Stiller meg spørsmålet: Er jeg ærlig nok med meg selv?

Jeg har satt meg selv ut av spill – rettere sagt tankene og følelsene mine har.

De som kjenner meg vet hvor mye tid jeg bruker på å tenke, og det er ikke bra vet du, ikke i lengden. Jeg trodde jeg hadde blitt flinkere til å ta ting på sparket, til å ikke måtte planlegge, ikke ha alt helt hundre prosent, men nei da, jeg er fortsatt den perfeksjonisten jeg stort sett alltid har vært. Jeg vil ha kontroll, vite at alt er på plass. I tillegg så setter jeg store krav til meg selv, det er vel det verste. Jeg må klare både det ene og det andre. Tenk om jeg ikke får det til? Hva vil andre tro? Lista ligger høyt og stadig river jeg, og i etterkant bebreider jeg meg selv for å ikke klare den oppsatte høyden – målet.

Mitt mål eller andres? Kravene – er jeg for kravstor? Krever andre for mye av meg? Er jeg ikke god nok på å sette grenser? Er ikke grensene tydelige nok? Kan jeg ikke bare si at; dessverre, jeg kan ikke nå!  Det omhandler det å ikke ta meg selv så høytidelig, men hvordan?

Stresser meg opp og bekymrer meg for hver minste ting, og tror jeg skal klare det meste også. Jeg skal ta på meg ansvar, et ansvar jeg innerst inne ønsker, men ikke helt tror jeg vil makte, men likevel takker ja til. Jeg vil hjelpe, være snill – være raus og omtenksom, men jeg glemmer meg selv i det store og hele. Jeg er ikke snill nok med meg selv – lytter ikke til kroppen fullt ut. Jeg tror jeg er flink, tar meg en time- out, går tur osv., men jeg lurer meg selv til å tro at nå var jeg så flink. Innerst inne er jeg fortsatt bekymret og tenker på alt som jeg burde gjort, helst i går…  Helt ned til tåspissene og ut til fingerspissene nøye med å tro at jeg har kontroll, noe jeg absolutt ikke har. Så kommer smellen!

Det smalt på lørdag morgen. Uka i forveien hadde gått med til å bearbeide fortid og nylig hendte hendelser. Trodde jeg hadde løst opp knutene og fått bukt med tankekjøret, men da jeg satt på toalettet tidlig lørdags morgen og ikke klarte å få tak i toalettpapiret, da skjønte jeg noe var galt. «Tusen kniver» stakk til ved venstre «englevinge», jeg skrek til og hadde samboeren vært hjemme, hadde han vel trodd det skjedde et mord, men knivene drepte meg ikke selv om pusten forsvant noen sekunder. Jeg var som lammet, men jeg kunne ikke bli sittende der. Akkurat hvordan jeg ordnet meg videre husker jeg ikke, og om så var trenger jeg ikke gå i detalj heller.

Hver gang jeg skulle puste, stakk knivene til igjen, men jeg måtte jo puste. Å legge seg igjen var heller ingen lur idè, for da måtte jeg ligge på alle disse knivene, og da ilte smerten utover hele kroppen. Et smertehelvete uten sidestykke. Hva var det som var i ferd med å skje med meg? Vondt i ryggen hadde jeg hatt ofte, mest i korsrygg og litt stiv nakke og skuldre – overkommelig, men dette kunne jeg ikke huske å ha hatt før, ikke så intenst. Jeg ble redd. Gikk gjennom ukeforløpet mitt, hva jeg hadde gjort som kunne ha utløst dette. Fant ikke noe fornuftig svar bortsett fra at muligens kunne det ha sitt utspring i at jeg hadde bekymret meg ekstra mye i det siste. Fra en stund før jul hadde jeg gått og gruet for om Kafè Klar ville bli bra, om jeg klarte å få den opp å gå. I tillegg hadde jeg tenkt mye på et forstående kurs om «Kameratstøtte» og på toppen av det hele hadde jeg dårlig samvittighet for å ikke ha fått praktisert NADA protokollen ordentlig. Jeg hadde lagt store planer for 2020, dette året skulle jeg ta nye høyder!

Alt jeg hadde påtatt meg og alt jeg ønsket å gjøre hadde satt seg fast – på en måte blokkert nervesystemet og tilstrømningen til og fra lungene. Klarte ikke puste ordentlig, og jeg som hadde lært meg nye teknikker på det området. Angst og redsel påvirker lunger og hjerte, det visste jeg, og det hadde også lært og erfart på både ANTA -og NADA kursene. Nå hadde jeg virkelig «fryst» fast følelsene mine. Freeze – flight – fight er psykologiske overlevelsesstrategier, men dette kjentes ikke ut som noe jeg skulle overleve. Til å begynne med hadde jeg kjempet (fight), gått i forsvar for å forsvare meg selv på forrige tirsdag, da en lite hyggelig situasjon prøvde å sette meg ut av spill. Jeg klarte å sette tingene i perspektiv og ikke minst si i fra, sette grenser for hva jeg kunne akseptere. Jeg trodde vertfall at jeg hadde fått det ut av systemet, men det satt nok dypere enn som så – ubearbeidede følelser, kalde gufs fra fortiden hadde lagt seg som et islag over meg. Med alt det andre jeg hadde surrende rundt oppe i knotten, alt jeg prøvde å få oversikten over samtidig som kroppen strevde med å «overleve», gjorde nok sitt til at frykten for å ikke klare overtok styringen og dermed fortalte meg, gjennom denne smerten: Stopp en halv!

Trodde det var i ferd med å roe seg i går, men å våkne opp til en ny helvetes morgen i dag var ikke med i mine beregninger. Nederlag var første tanken. Hvordan skulle jeg få gjennomført alle dagens planer – mine oppgaver? Tårer sprengte på. Gud, hjelp meg – hva skal jeg gjøre? Krype til korset og bare erkjenne at denne dagen får jeg ikke tatt hånd om andre enn meg selv? Det var ikke det jeg ønsket. Jeg vil stille opp og gjøre jobben jeg har påtatt meg. Prøvde å finne og se positive ting, men hver gang jeg skulle konsentrere meg om å puste, for å unngå flere «knivstikk», forsto jeg at jeg bare måtte kaste inn håndkleet. Jeg ringte rundt for å forklare situasjonen og hørte meg selv beklage. Hva har jeg egentlig å beklage? At jeg er et menneske med følelser – følelser som akkurat nå hadde tatt rotta på meg.

Nå sitter jeg fortsatt og tenker og vurderer hva jeg skal foreta meg med alle avtaler og oppgaver jeg har takket ja til. Hvordan skal jeg få balanse og ikke dårlig samvittighet dersom jeg finner det nødvendig å bakke ut på enkelte punkter? Jeg vet at om jeg baler og grubler mer så vil denne smerten bli enda mer intens og jeg enda mer forkrøplet. Trenger jeg egentlig bare godta at visse ting kan jeg ikke gjøre – ikke nå. Alt til sin tid, så i denne omgang kan jeg ikke gjøre hundre ting på en gang. Det er snakk om prioriteringer! Hva er viktigst? Hvem skal jeg hjelpe? Jeg behøver å innse at jeg ikke er skrudd sammen slik at jeg skal makte å ordne opp for alle. Jeg trenger først og fremst ordne opp for meg selv. Jeg vet om andre som lever i konstant smerte på grunn av ulike sykdommer, men jeg kan ikke sammenligne meg med dem i deres situasjon. Jeg er ikke som dem, og jeg greier ikke av denne smerten, den lammende smerten som jeg i bunn og grunn ikke helt vet hvordan få bukt med.

Frykten er lammende! Den overtar styringen og jeg klarer ikke tenke klart. Hva vil andre synes og tro om meg? At jeg «feiget ut» – ok, den tar jeg, men ikke om de tenker jeg er selvopptatt og egoistisk. Det takler jeg ikke. Prøver å fortelle meg selv at de fleste vil nok forstå, og de fleste gjør, bare ikke jeg selv. Nå er gode råd gull verdt. For jeg ønsker ikke, orker ikke å la bekymringene få overtaket – jeg vil ikke bli en skygge av meg selv igjen. Kanskje må jeg tilbake til start? Ikke å begynne å drikke igjen, nei, det har jeg ingen planer eller ønsker om. Men jeg må ta tak i grunnproblemet, traumene som fortsatt ikke har blitt bearbeidet, de som ulmer i bakgrunnen og underbevisstheten. Det er der den virkelige smerten ligger. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg føler meg maktesløs nå – at jeg ikke mestrer livet. Jeg vil ikke ligge nede. Jeg vil opp og frem. Jeg vil ikke at stress og bekymringer skal forkludre til livet, gjøre meg «syk». Det er vel det som er årsaken; at jeg vil for mye det å ikke ville – ikke tørre å kjenne på og akseptere. Det koker ned til: Jeg er ikke ærlig nok med meg selv!

Jeg skrev i går at det var jubileum av bloggen min, som i og for seg var korrekt, men det første innlegget ble ikke skrevet før denne dagen for ett år siden, så det ordentlige jubileet er i dag. Nok om det. Jeg har skrevet i mange år, så lenge jeg kan huske – fra jeg kunne skrive; smått og stort, viktig og uviktig, meningsfullt og meningsløst, men aller først lagde jeg meg historier oppe i hodet. Min fantasiverden har alltid eksistert, og den har jeg mye å takke for…

Da jeg forsto at det å utgi bok ikke var så enkelt bestemte jeg meg for å skrive blogg i stedet – jeg ønsket å dele mine erfaringer og historier med andre, for at andre kanskje ikke skulle føle seg alene om å kjenne seg utenfor eller annerledes. Som innledning til bloggen står det et stykke om hvorfor jeg valgte å kalle den for Tiden etter, og kort fortalt var det for å verdsette det livet jeg har fått på tros av det livet jeg levde. (Les gjerne selv hva som står). Nå, ett år etter oppstarten, vil jeg legge ut min første historie, og jeg kan ved å lese den og tenke etter, se at mye har skjedd. Jeg har kommet mange skritt videre i prosessen og prosjektet – selve livet. Mye takket være mitt åpne sinn, slik at kunnskap og erfaringer ble nyttegjort, og ikke bare noe jeg søkte.

