eller ramle. Var jeg en redd skihopper og kavet i luften uten å vite hvordan lande ordentlig ville jeg mest sannsynlig ta kollbøtte i lufta og falle ned i underrenna. Det ville få en fatal følge av min egen uvitenhet – den ukontrollerte redselen. Frykt gir økt adrenalin, men det gjelder å kanalisere den riktig ellers så blir den lammende. Frykt er på en måte energi, men den skal brukes til å komme fremover. Om jeg detter, i renna, og slår meg litt, kan jeg reise meg og børste av snøen og prøve på nytt – til jeg står stødig. Ta utfordringen – ikke gi opp! Jeg ber om litt råd på veien opp til toppen av bakken igjen – for det er i motbakker det går oppover, men jeg vil jo fly og lande trygt, så jeg tar til meg hjelpen og veiledningen jeg får, setter utfor – flyyyr og lander trygt, men ikke så langt. Det gjør ingen ting. Jeg vant uansett – jeg vant over frykten og meg selv – min redsel.  Rekord for meg selv. Kommer lenger neste gang, kanskje hele bakken ned, på sletta, og med nedslag – ordentlig telemarksnedslag. Det vil jubles. Jeg satte ny rekord. Men det første stående hoppet vil fortsatt være mitt beste – mitt viktigste! For meg. Og det er det som teller – at jeg selv er fornøyd! Det er meg selv jeg skal vinne for, ingen andre…

——————-

Og nei, jeg har ikke sprukket – jeg er bare i ferd med å hente meg inn igjen, tørre å ta utfordringene, tørre å komme meg til toppen, stå på toppen, kjenne vinden rusker litt tak i meg, hente energi, kjenne at jeg er litt redd uten å la denne frykten holde meg igjen, for jeg vil fly, fly langt – lenger enn langt, stå og høre min egen jubel – JEG KLARTE!

For jeg vil gjøre det beste ut av livet, det livet jeg har fått! Det er bare jeg selv som begrenser meg. Mine tanker kan hindre meg i å komme dit jeg egentlig vil. Jeg kan øve og øve – bli tryggere og etter hvert bedre. Det er opp til meg selv hvor langt jeg vil hoppe, men først må jeg hoppe! Selvfølgelig er det nødvendig med oppdrift, men mye, eller det meste sitter i hodet…

Hvor går de? Må de nødvendigvis føre til et felles mål?

Jeg går ut i vinterlandskapet. Snøen ligger der som et mykt og omsvøpende trygt teppe. Jeg vil ikke trå på det. Det skal ligge urørt. Vil ikke sette spor – skitne det til. Men jeg går, varsomt. Først ett skritt – sakte, så ett til og jeg øker farten. Stopper litt opp og ser meg tilbake. Kjenner på en uro – en redsel. Hvorfor?

Det har blitt satt spor, mange spor. Av meg selv og av andre og jeg vegrer meg til tider for å se på dem. Kanskje har jeg gått for fort – ikke tatt meg tid til å se på alt som skjer rundt meg, skjer med meg. Skulle jeg ikke ha gått med en mer ro og stanset opp oftere?! Turt å kjent etter og erkjent at alle disse sporene har blitt til min vei, den jeg er på godt og vondt… En urolig og rastløs sjel fra tid til annen ja, men mest fordi jeg har vært redd. Redd for hva jeg kan finne under snøen. Redd for hva som dukker opp når jeg trår i det urørte. Redd for hva andre mener…

Jeg fortsetter. Går og går, men hvor skal jeg? Vet jeg mitt egentlige mål? Vil jeg klare å komme meg dit? Følelsene. Samvittigheten. Jeg har skuffet mange – skuffet meg selv, men jeg kan ikke la min fortid hindre meg lenger. Andre har gått videre. Jeg gikk også videre. Hvorfor stoppet det plutselig opp, som om veien ikke gikk lenger. Lyttet jeg ikke? Fulgte jeg ikke andres råd til det fulle eller burde jeg muligens våget å stampe i mer ulent terreng – gått mine egne veier? Satt enda flere spor i snøen… Men den oppgåtte veien er enklest å gå!

Skal jeg gå i en annen retning? Kanskje må jeg snu å gå tilbake for å se om jeg glemte noe, at jeg overså noe av betydning for videre fremdrift? Jeg spør meg: Vil jeg gå alene eller vil jeg ha med en følgesvenn eller fler? Savner jeg noen som forstår min usikkerhet? Noen som ser at jeg er i villede. Noen som har litt mer tålmodighet med meg…

Frykten driver meg, men den har ingen fremdrift. Jeg står på stedet hvil. Selvfølelsen. Alle disse sporene – de har satt seg som dype merker og sår i sjelen. Er det det jeg enser når jeg ser alle fotsporene i snøen? Er det mine egne følelser jeg skuer? Jo mer jeg går jo flere spor. Tramper i vei. Nei! Stopp! Tenk! Tenke – føle – handle. Om jeg ikke går videre vil jeg aldri komme noe sted – jeg vil bli stående her og bare se på alt dette, på det uberørte teppet forut eller på sporene bak meg – kjenne på redselen for å ta skrittet ut i det ukjente eller la sporene bak snø igjen…

Jeg kan lage meg en ny vei! Veien blir til mens vi går, mens jeg går. Veien andre har gått var deres, eller er den blitt alles? Hvordan kan jeg vite at den veien andre gikk er den rette for meg? Jeg kan velge å følge den et stykke, eller hele veien, eller rett og slett ta en helt annen vei. Skal jeg være som plogen og brøyte meg ny og farbar vei? Er jeg en banebrytende plog eller en som skyver problemene foran meg? Dytt de unna – få de til siden, utenfor kanten – få de vekk! Jeg vil ha klar bane. Men det som ser ut som den enkleste veien er ikke alltid det. Snarveien kan være omveien. Gikk jeg enkleste motstands vei?

Tør jeg feile? Jeg har tatt lærdom av mine tidligere mistak før, så ja, men likevel vegrer jeg meg. Våger jeg egentlig å skille meg ut? Vil jeg i bunn og grunn være som alle andre eller ønsker jeg å ta fatt på det urørte, ukjente og kanskje den vanskeligste veien. Våger jeg å sette flere spor? Våger jeg å gå opp vei for andre?

