Det er ikke alle som trenger eller vil ha det jeg tilbyr. Noen blir til og med provosert av det jeg skriver, og det synes jeg faktisk er bra. Da har jeg truffet noe som får enkelte til å tenke, satt i gang et engasjement. Ja, selv negative tilbakemeldinger forteller meg at noen har lest det jeg skriver, og kanskje vil vedkommende begynne å tenke nøyere igjennom hva jeg egentlig mente med det jeg skrev. Ofte er det slik at den som gir meg pepper er den som mest kjenner seg igjen i noe jeg har formidlet, men blir bare redd siden jeg traff en sårbar nerve. Jeg prøver bare å si sannheten, prøver å hjelpe til med å gjøre en endring i ditt tankesett.

Ikke alle liker at jeg skriver du. De tror jeg henvender meg til dem personlig, noe jeg i og for seg gjør, men det er egentlig mer dere alle, men om DU føler deg truffet har jeg oppnådd noe. Da er det noe som begynner å røre seg i topplokket, og kanskje noe som bør endres på i denne personens levesett. Ta for eksempel det at mange ønsker mer ro og balanse i livet, hvem gjør ikke det; jeg også. Jeg søker sinnsro og det å slippe tankekjør. Etter nesten fem alkoholfrie år har jeg fått et mer balansert liv og jeg vet hva jeg behøver å gjøre om tankene lager krøll på tilværelsen. Dette ønsker jeg å dele, dele mine erfaringer med nettopp deg. Kanskje tenker du: Nå igjen – alt dette maset. Jeg vil bare at du skal forstå at jeg vil deg bare godt. Skal vi begynn med tankene dine!

For det er ikke selve tanken som er farlig, men om du velger å handle på den og ikke minst hvordan du handler. Og igjen, alle trenger ikke like det jeg mener og hva jeg gjør for å lage min dag lettere. Tilbake til det å gjøre endringer. Først og fremst er det om å gjøre å ikke la tankene «kjøre seg fast». Kjenner du deg nedfor så er det fort gjort å tenke negative tanker som påvirker handlingsmønsteret. Nei, det er ikke lett, men bare det å være bevisst at man føler seg tung til sinn er en start. Når man erkjenner at i dag har jeg det litt vanskelig kan det være lettere å finne små lysglimt og dermed klare å snu takene til noe mer positivt.  Er det slik at rustankene kommer ofte, er det mest sannsynligvis fordi alkoholen ikke har gjort seg helt ferdig med deg. Kong alkohol vil med jevne mellomrom prøve å lure deg med ut på galeien igjen, få deg til å bli med på en ny karusellrunde. For meg har det vært nødvendig å tenke tanken ut. Om å gjøre å ikke bli redd, men la følelsene komme, men ikke la de styre meg dit hen at jeg tar fram flasken for å skylle de bort. Tenk konsekvenser: Vil du havne i grøfta igjen? Hvor våkner du opp i morgen hvis…? Vil du såre din samboer eller skuffe barna dine? Kan ikke bli med på fotballtrening i dag heller, men neste uke skal du. For guds skyld ikke lov noe for hverken neste uke eller i morgen. Du vet jo ikke, med mindre du er helt trygg på deg selv. Først må du bli trygg på deg selv, vise de rundt deg at du er trygg og at du mestrer livet. At tankekjøret og stresset ikke lenger setter deg ut og alkoholen fortsatt har grepet om deg. Og husk: Det er ikke viljen din det står på, men mer villigheten til å ikke «la seg overtale».

De er mange mennesker som sitter på enorme kunnskaper, men hva hjelper det om de ikke vil dele de med noen. Målet mitt er å nå de som mener de trenger det jeg tilbyr. Eller de som har et ønske om å gjøre en endring. Det kan også dreie seg om pårørende som ønsker å få mer kunnskap om oss alkoholikere for å forstå hvorfor de ikke kan hjelpe en person som selv ikke ønsker hjelp. For det er det som er hovedmålet mitt: Å gi fra meg min kunnskap og mine erfaringer. Jeg ønsker at flest mulig skal få muligheten til å se at de ikke er alene, at det er mange som sliter og ikke finner veien ut av rushelvetet. Men det finnes mange muligheter om en bare har et ønske om å prøve så godt en kan å snu på tankemønsteret. Alt sitter i hodet – nemlig!

Det er slik at våre sanser påvirker hvordan vi føler oss og videre igjen hvordan tankene spinner rundt det emosjonelle. Bare tenk etter hvordan dine følelser er når du kjenner lukten av for eksempel en appelsin. Kanskje er du på påskefjellet og familiehygge eller kanskje du dras tilbake til en episode som var vond. Noe av det jeg brenner for er hvordan det å bruke naturen og oppmerksomt nærvær, og la sansene sette i gang følelser og hvilke tanker som dermed dukker opp. Det å kunne lytte til småfugler eller lukten av granbar og våt mose er bare enkelte sanseinntrykk som for meg setter i gang positive tanker. Gode barndomsminner som ferieturer kan dukke opp fra harddisken.  Det skaper også en mer indre ro. Jeg blir mer tilstede i hva som skjer rundt meg og mindre opptatt av at jeg kan ha det vondt. Kjenner jeg angsten, noe jeg forøvrig sjelden gjør nå, så tar jeg meg heller en spasertur ut. Tilstedeværelsen i naturen driver angsttankene bort. Jeg blir ikke så egosentrisk lenger når jeg ser hva jeg er en del av. Er det steder som vekker spesielle følelser i meg på grunn av sanseinntrykkene, kan jeg porsjonere det å gå dit, øver meg langsomt for å la det gi meg en ny opplevelse, en som nå kan være god. Jeg vet at det å sitte på et bestemt sted nede ved sjøkanten ikke var forbundet med noe positivt. Det var dit jeg ofte tok med meg sekken full av øl for å være alene og skylle bort tristheten, men som bare ble mer forsterket jo mer jeg drakk. Nå klarer jeg å gå dit å se nye muligheter fordi jeg har gjort meg erfaringer som er fine – som ikke er forbundet med alkohol lenger.

Jeg prøver å få folk til å forstå at ved å ta i bruk enkle øvelser kan man hente mye styrke i naturen. Jeg vil at de skal forstå at naturen påvirker oss mentalt. Vår psykiske helse har ofte en sammenheng med hva som skjer rundt oss – menneskene og omgivelsene. Kunnskap og forståelse av sammenhengene er en viktig ressurs for endring. Det å kunne dele om egne erfaringer på området er også en ressurs tenker jeg. Med tanke på oppmerksomt nærvær, som er øvelser i å bringe nærhet, aksept og tilstedeværelse tilbake i livet sitt, og inn i den sammenhengen som kan gjøre det lettere å forstå seg selv, sine handlinger og valg, trenger man å øve seg – litt om litt blir man bedre – stedene forandre seg – du forandrer deg. Negativt blir positivt gjennom oppmerksomt nærvær.

Vi utsettes hele tiden av press, enten ytre eller eget press som setter i gang følelser. Vi vil jo være godtatt og aksepter. Være i ett med oss selv og ikke alltid måtte stresse videre til neste post. Verden er ikke perfekt. Du er ikke perfekt, men du kan alltids bli bedre på noe. Vi skjuler vår feil og mangler med ulike former for misbruk av ett eller annet – vi er avhengige av noe for å føle at vi strekker til eller døyve at vi ikke er så perfekte som vi ønsker å være. Innimellom kan det sikkert føles som lidelsen er ustoppelig. Jeg tenker at vi alle, selv når det er strevsomt, vondt og vanskelig har evnen til å klare livet. Man trenger bare å finne motkraften til alt det negative – til stress og uro og tankekjør. Til russug og angst. Det finnes ingen raske løsninger, men det finnes hjelp. Hjelp til å komme tilbake til det som er – akkurat nå. Jeg har et tips om hjelp og det er gratis. Trengs ingen forkunnskap, ingen fysisk god form, det koster ingen ting og er tilgjengelig for de fleste av oss og i alle samfunnslag. Naturen!

Om du ønsker endring, tenker jeg det er noe som bør endres. Gå deg en tur! Det er til hjelp for deg som strever med å holde det borte fra flasken. Du som engster deg for morgendagen, redd for postkassen og alt det økonomiske stresset. Om du har en bunke med regninger, inkassosaker og krav; gå deg en tur, luft tankene og så skal du se det blir enklere å ringe Lindorff når du kommer hjem. Eller for deg som pårørende, som er nedslitt av uro og utilstrekkelighet på grunn av sønnen som sjeldnere gir lyd fra seg, og du øsker så gjerne å hjelpe. Hjelp deg selv først! Gå deg en lang og fortjent tur i skogen. Slipp tårene løs, kjenn på følelsene, bruk sansene. Du er ikke alene! Ja, naturen kan hjelpe oss alle på ulike måter og alt etter hvilket ståsted vi er på. Det er bare du som kan gjøre endringen – så ta valget og gjør endringene.

Jeg vil kjenne sola varme i nakken, lukten av tang og saltvann og høre bølgeskvulp og måkeskrik. For da kjenner jeg roen. Da kjenner jeg meg nærværende både i meg selv og med mine omgivelser. Da er jeg ikke lenger redd og kjenner ingen krav og overhengende farer. Da lever jeg! Da er jeg FRI! Vil du kjenne friheten?

Dette er IKKE fasiten, men det hjelper meg og kanskje DEG!

Jeg våknet av et forferdelig brak i de tidlige morgentimer. Han Tor var nok sinna igjen, og med rette, for vi har ikke vært helt snille vi som låner denne jordkloden. Nå skal jeg ikke skrive om hverken vær eller global oppvarming, men det å få en oppvekker, er noe noen og enhver trenger iblant.