Jeg er en søker, alltid vært, men nå søker jeg ikke lenger livet gjennom alkoholrusen, men rusen som i det å leve; jeg ruser meg på livet. Jeg har ikke lenger bare et ønske om et rusfritt liv for jeg lever et rusfritt liv. Dette året har fått meg til å innse at: Jeg er et menneske – ikke en alkoholiker! (Merk: les Hvordan det var). Det må sies at selv nå som nykter, på snart det femte året, så er tiden etter ikke bare en dans på roser, fryd og gammen. Nei, utfordringer kommer, og om jeg ikke tar dem på strak arm, så krummer jeg ryggen og tar fatt – gjør som best jeg kan. Det vil alltid være opp -og nedturer, men jeg lar meg ikke så lett bryte sammen lenger. Det går som regel bra – ikke knirkefritt, men det blir bra til slutt. Så lenge jeg fortsetter med å gjøre jobben, være i prosessen – i livet.

——-

Da takker jeg alle som har fulgt meg dette året. Uten dere hadde det ikke blitt så stas, og jeg hadde heller ikke fått alle nye ideer og historier. Dere har gjort reisen enklere, gitt meg heiarop slik vi mennesker bør applaudere for hverandre – bygge hverandre opp, anerkjenne og vise takknemlighet.

Her er blogge, skrevet 09.01.2019, og det meste i denne historien vil for alltid stå der og kan ikke endres…

Hvordan det var

Det er rart, at selv etter snart fire år uten som helst å ha smakt så mye som en dråpe med alkohol, så husker jeg siste fyllekula mi som det var i går. Og det skal jeg gjøre – det er VIKTIG! Det er det som minner meg på hvor jævlig det var, og som får meg til å ikke ville dit igjen. Hvem vil jo leve i et helvete?

Når hvert sekund dreier seg om alkohol; Hvordan skaffe seg alkohol? Hvordan drikke alkohol uten at noen ser? Hvordan lyve: “Nei jeg har ikke drukket eller” Jeg har ikke noe alkohol”. Ikke minst å huske alt jeg sa i går, alle løgnene jeg brukte for å dekke over, for å fremheve meg selv som en flink, pliktoppfyllende og god person, for alle unnskyldningene jeg hadde for å ikke komme til nettopp den avtalen; Ja det var uutholdelig, slitsomt og helt forferdelig. Det var et helvete. Tenk om jeg avslørte meg? Tenk om noen så hvem jeg egentlig var. Tenk om noen skulle finne på å konfrontere meg på at:” Heidi, du drikke vel litt mye!” Og det hente…

Hvem var det jeg lurte? Bare meg selv, men jeg så det ikke – ville ikke se det. Jeg ville ikke høre, for det var bare løgn det alle andre sa. Jeg visste best. Jeg var best. Jeg hadde uansett lov til å drikke for jeg hadde det jo så vanskelig. Det var jo synd på meg som hadde opplevd så mye vondt, som hadde blitt nedverdiget, slått og misbrukt. Alle andre foraktet jo meg. Jeg var egentlig ikke best – jeg var et null i andres øyne, så derfor måtte jeg jo drikke. Drikke meg til mot, til å bli sett og hørt – til å bli og være noen. Trodde jeg… Den jeg egentlig ble var bare det nullet alle andre så, bare ikke jeg akkurat da, når jeg drakk.

Hvorfor drakk Jeppe? Eller hvorfor drakk Heidi? Jeg drakk på alle overnevnte grunner, for jeg visste ikke bedre. Trodde ikke jeg hadde noe valg. Det var min måte å løse problemer på. Min måte å flykte unna problemene på. Jo visst hadde jeg det vanskelig, men hvem har ikke det. Og jeg hadde valg. Jeg kunne stått i det, taklet de vonde tankene, løst vanskelighetene med noe annet enn å åpne en flaske med vin. Når en ikke vet bedre, så er alkohol den letteste fluktmuligheten, der og da, og konsekvensene ser en jo ikke, der og da. De kommer i tusentall ettersom tiden går, når kong alkohol – bestevennen og kjæresten begynner å svikte deg.

Det hadde begynt som en liten flørt på en bygdefest, gått over i et avstandsforhold, som varte flere år, så til å bli et intenst “samliv”, først kjærlig og trøstende, til så å ende opp med hverdager fylt av mye krangling, ukvemsord, søvnløse netter og you name it. Det hadde nå blitt til et mareritt der alle dagene, og nettene, fløt i hverandre, der jeg ikke visste hverken forann eller bak på noen ting. Jeg gikk i en sammenhengende rus. Jeg måtte bare ha alkohol, koste hva det koste ville. Nå hadde jeg ikke noe valg lenger. Alkoholen valgte for meg – den eide meg. Det som hadde vært dette gode, avslappende kjærlighetsforholdet hadde blitt til det reineste helvete, hvor vi daglig sloss for å bestemme hvordan dagen skulle bli. Alkoholen vant alltid. Jeg lå igjen fullstendig utslått – knock-out, hver bidige kveld, eller aller mest hver morgen. Det var da det verket mest – før neste kamp startet – igjen og igjen. Eller var det egentlig det som var den virkelige kampen, kampen for å fylle opp kroppen med mer gift, for å glemme forrige kamp, prøve å vinne neste kamp, glemme skuffelsene… Sviket, bitterheten, frykten, angsten; Alle de forferdelige følelsene… For et helvete!

Følelsene ja – det var de jeg ikke taklet. Hadde ikke lært, skulle ikke snakke om de, skulle ikke vise de. Hvordan i hel…. skal man klare å leve da, når en ikke vet hvordan være lei seg uten å få lov til å vise det.

Jeg er takknemlig for at jeg har lært hvordan være lei meg; At jeg har lov til å være lei meg, jeg har lov å bli skuffet, jeg har lov å bli sint. Men det er mine følelser. Jeg er selv ansvarlig for mine følelser og mine reaksjoner. Ingen andre. Og jeg vet at dersom jeg av en eller annen grunn skulle finne på å ta så mye som en liten smak på tungespissen av noe som helst alkohol, til og med alkoholfritt øl, så vet jeg at jeg glemmer dette. Jeg glemmer mitt ansvar. Likevel slipper jeg å ha alt ansvaret. Jeg kan dele det med noen, slik som nå. Jeg kan fortelle hvordan jeg har det. Eller i dette tilfellet; Hvordan det var. Det er det som gjør at jeg er mitt ansvar bevisst.

Takknemlig og ydmyk for at jeg slipper dette i dag, det å drikke på følelsene mine – og bare for i dag… EN DAG AV GANGEN!

Ha en riktig god dag dere – og altså bare for i dag…

I dag feirer jeg ett års jubileum som blogger, og det var ikke denne bloggen jeg hadde forstilt meg at jeg skulle skrive som jubileumsblogg, men…

Vis meg respekt!

Det kom noen på besøk i går, og jeg åpnet villig døren for å være behjelpelig for at vedkommende skulle få ro og fred fra sin masete familie. Personen hadde nettopp vært gjennom en operasjon og trengte til stillhet for en natt, før vedkommende skulle inn på sykehuset igjen. Selvfølgelig, han kunne sove på sofaen, få mat og annet han trengte. Jeg bisto så godt jeg kunne, men min samboer, som hadde ansvaret for gjesten fikk ta seg av det meste – det var egentlig ikke mitt ansvar, selv om jeg hjertelig hjalp til.

Men så… Til min store overraskelse ble jeg vàr at personen satt i sofaen, min sofa, og mekket seg en joint. Da ble min hjertelighet ikke fullt så hjertelig mer. Den åpne døra ville jeg nå stenge. Hva var det jeg sto ved kjøkkenbenken og var vitne til? Først ble jeg paff og visste ikke helt hva jeg skulle si eller hvordan gripe an situasjonen, men da han spurte min samboer om han hadde sigarettpapir, hvorpå han svarte ja, da smalt det. Det er hva jeg kaller respektløst, spesielt når personen vet min bakgrunn og hvor mye jeg har strevd for å komme dit jeg er i dag. Ikke minst min samboer – han skulle vite bedre. Han vet om triggereffekten. Begge to vet om min fortid, mine meninger og holdninger til bruk av hasj og andre narkotiske stoffer og ikke minst alkohol for den saks skyld – alt som dreier seg om rusmidler har ingenting å gjøre i mitt hus, i min stue, min sofa. Ingen legale eller illegale rusmidler what so ever – Punktum!