Se! Alle sporene er ikke stygge. De har fine konturer – lager et vakkert mønster. De skaper nyanser. Jeg ser! Jeg går videre. Tilbakelagt kronglete stier, men jeg gikk – gikk i motbakker og nedoverbakker. Jeg gikk fra stupet og mot toppen. Kan ikke stoppe nå. Jeg vil helt til topps. Jeg klarer det. Jeg vil!

————-

Det har vært nødvendig og nyttig å lytte til andres råd og veiledning, men jeg har kommet til et punkt på livets vei hvor jeg nå selv må stå opp for meg selv og ta egne valg. Stole på meg selv! Jeg kan ikke la andre ta bestemmelsene for meg lenger. Det er mitt liv! Alt for lenge har jeg latt meg påvirke, blitt styrt av en frykt for å ikke være bra nok for andre. Det er for meg selv jeg skal være bra nok. Andres «mistro» har satt stengsler. Nå er det NOK! Jeg har tuslet for lenge i andres fotspor. Jeg vil sette egne spor – fine, nyanserte og målrettede spor, og jeg vil velge hvor jeg vil sette dem. Jeg vil velge veien selv!

Mange vil sikkert bli såret. Jeg vil møte motgang. De vil tenke at det de sa ikke var godt nok. At jeg er egoistisk og selvsentrert. Men for å klare å være en god nok person for andre må jeg først bli god nok for meg selv. Stole på meg selv! Alt for lenge har jeg glemt å sette masken på meg selv først. Ja, mange vil føle seg forbigått eller tro at jeg forlater dem på deres vei. Men våre veier vil møtes igjen, det vet jeg – om det er ment slik…

Selv om jeg vil gå nye veier ønsker jeg støtte fra andre. Jeg vil at de jeg er glad i, og som er glad i meg viser sin kjærlighet ved å gi meg lov til å sette spor. Kanskje følger de ved min side – det er opp til dem. Vi kan sette spor sammen! Være tålmodige med hverandre og tolerere ulike syn på ting, men komme til enighet – om ikke til et felles mål…

Ingen vet hvor haren hopper – ingen vet hvor Heidi stopper… På tide å la de få vite!

Åpenhet eller tabubelegging?

Vanskelig tema dette, ja, det må jeg ærlig si… Vanskelig å snakke om, være hundre prosent åpen og ærlig om. Jeg vet så mange sliter med nettopp det; å være åpen om sin seksualitet. Ikke bare på grunn av sin legning, men også fordi sekslivet er privat og tabubelagt. Jeg skal heller ikke skrive så mye om mitt seksualliv, gå i dybden, for det er som sagt en privatsak. Jeg kan si at grunnen til at jeg ikke ønsker å utdype mitt seksualliv er for at det bli for intimt, men i grunnen blir det feil. Eller kanskje ikke? For det handler om at jeg blir respektert for å ikke fortell – bli anerkjent for min privatsak.

Det som er viktig å huske på er at seksualitet og intimitet er to forskjellige ting og vi skal vite forskjellen. For det å være intim er noe vi mennesker er avhengig av – det er noe psykisk og handler om det å bli sett. På en annen måte vil vi jo bli sett, men ikke gjennom seksualitet så mye, som er noe fysisk mellom mennesker. Vi trenger nærhet og berøring også, for all del, og det å ha sex kan vel ses på som en gave vi har fått til å være i nærkontakt med hverandre. Hvordan det utføres får være opp til hver enkelt, og det er nettopp derfor jeg ikke ønsker å utdype det mer her.

En ting skal være klart: Jeg må tørre å sette ord på mine ønsker, lengsler og hva jeg liker, men det er i forhold til min partner aller mest. Jeg kan ikke forlange at han er tankelesere og dermed kan tilfredsstille mine behov om jeg ikke sier noe om dem. Hvordan kan jeg bli respektert for mine behov om jeg aldri setter ord på dem? Hvordan kan han vite om mine grenser om jeg aldri har sagt hvor de går? Jeg må si noe om hva jeg vil bli respektert for, hva jeg føler er vanskelig eller hvilke forventninger jeg har. Jeg skal være tydelig på det jeg ønsker å føle og hva jeg vil respekteres for. Jeg må også gi min partner samme mulighet.

For at andre skal få kjennskap til hvor våre grenser går kan det være nødvendig å fortelle om fortiden, enten det er vondt eller godt. Det gode og fine gjør oss mer trygge på oss selv i forhold til andre. Men det som kjentes ekkelt eller som ikke burde ha skjedd er det vanskeligere å snakke om og takle i senere seksuelle situasjoner. Som oftest sitter våre sperrer i noe vondt som har skjedd tidligere i våre liv. Det kan dreie seg om kommentarer, fysisk smerte og ikke minst seksuelt misbruk, enten av utenforstående eller noe som sto oss nær. Jeg tenker at det kan være mer smertelig å håndtere når noen som i utgangspunktet betydde noe for oss, noen vi var glade i, som vi ga oss hen til av kjærlighet, i begynnelsen, trår over våre mest intime og følelsesmessige grenser. Kan hende tør man ikke si ifra der og da i frykt for å bli mer nedverdiget, latterliggjort, mer såret og til og med forlatt. Man ønsker så gjerne å bli elsket og respekter, men når andre respektløst, gang på gang, fremmer sine ønsker og formål, da forsvinner vår egen selvrespekt.