Det var et slik «skremmeskudd» som måtte til for at jeg skulle ta til fornuft og våkne opp da jeg så som mørkest på livet og tilværelsen. Jeg soset rundt i en evig rus, alltid kavende og higende etter et nytt og bedre liv, men så vant kongen og suget etter alkohol gang på gang. Helt til – Pang! Jeg fikk den oppvåkningen jeg trengte. Det var da mitt første barnebarn hadde stabbet i veg – tatt sitt første ustødige skritt, og på stadig utforskning – lære nye ting, rett eller galt. Skulle jeg få være med på denne oppdagelsesferden måtte jeg ta grep og endre på måten jeg selv snublet framover på mine ustødige bein. Jeg kunne ikke la henne gå sin fremtid i møte med en mormor som aldri klarte å stille opp og være til støtte når hun ønsket min oppmerksomhet – en hånd å holde i. Jeg måtte selv begynne å leve på riktig for jeg ville ikke ødelegge enda et barns håp.

Jeg kunne ikke fortsette med å hele tiden forsøke å forandre på andre mennesker for at de skulle passe inn i mine egne ønskemål. Mine behov måtte tilfredsstilles, og om de behovene ikke ble tilfredsstilt var det på grunn av personene rundt meg – de hadde sviktet meg. Jeg lette etter noen som alltid skulle være der for meg, men som ikke skulle trenge seg på unødig. Jeg tok alle for gitt, og de måtte forstå hva mine ønsker betydde. Når jeg tenker tilbake er det som om jeg søkte mer en dyrisk tilværelse enn en menneskelig, og jeg behandlet folk rundt meg som dyr, som jeg skulle holde i bånd og de skulle gjøre det jeg befalte. Naturligvis la denne oppførselen bånd på relasjonene i stedet.

I tiden etter har jeg lært meg at det er forskjell på hva jeg forventer meg og hva jeg behøver. Ingen person kan være alt for meg, ei heller jeg alt for dem, men vi kan bidra positivt i hverandres liv. Daglig har jeg måttet granske min egen oppførsel framfor å irettesette andre. Det var jeg selv som måtte «temmes». Jeg trengte å se og tenke etter hva som var realistisk å forvente av andre, også meg selv. Respekterer jeg andres integritet eller bare de sidene som passer min smak? Setter jeg pris på det jeg får? Alt ble så mye klarere da denne lille krabaten ønsket min oppmerksomhet, holde min hånd for å bli ledet fram mot sine mål. Hun ønsket ikke annet enn å bli sett, slik alle burde bli sett, og hjulpet fram – bli tryggere på seg selv, tryggere i verden og dermed selv en dag stå virkelig på egne, stødige ben.

Det å forsøke å endre på andre virker ofte mot sin hensikt. Det er feilaktig å tro at ved å endre på noen så oppnår man kjærlighet og nærhet, snarere tvert om. Et lite barn skal få lov til å prøve ut og utforske verden på egen hånd, men selvfølgelig med en voksens trygge og omsorgsfulle blikk. En som kan rettlede og hjelpe når barnet virkelig trenger noen, være den trygge havnen – den som holder i hånden og ikke gir den en smekk når barnet ikke helt har forstått forskjellen på rett og galt. Da er det vel den voksne som burde fått en irettesettelse for å ikke ha vært den gode støtten. Jeg kan ikke dømme noen for å eventuelt ta gale valg når jeg selv var den som viste dem i gal retning. Det er først og fremst meg selv jeg må endre på for å være et godt forbilde. I stedet for å tro at andre er problemet, kan jeg i dag se på meg selv og se hva som trenger å forandres på «der inne».  Da blir jeg en god rollemodell.

Kjærlighet begynner med at vi lar de menneskene vi er glad i være seg selv helt og fullt, at vi slutter å forandre på dem til å bli det «bilde» vi helst vil se på. Likevel er det nødvendig å vise et barn hvordan holde i malerpenselen, men motiv og fargevalg kan det selv ta…

Den berømte vaskedagen i dag, og mens jeg går her og støvsuger svirrer tankene rundt det jeg i morgentimene har fattet interesse for på live-sendinger av Julie W. og Vibeke O. – to av flere inspirasjonskilder jeg har. I dag var det mest det som omhandlet problemstillingen: Har jeg et alkoholproblem? Noe flere sikkert har stilt seg til tider, jeg selv blant annet. Jeg konkluderte med at jeg var alkoholiker til slutt, men det satt langt inne. Eller gjorde det egentlig det? Når jeg ser tilbake forsto jeg at jeg hadde et problem lenge før jeg tok avgjørelsen om å be om hjelp.

Spør du deg om du har et alkoholproblem? Hadde du spurt meg om du hadde, ville jeg svart at siden du allerede har begynt å undre deg over om hvorvidt alkoholen har blitt et problem, så har du et problem – med alkoholen. Men du går på jobben, har et godt hjem med mann og barn, god økonomi og egentlig alt det som en alkoholiker, eller fylliken ikke har – tror du. For du mener helt klart at en alkoholiker er han eller hun som raver rundt i gatene, sitter med flaska i hånden på benken i parken og mest sannsynligvis bor under en bro et sted i byen. Så det tror du? Prosentvis sitter de fleste fyllikene inne i sitt «møblerte hjem», slik som du selv. I dette møblerte hjemmet tasser det også en hund rundt. En Border collie som du mente du trengte for å komme deg ut, trimme sammen med og samtidig få deg frisk luft, og ikke minst bedre samvittighet og unnskyldning for å ta deg det etterlengtede rødvinsglasset. Hvem lufter hunden mest forresten? Måtte bare spørre. Kanskje ligger hunden stille og rolig med halen godt under seg, ørene senket hver gang du slentrer forbi og skuler på den – med dårlig samvittighet kanskje, men lar tanken drukne i neste vinglass.

Så jeg stiller flere spørsmål – innpåsliten som jeg er: Er du tilstede når du er på jobben og hvordan utfører du arbeidet ditt – med glede? Hvor er tankene dine når du står ved kaffemaskinen for tredje gang på under en time? Har du hyggelige kollegaer eller er de masete og innpåslitne som meg; hvordan- har- du- det- i- dag frasen hver bidigedag. Trives du på arbeidsplassen, der du tjener til livets opphold eller er det bare et sted du går for å skaffe det penger til mer sofistikert rødvin? Hvordan har egentlig mann og barn det hver gang du tar fram det fortjente glasset ditt? Vel, muligens så lar du være å drikke før etter at barna har gått til sengs. Vertfall drikker du ikke åpenlyst, for du tror du skåner dem best da. Tror du gemalen synes det er ok at du støtt og stadig snøvler i vei om den slitsomme jobben din, raver bort til kjøkkenbenken for å fylle på mer fra kartongen, den du har begynt å kjøpe fordi da ser ingen hvor mye du egentlig drikker – ikke du selv en gang. Og er egentlig økonomien din så bra? Tenk om du ikke drakk opp mesteparten av salæret ditt, hvor mye penger ville du ikke da hatt? Kanskje fått råd til den USA-turen du har gått og drømt om så lenge?  Ble det mye å tenke på nå?! Lurer du fortsatt på om du har et problem?

Kanskje er du ikke i et forhold, at du bor alene av en eller annen grunn. Barna har forlatt rede – de er voksne, og ekteskapet gikk i vasken – dere kranglet støtt og stadig, vokste fra hverandre som mange pleier å si. Kanskje er du pensjonist, har strevd fra deg på den forferdelige arbeidsplassen der ingen av kollegaene visste deg interesse, ingen som satte pris på deg og jobben du gjorde. Endelig kan du sitte hjemme, men hva skal du bruke som unnskyldning nå for å ta deg den fortjente drinken? Jobben er jo ikke lenger det frikvarteret du (og kroppen) trengte – der du samlet opp alle gode grunner for å dra innom polet på vei hjem. Nå er alle dagene de samme og du har all den tid i verden til å synes synd på deg selv, drikke enda mer på selvmedlidenheten som vokser, bitterheten til alle som dro sin vei, eller aldri kom og alle venninnene dine som har nok med sitt. Klart jeg fortjener å ta meg ett glass vin, som aldri blir med det ene – gjør det vel? Men du sitter nå der helt alene og du trives med det sier du. Løgn sier jeg. Du vil bare være alene for å kunne drikke i fred uten at noen blander seg inn og kanskje forteller deg at du drikke for mye! Du kan jo bare forsvare deg med at noe må du få lov til å kose deg med du også, mens du innerst inne vet at de snakker sant. Det er vondt å erkjenne, så da drikker du heller mer.

Du savner egentlig noen å dele alle tankene og følelsene dine med – gjør du ikke? Kunne gjerne tenkt deg og besøkt en av dine gamle venninner, men lar det være for du orker ikke tanken på å drikke «kontrollert». Kanskje er det slik at denne venninnen din fortalte deg ved en anledning, da du spurte henne om hun syntes du drakk for mye, om hun trodde du hadde et alkoholproblem hvorpå hun svarte; nei, absolutt ikke. Da tenker jeg at denne venninnen din har et problem selv som hun ikke vil belyse, at hun er redd for å bli dratt med i dragsuget om du skulle finne det for godt å erkjenne åpenlyst at du har et problem og be om hjelp. Hun vil jo ikke på noe som helst måte miste sin drikkevenninne. Etter hvert orker du ikke tanken på å hverken gå ut eller invitere venninnen hjem. Er det fordi du ser deg selv i henne? Har du begynt å virkelig bekymre deg over ditt liv og hvordan du er i ferd med å miste fotfestet – du er på full fart nedover, men greier ikke stoppe.