Jeg anså min samboer som medansvarlig for at denne situasjonen oppsto. Hvor sto jeg? Var jeg null verdt og hvorfor hadde han tillatt denne personen å pakke med seg dette – det måtte han ha sett da han hjalp til med bagasjen? Uhørt! Samboeren ber besøket så pent om å legge det bort, fjerne sakene for min skyld. Ber pent – hører du! Jo da, greit det, av omtanke for meg, men skaden var allerede skjedd. Jeg måtte ut – lufte tankene, få ut sinne og frustrasjon, så jeg slenger på meg en jakke og gikk ut i kveldsmørket. Vinden rusker tak i meg. Åhhh! Forbannet dritt! Ikke det at jeg var redd for å bli fristet, langt derifra, for hasj har aldri vært min greie, men det dreide seg om prinsipper, også lovmessige grunner. Og selvfølgelig triggeren alle rusmidler gir. Rus er rus! Jeg vil ganske enkelt ikke ha slikt svineri her. Heldigvis var det fjernet fra salongbordet da jeg kom inn igjen, men jeg så at det fortsatt var synlig, lagt til side under mobilen. Jeg holdt kjeft. Han skulle få sove, skulle ikke kaste ham på dør. Samboeren min bodde jo også her, og det var tros alt hans besøk – det var bare en natt…

Jeg orket ikke lenger være i stua. Jeg hadde blitt tråkket på – de hadde trådd over mine grenser helt uten omtanker for min lidelse. Jeg gikk å la meg, men tankene svirret. Hadde dette skjedd før? Jeg visste personen hadde vært her tidligere, når jeg hadde vært borte en helg rett før jul. Jeg forstår han har smerter – at han kan ha problemer med å sove, og ikke bare på grunn av skadene han har i kroppen etter en ulykke for en tid tilbake, men også fordi kroppen må ha narkotikaen. Forstår han ikke det selv nå? Jeg har ved flere anledninger forklart ham hva cannabis gjør, om avhengigheten. Ingen skulle komme og fortelle ham at det var noe farlig – skulle bare ha det for å sove. Er ikke avhengig. Nei vel, så da trenger du det heller ikke da!

Jeg kjente på stresset, stresset oppe i hodet mitt. Jeg lot meg stresse og lot meg bli skuffet. Eller? De skuffet meg og de stresset meg. Jeg følte meg ført bak lyset på en måte, overkjørt i mitt eget hjem. At mine problemer ikke betydde noe når en som nettopp hadde blitt operert, hadde gått lenge med smerter og nå bare ønsket sove, ha ro og fred og ta seg en tjall. Klart hans behov måtte komme før mine. Nei! Jeg forsto det bare ikke – hva var det å forstå annet enn at de heller kanskje ikke forsto. Ville gråte, men tok opp papirarket og skrev litt. Få det ut. Samtalen med min samboer tar jeg i morgen, tenkte jeg, men jeg måtte få satt ord på det – gjøre noen notater. Hvordan kunne du?

Det var ikke med glede jeg sto opp i morges. Jeg ordnet med mitt, gikk på kontoret og ble der til de hadde reist. Jeg skulle få dette ut av systemet. Ringte en venninne, og så godt å ha noen å snakke med. Roen senket seg. Takk for at du lyttet!

Det var ikke hasjen som gjorde meg opprørt. Har jo sett mange røyke siden jeg ble nykter uten at det gjør meg noe. Men det var situasjonen, hvordan det ble gjort, uten omtanke, uten respekt. Jeg ville bare bli respektert. JEG VIL BLI RESPEKTERT!

Når man er en avhengighetsperson og tidligere alkoholiker kan det være lett for andre å tro at jeg vet hvordan forholde meg til nære personer som selv lider av alkoholismen. Hvordan unngå å ikke blande meg inn i den aktive rusingen og ikke fortelle hva gjøre eller ikke gjøre. På enkelte områder er det lett, men på den andre siden akk så vanskelig.

Jeg vet det er nytteløst å «omvende» en person som er aktiv i rusen om personen selv ikke har et ønske om å stopp. Jeg vet det er fånyttes å predikere om hvor skadelig bruken er, og stå med pekefingeren hver gang han eller hun klager over alle konsekvensene – fysiske og psykiske. Jeg vet jeg kan intet gjøre for å få personen på rett kjøl når den selv ikke innser at skuta bør vendes. Det er så mye jeg vet, så mye jeg lar være å gjøre fordi jeg vet, men tankene mine svirrer like jævlig likevel. Jeg klarer ikke å gi slipp på de emosjonelle tankene selv om jeg innbiller meg at jeg legger de bort.

Jeg gjenkjenner alle signalene, ser farene og oppfatter hva som vil skje lenge før den aktive selv fordi jeg har vært der selv – gått den samme løypa og snublet på tilnærmet samme sted. Jeg har lurt, sviktet, løyet, benektet og bortforklart, så jeg gjenkjenner alt dette, men lar jeg være å bekymre meg for hva denne personen jeg er så glad i påfører seg selv og andre med sin uærlighet – med å ta i bruk alle disse forsvarsmekanismene for å kunne fortsette å ruse seg, fortsette å flykte fra konsekvensene? Jeg selv hadde mine forklaringer på hvorfor jeg fortsatte å drikke når andre blandet seg inn i mitt liv og mitt rusmiddelmisbruk, så jeg vet hva som forgår. Men jeg har, som menneske, et behov for å forstå slik den aktive har sine behov for å prøve å forstå seg selv. Begge vil vi forså og etter hvert vil vi begge at det skal slutte. Vi ønsker ikke mer smerte.

Jeg vil jo så gjerne, jeg som har ervervet meg kunnskap og innsikt i hva avhengighetssyndromet innebærer, hva denne lidelsen gjør med oss som menneske og ikke minst de personene rundt. Jeg «godtar» svar om selvmedisinering og jeg drikker for å få sove, få ro og slippe tankekjør, få stillhet i hodet, for jeg har sagt det samme selv. Jeg kan, nå og da ymte om at det er vel ikke helt korrekt – du drikker fordi du ikke kan annet. Og da har jeg gått i baret. Påført personen skam og skyldfølelse. Samtidig kan det sies at jeg også kom med en oppvekker. Jeg ønsker å forklare og fortelle, men har lært og forstått at båten rugger mer om jeg ikke holder meg i ro, begynner å kave og mase om at andre skal forholde seg rolig. Jeg bør tie, og jeg gjør i det lengste, men uroen og usikkerheten kan angripe meg, jeg vil ha svar på hva som skjer når jeg ikke ser, selv om jeg innerst inne vet og ser det usette…

Alkoholisme angår ikke bare den som drikker, men har utallige ringvirkninger for folkene rundt – familie, venner, kollegaer, kjærester – ja, det involverer hele samfunnet. Når jeg tenker tilbake på hva jeg forvoldte av skade, når jeg gang på gang tok til flasken for å døyve og tilsløre det jeg egentlig forsto, men ikke ville innse. Jeg tror, eller vet ganske så sikkert at når jeg «ser», vel jeg ser sjelden denne personen på de tidspunktene den er mest aktiv, for denne personen vil til stadighet unngå å møte mennesker. Og denne personen vet selv om sitt problem – at han eller hun er alkoholiker, en rusavhengig, men vil på langt nær innrømme dette overfor andre, knapt seg selv. For personen har kommet til det stadiet hvor alkoholen har tatt kontrollen, der personen trodde den fortsatt hadde full kontroll, og nettopp dette er vondt og vanskelig å erkjenne – sin maktesløshet over for alkoholen. For meg er det også vanskelig.

Jeg har medfølelse, men noen ganger blir jeg forvirret av hva medfølelse overfor en alkoholiker innebærer, på tros av at jeg selv har vært en og erfart andres trang til å hjelpe og vise barmhjertighet. Foreldre som stilte opp og betalte mine regninger og som ordnet bopel fordi de ikke klarte å se meg lide. Men jeg viste ikke takknemlighet, fortsatte som før, og de i sin tro på at det skulle hjelpe meg til å innse, men som aldri, før jeg selv ville, hjalp på annen måte enn at jeg fikk mer overskudd til å ruse meg. Jeg vet at medfølelse ikke dreier seg på noen som helst måte om å finne på unnskyldninger overfor den som drikker, for å dekke over alle skadene og uhensiktsmessige handlinger slik at andre som ikke vet skal få vite. Det innebærer ikke å bistå økonomisk eller betale kredittgjeld slik mine foreldre gjorde. Det virker mot sin hensikt og muliggjør det å kunne drikke og ruse seg enda mer.

Hvordan kan jeg vite hva som er muliggjørende bortsett fra mine egne erfaringer og den kunnskapen jeg har opparbeidet meg nå som nykter? Det er jo ikke alltid lett å ta avgjørelser når man ser den lidende legge flere byrder til og dermed måtte lide enda mer. Det jeg pleier å gjøre er å tenke over og se på mine motiv: Forsøker jeg å legge meg i de naturlige følger av alkoholikerens valg? Forsøker jeg å gjøre noe for noen, noe som han eller hun kan gjøre selv? Gjør jeg det som er best for meg? Synes jeg det er ille det jeg gjør? I så fall, er det virkelig et kjærlighetsfullt valg? Iblant er det mest kjærlighetsfulle jeg kan gjøre å la andre – den avhengige selv ta ansvar for sine egne handlinger.

Medfølelse kan altså bety mer det å muliggjøre og styrke opp under alkoholikerens adferd og gjøre det mulig for den avhengige til å fortsette å drikke i ro og fred, agere i øst og vest uten å måtte stå til ansvar hverken økonomisk eller handlingsmessig.  Den største medfølelsen og kjærligheten vi som pårørende kan vise er å la avhengighetspersonen selv ta konsekvensene for sine handlinger, selv om det vil forvolde dem smerte. I dag kan jeg tenke på at jeg har et valg, og det har faktisk alkoholikeren også. Jeg skal gjøre de beste valg jeg kan og tillate andre i mitt liv å gjøre det samme uten å legge meg i det – selv hvor hjerterått det kan føles inn imellom. Det gjelder bare å huske på at jeg gjør det av kjærlighet og medfølelse når jeg gir dem retten til å gjøre sine feiltak og kunne se at disse feilene er deres egne, ingen andres. Da er jeg en alliert og ikke bare en pårørende…

Når satte du av tid til deg selv, til drømmene dine, til å få klarhet på hva du vil og hva du ønsker å gjøre med livet ditt? Jeg mener tid for å virkelig bli kjent med deg selv?Jeg snakker ikke om frisørtimer, høre på musikk, gåturer eller en time på treningssenteret. Jeg snakker om at du over tid jobber med å bli kjent med deg selv igjen, og får klarhet på hva du vil med livet ditt. Hvor du tar noen beslutninger om veien du vil gå i 2020, og hvor du får på plass en struktur så du faktisk gjennomfører det du bestemmer deg for. Hva du skal gjøre for å ha det bra i livet, hvilke forhold er det du skal ta vare på og hvilke er det på tide til å gi slipp på.