Dersom man stadig blir såret og nedverdiget seksuelt får man et traumatisk syn på seksualitet, og intimitet for den saks skyld. Når et nei ikke blir tatt på alvor – at NEI ikke betyr et nei, da begynner man å miste sitt egenverd og sin bestemmelsesrett – man lar seg underkaste i frykt for at verre ting skal skje – i frykt for å bli ensom, miste nærkontakten. Kanskje tenker man at dette er bedre enn ingen ting – dette er i det minste en slags berøring selv om man selv ikke liker det. Etter hvert blir det «normalt», man blir følelsesløs og bare lar det skje. I tillegg kan man også ha blitt truet til å tie…

————

Da jeg drakk brukte jeg sex for å oppnå goder. Jeg følte ingen verdens ting. Å ha seksuell omgang med menn var mitt middel for å tilfredsstille mitt eneste ønske; å få noe å drikke på – bli mer ruset. Jeg brukte seksualitet for å skaffe meg alkohol for igjen glemme og flykte fra alle følelsene. Jeg tok “avstand” fra enhver form for seksualitet og intimitet, så på det som min eneste mulighet til å ha en slags «makt» over noen, til at de kunne tro at de var av verdi. Jeg misbrukte dem. Det eneste jeg egentlig gjorde var å misbruke meg selv. Jeg foraktet dem. Nei, jeg foraktet meg selv. Trangen til å måtte drikke var så sterk. Jeg skulle, måtte ha rusen, ikke dem. Samtidig nedverdiget jeg meg selv. Skyld og skam – runddansen, mer alkohol og påtatt nærhet. En syk trang til å føle meg elsket kanskje, til å bli berørt. Til å kjenne meg begjæret. Kjenne på kontakt – ikke nærhet. Hatet nærheten. Hatet meg selv. Hvordan kunne jeg frivillig gjøre dette? Jeg som selv ufrivillig hadde måttet ligge der…

Det har fått sine konsekvenser. Da jeg ble nykter forsto jeg at jeg aldri hadde hatt noe seksualliv uten at alkoholen hadde vært med i bildet, hverken med hensyn til meg selv eller motparten. Et tankekors, men et faktum. Hvordan har man et seksuelt samkvem uten alkohol? Hvordan er man intim uten å ha med følelser? Nettopp. Det var dette med følelser, de jeg hadde undergravd. De jeg ikke hadde villet kjenne på. De jeg hadde drukket bort. De som hadde blitt frarøvet meg gjennom blant annet såkalt seksualitet og intimitet. Hvem kunne jeg stole på? Kunne jeg stole på meg selv? Jeg måtte på nytt lære om intimitet. Jeg holder fortsatt på…

———

Personlig har jeg fortsatt problemer med nærkontakt av personer jeg ikke kjenner. Jeg trenger å se an folk, vite hvor jeg har dem – hvem de er og om jeg kan være trygg i deres selskap. Da kan jeg ta imot klemmer og gi klemmer. Da kan jeg tillate mer intimkontakt. I enkelte situasjoner blir jeg dratt tilbake til fortiden – jeg flykter eller fryser. Avstand og isfront. Jeg behøver å observere. I disse situasjonene burde jeg gi mennesker en forklaring på min avvisning. Jeg behøver å bli mer tydelig – ikke gi andre dårlige vibber. Når jeg er «kald» kan jeg få andre til å føle seg enda kaldere – utenfor, at de har gjort noe galt. Derfor er det viktig å snakke om det, sette ord på min eventuelle manglende intimitet til noen. Det er viktig med nærhet! Det er viktig med respekt!

Jeg ser viktigheten av intimitet, men først og fremst ser jeg viktigheten av å være åpen om det – enten man velger å gi en klem eller avstå. Det handler om å gi trygghet. Det handler om å se og bli sett, så selv det å fortelle om at man er redd for nærhet gjør at man likevel blir sett og forhåpentligvis respektert. Ja, ikke minst respektert. For meg er ekte kjærlighet det å bli sett og respektert – det er det mest intime! Det handler om åpenhet!

Kunsten å balansere

Stress kan gjøre oss robuste og motstandsdyktige, men det er en hårfin balanse mellom sunt stress og stress som kan gjøre oss syke. For min egen del behøver jeg å være på vakt, for stressrelaterte symptomer kan lett føre til tilbakefall til alkohol om jeg ikke håndterer det på riktig måte.

Åh, jeg har så mye å gjøre! De fleste kjenner seg nok igjen i det å ha full kalender og travle dager fra tid til annen. Enkelte hele tiden. Ja, det er et kjent fenomen, og ofte er det vi selv som setter opp listen over det vi skulle ha gjort. Aller helst skulle vi ha gjort det i går. Det trenger nødvendigvis ikke bety at alle gjøremål kan stresse oss syke, for litt stress er sunt så lenge vi ikke gjør det hele tiden og føler at vi stadig henger etter.

Enkelte føler vel at de har for mange pålagte oppgaver og kaster seg rundt for å rekke over alt, og i lengden kan dette bli en belastning om man ikke klarer å hente seg inn mellom slagene. Det beror også på hvordan man klarer å forholde seg til stresset. Jeg ser helt klart at det ikke er de travle hverdagene som stresser meg opp, men alt tankekjøret over å ikke strekke til. Ofte dreier det seg om synet på meg selv – mitt selvbilde – et ønske om å fremstå best mulig eller det at jeg føler jeg ikke har kontroll i ulike situasjoner. Så i det store og hele er det mine egne følelser, tanker og handlinger som kan utløse stressreaksjonene.

Jeg har opplevd at når jeg mister kontrollen i enkelte situasjoner, og tankekjøret tar overhånd, øker pulsen, jeg får hjertebank og blir urolig. Til tider blir jeg kortpustet, får klamme hender og kaostankene skaper situasjonen enda mer skremmende. Stressreaksjoner som dette er kroppens måte å varsle meg på at jeg befinner meg i en stressende og oppkavende situasjon og forberede meg på at noe mer urovekkende kan skje. Aktivering av stress øker om jeg tenker at dette vil jeg ikke komme i mål med – stresshormonene (kortisol og adrenalin) er i beredskap. Dersom jeg ikke klarer å roe ned, få meg en god natt søvn og tilstrekkelig restitusjon vil stressituasjonen vedvare lenger. Dersom jeg tenker positivt, har troen på at dette skal jeg lykkes med, takler kroppen stressreaksjonene bedre enn om jeg derimot føler meg mislykket.

Derfor er det viktig at jeg tar meg et avbrekk og legger bort bekymringene med jevne mellomrom. Dessverre er det ikke like enkelt å legge bort tankene på alt jeg ikke fikk utført og alt jeg burde ha gjort gjennom dagen. Prøver ved dagens slutt «å gjøre opp regnskapet» og ser stor stor forskjell på når jeg greier å renske opp i tankegangen og få bort unødig støy i hodet – jeg sender dårlig samvittighet på dør å tillater meg å tenke: Det er helt i orden å fordele oppgavene utover uken. Andre vil sikkert ikke bry seg likevel. For det er jo jeg selv som pålegger meg de fleste arbeidsoppgaver og jeg har jo god tid…Og er det så nøye?