Kroppsplagene og vondtene blir verre, ryggen smerter og alt blir et ork. Du kjenner deg utslitt uten å jobbe, føler at alt bare hoper seg opp, noe det også gjør, men du bare klarer ikke ta deg sammen. Burde gått til legen, men han vil sikkert bare gi deg smertestillende, men det vil du absolutt ikke; kan bli avhengig av det. Jaså, sier du det! Hva med alkoholen du heller innpå for å døyve smerten, er du ikke blitt avhengig av den? Den som har blitt din medisinen, som du bare må ha hver dag for å komme deg i gang – bare litt, før du igjen dovner vekk i sofakroken. Ryggen smerter enda mer dagen derpå. Drikk mer!

På gode dager kan du tenke at du burde begynne å trene for å få i gang kroppen igjen, komme i bedre form og ikke minst gå ned noen kilo for jammen har du lagt på deg den siste tiden. Ja, det er ikke rent få kalorier i alkoholen, men det vet du jo. Trenger bare trene litt, sykle en tur eller gå til butikken i stedet for å kjøre den korte biten. Og du starter så bra, kjenner deg i bedre humør og ryggen blir også mye bedre. Dette må feires, jippi, og glasset heves før nederlagstankene på nytt innhenter deg og drar deg tilbake til selvmedlidenheten. Åh, klarte ikke skjerpe meg denne gangen heller…

Nå har kanskje angsten meldt sin ankomst for fullt, hvor du føler alle glor og glaner, alle vil deg vondt. Alle skuler på deg når du ankommer polet for andre gang denne uken. På tide å begynne å handle på flere polutsalg. Du er fanget i grepet på kong alkohol, du skjønner det innerst inne, men klarer bare ikke gjøre noe med det. Du må bare rekke polet før det stenger, helst flere pol, kanskje innom butikken, bunkre opp for det er jo helg. Orker ikke tanken på å gå tom. Ingen må se, ingen må vite. Ikke svare på telefonen, ikke hente posten. Skynde deg hjem, i sikkerhet. Phu! Drikke – drikke – drikke.

Gråter og fordømmer deg selv. Forbanner alle rundt deg – de som aldri stiller opp, de som gikk. Hvorfor? Du vet så inderlig, men likevel eter bitterheten deg opp. Hvor ender dette? Rundt deg hoper det seg opp, rot og søppel. Kaster tomgods mens naboen sover eller i en søppeldunk ingen kan se deg. Hvem er der? Angsten og frykten for å bli avslørt. Du er avslørt skjønner du. De evinnelige smertene. Gå bort. Vil ikke mer. Tankespinn, følelser, vil og vil ikke. Orker ikke mer, men klarer ikke stoppe. Ja, jeg har et alkoholproblem! Hjelp!

Gjenkjennende? Og ja! Det er derfor jeg skriver dette. Fordi jeg kjenner lusa på gangen –  for jeg har vært den lusa selv.

Det er mange veier til Rom. Jeg har prøvd flere, men på noen av dem rotet jeg meg bort – gikk meg vill. Det er ikke alltid like lett når en er på ville veier – helt i ørska, å finne den beste veien, om ikke den raskeste, men den tryggeste.

Altså, det er flere måter å bli nykter på og å få hjelp til å forbli nykter. Ikke alle hjelpetiltak er like godt opplyst, så ofte er jungeltelegrafen god og ha, eller nå er vi blitt mer moderne og googler. Det eneste jeg vet er at det er et fåtall som klarer det på egenhånd og trenger noen å dele byrdene med, og da kan et felleskap av andre avhengige være løsningen. Det er mange av oss nyktre som har fått hjelp av en gruppe av likemenn, gjennom kursing, klinisk behandling og eller terapi. Sikkert flere varianter også, men fellesnevneren for oss alle tenker jeg er at vi hadde fått nok og ville ha hjelp. Har du noen gang prøvd å hjelpe et barn som skal klare selv?!

———-

Jeg hadde nettopp blitt «kastet til ulvene». Vel, slik føltes det vertfall, usikker og redd som jeg var, der jeg sto «helt alene» på trappa utenfor klinikken jeg hadde tilbrakt de siste tre månedene.  Vil jeg klare dette? Virker verktøyene jeg har fått med meg? Nå var det alvor. Nå skulle jeg begynne å leve på ordentlig. Men jeg var ikke alene slik jeg trodde. Det var mange som meg – mange som ville geleide meg og tilføre enda mer kunnskap til å bruke verktøyene på riktig måte. Hvem skulle jeg velge blant alle de som ville veilede meg fram? Valget der og da falt på en gruppe mennesker jeg tidligere hadde møtt, folk jeg visste hva sto for og som jeg visste kunne veien. De hadde hjulpet mange før – noen hadde ramlet av i farten og atter andre ønsket å prøve sin egen vei. Jeg hadde engang vært en av dem, men nå ville jeg la disse folkene få «løfte» meg fram. Jeg trengte bare å lytte til og følge deres råd. Som å gå i en trapp – ett trinn av gangen og man kommer til toppen om man tar tiden til hjelp. Jeg lyttet og gjorde som jeg ble fortalt – det andre før meg hadde gjort, og for hvert skritt jeg tok, og fortsatt tar – en dag av gangen – kommer jeg nærmere målet. For jeg ville til Rom og jeg kom til Rom og jeg vil være i Rom.

Etter hvert som jeg gikk rundt der i «Rom», utforsket og utviklet meg – var nysgjerrig på alle de menneskene jeg møtte og hvordan de hadde funnet veien, ble jeg mer interessert i å finne ut mer om deres veivalg. Som skrevet er det flere alternativer. Våre felles mål var jo å holde oss edrue og kanskje kunne jeg få vite hva som holdt deres mot opp, lære enda mer om hva avhengigheten medfører. Jeg har hele tiden higet etter mer kunnskap, og hittil hadde jeg høstet erfaring gjennom andres historier, sett og hørt at vi alle mer eller mindre var like. Men hvorfor hadde jeg fått denne lidelsen – avhengighetssyndromet, som mange kaller alkoholisme meg selv inkludert. Enkelte stilte seg undrende til hvorfor jeg kalte meg alkoholiker. Var jeg ikke blitt nykter? Hadde jeg ikke satt flasken på hylla? Du er et menneske, ikke alkoholiker lenger. Hmm! Disse folkene ville jeg gjerne høre mer på, hva de hadde på hjertet. De virket faktisk enda mer selvsikre og kunnskapsrike enn meg. Noe hadde de funnet mer av som jeg ikke hadde funnet.

Jeg opplevde en åpenbaring. Dess mer jeg vanket i deres omgangskrets, dess mer følte jeg at jeg vokste og ble mer trygg på meg selv. Alle erfaringer de delte med meg sugde jeg til meg. Jeg ville vite mer – få enda mer kunnskap. Hvorfor hadde ingen fortalt meg alt dette før? Ikke engang på behandlingsstedene jeg hadde vært på hadde jeg fått beskrevet noen av disse symptomene og plagene som medfølger det å være avhengig. Nå ble jeg forklart og fortalt om situasjoner som skapte større farer for tilbakefall, om ulike faser av avhengighetslidelsen og mange andre faktaopplysninger jeg undret meg over å aldri ha hørt om før. Dette forklarte derfor hvorfor jeg så mange ganger hadde hatt uforklarlige handlinger, tanker og følelser. Mange av disse plagene dreide seg om noe så «enkelt» som hormonforandringer eller kluss i hormonbanene.

Det ble tisket og hvisket i kulissene. Noen fra det felleskapet jeg hittil hadde vært delaktig i, og en fast tilhenger til, begynte å skvise meg ut. Jeg ble blokkert fra «vennekretser» og hørte negative kommentarer fra sidelinjen. Enkelte mente det var upassende og selvisk at jeg ikke lenger var så villig til å påta meg oppgaver og å hjelpe til i gruppen. Andre sågar ymtet at jeg hadde «sviktet dem» ved å gå til «fienden». Var de misunnelige på meg som turte å ta nye veivalg eller var de redde for å miste sin troverdighet? Ikke vet jeg, men jeg ble med ett oppmerksom på at ikke alt var så åpent og ærlig – så omtenksomt i dette felleskapet. For meg var det ikke lenger et omtenksomt felleskap. Når man holder noen utenfor, slik de påstår de ikke skal gjøre, ser med argusøyne og olme blikk på en person som bare søker mer kunnskap for å oppfylle det høyeste ønske – å forbli edru, da blir jeg såret og lei meg. Jeg følte meg vertfall ikke som en del av dette såkalte fellesskapet lenger. Selvfølgelig må det sies at ikke alle behandlet meg som en «spedalsk», men syntes det var interessant og ønsket selv å høre mer om all den lærdommen jeg hadde fått.