Nå som vi har gått inn i et nytt tiår – er det muligens på sin plass til å ta seg tid til å reflektere over hva som funker, hva du vil ha mer av? Og reflektere over hva som IKKE tjener deg, som du trenger å kvitte deg med? DU fortjener at du setter deg selv og livet ditt på agendaen. Du fortjener å investere for eksempel de neste 12 ukene til din fremtid. Og det enkleste er å gå veien sammen med noen. (Det enkleste er ofte det beste)! For livet skal føles som at du ikke LEVER det alene. Og at du ikke bare går på autopiloten fra hverdag til hverdag, uke til uke, år til år… 

Du skal føle at du elsker – med hele hjertet, med hele deg – og blir elsket. Sammen kan du føle at du er delaktig i noe større og gjør noe med mening. At vi sammen kan setter spor med vårt unike perspektiv. Jeg mener dette er det som skal til for at du skal føle mer, leve mer, ha mer og være mer DEG. Det være seg om det dreier seg om penger, kjærlighet, opplevelser, ro, tilhørighet eller noe annet viktig for deg – det jeg ikke vet. Det jeg vet er at når du virkelig vet hva du vil, fokuserer på det over tid, da kan intet stoppe deg. Og det er det vi kan gjøre SAMMEN. 

Sett tankene dine på pause, ta action, og så feirer du starten på ditt nye liv allerede i kveld. Men ikke med et glass vin – var ikke det jeg mente… Hva sier du!? Så kan vi sammen starte prosessen med å bli en bedre versjon av deg – jeg går ved siden mens du gjør jobben. Når du har tatt standpunktet, men vent ikke for lenge. Hopp før du er klar! Det blir gøy, jeg lover deg! Og du fortjener virkelig så mye mer i 2020.

Er du forventningsfull? Spent? Kanskje du føler du har ventet lenge nok på at det skulle bli din tur? Til dagene skal bli lysere? Til ungene skal bli store nok? Til det roer seg på privaten? Til du får tid nok? Blir aldri tid nok. Det eneste du har tatt deg tid til hittil er jo å drikke – eller…

Jeg bruker mye tid til refleksjon. Det vet de som har fulgt meg. For jeg har fortsatt mange ubesvarte spørsmål – om meg selv. Om andre. Kanskje er du som jeg var før – usikker på hva du vil eller hva som er viktigst for deg? Skal du få ett nytt tiår som du er stolt av må du gjøre noe du ikke har gjort før.  Det er lurt å ta med deg det du trenger av læringer og å hoppe i noe som gir noe NYTT. Du vil vel endre deg – utvikle deg, så takk ikke nei før du har prøvd det ut. Bli en ny versjon av deg?

Det er snart fem år siden jeg «våknet». 2015 var året jeg hadde ventet lenge nok. Da bestemte jeg meg for at dette var starten på mitt nye tiår. Jeg hadde gjorde nok av helt crazy ting som blant annet å:

– droppe ut av ulike jobber

– starte en utdanning på et område jeg hadde null erfaring, som i og for seg kunne blitt bra om jeg fullførte…

– flytte hit og dit – med nissen på lasset…

– forlate barna, som er det vanskeligste å tilgi meg for enda…

– gå inn i ulike forhold uten annen baktanke enn å utnytte dem…

– gi avkall på venner og familie…

– sette livet på vent…

Endringens time kom. Det er ikke å anbefale å gjøre alt på en gang, men fem år er relativt lang tid. Og jeg er jo ikke ferdig, for dette er noe jeg trenger å jobbe med resten av livet – det å forbli nykter. Det jeg vet fungerer er å lage seg noen drømmer, ha reelle, realistiske og gjennomførbare mål som man vil gjennomføre, la oss si de neste ti årene, men husk alltid på at det er dagen i dag som først og fremst gjelder. Ha og lag deg konkrete planer for nettopp i dag, delmål på veien mot det som skal bli ditt livsmål. Dagsplanen er det som får deg til å til å ta ny handling. Enten det er en jobb du vil trives i, eller få en kropp som funker, eller ha et forhold som blomstrer. Eller det aller viktigste – slippe å ruse deg mer.

Du fortjener det beste min venn. Livet er til for å leve nå. Ikke til å utsettes lengre til «det passer» deg. Hva med å si: Jeg har tenkt å gjøre de neste 10 årene enda bedre enn noen gang. 40-50 årene skal bli de beste, (eller alt ettersom hvor ung du er nå selvfølgelig). Jeg skal bli den «beste» – den beste versjonen av meg selv. Vi kan finne din beste versjon sammen?! Endringsprosess kan starte nå. Reflektere, ta beslutninger og sette mål for ditt nye liv hvor du kan vokse deg selv med en «heiagjeng» som går samme veien sammen med deg.

Hvorfor skal du prioritere deg og din beste versjon?

Fordi du vil føle deg mer levende når du vet hva du vil og hvor du skal. Fordi du er viktigst i livet ditt. Fordi du kan flytte fjell på ti år og utrette mirakler. Vi overvurderer hva vi får gjort på å-gjøre-listen vår i løpet av en dag, men vi undervurderer virkelig hva vi kan få til på ti år. Drøm stort! Ta plass! Ta plass i ditt eget liv! Jeg kan hjelpe deg å gjøre det du tror er umulig mulig.

Drømmene dine er verdt det. Det er dessuten mye mer gøy å gjøre det sammen med noen. Når vi deler drømmer, får vi enda mer kreativitet oss imellom. Du kan bli inspirert av andres drømmer – for kan de, kan du også! Om du gjør jobben.

Det eneste jeg ønsker er at du skal satse på deg selv: Investere i deg. Stoppe opp ved alle disse «skal-gjøre-listene» og korrigere veien din. Basert på det som er viktig for DEG. Har du ikke hatt fremgangen du ønsket det siste året – så trenger du (som jeg) disse minimum 12 ukene til å få fokus på det som er viktig: 

DEG! 

DITT LIV! 

DINE VALG! 

Det er ikke de store, uoverkommelige målene du lever for. Det er de gode hverdagene som tar deg til målet. For livet er flest hverdager – husk det! Det er de gode rutinene, de dype vennskapene, de gode valgene du tar som gjør at du er på plass i deg selv. Det er nemlig det din beste versjon handler om. At du skal lære deg prosessen og tenkemåten som gir deg et godt liv, også de dagene du står i utfordringer. Valgene må være dine – ikke basert på det andre vil for deg. Bare du selv bestemmer og bare du er ditt eget ansvar. Derfor er det smart å bruke en dag av gangen på å lage deg gode rutiner, gode systemer, og gode tankesett. For det er det du gjør hver dag som fyller deg opp med selvtillit, mot, takknemlighet og stolthet. Du vil ha mer av det du også, ikke sant? 

Er tiden i ferd med å renne ut? Hopp! Du vil, ikke sant? Du kan legge premissene og tegne kartet for de neste fem-ti årene. Prosessen kan ta deg fra et liv i mørkeste helvetet til en hverdag lysere enn drømmene dine. Fra å være Naver til å skape et liv med suksess i arbeidslivet. Fra skilsmisse til et nytt forhold i vekst og til å være sammen med barna dine igjen. Fra utslitt til irriterende energisk. Det er en enkel prosess, men den er ikke lett, og denne jobben, som må gjøres, er mye mer spennende og lettere å gjøre sammen med noen, for du klarer det heller ikke alene – tro meg! 

Jeg kan hjelpe deg opp når du snubler eller «detter av lasset sammen med nissen». For det gjør vi alle iblant, hele gjengen, ramler igjen og igjen. Men denne gangen vil jeg være der til å ta deg imot, støtte deg og få deg opp på bena igjen.

Hvorfor tenker du kanskje? Fordi – jeg bryr meg! Fordi dette er den viktigste prosessen og jobben du skal gjøre i hele ditt liv! Om du vil gjøre jobben. Det er ikke «prisen» som avgjør resultatene, for det kan virke som du betaler en høy pris i starten, mye du må forsake, men det er viktig for hvordan du føler det er for deg å få, og se resultatene.  Jeg vil bare at du skal satse på deg selv denne ene gangen, eller ok, det må kanskje repeteres og startes på nytt, om du snubler, men den tiden det tar kan jeg vente på deg. Jeg ønsker at du skal investere i deg selv vet du…

Hva kjennetegner de som lykkes? Hvilke egenskaper har de? Og hvordan kan DU lære av dem? Se på de som har gått opp veien, gått foran – prøvd og feilet, men til slutt lykkes. De sitter på dyrebar erfaring og kunnskap som jeg er sikker på de vil dele med deg. Du trenger bare å spørre, be om råd – be om hjelp!