Det er ikke så enkelt og slik at mine tanker og min innstilling løser alt. For det hjelper lite å være positiv om jeg ikke lytter til kroppens signaler. Jeg er ikke et overmenneske (selv om jeg noen ganger prøver å innbille meg det), og i likhet med alle har jeg også mine begrensinger. Jeg må se dem og godta dem, men som sagt er det ikke like enkelt når det koker som verst. Uansett så er det bare nedregulering, stoppe tankekjøret og ta kroppens signaler på alvor som hjelper.

Det er om å gjøre å skille mellom de ytre og indre kildene til at stress oppstår. De ytre faktorene, som dreier seg mest om oppgaver å gjøre, oftest selvpålagte for min del, eller de indre kildene som omhandler mest tanker og følelser. Stress handler faktisk i det store og hele om hva som skjer i hjernen enn om de ytre faktorene som er mer ufarlige og en normal del av livet. Faktisk også nødvendig for å bli mer motstandsdyktig til å stå imot sykdom og også for å takle de indre stressfaktorene bedre. Om vi klare å forholde oss til stramme tidsfrister og mange baller i luften på en gang, så har vi mer kontroll og får en følelse av mestring. Da behøver dette ikke å skape uheldig stress. Det er mer sunt å mobilisere krefter i en gitt situasjon, men usunt hvis man ikke klarer «å skru av» etterpå.

Blir man gående i en permanent tilstand av å gå på høygir skapes det ubalanse i immunforsvaret og kroppens evne til å omsette energi til de rette formålene blir satt ut av spill. Dette kan påvirke stoffskifte. (https://nhi.no/livsstil/egenomsorg/symptomer-pa-lavt-stoffskifte/). Personlig har jeg merket meg, uten å ha påvist lavt stoffskifte, at når jeg har for mange jern i ilden, så er vekten, humøret og søvnkvaliteten mer svingende. Jeg går opp i vekt når jeg er «nede for telling». Det er ikke alt jeg har å gjøre, men tankespinnet som binder meg, altså det indre stresset.

Det aller verste er når det indre stresset kommer fra hendelser jeg ikke har noen forutsetning for å kontrollere eller jeg tror jeg ikke klarer å håndtere dem. Det kan være både reelle og tillagde hendelser. Jeg tenderer til å tenke negativt om meg selv, «snakke meg selv ned» i forhold til det å mestre situasjonen. Når jeg har en ukontrollerbar situasjon, som føles uoverkommelig, kan stressymptomene bli så intense at de utløser større belastninger slik som angst. Sist opplevd for få dager siden. I slike tilfeller vet jeg at jeg behøver å være åpen om mine plager. God sosial støtte er avgjørende for hvor raskt jeg kommer meg ut av angsten. Det å snakke om problemet gjør dem mindre farlige og andres korreksjon kan hjelpe meg med å unngå krisemaksimering og svartmaling av situasjonen og tilstanden. Jeg opplever at sosial omgang og kommunikasjon kan forhindre min overbevisning om at jeg er udugelig og bidra til å snu negativ tankegang. Mye av tankekjøret har opphav i vonde minner fra fortiden, men ikke alt har rot i virkeligheten.

Jeg klarer ikke dette. Jeg er ikke god nok! Stress som utløser angst oppstår i mange tilfeller av at man sammenligner seg med andre, strever med å bli likt og akseptert. Hører og leser om mange ungdommer som føler på tilkortkommenhet i forhold til venner og i skolesituasjonen – samfunnets krav. Det kan i tillegg ha bakgrunn i tidligere tilfeller av alvorlige eller traumatiske opplevelser og hendelser. Dette kan være svært vanskelig å håndtere på egenhånd. Man trenger hjelp – profesjonell hjelp i verste fall. Jeg fant noe «enkle» råd til hvordan takle og unngå stressreaksjoner, og kanskje er disse tilstrekkelige tiltak for å unngå å komme i syklige stressituasjoner og alvorlige lidelser.

– Lytt til musikk: Senker skuldrene og blodtrykket og har gunstig effekt på stresshormonene.

– Ring en venn: En beroligende stemme som kan hjelpe til med å se situasjonen i et annet lys.

– Gode matvaner: Søte og fete matvarer øker faktisk stressnivået.

– God natt søvn: For lite søvn bidrar til å øke stressnivået – en ond sirkel som blir verre jo lengere det varer.

– Godt humør: En god latter forlenger livet! Latter frigjør endorfiner som reduserer stresshormonene.

– Drikk te eller vann: I stedet for å tylle nedpå kaffe, energidrikk, øl eller vin er te et sunnere alternativ som kan inneholde antioksidanter og theanin som roer nervene.

– Aktivitet: Trenger ikke trene hardt eller løpe langt, men bare en kort gåtur eller bøy og tøy for å få opp pulsen – frigjøring av endorfiner som er nok til å få ned stressnivået i kroppen.

Kanskje er du ikke stresset?! Mange bruker ordet stress feil, kobler det feilaktig inn i dagligtalen på en unyansert måte. Det er nødvendig å kjenne kilden til hvorfor stress oppstår, hva som er farlig eller ufarlig stress. Enkelte ganger virker det som om det har blitt mote å være stresset. Det viktigste er å kjenne sine begrensinger, lytte til kroppens signaler og finne balansegangen i hverdagens gjøremål og egne mål. Legg ikke lista for høyt, men ha overkommelige oppgaver som du kan mestre før nye mål settes. Ha forenelige mål og ikke motstridende ønsker – mål som ikke fører oss i ulike retninger. Minn deg selv på gevinsten du ønsker å oppnå, når du synes det går litt trått. Hva med å unngå situasjoner som er vanskelig å stå imot – legg omgivelsene til rette for bedre å lykkes så går du ikke i følelsen- av- å- mislykkes- fellen gang på gang. Det er lettere å holde kursen når delmålene er mindre. Og det viktigste: Du er faktisk god nok – helt perfekt til ditt formål!