Jeg har på ingen måte tenkt å ta ifra noen deres «kunder», men tvert om spre budskapet – spre kunnskap som kan forenkle forståelsen for alkoholismen og dens lumske farer. Jeg ønsker og håper flere kan få ta del i sin egen tilfriskning på en mer forståelsesfull måte. Kunne vite hvorfor man blir irritabel med jevne mellomrom, hvorfor det ikke er så lurt å ta en kaffe på sin gamle stampub eller hvorfor man fortsatt kjenner på angst og uro i kroppen. Jo mer kunnskap, jo enklere blir det å takle de mange «uventede» situasjonene, som ikke er uventede, bare helt normale. Men når man ikke vet så blir man redd og blir man redd flykter en ofte. Hvordan flykter de fleste avhengige? De tyr til det de trodde fikk dem bort fra det vanskelige. Enten ved å drikke alkohol eller ruse seg på annet vis. Fellesnevneren for avhengighet er jo at menneskene som lider av syndromet ønsker seg bort, finne fred og ro, men det blir i stedet et sant helvete – for de fleste. Jeg vet at mange har tatt tilbakefall på grunn av utrygghet og redsel – på pseudo-abstinenser, og disse sprekkene kunne vært unngått om de bare visste…

Jeg ønsker bare at vi alle kan respektere hverandre for de veivalgene vi tar. Selv de som velger å ikke be om hjelp fra noen har tatt et valg, om enn vanskelig å forstå, men like fullt deres rettmessige rett til å velge. Og vi som kom til fornuft – erkjente vår maktesløshet og ba om bistand og en hånd å holde i på veien fortjener oppbacking uansett hvilken gruppe mennesker vi velger å gå sammen med for å nå målet. Vi er alle mennesker – på godt og vondt, og fortjener respekt og anerkjennelse. Mulig noen behandlings- og tilfriskningsopplegg er bedre enn andre, men det er ikke min rett å bedømme og dømme andre for hva de ønsker – den smale sti eller den litt bredere veien. Hva som hjelper meg, behøver ikke være det rette for andre eller omvendt. Det som teller er vel at vi alle når våre mål med våre liv. Jeg for min del ønsker å bevare edruskapen. Jeg ønsker også at flest mulige kommer til Rom, uansett hvilken vei de velger…

Noen vil sikkert si at jeg er feig som tar dette opp i en blogg og ikke med den eller de rette vedkommende. Nå skal det sies at jeg har delt denne historien med enkelte i dette såkalte fellesskapet, men siden jeg ikke vet hvem som er den «rettmessige eier» av alle uttalelsene og rykteflommen, så velger jeg derfor denne løsningen. Jeg ønsker at vi alle går i oss selv, tenker over hva vi sier og gjør, undersøker litt mer rundt omstendighetene før vi dømmer noen. Om du føler deg truffet bør du kanskje gå i deg selv. Uansett er jeg takknemlig for all hjelp jeg får fra alle fellesskap.

«Det eneste man angrer på i livet er det man ikke gjorde» (Ukjent).

Det er ditt valg – hvordan vil du at dagen din skal bli?

Det trivielle er ikke alltid like trivelig for alle, heller ikke for meg, men som oftest gjør jeg de hverdagslige tingene mer med glede nå, jeg ser nytten av det – nytten av å se resultatene, at jeg får det bedre med meg selv når jobben er gjort. Jeg vokser på å gjøre det litt kjedelige og vanskelige.

Nå har jeg stått en halv times tid ute i regnvær og plukket bær – svartsurbær jeg safter og kan kose meg med på mørke høstdager. Jeg bryr meg ikke om været, det gjør ingenting at det regner så lenge jeg koser meg og trives med det jeg gjør. Jeg tenkte heller ikke på om det høljet ned noen ganger når jeg måtte til polet for å handle drikkevarer heller. Det er ikke slik at jeg må lage saft, slik kroppen min måtte ha alkoholen, men satt i et perspektiv så trenger jeg å snu tankegangen de gangene jeg eventuelt ønsker å utsette kjedelige ting: Jeg klarte å komme meg opp og ut da jeg drakk, så jeg klarer det nå også. Forskjellen, og den er stor, den er slik at nå kjenner jeg meg tilfreds og god i kroppen etter på i motsetning til den gangen da alkoholen spilte hovedrollen – da strevde jeg virkelig med det trivielle.

Hvilken glede hadde jeg av å supe og «bælje» inn på med vin? Absolutt ingen. Jeg ble bare mer apatisk, selvmedlidende og angstfull – deprimert og redd. Fryktet alt og alle, men likevel fikk jeg tak i dosene med «medisin», den kroppen bare måtte ha – trodde jeg. Hvilken glede har jeg i dag uten alkohol som «styrkedrikk»? Jo, det skal jeg si deg. Den er ubeskrivelig denne gleden. Jeg fylles med livsmot i motsetning til før, og hver dag er en gave. Denne gaven har jeg fått av andre nyktre personer – de har gitt av sin kjærlighet, gitt sin kunnskap for at jeg kunne bli nykter og dermed selv gi tilbake av min kjærlighet og kunnskap.

Så mens saftkokeren suser, kan jeg sitte og tenke over hvor heldig jeg er. Samtidig ønsker jeg så sårt at andre som sliter med å få dagene til å gå sin gang uten å måtte benytte seg av rusmidler – giftige «safter» for å klare sine gjøremål, eller rettere sagt klare seg selv – til et visst punkt vel og merke. For dagen blir et helvete; den blir en evig kamp for tilværelsen. Må bare drikke – må bare ha det. Skjelvingen, angsten og tankespinnet. Orker knapt tanken, men likevel fylles glasset opp, eller: Jeg drikker like greit av flasken. Gjemme seg bort på offentlige steder – smugdrikke, men med tiden ble ikke det heller så nødvendig. Who cares! Jeg vet så alt for godt hvordan det er, og nå slipper jeg alt dette strevet. Jeg «strever» heller med det trivielle. Nei, det er ingen stri, bare kos. Jeg lager meg heller saft, selv om den sikkert, og kanskje noen vil tenke faretruende lik rødvin. Ja, men den smaker tusen ganger bedre og jeg blir ikke deprimert og nedbrutt av den. Eplejuice kan jo minne om hvitvin også, og andre drikker om øl eller snapser. Noe trenger jeg jo å drikke. Blir kjedelig med vann i lengden.

Det handler om hvordan jeg klarer å snu tankegangen, ta i bruk kunnskapen jeg har lært. Tankene mine er i beredskap ofte den. Jeg vet så alt for godt om triggere, så derfor minner jeg meg på at saften ikke får konsekvenser. Eller nå tenker jeg egentlig ikke over det. Saft er saft – vin er vin. Jeg har kunnskapen som trengs. For jeg kan ikke slutte å leve selv om noe kan minne meg om det ene og andre fra da jeg drakk. Andre derimot trenger å kvitte seg med den slitte ørelappstolen de satt og drakk i (kanskje på tide uansett, møkkete og tilredd av alskens søl som den var), eller go`koppen man alltid tuslet rundt med for at ingen andre skulle vite, men gjett om de visste. Enkelte kan ikke dra på hytta eller ut i båten, der de alltid gjemte seg bort, flyktet til for å være alene, for så å kjenne seg enda mer alene. Ja, jeg har også kvittet meg med mye, steder kan påvirker tankene mine fortsatt, men jeg kjenner farene og vet hva jeg trenger å gjøre om suget kommer. Vel suget kommer ikke der og da, men oftest tre-fire dager etterpå – pseudo-abstinenser. (Google gjerne). Nå kjenner jeg faresignalene, jeg vet at tankene mine er avgjørende.  Jeg tenker tanken ut – konsekvensene. Hva skjer om jeg drar på polet? Hva i helvete har jeg der å gjøre?! Ønsker jeg å ha det vondt? Nei! Jeg går ut og plukker bær i stedet. Saft suse for et liv – livet er herlig som nykter. Skål!

Kan jeg ikke si skål heller? Blir du trigget av det? Ok, da har du en jobb å gjøre om du ble provosert av dette. Da har alkoholen fortsatt en påvirkningskraft på deg. Skaff deg mere kunnskap! Du må vise deg selv hvem som er sjefen! Hva med å komme deg ut i frisk luft. Ingen fuglekvitter på polet vet du, bortsett fra «Gravølsisiken» da, den som plutselig kan dukke opp i synet og kvitre de sørgeligste toner. Hva velger du? Det er bare opp til deg. Saft eller vin? Ja, sannheten kan være tøff den, men du trenger å høre den!

Ligger på ryggen og ser på skyene. Se der, en hund eller en katt, nei det er konturene av et ansikt eller et helt menneske, det er en engel, som våker over meg. Øyner som stirrer, figurer som forandrer fasong etter mitt ønske. Fascinerende! Det er godt å leve, selv om skyene skygger for solen fra tid til annen. Noen ganger liker jeg skyene også …

                                                               ———————–

Slik har jeg ligget mange ganger denne sommeren, nede på svaberget på «Skriverstranden» min. Det eneste jeg ønsket meg var en solskinnsdag, skyfri himmel, slik som rockepresten Bjørn Eidsvåg skriver om, og som jeg har skrevet om før. Nå er det atter en slik dag og denne sensommerdagen er perfekt for strandliv, funderinger og skriverier. Dette ble resultatet av mange tankefulle sommerdager, og jeg angrer egentlig på at jeg ikke satte dato, men, men… for sent å angre. Her er noen av de tankene jeg har skrevet ned, og jeg har valgt å nummerere dem for å gjøre det enklere å se hvordan hodet og sinnet mitt har jobbet.

—————-

1.

Tilbake på stranden, min strand. Jeg blir alltid litt sur når noen andre sitter her når jeg kommer ned, men heldigvis ikke i dag. Typisk! Min alkoholiserte tankegang slår inn igjen. Bare jeg får det slik jeg vil, kan det være det samme med de andre. Stranda er vel ikke min! Jeg må lære å dele, må jo dele for å få. Berikelse er å dele, ha noe sammen. Men det er godt å sitte alene. Alenetid. Tenke og skrive i ro og fred. Først en deilig dukkert og svømme over til den andre siden, omtrent 200 meter frem og tilbake, akkurat langt nok til å bli litt andpusten, få i gang blodpumpa. Vannet er nok rundt 19 grader, noen bølger, som bare gjør det mer moro å svømme. Måker og ender dupper rundt på vannet, får lov til det. Jeg skal ikke forstyrre dem unødvendig og de lar meg få være i fred. Skuer utover den solblanke sjøen mens brisen og sola tørker kroppen min. Legger meg tilbake på svaberget og lukker øynene og drømmer meg tilbake til de gode minnene, slik jeg husker de eller vil huske de.