——————-

Når jeg sitter her og skriver hører jeg irritasjon og sinne fra siderommet. Ååå, hvordan skal jeg gjøre dette igjen? Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg klarer ikke, får det ikke til! Min samboer holder på med vareopptelling for sin bedrift, og da mener jeg bedrift som i bedrift og ikke bedrift som livet, slik det også kan forstås. Han spør meg om hjelp, og jeg ventet på det. Glemt hva han skal gjøre inne på regnearket. Det er ett år siden sist, men heldigvis husker jeg. Forklarer og viser – gjør slik, sett formel der, trykk på enter! Se der, det var ikke så vanskelig og du må gjøre det noen ganger så kommer du inn i det og husker det bedre neste gang. Det er slik livet er!

Ja, akkurat som i livet, i livet som den bedriften den er. Det bør foretas vareopptelling fra tid til annen der også, og man skal nok prøve og feile utallige ganger før det går av seg selv, før man husker de rette tingene. Man behøver å prøve på nytt og på nytt. Lagre det gode, det som kan være malen for videre arbeid og som kan forenkle neste forsøk på å klare av et problem. Jeg oppmuntrer – ikke gi opp eller spør om hjelp med en gang hver gang du blir motløs, selv om noen ganger er det viktig og nødvendig på enkelte områder i livet. Det kan inn imellom lønne seg å feile for at det skal læres ordentlig. Det er jo ofte av våre feil vi utvikler oss om vi tar lærdom av dem, og ikke gjentar dem vel og merke.

Man kan dra likhetstrekk fra å drive en bedrift til det å leve med andre ord. For livet er som en bedrift; det må tas valg, tas avgjørelser, tas oppgjør, ha varetelling og føre regnskap for gode og dårlige valg. Hva skal inn og hva skal ut? Hva vil jeg fortsette med eller kvitte meg med? Hva vil jeg investere mer i? Hva gjør bedriften best mulig, at den ekspanderer og ikke går falitt.

Du står på terskelen til et nytt tiår – mulighetenes tiår i din bedrift. På tide å investere!

Ha troen, skap tillit og finn tilhørighet!

Du lovet deg selv at i dag, i dag skulle det gå bra – skulle ikke drikke, men…

Du var sliten etter jobb. 

Barna hadde endelig gått og lagt seg eller var hos pappa.

Du fortjente litt kos. 

Du hadde vært flink i dag – hele uken faktisk og det var snart helg for svingende! 

Og middagen lagde seg ikke selv heller?! 

Og middagen smakte best med noe til…

Hvordan skulle man ellers ha de fine samtalene eller slappe av ? 

Hvorfor blir det slik hele tiden!? Du vil jo bare være moderat, men så går det galt – igjen og igjen. Skammen og angsten. Fasade-jaget. Den evige planleggingen. Morgener du ikke tør å stå opp av sengen.

Vet du, det er helt normalt, og det er helt konkrete grunner til dette – din avhengighet. Og du, du er ikke svak, du mangler bare riktige verktøy. Det handler om å komme ut av mørket, det handler om å slippe – ikke slutte. Men ting tar tid!

—-

Overnevnte ord kunne jeg selv ha sagt, men jeg rappet de av Julie Winge, ei dame med krutt i, som du gjerne kan gå inn å sjekke litt mer om. Hun driver for øvrig online kurs om nettopp dette – å slippe. Dette sier jeg ikke for å undervurdere meg selv, men for å fremsnakke andre, og nå Julie, som gjør en flott jobb for alle de som kjemper i kampen mot avhengigheten. Det vil igjen gjøre meg godt for «når det regner på presten, drypper det på klokkeren».

—-

Vi lever i et stressende samfunn; hurtigkaffe, hurtigmat, penger ut av minibanken – hurtige løsninger finnes over alt! Ikke å undre på at mange søker hjelp på jakt etter hurtige løsninger på alle problemer i livet skapt av alkoholismen…

Tilfriskning er en prosess. Det tar tid å gjenvinne og ta igjen alt det som gikk tapt mens man på egenhånd forsøkte å håndtere sin drikking. Å bygge opp tillit tar tid, forandring tar tid, lege gamle sår tar tid; det finnes ingen ferdige løsninger. Men verktøy og prinsipper utarbeidet av likemenn og fagpersoner kan lede til de svar som er de rette for den enkelte.

Alle har vi mørke perioder i våre liv, men reisen til bedre tider er ofte det som gjør oss til lykkeligere, sterkere mennesker. Når vi slutter å forvente en rask lindring, kan vi komme til å tro at der vi er i dag, er akkurat der vår indre kraft vil at vi skal være…

En dag av gangen! Om du presser deg for hardt gjennom tidsmarginalene og uroer deg for morgendagen, skal du stanse opp noen minutter og konsentrere deg på nettopp denne dagen og hvordan bruke den best.

I dag vet JEG at jeg går framover hva som enn foregår rundt meg. Jeg liter på min tilfriskning. Belønningen er frihet, integritet og selvrespekt. Jeg har latt og lar tid ta tid!

Ta tilbake friheten, integriteten og selvrespekten din!

Er edruskap alt du kan forvente deg når du velger å slutte å drikke? Nei, edruskapen er bare en begynnelse. For å gi et bilde av hvordan mitt liv har blitt, vil jeg ta utgangspunkt fra dagens tekst i Daglige refleksjoner – en fin forklaring og virkelig billedlig…

Tilfriskning fra alkoholisme er som å bygge et hus. Først måtte jeg grave ut og støpe et fundament av solid betong som jeg kunne bygge huset på. Dette sammenligner jeg altså med hvordan det var for meg å stoppe å drikke. Men det var lite hyggelig, eller bekvemt å bo på hussokkelen, utsatt for kulde, vind og regn. Så derfor bygget jeg et skur oppå grunnmuren. Det sto ustødig for jeg var ikke vant til arbeidet.

Ettersom tiden gikk, og jeg fikk mer kunnskap og så hvordan andre som hadde satt opp egne hus hadde gjort det, lærte jeg å bygge bedre. Desto mer jeg praktiserte andres prinsipper, og jo mer jeg bygde, desto bedre og lykkeligere ble hjemmet jeg nå bor i, trives i og er glad i.

Fortsatt driver jeg med vedlikehold av huset, noe som kreves på daglig basis og som jeg trenger å fortsette med livet ut. Lenge synes du. Men hva er prisen om jeg ikke gjør – hva skjer da? Alle vet vel hva det resulterer i om et hus ikke blir vedlikeholdt jevnlig…

Vil du «bygget deg ditt trygge hus», men føler at du ikke har nok kunnskap til å sette det opp stødig nok? Det er mange som har erfaring og som kan bistå deg i byggeprosessen, deriblant jeg. Bare å spørre… Om jeg ikke har den fullstendige bruksanvisningen for akkurat deg, vet jeg vertfall hva som kreves for å få en god start, men hvordan ditt hus skal bli er opp til deg. Det som er noe av det mest fundamentale er: Be om hjelp! Kanskje vil du oppdage din iboende kraft, som kan kaste nytt lys over en situasjon som virket håpløs…

Hvorfor ikke la 2020 bli mulighetens år for deg… Husk bare på de tre T’ene – ting tar tid, eller tro, tillit og tilhørighet.

Takk til alle som har bidratt til et rikere liv for meg og for andre, meg selv inkludert…

Et nytt år: 12 måneder, 52 uker, 365 dager, 8670 timer, 525600 minutter – en tid til å reflektere og tenke tilbake på det året som jeg nå snart forlater. En tid til å tenke på retning, mål og handlinger for det nye som kommer.

2019 har bydd på så mangt, og jeg ønsker mest å dvele ved at jeg har utviklet meg på mange plan. Jeg har blitt gitt mulighetene til å bli bedre kjent med meg selv gjennom nye menneskemøter og deres historier. Mennesker som selv har lagt tunge tider bak seg. Gjennom ANTA-programmet har jeg fått ny kunnskap om min lidelse, avhengighetssyndromet, og med bakgrunn i dette stiller jeg enda sterkere til å ta fatt på et nytt år – et nytt tiår… Det var også gjennom ANTA og IOGT jeg fikk kjennskap til NADA protokollen, og som jeg selv nå stolt kan utføre. Allerede på mandag den 06.01.2020 starter jeg for fullt opp med å tilby akupunktur til besøkende på Kafè Klar i Sarpsborg, et rusfritt tilbud i Pellygata 70. Så var reklamen foretatt.

Utvikling ja. Denne bloggen har også bidratt positivt i den retningen vil jeg si. Det at jeg formidler videre mine erfaringer og kunnskaper gir meg selv så mye. Det å lese, se og høre at jeg kan være til oppmuntring og forbilde for noen øker min egen selvfølelse. Jeg vil si jeg har vokst med oppgaven jeg selv har pålagt meg. Noen var redde for at jeg skulle bli for åpen og eksponere meg for mye, men til dere; jeg føler meg heller enda mer moden og sterk. Jeg vil fortsette med å gi støtte til de som ønsker meg som en de kan kontakte og snakke med. Jeg vil være en som kan lytte og en som gir rom for gråt og latter. En som kan være en følgesvenn.