Til slutt vil jeg på det sterkeste anbefale NADA-øreakupunktur som er både stressreduserende og forsterker immunforsvaret.

Nei, nå er det på tide å snu tenken… Føler jeg har hatt for mye fokus på negative ting i det siste, oppholdt meg for lenge i problemtankeverdenen. Gravd meg mer ned enn å prøve å se alle mulighetene. Det å ha det litt vanskelig, ha utfordringer kan i stedet ses på som muligheter til å oppnå fremgang og utvikling. Og det er alltids noe positivt å finne, både hos meg selv, blant andre folk og i mine omgivelser. Jeg tar tak i skjortekragen og drar meg opp og gir meg en tupp bak for å komme meg lengere opp…

Det er fredag, en dag som får mange til å juble – jippi, det er helg! Nå kan jeg drikke, feste og bare ha det moro. Jeg jubler jeg også, men ikke fordi jeg skal slå ut håret. Eller kanskje det er nettopp derfor jeg jubler. For det er jo nå jeg virkelig kan slå ut håret og ha det moro, og i tillegg huske all moroa i ettertid. Nå som alkoholen ikke har grepet om meg kan jeg leve livet på ordentlig – faktisk hver bidige dag, ikke bare fredager… Livet er jo en fest nå, hver dag – om jeg bare våger å tillate meg den tanken.

Det er faktisk noe i uttalelsen: Man kunne nok bli kvitt sine feil om man ikke trivdes så godt med dem. Jeg vet det med meg selv, autopiloten styrer for mye og jeg går meg fast i mønster og gjentar til feilene blir vanlige og trivielle. Først må jeg definere hva som er feil og hvilke jeg ønsker å gjøre noe med. Ikke alltid enkelt å kvitte seg med det som har blitt kjent og «kjært».

Det er en kjensgjerning at vanene våre styrer oss alt for mye – vaner blir uvaner og i lengden noe vi ikke egentlig vil fortsette med. Vanene har blitt til avhengigheter og «sykelige» tankebaner.

Jeg skal vertfall være mer positiv i dag – se mulighetene og ikke bare problemene!

Jeg skal våge å være meg selv. Jeg skal friste meg på å smile litt mer, tros om jeg kan være lei meg – fordi jeg føler jeg må gjøre noen andre til lags som for eksempel (Jeg kan iblant velge ett av dem eller alle sammen):

– Noen inviterer meg med på noe og jeg takker nei, kommer med en unnskyldning for å ikke såre.

– Jeg kan avstå fra noe viktig for meg, uten å protestere bare for å tilfredsstille noen andres ønsker og for å ikke skape en konflikt.

– Jeg utsetter noe jeg har gledet meg til for å hjelpe en annen med noe den gleder seg til.

Dette kan være fullstendig akseptable valg, men om de alltid går på bekostning av meg selv, er de ikke akseptable lenger. Så, i dag skal jeg være ærlig mot meg selv når jeg tar valg – jeg skal ikke late som om jeg føler noe jeg ikke føler eller gjøre noe jeg ikke vil. De fleste mennesker forteller ikke andre hvordan de skal oppføre seg – hva som er rett eller galt. Enkelte oppmuntrer heller til å være mer grundig med ransakelse av seg selv – sine følelser, motiv og handlinger. Til å se det flotte i seg selv. Jeg kan bare lære meg å være glad i meg selv om jeg er villig til å lære meg hvem jeg er.

PÅMINNELSE: Jeg har rett til å velge det jeg vil og kjenne det jeg kjenner, men noen ganger behøver jeg å bli påminnet og å fortelle meg selv at jeg har kjørt i feil fil litt for lenge. For jeg kan ikke velge å alltid handle ut ifra disse negative følelsene eller ønskene, men heller ikke dølge dem for meg selv. De er en del av meg!

«Først og fremst dette: Vær tro mot ditt eget jeg!». (William Shakespeare)

GOD FREDAG FOLKENS!

PS! Gleder meg over at jeg faktisk ikke trenger å vente til neste fredag igjen før jeg slår ut håret…

Og nå har denne slått ut i full blomst igjen, og en ny knopp på vei.

Hva vil man slippe? Angsten eller årsaken til at angsten oppstår?

Jeg fikk et måpende, uforstående ja, kanskje sinna ansiktsuttrykk tilbake da jeg sa: Det var vel meningen – og aldri så galt det ikke er godt for noe.

De fleste har hørt om det å ha et tilbakefall, og da dreier det seg mest om tilbakefall på rusmidler. Jeg fikk et følelsesmessig tilbakefall for en ukes tid siden, og det kom som lyn fra klar himmel. Flere likhetstrekk, og forskjellen var bare at jeg ikke tydde til flasken da noe svært sårende og krenkende skjedde meg. Jeg frøs fast og var absolutt ikke forberedt på den lammende angsten som kom i etterkant. På en måte godt å se at forsvarsmekanismene i meg fungerte normalt. Og godt å vite at jeg var sterk nok til å ikke legge lokk på den med å drikke…

Skal jeg mase enda mer om denne hendelsen for snart to uker siden tenker du, da en person så til de grader tråkket over mine verdifulle grenser, mitt verdisyn og på det som hittil har vært min trygge base – mitt hjem. Ja, jeg må skrive mer om det, eller mest om reaksjonen som kom i etterkant.

Det er viktig å ha noen å stole på. Jeg må ha noen å stole på, og jeg må kunne stole på meg selv og vite – ikke tro at jeg har avklart alle forholdene til tidligere levd liv. Jeg trenger “å vite” at andre kan finne på for å forkludre hverdagen og vite hvordan være villig til å forandre mitt reaksjonsmønster uansett hva andre måtte mene. Mine verdier er verdifulle – ikke tråkk på dem! Jeg skal heller ikke tråkke på dem selv. Jeg er det mest verdifulle jeg eier!