2.

Sommervarmen gjør meg slapp og giddeløs. Klarer ikke følge planene mine. Et avbrekk med en skogstur gjorde det ikke lettere, slik jeg ønsket, selv om det var godt å komme bort, få ny luft i lungene. Alltid fint å komme seg ut, bort fra rutiner og egenpålagte oppgaver. Det er bare det at jeg må omsette disse opplevelsene til noe konstruktivt når jeg kommer hjem. Komme i gjenge igjen. Unnasluntring og sene kvelder foran glanekassa gjør det ikke bedre. Det er så deilig å bare døse, ta det helt piano og håpe at i morgen er arbeidslysten tilbake. Det er et faremoment å komme inn i denne liksom uforpliktende, løsaktige væremåten. Forskjellen er at nå kjenner jeg igjen disse faresignalene og vet hva som skal til for å komme meg ut av dem igjen, finne tilbake til min opparbeidede livstil og bevare edruskapen min. Det aller viktigste er å være ærlig, først og fremst ærlig mot meg selv, noe jeg på langt nær har vært tidligere i livet.

3.

Noen dager siden jeg satt her sist. Savnet bølgeskvulpet og måkeskrikene. Plukker opp skjell i fjæra. Deilig! Slapper av, et avbrekk, men samtidig settes prosesser i gang. Kreativiteten til å skrive mer. Gå tilbake, se ting og kjenne lukter som var. Slik som når jeg tar opp en stein, glattpolert av sjøvannet, overflaten skinner, kontutene er borte. Da er jeg for eksempel tilbake i steinbutikken jeg jobbet i som ung, til Trilobitter, Tigerøye, Thulitt og Larvikitt. Øredobber, halssmykker eller bare en flott stein i en eske, til «sønnens» steinsamling. Det var det de sa alle foreldrene, som kjøpte rosenkvarts og ametyst. De skulle ikke ha dem selv – som om jeg brydde meg. Visst er det mange flotte steiner. Men alle er ikke alltid slik de ser ut ved første øyekast.

4.

Hva hadde skjedd om jeg ikke bodde her og jeg ikke hadde hatt denne perlebukta mi? Hva om jeg ikke hadde opplevd alt jeg har opplevd? Hva om jeg ikke hadde skrevet ned alle mine tanker, da som nå? Den gang jeg var ung og uskyldig og ikke ville noe annet enn å rive meg løs. Det er heldigvis blitt annerledes, tror jeg … På andre siden henger en hengekøye mellom to trær. Et forelsket par kryper ut og ned på bakken. Lister seg ned mot vannet, sklir lydløst uti og legger på svøm. Jo da, jeg se dere.  Det var slik jeg ville ha det selv, den gang da jeg enda var ung og forelsket. Så fint de har det. Så fint jeg har det, her jeg sitter og smugtitter på dem. En er bare ung en gang. Nei, takke seg til. Bare å hoppe ut i det, vannet altså …

5.

Deilig med et kveldsbad og vannet er fortsatt varmt, selv om sola ikke varmer slik den har gjort tidligere i sommer. Det er uansett godt å komme ned hit, koble av. Sivet rasler i den svake vinden og en svane, kanskje Svanhild eller Gunde, siger sakte og majestetisk forbi. Ingen forstyrrende båter, bare et fåtall å skimte i det fjerne. Stillhet. Det er slik jeg ønsker å ha det. Om ikke lenge kommer høststormen med ruskevær, regn og blåst, og det er ikke å forakte nå faktisk. Gressplenene, busker og blomstene trenger sårt vann. Inntil det skjer skal jeg nyte disse sommerdagene og kveldene før sola ikke lenger klarer å klatre over tretoppene og bikker ned i sjøen – som en rød-oransje ildkule, og når grågåsa kommer i plog på vei til varmere strøk, da er det på tide å trekke innom hus, tenne stearinlys og ta frem strikketøyet. Tankene går tilbake til senhøsten i åttitre, året jeg hadde begynt på videregående for å studere helse- og sosialfag. Tidlig opp hver morgen for å rekke toget til skolen, omtrent tre mil unna. De fleste morgener fikk jeg sitte på med yngste broren min til stasjonen, når han skulle på arbeid. Sjelden vi treffes nå. Skulle vel holdt bedre kontakt…

6.

Når jeg kjenner på savnet og dragningen mot elva hjemme, mot de mektige fjellene, med sine fjellbekker og vann, hvor jeg alltid pleide å finne ro, finne tilbake til røttene og finne tilbake til meg selv, da går jeg hit. Selvfølgelig sitter jeg her, på en diger stein litt lengere inn på land, men likevel ved vannet. Det er flo sjø. Her kan jeg kjenne på det samme, her kan jeg glemme det vanskelige og finne nye muligheter. Ikke engang sterk nordavind kan holde meg borte. Jeg må ned, må bare klarne hodet skikkelig i det forfriskende sjøvannet, kjenne at jeg lever, her og nå. Og så, drømmene som tar meg tilbake til dager hvor savn og ensomhet var daglige påkjenninger, men også drivkrefter til igjen å kjenne på samhørighet.

7.

Hvem skulle tro at sommeren er på hell? Skjønt det er tidlig i august og mye soldager kan fortsatt komme. Solen har fått et nytt lys, et skinn som forteller meg at høsten banker på døra. Svaberget er fortsatt deilig og varmt, sjøen ikke likedan, men likevel er det godt å legge på svøm, komme opp igjen og kjenne at en lever. De omtrentlige tjue graderne i lufta hjelper. Fortsatt sommerlig, ja … Det er en småbarnsfamilie her i dag. Jeg sitter og iakttar hvordan samspillet mellom dem er. Det er en ro, en varsom og omtenksom kontakt, som gir et signal om kjærlighet dem imellom. De har det tilsynelatende fint sammen, men hvem vet hvordan de virkelig har det bak låste dører? For ingen visste hvordan jeg og min familie hadde det, ingen kommenterte noe annet enn at vi utad så ut som en lykkelig familie. Så feil går det an å ta!

8.

Sytten varme, sol og vindfullt. Det er blitt mer høstlig på noen få dager og ikke lenger fristende å gå ut i vannet, men jeg gjør det likevel. Det er det som har holdt meg oppe, det at jeg alltid tar sjansen og tenker at alt blir mye bedre etterpå. Nå er det annerledes, for nå vet jeg at det blir bedre. Det var ikke alltid jeg trodde på bedre tider, selv om jeg innerst inne hadde håpet og troen på at det ville bli en løsning, at døren ville åpne seg, om bare den rette personen turte å ta i dørhåndtaket og jeg kunne si: Vær så god, stig på. Nå kan jeg se tilbake på dette vendepunkt i livet mitt, det var som i en film, som en sang eller et eventyr med en lykkelig slutt der alt det gode seiret, hvor trollet virkelig sprakk, hvor mitt nådestøt traff, som jeg hadde drømt om, planlagt til minste detalj, hvor jeg ble bønnhørt og hvor en person turte å stå der sammen med meg, ta opp kampen og hjelpe meg og barna i sikkerhet slik at vi tre virkelig kunne begynne å leve våre liv til fulle i stabile omgivelser. Bare det at jeg ødela den stabiliteten og tryggheten. Det er stabilt og trygt her på stranden.

9.

Det er merkelig, fortsatt tror jeg at vannet hadde vært tålelig bra å ta et bad i, men jeg sitter heller og nyter utsikten. Båteierne priser fortsatt sommerlig varme, der de drar ut mot fjerne strender, nye og bedre steder å gå i land. Men er gresset alltid grønnere på den andre siden. Jeg har jo fått erfare at det ikke stemmer. Men jeg glemte så fort, jeg var jo som et forvokst barn som alltid ville leke, ha det gøy. Nå har jeg endelig blitt voksen og kan bare sitte her i stillheten, se at andre leker seg med fart og spenning der de farer av gårde på sine vannscootere. Godt det ikke er meg. Godt jeg ikke lenger var tretti og full av farefulle ideer og påfunn. Jeg er heldig som sitter her, og kan se tilbake, men med en viss bismak …

10.

Hva tenker måkene tro, om at jeg stadig kommer tilbake og bare står her, glaner utover, speider etter båter eller fjernt land. Myser mot sola, for det er sol, om ikke skyfritt, men den varmer, så jeg tar av meg jakken. Sjøbrisen får hårene på armene mine til å reise seg. Det var ikke så varmt, nei. Er tross alt bare halvveis i august, men uansett er vannet flere grader over normalen vil jeg tro. Jo, kjære måker, jeg må ned hit for å finne inspirasjon, hente frem minner, se nye muligheter og notere i kladdeboken min. Så må jeg selvfølgelig kjenne på vannet. Drømme meg bort igjen. La gå, det er det som er meningen. I morgen blir det kanskje regn. Får så være med det været. Men det er bursdagen til mor. Tretti år eldre enn meg. Tiden går. Er alle sårene leget? Nei tiden leger ikke alle sår, men tiden lagrer dem… Jeg må bare sitte her litt til. Kontrollere at alt er som det skal. Båten vår ligger der fortsatt, på land, med bunnen opp. Hvor mange ganger gjorde ikke jeg det før jeg snudde meg og tok tilbake kontrollen, fikk skuta på rett kurs.

11.