Det er mye jeg kunne skrevet om fra året som har gått. Alle mine flotte turer, ikke minst den samboeren og jeg tok til Nord-Norge og med Hurtigruten i sommer – en drøm gikk i oppfyllelse. Jeg erfarte at jeg stort sett håndterte andres hyggestunder med øl -og vinskåling og tilhørende skråling både blant nordlendingene og medpassasjerer på båten. Igjen kan jeg takke kunnskapen jeg har fått gjennom ANTA- kurset. Stor takk til ledsagerne av kurset og alle de jeg har lært å kjenne under samlingene. Men i det store og hele kan jeg begrunne mine framskritt med at jeg har gjort en god jobb i 2019, lagt grunnlaget for året jeg skal tre inn i – med et åpent og ærlig sinn og syn. Kanskje er det en ting jeg skulle vært flinkere til og det er å oppsøke likepersoner selv når noe har kjentes vanskelig, når jeg aller mest ville gjemme meg. Godt jeg har noe å jobbe videre med…

Jeg trenger å fortsette med å legge planer for å leve et normalt liv selv om jeg på mange områder er mer normal enn enkelte andre som påstår at deres liv er perfekt. Jeg streber ikke etter det perfekte, for det finnes ikke i min verden, men jeg kan godta at det jeg gjør er godt nok. Jeg berømmer meg selv for å ha hatt mot og tillit til å fatte de riktige beslutninger i mange situasjoner. Jeg har oppdaget at jeg faktisk har spilt en viktig rolle i eget liv og velbefinnende så vel som i andres. Mulig jeg skal tenke enda mer over og verdsette hva jeg har fått til og være mer takknemlig for alt jeg har fått – de gaver andre har gitt meg ved å være seg selv. Herunder min egen familie – spesielt mine barn og barnebarn, min mor og min samboer.

Det er ikke alltid like lett å leve i nuet og la være å leve følelsesmessig i gårdagen, heller ikke i morgendagen. Det er ikke alltid lett å gjøre greie for eller slippe taket i all den elendighet som en gang var mitt lodd, men dette siste året har jeg vurdert det dit hen at jeg har frigjort meg enda mer fra min fortid, selv om jeg aldri vil lukke døren til den. Det er mitt tidligere levde liv som er årsaken til at jeg er den jeg er. Derfor kan jeg fortelle andre om de enorme resultatene jeg har oppnådd og gi andre et håp om det samme. Jeg har frigjort meg fra slaveriet, fra trelldommen under den mest håpløse og skjebnesvangre besettelsen som i århundrer har hersket og behersket sinnet mitt og andre kvinner og menn som meg. Likevel kan jeg ikke glemme eller ligge å hvile på laurbærene. Jeg må fortsette inn i neste år og kommende år med å gjøre denne jobben for å forbli nykter. Det gjør jeg med enorm villighet og glede.

Jeg har innsett, og det for lengst, at jeg behøver å leve følelsesmessig innenfor en 24-timers ramme (glemmer det noen ganger da), for hvis jeg gjør det, behøver jeg ikke ta nyttårsbeslutninger. Jeg kan gjøre hver dag til en nyttårsdag! (Fra Daglige refleksjoner). Er ikke den fin? Jeg bestemmer: I dag vil jeg gjøre dette eller i dag vil jeg gjøre det… Hver dag kan jeg vurdere mitt liv ved å forsøke å gjøre det litt bedre, ved å bestemme meg for å følge målene mine, utprøve andres råd og ved å sette de viktige prinsippene ut i livet. Jeg begynner allerede nå.

GODT NYTT ÅR OG TAKK FOR DET GAMLE!

Kanskje kan jeg springe enda mer ut i full blomst neste år…

Hva livene våre kan gjøre med oss, og hvordan takle det!

På denne tiden for ett år siden satt jeg å planla og forberedte bloggen min. Det har rent mye vann i havet siden…

Fra i går morges ved sjutiden til i dag tidlig, omtrent samme tid, har temperaturen endret seg fra minus to grader til sju plussgrader. Jeg har også gått fra minus til pluss, selv om det har tatt adskillig mer enn ett døgn på denne forandringen. Omverdenen har påvirket meg, slik vi mennesker har påvirket været vi får med vårt levesett og tilhørende forurensing. Vel, det er delte meninger om klimaet er forårsaket at våre levevaner, og jeg har ikke tenkt å gå nærmere inn på den saken. Poenget mitt er at vi lar oss påvirke, blir formet til gode eller dårlige utgaver av oss selv på grun av miljøet vi lever og bor i. Det er dessverre også slik at enkelte mennesker forsurer sine omgivelser, og jeg har hatt den evnen til å la andre dra meg ned, men det er egentlig jeg selv som har bidratt mest til mine nedturer og senere mine oppturer – takk og lov…

Nå klarer jeg bedre å heve meg over disse menneskene som prøver å forkludre min tankegang og jeg klarer å snu mitt eget nedbrytende tankespinn. Jeg sier bedre, for fortsatt er det slik at fra tid til annen gjør noe meg trist, såret og lei meg. Forskjellen er mest at jeg vet hvordan komme meg fortere ut av mørket – jeg blir ikke værende i hulen hvor selv kanarifugler ville hatt vanskeligheter med å overleve over tid…

Ja, som sagt har det skjedd mye dette siste året på mange hold, men jeg skal prøve å beskrive noen av mine egne endringer. Ikke minst har jeg blitt ett år eldre, og det merkes. Noen flere furer setter preg på mitt ansikt. Likevel er det hva som har skjedd på det indre plan som er mest merkbart hos meg selv. Det er gledelig å høre at andre har merket denne endringen også. I så henseende behøver jeg å ta i betraktning alt som har skjedd fra jeg tok valget om å be om hjelp til å bli nykter.

Det har skjedd mye på de fem årene som har gått siden min siste jul hvor alkoholen fortsatt var en stor del – den største delen av feiringen for å være korrekt. Jula i 2014 var siste jula jeg bunkret opp for å «overleve» høytiden. Deler av julen var pliktløp, en pinsel for å ta meg sammen i samvær med familien, og siden jeg hadde blitt bestemor og et nytt barnebarn var i vente, måtte jeg vise at jeg hadde «kontroll», noe jeg selvfølgelig ikke hadde. Jeg lengtet bare hjem til kartongene mine, og selv om jeg trodde ingen viste, så klarte ikke kroppsspråket mitt å skjule min trang og lengsel etter å komme bort.

Jeg hadde i årene før, ifra jeg møtte min nåværende samboer og fram til nettopp den julen klart å forvandle hans personlighet og drikkemønster også. I ettertid ser jeg helt klart at jeg kunne ha risikert og dratt med meg ham i fallet, men heldigvis gikk det ikke så galt. Denne jula i tjuefjorten var en av de våteste julene i mitt liv, om jeg ser bort ifra tidlig på totusentallet, da jeg gikk rundt i Oslos gater, fra vannhull til vannhull, fra den ene til den andre bare for å tilfredsstille mine behøv. Den gangen jeg fortsatt var på leit – på leting etter trygghet og kjærlighet, og jeg fant da omsider kjærligheten på nytt hos han som jeg fortsatt deler sorger og gleder med. Likevel prøvde jeg alt jeg kunne for å rive i stykker denne kjærligheten og tryggheten. Jeg prøvde å bryte ned ham så vel som meg selv, men heldigvis tok jeg til fornuft, og nå har vi feiret enda en ny edru jul sammen.

Selv da jeg drakk var jeg altså en søkende person. Kanskje enda mer da? Jeg søkte mest av alt trygghet, aksept og tilhørighet. Likesinnede personer, de som selv ikke spyttet i glasset, så ikke ned på meg – de aksepterte meg som den jeg var, som en av dem så lenge jeg ikke var til bry og lot de «gå i fred» og kunne bidra til påfyll i deres glass så vel som de bidro til mine behøv for å bevare promillen. Vi levde i symbiose, men noen trygghet og tilhørighet følte jeg aldri. Verken folkene eller alkoholen kunne gi meg det jeg søkte, nemlig kjærlighet og følelsen av å være verdifull. Hvordan kunne jeg klare å ta imot andres omtanke og ømhet når jeg selv ikke klarte å verdsette meg selv? Jeg flyktet heller fra meg selv, flyktet inn i et utopia skapt av alkohol og rus, hvor mennesker var brikker i et spill jeg måtte vinne. Jeg vant ikke før jeg innså dette, og det begynte som smått å skje denne julen for fem år siden.

Været i julen 2014 var relativt gjennomgående kaldt. Ikke det at jeg husker dette, så jeg har googlet og fant ut at graderstokken stort sett sto på blått. På denne dagen, den 29. desember for fem år siden, var det minus fire grader og sol. Om det var snø husker jeg heller ikke, og det greide jeg faktisk ikke å lete fram, men siden jeg bor her i Østfold kan det jo tenkes at den også da var snøfattig. Men jeg skal jo ikke bekymre meg for snøen som falt, eller ikke falt i fjor eller i tidligere år…

Det har som sagt skjedd mye rundt om i verden på disse årene og i det store og hele har mye dreid seg om klimakriser og kriger over de ganske land – menneskeskapt vil nå jeg påstå. Alle krigene vertfall! I den siste tiden, nærmere bestemt den siste uken – nå i romjulen når alle hjerter skal glede seg, kjenne tilhørighet, varme og omtanke fra familie og venner, så har Ari Behns dødsfall preget nyhetsbildet. Det at han selv valgte å forlate verden gjør det ikke mindre åpenlyst å snakke om, selv om døden og spesielt selvmord er tabuområder. Jeg kunne ikke unngå å få det med meg, og det må sies at det selvfølgelig har påvirket mine tanker og følelser. Jeg har tenkt tilbake til tiden etter min siste promillejul, tiden jeg selv ikke bare lekte med tanken på å forlate mine kjære, men selv gjorde et forsøk. Uansett om det var ment som et rop om hjelp, så var det like fullt et ønske om å slippe. Det å slippe all smerten, det å virkelig flykte – komme meg vekk. Jeg orket ikke mer. Heldigvis ble jeg sett, hørt og «omvendt». Ari valgte å ende sitt liv og forlate de som brydde seg og betydde noe for ham, for muligens klarte han ikke se det…

Jeg ser at mange har latt seg påvirke av denne hendelsen, mange har delt om sine tanker og følelser. Senest i går leste jeg et dikt, og med tillatelse fra skribenten ønsker jeg å gjengi det her, for jeg synes det forteller mye om hvordan mine egne følelser var, og til tider, men sjelden kan være nå. Det sier noe om  denne triste hendelsen og faktisk om hvordan mitt eget liv kunne endt. Og om oss som mennesker…

Trist som faen

Brått og uvirkelig, du sa takk for deg
En fargeklatt, som våget annerledeshet …
47 år bare, men satte spor på din vei
Hvorfor nok ble nok, er det bare du som vet

Nærliggende å dømme — hvorfor? — du var far til tre!
Hvorfor slapp du taket, de trengte deg
Fantes der ikke lys i tunnelen du kunne se?
Ikke lett å akseptere og forstå slikt nei …

Men hvem er vi til å dømme, på ukjent mark
Hva vet vel vi, om mørket i ditt sinn
Kanskje var du som et tre, uten beskyttende bark
Sårbar, mot alt ondt som trengte inn

Kanskje var du sterkere, enn de fleste andre
Kanskje kjempet du lenge, men tapte til slutt
Med hvilken rett kan vi kritisere og klandre
Et sted i livet, ble en bærebjelke brutt

Mange av oss har hånet deg, bak din rygg
Hermet og flirt, av dine litt svulstige ord
Flokkmentaliteten kan være stygg
Kanskje tålte du det … kanskje satte det spor?