Mange vil sikkert kjenne seg igjen, men har kanskje ikke innsett det – før nå at kroppssmerter kan knyttes til angst. For meg fortonet den seg som et tilbakefall, noe jeg ikke helt forsto i øyeblikket. Denne reaksjonen kan sammenlignes med sen-abstinenser. Fant ingen god norsk forklaring, så denne engelske linken må dere oversette selv: https://www.uwhealth.org/healthfacts/psychiatry/7228.pdf.  Selv flere år etter ruskutt kan de stadig vende tilbake, som i en hormonell syklus eller komme ved høyt stress nivå, slik det skjedde med meg denne gangen. For meg utartet det seg til å bli et angstanfall uten sidestykke. Kan ikke huske å ha hatt lignende reaksjoner, å ha vært så fryktelig redd mine reaksjoner, for på en måte var det vel det jeg var. Jeg mistet kontrollen over følelsene mine fordi noen overrumplet meg, satte meg ut av spill, undereliminerte meg, og tankene på å ikke lenger ha et trygt hjem ble overveldende.

Jeg var tilbake til fortiden, til et ekteskap hvor jeg sjelden kjente på trygghet, da jeg aldri helt visste hva som ville komme. Jeg var tilbake til da jeg stadig ble oversett, forhatt og nedverdiget – da jeg ikke følte med verdsatt, respektert og selvfølelsen var lik null. Man skal jo være trygg i sitt eget hjem, føle seg verdsatt og respektert, og etter flere år i tilfriskning fra rushelvetet, hvor jeg hadde brutt mine verdier enda mer ned, så hadde jeg fått tilbake verdighetsfølelsen og selvfølelsen, men i løpet av et brøkdels sekund var den på nytt brutt – slik føltes det.

Angsten kom, og den kom som et stille lynnedslag. Disse skarpe knivene som plutselig stakk til i ryggen og lammet venstre side med påfølgende pustebesvær. Og det gikk ikke over – de varte i timer og dager. Jeg var maktesløs – kjente meg maktesløs. Jeg var slått ut av en følelsesmessig overreaksjon, eller kanskje mer en underreaksjon siden jeg på en måte hadde prøvd å skyve følelsene bort. En ting som var sikkert, som jeg først da innså, var at jeg hadde på langt nær bearbeidet min fortid og snakket ordentlig om hvilke følelser de hadde iverksatt i meg den gangen eller senere i livet – den virkelige årsaken til at jeg hadde blitt en alkoholiker. Den bakenforliggende årsaken til hvorfor Heidi drakk.

Jeg ble smertelig klar over betydningen av å bearbeide traumer oppstått i forhold til vonde hendelser. Selvfølgelig var jeg klar over at da jeg drakk hadde jeg bare lagt et lokk over emosjonene mine, men jeg trodde at jeg i hele denne tilfriskningsperioden opp til nå hadde bearbeidet de fleste hendelsene fra fortiden. Jeg trodde at både tidligere klinikkopphold og samtaler med likepersoner i etterkant hadde medvirket til at jeg hadde kvittet meg med disse følelsene, men den gang ei.

Med jevne mellomrom har jeg opplevd angst, eller panikkangst i mindre doser og styrkegrad, selv om det nå har vært en stund siden, men aldri har jeg opplevd maken. Vanskelig å beskrive for den som selv ikke har opplevd det, men jeg legger ut denne linken, som kanskje er noe forklarende: https://helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/angst/angst-og-angstlidelser .

Angst er som regel ikke farlig. Jeg skriver som regel fordi den i utgangspunktet er et varsku på at noe er galt, men for mange kan den være en utløsende faktor til at man tyr til alkohol eller enda mer drastiske skritt som for eksempel å begå selvmord. Smerten kan bli uutholdelig – man vil bare bort. Jeg kunne tenkt det samme selv. Jeg klarte derimot å tenke klart, gjorde som jeg hadde lært – finne årsaken til hvorfor nettopp redselen blir til lammende angst, slik jeg i dette tilfellet ble, totalt overmannet av panikkangsten.

Men jeg klarte altså å «ta meg sammen», ta kontakt med noen, sette ord på følelsene mine og ikke minst gå tilbake til ulike hendelser i min fortid. Jeg klarte å se hvordan denne situasjonen hadde satt i gang minnene og jeg kan bare være takknemlig for at vi mennesker er bygd slik vi er, at hjernen og nervetrådene sender signaler ved de fleste anledninger for å hjelpe oss til å reagere. Det er bare om å gjøre å vite nettopp dette, hvorfor og hvordan og ikke la seg bli fullstendig handlingslammet og gripe for eksempel flasken uansett hvor «enkelt» det kan føles der og da. Selv hvor smertelig det er så er det å bearbeide traumatiske minner det aller beste. (https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/atte-selvhjelpsmetoder-for-deg-som-har-opplevd-traumer-2).

Det hjelper å ha noen å snakke med, noen å dele sine vanskeligheter og innestengte følelser med. Ikke alle jeg snakket med i etterkant forsto hvordan jeg klarte å takle og hvorfor jeg håndterte den oppståtte hendelsen slik jeg gjorde. Hvordan kunne jeg gå videre? Hvorfor ble jeg ikke mer forbanna? Tja, jeg ble selvfølgelig sint, frustrert, irritert og mektig forbannet, men det gjorde ikke situasjonen bedre. Det at noen jeg også var glad i på en måte prøvde å dysse ned hele situasjonen på var selvsagt medvirkende til mitt sinne, men det ordnet ikke opp i mine traumatiserte tanker. Jeg måtte se meg tilbake. Og jeg måtte, vi måtte snakke sammen. Jeg måtte formidle om mine følelser, sette de inn i konteksten og få vedkommende til å forstå meg. Mine grenser og min verdighet. Som sagt så gjort – det hjelper å kommunisere.

Det å få synspunkter fra de som stiller seg undrende til mine reaksjoner hjelper faktisk vel så mye som de som gir meg tilbakemelding ut ifra egne erfaringer på samme område. Når jeg så i etterkant sier at jeg ser på episoden(e) som læringsrik, og som en oppvekker er det jo fordi jeg ser viktigheten av å få ordnet opp i sine følelser i forhold til hendelser i fortiden. Det var smertefullt å være i angsten, men tenk om jeg ikke hadde reagert, om jeg bare hadde oversett personen som ordnet seg en joint i min sofa, i min stue, i mitt hjem og bare gått vider som om ingen ting hadde skjedd, da ville denne reaksjonen kanskje kommet ved en annen anledning hvor jeg neppe hadde sett sammenhengen. Da hadde jeg ikke sett det som truende siden mitt hjem og min trygge base ikke hadde blitt utsatt for «lynnedslaget». Jeg trengte muligens å bli behandlet slik for å se at jeg har oversett fortidens slemme spøkelser og gale skjeletter i skapet.