Det va ikkje sånn det sko vær. Det va ikkje sånn det sko bli, synger Eidsvåg i andre vers på «Skyfri himmel», og jeg kjente det akkurat slik da jeg drakk. Heldigvis ikke nå… Det er noe rart med stranden. Den bare drar meg til seg. Den drar liksom ordene ut av meg att på til. Flere dager har jeg gått rundt og ikke fått noe ned på papiret. Helt tom. Er ikke tom, vet det, men nå er det vanskelig å skrive. Sviktet atter en gang. Ser alt på nytt. Så mye som har svirret i hodet mitt i dag. Så, på veien ned hit, kommer setningene og når jeg nå sitter her, er det bare å skrive i vei. Mulig det er sjøluften eller bare det å komme meg ut. Alt er klarere her. Lysstrimene, fra en klar himmel, som speiler seg i sjøen. Det glitrer. Alt det vanskelige blir med ett så lett. Dører stenges og dører åpnes.

12.

En kraftig sør-vestlig vind får meg til å kjenne at jeg virkelig lever. Bårene brenner. Det er ordentlig høstlig denne mandag morgenen, selv om det er varmt, over ti pluss. En blå mandag?  Nei! Blir nok ikke sol i dag, men en flott dag. Optimist, en glad optimist. Stille, stille morgen, bortsett fra vinden og suset fra bilene i det fjerne. Mennesker som haster til jobben. Ikke jeg, for jeg sitter her, på stranden. Jo, jeg jobber da. Jeg skriver, ikke sant. Jeg ligger ikke på latsiden. Det er faktisk slitsomt, mentalt. Få alle tanker, fantasier, virkeligheten, de vonde og gode dagene, alt ned på papiret. Bra å sitte her. Inntrykkene kommer sterkere, men jeg takler de liksom bedre her ved sjøen. Det blir oftest slik jeg vil nå, fordi jeg tar en dag av gangen. Kan jeg ha det bedre? Sikkert. Vet ikke. Drømmene er der nå også, og de kan briste. Jeg kan briste. Det får briste eller bære …

13.

Sitter faktisk hjemme i dag. Orker ikke ut i det som ser ut som en sur dag. Tåke og duskregn. Skrivesperren er tilbake, men jeg jobber likevel, oppe i hodet. Kvernen går. Maler og maler. Katta, som ligger på fanget mitt, maler og maler. I kor. Mobilen ringer, og samboeren lurer på om jeg trenger noe på butikken. Litt skrivelyst hadde gjort seg. Kan dessverre ikke kjøpes. Tar det i morgen … Det mørkner. Ordene strømmer på. De spør ikke om lov selv om det er midt på natten. Bare å stå opp, for dette må jeg skrive ned. Skulle jeg ha gått ned til stranden i dag likevel?

14.

Tok på meg vindjakken i dag, for jeg måtte ned til mitt skrivested. Forløsende og igjen sitte på moloen. Blir litt kald i baken kjenner jeg. Steinene gnager. Skulle tatt med et sitteunderlag. Hva er det med disse båtfolkene? Eller kanskje det er en fisker? Er vel det. Torsk, sei og hvitting, nei ingen torsk. Fjorden er tom for. Hva drar de etter? Kanskje som meg – tenke og være for seg selv med tankestrømmen. Lenge siden jeg prøvde fiskelykken. Lykke ja, hva er egentlig det?

15.

Ikke akkurat sommertemperatur i lufta, men vannet i sjøen kjennes tålelig bra ut, der den ligger stille, speilblank og venter, på meg. Skulle ha tatt på badetøy. Hadde vært deilig med et ordentlig forfriskende saltvannsbad. Skal, skal ikke. Blir det siste. Er ikke så tøff som jeg tror, og det er greit, selv om jeg kjenner litt på skuffelsen over at jeg ikke bare hopper i det. Vet at det blir så vanvittig deilig etter på, når jeg frotterer varmen tilbake i kroppen og det begynner å prikke, blodet strømmer og jeg kan strekke hendene i været og rope: Jeg gjorde det. Det er noe med viljestyrken. Viljestyrke hadde jeg i lange baner da jeg drakk. Viljen til å skaffe meg alkohol uansett vær og føreforhold, eller om jeg var syk. Men jeg var jo syk, for syk til å se og til å ikke dra. Det var ikke vanskelig å slutte, det gjorde jeg hele tiden, men det var det med ikke å begynne igjen … Ein blir såra for monge svik. Jeg såret og svek – mest meg selv.

16.

Skulle ikke tro det var i slutten av august. Sola varmer, det er helt nydelig og fortsatt er det småbåter ute på sjøen. Kanskje er de ute for å fiske etter krabber. Er for tidlig for hummeren. Kanskje siste svømmetur i tjue graders vann – helt sikkert nitten. Wow! Har alltid likt meg ute i naturen, likt å fiske, likt å sove i telt og bare kjenne meg i ett med naturen. Vann og sjø gjør meg beroliget. Det er behagelig å sitte her og bare se utover og kjenne at sola varmer fortsatt. Vannperlene drypper fra mitt våte hår. Jeg er heldig som kan sitte her – nyte stillheten, kjenne lukten og smaken av salt sjø, tang og tare og vite at jeg selv bestemmer hvor lenge jeg vil sitte her. Nå kan jeg velge hvordan dagen min skal være og jeg trenger ikke lenger prøve å være noen annen enn meg selv. Det er fint å ha det slik og ikke minst er det en befriende tanke. Nå lever jeg virkelig! Det er håp …

17.

Snart kommer sidensvansen og samle seg i flokk, som i en vifteform, og jeg vet at det nærmer seg høsten og kaldere tider. Jeg liksom ser de for meg; ser flokken kommer mot meg, i bølger og tar en brå sving, flyr bort og setter seg på greinene i et forblåst bjørketre like ved. De er trekkfugler, på vei mot sørlige breddegrader og varmere vær. Men de vender tilbake hit, neste vår, som alltid, slik jeg gjør til min strand. Her kan jeg sitte og drømme meg tilbake til solfylte sommerdager, når jeg ligger på svaberget og kjenner vannperlene renne nedover kroppen etter en deilig svømmetur i bølgene. Bølgene ja, de som alltid vender tilbake, mot strandkanten, slik som nå. Tærne ble våte. Jeg ser at vannet virvler med seg små sandkorn rundt føttene, blir liggende litt til neste bølge fører dem utover igjen. Frem og tilbake. Neste bølge er litt kraftigere og noen små rullesteiner bli liggende igjen. Fascinerende. Som livet. Her sitter jeg og kjenner at jeg lever, at jeg er i bevegelse. Noen ganger lar jeg ting bli liggende, jeg orker ikke kave, det er bortkastet, mens andre ganger vil jeg helst flytte kampesteiner og jeg stormer. Forgjeves. Tja? Skriver i sanden, men jeg vet at vannet vil hviske det bort. Det er slik det er. Men det blir som minner. Selv om de viskes bort, er de der på et vis. Det er fint å sitte her, kjenne at jeg lever, være i stadig bevegelse, men alltid kjenne meg hjemme, i min trygge havn, på min strand. Se vannet sirkulere slik jeg sirkulerer. Ringen er sluttet.

Årets siste sjøbad – kanskje…

Det er mandag – endelig! Ny uke og nye muligheter. Jeg liker mandager jeg, stort sett, og det er vel ikke til å stikke under en stol at dagen i går la grunnlaget for dagen i dag. Gårdagen var topp – en fin søndag, med sopptur til svenskegrensa. Jeg er heldig som har en samboer som liker å komme seg ut slik som jeg selv. Nyte naturen og se nye steder, eller finne nye perler langs Haldenvassdraget, slik vi gjorde. En flott dag som gjør at denne mandagen blir mye lettere å ta fatt på. Jeg ser fram til å kunne pusle både inne og ute, først inne til tåken har lettet – for sola er der, jeg vet.

Så jeg gir dere noen tanker med ut på deres mandagsferd. Kanskje bidrar disse ordene til ny giv. Husk det er du som er ansvarlig for hvordan du vil din dag skal være. Dine tanker påvirker dine følelser og dermed også dine handlinger. Jeg har selv funnet inspirasjon i mye jeg leser, eller hva andre forteller hva som gir dem motivasjon. Mandag er jo starten på uka, så hvorfor ikke starte i dag – med å snu tankegangen – tenke positivt og SE ALLE MULIGHETENE – IKKE BEGRENSINGENE.

                        ———————–

Når pianoelever skal lære seg å spille, må de først lære seg å bruke en hånd og bare noen få tangenter. Senere går de videre til å bruke begge hendene for så igjen lære seg å spille på alle tangentene, de høye så vel som de lave. Faktumet er vel at en del av opplæringen dreier seg om å spille så rent som mulig fra de dypeste bastoner til de lyse, klokkeklare og høye diskantene.

Ja, slik er det med oss mennesker også tenker jeg, og kanskje mer for oss som har havnet litt på skråplanet. Vi må lære oss å spille på vårt instrument igjen, et nytt instrument for mange – nemlig oss selv. Jeg måtte, og ja, jeg kjente lite til hvilke tangenter å bruke for å finne de rette tonene – den rette klangen som andre også ville sette pris på. Jeg kom i kontakt med et brett spekter av følelser etter hvert som jeg lærte meg å «spille» mer avanserte stykker. Alt fra kjærlighet og sorg til glede og forundring. Selvfølgelig måtte jeg øve, lære meg å takle møte med alle disse nye toneartene og ikke minst lære meg selv å kjenne og elske. Nå er jeg dypt takknemlig for å kunne se de lyse stemningene – kunne skratte og le, og til og med sinne og redsel, de mer dyptgående tilstandene, hvor tankene før gikk i stå kan jeg nå lytte til med undring og ikke redsel, ettersom alle disse emosjonene er en del av min helhet – en sonate i dur eller moll.