Nå er du borte, dine nærmeste gråter
Mange er vi som gråter med dem
Vi får aldri svaret, på dine beksvarte gåter
Vi har vel alle vårt, ting vi ikke viser frem …

Kanskje valgte du ikke å ta livet av deg
Kanskje livet, som valgte å ta livet ditt?
Kanskje så du slett ingen annen utvei
Kanskje livet spiste deg opp, litt etter litt …

(Gjengitt med tillatelse fra Atle Øi)

Om nesten nøyaktig tre måneder kan jeg feire fem år som edru. Jeg har dermed hatt fem år på meg til å vokse inn i edruskapen. Fem år på å finne meg selv – finne tilbake til mine verdier, for de har alltid vært der. Fra min «våteste» jul i 2014 til denne jule har det kommet noen liter nedbør, men jeg har holdt meg tør – innvendig. Jeg har forvandlet meg til det bedre vil jeg tro. Synes nå det er fint å høre at andre legger merke til endringene og gir meg positive tilbakemeldinger – det varmer. Det har i hovedsak vært meg selv som har gjort jobben, godt hjulpet av familie, venner, felleskap av likesinnede og helsevesenet. Noe har jeg forsaket, eller det blir feil, for jeg savner det ikke – det livet jeg levde. Hva er det å savne; angsten og de selvdestruktive tankene. Smerten og ensomheten. Følelsen av å ikke være, ikke tilhøre og ikke verdt et liv på denne jorden. Nå er jeg takknemlig for at jeg har fått disse årene på baken – jeg har vokst, men ikke uten smerte. Utviklet meg takket være min fortid, den jeg har brukt som erfaring og til å minne meg på hvem jeg var og hvem jeg har blitt på tros av…

Det vil komme mer regntunge dager, men jeg har troen på meg selv og håpet om at jeg i fremtiden vil fortsette å vokse. Jeg greier å takle de vanskelige dagene selv om jeg kanskje må «gjemme» meg bort for en stund – gå i meg selv, for det er nødvendig så lenge jeg ikke blir værende i mørket. Jeg drikker ikke på disse vonde følelsene – disse tærende tankene. Styrkende kommer jeg ut og jeg kan gladelig si at JEG VIL LEVE!

Det de aller mest ønsket seg i julegave var en mamma som ikke drakk…

Jeg velger å legge denne ut på ny, siden den er skrevet om jula, og dessverre er det mange som opplever at jula er alt annet en nydelig hvit og stille…

—————

Det er natt til første juledag…

Ingrid og Ola ligger i sengen, en blåmalt, hjemmesnekret dobbeltseng, som de deler sammen med katta Sussi. Hun er trygg og god å ha, når alle lydene nede fra stua blir for gjennomtrengende og bare skaper mer redsel. De hvisker stille og oppmuntrende ord til hverandre. Vil ikke forstyrre mamma, selv om de ønsker så gjerne at hun «hørte» deres tanker om å la dem få ro til å sove.

– Det blir bedre i morgen Ingrid, hvisker Ola.  – Ja, da skal vi ha det fint, svarer hun, med tårer i øynene.

Det høres julemusikk fra radioen, blandet med klirring fra glass og mammas hese og høylytte sangstemme. Inn imellom hører Ola og Ingrid mamma gråte. Plutselige er hun sint og snakker usammenhengende ord. De blir redde og kryper tettere sammen, gjemmer seg under dyna mens de stryker katta varsomt. Sussi er god å ha ja!

Hvorfor kan ikke mamma gå og legge seg nå?

Natta er skummel den; utrygg, vond og lang. I mørket, og i lysskjæret fra dørsprekken blir alt i soverommet til rare, faretruende skapninger. De så pent sammenbrettede, men litt henslengte klærne på stolen ligner en sammensunket, gammel mann. Legotogbanen på gulvet blir til en slange som slynger seg mot dem i sengen. Ingrid kryper tettere inntil broren. Han er også god å ha. Ingen av dem tør å se. De lukker øynene og vil bare sove, men da blir lydene nedenfra enda mer forsterket og mer skremmende.

Mamma, vær så snill!

De tenker på dagen som har gått; der vinglasset veltet utover ribbetallerkenen, nissen som uteble og pakkene de likevel fikk – det de hadde ønsket seg, men som ikke var så hyggelig å åpne fordi mamma stadig kommenterte: Nå ble dere vel glade og fornøyde…

Men det de aller mest ønsket seg var at mamma sluttet å drikke! 

Hvorfor kom ikke nissen? Hadde de ikke vært snille nok? Hva hadde de gjort galt? Var det derfor mamma drakk vin, og som forvandlet henne til en person de ikke likte, en person de ikke kjente igjen. En person som gjorde dem så redde. Kanskje skremte hun nissen vekk også?

Vi skal være så snille mamma…

——————————————–

Ingrid og Ola ønsket seg «en hvit jul», en jul uten alkohol, der mamma tok dem på fanget, smilte og lekte, snakket og sang sammen med dem. En fredelig høytid bare avbrutt av at nissen banket på døren: Kom inn skulle vi si og han stampet bortover gulvet, satte seg på stolen ved juletreet, som skulle glitre, pyntet med julekurver og hjemmelagde lenker og alle de vakreste kulene. Alle gavene ble åpnet med overraskende og glade blikk, latter og glede – og alle hjerter gledet seg… En hvit jul, der alle var lykkelige, ikke minst mamma, for mamma var jo egentlig snill…

Hvorfor?

Ola og Ingrid klamrer seg til Sussi, som ligger uanfektet mellom dem, maler og liksom sier: Jeg passer jo på dere jeg. De ser på hverandre, skimter hverandres redde blikk, men smiler tappert. Tenker med gru på morgendagen. Hva vil den bringe?

Nede blir det stille. Endelig! Omsider sovner begge to. I drømmene kommer de vonde og skremmende bildene. Igjen kommer den store, stygge bjørnen – glefsende og med frådende munn. De løper og løper, mens bjørnen kommer i byks bak dem. De vrir seg av uro, vil våkne, men samtidig sove, få ro og fred.

Det er mamma som er bjørnen…

——————————-

Det er stille i huset når de våkner neste morgen. I horisonten stiger sola opp, det er kaldt, det er jul og snøen ligger der og liksom venter… Ingrid og Ola tusler ned den knirkete trappen. Stille, stille! Vil ikke vekke mamma. Ikke ennå. De sniker seg inn på kjøkkenet og smører seg hvert sitt knekkebrød med brunost på. Må ikke lage noe bråk. De lytter og lister seg inn i stua. Sussi er også med, og hopper opp i sofaen og krøller seg sammen mellom dem, titter opp på dem og liksom sier: Jeg passer fortsatt på dere.

– Ja, du er jammen god å ha Sussi, sier Ola, og stryker henne varsomt. Ingrid nikker mens hun tar en bit av knekkebrødet. Ikke smule i sofaen nå!

Det er kaldt i stua, for det er ingen varme i vedovnen, men det bråker for mye å tenne den opp, så Ola og Ingrid henter den ene dyna og kryper sammen under den. De skrur på tv’n, men uten lyd. Stille! Julefilmene flimrer over skjermen, mens de spiser knekkebrød. Må ikke smule i sofaen. Mamma liker ikke det.

Nei, vi skal være så flinke mamma!

Ute er det også kaldt, med rim på trærne og snøen ligger som et hvitt, lunt teppe på bakken. Som et julekort. Tenk! Det er stille og fint der ute. Virker helt uanfektet, som om alt sover, alt er trygt og godt, men… Ingrid og Ola drømmer seg vekk, ut i det fine, liksom trygge vinterlandskapet. Sender hverandre håpefulle blikk før de ser videre på tegnefilmer. De venter på at mamma skal våkne, stå opp og dekke frokostbordet og late som om alt er bare bra.

Det kommer lyder fra mammas soverom, som ligger vegg-i-vegg med stua. Har de vekket henne? De hører henne gå på badet. Vannet renner fra springen. De venter, lytter og ser på hverandre. Fortsatt sitter de stille, og fortsatt er de redde. Er hun sinna?