Jeg fikk en oppvekker, virkelig. Jeg kan vel ikke helt si at jeg er takknemlig for at dette skjedde, men på en annen side er jeg glad for at det hendte selv om det aldri burde hendt. Forstå meg rett, om du kan. Dersom dette ikke hadde vært en realitet ville jeg ikke gjort meg denne erfaringen og tatt tak i følelsene mine – min redsel for å plutselig se at selv i mitt eget hjem kan jeg ikke alltid være trygg. Jeg lærte hva jeg skal vite om mitt reaksjonsmønster og hvordan gripe fatt i dem. Jeg verdsetter mer den kunnskapen jeg har fått gjennom blant annet ANTA og likepersoner som selv har erfart angsten på kroppen. Jeg læret også at de som har «oversett» angstens ansikt kanskje en eller annen gang vil komme til et punkt at det sprekker, slik det åpenbart gjorde for meg, og tenke tilbake på samtalene og mine delinger på området.  

Jeg tror, men man skal jo ikke tro, men vite… Så da blir det vel slik da; jeg vet at det var en mening med dette. Det er også meningen at dette skal formidles vider for at andre skal kunne ta lærdom, håper jeg… Det er aldri så galt det ikke er godt for noe!

Det er om å gjøre å slippe det virkelige problemet, for ellers vil disse gufsene fra fortiden stadig vende tilbake – slå til når man minst aner det. Ta runden med deg selv først! Sjekk hva du har i skapet…

Hvor vil jeg at skuta skal ta veien og hvilket mannskap skal mønstre på? Er arbeidsoppgavene klare og orker de all jobbingen – de kjedsommelige og tilbakevendende rutinene? Klarer jeg å formidle hva som trengs å gjøres til enhver tid?

Skal jeg sitte stille, godta at slik er livet, slik ble det, slik skal det være, eller skal jeg forsøke og se meg om? Er det bedre bortenfor…? Er gresset grønnere på den andre siden? Er det forjettede landet bedre å bo i? Har jeg det bra nok her, eller…

For å komme meg videre behøver jeg å blottstille meg selv for motstanden i meg, motstand til for eksempel forandringer – en redsel for hva som kan komme til å skje i morgen. Hva som er rundt neste sving – bortenfor. Jeg må ha klart for meg hva jeg vil og hvor jeg vil. Jeg må vite og ikke tro! Jeg må ville, ikke bare ønske! Jeg må gjøre det, ikke bare snakke om det!

Min fortid har gjort noe med selvfølelsen min, og den behøver jeg å bygge opp igjen – få tilbake troen på meg selv og vite at jeg er verdifull, at jeg kan og betyr noe, spesielt overfor meg selv. Det hjelper lite å tro at jeg duger – jeg må vite det. Det oppnår jeg best ved mestring, se og føle at jeg klarer, og ros er selvfølgelig ikke å forakte. Da er det handling som gjelder. Så må jeg repetere det jeg har lært meg, repetere mestringene og øke vanskelighetsgraden for videreutvikling og for at mestringsfølelsen også skal vokse og igjen påvirke min selvfølelse. Det nytter ikke å bare ha lært noe, hørt noen andre fortelle meg et mulig svar. Jeg må selv løse oppgaven, finne mine svar og virkelig stole på at dette svaret er riktig. Andres tilbakemeldinger kan i mange tilfeller gi meg en pekepinn på om jeg har funnet det rette svaret, men det er jeg selv som skal velge om jeg vil godta nettopp det svaret før jeg setter dobbelt strek under det.

På de fleste områder hjelper det ikke å tro, jeg skal vite. Tro kan jeg gjøre i kirken! Som en av mine mentorer sier – jeg velger å kalle henne det – min mentor, Rita Nilsen, er det viktig for meg å ha klare mål: Hva vil jeg med livet? Være løsningsorientert! Dersom jeg stadig vender tilbake til forhistoriske hendelser når det oppstår situasjoner i dag, og lar dem påvirke dømmekraften og valgene, kommer jeg mest sannsynlig ingen vei. Velger jeg den letteste motstands vei? Hva med å finne svaret på problemet, finne den ordentlige årsaken til at jeg ikke klarer å gi slipp og komme meg videre?! Jeg må tørre å ta runden med meg selv hvor mye det enn måtte smerte. Hvilke knagger skal for eksempel en eventuell oppstått angst henge på? Hva var den egentlige utløsende faktoren? Hvilket frø har jeg valgt å la vokse?

Nok en gang tilbake til det å vite, ikke bare tro. Jeg, tenkeren, kan ikke innbille meg at jeg vet, tror jeg vet. Når noe skjer i livet mitt, føler det blir uutholdelig, er det lett å tenke at de siste oppståtte vanskelighetene er de som skal prioriteres og ordnes opp i. I realiteten var det mest sannsynlig en annen situasjon tidligere som var roten til redselen og voksende angst, og det er den jeg skal ta tak i. Da er kommunikasjon et veldig viktig virkemiddel for raskere å komme til ønsket løsning. Det vil ikke skje noen endring om jeg ikke forteller personen(e) som var medvirkende til min reaksjon og kommende stagnasjon. Jeg kunne sikkert hatt godt av og snakket mer med utenforstående enn det jeg gjør. Sannsynligheten er stor for at andres syn kan snu mine fastlåste tanker og styrke meg i troen på meg selv. Jeg må rydde bort det som tar all min energi, først og fremst bryte opp roten, der alle de mindre vanskene også forgreiner seg ut ifra.