Jeg tror at da jeg fant en kraft sterkere enn meg selv – min mester som lærte meg å være tilstede i mitt musikkstykke – helt og holdent levende og fullt medvitende om alle mine følelser; den sterke vredens rasende crescendo, sinnsroens mykt nynnende, forundringens høyder og de nye innsiktene som åpner hjertet og sinnet – liksom mine fingrer strekker seg over tangentene i en krevende akkord. Jeg lærer meg å spille riktig toneart, ha den riktige klangen, avvente og ta de rette pausene. Og jeg som trodde jeg ikke kunne spille…

                             ————————-

I dag vil jeg sikkert kjenne på hele mitt følelsesregister, uten redsel for hva jeg møter. Det er bare meg selv. Det gjør virkelig min opplevelsesreise i livet fullstendig.

Jeg har iblant vært vill, desperat, akutt ulykkelig… men gjennom alt dette vet jeg likevel helt sikkert at bare å leve er noe stort… (Agatha Christie).

GOD MANDAG! Ingenting er som en ingen-ting-mandag, og med det mener jeg at du trenger ikke gjøre mer en det høyst nødvendige – nemlig å ta vare på deg selv og hva som er til det best for ditt liv. Lag din egen sonate. Og ikke glem å være en god tilskuer til deg selv og gi massevis av applaus.

Tilbakeblikk på gårdagen – en fantastisk dag…

Kan vi bringe samme kjærlighet og toleranse med oss til alle de som lider slik vi gjør til de vi holder av? Ved å elske og godta dem som de er, akkurat som vi elsker og godtar våre kjære, får vi tilbake kjærlighet, toleranse og harmoni. (Daglige refleksjoner).

Da jeg soset rundt i rusen utviklet jeg en fryktelig redsel for å gjøre skam på meg selv, men dess mer alkoholen fikk innpass, dess mer skam pådro jeg meg selv. Jeg prøvde å gardere meg mot et vært tenkbart resultat, etter som alle mine mistak ledet til et skred av anklagelser og skjellsord fra personer rundt meg, tilslutt også fra meg selv. Min selvfølelse krympet siden hver minste feil kjentes så enorm, og jeg klarte ikke slutte å tenke på det. Derfor begynte jeg å dekke over alle feilskjær, rasjonalisere dem, mens jeg hele tiden i et desperat forsøk prøvde å beholde et image av fullstendig selvkontroll.

Da jeg endelig tok tilbake kontrollen – ble nykter, møtte jeg mennesker som lærte meg å rive ned den harde muren av tilsynelatende perfeksjonisme. Jeg lærte å ærlig dele om mine feiltrinn og dermed åpne opp for ny vekst. Jeg har innsett at ved å ransake meg selv og erkjenne når jeg begår feil, befrir jeg meg for mange byrder. Daglig merker jeg at det ikke lenger er en utfordring å være ærlig, men en vane. Iblant kan jeg vegre meg – jeg uroer meg for tilbakemeldingene, men jeg vet at når jeg forteller sannheten – slik som det er, blir jeg fri fra de løgnene som holder meg tilbake – de som gjorde meg mer usikker. Om du sier sannheten, behøver du ikke huske noen ting. (Mark Twain).

Jeg kommer mest sannsynlig til å gjøre feil av noe slag hver bidige dag resten av mitt liv. Dersom jeg betrakter dette som et personlig nederlag, eller later som om ingen feil inntraff i det hele tatt, gjør jeg mitt liv uhåndterlig. Bare når jeg slutter å kjempe for å hele tiden være perfekt og erkjenne når jeg gjør feil, kan jeg slippe taket av skyld og skam. Det gir indre ro og glede. Jeg hjelper meg selv å godta at mislykkethet ikke er et mål på min verdighet, men en sjanse til en ny start. Iblant kan jeg forsøke for mye å perfeksjonere slik at jeg glemmer at «lyset jeg søker er inni meg». Mange gode hjelpere har oppmuntret meg til å undersøke og godta mine tanker og handlinger, hvor handlingene mine ikke skal være et våpen mot meg selv, men for å øke selvfølelsen. Jeg merker at når jeg aksepterer meg selv – akkurat slik som jeg er, kjennes livet betydelig bedre – mer vanlig.

Å vise alminnelig høflighet og respektere andres, så vel egne personlige grenser, er nødvendig i alle områder av mitt liv. Jeg er et menneske og jeg kan bli sinna, men jeg behøver ikke agere ut mitt sinne på en destruktiv måte. Jeg har ingen rett til å ta det ut på andre. Da jeg drakk kunne jeg ofte skrike ut, øse på med stygge ord og dure fram med mine egoistiske ønsker og valg. Som for å straffe motparten gikk jeg inn i en iskald stillhet – poengtere mitt standpunkt om jeg ikke fikk min vilje. Nå greier jeg å ta en titt innover i meg selv – se på hvordan jeg reagerer om jeg kjenner raseriet bygger seg opp. Ikke så lurt å reagere slik som forrige gang – jeg prøver noe nytt. Fortsatt trenger jeg å øve meg på beherskelse. Jeg vet også at når jeg går inn i denne stillheten er det mest meg selv jeg straffer. Jeg har lært at jeg bare kan bane vei for ro, harmoni og god kommunikasjon om jeg først finner en måte å håndtere mine egne negative følelser på.

Strever du fortsatt for mye med å bli godtatt? Streber du etter å være en feilfri person? Uoppnåelig! Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv. I andre mennesker ser jeg meg selv som i et speil, og forsones jeg med andre innebærer vel dette at jeg forsones med meg selv?! Som en følge av min tilfriskning og edruskap er jeg mer meg selv. Min innstilling til omgivelsene er forandret, og dermed også til meg selv. Jeg er mer beredt til å lytte til andres råd og greier derfor selv å dele av mine erfaringer og håp med andre. Det er faktisk betryggende å vite at det til enhver tid vil være noen som vil bistå meg – når jeg trenger det. Jeg ønsker å bruke mulighetene jeg har sammen med andre, til å leve nykter og utvikle meg som menneske. Det at jeg nå klarer å se på det vanskelige i livet som en utfordring og muligheter er befriende. Hvis jeg ikke tør kjenne på gjenlukkede dører, kan jeg faktisk være innestengt i et ulåst rom!

Så hva kan jeg si til de som av forskjellige grunner fortsatt strever med å finne et samhold, og som forsøker å finne tilbake til seg selv og egenverdi?  I begynnelsen av min edruskap følte jeg meg enda mer ensom, såret og tilsidesatt. Jeg så på alle menneskene rundt meg, de som tilsynelatende så ut til å ha mer hjemlig lykke og kjærlighet omkring seg. Så snudde jeg tankegangen. Hvis de kan oppnå slik lykke, kan jeg også. Jeg måtte bare finne erstatninger for hva jeg trodde alkoholen hadde gitt meg, finne noe med mer varighet og verdi. Jeg fant nye venner, nye muligheter og ikke minst fant jeg tilbake til familien. Ensomhetsfølelsen forsvant med at jeg satte meg nye mål, fant nye ideer og konstruktive oppgaver. Samtidig sluttet jeg med å sammenligne meg med alle de jeg trodde hadde et perfekt liv. Jeg er faktisk god nok som jeg er. Du er faktisk god nok som du er. Vis deg selv den respekten, så vil andre gjøre det samme. Og dere som tror dere er guds gave til menneskeheten – dere er ikke bedre enn det dere klarer å gi av dere selv. Når du respekterer andres feilskjær og i tillegg ser at du selv også begår dumheter, da er du så perfekt som det går an å bli. Del på dine goder – vis andre respekt og andre vil gjengjelde din godhet.

God helg!

For å få mer forståelse for hvorfor denne rettsaken ble igangsatt, må det sies at jeg selv overlot min datter til en familie jeg kjente godt, og som jeg visste ville gi henne omsorg og trygghet. Det var en familie hun selv ønsket å bo hos i denne overgangsfasen, for det var det alle parter trodde. Jeg hadde sett at jeg ikke lenger klarte min morsrolle, og hun ville få det tryggere og bedre hos dem til jeg fikk orden på livet. Bare for noen måneder, men det ble jo ikke slik jeg hadde forestilt meg det skulle bli – og lovet… Så da barnevernet ville fraskrive meg all rett til å være hennes mamma, måtte jeg gripe inn. Jeg kunne ikke miste henne. Jeg ønsket jo aldri å svikte hverken henne eller broren, som fortsatt bodde hos sin far, men alkoholens krefter hadde tatt all makten fra meg. Jeg hadde et ønske om å ta tilbake «makten» og foreldreretten. Jeg ville så gjerne…

———————

Det var satt av to dager til rettsak, hvor jeg måtte bevise at jeg var rettslig egnet til å ha ansvaret for min datter på snart fjorten år. Jeg hadde skaffet meg en dyktig advokat, tilhørende et firma på St. Olavs plass i Oslo. Den mannlige advokaten hadde fått alle relevante opplysninger for saken. Han hadde innkalt vitner av betydning for min rettegang, hvem som best kunne fortelle retten om mine egenskaper til å være en god og omsorgsfull mamma, hvorav min mor og eldste bror var ansett som viktige, informative personer, og som ønsket å fremsnakke meg. På motpartens side var min datters fosterforeldre, barnevernet og en tredjepart, min eksmann og hans advokat. Jeg var syk av nervøsitet, ristet og skalv og flere kopper kaffe, med tilhørende røyk, ble skyllet inn på før jeg entret rettslokalet, Tinghuset i Oslo, rettssal 112, et hvitmalt, kaldt lite rom, møblert for dommere og aktoratet og de ulike partene. Tinghuset lå på C. J. Hambros plass, og midt gjennom gikk et dobbelt trikkespor og flere kjente utesteder omkranset plassen. Steder jeg ofte besøkte på nattetid, men som nå var ubetydelige, og som jeg ikke ønsket å ha på min netthinne akkurat da. Nå var det langt viktigere ting som sto på min agenda, meg og min datters fremtid.