– Nå er det frokost, ropes det fra kjøkkenet. Ingrid og Ola brer dyna forsiktig til siden og går stille mot kjøkkenet, i sakte kino for å drøye litt til. Uroen vokser. Hva skjer nå? Tenk om de var hos mormor. Der de kunne være seg selv. Der alt var fredelig, latter og lek. Mormor som alltid hadde tid. Tid til lek og tid til dem. Mormor snakket og lyttet til dem. Mormor så dem. Hun var alltid der for dem. Hun var tryggheten. Mormor og Sussi var tryggheten.

Men de er hjemme hos seg selv, og det er mamma som roper. Bordet er dekket flott, men det hjelper så lite.  Stillheten, bare brutt av kniven som faller i gulvet.

– Nå må du se til å skjerpe deg da Ola, sier mamma. – Unnskyld, det var ikke meningen. Han plukker den opp med skjelvende hånd, øynene er redde og skyldbefengte.

Det blir nok ingen fin dag i dag heller. En dag hvor de kunne base i snøen, ake og ha det moro sammen alle tre. Nei, det blir nok ingen ordentlig hvit juledag.

——————————

Det var ikke Ola og Ingrids feil at mammaen drakk alkohol. Det var fordi hun var syk, men hun klarte ikke se det selv, ville ikke se det selv, og da hjalp det lite hvor mye de ønsket seg en «hvit jul», en jul uten alkohol, en jul der mamma bare var som mammaer flest…

Denne tiden er heldigvis forbi for min sin del, men akkurat nå som julen har ringt inn, det er romjul, og dessverre er det mange som Ingrid og Ola – som har gruet og fortsatt gruer for disse såkalt høytidsdager – høytidsdager for fyll og utrygghet. Slike episoder og opplevelser skjer uansett om det er jul eller andre fridager, men det er aller mest sårt når det er høytid og sommerferier, når familien skal ha det fint, være sammen og kose seg – sammen. Jula skal være glede, lek, samhold, fred og kjærlighet…

Julen er her; familier drar til syden, til hytta eller blir hjemme i to-romsleiligheten i byen eller sveitservillaen på landet. Hvordan har mange barn det på nettopp disse dagene, og dagene i forveien? Gruer de? Er de stille, ukonsentrerte og vil helst stenge seg inne, være for seg selv. SE DEM, DU KAN GJØRE EN FORSKJELL!

Alle barn trenger noen, om bare èn person som ser dem. En som tar seg tid. En mormor, en nabo. Eller bare en katt. En som gir nærhet, trygghet og kjærlighet. Spesielt på dager når de fleste aller helst skulle ha tid til hverandre – tid til lek og sang, samtaler og hygge. Slik som i jula, når det høyeste ønsket mange har er en hvit jul!

Jeg skulle så inderlig ønske at alle fikk oppleve en “hvit jul” eller hadde en god, trygg venn å gå til…!

… for at julefreden skal senke seg!

For fire år, åtte måneder og tjueto dager siden tok jeg mitt siste vinglass. Det var av fargen rød, og jeg tror faktisk ikke at jeg drakk av glass en gang…

Jeg har regnet på det, egentlig ikke så vanskelig, for det har slått til ved juletider siden, omtrent på dagen hver tredje måned for å være eksakt. Syklusen – det limbiske systemet har slått til igjen og de biokjemiske reaksjonene herjer i kroppen og hodet. Det startet i går hvor nervene var på høykant. Hver minste ting irriterte meg, og den det gikk utover var min samboer. Siste gang han fikk skikkelige overhalinger for å ha sagt eller gjort noe «galt» var den syttende september.

Åhh, du kan ikke sette den der! Jeg farer opp i sinne og irettesetter min samboer for noe så bagatellmessig som at han har flyttet på en pose med julegaver. Det forstyrret tankegangen min, lager kaos i hjernebarken. Jeg klarer ikke tenke klart. Slike småting blir til store, kaotiske problemer fordi systemene i hodet mitt kommer i uorden ved den minste rokkering av mine oppsatte planer. Jeg følger ikke tritt med hva som skjer rundt meg, eller rettere sagt inni meg. Blir frustrert over alt og alle, i dette tilfellet mannen min, og det er jo som oftest han som får gjennomgå. Men mest er det meg selv jeg er frustrert over, for jeg aner hva som er i gjæret. Ønsker overhodet ikke å fremtre som denne furien av et kvinnemenneske, en kjeftesmelle av et hespetre. Jeg er en kjernereaktor som er i ferd med å få et ukontrollert utbrudd. Det spruter ild ut av munnen min.

Kan du ikke for en gang skyld høre etter hva jeg sier – dette har jeg fortalt mange ganger! Hører stemmen min buldre og kjenner på en måte at dette blir feil, men klarer likevel ikke å holde det inni meg. Ukvemsordene. Reaksjonen er et faktum og jeg ber om forlatelse. Likevel, kort tid etter er jeg tilbake i samme sporet – falt i samme gruven. Humøret svinger som en pendel – fra ukontrollert sinneutbrudd til ukontrollert latter. En reaktor ute av kontroll. Hold avstand!

Når disse sen-abstinensene kommer tilbake fungerer ingen ting som det skal, selv om dette er helt normalt. Hormonene spiller meg et puss, noe som hadde skjedd om jeg ikke hadde hatt et tidligere alkoholproblem også. Lidelsen bare forsterker hormonsvingningene. Immunforsvaret er nedsatt i denne perioden og jeg er mer utsatt og mottagelig for «basilusker». Kjenner det på allmenntilstanden. Punkter på kroppen, spesielt i øvre ryggregion rundt «englevingene» mine, som tilhører sentrale indre organer, kjennes ømme og vonde ut. Som om jeg har influensa slik kroppen verker, men det er den lammende angsten… Hodet er tungt, pulsen og hjertet slår med raskere frekvens. Jeg er mistenksom, usikker, trett og sliten. Jeg er overfølsom. Ikke kom meg for nær! Ikke fornærm meg!

Som skrevet startet det i går, eller jeg ble oppmerksom på det i natt og la to og to sammen. Disse siste to-tre dagene har jeg vært overfølsom og reagert irrasjonelt. Sist natt fortonet seg urovekkende. Tankestrømmer. Jeg kjente på at angsten bredte seg i det jeg lagde meg bilder av situasjoner som jeg føler jeg ikke vil ha kontroll over. Jeg får på en måte forminsket tro på meg selv og vikler meg inn i tankebaner, som i natt omhandlet det at jeg ikke hadde noen tro på at jeg ville klare å sette flere NADA-nåler. Absurd, men likevel tankene var høyst reelle. Det spinner rundt i topplokket og jeg blir redd. Redd meg selv og mine følelser. Jeg måtte opp av sengen. Tuslet noen runder rundt i stua for å bryte tankespinnet – tanker på at jeg ikke vil ha disse negative følelsene. Jeg klarer omsider å roe meg ned tilstrekkelig nok til å finne tilbake til puta. Men nei da, det var ikke over. Det raste fortsatt en krig inni meg. Overømfintlig overfor alt som stresset meg, og akkurat da var det denne tanken på å mislykkes – nok en gang… Når jeg omsider sovner glir jeg inn i en marerittlignende drøm, som omhandler fest, fyll og fanteri. Utslitt våkner jeg av vekkerklokken. Det var bare en drøm – phu!

——-

Personers væremåter skaper situasjoner som går imot mine planer, slik jeg har sett for meg at det skulle bli. Jeg går på høygir det ene minuttet og er på tomgang det neste. Svetter og pulsen flyr i alle retninger. Jeg vet hva jeg vil gjøre, hva jeg behøver å gjøre, men kommer liksom ingen vei – kommer ikke i gang igjen etter at jeg satte giret i revers. Kvelte motoren om og om igjen. Et fullstendig kaos. Vil ikke samarbeide – ingenting vil seg.

Utålmodig og rastløs åpner jeg julekakeboksen for å finne meg noen krumkaker til kaffen. Ups!  Der gikk den i gulvet, klumsete som jeg er. Var vel ikke bedre å vente når jeg ikke har helt styringen over kroppsbevegelsene. Jeg klarer ikke koordinere, «snubler» og famler i blinde. Det jeg gjorde for et par minutter siden er glemt siden hjernen ikke fungerer, den motarbeider meg, men det å knuse noen julekaker vil jeg helst også bare glemme…

Ja, jeg har gått som i en tåke, levd «utenpå» meg selv. Jeg vet heldig vis hva som skjer og at jeg under disse omstendighetene er sårbar og bør holde meg langt unna triggerområder og stressituasjoner. Hadde det vært på et annet tidspunkt i min tilfriskning, hvor jeg ikke hadde hatt denne kunnskapen om sen-abstinenser, så kunne jeg blitt et lett bytte for kong alkohol. Men jeg kjenner gangen, og jeg vet jeg trenger å finne roen. Det hjelper å snakke om det, forklare og dermed også hjelpe de rundt meg til å prøve å unngå å lage krøll i hodet mitt. Bare la meg være i fred for en stund. Denne «krigen» som raser inni meg er det bare jeg selv som kan holde i sjakk, korrigere og stilne, men andre kan være behjelpelige med «å holde avstand». Nå begynner sinnsroen å finne tilbake til plassen sin. De rundt skal være glad for at jeg har lært dette om senvirkninger, hormonsvingninger og syklusen som gjentar seg hver tredje måned. Og det de vet, har de godt av…

Jeg håper julefreden senker seg inni meg slik at vi to får fred, alle får – for en stund vertfall…

Det er fjerde søndag i advent… Den krigen som har rast i meg er bare en liten promille i forhold til hva som skjer rundt i verden…

Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned

For lengsel, glede, håp og fred,

men mest allikevel for fredpå denne lille jord,

hvor menneskene bor

(Inger Hagerup)