Det er slitsomt å bryte opp røtter, spesielt de som har satt seg og grodd godt fast. Den vil fortsette å vokse, lage seg flere forgreininger, sno seg videre og prøve å ta all næring og kraft, alt sollys som hovedstammen trenger for å vokse seg sterkere om jeg ikke tar meg bryderiet og den krevende jobben som det er å grave roten opp. Jeg kan ikke tillate meg å se ned på meg selv fordi jeg valgte å konsentrere meg for lenge om et frø, som aller helst ikke skulle vært sådd, vertfall ikke blitt gitt vekstmuligheter. Hvem var den egentlige skyldige? Er det meg selv som skal straffes? Skal noen straffes? Jeg straffer mest meg selv og setter stopper for utvikling og vekst om jeg ikke tar ansvar. Det er mitt ansvar å stoppe veksten av det frøet uavhengig av hvem som sådde det. Det er mitt ansvar å luke bort ugress og uønskede vekster i min hage. Og det hjelper ikke bare tenke tanken, men gjøre det også!

Når denne enorme og rasktvoksende roten endelig har kommet opp i dagen, når nervetrådene og forgreiningene er synlige, når jeg ser på dem, ser at de begynner å visne fordi de ikke lenger har grobunn og næring, først da kan jeg «slappe av». Likevel er ikke jobben ferdig. Jeg trenger å forhindre at slike røtter ikke slår rot igjen. Som hobbygartner vet jeg at jeg best vedlikeholder gode vekstkår når det stadig lukes for ugress.

Jeg vil ikke ha for mange problemer – hvem vil vel det? Problemer vedvarer når tilførselen i form av oppgitthet og negativ tankegang nører oppunder tiltaksløshet. Jeg lager meg selv problemer og ser ikke alltid alle de mulighetene jeg har fått – de jeg egentlig har. Jeg har blitt banket og tråkket på, bokstavelig og billedlig, mange ganger, men reist meg – bare ikke stått helt stødig, rakrygget. Jeg har vært lett å skyve over ende fordi jeg ikke har tatt til motmæle. Har vært enklest og minst «krevende» der og da og bare la det skure og gå – bare bli liggende. Men i lengden er det å ligge på kne, ligge å skure, det som er mest krevende til syvende og sist. Endelig innså jeg det.

Folk som har betydd noe for meg har krenket meg, og jeg har latt det skje alt for mange ganger, altfor lenge. Orket ikke ta opp kampen, og det har gitt konsekvenser. Sårene blir dypere og mer smertende. Knivene stikker! Disse smertene vil vedvare om jeg ikke har medhjelpere, noen som ikke bare ser, men som stiller opp, noen som bakker meg opp og gir meg ryggdekning. Personer som kan dekke opp for at bakholdsangrepet ikke kommer og knivene sitter i ryggen min igjen. Jeg behøver noen jeg fullt ut kan stole på. For å ha mennesker jeg vet jeg får ryggdekning av må jeg først og fremst selv si ifra. Jeg trenger å fortelle, dele og få de til å forstå hva som gjør meg redd og utrygg. Hvordan kan mennesker rundt meg vite hva som er galt om jeg ikke forteller hva som egentlig skjer med meg. De fleste er ikke menneskekjennere, med mindre de selv har erfart den samme smerten – sett fanden i hvitøyet. Jeg har trodd jeg hadde gode medhjelpere, men igjen – jeg skal ikke tro, men vite!

Jeg behøver å stå stødig, ha røtter som gror i god jord i gode omgivelser. Jeg trenger pleie, omsorg og nærhet – kjærlighet. Jeg vil opp og fram. Jeg må finne mitt virkelige mål med livet, orientere meg, være løsningsorientert. Det oppnås best ved kommunikasjon. Gi klare, konsise beskjeder til de jeg ønsker skal følge meg. Jeg skal legge til rette for hvilke arbeidsoppgaver som er de viktigste å konsentrere seg om, hva jeg kan gjøre selv og hva jeg virkelig behøver hjelp til.

Kanskje er det slik at jeg ikke skal gjøre det jeg gjør nå? Kanskje må jeg finne en annen vei, ny kurs. Kanskje er det en annen båt jeg skal om bord på med et nytt mannskap? Noen som står meg last og brast uansett uvær! Noen som vet hvor jeg skal og er villig til å tåle litt motvind, som kan håndterer mine utbrudd, men klarer i samarbeid med meg å stagge dem. Noen som ikke viker når jeg ønsker å snakke eller som tar tak i meg når jeg signaliserer at jeg ikke vil, men aller mest og innerst inne ønsker å snakke. Det er da jeg mest trenger å snakke, trenger noen. Eller kanskje er det mannskapet jeg har nå det rette? Jeg har bare ikke tatt de med på de viktige arbeidsoppgavene – gitt de lov til å utforske og til å vise hva de er gode for. Latt de slippe til. Jeg har ikke vært en tydelig nok kaptein. Jeg har ikke gitt rom for kommunikasjon. Vi har ikke snakket om målene, målet mitt, deres – vårt!  Vi har ikke plassert tingene der de skal være og gitt hverandre gjensvar.

Det å ha en kommunikasjon rettet mot et felles mål er viktig, og vi kan ikke gå lei av å måtte repetere og gjenta til det kjedsommelige selv hvor vondt og dyptgående samtalen måtte være. Jeg skal ikke tro at jeg klarer alt selv, for jeg vet jo at det gjør jeg ikke. Jeg skal vite hvilket mannskap jeg har, hvor de befinner seg til enhver tid og de skal vite hvor jeg er. Vi må gi hverandre ryggdekning for at uønskede angrep ikke kommer, og kommer de skal vi sammen reparere eventuell oppstått skade ellers synker skuta. Kommer ikke langt med en sprukken holk… Og det sies at enhver må hjelpe seg som best den kan, men jeg har funnet ut at man kommer lengst med å samarbeide med de riktige folkene, de som får det beste ut av meg, slik at jeg kan hjelpe meg selv som best jeg kan.

Erkjennelsens øyeblikk kan bygge seg opp til en livslang, åndelig sinnsro som jeg har virkelig grunn til å kjenne. Realitetens røtter fordriver den nevrotiske krattskog og vil holde fast, trass i sterke vinder fra de krefter som vil ødelegge oss, eller som vi vil ødelegge oss selv med. (Ukjent)