Rettsaken skulle begynne klokken 10.00, presis, så jeg måtte være klar på alle måter.  Det var en septembermorgen i 2001 og sola, som for ikke lenge siden hadde tittet frem fra gjemmestedet sitt bak en sky, kilte meg i nakken. Måtte dette bli en solskinnshistorie til slutt. Tok en slurk av Farris-flasken, før jeg gikk inn gjennom den tunge døra på den lysegrå natursteinsbygningen, og kom inn i entreen, der to vegger var dekket av store, mørke porselenstavler med underlige tegn og streker. Disse vekket min oppmerksomhet og jeg ble, merkelig nok, roligere til sinns. Det varte ikke lenge, for alle “drønnene” fra de metalliske dørene, som førte inn i ulike rettslokaler, fikk meg tilbake til virkeligheten. Snart skulle en av mine livs viktigste kamper utkjempes bak en av disse. Hadde tatt på meg en grålig, nøytral drakt, for å vise at jeg kunne kle meg stilig, men alminnelig, og jeg skulle fremtre behersket og selvsikker, uten å virke autoritær eller overlegen. Satte meg ned, mens jeg fiklet med håndvesken og tok et raskt blikk rundt i rommet.

Mor og bror satt ute på gangen, som jeg så vidt hadde hilst på da jeg ankom rettslokalet en halv time tidligere. Kjæresten min skulle også være mitt vitne og han skulle inn først. Det hele startet kronglete, da det ikke var anskaffet noen tolk siden han var engelsk, så jeg måtte steppe inn og fortolke i min egen rettsak. Var vel ikke helt etter forskriftene, men jeg oversatte hans nord-engelsk på en så korrekt måte som jeg kunne. Ifølge hans uttalelser var jeg en svært oppegående kvinne, som alltid ville mine barns beste, men at vår bopel ikke var den beste til å ha noen på overnattingsbesøk, og langt i fra at noen kunne flytte inn. Han fortalte videre at jeg, etter hans syn, ikke hadde noen alkoholproblemer og at ingen av oss pleide å drikke spesielt mye, kun et par glass vin eller øl til maten når min datter var på besøk. Jeg oversatte så ordrett som mulig og prøvde å ikke la hans løgner bli for innlysende. Jeg, som saksøkt, og da også tolk, kunne ikke la min vitnestøtte og samboers utrygge oppførsel få dommere og saksøkere til å fornemme usikkerheten hans, at det han fortalte ikke medførte riktighet. Jeg måtte derfor flere ganger innskyte at med hans engelsk bakgrunn betydde det at han daglig kunne ta seg noen øl, men at jeg ikke hadde noen problemer med å avstå. Det var vel ikke helt riktig det heller, men jeg måtte jo si det. Jeg ville jo så gjerne la være å drikke, og jeg ville så gjerne ha min datter boende hos meg og var villig til å gjøre hva som helst for å få det til.

Hverken min mor eller bror fikk sjansen til å si sin mening om saken, fortelle retten om hvor flink datter og søster jeg egentlig var. Kanskje like greit, for de ville sannsynligvis uttrykt sine bekymringer rundt min situasjon mer enn å fortelle om mine potensialer. Derimot fikk min eksmann fortalte hvor pliktoppfyllende og samarbeidsvillig jeg var. Uten meg hadde hverken barna eller han vært der de var. Det var ikke måte på all den rosen jeg fikk. Til og med saksøkerne, fosterforeldrene, fremsnakket meg, ja alles vitneutsagn, og om ikke som forventet eller etter planen, men dess mer gledelig var alt til min fordel. Da klubba falt, og dommen var satt hadde jeg fått tilbake retten til å være mamma for min datter. Det eneste jeg måtte gjøre var å flytte tilbake til kommunen og eventuelt, om nødvendig, gå til rus-psykiatrisk behandling. Noe jeg fortalte jeg gledelig og selvfølgelig ville gjøre. Inntil alt dette var ordnet skulle min datter fortsatt bo hos fosterfamilien og barnevernet skulle bistå i kommunikasjonen, være bindeleddet oss imellom. De skulle først og fremst snakke min datters sak, fremme hennes ønsker. Ifølge min mor, ville hun og far hjelpe meg med å skaffe en bolig så raskt som mulig, og hele denne affæren ville være en saga blott. Klarte nesten ikke å holde igjen gledesropet.

Den tunge, brune døren smalt igjen på det monumentale inngangspartiet på Oslo Tinghus. Jeg hadde vunnet, nå skulle det feires. Stopp Pressen neste. Min advokat ankom puben omkring førti minutter etter meg og kjæresten. Klemmer og gratulasjoner, hvor på jeg utdypet min største takknemlighet. Min engelske venn hadde ikke helt forstått alvoret av denne rettsaken, at jeg kom til å flytte fra ham og at jeg ikke lenger kunne ha noe forhold til ham. Jeg måtte bryte vår forbindelse, vårt forhold, for nå var det kun min datter og hennes fremtid som gjaldt. Jeg ville helst ikke fortelle ham det der og da. Han skulle få lov til å delta og feire min seier. Kjæresten min hadde vært et uvitende vitne til at vårt samboerforhold var formelt over, ved dom. I morgen skulle han få beskjed.

Ja, denne historien endte tilsynelatende godt. Jeg flyttet inn i ny leilighet sammen med min datter ikke så lenge etter på, men dessverre var det alkoholen som igjen fikk det siste ordet…

Min datter bodde mye til og fra for en periode, og jeg tror at hun var glad da hun endelig var «voksen» nok til å flytte på studenthybel. Jeg var maktesløs overfor alkoholen og klarte nok engang hverken å ta vare på meg selv og langt mindre mine barn, som etterhvert hadde blitt store nok til å klare seg selv – tenkte jeg. Heldigvis har vi et fantastisk forhold i dag til tros for en vanskelig og vond fortid, hvor alkoholen styrte det meste av vårt samvær og forhold, men jeg sluttet aldri å elske dem, noe som sikkert ikke var lett å forstå for dem slik jeg stadig skuffet og svek dem. Så lenge jeg fortsetter «på den smale sti» og gjør mine saker riktig, vil forholdet til min datter og sønn vokse seg sterkere og tryggere. Vi har fortsatt en lang vei å gå, men vi er på rett vei…

Hvert menneskers liv står for veien til dem selv… (Hermann Hesse), og jeg vet at tar jeg ansvar for mitt veivalg, og holder meg borte fra andres engstelser og blir mer oppmerksom på mine egne, har jeg en god sjanse til å ta de rette valgene og jeg velger å tro at dette er starten på det virkelig liv – et liv hvor vi alle kan finne tilbake til nærvær og kjærlighet.

Ønsker også herved å si: Takk til min datters forsterfamilie, som ga henne kjærlighet og trygghet da hun trengte det som mest.

Noen dager er jeg i det nostalgiske hjørnet, som i dag. Sitter og blar i gamle notater, ser på bilder og leser dikt fra fordums tider…

Jeg skrev mye dikt før, og ja, mange fylledikt – de sentimentale og triste, sjelden oppløftende. Bare se på dette:

Bilete

Kva skal eg gjera du trausteslause

Som heng der på veggen, så inderleg trist og nær

Eg berre ser deg på veggen, skulle ynskje du lo

Berre glor og glanar, men eg veit ikke kven du er

Det er augo som stirrar frå veggen

Eg ser det overalt der eg bor

Men det er ikkje eit andlet, ingen munn eller nase

Berre augo som stirrar og glor

Dei vil ikkje gje seg til kjenne

Dei bur no der i veggen og høyr kor dei ler

Dei berre tiskar, tuslar og glaner

ingen tankar, ingen ord, men eg ber

Vik frå meg du satan, eg ber

Det biletet du måla er svart

Eg høyre ikkje, men ser så mykje

Skulle ynskje eg ikkje er den eg vart

————-

Så har vi et annet, fra en annen epoke, og ikke akkurat happy det heller…

Ord

Ord, hva betyr de?

Hva forteller de?

Lille meg – jeg er en dritt…

Null verdi, bare avskum, bare i veien for alt og alle.

Alt jeg gjør er feil.

De sier det igjen – og igjen…

Jævla hurpe, jævla hore, som ikke skulle vært født

Ord, hva betydde de?

Hva fortalte de meg?

At du aldri hadde elsket…

———————

Noe skjedde, for se på dette:

Nytt liv – lengsel

Nå er jeg trett, lyset er vagt,

men en liten hilsen skal jeg få sagt.

Om livet er tungt og dagene lange,

så fortviler jeg ikke, årene er ennå mange.

Timene går, morgen gryr,

jeg rekker ikke alt slik tiden flyr.

Men ny tid stiger av natt, måneder blir til år

Det blir slik man høstar, bare de rette korn man sår.

—————–

Ja, ikke alt som egner seg på trykk, men når jeg blar gjennom diktene mine ser jeg tydelig hele livet mitt, «en lysbildeserie» på godt og vondt – i sort hvitt, men det var meg…

Tenk om!

Tenk om havet var rødt og snøen var grønn

Vel, det kan jo tenkes om en bruker litt skjønn

Farger er farger, hvilken roller spiller de

Det er ordene som teller, du og jeg – de og vi.

Nei, dessverre, ikke så enkelt min venn

Men tenk om … Da hadde verden blitt hel igjen

—————-

Og verden ble hel igjen – for meg…